1. Visuminstituttet
1.1 Hva er et visum
1.2 Hvem trenger visum
1.3 Schengensamarbeidet
1.3.1 Harmonisering av visumpraksis
1.3.2 Schengenland
1.4 Bilaterale avtaler
1.5 Grensen mot andre tillatelser og innreisevisum
2. Rettskilder
2.1 Nasjonalt regelverk
2.1.1 Lov og forskrift
2.1.2 Rundskriv
2.1.3 Forarbeidene til Utlendingsloven
2.2 Internasjonalt regelverk
2.2.1 Schengen Information System (SIS)
2.2.2 Schengenkonvensjonen
2.2.3 Visumforordningen
2.2.4 Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
2.2.5 Reisedokumenttabellen
3. Ulike instanser/vedtakskompetanse
3.1 Ulike instanser innenfor utlendingsforvaltningen
3.2 Representasjon
3.3 Utenriksstasjonenes vedtakskompetanse
3.4 UDIs vedtakskompetanse
3.5 Politiets vedtakskompetanse
3.6 Sysselmannen på Svalbard
3.7 Utlendingsnemndas vedtakskompetanse i klagesaker
3.8 Justis- og politidepartementets instruksjonsadgang
4. Visumkategorier
4.1 Lufthavntransittvisum – A-visum
4.2 Schengenvisum – C-visum
4.2.1 Schengenvisum med besøksformål
4.2.2 Schengenvisum med transittformål
4.3 Innreisevisum – D-visum
4.4 Visum av humanitære grunner mv. (nasjonalt visum)
4.5 VLTV
4.6 Visum på grensen (nødvisum)
4.7 Visum til utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
5. Innlevering av søknad ved utenriksstasjon
5.1 Rett utenriksstasjon
5.2 Representasjon
5.2.1 Representasjon mellom Schengenland
5.2.2 Utvidet representasjon mellom nordiske land
5.3 Personlig fremmøte
5.4 Gebyr
5.5 Intervju av søkeren
5.6 Dokumentasjonskrav
5.7 Nøyaktig utfylling av søknad
5.8 Søker, part, referanse og fullmektig
6. Behandling av søknad innlevert ved utenriksstasjon
6.1 Registrering av opplysninger
6.2 Konsultasjon
6.3 Vedtak
6.3.1 Innvilgelse
6.3.2 Avslag
6.4 Varighet
6.5 Antall innreiser
6.6 Klageadgang
6.6.1 Hvem kan klage
6.6.2 Frist for å klage
6.6.3 Hvem avgjør klagen
6.7 Omgjøring
6.7.1 Omgjøring ved klagebehandling
6.7.2 Anmodning om omgjøring etter endt klagebehandling
6.8 Tilbakekall
6.9 Krav om dekning av sakskostnader
7. Forlengelse av visum og visum for ny innreise
7.1 Forlengelse av visum før innreise
7.2 Forlengelse av visum etter innreise
7.3 Søknad om visum for ny innreise
7.4 Vedtaksmyndighet
7.5 Gebyr
8. Vilkår for å gi visum
8.1 Gyldig pass
8.2 Returadgang
8.3 Midler
8.3.1 Egne midler
8.3.2 Garanti
8.4 Gebyr
8.5 Reise- eller sykeforsikring
8.6 Dokumentere behov for flere innreiser
8.7 Oppholdstid i Schengen
8.8 Ikke bortvisnings eller - utvisningsgrunn
8.9 Utenrikspolitiske hensyn, grunnleggende nasjonale interesser eller innvandringsregulerende hensyn
8.10 Tvil om formålet eller riktigheten av opplysningene
9. Vurdering av visumsøknader
9.1 Nærmere om vurderingen av ”innvandringsregulerende hensyn”
9.1.1 Konkret individuell vurdering
9.1.2 Generelle returforutsetninger
9.1.3 Individuelle returforutsetninger
9.1.4 Velferdshensyn
9.2 Formålet med reisen - nærmere om ulike søkergrupper
9.2.1 Ektefelle/partner/samboer
9.2.2 Foreldre
9.2.3 Barn
9.2.4 Besteforeldre
9.2.5 Søsken
9.2.6 Kjæreste
9.2.7 Fjernere slekt/andre
9.2.8 Venn
9.2.9 Student
9.2.10 Diplomater med flere
9.2.11 Forretningsbesøk
9.2.12 Kulturelle og politiske arrangementer
9.2.13 Turist
Et visum er en tillatelse til å reise inn i Norge og andre Schengenland i en begrenset periode på inntil 90 dager.
Hovedregelen er at alle utlendinger trenger visum for å besøke Norge, jf. utlendingsloven § 9 første ledd.
Unntak fra visumplikten gjøres for borgere av land som har avtale om fritak. I utlendingsforskriften § 3-1 er de viktigste unntakene nevnt.
En utlending som er unntatt fra visumplikt, kan som hovedregel oppholde seg i Norge i inntil tre måneder uten visum eller annen tillatelse.
Borgere av land som er med i Schengensamarbeidet, kan reise fritt mellom medlemslandene. Det samme gjelder utenlandske statsborgere som har oppholdstillatelse i et av medlemslandene, eller som har fått innvilget besøksvisum med inntil 90 dagers varighet til Schengenområdet.
Visumpliktige personer trenger bare ett visum selv om de skal besøke flere Schengenland på samme reise.
Siden visum som hovedregel gir adgang til alle land som er med i Schengensamarbeidet, er det et mål at Schengenlandene fører en så lik visumpraksis som mulig.
Hvis en visumsøker planlegger å besøke flere Schengenland i løpet av en reise, skal han eller hun søke visum ved utenriksstasjonen til det landet som er hovedbestemmelsesstedet for reisen. Dersom ingen land peker seg ut som hovedreisemål, skal søknaden rettes til det første landet søkeren planlegger å reise inn i, jf. utlendingsforskriften § 3-16 og artikkel 5 i Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 180 av 13. juli 2009 om innføring av fellesskapssregler for visum (visumforordningen).
Norge har vært medlem av Schengensamarbeidet siden mars 2001. Etter den siste utvidelsen i mars 2009 består Schengen-området av 25 land: Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Tyskland, Spania, Portugal, Hellas, Italia, Østerrike, Sverige, Danmark, Finland, Island og Norge, Latvia, Litauen, Estland, Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Malta og Sveits. EU-landene Kypros, Storbritannia, Irland, Bulgaria, Romania og Liechtenstein tilhører foreløpig ikke Schengenområdet.
En utlending med Schengenvisum som ikke har territoriale begrensninger, kan reise fritt i hele Schengenområdet. Det samme kan visumfrie borgere, utlendinger som har oppholdstillatelse i et Schengenland og Schengenlandenes egne borgere. Det er imidlertid tidsmessige begrensninger, se utlendingsloven § 9, utlendingsforskriften § 3-3 og visumforordningen artikkel 1 punkt 1.
Ved Norges inntreden i Schengen måtte Norge tilpasse sine bilaterale avtaler til Schengen-regelverket. Noen avtaler ble opphevet, men Norge har også inngått bilaterale avtaler for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til Schengensamarbeidet. Dette gjelder for eksempel ADS-avtalen med Kina og visumfasiliterings- og returavtalene med Russland og Makedonia. Alle disse avtalene har som formål å gjøre det enklere for norske, kinesiske, russiske og makedonske borgere å besøke hverandres land.
En utlending har ikke adgang til å arbeide når han eller hun reiser til Norge eller Schengenområdet på et besøksvisum. Dette følger av bestemmelsene i utlendingsforskriften § 3-4 første ledd, første punktum. Forbudet omfatter også ubetalt arbeid.
Hvis formålet er å oppholde seg i Norge i mer enn 90 dager, skal en utlending som hovedregel ha fått oppholdstillatelse før innreise, jf. utlendingsloven § 56 første ledd.
Nordiske borgere trenger imidlertid ingen tillatelse for å oppholde seg i Norge, se utlendingsloven § 5 annet ledd.
En utlending som har fått oppholdstillatelse, har krav på å få visum med rett til å reise inn i Norge, se utlendingsforskriften § 3-13. I dette praksisnotatet er ordningen med innreisevisum bare tatt med under visumkategorier i punkt 4 og i punkt 9.2.10 om diplomater.
Ved håndteringen av visumsaker skal utlendingsforvaltningen forholde seg til både nasjonalt og internasjonalt regelverk.
Utlendingsloven og utlendingsforskriften er tilgjengelige på Utlendingsdirektoratets internettsider.
Utlendingsforvaltningen, i første rekke ved Utlendingsdirektoratet (UDI) Arbeids- og Inkluderingsdepartementet (AID) og Justis- og politidepartementet (JD), har gitt en rekke rundskriv som utdyper bestemmelsene i utlendingsloven og utlendingsforskriften. Rundskrivene gjør også nærmere rede for praksis på utlendingsfeltet.
Forarbeidene til utlendingsloven er blant annet NOU 2004:20 ”Ny utlendingslov”, Odelstingsproposisjon nr. 75 (2006-2007) ”Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)” og Innst. O. nr. 42 (2007-2008) ”Innstillling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)”. I forarbeidene ligger for eksempel grunnlaget for å legge vekt på velferdshensyn i visumsaksbehandlingen.
I henhold til utlendingsloven § 3 skal vi bruke utlendingsloven i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke utlendingens stilling. Norge er blant annet forpliktet til å følge Schengenkonvensjonen og visumforordningen.
SIS er et register over personer som ikke er ønsket på Schengenterritoriet. Se Schengenkonvensjonen artikkel 96 kapittel 2 og Lov 16. juli 1999 nr. 66 ”Lov om Schengen informasjonssystem (SIS) (SIS-loven)”. UDIs rundskriv 2010-014 gir utfyllende informasjon om saksbehandlingsrutiner.
Utlendingsmyndighetene skal avslå visumsøknader fra personer som er registrert i SIS. Dette gjelder ikke i de tilfelle hvor visumsøknaden må oppfattes som en søknad om opphevelse av innreiseforbudet for en utvist utlending. Da må UDI ta stilling til saken før utenriksstasjonen kan behandle visumsøknaden.
