To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk
Attention Repealed and outdated documents

UDI circulars

RS 2010-146
Document-ID : RS 2010-146
Case-ID : 09/4907
Documentdate : 01.01.2010
Receiver :

Politimestrene
Politidirektoratet
Politiets utlendingsenhet
Alle i Utlendingsdirektoratet

Registrering, vurdering og endring av identitetsopplysninger i saker etter utlendingsloven

1. Innledning

2. Generelt om identitet og identifisering

2.1. Bakgrunn

2.2. Oversikt over offentlige instansers ulike oppgaver i forbindelse med fastsettelse av identitet

2.3. Definisjoner

3. Oversikt over enkelte sentrale bestemmelser om identitet

4. Hvordan identitetsopplysninger vurderes av utlendingsmyndighetene

4.1. Hva skal til for å kunne anse identiteten for å være dokumentert

4.2. Hva skal til for å kunne anse identiteten for å være sannsynliggjort

4.3. Synliggjøring av identitetsvurderinger i vedtak

5. Hvis identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort

5.1. Identiteten ikke sannsynliggjort – Informasjon i vedtaket

6. Saker hvor det er søkt om beskyttelse

6.1. Politiets oppgaver ved registrering og effektuering av vedtak

6.2. UDIs oppgaver ved saksbehandling og endring av identitetsopplysninger før vedtak

6.3. Nærmere om UDIs vurdering av identitetsopplysninger i asylsaker

6.4. Konsekvenser av identitetsvurderingen i asylsaker

6.4.1 Personer som fyller vilkårene for beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28

6.4.2 Personer som fyller vilkårene for oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 38 jf. utlendingsforskriften § 8-12

6.5. Rett til å ta arbeid for asylsøkere før vedtak er fattet

7. Oppholdstillatelse

8. Reisedokumenter

9. Permanent oppholdstillatelse

10. Forholdet mellom Det sentrale folkeregisteret og DUF

11. Spørsmål om endring av registrerte identitetsopplysninger

11.1. Saksgang ved endring av registrerte identitetsopplysninger

11.2. Endring av navn etter navneloven

11.3. Endring av fødselsdato

12. Konsekvenser av å oppgi uriktige identitetsopplysninger

12.1. Tilbakekall av tidligere tillatelser

1. Innledning

Formålet med dette rundskrivet er at utlendingsmyndighetene ved enhver førstegangsøknad skal vurdere, og ta stilling til søkerens identitetsopplysninger. Det skal framgå av vedtakene hvilke vurderinger som er gjort.

Rundskrivet gir oversikt over myndighetenes kompetansefordeling ved ulike beslutninger om utenlandske borgeres identitet og over konsekvensene ved å gi uriktige identitetsopplysninger. Rundskrivet gir retningslinjer for saksbehandlingen.

Rundskrivet gir retningslinjer om:

  • Hvordan identiteten til personer som søker tillatelser etter utlendingsloven må dokumenteres eller på annen måte sannsynliggjøres
  • Når personers identitet kan anses dokumentert eller sannsynliggjort
  • Hvordan søknader skal behandles dersom identiteten ikke anses sannsynliggjort
  • Rutiner for hvordan registrerte identitetsopplysninger kan endres

I vedlegget gis retningslinjer for hvordan identitetsopplysninger skal registreres.

2. Generelt om identitet og identifisering

2.1. Bakgrunn

Den klare hovedregel er at utlendinger som søker opphold i Norge skal dokumentere sin identitet ved å fremlegge pass eller annet godkjent reisedokument med nødvendig notoritet. Det er som utgangspunkt bare i saker hvor det ikke er mulig å fremskaffe slikt dokument, eller hvor det vil være urimelig å kreve at slikt dokument fremskaffes, at det er aktuelt å gjøre unntak.

Sikker identifisering av personer representerer betydelige samfunnsinteresser, og riktig identifisering er en kjerneoppgave for myndighetene, blant annet innenfor områder som berører samfunnssikkerheten. Framvekst av internasjonal kriminalitet og terrorisme der bruk av falske identitetsdokumenter er en viktig faktor, utvikling av e-handel og elektronisk kommunikasjon, har åpnet for helt nye problemstillinger om identitet. En hovedutfordring for myndighetene er å sikre seg mot at personer opptrer med falsk identitet, to identiteter (”dobbel- id”) eller at flere personer deler samme identitet.

Mange lands pass og andre identitetsdokumenter har lav notoritet, og det er et problem at identitetsdokumenter forfalskes. En del utlendinger kommer fra land med svak sentralmyndighet, eller land uten en fungerende sentralmyndighet som kan utstede offisielle dokumenter. Disse personene vil ha problemer med å framlegge dokumentasjon som har den troverdigheten som norske myndigheter krever.

Det er særlig i asylsaker at det er et utbredt problem at søkerne mangler pass. I praksis viser erfaring at over 95 prosent av alle asylsøkere mangler pass ved registrering hos politiet. Ofte har de heller ikke andre identitetsdokumenter. Det kan være mange årsaker til at asylsøkere ikke legger fram dokumenter på oppgitt identitet. For eksempel at de ikke ønsker å legge fram de identitetsdokumentene de har fordi:

  • dokumentene ikke underbygger deres opplysninger om identitet, reiserute eller grunnlag for beskyttelse
  • de frykter at framleggelse kan lette effektuering ved eventuelt avslag
  • enkelte har forlatt hjemlandet for å unndra seg straffeforfølgelse for kriminelle handlinger, og
  • at de ønsker å holde identiteten skjult for å unngå utlevering.

Mangelen på identitetsdokumenter har imidlertid i mange tilfeller en årsak som ikke utlendingen selv kan klandres for:

  • Utlendingen er forfulgt av hjemlandets myndigheter, og har derfor ikke hatt mulighet til å få utstedt pass
  • Det finnes ikke noen myndigheter i utlendingens hjemland som kan utstede identitetsdokumenter, slik situasjonen for eksempel er når det gjelder søkere fra Somalia.
  • Utlendingen rakk ikke å få med seg dokumenter på grunn av flukt.
  • Vedkommende har kvittet seg med eller gjemt bort identitetsdokumenter etter råd fra menneskesmuglere.

Oppgaven for utlendingsmyndighetene er å få bekreftet hvem søkeren er; dvs. hvilken identitet søkeren har i hjemlandet og eventuelt i andre land. Identiteten i Norge skal være samsvarende med identiteten i andre land, da utenlandske borgere ikke skal opptre med én identitet i Norge og en annen identitet i hjemlandet eller andre land. Det skal heller ikke være mulig å ha to identiteter i Norge.

De opplysningene som gis i forbindelse med den første søknaden etter utlendingsloven danner grunnlaget for registrering av navn, fødselsdato, nasjonalitet og andre identitetselementer. Se vedlegget om retningslinjer for rutiner ved registrering.

Å opptre under falsk identitet, bruk av dobbel-ID og ID-tyveri er ulovlig, og rammes etter omstendighetene av ulike straffebestemmelser. Saksbehandlingen etter utlendingsloven må i størst mulig grad forhindre at slik virksomhet blir mulig.

2.2. Oversikt over offentlige instansers ulike oppgaver i forbindelse med fastsettelse av identitet

Politiet har et overordnet og generelt ansvar for å avklare identiteten til utlendinger for å utøve sine oppgaver i forbindelse med sikkerhet. Politiet har også andre oppgaver knyttet til fastsettelse av identitet. Politiet utøver dette ansvaret ved grense-/innreisekontroll, generell kontrollvirksomhet, forberedende behandling av utlendingssaker og ved uttransportering av utlendinger. Denne virksomheten vil også berøre Utlendingsdirektoratets arbeid med identitetsvurderinger i saker etter utlendingsloven.

Fram til søkeren har fått en oppholdstillatelse, er det politiet og Utlendingsdirektoratet (UDI) som registrerer, vurderer og avgjør om søkerens identitetsopplysninger legges til grunn. Politiet har spesialkompetanse når det gjelder å undersøke ektheten av framlagte identitetsdokumenter.

Politiets utlendingsenhet (PU) har det nasjonale ansvaret for registrering og identitetsfastsettelse av asylsøkere ved ankomst. PU har i tillegg et nasjonalt ansvar for å bistå politidistriktene med kontrollvirksomhet og identitetsundersøkelser i utlendingssaker som hører inn under distriktene, se kapittel 6, pkt. 6.1.

Utenriksstasjonene har ved oversendelse av søknader ansvar for å påtegne relevante opplysninger om identitet på oversendelsesbrevet, herunder opplysninger om personalia, identitetsdokumenter og evt. verifikasjon eller andre undersøkelser.

Etter at tillatelse er gitt er det skattekontoret for den kommune der vedkommende er bosatt som behandler søknader om endring av navn etter navneloven. Fylkesmannen er klageinstans. Se kapittel 11, pkt. 11.2.

Ved spørsmål om endring av fødselsdato etter at oppholdstillatelse er gitt, er det skattekontoret som fatter vedtak i første instans. Skattedirektoratet er klageinstans. Se kapittel 11, pkt 11.3.

Dersom spørsmål om endringer av registrert navn og/eller fødselsdato i realiteten dreier seg om en reell endring av registrert identitet, er det UDI som skal behandle og avgjøre saken. Det er den sentrale folkeregistermyndighet (Skattedirektoratet) som foretar selve endringen av de registrerte opplysningene i Det sentrale folkeregisteret (DSF). Se kapittel 10.

2.3. Definisjoner

I dette rundskrivet har begrepene nedenfor følgende betydning:

Identitet - personidentitet, et sett med kjennetegn som til sammen definerer en unik referanse til en bestemt person. I noen land, for eksempel Norge, er det tilstrekkelig med ett kjennetegn, som fødselsnummer, mens det i andre land er nødvendig å oppgi en rekke kjennetegn for unik identifikasjon, f. eks. fornavn, etternavn, fødselsdato, fødested, mors og fars navn.

Identifisering - fastsettelse av en persons bestemte identitet, dvs. den prosessen som går ut på å etablere en knytning mellom den fysiske personen og vedkommendes identitet. Identifisering kan også beskrives som den prosessen som har som mål entydig å skille en person ut fra en gruppe personer, for eksempel inntatt i et register. Identifisering foretas ved utstedelse av identifikasjonsdokument, og kan også skje blant annet ved grensepasseringer og alminnelig utlendingskontroll. Fastsettelse av identitet kan foretas på grunnlag av ulike karakteristika ved personen (biometri), dokumenter som det kan festes lit til og vitnesbyrd fra andre personer.

