Lov om norsk statsborgerskap
(Statsborgerloven)
Lenke til
engelsk oversettelse § 1. Lovens saklige og stedlige virkeområde
Loven regulerer erverv og tap av norsk statsborgerskap.
Loven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen.
§ 2. Utøvelse av myndighet etter loven
Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsnemnda,
Utlendingsdirektoratet, politiet og norske utenriksstasjoner.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser til utfylling av loven.
§ 3. Forholdet til folkeretten
Loven gjelder med de begrensninger som følger av overenskomster med andre
stater og folkeretten for øvrig.
§ 4. Erverv ved fødsel
Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk
statsborger. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren
var norsk statsborger da han døde.
Hittebarn som blir funnet i riket er norsk statsborger inntil annet legges
til grunn.
§ 5. Erverv ved adopsjon
Barn som adopteres av en norsk statsborger blir norsk statsborger ved
adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet.
Adopsjonsbevillingen må være gitt av norsk myndighet i medhold av
adopsjonsloven, eller ved utenlandsk adopsjon som skal gjelde i Norge etter
bestemmelsene i adopsjonsloven kapittel 4.
§ 6. Betydningen av at grunnlaget for statsborgerskapet endres
Ved avgjørelse eller erkjennelse av at det forholdet som la grunnlag for
erverv av statsborgerskap etter lovens §§ 4 eller 5 ikke foreligger, skal
barnet anses for aldri å ha vært norsk. Dette gjelder likevel ikke dersom
barnet dermed blir statsløst, eller avgjørelsen eller erkjennelsen finner
sted etter at vedkommende er fylt 18 år.
Når særlige grunner foreligger, kan det etter søknad treffes vedtak om at
en avgjørelse eller erkjennelse som nevnt i første ledd ikke skal få
betydning. Søkeren skal da anses for å ha vært norsk fra tidspunktet for
opprinnelig antatt erverv av norsk statsborgerskap. Ved avgjørelsen skal
det legges vekt på hvor lang tid som er gått fra antatt erverv til det
riktige forholdet ble fastslått, og om søkeren og dennes foreldre var i god
tro.
§ 7. Hovedregel om erverv etter søknad
Enhver har etter søknad rett til norsk statsborgerskap dersom søkeren på
vedtakstidspunktet
a) har dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet, jf.
fjerde ledd,
b) har fylt tolv år,
c) er og vil forbli bosatt i riket,
d) fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse i utlendingsloven § 62,
e) har til sammen syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, opphold i en eller flere søknadsperioder medregnet i syvårsperioden, jf. femte ledd
f) fyller kravet om norskopplæring fastsatt i § 8,
g) ikke er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon eller har
utholdt karenstid, jf. § 9, og
h) fyller kravet om løsning fra annet statsborgerskap fastsatt i § 10.
Søkeren har ikke rett til norsk statsborgerskap etter første ledd dersom
hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn taler mot.
Uttømmende politiattest skal følge søknad om statsborgerskap. Politiattesten
skal også vise forhold som søkeren er siktet eller tiltalt for.
Kongen kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om kravet til
identifikasjon og om politiattest.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om beregning av oppholdstid etter
reglene i dette kapitlet.
§ 8. Kravet om gjennomført norskopplæring
For søknader som fremmes etter 1. september 2008 er det et krav at søkere
mellom 18 og 55 år har gjennomført 300 timer godkjent norskopplæring eller
kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. Kongen kan
i forskrift gi nærmere bestemmelser om kravet om gjennomført
norskopplæring, herunder om unntak, og om kravet om tilstrekkelige
kunnskaper i norsk eller samisk.
§ 9. Betydningen av straffbare forhold
Den som er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon har ikke rett til
norsk statsborgerskap før det er gått en viss tid (karenstid) fastsatt i
forskrift gitt av Kongen. Karenstidens lengde skal avhenge av den ilagte
reaksjonen.
Ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig særreaksjon regnes
karenstiden fra straffens eller reaksjonens opphør. Ved betinget
fengselsstraff regnes karenstiden fra prøvetidens utløp. For øvrig regnes
karenstiden fra tidspunktet for den straffbare handlingen.
§ 10. Kravet om løsning fra annet statsborgerskap
Dersom søkeren ikke automatisk taper annet statsborgerskap som følge av
innvilgelse av norsk statsborgerskap, må søkeren være løst fra annet
statsborgerskap før søknaden innvilges. Dersom søkeren ikke kan løses fra
annet statsborgerskap før søknaden innvilges, må søkeren innen ett år fra
innvilgelsen av norsk statsborgerskap dokumentere at vedkommende er løst
fra annet statsborgerskap. Dersom søkeren ikke kan bli løst fra annet
statsborgerskap før en viss alder er oppnådd, må søkeren innen ett år etter
å ha oppnådd denne alderen dokumentere at vedkommende er løst fra annet
statsborgerskap. Det kan gjøres unntak fra kravet om løsning dersom løsning
anses rettslig eller praktisk umulig eller av andre grunner fremstår som
urimelig.
Dersom løsning fra annet statsborgerskap dokumenteres innen utløpet av
fristen etter første ledd, skal det skriftlig bekreftes at det norske
statsborgerskapet er i behold. Dersom løsning fra annet statsborgerskap
ikke dokumenteres innen utløpet av fristen, kommer reglene om tilbakekall i
§ 26 første ledd til anvendelse.
§ 11. Personer ankommet riket før fylte 18 år
For søkere som ankom riket før de fylte 18 år, gjelder ikke vilkåret i § 7 første ledd bokstav e. Søkeren må likevel til sammen ha fem års opphold i riket i løpet av de siste syv årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i femårsperioden.
§ 12. Personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger
For søker som er gift med en norsk statsborger og har felles bopel med ektefellen, gjelder ikke vilkåret i § 7 første ledd bokstav e. Søkeren må likevel til sammen ha minst tre års opphold i riket i løpet av de siste ti årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i treårsperioden. Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en norsk statsborger med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre minst syv år. Oppholdstid og tid som gift med norsk statsborger kan opptjenes samtidig.
Første ledd gjelder tilsvarende for registrerte partnere og for samboere.
§ 13. Nordiske statsborgere
For søkere som er statsborger av et annet nordisk land, gjelder ikke
vilkårene i § 7 første ledd bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt
seg i riket de siste to årene.
§ 14. Søkere som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
For søker som har tillatelse etter utlendingsloven kapittel 13 om særlige regler for utlendinger som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) og Konvensjon om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen), gjelder ikke vilkåret i § 7 første ledd bokstav d. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket de siste tre årene med oppholdsrett i medhold av utlendingsloven §§ 112 til 116.
§ 15. Tidligere norske borgere
For søkere som tidligere har vært norsk statsborger, gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket med oppholdstillatelser av minst ett års varighet de siste to årene. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder medregnes i toårsperioden.
§ 16. Statsløse
For søkere som er statsløse gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd bokstav b, e og h. Som statsløs regnes ikke den som ved egen handling eller unnlatelse har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land. Statsløs søker som har fylt 18 år, må likevel ha oppholdt seg i riket med oppholdstillatelser av minst ett års varighet de siste tre årene. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder medregnes i treårsperioden.
§ 17. Barns erverv av statsborgerskap som bipersoner
Barn under 18 år av den som erverver eller har ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her, har etter søknad rett til norsk statsborgerskap såfremt de fyller vilkårene i § 7 første ledd bokstav a, c, g og h, og det ikke foreligger forhold som nevnt i § 7 annet ledd. Det samme gjelder barn av foreldre som har ervervet norsk statsborgerskap i medhold av §§ 20 eller 21.