Schengenkonvensjonen er en internasjonal avtale inngått mellom et fåtall EU-land 14. juni 1985. Siden har en rekke EU- og EØS-land sluttet seg til konvensjonen, se pkt. 1.3. Formålet med Schengenkonvensjonen er å samarbeide internasjonalt om en delvis avskaffelse av kontrollen på felles grenser. Videre er hensikten å avskaffe personkontrollen samt lette transport og bevegelse av varer over felles grenser. Norge ble med i Schengensamarbeidet 25. mars 2001 og er dermed forpliktet til å følge Schengenkonvensjonens bestemmelser.
Visumforordningen av 13. juli 2009 gir alle Schengenland et felles regelverk med prosedyrer og vilkår for utstedelse av visum. Dette gjelder både visum for transitt gjennom eller for planlagte opphold på medlemsstatenes territorium av en varighet på inntil tre måneder innenfor en seksmåneders periode.
Formålet med dette regelverket er å gi retningslinjer som sikrer at en visumsaksbehandler skal oppdage utlendinger som utgjør en sikkerhetsrisiko eller en potensiell ulovlig innvandrer. Samtidig skal regelverket sikre en smidig behandling av visumsaken til utlendinger som fyller vilkårene for å få visum.
Visumforordningen ble implementert i hele Schengenområdet 5. april 2010. I mars samme år gjorde Norge visumforordningen til en del av norsk regelverk ved å innføre en ny § 3-4 om visumforordningen i utlendingsforskriften og ved å ta innvisumforordningen i sin helhet som vedlegg 8A til utlendingsforskriften.
Sammen med visumhåndbok 1 sett inn lenke til håndbok 1 – ”Handbook for the processing of visa applications and the modification of issued visas” – og visumhåndbok 2 – “Handbook for consular organisation and local Schengen cooperation” – skal visumforordningen være hovedverktøyet når Schengen-medlemsstatene skal utføre oppgaver knyttet til visumsaksbehandlingen.
Visumhåndbok 1 er gjort til en del av norsk rett ved UDIs rundskriv 2010-172.
Visumhåndbok 2 er i skrivende stund ikke tilgjengelig.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er konvensjon av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. I henhold til lov 21. mai 1999 nr 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (Menneskerettsloven) (mnskrl) er EMK en del av norsk rett.
Ved behandling av visumsøknader eller klage på avslag på søknad om visum er det særlig EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv som den som forbereder saken og/eller fatter vedtak skal vurdere.
Reisedokumenttabellen (“Table of travel documents entitling the holder to cross the external borders and which may be endorsed with a visa” (TTD) inneholder en oversikt over hvilke reisedokumenter som er godkjent av de forskjellige Schengenstatene for innreise og innsetting av visumetikett.
I forhold til visumsaksbehandlingen består utlendingsforvaltningen av følgende instanser:
- Justis- og politidepartementet
- Utenriksstasjonene/Utenriksdepartementet
- Utlendingsdirektoratet
- Utlendingsnemnda
- Politiet
- Sysselmannen på Svalbard
Norge kan i visse tilfeller være representert av andre land, jf utlendingsforskriften § 3- 14 og vedlegg 15 samt visumforordningen artikkel 8. Se nærmere i forordningens punkt 5.2.
Reglene om myndighet til å treffe vedtak i visumsaker er nedfelt i utlendingsforskriften § 3- 14 og visumforordningen artikkel 4, 5, 6 og 7.
Når ikke annet er bestemt, avgjøres søknad om visum av UDI, jf. utlendingsloven § 13 første ledd, jf. utlendingsforskriften § 3-14 første ledd første punktum. Etter utlendingsforskriften § 3-14 første ledd annet punktum kan ”Utlendingsdirektoratet med Utenriksdepartementets godkjenning bestemme at norsk utenriksstasjon skal ha myndighet til å avgjøre søknad om besøksvisum og lufthavntransittvisum, generelt eller i nærmere angitte tilfelle”. Liste over norske utenriksstasjoner som har avgjørelsesmyndighet og/eller utstedelsesadgang, finnes i vedlegg 14 til utlendingsforskriften.
Når utenriksstasjonen er i tvil om en søknad om besøksvisum skal innvilges eller avslås, skal søknaden alltid forelegges UDI til avgjørelse, jf. utlendingsforskriften § 3-14 fjerde ledd, annet punktum. Klare innvilgelser og avslag kan avgjøres ved utenriksstasjonene. I 2009 ble 92,7 % av alle visumsaker avgjort ved utenriksstasjonene.
UDI kan i enkeltsaker og ved fastsettelse av alminnelige retningslinjer instruere en norsk utenriksstasjon som er gitt avgjørelsesmyndighet, jf. utlendingsforskriften § 3-14 sjette ledd.
Klage på utenriksstasjons vedtak skal fremmes ved utenriksstasjonen av den som har rett til å klage, se bestemmelsene i forvaltningsloven. Utenriksstasjonen forbereder klagesaken før den oversender saken til UDI for behandling, så fremt utenriksstasjonen ikke ser grunn til å omgjøre eget vedtak. Utenriksstasjonen skal også forberede de sakene hvor UDI har truffet avslagsvedtak i førsteinstans.
Utenriksstasjonene er administrativt underlagt Utenriksdepartementet.
Hovedregelen etter utlendingsforskriften § 3-14 første ledd er, som nevnt i punkt 3.3 over, at UDI avgjør søknader om visum.
Avgjørelsesmyndigheten er imidlertid i stor grad delegert til utenriksstasjonene, jf. utlendingsforskriften. 3-14 første ledd annet punktum og vedlegg 14. Dette er også i samsvar med visumforordningen som foreskriver at ”konsulatene skal behandle og avgjøre søknadene”, se visumforordningen artikkel 4 punkt 1. UDI kan likevel instruere norsk utenriksstasjon i enkeltsaker og ved fastsettelse av alminnelige retningslinjer, jf. utlendingsforskriften § 3-14 sjette ledd.
Når utenriksstasjonen er i tvil om en søknad om besøksvisum skal innvilges eller avslås, skal søknaden alltid forelegges UDI til avgjørelse, jf. utlendingsforskriften § 3-14 fjerde ledd.
UDI behandler ikke bare visumsøknader i første instans. Det er også klageinstans for søknader avslått av en utenriksstasjon eller politiet, se utlendingsloven § 76 første ledd første punktum. Den klageberettigede skal fremme klage over en utenriksstasjons vedtak ved utenriksstasjonen. Hvis utenriksstasjonen ikke finner grunn til å omgjøre sitt vedtak, skal den forberede klagesaken og sende den til UDI for klagebehandling. Hvor UDI har fattet vedtak i første instans, skal den klageberettigede som hovedregel fremme en klage ved utenriksstasjonen. Utenriksstasjonen forbereder klagesaken og sender saken over til UDI. Hvis UDI ikke finner grunn til å omgjøre sitt vedtak, skal det sende saken til Utlendingsnemnda for klagebehandling.
Det er bare UDI som har kompetanse til å behandle søknader visum av humanitære grunner mv. - nasjonalt visum. Dette fremgår av utlendingsforskriften § 3-14 første ledd.
I tilfelle hvor en utlending søker om visum på grensen (nødvisum) skal politiet forberede saken for UDI som har vedtakskompetanse etter hovedregelen i utlendingsforskriften § 3-14 første ledd første punktum. Se også UDI rundskriv 2010-166 ”Utstedelse av visum på grensen (nødvisum), herunder visum for sjøfolk i transitt – utlendingsforskriften § 3-18” med tilhørende vedlegg.
Politiet kan innvilge og avslå søknader om forlengelse av visum etter utlendingsforskriften § 3-19 første ledd, jf. utlendingsforskriften § 3-14 femte ledd.
Politiet kan også innvilge og avslå søknad om visum for ny innreise etter utlendingsforskriften § 3-19 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 3-14 femte ledd.
Derimot kan politiet ikke avgjøre søknader som knytter seg til utlendingsloven § 11 om visum av humanitære grunner mv. – nasjonalt visum. Se utlendingsforskriften § 3-14 femte ledd.
En utlending kan påklage politiets vedtak til UDI, jf. utlendingsloven § 76 første ledd første punktum.
Politiet har ikke kompetanse til å avgjøre søknader om nødvisum.
For øvrig skal politiet innhente opplysninger i enkeltsaker der UDI har sendt saken til politiet til uttalelse. Det vil si at politiet tar kontakt med referansen i Norge for å få opplyst saken i tilstrekkelig grad. Med referanse menes person som bor i Norge, og som inviterer søkeren og/eller garanterer for søkerens reise og opphold.
Utlendingsloven og utlendingsforskriften gjelder i utgangspunktet ikke for Svalbard, jf. utlendingsloven § 6 fjerde ledd. I påvente av et forslag om ny kontrollordning for reisende mellom Svalbard og fastlandet er det imidlertid tatt inn en bestemmelse i utlendingsforskriften § 20-19 som blant annet slår fast at bestemmelsene om inn- og utreise i utlendingsloven kapittel 2 og utlendingsforskriften kapittel 2 til 4 skal gjelde for utlendinger som kommer fra Svalbard.
Sysselmannen på Svalbard har ikke vedtakskompetanse. Embetet kan imidlertid på mange måter sidestilles med en utenriksstasjon når det gjelder forberedende behandling av visumsøknader. De tar imot søknadene, dog uten å kunne kreve gebyr, forbereder sakene og sender dem til UDI for behandling. Når UDI har fattet vedtak, instruerer det Sysselmannen om å utstede visum.
Utlendingsnemnda er klageinstans for vedtak som er fattet av UDI i første instans, jf utlendingsloven § 76 første ledd annet punktum.
Justis- og politidepartementet (JD) har ikke vedtakskompetanse i visumsaker, men utarbeider lov- og forskriftsendringer samt rundskriv med nærmere retningslinjer.
Hovedregelen er at JD ikke kan instruere om avgjørelsen av enkeltsaker, jf utlendingsloven. § 76 annet ledd.
For å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan JD likevel instruere i enkeltsaker, jf utlendingsloven § 76 tredje ledd.
I Justis- og politidepartementets rundskriv GI – 2010 - 004 gir JD nærmere retningslinjer om foreleggelse av spørsmål om praksisendringer, praksisetableringer og generell lovtolkning for JDs godkjennelse.