Verifisering - (av identitet) en prosess der oppgitt identitet kontrolleres mot ID-dokument framlagt av personen som påberoper seg identiteten, og/eller det foretas undersøkelser av oppgitt identitet på annen måte, f.eks ved naboundersøkelser.

Verifikasjon – framlagt dokumentasjon på identitet er verifisert av det aktuelle lands myndighet, og/eller oppgitt identitet er verifisert på annen måte.

Identifikasjonsdokument - dokument med opplysninger om en persons identitet sammen med annen informasjon(som biometriske karakteristika) som er utstedt for å attestere identiteten til innehaveren av dokumentet. Et ID-dokument kan være utstedt til ulike formål, så som tillatelse til å føre motorvogn, adgang til bygning, tillatelse til grensepassering eller rett til å disponere bankkonto. Graden av sikkerhet for opplysningenes ekthet varierer med dokumentets formål.

Nødvendig notoritet – at et dokument utstedes på bakgrunn av betryggende rutiner og registrerte og etterprøvbare opplysninger.

3. Oversikt over enkelte sentrale bestemmelser om identitet

Både utlendingsloven og statsborgerloven med forskrifter har bestemmelser som viser viktigheten av at norske myndigheter kjenner identiteten til utlendinger som ønsker å ta opphold i Norge.

For andre utlendinger enn de som søker beskyttelse, fastsetter utlendingsforskriften § 10-2 annet ledd et uttrykkelig vilkår om at pass eller annet legitimasjonspapir fra offentlig myndighet skal fremvises i forbindelse med søknaden. For de som søker beskyttelse følger det av utlendingsloven § 93 første ledd at pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen med søknad om beskyttelse til politiet uten ugrunnet opphold. Som hovedregel skal utlendingen straks melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet, jf. utlendingsloven § 14 annet ledd.

Bestemmelsene om utlendingens opplysningsplikt i utlendingsloven § 83 annet ledd og utlendingsforskriften § 17-7 gjelder både asylsøkere og andre utlendinger. Det følger av utlendingsloven § 83 annet ledd at utlendingen skal medvirke til å klarlegge oppgitt identitet ved innreise og frem til antatt korrekt identitet er registrert, når utlendingsmyndighetene krever dette. Utlendingen kan også senere pålegges en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er riktig. Utlendingsforskriften § 17-7 har bestemmelser om hva utlendingen kan pålegges i den forbindelse. Det kan kreves at utlendingen gir opplysninger, legger fram dokumentasjon og innhenter eller medvirker til å innhente opplysninger hos myndigheter i inn- og utland som kan bidra til å avklare hans eller hennes identitet. Hvis det er grunn til å anta at den identiteten en utlending er registrert med likevel ikke er den riktige, skal vedkommende gjøres kjent med grunnlaget for antakelsen og gis anledning til å uttale seg om dette før det gis pålegg etter første ledd.

Det følger imidlertid av utlendingsloven § 83 annet ledd og utlendingsforskriften § 17-7 annet ledd at en utlending som søker eller er innvilget beskyttelse ikke kan pålegges å ta kontakt med sitt hjemlands myndigheter dersom dette kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse. Utlendingen kan heller ikke pålegges å avklare sin identitet på annen måte som kan komme i konflikt med et eventuelt beskyttelsesbehov.

  • For å kunne få oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. lovens § 38, følger det av forskriftens § 8-12 første ledd at det som hovedregel er et vilkår at utlendingen fremskaffer dokumentasjon for sin identitet. Dette gjelder ikke dersom det er mest sannsynlig at den oppgitte identiteten er riktig og utlendingen enten:
    ikke kan fremskaffe slik dokumentasjon fordi hjemlandet mangler en fungerende
    sentraladministrasjon eller det av andre grunner er umulig,
  • eller fordi hensynet til vedkommendes sikkerhet gjør at kontakt med hjemlandets myndigheter
    ikke kan kreves.

Hvis det i andre tilfeller enn de som er nevnt i forskriftens § 8-12 første ledd gis oppholdstillatelse etter lovens § 38, følger det av forskriftens 8-12 annet ledd at det kan gis begrenset tillatelse etter lovens § 38 femte ledd.

Når politiet krever det, har enhver utlending etter utlendingsloven § 21 første ledd plikt til å legitimere seg og om nødvendig gi opplysninger for å bringe sin identitet på det rene. I forbindelse med forberedelser om saker etter utlendingsloven har søkerne, når vedkommende pålegges det, plikt til å møte og gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. utlendingsloven § 83 første ledd.

En utlending som ikke etterkommer et pålegg om å medvirke til å avklare sin identitet kan straffes etter utlendingsloven § 108 første ledd bokstav a. Videre er det straffbart å gi vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger om sin identitet, se utlendingsloven § 108 første ledd bokstav c. Falsk forklaring er straffbart, jf. straffeloven § 166. Bruk av falske dokumenter er straffbart, jf. straffeloven § 182. En utlending som pålegges å medvirke til å avklare sin identitet i medhold av forskriftens § 17-7 første eller tredje ledd skal gjøres kjent med at det kan være straffbart å unnlate å etterkomme et slikt pålegg jf. forskriftens § 17-7 fjerde ledd.

Utlendingsloven med forskrift har en rekke bestemmelser som gir politiet adgang til å bruke flere metoder for å avdekke korrekt identitet, deriblant adgang til å ta fingeravtrykk og til å bruke ulike tvangsmidler som pågripelse, husransakelse og beslag, se utlendingsloven og -forskriften kapittel 6. Se også i pkt. 6.1 om hvilke oppgaver politiet har i saker om beskyttelse.

Etter statsborgerloven er det et uttrykkelig vilkår at utlendingens identitet er dokumentert eller klarlagt, jf. § 7 første ledd bokstav a. Det følger av instruks fra AID av 12. juni 2009 AI 2009-080 – Instruks om vurdering av identitet i statsborgersaker, at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt i saker hvor det gjøres unntak fra kravet om dokumentert identitet.

4. Hvordan identitetsopplysninger vurderes av utlendingsmyndighetene

Utlendingsmyndighetene legger i utgangspunktet til grunn de opplysninger som utlendingen selv gir om sin identitet, og som kan bekreftes med pass eller andre offisielle dokumenter utstedt av myndighetene i hjemlandet med tilstrekkelig notoritet. På bakgrunn av dette foretar utlendingsmyndighetene en vurdering av søkerens identitet i forbindelse med framsettelse av søknader, herunder om søkerens identitet kan anses dokumentert eller sannsynliggjort jf. kapittel 4.1 og 4.2. I mange tilfeller vil imidlertid Politiet og UDI måtte basere seg på søkerens egne udokumenterte identitetsopplysninger ved registreringer i forbindelse med fremsettelse av søknader.

4.1. Hva skal til for å kunne anse identiteten for å være dokumentert

Etter utlendingsforskriften § 10-2 annet ledd skal utlendinger som søker oppholdstillatelse i Norge, jf. lovens § 56, dokumentere sin identitet, fortrinnsvis ved å legge fram pass eller annet legitimasjonsdokument utstedt av offentlig myndighet. For utlendinger som søker beskyttelse følger det av lovens § 93 første ledd at dersom han eller hun er i besittelse av pass eller annet reisedokument, skal dette innleveres sammen med søknaden. Dersom utlendingen foreviser pass eller annet godkjent reisedokument, og det ikke er spesielle opplysninger i saken eller generell kunnskap om den aktuelle type dokument som tilsier at dette ikke skal legges til grunn, har utlendingen normalt dokumentert sin identitet. Vilkår for å godta pass som reisedokumentet framgår av forskriftens § 2-4, mens hvilke pass eller legitimasjonspapir som godtas som reisedokumenter framgår av forskriftens §§ 2-5 til 2-10 samt vedlegg 4 til forskriften. En fullstendig oversikt over hvilke reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge framgår av Reisedokumenttabellen (link til Rådet-08-16224 og Rådet-08-16225)

Pass som er utstedt i hjemlandet mens søkeren oppholder seg i Norge, vil ikke uten videre anses som tilstrekkelig dokumentasjon på identitet. Dette vil bero på en konkret vurdering av notoriteten av slike dokumenter i det landet søkeren kommer fra. I en del tilfeller vil passene være åpenbart ugyldige hvis det er utstedt i strid med hjemlandets regler, eller det framgår at passet ikke er underskrevet av søkeren selv. Om framlagt pass kan legges til grunn, vil ellers bero på en undersøkelse av hva slags rutiner angjeldende land har for utstedelse av pass.

Hvis en søker ikke legger frem pass eller annet godkjent reisedokument med nødvendig notoritet vil identiteten som hovedregel ikke anses å være dokumentert. Hvis søkeren ikke kan legge fram et pass eller annet godkjent reisedokument med nødvendig notoritet, enten som følge av sitt individuelle forhold til hjemlandets myndigheter eller fordi hjemlandet ikke utsteder slike dokumenter, kan en oppgitt identitet etter en konkret vurdering anses som dokumentert gjennom fremleggelse av andre nasjonale identitetsdokumenter enn de som er nevnt i forskriftens § 2-10.

Dokumenter som ikke inneholder fotografi av personen, gir ingen dokumentasjon for at dokumentet faktisk gjelder søkeren, selv om det framlagte dokumentet er ekte. Søkeren kan ikke anses for å ha dokumentert sin identitet kun ved framleggelse av dokumenter uten bilder. Som hovedregel bør også slike dokumenter verifiseres, før de tillegges vekt i vurderingen av om identiteten er dokumentert eller kan anses sannsynliggjort.

Politiet og UDI skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, jf. forvaltningsloven § 17. Det må vurderes i den enkelte sak om det er mulig å innhente dokumentasjon på identitet, og om det eventuelt skal foretas nærmere undersøkelser av framlagte dokumenter og oppgitte opplysninger. Se RS 2006 -026: Huskeliste for kvalitet i saksbehandlingen.