Barnet må likevel ha oppholdt seg i riket de siste to årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i toårsperioden. Kravet om oppholdstillatelse gjelder likevel ikke barn som er statsborger av et annet nordisk land.
Barn som er gift eller registrert partner omfattes ikke av paragrafen her.
§ 18. Særlige grupper av søkere
Kongen i statsråd kan i forskrift gi regler om unntak fra ervervsvilkårene
i dette kapitlet for særlige grupper av søkere.
§ 19. Dispensasjon
Dersom særlig sterke grunner foreligger, kan det i den enkelte sak til
gunst for søkeren gjøres unntak fra vilkårene for erverv av statsborgerskap
fastsatt i dette kapitlet.
§ 20. Erverv ved melding
Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved melding rett til
å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt
i riket de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff
eller særreaksjon som følge av straffbart forhold. Melderen må godtgjøre at
vedkommende senest ved ervervet er løst fra annet statsborgerskap.
Politiattest som viser om melderen har vært ilagt frihetsstraff eller
strafferettslig særreaksjon i løpet av de siste syv årene, skal følge
melding om statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om
politiattest.
§ 21. Gjenerverv ved melding
Den som har tapt det norske statsborgerskapet og deretter bare har vært
statsborger av annet nordisk land, har ved melding rett til å få det norske
statsborgerskapet tilbake såfremt melderen har bosatt seg i riket og
godtgjør at vedkommende senest ved ervervet er løst fra annet
statsborgerskap.
§ 22. Erverv for barn
Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap etter bestemmelsene i
§§ 20 eller 21 får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv,
såfremt barnet er bosatt i Norge og senest ved ervervet er løst fra annet
statsborgerskap.
Barn som er gift eller registrert partner omfattes ikke av første ledd.
§ 6 gjelder tilsvarende.
§ 23. Tap ved erverv av annet statsborgerskap
Den som erverver annet statsborgerskap etter søknad eller uttrykkelig
samtykke, taper sitt norske statsborgerskap.
Barn under 18 år som automatisk erverver et annet statsborgerskap fordi en
av foreldrene som har del i foreldreansvaret erverver et annet
statsborgerskap, taper sitt norske statsborgerskap. Tapet inntrer likevel
ikke dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger, eller dersom
barnet er gift eller registrert partner.
§ 24. Tap ved fravær fra riket
Den som ervervet norsk statsborgerskap ved fødselen, men som ikke har vært
bosatt i til sammen to år i Norge eller til sammen syv år i Norge og andre
nordiske land, taper sitt norske statsborgerskap når vedkommende fyller 22
år.
Den som ellers ville tape sitt norske statsborgerskap etter første ledd,
kan etter søknad få rett til å beholde det såfremt søkeren har
tilstrekkelig tilknytning til Norge. Søknad om det må fremmes innen
vedkommende fyller 22 år.
En søknad kan tas under behandling selv om den er fremsatt for sent, dersom
søkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, eller det ville være
urimelig at statsborgerskapet tapes på grunn av forsømmelsen.
Taper noen sitt norske statsborgerskap etter denne paragraf, taper også
vedkommendes barn statsborgerskapet. Det gjelder likevel ikke dersom en av
foreldrene fortsatt er norsk, eller barnet selv fyller vilkårene i første
ledd for å beholde statsborgerskapet.
Tap av statsborgerskap etter denne paragraf inntrer ikke dersom vedkommende
dermed blir statsløs.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om vilkårene for å beholde norsk
statsborgerskap etter paragrafen her.
§ 25. Tap etter søknad
Norsk statsborger som er bosatt i utlandet og har annet statsborgerskap,
har etter søknad rett til å bli løst fra sitt norske statsborgerskap.
Dersom søkeren er bosatt i Norge og har annet statsborgerskap, kan
vedkommende bare bli løst fra det norske statsborgerskapet dersom det vil
være urimelig å nekte dette.