Formålet med dette rundskrivet er å sikre at det er samsvar mellom politiske prioriteringer og utviklingen av praksis på utlendingsfeltet. JD skal derfor godkjenne praksisendringer som UDI foretar, både ved etablering av ny praksis og ved endring av tidligere praksis, dersom etableringen eller endringen har en viss betydning for praksis på et bestemt område. Med praksis menes i dette rundskrivet UDIs praktisering av utlendingsloven og tilhørende forskrifter, og instrukser gitt i medhold av disse. UDI skal også forelegge JD generelle lovtolkningsspørsmål som byr på tvil for vurdering når disse lovtolkningsspørsmålene er av en viss betydning.
Visum er delt inn i ulike kategorier etter hva som er formålet med tillatelsen.
Lufthavntransittvisum er et visum for opphold i den internasjonale transittsonen på flyplassen i et Schengenland i forbindelse med mellomlanding eller flybytte på vei fra et land utenfor Schengenområdet til et annet land utenfor Schengen, jf. utlendingsloven § 10 siste ledd, jf. utlendingsforskriften § 3-11 og visumforordningen artikkel 3. Visumet gir ikke rett til å reise inn i et Schengenland og er derfor ikke aktuelt dersom en skal reise fra tredjeland inn til Norge og så videre til annet Schengenland. Utlendingsforskriften vedlegg 12 inneholder liste over hvilke lands borgere som må ha lufthavntransittvisum, og i utlendingsforskriften vedlegg 13 er det liste over stater som har avtale om unntak fra krav om lufthavntransittvisum.
Schengenvisum – C-visum – kan gis for besøksformål eller transitt formål, se visumforordningen artikkel 24 om utstedelse av standardvisum.
Standard besøksvisum er et visum som normalt gis for et alminnelig besøk i et Schengenland, jf. utlendingsloven § 10, jf. utlendingsforskriften § 3-4a, jf. visumforordningen artikkel 24. Visumet gir rett til innreise og opphold i hele Schengen-territoriet, selv om utlendingen kun har til hensikt å besøke for eksempel Norge. I noen tilfelle kan visumet begrenses slik at det ikke gjelder for innreise og opphold i bestemte Schengenland. Se punkt 4.6.
En utlending kan få besøksvisum for alle formål som ikke krever oppholdstillatelse, jf. utlendingsforskriften § 3-4a første ledd.
Se også punkt 8 og 9 om vilkår og vurdering av søknad om besøksvisum.
Visum med transittformål er regulert i visumforordningen artikkel 24. Av punkt 1, annet avsnitt fremgår det at visum med transittformål skal ha en varighet som tilsvarer den tiden det tar å fullføre formålet med transitten. Visumet gir, i motsetning til lufthavntransittvisum, adgang til å reise inn i Schengenområdet forutsatt at oppholdet har karakter av en gjennomreise mellom to land utenfor Schengenområdet. Visum for transittformål benyttes i stor grad for av- og påmønstring av utenlandske sjømenn og for utlendinger som er bosatt på Svalbard.
Innreisevisum/D-visum (Long stay visa) er et visum som gis når en utlending er innvilget oppholdstillatelse i Norge, jf. utlendingsloven § 12 og utlendingsforskriften § 3-13. Visumet gis for en angitt gyldighetsperiode og gir etter Schengenregelverket og fast praksis rett til transitt på Schengenområdet. Utlendingen må oppsøke politiet på bostedet i Norge for å få tillatelsen stemplet inn i passet i løpet av visumets gyldighetsperiode.
En utlending kan i noen tilfelle få innreisevisum for å søke om oppholdstillatelse fra Norge. Se utlendingsforskriften § 10-1 og UDIs rundskriv 2010-001 ”Innreisevisum – unntak fra kravet om at første gangs oppholdstillatelse må være gitt før innreise – utlendingsforskriften §§ 10-1 annet ledd, jf. 3-13 fjerde ledd”. sett inn lenke til rundskrivet
Et visum av humanitære grunner mv. er et visum som bare gjelder innreise og opphold i Norge. Det gir ikke rett til transitt i Schengen, og utlendingen må derfor reise fra et land utenfor Schengenområdet direkte til Norge. Et visum av humanitære grunner mv. er hjemlet i utlendingsloven § 11 og utlendingsforskriften § 3-12. Det kan utstedes selv om vilkårene for å gi et Schengenvisum ikke er oppfylt når det er nødvendig av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser.
VLTV står for ”Visa with Limited Territorial Validity” og er betegnelsen på et Schengenvisum som ikke er gyldig for reise til ett eller flere Schengenland. I visumetiketten vil det for eksempel stå ”SCHENGENSTATENE –GR”, dersom Hellas ikke tillater innreise for denne søkeren. Dersom kun myndighetene i visumutstederlandet tillater innreise, må VLTV-visumet gis som et nasjonalt visum. Se pkt. 4.5.
En utlending kan få nødvisum dersom han eller hun kommer til Norges grense uten visum som nevnt ovenfor, jf. utlendingsloven § 13 siste ledd og utlendingsforskriften § 3-18. Se også visumforordningen kapittel VI ”Visumsøknader utstedt på de ytre grenser”.
Hovedregelen når visumpliktig utlending melder seg for passkontrollen uten visum, er at politiet skal bortvise ham eller henne, jf. utlendingsloven § 17 første ledd bokstav b. Kun når uforutsette og tvingende grunner taler for det, kan utlendingen få nødvisum. Nærmere retningslinjer er gitt i RS 2010-166,”Utstedelse av visum på grensen (nødvisum), herunder visum for sjøfolk i transitt – utlendingsforskriften § 3-18” med tilhørende vedlegg.
Søknad fra visumpliktig familiemedlem jf. utlendingsloven § 110 av en EØS-borger som utøver sin rett til fri bevegelse innen EØS-området behandles i henhold til utlendingsloven § 10 siste ledd, jf. utlendingsforskriften § 3-8. Se også visumhåndbok 1, part III ”Spesific rules relating to applicants who are family members of EU Citizens or Swiss citizens.” Visumpliktig utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, skal som hovedregel gis Schengen-visum. Han eller hun skal ikke betale gebyr, og det er ikke krav om reiseforsikring.
Merk at det er spesielle regler for familiemedlemmer til sveitsiske borgere, se visumhåndbok 1, part III, punkt 4 B.
Når Norge er hovedbestemmelsesstedet på Schengenområdet, rettes visumsøknaden til norsk utenriksstasjon eller til annet lands utenriksstasjon som nevnt i utlendingsforskriften § 3-16. Det samme gjelder når Norge er første innreiseland på Schengenområdet, og det ikke kan avgjøres hvilket av Schengenlandene som er hovedbestemmelsessted, jf utlendingsforskriften § 3-16. Se også visumforordningen artikkel 5 ”Medlemsstat som har kompetanse til å behandle og avgjøre søknader”.
Når søknad fremmes ved utenriksstasjon i et annet land enn det søkeren er borger av, skal utenriksstasjonen innhente opplysninger om søkerens grunnlag for opphold i vedkommende land, jf utlendingsforskriften § 3-12 annet ledd. Se også visumforordningen artikkel 6 og 7.
Der er, i motsetning til for søknader om oppholdstillatelser, ikke et vilkår at søkeren har oppholdstillatelse i oppholdslandet for å få fremmet en søknad om visum. Men det er et vilkår at søkeren oppholder seg lovlig i landet.
Med Utenriksdepartementets godkjennelse kan UDI bestemme at også andre lands utenriksstasjoner skal ha adgang til å utstede norsk visum, jf. utlendingsloven § 13, jf. utlendingsforskriften § 3-15 første ledd.
Når det med hjemmel i utlendingsloven § 13 første ledd er inngått avtale om representasjon i visumsaker med et annet Schengenland, kan myndighet til å innvilge en søknad om besøksvisum og lufthavntransittvisum legges til en utenrikstjeneste tilhørende et annet Schengenland, jf. utlendingsforskriften § 3-14 annet ledd og visumforordningen artikkel 8. Liste over andre Schengenlands utenriksstasjoner som har innvilgelsesmyndighet finnes i vedlegg 15 til utlendingsforskriften, jf utlendingsforskriften § 3-14 tredje ledd.
Vurderingen av om vilkårene er oppfylt ligger hos den representerende stat, men den representerte stat bærer ansvaret der søkeren ikke returnerer ved utløpet av visumet. Hvis den representerende stat ikke innvilger en visumsøknad, skal den henvise søkeren med skriftlig informasjon til den representerte stats nærmeste utenriksstasjon, jf. visumforordningen artikkel 8 punkt 2.
De nordiske land har inngått enkelte avtaler om en utvidet form for representasjon på bestemte steder. Dette innebærer at den representerende stat kan innvilge en søknad om visum, slik som ved vanlig representasjon Der den representerende stat ikke innvilger, sender den imidlertid søknaden direkte til den representerte stats hjemmemyndigheter for avgjørelse. Den representerende stat forbereder da saken før oversendelse. Når avgjørelse er fattet, sendes vedtaket til den representerende stats utenriksstasjon slik at den enten utsteder et visum til søkeren eller formidler et avslag i tråd med vedtaket. Utenriksdepartementet håndterer inngåelsen av slike representasjonsavtaler.
Som hovedregel skal søkeren møte personlig ved utenriksstasjonen når søknad om visum fremmes, jf utlendingsforskriften § 3-17 første ledd, visumforordningen artikkel 10 punkt 1 og visumhåndbok 1, part II, punkt 3.3.
En visumsøker skal som hovedregel betale et behandlingsgebyr, se utlendingsforskriften § 17-12, visumforordningen artikkel 16 og visumhåndboken del II punkt 4.4.. Pr. april 2010 er gebyret som hovedregel 60 euro. Gebyret skal betales ved innlevering av søknaden og refunderes ikke. Ved søknad på nett skal gebyret betales i euro. I de fleste andre tilfelle aksepterer utenriksstasjonen betaling i lokal valuta.
Ved søknad om nødvisum skal det betales gebyr i samsvar med reglene i visumforordningen artikkel 16.
Visumpliktig familiemedlem til EU/EØS/EFTA-borgere som utøver sine rettigheter etter EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, er unntatt fra plikten til å betale gebyr, jf. utlendingsforskriften § 17-12 femte ledd.