Politiet kan foreta tekniske undersøkelser for å vurdere ektheten av framlagte pass eller reisedokument. Unntaksvis kan et pass som er ekte, dvs. utstedt av riktig myndighet på riktig måte, være basert på opplysninger som ikke er korrekte. Hvis det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at passet er utstedt på bakgrunn av opplysninger som ikke er korrekte, skal identiteten i passet ikke legges til grunn.

Ved hjelp av norske utenriksstasjoner har utlendingsmyndighetene mulighet til å foreta verifisering av dokumenter i andre land. Utenriksstasjonene kan kontakte lokale myndigheter for å få bekreftet ektheten av dokumenter. Dette er imidlertid ikke praktisk mulig i alle land, for eksempel på grunn av manglende registreringsordninger i landet eller fordi Norge ikke har representasjon i landet eller i nærheten. Se RS 2010-155 : Verifisering i utlendingssaker.

Dersom utlendingen kommer fra et land hvor det etter utlendingsmyndighetenes kjennskap er mulig å fremskaffe identitetsdokumenter, og det ikke er noe i veien for at utlendingen kontakter hjemlandets myndigheter, vil det at vedkommende ikke legger fram eller prøver å skaffe identitetsdokumenter, i seg selv svekke søknadens troverdighet.

Hvis søkeren av hensyn til egen sikkerhet ikke kan kontakte hjemlandets myndigheter, eller

kommer fra et land hvor det ikke er mulig å skaffe dokumenter, må søknaden vurderes på bakgrunn av om den oppgitte identiteten kan anses som sannsynliggjort, se pkt. 4.2 nedenfor.

Utlendingsloven § 100 første ledd bokstav a gir hjemmel for å ta fingeravtrykk av utlending som ikke kan dokumentere sin identitet. Nærmere regler er gitt i utlendingsforskriften. Det framgår av utlendingsforskriften § 18-1 første ledd bokstav a at fingeravtrykk skal tas av utlending som ikke kan dokumentere sin identitet eller det er grunn til å anta at vedkommende oppgir falsk identitet. Av bestemmelsens bokstav b) fremgår at det skal tas fingeravtrykk av utlending som søker beskyttelse etter loven. Beslutning om fingeravtrykk treffes av politiet, utenriksstasjon eller UDI, jf. utlendingsloven § 100 fjerde ledd.

4.2. Hva skal til for å kunne anse identiteten for å være sannsynliggjort

Utlendingen har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever dette, jf. utlendingsloven § 83 annet ledd. For utlendinger som søker beskyttelse, følger det av lovens § 93 at selv om fremvisning av pass eller reisedokument ikke er et vilkår for å kunne søke beskyttelse, har søkeren en plikt til å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhenting av nødvendige opplysninger, se § 93 fjerde ledd. Alle opplysninger og dokumenter som søkeren gir kan tjene som bevis i denne sammenheng.

En utlendings identitet kan anses for å være sannsynliggjort dersom andre opplysninger i saken underbygger den oppgitte identiteten. Hvorvidt søkerens identitet kan anses sannsynliggjort, beror på en konkret helhetsvurdering av framlagte dokumenter i saken og øvrige opplysninger. Det er det alminnelige sivilrettslige kravet om sannsynlighetsovervekt som gjelder. Det samme beviskravet brukes ved vurdering av vilkår i sin alminnelighet etter utlendingsloven. Ved vurderingen av om søkerens identitet kan anses sannsynliggjort kan det legges vekt på identitetsdokumenter som i den konkrete saken ikke har vært ansett som tilstrekkelig for å anse søkerens identitet som dokumentert, som for eksempel nasjonalt id-kort, førerkort, studiebevis, fødselsattester, vigselsattester, og statsborgerbevis. Ulike saker som utlendingen har hatt for utlendingsmyndighetene må sammenholdes for å vurdere om vedkommende har gitt konsistente opplysninger om identitetselementene i ulike sammenhenger. Saksbehandleren må vurdere om det er aktuelt å innhente informasjon om vedkommende hos andre lands utlendingsmyndigheter.

UDI kan også undersøke opplysninger som knytter seg til den oppgitte identiteten på en rekke andre måter:

  • DNA-test kan brukes for å bekrefte familierelasjoner mellom foreldre og barn.
  • Intervju av søkeren i familieinnvandringssaker ved utenriksstasjon og
    referansepersonen hos politiet i Norge. Opplysningene i de to intervjuene blir sammenholdt,
    og kan bidra til å bekrefte om den oppgitte familierelasjonen er korrekt.
  • Aldersundersøkelser kan brukes som et moment i en helhetsvurdering av opplysninger om · alder. Dette er særlig relevant i saker hvor søkeren opplyser å være enslig mindreårig
    asylsøker.
  • Intervju av asylsøkere foretas hovedsakelig for å avklare om han eller hun har et
    beskyttelsesbehov. Intervjuet skal også belyse spørsmål om søkerens identitet.
  • Språktest kan brukes for å bekrefte om søkeren snakker det språk eller den dialekt han eller
    hun oppgir, som vil være et moment i en helhetsvurdering av om søkerens opplysninger om
    geografiske tilhørighet eller nasjonalitet er korrekt.
  • Fingeravtrykk blir rutinemessig tatt av alle asylsøkere over 14 år som et ledd i
    Dublinsamarbeidet, jf. utlendingsloven § 101. Disse blir sammenlignet med fingeravtrykk til
    personer som har søkt beskyttelse i andre land i Europa (Eurodac). På denne måten kan UDI
    få opplysninger om personen har oppholdt seg i andre land i Europa og hvilke
    opplysninger som eventuelt er gitt om identitet der.
  • Fotografi skal tas av enhver utlending over 14 år som søker beskyttelse, jf.
    utlendingsforskriften § 18-1 første ledd bokstav b, jf. utlendingsloven § 100 første ledd bokstav
    b.
  • Fingeravtrykk skal rutinemessig tas av alle søkere som ikke kan dokumentere sin identitet
    eller det er grunn til å mistenke at utlendingen oppgir falsk identitet, jf. utlendingsloven §
    100 første ledd bokstav a, jf. utlendingsforskriften § 18-1 annet ledd bokstav b.

Momenter som tillegges vekt i vurderingen av troverdigheten av søkerens opplysninger, er om søkeren selv bidrar aktivt til å klarlegge sin identitet. I denne forbindelse må det legges vekt på at det stilles strengere krav til utlendinger som har muligheter til å skaffe dokumentasjon på identitet, enn for de som ikke har denne muligheten. Motstridende opplysninger bidrar til å svekke troverdigheten av søkerens opplysninger. Saksbehandleren må vurdere om forholdene i saken samlet sett gir grunn til å anse at opplysningene framstår som sannsynliggjort.

De oppgitte identitetsopplysninger legges til grunn når de etter en helhetlig vurdering anses for sannsynliggjorte.

4.3. Synliggjøring av identitetsvurderinger i vedtak

Hvilke opplysninger om søkerens identitet som legges til grunn, har betydning for alle søknader etter utlendingsloven og senere også for søknader etter statsborgerloven. Dette betyr at identitetsopplysningene vil følge søkeren i alle saker for utlendingsforvaltningen, og det er disse utlendingen blir registrert med hos andre norske instanser som innhenter opplysninger fra Det sentrale folkeregisteret. Dersom det kommer inn nye identitetsopplysninger etter første positive vedtak, må den registrerte identiteten vurderes på nytt, se kapitlene 11 og 12. Etter utlendingsforskriften § 10-2 annet ledd skal det gjøres påtegning om hvordan søkerens identitet er bekreftet.

For alle sakstyper, herunder avslag, med unntak av visum og de sakstypene hvor det er innført særskilte løsninger jf. nedenfor, må følgende gå fram av vedtaket:

  • Hvordan opplysningene om søkerens identitet er vurdert.
  • Hvilke identitetsopplysninger som er gitt, herunder navn, fødselsdato, fødested, nasjonalitet og sivilstatus og siste bostedsadresse i hjemlandet.
  • Om det er framlagt dokumentasjon, og i så fall spesifisering av hva slags dokumentasjon;
    reisedokumenter, nasjonalt identitetskort, fødselsattest mv.
  • Om det er foretatt verifikasjon av framlagt dokumentasjon eller oppgitte opplysninger jf. definisjon i kapittel 2.3, eller om oppgitt identitet er basert på søkerens egne opplysninger.
  • Om det er foretatt andre undersøkelser enn verifikasjon av dokumenter av betydning for
    vurderingen av identitet; herunder språktest, aldersundersøkelse, fingeravtrykk og DNA-
    test.
  • Om det er særskilte opplysninger om notoritet til framlagte identitetsdokumenter.

I asylsaker skal det i tillegg framgå opplysninger om eventuelt andre oppholdssted i hjemlandet eller tredjeland, samt opplysninger om etnisk tilhørighet dersom det er nødvendig for å avklare identiteten. I andre saker enn saker om beskyttelse, er det opp til saksbehandleren i hver enkelt sak å vurdere om det er relevant at opplysninger om etnisk tilhørighet, eller andre oppholdssteder framgår av vedtaket. Når en søknad avslås på grunn av at søkerens identitet ikke er dokumentert eller sannsynliggjort, skal dette gå fram av vedtaket. I avslagssaker der søkerens identitet er uten betydning for sakens utfall skal det gå fram av vedtaket at det ikke er tatt stilling til søkerens identitet da dette ikke har vært avgjørende for utfallet i saken.

Når politiet eller UDI innvilger en førstegangstillatelse, skal følgende i tillegg gå fram av vedtaket:

  • Hvilke opplysninger om søkerens identitet som er lagt til grunn, herunder navn, fødselsdato, fødested, nasjonalitet og sivilstatus.
  • En vurdering av om de oppgitte identitetsopplysningene samlet sett er dokumenterte eller sannsynliggjorte, og det skal gå fram av vedtaket om søkerens identitet anses som dokumentert eller sannsynliggjort.

Ved søknad om tillatelse etter EØS-regelverket, eller etter bestemmelsene i utlendingsforskriften kapittel 6 og hvor søkeren framlegger reisedokument det ikke er grunnlag for å betvile notoriteten av, skal følgende gå fram av vedtaket ved førstegangstillatelse:

  • Opplysninger om navn, fødselsdato og nasjonalitet.
  • At oppgitt identitet er dokumentert.
  • Hvilket reisedokument som er framlagt.
  • Om det er foretatt verifikasjon eller andre undersøkelser.