Uavhengig av bosted kan søkeren ikke løses fra sitt norske statsborgerskap
dersom dette medfører at vedkommende blir statsløs. Vedkommende kan likevel
løses fra norsk statsborgerskap dersom søkeren er bosatt i utlandet, og det
er nødvendig av hensyn til erverv av et annet statsborgerskap. Det skal da
settes en frist for når annet statsborgerskap må være ervervet. Dersom
annet statsborgerskap ikke er ervervet innen fristens utløp, anses
vedkommende som ikke løst fra sitt norske statsborgerskap.
§ 26. Tilbakekall
Norsk statsborgerskap skal tilbakekalles dersom kravet til løsning fra
annet statsborgerskap ikke er oppfylt. Dette gjelder likevel ikke dersom
det gjøres unntak fra løsningskravet etter § 10 første ledd fjerde punktum.
Dersom løsning fra annet statsborgerskap dokumenteres etter utløpet av
fristen i § 10 første ledd, kan tilbakekall unnlates med mindre særlige
grunner taler mot det. Dersom det ikke treffes vedtak om tilbakekall, skal
det skriftlig bekreftes at det norske statsborgerskapet er i behold.
Et vedtak om statsborgerskap kan tilbakekalles der omgjøringsadgang følger
av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler.
Tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller
ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre
vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av
vesentlig betydning for vedtaket.
§ 27. Saksgang mv.
Søknad om norsk statsborgerskap inngis til politiet eller norsk utenriksstasjon som forbereder saken. Utlendingsdirektoratet avgjør søknaden. Melding om norsk statsborgerskap inngis til politiet som forbereder saken. Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om meldingen skal godtas eller ikke.
Vedtak om tilbakekall av statsborgerskap treffes av Utlendingsdirektoratet.
Vedtak som nevnt i første og annet ledd kan påklages til Utlendingsnemnda. Kongen i statsråd er klageinstans i saker hvor departementet har anvendt sin instruksjonsmyndighet etter § 28 annet ledd. Utlendingsloven §§ 77 og 78 gjelder tilsvarende ved behandling av saker etter loven her.
Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet til gunst for den saken gjelder, skal prøves av Utlendingsnemnda. Beslutningen skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for slik beslutning.
Kommer Utlendingsnemnda i en sak etter fjerde ledd til at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig, skal den oppheve vedtaket og sende saken tilbake til direktoratet for hel eller delvis ny behandling. § 26 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Gyldige vedtak kan ikke oppheves eller endres, men nemnda kan avgi en uttalelse om sakens prinsipielle sider. Utlendingsnemndas vedtak kan ikke påklages.
Når Utlendingsnemnda har truffet vedtak etter loven her til gunst for den saken gjelder, kan departementet ved søksmål få prøvet gyldigheten av vedtaket. Søksmål må være reist innen fire måneder etter at vedtaket ble truffet. Søksmål reises mot den vedtaket er truffet til gunst for. Megling i forliksrådet foretas ikke.
I sak som nevnt i fjerde ledd har den saken gjelder rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. I sak som nevnt i sjette ledd har vedkommende rett til fri saksførsel uten behovsprøving.
Kongen kan gi regler om hvilke saker som skal behandles i stornemnd, og om myndighet til å avgjøre hvorvidt en sak som er brakt inn for behandling i stornemnda, skal antas til behandling. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse og om Utlendingsnemndas kompetanse i saker etter fjerde ledd. Kongen kan også gi regler om nemndas nærmere behandling av saker etter loven her.
§ 28. Instruksjonsmyndighet
Departementet kan ikke instruere om avgjørelsen av enkeltsaker.
Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda om lovtolking
eller skjønnsutøvelse. Departementet kan instruere om prioritering av
saker.
For å ivareta hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn
kan departementet instruere uavhengig av begrensningene i første ledd.
§ 29. Opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt
I forbindelse med behandlingen av en sak etter loven her kan den saken
gjelder pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket,
fremskaffe nødvendig dokumentasjon og å møte personlig.