Vanligvis vil en visumsak være tilstrekkelig opplyst dersom prosedyrene i visumforordningen artikkel 10 flg. er fulgt. Under saksforberedelsen/behandlingen av en søknad kan imidlertid utenriksstasjonen i ”berettigede tilfelle” innkalle søkeren til samtale og kreve ytterligere dokumentasjon, se visumforordningen artikkel 21 punkt 8.
Som hovedregel skal dokumentasjon være skriftlig. Det skal skrives referat fra intervjuer, og referatet skal inngå som et dokument i visumsaken.
Hvis utlendingsdirektoratet mener saken bør opplyses bedre, kan saken oversendes politiet til uttalelse. Politiet vil da som oftest innkalle referansen til intervju. Saksbehandleren kan eventuelt også kontakte referansen direkte per telefon. Saksbehandleren skal da skrive et telefonnotat fra samtalen, jf. forvaltningsloven § 11 d. Hun eller han skal dokumentføre telefonnotatet i saken.
Søknad om visum skal fremmes på fastsatt skjema. Søknadsskjemaet er blant annet tilgjengelig ved utenriksstasjonene og som vedlegg 1 til visumforordningen. Søkeren skal selv underskrive visumsøknaden. Nærmere opplysninger om søknadsskjemaet og dets innhold, herunder krav til fotografi, er inntatt i visumforordningen artikkel 11 og visumhåndbok 1, part II punkt 4.
Søkeren må dokumentere sin identitet med et reisedokument som er anerkjent av Norge. Den som forbereder saken eller fatter vedtak skal pålegge ham eller henne å dokumentere andre opplysninger som er gitt, når dette anses nødvendig. Den som forbereder saken eller fatter vedtak skal registrere hvordan søkerens identitet er bekreftet, jf. utlendingsforskriften § 3-17 fjerde ledd.
Søkeren må ta kontakt med den aktuelle utenriksstasjonen for å orientere seg om hvilke dokumenter hun eller han skal legge ved visumsøknaden. Utover de dokumentkravene som er nedfelt i visumforordningen artikkel 10 punkt 3, kan kravet til dokumentasjon variere fra land til land.
Utlendingsmyndigheten som mottar visumsøknaden, skal påse at søknaden er nøyaktig utfylt, se visumforordningen artikkel 11 punkt 1, og at nødvendige dokumenter og vedlegg følger med søknaden, jf. visumforordningen artikkel 12, 14 og 15. I tillegg skal den som forbereder saken eller fatter vedtak innhente alle opplysninger om søkeren som saksbehandleren antar er nødvendige for at saken skal bli så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.
Som hovedregel skal visumsøkeren fremme sin egen søknad personlig. Søknaden skal inneholde fotografi av søkeren og søkerens underskrift, jf. utlendingsforskriften § 3-16 første ledd annet punktum.
Utlendingsdirektoratet kan i enkelttilfelle samtykke i at søknaden fremmes på annen måte, jf. utlendingsforskriften § 3-16 annet ledd.
Det er i utgangspunktet bare søkeren som er part i saken, jf. partsdefinisjonen i forvaltningsloven § 2 bokstav e). En referanse anses ikke som part i saken, selv om referansen har interesse i utfallet av søknaden. Med referanse mener vi en person som bor i Norge, og som inviterer søkeren og/eller garanterer for søkerens reise og opphold.
Søkeren kan la seg representere ved en referanse som søkeren har gitt skriftlig fullmakt, eller ved en advokat eller fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt, jf. utlendingsforskriften § 17-1 annet ledd, første punktum. Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det, jf. forvaltningsloven § 12 fjerde ledd, annet punktum. Se også UDIs rundskriv 2010-128 ”Fullmakt i forbindelse med visum eller oppholdstillatelse – utlendingsforskriften § 17-1”.
I visumsaker kan det være usikkert om advokaten representerer søkeren eller herboende referanse. Hvis advokaten ikke kan bekrefte at han eller hun også representerer søkeren, skal den som forbereder eller behandler saken, kreve skriftlig fullmakt.
Den som er gitt fullmakt, skal få tilsendt kopi av vedtaket.
Dokumenter skal sendes til part i saken eller partens representant, dersom vedkommende ber om innsyn, jf. forvaltningsloven 18.
Alt som gjøres med en søknad, blir registrert i utlendingsdatabasen, enten via Norvis eller DUF. Der registreres også alle henvendelser, både skriftlige og muntlige, til utlendingsforvaltningen. For at opplysningene skal være etterrettelige, bør alle vesentlige opplysninger i en sak gis skriftlig, slik at saksbehandler eller den som mottar opplysningene, kan legge dem ved saken som dokumentasjon.
I henhold til visumforordningen er Norge forpliktet til å konsultere de øvrige Schengenlandene dersom visse kategorier utlendinger søker visum, og det er aktuelt å innvilge visumsøknaden. Se utlendingsforskriften § 3-17 annet ledd og visumforordningen artikkel 22. Saksbehandlingssystemet sender automatisk de aktuelle søknadene på konsultasjon. Konsultasjonen kan ikke ta mer enn 7 dager. Dersom ett eller flere av Schengenlandene er i mot at visum gis, skal utenriksstasjonen avslå visumsøknaden, jf. utlendingsloven § 10 første ledd og UDIs rundskriv 2010-169 ”Visumsaker – krav til begrunnelse i vedtak” punkt 4. Schengenregelverket forutsetter at søkeren ikke skal få vite hvilke(t) land som har reist innsigelser. Dersom et Schengenland reserverer seg, kan saksbehandleren vurdere om søkeren fyller vilkårene for å få et visum av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser, jf. utlendingsloven § 11. Et slikt visum vil bare være gyldig for Norge. I slike tilfelle skal utenriksstasjonen foreta den forberedende behandlingen av visumsøknaden og så sende den til UDI for avgjørelse.
Når visum innvilges ved norsk utenriksstasjon, blir vedtaket utstedt i form av en visumetikett, som er å regne som et positivt vedtak. Søker mottar altså ikke skriftlig vedtak utover selve visumet. Når UDI har fattet positivt vedtak i en tilsvarende søknad, blir det skriftlige vedtaket sendt til utenriksstasjonen, og de bes utstede visum til søker. Normalt skriver saksbehandleren i vedtaket at gyldighetsperioden skal fastsettes av utenriksstasjonen i samarbeid med søkeren. Utenriksstasjonen kan ikke sette gyldighetsperiodens første dag senere enn seks måneder fra vedtakstidspunkt, med mindre særlige grunner tilsier unntak, jf. utlendingsforskriften § 3-9 annet ledd, første punktum. En visumetikett kan ikke skrives ut tidligere enn tre måneder før første dato i gyldighetsperioden, jf. utlendingsforskriften § 3-9 annet ledd annet punktum.
I henhold til visumforordningen artikkel 24 punkt 1, fjerde avsnitt skal utenriksstasjonen eller saksbehandleren i UDI la visumets gyldighetsperiode omfatte ytterligere 15 dagers henstand – også kalt ”period of grace”. Denne 15-dagersregelen innebærer ikke at utlendingen har fått adgang til å oppholde seg ytterligere 15 dager i Schengenområdet, men at hun eller han har større fleksibilitet med hensyn til inn- og utreisetidspunktet. Utlendingen slipper dermed å søke om nytt visum dersom forventet reise til Schengen skulle bli utsatt noen dager.
I avslagsvedtak – både ved utenriksstasjon, UDI og UNE – skal saksbehandleren angi konkret hvilke generelle og individuelle forhold som begrunner avslaget. Avslagsgrunnene skal vurderes opp mot de konkrete velferdshensyn i saken. Begrunnelsen skal også være i samsvar med retningslinjene i UDIs rundskriv RS 2010-169 ”Visumsaker – krav til begrunnelse i vedtak”.
I førsteinstansvedtak skal søkeren få opplysninger om klageadgang, jf. forvaltningsloven § 27.
Avslagsvedtaket skal også inneholde en henvisning til relevant alternativ i visumforordningen artikkel 32.
6.3.3 Delvis avslag
Når en visumsøknad ikke er innvilget fullt ut, for eksempel ved at antall innreiser eller visumets varighet eller visumets gyldighetsperiode ikke er så mange eller så lang som utlendingen hadde søkt om, skal saksbehandleren fatte et skriftlig avslagsvedtak for den delen av søknaden som ikke er blitt innvilget. Søkeren kan påklage dette avslagsvedtaket på vanlig måte, jf. forvaltningsloven § 27. Se UDIs rundskriv RS 2010-169 ”Visumsaker – krav til begrunnelse i vedtak”.
En søker kan få visum for besøk av bestemt varighet inntil 90 dager, jf. utlendingsforskriften § 3-9 første ledd og visumforordningen artikkel 2 punkt 2. Utenriksstasjonen skal gi visum i tråd med besøkets formål og angi visumets varighet i antall dager, se utlendingsforskriften § 3-9 annet ledd første punktum og visumforordningen artikkel 24 punkt 1, første avsnitt, jf. artikkel 21.
Det skal angis en gyldighetsperiode for visumet. Gyldighetsperioden er tidsperioden visuminnehaveren kan bruke visumet innenfor. Gyldighetsperioden angir første mulige oppholdsdato i Schengen og siste mulige oppholdsdato i Schengen. En visumsøker kan oppholde seg i Schengen like mange dager som visumet er gitt for, så lenge det er innenfor visumets gyldighetsperiode.
Hvis en utlending er gitt visum for ti dager i perioden 01.01 til 25.01., kan hun eller han reise og være i Schengen-området i maksimalt 10 dager, selv om gyldighetsperioden er 25 dager. Dersom vedkommende reiser inn i Schengen 21.01., kan visumsøkeren bare oppholde seg fem dager i Schengenområdet fordi siste gyldighetsdag for opphold i Schengen er 25.01.
Hovedregelen etter utlendingsforskriften § 3-9 tredje ledd er at en utlending får besøksvisum gis for én innreise.
I henhold til utlendingsforskriften § 3-9 tredje ledd, annet punktum kan visum ved særlig behov gis for et bestemt eller ubestemt antall innreiser innen et tidsrom av 12 måneder.
I henhold til utlendingsforskriften § 3-9 tredje ledd tredje punktum kan visum for bestemte kategorier av personer gis for et bestemt eller ubestemt antall innreiser innen et tidsrom av inntil fem år, etter nærmere retningslinjer fastsatt av departementet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i rundskriv A-2009-058 gitt slike retningslinjer.