Tilsvarende gjelder for søknader om familieinnvandring knyttet til disse søknadstypene.

Ved registreringer etter EØS-regelverket fylles opplysninger om navn, fødselsdato og nasjonalitet automatisk inn på registreringsbevis til EØS-borgere og oppholdskort til tredjelandsborgere som er omfattet av EØS-regelverket.

Ved fornyelse av tillatelse og ved permanent oppholdstillatelse skal følgende gå fram av vedtaket:

  • Hvis det foreligger nye opplysninger om identitet, skal det framgå hvilke nye opplysninger dette er.
  • Om den oppgitte identitet er dokumentert eller sannsynliggjort.
  • Dersom det har skjedd endringer i status for søkerens identitet, skal det framgå hvilke endringer dette er.

5. Hvis identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort

Hvis identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort, er hovedregelen at søknaden skal avslås. Se mer om vurderingene i de enkelte sakstyper i kapitlene 6, 7, 8 og 9.

Når søkerens identitet ikke er sannsynliggjort, må det foreligge tungtveiende grunner for å gi en oppholdstillatelse. En slik tungtveiende grunn vil for eksempel være at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at utlendingen er vernet mot utsendelse etter norsk rett og etter internasjonale menneskerettsforpliktelser, se kapittel 6. Hvorvidt det i denne typen saker kan være aktuelt å innvilge en begrenset tillatelse etter utlendingsloven § 38 femte ledd, jf. utlendingsforskriften § 8-12 annet
ledd, må vurderes konkret.

En tillatelse kan begrenses ved at den ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller gis for kortere varighet enn ett år, jf. utlendingsloven § 38 femte ledd.

Dersom utlendingen er uenig i identitetsvurderingen som er foretatt i vedtaket, må selve vedtaket etter utlendingsloven påklages innen klagefristen. UDIs identitetsvurderinger i vedtaket er ikke et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, men en beslutning som ikke kan påklages. Det følger imidlertid av ulovfestede prinsipper om god forvaltningsskikk at utlendingsmyndighetene kan vurdere om beslutningen vedrørende registreringer av identitetsopplysninger, skal tas opp til ny vurdering.

Søknader om navneendringer etter navneloven og endring av fødselsdato skal henvises til skattekontoret for den kommune vedkommende er bosatt, se kapittel 11. Mottar UDI en henvendelse om endring av navn eller fødselsdato etter at vedtaket er endelig, kan dette tilsi at grunnlaget for den innvilgede tillatelsen tas opp til ny vurdering. UDIs avgjørelse om å ikke endre navn eller fødselsdato, er en beslutning og ikke et enkeltvedtak som kan påklages.

5.1. Identiteten ikke sannsynliggjort – Informasjon i vedtaket

I tillegg til det som følger av kapittel 4.3 må det, i de tilfeller der oppholdstillatelse er innvilget uten at identiteten er sannsynliggjort, sies uttrykkelig i vedtaket og begrunnes hvorfor det er gitt tillatelse til tross for at identiteten ikke er sannsynliggjort. Utlendingsmyndighetene skal informere utlendingen om sine vurderinger, og om vurderingene som opprinnelig er gjort av søkerens identitet har betydning for etterfølgende søknader.

Overskriften på vedtaket skal inneholde alle aliasregistreringene som vedkommende har. Dette skal også gå fram av etterfølgende vedtak (fornyelser) inntil utlendingen har sannsynliggjort sin identitet.

Når det går fram av en førstegangstillatelse at identiteten ikke er sannsynliggjort, skal det samtidig informeres om hvilke konsekvenser dette kan få:

  • Dokumentert eller klarlagt identitet er et vilkår for å få innvilget statsborgerskap, jf.
    statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a og statsborgerforskriften §§ 1-1 og 1-2.
  • Reisebevis eller utlendingspass kan nektes dersom det er tvil om identiteten, jf. utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b og § 12-5 femte ledd.
  • Ved søknad om familieinnvandring er identiteten til referansepersonen i Norge viktig for å klarlegge om søkeren er i familie med referansepersonen.
  • Å gi uriktige opplysninger om egen identitet kan føre til utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a og §§ 83 og 21 første ledd, samt lov om SIS av 16. juli 1999 § 7 nr. 2.
  • Å gi uriktige opplysninger er straffbart, jf. utlendingsloven § 108 første ledd bokstav a, og etter omstendighetene, også etter straffeloven.
  • En tillatelse kan tilbakekalles dersom det mot bedre vitende er gitt uriktige opplysninger av vesentlig betydning for vedtaket, se utlendingsloven § 62 første ledd.
  • Dersom søkeren etter å ha fått oppholdstillatelse bidrar til å avklare sin identitet ved framleggelse av identitetsdokumenter, vil dette vurderes som positivt ved UDIs vurdering av hvilke konsekvenser det skal få for søkeren at han eller hun har gitt uriktig opplysninger om sin identitet.

Når det innvilges en tillatelse som er begrenset i medhold av utlendingsforskriften § 8-12 annet ledd, må det gå fram av vedtaket hvilke begrensninger som gjelder.

6. Saker hvor det er søkt om beskyttelse

6.1. Politiets oppgaver ved registrering og effektuering av vedtak

Politiets utlendingsenhet (PU) har det nasjonale ansvaret for registrering og identitetsfastsettelse av alle asylsøkere. Politiets oppgaver med identitetsavklaring varer under hele søknadsprosessen.

Det er ikke et vilkår for å kunne søke om beskyttelse at søkeren har pass eller annen dokumentasjon på sin identitet. Søkere som er i besittelse av pass eller annet reisedokument må likevel levere inn dette, jf. utlendingsloven § 93 første ledd og utlendingsforskriften § 17-21 annet ledd.

Politiet tar fingeravtrykk av alle asylsøkere over 14 år, jf. utlendingsloven §§ 101 og 100 første ledd bokstav a og utlendingsforskriften § 100 første ledd bokstav b. Avtrykkene sammenholdes med Eurodac-registeret for å se om det er tatt fingeravtrykk av vedkommende i andre europeiske land som deltar i Dublin-samarbeidet. Dersom søkeren gjenfinnes på fingeravtrykk i et eller flere land, skal PU innhente opplysninger vedkommende har gitt der, dersom de anser opplysningene som nødvendig for å kunne vurdere identiteten.

Dersom det foreligger holdepunkter for at søkerens opplysninger om etnisitet, nasjonalitet og/eller statsborgerskap ikke er korrekte, skal politiet vurdere om det skal foretas språkanalyse før saken oversendes UDI.

Politiet skal sørge for at alle opplysninger er fullstendig og korrekt registrert i utlendingsdatabasen, se vedlegget om rutiner for registrering.

Mange asylsaker er underlagt frister for behandling, eller de er omfattet av strenge prioriteringer. Dette gjelder bl.a. saker som omfattes av 48 timers-prosedyre, 3 ukers-prosedyre, Dublin-saker og enslig mindreårige asylsøkere. Det er derfor viktig at politiet oversender sakene raskt slik at UDI kan gjennomføre asylintervjuet. Politiet behøver ikke avvente resultatene av sine identitetsundersøkelser før oversendelse til UDI.

Politiet skal foreta en foreløpig vurdering av hvorvidt identiteten er dokumentert eller sannsynliggjort før oversendelsen. Denne vurderingen skal framgå av påtegning ved oversendelse av saken. Kopi av alle dokumenter skal vedlegges saken ved oversendelse til UDI. Når politiets identitetsundersøkelser er ferdig, må kopi av resultatet umiddelbart oversendes UDI. Oversendelsen registreres i Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker (DUF) som en korrespondanse (KORU).

Enkelte asylsøkere tar kontakt med mottaket eller utlendingsmyndigheten for å endre den registrerte fødselsdatoen før vedkommende blir intervjuet av UDI. Det kan for eksempel være søkere som ønsker å endre fødselsdato til å være mindreårige. I slike situasjoner er PU rette myndighet til å vurdere om det er grunnlag for å endre fødselsdatoen i DUF. Dersom asylsaken allerede er sendt UDI, skal saken ekspederes tilbake til PU. Saksbehandleren i politiet med ansvar for en sak, plikter å kontrollere og korrigere eventuelle manglende eller uriktige registreringer.

Der politiet får inn opplysninger eller dokumenter om identiteten mens saken er til behandling hos UDI, må opplysningene og kopi av dokumentene oversendes UDI. Oversendelsen skal registreres som en KORU i DUF.

Hvis politiet i forbindelse med effektuering av negative vedtak får inn opplysninger eller dokumenter som er av betydning for den identiteten UDI eller Utlendingsnemnda har lagt til grunn for sitt vedtak, må UDI/Utlendingsnemnda kontaktes før uttransportering finner sted.

6.2. UDIs oppgaver ved saksbehandling og endring av identitetsopplysninger før vedtak

Dersom politiet ikke har avklart søkerens identitet ved saksoversendelse til UDI, skal intervjuer under asylintervjuet legge stor vekt på å fremskaffe opplysninger som kan gi grunnlag for å vurdere troverdigheten av søkerens opplysninger om identitet.

Det bør stilles oppfølgende spørsmål om navn, fødselsdato, nasjonalitet, bosted og familie, og om søkeren har andre dokumenter eller bilder m.v. som kan støtte opp under søkerens opplysninger. Videre bør det spørres om hvilke type dokumenter søkeren hadde i hjemlandet og hva som er grunnen til at søkeren ikke kan framlegge noen av disse. Mangelfulle opplysninger under asylintervjuet kan tyde på at søkerens opplysninger om identitet ikke er riktige. Opplysninger som gis under intervjuet må sammenholdes med opplysninger gitt til politiet ved registrering og i en eventuell egenerklæring. Dersom det er motstrid mellom opplysningene, må søkeren gjøres kjent med dette under intervjuet og gis anledning til å uttale seg om forholdet.