Etter anmodning fra Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda eller
departementet plikter politiet å gi opplysninger om den saken gjelder er
siktet, tiltalt eller ilagt straff eller særreaksjon for straffbart
forhold, dersom opplysningene er nødvendige for behandling av sak etter
loven. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om innhenting av
slike opplysninger.
§ 30. Adgang til å stille behandlingen av en søknad i bero
Behandlingen av en søknad kan stilles i bero dersom det oppstår spørsmål om
å treffe vedtak etter utlendingsloven og vedtaket vil ha betydning for
søknaden om statsborgerskap.
Behandlingen kan også stilles i bero dersom søkeren er under etterforskning
for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden, jf. § 9.
§ 31. Søknader om erverv eller tap av statsborgerskap for barn
Søknader om erverv eller tap av statsborgerskap for barn kan bare fremmes
av foreldrene i fellesskap eller av den som har foreldreansvaret alene.
Dersom en av foreldrene oppholder seg på ukjent sted, kan søknad likevel
fremmes av den andre. Er foreldrene fratatt foreldreansvaret eller er
foreldrene døde, opptrer vergen for barnet.
For barn som har fylt tolv år kreves det samtykke i søknaden. Det kreves
ikke samtykke dersom barnet på grunn av sykdom eller utviklingshemning
varig er ute av stand til å gi samtykke.
Barn som ikke har fylt tolv år skal gis mulighet til å gi uttrykk for sin
mening. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og
modenhet.
Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder tilsvarende for erverv av norsk
statsborgerskap etter § 21.
§ 32. Gebyr
Det kan kreves gebyr for behandlingen av søknader og meldinger om
statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om gebyrets
størrelse, innkreving og unntak fra plikten til å betale gebyr.
§ 33. Straff
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller
åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven her, eller medvirker
til dette, straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder eller begge
deler.
Overtredelse regnes som forseelse og påtales bare når allmenne hensyn
krever det.
§ 34. Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov
8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett.
§ 35. Den europeiske konvensjon om statsborgerskap
Stortinget samtykker i ratifikasjon av Den europeiske konvensjon om
statsborgerskap 6. november 1997.
§ 36. Overgangsregler
Søknader og meldinger skal behandles etter loven her dersom de er fremmet
etter lovens ikrafttredelse. Søknader og meldinger som er fremmet før
lovens ikrafttredelse, skal behandles etter loven her dersom det vil være
til gunst for søkeren eller melderen.
§ 27 tredje ledd og § 28 gjelder også for saker som er fremmet før, men som
avgjøres etter at loven her trådte i kraft.
Meldinger som er kommet inn til fylkesmannen oversendes
Utlendingsdirektoratet for avgjørelse. Klager som er kommet inn til
departementet oversendes Utlendingsnemnda for avgjørelse.
§ 37. Særlige overgangsregler for barn født før lovens ikrafttredelse
Barn mellom 12 og 18 år som er adoptert av en norsk statsborger etter 1.
oktober 1999, men før loven her trer i kraft, har ved melding rett til å bli
norsk statsborger såfremt
a) barnet ble adoptert ved vedtak fra departementet, jf. adopsjonsloven
§ 1, eller
b) barnet ble adoptert ved utenlandsk adopsjon og departementet
samtykket til adopsjonen på forhånd, jf. adopsjonsloven § 16 e.
Barn under 18 år født før loven her trådte i kraft som ikke er norsk
statsborger, har ved melding rett til å bli norsk statsborger dersom faren
var norsk statsborger da barnet ble født. Døde faren før barnet ble født, er
det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde.
§ 31 i loven her gjelder også for erverv av norsk statsborgerskap etter
første og annet ledd.
§ 17 i loven her gjelder også for barn under 18 år av dem som har ervervet
norsk statsborgerskap etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk
riksborgarrett.