Visumsøkeren skal dokumentere behovet for flere innreiser på søknadstidspunktet.
Er det innvilget visum for 90 dager med flere innreiser i løpet av et år, betyr det at søkeren har rett til å oppholde seg i Schengenområdet inntil 90 dager i hver seksmåneders periode, se visumhåndbok 1, part II, punkt 7.9 ”Verification of the lenght of previous and intended stays” og da særlig eksempel 1) under ”Examples of calculation of stay”.
Et visumavslagsvedtak kan påklages, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd.
Søkeren kan påklage et vedtak hvor en visumsøknad er helt eller delvis avslått. Dersom søkeren er representert ved at en referanse er gitt fullmakt eller ved en advokat, kan også disse påklage avslagsvedtaket på vegne av søkeren. Se punkt 5.8.
Etter forvaltningsloven § 29 første ledd er fristen for å påklage et vedtak tre uker fra det tidspunktet underretning om vedtaket er kommet frem til parten eller fullmektigen. Dersom det klages for sent, skal saksbehandleren som hovedregel avvise klagen på formelt grunnlag. Forvaltningsloven åpner imidlertid for å godta for sent innkomne klager dersom ”parten eller hans fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen” eller ”det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd”, jf. forvaltningsloven § 31. Saksbehandleren må altså vurdere konkret om man bør godta at klagefristen er oversittet. For eksempel kan hun eller han legge vekt på vanskeligheter med postgang og usikkerhetsfaktorer knyttet til spørsmålet om når søkeren eller fullmektigen var blitt underrettet om vedtaket.
6.6.3.1 Klage over utenriksstasjonene vedtak
Når utenriksstasjonen har truffet avslagsvedtak i førsteinstans og ikke finner å kunne omgjøre vedtaket i klageomgangen, skal den forelegge sakens dokumenter for UDI til klagebehandling. Se UDI rundskriv 2010-107 ”Retningslinjer for forberedelse av visumsaker – dokumentasjonskrav” sett inn lenke til rundskrivet. Sakens dokumenter er først og fremst søknaden med vedlegg, utenriksstasjonens avslagsvedtak, klagen og utenriksstasjonens oversendelsesbrev. I oversendelsesbrevet skal utenriksstasjonens vurdering av klagen og av sakens dokumentasjon fremgå. Utenriksstasjonen må innhente eventuell manglende dokumentasjon før den sender saken til UDI. Klagesaksbehandleren kan også be utenriksstasjonen/klageren/fullmektigen fremlegge ytterligere dokumentasjon til bruk for UDI i klagesaksbehandlingen. Den som forbereder eller behandler klagesaken, må vurdere å sende saken til uttalelse for å innhente flere opplysninger. Dersom UDI ikke tar klagen over utenriksstasjonens vedtak til følge, skal det begrunne vedtaket sitt. UDIs vedtak i klageomgangen er endelig. Det vil si at klageren ikke kan påklage UDIs vedtak videre til UNE.
6.6.3.2 Klage over UDIs vedtak
Når UDI har avgjort en visumsøknad i førsteinstans, skal det vurdere saken på nytt i klageomgangen, herunder vurdere om det er nødvendig å innhente ytterligere opplysninger. Dersom det ikke foreligger nye opplysninger i saken som tilsier at UDI skal eller bør omgjøre vedtaket, skal det oversende saken til UNE til klagebehandling. Saksbehandleren skal skrive en vurdering av klagen i et eget oversendelsesbrev til UNE. Klageren, eventuelt advokaten eller fullmektigen skal ha kopi av oversendelsesbrevet. Vedtak fattet av UNE som klageinstans, kan ikke påklages.
Hvis UDI finner grunn til å omgjøre utenriksstasjonens avslag, fatter det et omgjøringsvedtak hvor visumsøknaden blir innvilget. I dette vedtaket skal saksbehandleren ta med grunnene til at utenriksstasjonens vedtak er blitt omgjort. Det er viktig at saksbehandleren konkretiserer om omgjøringen bygger på nye opplysninger eller ny dokumentasjon som er innkommet i forbindelse med klagen.
Omgjøringsvedtaket skal også inneholde opplysninger om klagerens mulighet for å få dekket saksomkostninger, jf. forvaltningsloven § 36. Saksbehandleren skal sende omgjøringsvedtaket til utenriksstasjonen og til eventuell advokat eller fullmektig.
Klager eller anførsler som kommer inn etter at UDI har behandlet og opprettholdt et avslagsvedtak i klageomgangen, anser man som en omgjøringsbegjæring. Saksbehandleren skal da vurdere om det er grunnlag for omgjøring og gi den som begjærer omgjøring, en tilbakemelding, enten i form av et positivt visumvedtak eller som en beslutning om at UDI ikke har funnet grunn til å omgjøre sitt vedtak i klageomgangen. Beslutningen skal begrunnes.
Dersom det er gått lang tid etter at UDI har truffet sitt endelige vedtak, kan tidsaspektet være et moment som tilsier at begjæringen ikke skal tas til følge. Dette beror på en konkret vurdering i hver enkelt sak. Saksbehandleren skal i så fall i sin omgjøringsbeslutning skriftlig henvise klageren til å fremme ny visumsøknad ved utenriksstasjonen. Beslutning om ikke å ta en omgjøringsbegjæring til følge, er ikke gjenstand for klage, da den i henhold til fast praksis ikke er definert som et enkeltvedtak.
Tilbakekall av visum skal vurderes etter forvaltningsloven § 35 og de alminnelige forvaltningsrettslige reglene.
Hvis det er aktuelt med tilbakekall av tillatelsen, er det i utgangspunktet et krav at utlendingen blir forhåndsvarslet jf. forvaltningsloven § 16.
I forvaltningsloven § 36 fjerde ledd heter det: ”Dersom vedtaket er blitt endret, skal parten gjøres merksam på retten til å kreve dekning for sakskostnader, med mindre det er usannsynlig at han har hatt vesentlige sakskostnader eller det må antas at han eller hans fullmektig kjenner retten”.
Videre følger det av forvaltningsloven § 36 første ledd at ”når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det […]. Spørsmålet om en part skal få dekning for sakskostnader, avgjøres av klageinstansen, men av underinstansen dersom underinstansen har truffet nytt vedtak i saken.”
Klageren eller advokaten/fullmektigen må fremsette krav om saksomkostninger senest 3 uker etter at melding om omgjøringsvedtaket er kommet frem til ham eller henne. Dersom utlendingsmyndighetene ikke tar erstatningskravet til følge i sin helhet, kan vedtaket påklages etter reglene i forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd.
UDI skal behandle de saksomkostningskravene hvor UDI har omgjort utenriksstasjonens eller eget vedtak. Det er kostnader som har vært nødvendig for å endre vedtaket som kan kreves dekket med hjemmel i forvaltningsloven § 36. I RS 2008-005 ”Dekning av sakskostnader etter fvl § 36” er det nærmere retningslinjer for behandling og vurdering av saksomkostningskravene. Klageren eller advokaten/fullmektigen skal dokumentere de omkostningene hun eller han krever dekning for.
Krav om å få dekket andre typer utgifter, som for eksempel tapt flybillett, vurderes etter UDIs rundskriv 2010-061 ”Erstatningskrav på grunnlag av alminnelige erstatningsregler”. Justis- og politidepartementet skal vurdere slike krav etter at UDI har forberedt saken.
Politiet skal behandle krav om å få dekket utgifter som følge av feilaktig uttransportering.
Dersom en utlending som har fått visum før innreise ønsker å forlenge visumet, skal utenriksstasjonen kansellere det allerede gitte visumet og behandle utlendingens anmodning som en ny visumsøknad. Utlendingen må da fremme ny visumsøknad, fremlegge reise- eller sykeforsikring for hele visumperioden (det antall dager søkeren har fått visum for) og betale nytt gebyr.
Hvis derimot det opprinnelige visumet er utstedt med feil gyldighet eller feil antall innreiser, skal visumet endres vederlagsfritt ved utenriksstasjonen uten at ny søknad må fremmes.
Forlengelse av visum er hjemlet i utlendingsforskriften § 3-19, se også visumforordningen artikkel 3 og visumhåndbok 1, Part V punkt 1. For at utlendingsmyndighetene skal kunne forlenge et visum etter innreise, må uforutsette forhold, humanitære hensyn eller tungtveiende forretningsmessige eller personlige grunner tale for det. Visumet kan ikke forlenges lenger enn til i alt 90 dager.
Nærmere retningslinjer er gitt i UDIs rundskriv 2010-168 "Forlengelse av visum og visum for ny innreise”. Det følger av rundskrivet at utenriksstasjonen skal informere søkerne om at de i utgangspunktet ikke kan påregne forlengelse av visumet etter ankomst til Norge. Den som fatter vedtak, må på søknadstidspunktet avklare hvor lenge visumsøkeren har til hensikt å oppholde seg i Norge og eventuelt i andre Schengenland, og hvilket formål hun eller han har med oppholdet. Se også visumforordningen artikkel 21 om kontroll av innreisevilkår og risikovurdering.
Søknad om forlengelse av visum skal skrives på fastsatt skjema.
Visumforlengelsen gis i form av en ny visumetikett.
Dersom visumet ikke blir utvidet og således er utgått når utlendingen reiser ut, vil hjemreisen foregå på utlendingens eget ansvar. Uten gyldig Schengenvisum har utlendingen heller ikke adgang til å reise igjennom Schengen. Politiet eller UDI kan ikke forlenge et visum for at utlendingen skal ha gyldig transitt i Schengen.
Ved avslag på søknad om visumforlengelse har søkeren klageadgang. Klageren skal imidlertid ikke få adgang til å oppholde seg i Norge eller Schengenområdet i påvente av utfallet av klagesaken. Klageren må således forlate Schengenområdet innen visumet utløper. Avgjørelsen av om et visumavslagsvedtak skal iverksettes eller ikke, er ikke et enkeltvedtak, men en beslutning. Saksbehandleren skal begrunne avgjørelsen hvis den er negativ, men avgjørelsen er ikke gjenstand for klage. Klagen på avslaget behandles på vanlig måte og oversendes til UNE dersom vedtaket ikke omgjøres.