Søkeren skal gi opplysninger om familierelasjoner, som for eksempel navn, fødselsdato, bosted, nasjonalitet og sivilstatus til nære familiemedlemmer. Hvor mye opplysninger som skal innhentes om familierelasjoner må vurderes avhengig av hvilket land søkeren kommer fra, og hvor aktuelt det vil være at søkere derfra får oppholdstillatelse i Norge. Opplysningene skal gjengis i intervjurapporten på en slik måte at de kan brukes ved en eventuell senere søknad om familieinnvandring hvor den tidligere asylsøkeren er referanseperson.

Søkerens nasjonalitet eller statsborgerskap er alltid et sentralt identitetselement i vurderingen av beskyttelsesbehovet. Det samme gjelder ofte for søkerens etnisitet og lokale geografiske tilhørighet. Saksbehandleren må vurdere om det er nødvendig å foreta en språktest av søkeren. UDI kan kontakte norske utenriksstasjoner for å verifisere søkerens opplysninger. En asylsøker kan imidlertid ikke pålegges å ta kontakt med hjemlandets myndigheter eller pålegges å avklare identiteten på annen måte, dersom dette kan komme i konflikt med et beskyttelsesbehov jf. forskriftens § 17-7 annet ledd. Forbudet gjelder både mens søknaden er til behandling, og etter at beskyttelse eventuelt har blitt innvilget. Hva utlendingen ikke kan pålegges er begrenset til handlinger som "kan" komme i konflikt med et behov for beskyttelse. Dette omfatter forskjellige typer handlinger:

a) Kontakt med hjemlandets myndigheter. Dette er mest aktuelt når det er myndighetene som står bak en eventuell fare for overgrep og kontakt kan forsterke eller utløse fare for søkeren, jf. "kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse". Kontakt med hjemlandets ambassade for utstedelse av pass er et eksempel på hva asylsøkere i en slik situasjon ikke kan pålegges. I mange saker er det imidlertid ikke hjemlandets myndigheter som står bak en eventuell forfølgelsesfare, og kontakt i forbindelse med klargjøring av hvem søkeren er, kan da være uproblematisk. Det kan for eksempel være situasjonen når det er opprørsgrupper i hjemlandet som står bak en mulig overgrepsfare, og myndighetene ikke selv er involvert i forfølgelsen. Et annet eksempel kan være situasjoner der det er fare for at søkeren kan bli et tilfeldig offer i en krigssituasjon, intern konflikt eller lignende.

b) Pålegg om at utlendingen skal foreta seg andre ting for å avklare hvem han eller hun er enn kontakt med myndighetene, når dette kan innebære fare for overgrep. Det kan for eksempel være pålegg om brev eller telefonkontakt med gjenværende familie, for å be dem ettersende eventuelle identitetsdokumenter eller annet som kan bidra til avklaring, når vi er kjent med at det foregår omfattende overvåking av opposisjonelle i hjemlandet. Det kan ikke gis pålegg om selv å reise hjem for å hente dokumentasjon. Det samme gjelder pålegg som ville innebære at andre ville utsettes for fare ved eventuelt å måtte reise, jf. at utsendelsesvernet gjelder ved alle former for vedtak etter loven, se lovens § 73 fjerde ledd.

Saksbehandleren må vurdere om opplysninger gitt i andre saker, skal innhentes for å sammenholdes med opplysninger søkeren gir i forbindelse med asylsaken. Dette kan være visumsøknader eller søknader om familieinnvandring eller tillatelse for å arbeide eller studere. Det kan videre være aktuelt å sammenholde søkerens opplysninger med opplysninger fra andre relevante personer, for eksempel familiemedlemmer, så langt forvaltningslovens regler om taushetsplikt ikke er til hinder for dette. Det vises for øvrig til RS 2006 -026: Huskeliste for kvalitet i saksbehandlingen.

Søkerens alder og fødselsdato er sentrale identitetselementer. UDI må vurdere om det skal foretas en medisinsk aldersundersøkelse for å bidra til å sannsynliggjøre søkerens alder. Dette tilbys normalt dersom søkeren opplyser å være mindreårig, og det er tvil om den oppgitte alderen er riktig. Det beror på en konkret vurdering av resultatet av undersøkelsen om den oppgitte alder kan legges til grunn. Se for øvrig RS 2010-183 som gir retningslinjer for aldersundersøkelse av asylsøkere.

Alle identitetsrelaterte dokumenter og opplysninger som UDI mottar i løpet av saksbehandlingen skal sendes PU. Alle originaldokumenter skal arkiveres der. UDI legger en kopi i saken. Oversendelsene skal registreres i DUF som KORU med merknad om hvilke dokumenter som er oversendt.

Alle eventuelle opplysninger som UDI har innhentet om utlendingens identitet, skal ved effektuering av negative vedtak oversendes politiet, for å lette arbeidet med uttransporteringen.

6.3. Nærmere om UDIs vurdering av identitetsopplysninger i asylsaker

Som hovedregel gjelder et krav om at asylsøkeres identitet må være sannsynliggjort for å kunne legges til grunn. I visse situasjoner modifiseres imidlertid kravet til sannsynlighet. Se nærmere om dette under pkt. 6.4.

Dersom de opplysningene søkeren har gitt til norske myndigheter om identitet ikke anses sannsynliggjorte, kan imidlertid dette få betydning for vurderingen av det anførte grunnlaget for beskyttelse. Konkrete holdepunkter for å trekke søkerens opplysninger i tvil kan for eksempel være språk, mangel på kunnskap om hjemlandet eller generelt motstridende opplysninger. Dersom oppgitt nasjonalitet ikke legges til grunn, vil normalt heller ikke grunnlaget for beskyttelse legges til grunn. Det samme vil som hovedregel gjelde for opplysninger om bostedstilknytning i opprinnelseslandet og/eller etnisitet, når beskyttelsesbehovet knytter seg til nettopp disse identitetselementene.

Identitetsvurderingene skal synliggjøres i vedtaket, se pkt. 4.3

Nedenfor følger en del eksempler på identitetsvurderinger i asylsaker:

  • Søkeren har ikke dokumentert opplysninger om sin identitet ved å legge fram reisedokument eller andre identitetsdokumenter med tilstrekkelig notoritet. Med mindre det er holdepunkter i sakens faktum for å trekke opplysningene i tvil, skal den oppgitte identiteten legges til grunn som sannsynliggjort.
  • Dersom det er konkrete holdepunkter som gir grunnlag for tvil, skal asylsøknaden som hovedregel avslås. Slike opplysninger kan for eksempel være at søkeren i sin forklaring gir motstridende eller, ut fra generell kunnskap om søkerens hjemland, lite troverdige opplysninger om forhold som har relevans for vurderingen av identiteten.
  • Dersom søkeren under asylintervjuet viser manglende kunnskaper om det område vedkommende opplyser å komme fra, og dette er opplysninger som søkeren forutsetningsvis burde være kjent med, kan dette tilsi at opplysninger om identiteten ikke er korrekte. Saksbehandleren må vurdere om det er aktuelt å foreta ytterligere undersøkelser som språktest, verifisering via utenriksstasjon eller om politiet skal anmodes om å foreta ytterligere undersøkelser. Fører slike undersøkelser til at den oppgitte identiteten ikke kan legges til grunn som sannsynliggjort, skal søknaden som hovedregel avslås.
  • Søkeren er gjenfunnet på fingeravtrykk i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet der han eller hun har oppgitt en annen identitet, og saken skal realitetsbehandles i Norge. Med mindre det er holdepunkt for annet, vil den ene identiteten være like sannsynlig som den andre. Det er derfor umulig på dette grunnlaget å ta stilling til hvilken identitet som er korrekt. Dersom søkeren ikke legger fram dokumenter med notoritet eller på annen måte sannsynliggjør opplysninger om den oppgitte identiteten i Norge, skal denne ikke anses som sannsynliggjort.
  • Noen søkere vil gi en forklaring på hvorfor han eller hun er registrert med en annen identitet i et annet land når vedkommende blir konfrontert med motstriden under asylintervjuet. Det skal da foretas en konkret vurdering av om forklaringen skal legges til grunn, og om den bidrar til å understøtte de opplysningene som allerede er gitt til norske myndigheter. Opplysningene kan også bli bekreftet gjennom verifisering eller ved at dokumenter med notoritet blir lagt fram. Dersom dette er tilfelle, kan identiteten legges til grunn som sannsynliggjort.

6.4. Konsekvenser av identitetsvurderingen i asylsaker

6.4.1 Personer som fyller vilkårene for beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28

Dersom asylsøkerens identitet ikke er sannsynliggjort, skal søknaden som hovedregel avslås.

Det følger imidlertid av utlendingsloven § 73 annet ledd, jf. § 28, at ingen utlending må sendes til et område der vedkommende kan frykte forfølgelse, eller står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Tilsvarende absolutt vern mot utsendelse følger av internasjonale forpliktelser som blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 3. Utlendinger som fyller vilkårene i lovens § 28, har etter søknad rett til oppholdstillatelse (asyl). Som det fremgår av utlendingsloven § 93 første ledd, er det ikke et vilkår for å kunne søke beskyttelse at utlendingen fremlegger pass eller annet reisedokument. Det følger av fjerde ledd at søkeren plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhenting av nødvendige opplysninger. Utlendingsforskriften § 17-7 annet ledd innebærer imidlertid at det ikke kan kreves av en utlending som søker eller en som er innvilget beskyttelse at vedkommende skal kontakte hjemlandets myndigheter, eller medvirke til å avklare sin identitet på annen måte hvis dette kan komme i konflikt med et beskyttelsesbehov. Hvis søkeren mangler identitetsdokumenter må det derfor foretas en troverdighetsvurdering av om identiteten er sannsynliggjort. Ved denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på om vedkommende bidrar til å gi opplysninger som kan avklare identiteten, jf. utlendingsloven § 93 fjerde ledd første punktum.

Asylsøkerens nasjonalitet og/eller lokal bostedstilknytning i opprinnelseslandet er avgjørende for hvilket land eller område som beskyttelsesbehovet skal vurderes i forhold til. I enkelte saker kan situasjonen være slik at det må anses tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren er borger av et gitt land eller kommer fra et område hvor sikkerhetssituasjonen tilsier at søkeren er vernet mot utsendelse, mens opplysninger om søkerens navn og/eller alder/fødselsdato ikke kan legges til grunn som sannsynliggjorte.