Også når det gjelder søknad om visum for ny innreise, skal det kun gis visum dersom uforutsette forhold, humanitære hensyn, tungtveiende forretningsmessige eller personlige grunner taler for det, jf. utlendingsforskriften § 3-19 annet ledd.
Visum for ny innreise gis i form av en ny visumetikett.
Politiet har myndighet til både å innvilge og avslå søknader om forlengelse av visum og visum for ny innreise, jf. utlendingsforskriften § 3-14 femte ledd, hvor begrepet ”avgjøres” er brukt.
Politiet skal alltid sende søknaden til UDI for avgjørelse dersom:
- søkeren har et visum av humanitære grunner mv. – nasjonalt visum, jf. utlendingsloven § 11, jf. utlendingsforskriften § 3-12
- visumet er utstedt av en annen Schengenstat
- politiet er i tvil om visum skal forlenges eller nytt visum etter innreise skal gis
Dersom søkeren befinner seg i Norge på søknadstidspunktet, er norske myndigheter også ansvarlige for å forlenge visum utstedt av en annen Schengenstat, jf. visumforordningen artikkel 33 punkt 4. Dette gjelder også dersom forlengelsen innebærer at søkeren reiser til et annet Schengenland.
I henhold til artikkel 33 punkt 1 i visumforordningen skal en forlengelse innvilges vederlagsfritt dersom en medlemsstats kompetente myndighet anser at visuminnehaveren har lagt frem dokumentasjon på force majeure eller humanitære grunner som forhindrer vedkommende i å forlate medlemsstatenes territorium før utløpet av gyldighetstiden eller oppholdstiden det er utstedt visum for.
I henhold til visumforordningens artikkel 33 punkt 2 kan gyldighetstiden for og/eller oppholdets varighet under et utstedt visum forlenges mot et gebyr på 30 euro dersom visuminnehaveren kan dokumentere tungtveiende personlige grunner som berettiger at gyldighetstiden eller oppholdstiden forlenges.
Gebyr ved visum for ny innreise er regulert i utlendingsforskriften § 17-12 tredje ledd, jf. første ledd som viser til visumforordningen artikkel 16. Det skal med andre ord kreves fullt behandlingsgebyr hvis ikke noen av unntakene i artikkel 16 m.m. kommer til anvendelse.
Punktene 8 og 9 gjelder først og fremst besøksvisum. Vilkårene som omhandles under, må være oppfylt både ved utstedelse av visum og ved grensepassering.
Det er et vilkår for å få utstedt visum at søkeren har gyldig pass eller annet legitimasjonspapir som er godkjent som reisedokument, jf. utlendingsloven § 10 og visumforordningen artikkel 12.
Reisedokumentet må være gyldig i minst tre måneder ut over det tidsrommet som utlendingen gis besøksvisum for, jf. utlendingsforskriften § 3-17 fjerde ledd og visumforordningen artikkel 12 bokstav a). Rådet for den Europeiske Unionen har utarbeidet en reisedokumenttabell som gir oversikt over hvilke tredjelands reisedokument som kan viseres. Tabellen er blant annet inntatt som vedlegg 10 til visumhåndbok 1. sett inn lenke til reisedokumenttabellen?
Videre må reisedokumentet være utstedt i løpet av de siste ti årene, og skal inneholde minst to tomme sider, jf. visumforordningen artikkel 12 bokstavene b) og c).
Utlendingsdirektoratet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra kravet om pass eller annet dokument, jf. utlendingsloven § 8 tredje ledd.
Det er et vilkår for å få visum at søkeren har returadgang til det land søkeren oppholder seg i eller til et annet land, jf. utlendingsforskriften § 3-4a tredje ledd.
Utlending som har tillatelse til opphold i annet land enn hjemlandet, må ha returadgang til oppholdslandet. Med oppholdstillatelse i annet land enn hjemlandet mener vi fast opphold og ikke bare at utlendingen har fått et besøksvisum til landet. Et slikt besøksvisum kan likevel ha betydning for vurderingen av returforutsetningen ved at også andre land har gitt visum. Den som forbereder eller behandler visumsaken, bør undersøke spesielt hvorfor utlendingen søker seg til Norge i stedet for å reise hjem. For eksempel er det særlig viktig å undersøke om personen har søkt om oppholdstillatelse i det landet han eller hun nå oppholder seg i.
Returadgangen må gjelde i minst tre måneder ut over det tidsrom utlendingen gis besøksvisum for. UDI kan i det enkelte tilfellet gjøre unntak fra denne bestemmelsen, jf. utlendingsforskriften § 3-4a, tredje ledd siste punktum.
Det er et vilkår for å få visum at søkeren har midler til å dekke frem - og tilbakereise og opphold, jf. utlendingsloven § 10 første ledd bokstav b). Se også visumforordningen artikkel 14 punkt 1 b) og c) og vedlegg 18 til visumhåndbok 1. I dette vedlegget har de ulike sentralmyndighetene i Schengen anslått det beløpet som pr. dag må til for å dekke nevnte utgifter. For Norges vedkommet er det veiledende beløpet satt til kr. 500 pr. dag.
Midler til reise og opphold kan eventuelt garanteres for av person bosatt i Norge, jf utlendingsforskriften § 3-5.
Garantistillelse fra referansen er ikke i seg selv tilstrekkelig for at søkeren skal kunne få visum. Det er søkerens returforutsetninger som er avgjørende. Ett av vilkårene for å gi visum er at søkeren har midler. Dette vilkåret kan altså være oppfylt ved at referansen stiller garanti.
UDIs rundskriv 2010-056 ”Garantistillelser ved besøk, jf. utlendingsloven § 10, jf. utlendingsforskriften § 3-5” gir nærmere retningslinjer om garantistillelser ved besøk.
Et eget garantiskjema skal benyttes. Skjemaet fås også hos politiet.
Garantiansvaret skal omfatte utgifter til kost og losji. I tillegg skal det dekke hjemreiseutgifter. I tilfelle hvor ledsagerutgifter påløper, omfattes også disse av garantien, se utlendingsforskriften § 3-5 tredje punktum.
Når politiet vurderer om referansen har tilstrekkelige midler for å kunne stille garanti, skal de kreve at garantisten eller advokat dokumenterer inntekt ved fremleggelse av eksempelvis lønnsslipper, bankutskrift eller dokumentasjon på trygdeytelser. Unntatt fra dette er tilfelle hvor saken gjelder besøk av nære familiemedlemmer, og garantisten livnærer seg helt eller hovedsakelig på sosialhjelp. I slike tilfelle skal politiet anmerke forholdet i garantiskjemaet.
Utlendingsmyndighetene stiller ikke strenge krav til garantistens inntekt når han eller hun garanterer for et nært familiemedlem. Bolig og inntekt må ikke stå i direkte misforhold til innholdet i garantiløftet. Politiet må ta hensyn til hvor mange som kommer på besøk, og hvor lenge besøket skal vare. Utlendingsmyndighetene godtar også at en person som livnærer seg helt eller hovedsakelig på sosialhjelp, garanterer for nære familiemedlemmer. I disse sakene og i saker hvor garantistens inntekt er på samme nivå som sosialhjelpsatsene, er det et krav at den besøkende har returbillett, med mindre hun eller han reiser med bil.
Når det gjelder garantistillelse ved besøk av andre enn nære familiemedlemmer, stiller utlendingsmyndghetene større krav til garantistens inntekt og garantistillelsens seriøsitet.
Det er også et krav at søkeren har tilstrekkelige midler ved grensepassering. Ved innreise eller innen syv dager etter innreise i Norge, kan politiet treffe vedtak om å bortvise en utlending som ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være sikret tilstrekkelige midler til opphold i Norge eller i et annet Schengenland og til hjemreise, jf . utlendingsloven § 17 første ledd bokstav f).
Ved grensepassering skal utlendingsmyndighetene godta kopi av garantiskjemaet som tilstrekkelig dokumentasjon på at visuminnehaveren har tilstrekkelig med midler.
En garantistillelse gjelder fra søkeren reiser inn i Norge eller Schengen til hun eller han er tilbake i hjemlandet eller landet hvor han eller hun har oppholdstillatelse.
Det utfylte garantiskjemaet er et tvangsgrunnlag, og utlendingsmyndighetene kan inndrive gjelden til staten via namsmannen.
I henhold til utlendingsforskriften § 3-6 og 3-7 kan utlendingsmyndigheten stille som betingelse for å innvilge søknad om visum at referansepersonen stiller bankgaranti. Nærmere retningslinjer er tatt inn i UDIs rundskriv 2010-057 ”Rundskriv om bankgaranti som betingelse for visum”, jf. utlendingsloven § 10, jf. utlendingsforskriften §§ 3-6 og 3-7”.
Det er et vilkår at søkeren betaler saksbehandlingsgebyr ved innlevering av søknad om visum. Se punkt 5.4.
Det er et vilkår at søkeren fremlegger dokumentasjon på reise- eller sykeforsikring som dekker eventuelle utgifter i forbindelse med hjemsendelse av medisinske årsaker, nødvendig legebehandling og akutt sykehusbehandling. Forsikringen skal gjelde for samtlige Schengen-land, og ha en minstedekning på 30 000 Euro. Den som utsteder visum, skal anmerke i visumetiketten dersom det er gjort unntak fra kravet om forsikring, jf. utlendingsforskriften § 3-4 annet ledd. Se i tillegg visumforordningen artikkel 15 som presiserer at reisesykeforsikring også skal gjelde ved dødsfall
Sammen med visumforordningen artikkel 15 og visumhåndbok 1 part II punkt 6.3 og 7.8 gir UDIs rundskriv 2010-130 ”Reise- eller sykeforsikring for visumsøkere, jf. utlendingsforskriften § 3-4a, annet ledd” nærmere retningslinjer om kravene til reise- eller sykeforsikring. Ved grensepassering til Schengen skal visuminnehaveren alltid medbringe dokumentasjon på at reise- eller sykeforsikring for oppholdet foreligger.
Adgangen til å gjøre unntak fra kravet om reise- eller sykeforsikring er nærmere regulert i nevnte rundskriv og i nevnte bestemmelser i visumforordningen og visumhåndbok 1. I alle tilfelle hvor visumsøkeren unntas fra kravet om reise- eller sykeforsikring, skal den som utsteder visum, anmerke følgende i visumetiketten. ”Det kreves ingen forsikring/No insurance required”.
Reise- eller sykeforsikring skal foreligge på søknadstidspunktet, se visumforordningen artikkel 10, punkt 3 g). I tilfelle hvor en utlending søker om visum for mer enn to innreiser, skal visumsøkeren dokumentere at forsikringen dekker det første oppholdet. Hun eller han skal dessuten undertegne en bekreftelse i visumsøknadsskjemaet som viser at han eller hun er klar over at hun eller han må ha reisesykeforsikring som dekker fremtidige besøk også.
Søker som kommer til grensekontrollen uten gyldig reise- eller sykeforsikring, og uten at det er markert i visumetiketten at det er gitt unntak, vil bli bortvist, jf. utlendingsloven § 17 første ledd bokstav a, da søkeren da ikke har gyldig visum.
Det er et krav at søkeren dokumenterer behovet for enten to eller flere innreiser ved søknad om flerreisevisum. Se nærmere punkt 7.3 om søknad om visum for ny innreise etter at visuminnehaveren er kommet til Norge.
Samlet oppholdstid på Schengenområdet skal ikke overstige 90 dager i løpet av en periode på 180 dager, regnet fra datoen for første innreise, jf. utlendingsforskriften § 3-9 første ledd. UDIs rundskriv 2010-170 ”Beregning av oppholdstiden i Schengenområdet – utlendingsloven §§ 9 fjerde ledd og 10 første ledd, utlendingsforskriften §§ 3-3 og 3-9 og visumforordningen artikkel 21 punkt 4” gir nærmere retningslinjer om beregning av oppholdstiden i Schengenområdet. Se også visumhåndbok 1, part II, punkt 7.9 som gir eksempler på hvordan visumsaksbehandleren skal beregne oppholdstiden for en visumsøker.
Visum skal ikke gis når det foreligger bortvisnings- eller utvisningsgrunn, jf. utlendingsforskriften § 3-4a første ledd, annet punktum.
Selv om de øvrige vilkårene for å gi visum er oppfylt, kan utlendingsmyndighetene gjøre unntak fra retten til visum dersom utenrikspolitiske hensyn, grunnleggende nasjonale interesser eller innvandringsregulerende hensyn taler mot det, jf. utlendingsloven § 10 annet ledd.
Selv om Justis- og politidepartementet som hovedregel ikke har adgang til å instruere om avgjørelsen av enkeltsaker, kan det instruere om alle avgjørelsene som inngår i saken for å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, se utlendingsloven § 76 tredje ledd, første og annet punktum.
Vurderingen av innvandringsregulerende hensyn er sentral i vurderingen av om utlendingsmyndighetene skal innvilge eller avslå en visumsøknad, se nærmere i punkt 9.1.
Så fremt de øvrige vilkårene for å få visum er oppfylt, skal visum gis med mindre det er grunn til å tvile på det oppgitte formål med reisen eller på riktigheten av de øvrige opplysninger som er gitt, se utlendingsforskriften § 3-4a første ledd, første punktum og visumforordningen artikkel 21.
Selv om de øvrige vilkårene for å gi visum er oppfylt, kan utlendingsmyndighetene gjøre unntak fra retten til visum dersom innvandringsregulerende hensyn taler mot det, jf. utlendingsloven § 10 annet ledd. Visumsaksbehandleren skal foreta en konkret individuell vurdering av de innvandringsregulerende hensynene i hver sak.
Når det gjelder vurderingen av om innvandringsregulerende hensyn taler mot at et visum gis, er vurderingen av søkerens returforutsetning sentral, se visumforordningen artikkel 21 punkt 1. I vurderingen av om visum skal gis i det enkelte tilfellet, ser UDI hen til både de generelle og de individuelle returforutsetningene. Saksbehandleren skal vurdere visumsøkerens returforutsetninger ut i fra søkerens behov for å komme til Norge. Saksbehandleren skal da se hen til reisens formål; turistbesøk, familiebesøk, offentlige oppdrag, forretningsreise, studiebesøk eller annet formål, se utlendingsforskriften § 3-4a første ledd, første punktum.
Videre skal saksbehandleren se hen til om det foreligger velferdshensyn i saken, jf. punkt 9.1.4. Hvis det foreligger sterke velferdshensyn, skal saksbehandleren vurdere om søkeren bør få visum til tross for svake returforutsetninger.
Saksbehandleren kan legge vekt på følgende risikofaktorer som er nevnt i forarbeidene til utlendingsloven av 1988, se Ot.prp 46 (1986-87):
- søkeren tilhører en nasjonalitet eller gruppe innenfor en nasjonalitet hvor en erfaringsmessig vet at mange ikke vil forlate landet når de først er kommet inn
- søkeren kommer fra slike kår at det er langt mer sannsynlig at en reise til Norge er en investering for fremtiden enn en turistreise
- søkeren mangler arbeid eller faste bånd for øvrig i hjemlandet
- søkeren befinner seg i et tredje land hvor han ikke lenger har adgang til opphold, eller hvor utsiktene er usikre.”
Se også Ot.prp. nr. 75 Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) punkt 12.6.3 som nevner de siterte punktene og dessuten utdyper hva som ligger i vurderingen av innvandringsregulerende hensyn.
Med generelle returforutsetninger mener vi den aktuelle situasjonen i søkerens hjemland eller oppholdsland. Både økonomiske, sosiale og politiske forhold i landet, eventuelt i regionen, inngår i denne vurderingen.
Hvis søkeren har oppholdstillatelse i et tredjeland, vil UDI i vurderingen av søkerens generelle returforutsetninger også se hen til forholdene i det aktuelle tredjelandet og varigheten av søkerens oppholdstillatelse der, samt forholdene i hjemlandet.
Med individuelle returforutsetninger mener vi visumsøkerens tilknytning til hjemlandet eller oppholdslandet.
Vi legger blant annet vekt på søkerens alder, om søkeren har arbeid, etablert familie i hjemlandet, eiendom og økonomiske eller sosiale forpliktelser. Alder er et moment som kan slå ut forskjellig i visumvurderingen, avhengig av søkerens situasjon. Eksempelvis vil små barn som reiser sammen med sine foreldre, kunne få visum i større grad enn barn som nærmer seg etableringsfasen i livet. Videre vil svært høy alder kunne være et moment i vurderingen av søkerens returforutsetning sett i sammenheng med blant annet søkerens familiesituasjon i hjemlandet. Saksbehandleren skal også legge vekt på om søkeren har anledning til å ta fri fra skole, studier og jobb, samt om dette er dokumentert skriftlig fra arbeids- eller lærested.
Videre kan det ha betydning om søkeren tidligere har hatt visum og overholdt visumbetingelsene. Det er imidlertid viktig å merke seg at i henhold til visumforordningen artikkel 21 punkt 9 skal et tidligere avslag på visum ikke automatisk medføre avslag på ny søknad.
Det kan også ha betydning om søkeren tidligere har vist oppholdshensikt ved å søke om asyl, annen varig oppholdstillatelse eller har oversittet et visum.
Det kan også være et moment i den individuelle returforutsetningsvurderingen at søkerens nære familie har utvandret. Videre vil det kunne ha betydning at søkerens nære familie har vist oppholdshensikt ved å søke om asyl, annen varig oppholdstillatelse eller har oversittet et visum.
Forhold knyttet til referansen kan også ha betydning. Saksbehandleren skal se hen til referansens tillatelse i Norge såfremt referansen ikke er norsk statsborger. Videre er det et moment i vurderingen om referansen tidligere har hatt besøk, og hvorvidt tidligere besøkende har returnert i tråd med visumforutsetningene.
Det følger av forarbeidene til utlendingsloven, se punkt 12.6.3 i Ot.prp. nr. 75 Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, at saksbehandleren i vurderingen av om hun eller han skal innvilge visumsøknaden, også skal legge vekt på om det foreligger velferdshensyn. Utlendingsforvaltningen er dessuten forpliktet til å ta vurdere og å ta hensyn til barnets beste i de tilfelle hvor barn er inne i bildet i en visumsak.
Selv om søkeren har svake returforutsetninger, kan relasjoner og/eller en begivenhet veie opp for dette slik at søkeren likevel kan få visum.
Besøk til nær familie kan være et slikt velferdshensyn. Med nær familie mener vi foreldre, barn og søsken.
Videre vil ekstraordinære hendelser som dødsfall eller livstruende sykdom i nær familie også være et hensyn som kan ha betydning ved vurderingen av om søkeren skal få visum. Det at søkeren skal bistå ved barnefødsel, dåp, konfirmasjon eller bryllup i nær familie, er også et velferdshensyn, men ikke så tungtveiende som ved dødsfall eller livstruende sykdom.
Visumsøkeren skal sørge for at det velferdshensynet som hun eller han påberoper seg, er dokumentert. Ved sykdom skal visumsøkeren fremlegge legeattest. Denne legeattesten skal som hovedregel være utstedt i samsvar med retningslinjene gitt i Sosial- og helsedirektoratets rundskriv, SHDIR IS–2006/09 ”Krav i forbindelse med utstedelse av attester, helseerklæringer og lignende”.
9.2 Formålet med reisen - nærmere om ulike søkergrupper
Besøk til ektefelle, partner og samboer er et sterkt velferdshensyn. For samboere legger UDI vekt på samlivets varighet og på om partene har barn sammen. I vurderingen av om et visum kan gis til ektefelle, partner eller samboer, legger vi blant annet vekt på hvor søkeren og referansen bor eller har tenkt å bosette seg, hva som er formålet med besøket, og hvor de skal bo under besøket. Hvis hensikten er å bosette seg i Norge skal utlendingen søke om oppholdstillatelse før innreise ved norsk utenriksstasjon i søkerens hjemland eller oppholdsland.
Foreldre er nær familie, og UDI mener det er et sterkt velferdshensyn å kunne besøke sine barn. I vurderingen av om et visum kan gis i det konkrete tilfellet, legges vekt på søkerens individuelle og generelle returforutsetninger. Momenter i vurderingen vil blant annet være om søkeren har ektefelle hjemme, eller om hun eller han er enke/enkemann, og om søkeren har barn i hjemlandet eller oppholdslandet. Er returforutsetningene dårlige, kan saksbehandleren vurdere å gi visum til den ene av foreldrene først, og til den andre når den som først fikk visum, har returnert – såkalte suksessive visa.