Dette innebærer at det i enkelte tilfeller kan innvilges tillatelse selv om identiteten ikke er sannsynliggjort, fordi identitetsopplysninger om nasjonalitet, statsborgerskap og etnisitet som har betydning for vurderingen av beskyttelsesbehovet anses sannsynliggjorte, typisk at asylsøkeren kommer fra et bestemt land eller område, mens andre identitetselementer som for eksempel navn og fødselsdato ikke er sannsynliggjorte. Det må komme klart fram av vedtaket at identiteten ikke er sannsynliggjort, se pkt. 4.3 og 5.1.

6.4.2 Personer som fyller vilkårene for oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 38 jf. utlendingsforskriften § 8-12

Som vilkår for oppholdstillatelse etter lovens § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-12, kreves det som utgangspunkt at utlendingen fremskaffer dokumentasjon for sin identitet, jf. lovens § 83 med mindre det er sannsynliggjort at den oppgitte identiteten er riktig, og

a) utlendingens hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt gyldig pass eller annen tilsvarende legitimasjon, eller

b) hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kan kreves å kontakte hjemlandets myndigheter.

I vurderingen av om det er umulig å fremskaffe et originalt gyldig pass eller annen tilsvarende legitimasjon, skal det ikke tas hensyn til at slike dokumenter fra søkerens hjemland generelt har lav notoritet. Det avgjørende er om det er mulig å fremskaffe dokumentasjon på lovlig måte, og om dette kan gjøres uten å komme i konflikt med et eventuelt behov for beskyttelse, jf. b) ovenfor.

Ved vurderingen av om det i slike tilfeller som nevnt i bokstav a og b over er sannsynliggjort at den oppgitte identiteten er korrekt, må det vurderes om utlendingen gir en plausibel forklaring på hvorfor vedkommende ikke kan fremlegge pass eller andre identitetsdokumenter som gir tilstrekkelig grunnlag for identitetsfastsettelse. Utlendingen bør som utgangspunkt kunne fremlegge annen dokumentasjon som kan bidra til å underbygge de oppgitte identitetsopplysninger, og ellers gi de opplysninger som utlendingsmyndighetene ber om for å kunne vurdere saken, jf. utlendingsloven § 93 fjerde ledd. Utlendingen bør for eksempel kunne forklare seg om sin bakgrunn, geografiske tilhørighet, familietilknytning og skolegang. Om oppgitt identitet etter en helhetsvurdering fremstår som mest sannsynlig, kan denne som utgangspunkt legges til grunn. Motsatt skal tillatelse som utgangpunkt avslås dersom det er mest sannsynlig at den oppgitte identiteten er uriktig.

Dersom det i andre tilfeller enn nevnt over i første avsnitt besluttes å innvilge oppholdstillatelse etter lovens § 38, kan det gis en begrenset tillatelse etter lovens § 38 femte ledd, jf. forskriftens § 8-12 annet ledd.

Selv om det er viktig å stille krav til dokumentasjon for identitet, vil det samtidig være uheldig å etablere en praksis som medfører at vi får en stor gruppe utlendinger som oppholder seg i landet uten lovlig opphold. I hvilken grad det kan være aktuelt å innvilge oppholdstillatelse etter lovens § 38, jf. forskriftens § 8-12 selv i tilfeller hvor identiteten ikke er dokumentert og/eller oppgitt identitet ikke fremstår som sannsynliggjort, må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering i forhold til de ulike asylsøkergruppene og i forhold til den enkelte søkeren. Det vil ofte være stor forskjell mellom de ulike nasjonalitetsgruppenes muligheter til å fremskaffe dokumentasjon. I noen tilfeller vil det også ta svært lang tid å fremskaffe identitetsdokumenter, for eksempel at det for tiden er lang saksbehandlingstid ved den aktuelle ambassaden. Videre kan sterke menneskelige hensyn i noen tilfeller tale for at en tillatelse uansett bør gis, blant annet på grunn av særlig alvorlige helseproblemer, hensynet til barn eller lignende.

Dersom det besluttes å innvilge oppholdstillatelse på tross av manglende dokumentasjon for identiteten eller at det ikke er sannsynlighetsovervekt for den oppgitte identiteten, vil et alternativ være å gi en begrenset tillatelse i medhold av utlendingsloven § 38, jf. forskriftens § 8-12 annet ledd. Fordi det også er klare ulemper med å ha en stor gruppe personer med begrensede tillatelser, er det imidlertid ikke ønskelig med en omfattende bruk av slike begrensede tillatelser, jf. punkt 3 i rundskriv fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet AI-103/09.

Dersom en utlending med begrenset tillatelse framskaffer dokumentasjon for identiteten, eller grunnlaget for å nekte en tillatelse uten begrensninger er bortfalt på annen måte, kan det i forbindelse med søknad om fornyelse gis en ordinær tillatelse uten begrensninger.

6.5. Rett til å ta arbeid for asylsøkere før vedtak er fattet

Asylsøkere kan gis rett til å ta arbeid/tillatelse til å ta arbeid etter utlendingsloven § 94 første ledd og utlendingsforskriften § 17-24. Det er et vilkår at det ikke er tvil om søkerens identitet, se forskriftens § 17-24.

For vurderinger av hvorvidt det foreligger identitetstvil, henvises til UDIs rundskriv RS 2010-180.

7. Oppholdstillatelse

Hovedregelen er at personer som søker oppholdstillatelse må dokumentere sin identitet ved å legge fram pass eller annet legitimasjonspapir fra offentlig myndighet, se utlendingsforskriften § 10-2 annet ledd. I visse saker, for eksempel saker om familieinnvandring, må det likevel tas hensyn til at enkelte søkere kommer fra land hvor det ikke er mulig å få utstedt reisedokumenter mv med nødvendig notoritet. I det tilfellet hvor søkeren kommer fra et land hvor det etter utlendingsmyndighetenes kjennskap vil være vanskelig å fremskaffe identitetsdokumenter med nødvendig notoritet, kan søknaden vurderes på bakgrunn av om den oppgitte identiteten er sannsynliggjort, jf. pkt. 4.1 og 4.2. Hvor strenge krav det skal stilles til sikkerheten for at det er oppgitt riktig identitet, må vurderes i forhold hva slags type sak det er tale om. I saker som gjelder arbeidsinnvandring vil det normalt ikke være rom for å fravike kravet til dokumentert identitet ved fremleggelse av godkjent reisedokument med nødvendig notoritet. I saker om familieinnvandring vil det for øvrig være grunn til å stille strengere beviskrav i saker som gjelder familieetablering gjennom nytt ekteskap, enn i saker som gjelder gjenforening av en allerede etablert familie, hvor den folkerettslige beskyttelsen av familiens enhet er sterkere.

Søknad om oppholdstillatelse, herunder familieinnvandring fra personer som ikke kan sannsynliggjøre sin identitet, skal som hovedregel avslås. Avslaget skal hjemles i utlendingsloven § 83 og utlendingsforskriften §§ 17-7 og 10-2 annet ledd. Det må vurderes konkret i saken om også utlendingsloven § 17 første ledd bokstav a og § 108 første ledd bokstav a kan anvendes som hjemmel.

Det forhold at søkeren ikke kan sannsynliggjøre sin identitet, vil også medføre at troverdigheten til de øvrige opplysningene i saken svekkes. Søknaden vil også bli avslått dersom familierelasjonen ikke er bekreftet eller sannsynliggjort, selv om det ikke hersker tvil om søkerens øvrige oppgitte opplysninger om identitet, som navn, fødselsdato og statsborgerskap, fordi det avgjørende identitetselement i familieinnvandringssaker er familierelasjonen. En DNA-test kan for eksempel bevise at relasjonen mellom foreldre og barn er korrekt.

I noen tilfeller der familiemedlemmer søker gjenforening fra utlandet med en person bosatt i Norge stemmer ikke opplysningene søkerne gir overens med de opplysningene referansen ga om familierelasjoner da vedkommende kom til Norge. For eksempel kan referansens opplysninger om navn på barn være uoverenstemmende med navnet på barna som søker familiegjenforening. Referansen må i så fall gi en forklaring på uoverensstemmelsen og disse må vurderes i lys av andre momenter i saken. Saksbehandleren må vurdere om en DNA-test skal tas, se RS 2010-035.

Det er ikke uvanlig at tidligere asylsøkere med negativt vedtak søker familieinnvandring fra riket etter å ha inngått ekteskap i Norge eller fordi vedkommende har fått barn, og barnet er norsk statsborger eller har oppholdstillatelse i Norge. Relasjonen mellom søkeren og barnet kan bekreftes gjennom DNA-test.

For å kunne inngå ekteskap i Norge følger det av ekteskapsloven § 5 bokstav a at en utlending må ha lovlig opphold i Norge. Utlendingen må legge fram dokumentasjon på identitet for folkeregistermyndighetene som prøver ekteskapsvilkårene. Den samme dokumentasjonen skal i slike tilfeller kreves vedlagt søknaden om oppholdstillatelse. Saksbehandleren i UDI må vurdere notoriteten av dokumentene og hvorvidt opplysningene skal verifiseres dersom dette ikke er blitt gjort av folkeregistermyndighetene. Det forhold at søkeren har fått avslag på sin søknad om beskyttelse, viser at vedkommende ikke har et beskyttelsesbehov og kan kontakte hjemlandets myndigheter for å skaffe dokumentasjon på sin identitet.

8. Reisedokumenter

Et reisedokument er ikke i seg selv et ID-dokument, og at det utstedes reisedokument betyr ikke at utlendingsmyndighetene dermed fastslår med sikkerhet at utlendingens identitet er korrekt. Reisebevis for flyktninger og utlendingspass er imidlertid gyldig legitimasjon etter hvitvaskingsregelverket jf. lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv av 03.06.2009, og kan brukes både ved åpning av ordinær bankkonto, for ordinær betalingsformidling og ved utstedelse av bankkort med bilde og BankID. I side to i reisedokumentet er det et felt hvor det skal framgå hva utlendingen har dokumentert sin identitet med.

Etter utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b kan reisebevis nektes utstedt når ”det er tvil om utlendingens identitet”. Etter utlendingsforskriften § 12-5 femte ledd kan utlendingspass nektes utstedt når det foreligger forhold som nevnt i § 12-1 første ledd. Reisebevis og utlendingspass kan følgelig nektes utstedt på de samme vilkårene.