Hensynet til barnets beste skal alltid tillegges vekt.
Barn er nær familie, og UDI mener det er et sterkt velferdshensyn å kunne besøke sine foreldre. Blant annet barnets alder, om søkeren er mindreårig eller voksen, søkerens familiesituasjon i hjemlandet eller oppholdslandet og i Norge evt. Schengen og søkerens økonomiske situasjon er momenter av betydning. For barn under 18 år er det et krav at det foreligger samtykkeerklæring fra foreldrene eller annen erklæring som bekrefter at barnet kan reise utenlands med kun en av foreldrene.
UDI mener det er et velferdshensyn å besøke barnebarn, men ikke så tungtveiende som besøk til barn.
Også søsken er nær familie, og UDI mener det er et velferdshensyn å kunne besøke søsken. I vurderingen av om søkeren skal få visum, skal saksbehandleren legge vekt på søkerens individuelle og generelle returforutsetninger i det konkrete tilfellet.
UDI legger blant annet vekt på om søkeren har etablert familie og dokumentert arbeid. Det er av betydning hvor lenge arbeidet har vart, hvilken type arbeid søkeren har, og hvilken inntekt arbeidet gir. Videre er det av betydning om søkeren kan få fri fra arbeidet i den aktuelle perioden. For en søker som er hjemmeværende, skal saksbehandleren legge ektefellens arbeidssituasjon og forsørgelsesmulighet til grunn for vurderingen. Videre skal saksbehandleren legge vekt på om søkeren eller dennes ektefelle kan dokumentere at de har eiendom av en viss verdi. Når familiemedlemmer søker sammen, har saksbehandleren etter en konkret vurdering mulighet til å gi visum til den søkeren som har sterkest tilknytning til Norge, mens de øvrige familiemedlemmene får avslag på sine søknader.
I søknader om visum ser UDI at begrepet kjæreste blir brukt om alt fra forhold der partene har kjent hverandre i lang tid og kanskje studerer eller arbeider på samme sted, til forhold der partene har møttes et par ganger over en viss periode, og forhold der partene aldri har møttes, men kun kommunisert via internett eller eventuelt via en tredjeperson.
Besøk til kjæreste er et relevant velferdshensyn, se punkt 12.6.3 i Ot.prp. nr. 75 Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her.
Hvor tungtveiende velferdshensynet bør være, beror på en vurdering av blant annet hvor etablert forholdet mellom søkeren og referansen er. Momenter vil være hvor lenge søkeren og referansen har kjent hverandre, og hvor mange ganger de har truffet hverandre i denne perioden. Videre er det et moment hvorvidt søkeren og referansen kan kommunisere på samme språk, og om de har møttes.
I vurderingen av om et visum kan gis i det konkrete tilfellet, skal saksbehandleren legge vekt både på søkerens individuelle og på de generelle returforutsetningene.
Hvis både søkeren og referansen har bopel i utlandet, er søkerens returforutsetninger sterkere der det er klart at både referansen og søkeren skal returnere for å fortsette sine studier eller arbeid i søkerens hjemland eller i et tredjeland.
Hvis søkeren og referansen inngår ekteskap mens søkeren er på besøk, kan han eller hun ikke søke om familieinnvandring fra riket, jf. utlendingsforskriften § 10-1 første ledd, bokstav e) annet punktum. Søkeren er forpliktet til å forlate riket i tråd med forutsetningene for visumet. Hvis hensikten er at søkeren skal bosette seg i Norge, må søkeren søke om familieinnvandring fra hjemlandet via utenriksstasjonen.
I henhold til politiske føringer tilsier manglende mulighet for kjærester til å gifte seg under et visumopphold at utlendingsmyndighetene kan og skal innvilge flere søknader om visum for å besøke kjæreste i Norge enn det som var tilfellet før denne begrensningen ble innført i utlendingsforskriften i 2006. Begrensningen er som vist over, videreført i utlendingsforskriften av 2009.
Besøk til fjern familie/andre er etter UDIs vurdering ikke et sterkt velferdshensyn. Saksbehandleren skal derfor stille større krav til søkerens returforutsetninger for å kunne innvilge en visumsøknad i slike tilfelle.
Selv om UDI i vurderingen av om visum til en venn skal gis, legger vekt på vennskapets varighet og på hvordan det er kommet i stand, mener vi ikke at besøk til en venn er et velferdshensyn. Saksbehandleren skal derfor stille større krav til søkerens returforutsetninger for å innvilge en søknad om visum enn i de tilfelle hvor velferdshensyn foreligger.
I søknader der søkeren oppgir vennebesøk som formål med reisen, må det komme tydelig frem av saken hvorvidt vennskapet kun er et bekjentskap, for eksempel gjennom internett, om det er veletablert, eller om vennskapet i realiteten er et kjæresteforhold.
En utlending som ønsker tillatelse til studieopphold av inntil tre måneders varighet, som for eksempel sommerskole, kan få denne tillatelsen i form av et besøksvisum.
I tillegg til søkerens individuelle returforutsetninger vil det være relevant for saksbehandleren å vurdere på hvilken måte søkeren er blitt anbefalt å delta i studier i Norge, og hvordan oppholdet er finansiert. Saksbehandleren skal også legge vekt på om undervisningen vil være på et språk som søkeren forstår.
I mange tilfelle er diplomater, ansatte i mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer visumfrie, se utlendingsforskriften § 1-8 første ledd, annet punktum og samme bestemmelses tredje ledd. Liste over diplomater og tjenestemenn som er unntatt fra visumplikten følger som vedlegg 2 til utlendingsforskriften.
For at diplomater med flere skal kunne vurderes som visumfrie ved reise til Norge eller Schengen, er det en forutsetning at de reiser i embeds medfør. Dette må utlendingen dokumentere ved innreise til Schengen.
For visumpliktige diplomater med flere og deres nærmeste familie er det spesielle saksbehandlingsregler, se utlendingsforskriften §§ 1-4, 1-5, 1-7 og 1-8. Se også UDIs rundskriv 2010-004 ”Visum til utlending knyttet til diplomatiske eller lønnede konsulære stasjoner mv. i Norge – utlendingsforskriften § 1-8”. Det er fastsatt at utenriksstasjonene konfererer med UDI og Utenriksdepartementets diplomatseksjon før de utsteder et innreisevisum, jf. nevnte rundskriv. Selv om en diplomat skal arbeide i en kortere periode, for eksempel mindre enn tre måneder, skal diplomaten tilmeldes Utenriksdepartementet og ikke gis besøksvisum eller oppholdstillatelse av UDI.
Utenriksdepartementet har kompetanse til å gi oppholdstillatelse til diplomater som skal arbeide ved utenriksstasjon i Norge, se utlendingsforskriften § 1-4 annet ledd, første punktum og ”Særregler om diplomater m.v.” i utlendingsforskriften § 20-6 første ledd.
Utenriksdepartementet ønsker å legge til rette for forretningsbesøk.
Med forretningsbesøk mener vi besøk for blant annet å delta på møter, ved kontraktsinngåelser og oppdrag av kortere varighet enn tre måneder, der søkeren som et utgangspunkt er ansatt i hjemlandet/oppholdslandet.
Søkeren må dokumentere gode returforutsetninger og et reelt behov for å reise til Norge. Det må ikke foreligge tvil om formålet. Saksbehandleren må undersøke formålet i hver enkelt sak.
Forretningsreisende må ha invitasjon fra forretningsforbindelsen, hotellreservasjon eller losji og økonomisk evne til å dekke utgifter til reise og opphold. Forretningsdriften i hjemlandet må være godt dokumentert. Det er også av betydning hvem som har tatt initiativ til besøket.
Der det er flere i samme reisefølge, skal saksbehandleren vurdere returforutsetningene for hver enkelt søker. Saksbehandleren skal se hen til søkerens tilknytning til bransjen og viktigheten av søkerens deltakelse. Utenriksdepartementet viser spesielt til at et reisefølge kan bestå av en søker med svært gode returforutsetninger, mens de øvrige har svært dårlige returforutsetninger eller det foreligger tvil om formålet. Menneskesmugling er også en problemstilling knyttet til et reisefølge.
Søkeren må dokumentere et reelt behov for å reise til Norge. Det må ikke foreligge tvil om formålet med besøket. Saksbehandleren skal undersøke formålet i hver enkelt sak.
Momenter som saksbehandleren må vurdere, er blant annet hvilken rolle søkeren har på arrangementet, og hvem som har tatt initiativ til søkerens deltagelse. Saksbehandleren skal også legge vekt på arrangementets samfunnsmessige og politiske betydning, samt erfaring med tidligere arrangement. Søkeren må ha invitasjon fra arrangøren, hotellreservasjon eller losji og økonomisk evne til å dekke utgifter til reise og opphold. De individuelle returforutsetningene må være svært gode.
Saksbehandleren må vurdere hver søker i en gruppe individuelt med hensyn til hvorvidt formål og returforutsetninger tilsier at den enkelte søker kan få visum.
Det har også betydning på hvis initiativ søkeren er blitt invitert, om det er en etablert relasjon mellom søkeren og referansen, hvilken funksjon søkeren skal ha på arrangementet, og viktigheten av at søkeren kommer.
Turistbesøk er ikke ansett som et velferdshensyn.
Søkeren må dokumentere gode returforutsetninger og et tilstrekkelig opplegg for reisen. Hun eller han må fremlegge reiserute, reservasjon av transportmiddel og bekreftelse på hotellbestilling. I tillegg må søkeren dokumentere økonomiske midler til reise og opphold.
Det må ikke foreligge tvil om formålet.
Ved vurdering av turistbesøk skiller vi mellom turister som reiser med et fast opplegg og anerkjente turoperatører, og turister som reiser på egenhånd. For turistbesøk på egen hånd stiller vi strengere krav til dokumentasjon av søkerens individuelle returforutsetninger og hvor fast opplegget er for reise og opphold.
Karl Erik Sjøholt
avdelingsdirektør
Kontakt: Oppholdsavdelingen, område for visum, arbeid og studiesaker