Dersom ”det er tvil om utlendingens identitet”, skal reisebevis eller utlendingspass som hovedregel avslås. Med ”tvil om identitet” menes at identiteten ikke er sannsynliggjort. Dette innebærer at utlendingens opplysninger om identitet i førstegangstillatelsen legges til grunn, dersom det ikke er holdepunkter for annet. Konkrete holdepunkter kan for eksempel være om søkeren anmoder om å endre de registrerte identitetsopplysningene og utstede reisedokument på en annen identitet enn den som vedkommende allerede er registrert med. Saksbehandleren må da vurdere om utlendingen tidligere har gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndigheten, om det er grunnlag for tilbakekall av den gitte tillatelsen og/eller grunnlag for utvisning. Det skal videre vurderes om forholdet skal anmeldes, se RS 2010-021 om politianmeldelser.

Dersom utlendingens identitet ikke er sannsynliggjort, kan reisedokument innvilges i helt spesielle tilfeller, for eksempel hvis det foreligger særlig sterke velferdsgrunner for at utlendingen skal kunne foreta én enkeltstående reise. Det skal skrives i vedtaket hvor utlendingen skal reise og at reisedokumentet kun gjøres gyldig for én enkeltreise til det eller de aktuelle landene utlendingen skal besøke, se utlendingsforskriften §§ 12-2 og 12-6.

9. Permanent oppholdstillatelse

Det følger av utlendingsloven § 38 annet ledd, AIDs instruks AI-103/09 og retningslinjene i kapitlene 6 og 7 at det som utgangspunkt ikke skal gis en førstegangstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse uten at oppgitt identitet er dokumentert eller anses som sannsynliggjort. Også ved en senere søknad om permanent oppholdstillatelse skal det stilles krav til dokumentert eller sannsynliggjort identitet.

Hvis det under behandlingen av søknader om permanent oppholdstillatelse oppstår tvil om søkerens identitet og søkerens identitet tidligere er vurdert som dokumentert eller sannsynliggjort, skal politiet sende disse sakene til UDI for behandling. Også andre saker der det framgår at det kan være tvil om identitet skal politiet sende saken til UDI for behandling.

I saker som er avgjort før AIDs instruks AI-79/09 ble iverksatt 15. juni 2009 og hvor identitet har blitt lagt til grunn ved første gangs tillatelse som dannet grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal oppgitt identitet også legges til grunn ved behandling av søknad om permanent oppholdstillatelse. Dette skal gjelde selv om oppgitt identitet ikke ble dokumentert eller ansett som mest sannsynlig ved innvilgelse av førstegangs tillatelse, eller det ved innvilgelse av førstegangstillatelse ikke ble tatt utrykkelig stilling til om oppgitt identitet ble ansett som mest sannsynlig.

Også ved søknader om permanent oppholdstillatelse for personer som er gitt beskyttelse, skal den identitet som ble lagt til grunn ved førstegangssøknaden, legges til grunn ved søknad om permanent oppholdstillatelse. Det innebærer at det ikke vil gjelde et selvstendig krav til dokumentert eller sannsynliggjort identitet ved søknad om permanent oppholdstillatelse for personer som er innvilget beskyttelse selv om deres identitet ikke er sannsynliggjort.

I noen tilfeller kommer det fram nye opplysninger om søkerens identitet i perioden mellom innvilgelsen av førstegangstillatelsen og fram til søknad om permanent oppholdstillatelse innleveres. Hvis disse opplysningene tilsier at søkerens identitet ikke kan anses dokumentert eller sannsynliggjort, vil spørsmålene knyttet til hans eller hennes identitet kunne få følger ved en eventuell senere søknad om permanent oppholdstillatelse. Dette skal fremgå av førstegangsvedtaket.

Hvis det kommer fram nye opplysninger om søkerens identitet i perioden mellom innvilgelsen av førstegangstillatelsen og fram til søknad om permanent oppholdstillatelse leveres, skal det vurderes konkret om det er grunnlag for å kalle tillatelsen tilbake, eventuelt at det skal gis tillatelse som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, samt om det er grunnlag for utvisning, se kapittel 12.

10. Forholdet mellom Det sentrale folkeregisteret og DUF

DUF er det saksbehandlingsverktøyet som brukes i utlendingsforvaltningen for å registrere opplysninger om utlendinger som søker tillatelser etter utlendingsloven og statsborgerloven. Det oppdaterer og henter informasjon fra Utlendingsdatabasen (UDB).

Opplysninger om utlendingers personalia blir overført automatisk fra UDB til Skattedirektoratet første gang utlendingsmyndighetene innvilger en oppholdstillatelse med mer enn seks måneders varighet. Alle utlendinger som trenger oppholdstillatelse kan regnes som bosatt i Norge når vedkommende kan legge fram en oppholdstillatelse med mer enn tre måneders varighet, se forskrift om folkeregistrering § 4-2. Utlending som søker beskyttelse i Norge regnes som bosatt først fra det tidspunktet han eller hun får innvilget beskyttelse eller oppholdstillatelse pga. sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

På grunnlag av framvist oppholdstillatelse blir utlendingen registrert i Det sentrale folkeregisteret (DSF) og tildelt fødselsnummer.

Det må skilles mellom hvilken myndighet som har kompetanse til å fatte beslutning om identitetsendring og hvilken myndighet som skal foreta registrering av endringen. Dersom det skal foretas endringer i DSF og DUF etter at utlendingen har fått oppholdstillatelse, er DSF rette myndighet til å registrere slike endringer. Selv om DSF er rette myndighet til å registrere endringene, vil det være UDI som har kompetanse til å beslutte at endringene skal foretas, dersom endringen innebærer en reell endring av utlendingens identitet.

Når opplysninger blir endret i DSF, blir endringen overført fra DSF til UDB (forutsatt match på DUF- nummer/fødselsnummer). Dersom det foretas endringer av identitetsopplysninger i DUF etter at personen er registrert i DSF, vil DSF automatisk overstyre den registreringen som er foretatt i DUF tilbake til DSFs registrering. Dette innebærer at når en utlending er registrert i DSF, skal utlendingsmyndighetene ikke registrere endringer av registrerte personopplysninger i DUF. Øvrige endringer i DUF kan utløse elektronisk melding til Skattedirektoratet (i form av lister med meldinger som skal oppdateres manuelt, for eksempel statsborgerskap og bortfall av permanent oppholdstillatelse).

Det vises for øvrig til vedlegget om rutiner for registrering av identitetsopplysninger, herunder om hvordan dette skal gjøres i DUF.

11. Spørsmål om endring av registrerte identitetsopplysninger

Endringer av registrerte identitetsopplysninger kan bli aktuelt hvis det kommer inn nye opplysninger om utlendingens identitet etter at det er fattet positivt førstegangsvedtak.

Spørsmålet om endring av registrerte identitetsopplysninger kan for eksempel oppstå ved en anmodning eller en søknad fra utlendingen selv, via anonyme tips eller fordi UDI på andre måter får nye opplysninger om utlendingens identitet.

Utlendingsmyndighetene får noen ganger opplysninger om at en utlending som har oppholdstillatelse i Norge, har en annen identitet enn det vedkommende først har oppgitt til utlendingsmyndighetene og er registrert med i norske offentlige registre. Denne informasjonen kan for eksempel komme fra andre lands myndigheter, fra andre offentlige myndigheter i Norge eller fra utlendingen selv.

Når utlendingsmyndighetene har tatt stilling til en utlendings identitet ved første gangs tillatelse i Norge, er utlendingsmyndighetene i utgangspunktet også rette vedkommende til å vurdere om den identiteten kan endres. Ved endringer av navn etter navneloven, se kapittel 11.2. Ved endring av kun fødselsdato, se kapittel 11.3.

Utlendingsmyndighetene og folkeregistermyndigheten må vurdere i hvilke tilfeller spørsmål om å endre registreringer må anses som en identitetsendring. Endring av en vesentlig identitetsopplysning som utlendingens fødselsdato og/eller navn innebærer en identitetsendring, men også endring av andre identitetsopplysninger, som for eksempel statsborgerskap og familierelasjoner, innebærer en identitetsendring. Utlendingsmyndighetene legger til grunn at det er en identitetsendring når ett av identitetselementene er endret.

Endringer av navn som er korrigeringer i forhold til hva han eller hun tidligere har oppgitt til utlendingsmyndighetene, men som er uten endring av slektskapsforhold eller livshistorie, trenger ikke å få betydning for innholdet i det underliggende vedtaket. Skattedirektoratet anser ikke slike tilfeller som identitetsendring, da de ikke endrer slektskapsforhold eller er en fiktiv identitet. Dette anses likevel som en identitetsendring av utlendingsmyndighetene.

Saker der folkeregistermyndigheten kan få mistanke om at det reelt sett kan dreie seg om identitetsendring, vil være tilfeller der utlendingen først melder endring av navn og deretter søker om endring av fødselsdato. Reglene om endring av navn etter navneloven er meget liberale, men dersom det søkes om endring av fødselsdato i ettertid, kan saken som helhet framstå som en identitetsendring.

En søknad om å endre registrerte identitetselementer, kan indikere at utlendingen tidligere har oppgitt eller forklart seg uriktig om enkelte deler av sin identitet. Saksbehandleren må vurdere om forholdet kan gi grunnlag for tilbakekall, utvisning og/eller anmeldelse, se nedenfor pkt. 11.1 og kapittel 12 om konsekvenser av å oppgi uriktige opplysninger om identitet.

11.1. Saksgang ved endring av registrerte identitetsopplysninger

UDI eller skattekontoret i den kommunen vedkommende er bosatt skal ta saken opp med politiet i det distriktet hvor utlendingen er bosatt dersom de får informasjon om at en utlending har en annen identitet enn det som utlendingsmyndighetene har lagt til grunn i første gangs vedtak om opphold, og som er registrert i UDB og DSF. PU er rette myndighet å kontakte. dersom utlendingen har en søknad om beskyttelse til behandling eller har fått endelig avslag på søknad om beskyttelse.

Hvis UDI ikke allerede er involvert, må UDI involveres i saken fordi de nye identitetsopplysningene kan få betydning for utlendingens oppholdsgrunnlag i Norge. Hvis de nye identitetsopplysningene er uten betydning for innholdet i det underliggende vedtaket, kan de likevel indikere at utlendingen tidligere har forklart seg uriktig om sider av sin registrerte identitet, og dette kan få ulike konsekvenser for utlendingen, se kapittel 12. Saksbehandleren i UDI skal når spørsmålet om endring av registrerte identitetsopplysninger skal vurderes, først avklare om det faktisk er en vurdering av endring av registrert identitet, og ikke endring av navn eller fødselsdato, se kapittel 11.2 og 11.3.

Når UDI mottar en anmodning om endring av registrerte identitetsopplysninger, skal saksbehandleren vurdere om anmodningen tilsier at grunnlaget for den innvilgede tillatelsen tas opp til ny vurdering. UDIs avgjørelse i saken vil være å anse som en beslutning, og ikke et enkeltvedtak som kan påklages, se forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b og § 28. Dette fordi UDI avslår en anmodning om omgjøring av opplysninger i et underliggende vedtak, noe som ikke kan påklages etter forvaltningsloven. Dersom utlendingen neste gang han eller hun fremmer en søknad til utlendingsmyndighetene, legger til grunn en annen identitet enn den registrerte, for eksempel ved søknad om fornyet oppholdstillatelse, skal UDI enten avslå søknaden, eller innvilge søknaden med en annen identitet enn oppgitt i søknaden (innvilge søknaden med den registrerte identiteten). Dette er et enkeltvedtak som kan påklages.

Saksbehandleren i UDI må i alle saker om endring av registrerte identitetsopplysninger først gjennomgå samtlige dokumenter i utlendingssaken for å avklare følgende:

  • Hva som er opplyst om identiteten, når og av hvem, herunder utlendingens nasjonalitet,
  • statsborgerskap, etnisitet, navn, relasjoner (foreldre, barn, sivilstand) fødselsdato og fødested.
  • Hvilken notoritet dokumentasjonen har.
  • Hvor sannsynlig opplysningene er.

Saksbehandleren skal vurdere alle opplysninger, se kapittel 3 om vurdering av opplysninger om identitetselementer. Det vises for øvrig til RS 2010-109 om kvalitet i saksbehandlingen.

Det kan være nyttig å bringe på det rene hvorfor utlendingen ønsker å endre sine registrerte identitetsopplysninger. Den reelle årsaken vil ikke alltid samsvare med det som opplyses. Enkelte utlendinger har ankommet på feil identitet og ønsker å ”få tilbake” sin korrekte identitet etter å ha oppholdt seg i riket en god stund. Det kan også være et underliggende motiv om for eksempel bedre pensjonsrettigheter eller trygdeutbetalinger som en ny registrert identitet kan gi. Dette gjelder spesielt ved ønske om å endre fødselsdato. Mulighet for familieinnvandring kan også være en årsak.

Saksbehandleren må vurdere om det skal gjøres en verifisering, DNA-test, aldersundersøkelse, politiintervju, anmeldelse, tilbakekall, utvisning osv. Det vises til RS 2010-024 om utvisning og RS 2010-021 om anmeldelser.

Som hovedregel skal ikke UDI omgjøre et vedtak eller innvilge søknaden med den nye identitet når utlendingen er bosatt i Norge. Dersom UDI finner at identitetsopplysningene i en søknad om for eksempel fornyelse eller permanent oppholdstillatelse ikke er sannsynliggjort, må UDI forhåndsvarsle utlendingen om tilbakekall av tillatelsen og vurdere utvisning/ anmeldelse, før UDI kan fatte et nytt førstegangsvedtak med utlendingens nye identitetsopplysninger.

11.2. Endring av navn etter navneloven

I en del tilfeller hvor en utlending ønsker å endre navnet sitt til et annet, kan navneendringen gjøres etter navneloven. Den som vil endre navn etter navneloven må gi melding om dette til skattekontoret i kommunen som avgjør om meldingen skal godtas, se navneloven §§ 11 og 14. Disse bestemmelsene er også avgjørende for om navneendringen skal skje etter norsk eller utenlandsk navnelovgivning. Meldingen sendes til skattekontoret for den kommunen hvor utlendingen er registrert bosatt. Vedtak om å godta eller nekte å godta en melding, kan påklages til fylkesmannen.

Skattekontoret tar stilling til spørsmålet om navneendring etter navneloven. Endring av navn etter navneloven skal derfor først registreres i DSF, og nye navneopplysninger blir deretter automatisk overført til DUF og endret der.

Når politiet eller UDI får informasjon i senere saker om at søkeren har foretatt navneendringer, må saksbehandleren vurdere om endringene i realiteten framstår som en identitetsendring, som igjen kan få betydning i forhold til grunnlaget for den opprinnelige tillatelsen, se kapittel 8. Det må gjøres en helhetlig konkret vurdering av opplysningene i saken. Saksbehandleren må vurdere om saken bør sendes på uttalelse for å få nærmere informasjon om årsaken til navneendringen. Dersom en utlending ønsker å bli registrert med et helt annet navn i DSF, og påstår at det navnet som først ble oppgitt ikke var hans eller hennes korrekte navn, er dette å anse som en identitetsendring og ikke en navneendring. Endringer som derimot er mer transkripsjonsrelaterte vil i utgangspunktet ikke tilsi at det er foretatt en identitetsendring. Andre momenter i vurderingen som kan tilsi at det dreier seg om en identitetsendring, kan være endringer til tidligere oppgitt navn eller et helt annet navn som er i samsvar med hjemlandets navnetradisjoner.

11.3. Endring av fødselsdato

Når en persons fødselsdato er registrert i DSF, er dette den eneste offisielle fødselsdatoen i Norge. Det er kun folkeregistermyndighetene som har kompetanse til å endre en persons folkeregistrerte fødselsdato. Det innebærer at UDI ikke har kompetanse til å endre fødselsdatoen i DUF etter at UDI har gitt utlendingen en oppholdstillatelse.

Dersom en utlending ønsker å endre sin fødselsdato i DSF, må vedkommende derfor henvende seg til skattekontoret der vedkommende er bosatt for å søke om endring av fødselsdatoen. Det er skattekontoret som forbereder saken om endring av fødselsdato og fatter vedtak i førsteinstans, se folkeregisterforskriften § 2-4 tredje ledd. Selv om det er folkeregistermyndighetene som har kompetanse til å fatte vedtak i saken etter folkeregisterlovgivningen, kan forholdet tilsi at UDI på nytt skal vurdere grunnlaget for tillatelsen etter utlendingsloven. Dersom skattekontoret får mistanke om at en søknad om endring av fødselsdato kan dreie seg om en identitetsendring, skal UDI kontaktes.

Dersom det i utlendingssaken har vært tvil om utlendingens oppgitte fødselsdato er vedkommendes korrekte fødselsdato, kan imidlertid en søknad om å endre fødselsdato få betydning for utlendingssaken. Det er derfor av betydning for utlendingsmyndighetene at opplysninger om en utlendings fødselsdato i søknaden om beskyttelse/oppholdstillatelse blir innhentet av skattekontoret når vedkommende ønsker å endre sin fødselsdato. Skattekontoret bør derfor ta kontakt med UDI for å innhente informasjon fra utlendingssaken om utlendingen tidligere har lagt fram dokumentasjon på sin fødselsdato.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at UDI utleverer slike opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13b nr 5. Se også lov om folkeregistrering § 12 første ledd:

”Etter pålegg fra registermyndighetene plikter offentlige myndigheter uten hinder av lovbestemt taushetsplikt å gi de meldinger og opplysninger som er nødvendig for folkeregisterføringen.”

Hvis skattekontoret endrer utlendingens fødselsdato i DSF, vil fødselsdatoen automatisk bli overført til og endret i UDB.

12. Konsekvenser av å oppgi uriktige identitetsopplysninger

Når en ny identitet blir lagt til grunn, må saksbehandleren vurdere om utlendingen tidligere har oppgitt uriktig identitet overfor utlendingsmyndighetene og om vedkommende har utgitt seg for å være en annen person, fiktiv eller reell, se kapittel 11.

Saksbehandleren skal vurdere om det er grunnlag for å tilbakekalle tidligere gitte tillatelser eller norsk statsborgerskap. Saksbehandleren må også vurdere om det foreligger et straffbart forhold etter norsk rett og om forholdet skal anmeldes, se RS 2010-021 om politianmeldelse ved grovt brudd på utlendingslovgivningen. Påtalemyndigheten ved Riksadvokaten kan gi innspill om hvilke vilkår en eventuell anmeldelse skal fylle for å kunne få en rask og effektiv straffesaksbehandling.

Dersom søkeren etter å ha fått oppholdstillatelse bidrar til å avklare sin identitet ved framleggelse av identitetsdokumenter, vil dette vurderes som positivt når direktorat skal vurdere hvilke konsekvenser uriktig opplysninger om identitet skal få for søkeren

12.1. Tilbakekall av tidligere tillatelser

Dersom utlendingsmyndigheten kommer til at utlendingen er gitt en tillatelse med uriktig identitet, skal alle tillatelser gitt med den gamle identiteten som hovedregel tilbakekalles.

Dersom utlendingsmyndigheten kommer til at utlendingen skal innvilges en oppholdstillatelse med den nye identiteten, for eksempel fordi søkeren etter lang botid har en særlig tilknytning til Norge, skal utlendingen som hovedregel gis en førstegangstillatelse med den nye identiteten. Dette innbærer at utlendingen må begynne på nytt med å opparbeide seg botid i Norge i forhold til permanent oppholdstillatelse.

Dersom utlendingen ikke kan klandres for at uriktige identitetsopplysningene ble registrert i DUF og DSF, kan UDI likevel innvilge tillatelsen med den nye identiteten uten å tilbakekalle de underliggende vedtakene. Barn vil for eksempel ofte ikke kunne klandres for at foreldrene ga feil identitetsopplysninger ved første gangs søknad om opphold i Norge.

Saken skal oversendes statsborgerenhetene i Utlendingsdirektoratet for vurdering av tilbakekall av statsborgerskapet. Saken oversendes utvisningsenheten i UDI for vurdering av anmeldelse og utvisning.


Ida Børresen
direktør

Gry Aalde
avdelingsdirektør

Kontakt: FSK, Regelverksenheten

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo