To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

CJEU case law

Document-ID : C-353/16
Documentdate : 24.04.2018

MP v. UK. Statusdirektivet. Rett til subsidiær beskyttelse for tidligere torturoffer. Sri Lanka


Saken gjelder

  • Prejudisiell avgjørelse om retten til subsidiær beskyttelse på grunn av mangel på helsetilbud til tidligere torturoffer ved retur til hjemlandet.

  • Fortolkning av Statusdirektivet (direktiv 2004/83) artikkel 2(e), artikkel 15(b) og Statusdirektivets forhold til EMK artikkel 3 og Torturkonvensjonen.

  • Særlig relevant ved vurdering av asylsaker der søkeren er utsatt for tortur av myndighetsrepresentanter og ikke vil ha et tilfredsstillende rehabiliteringstilbud ved retur til hjemlandet

  • Det springende punktet er om myndighetene bevisst fratar et tidligere offer for tortur retten til helsetjenester for å behandle senskadene av torturen, når det er hjemlandets myndigheter som har utøvet torturen

  • Storkammeravgjørelse avsagt 24. april 2018.

  • Her finner du avgjørelsen i sin helhet (lenke til CURIA).

Hovedpunkter i dommen

  • En person som tidligere har vært utsatt for tortur i hjemlandet kan fylle vilkårene for subsidiær beskyttelse jf. Statusdirektivet artikkel 2(e), hvis det foreligger en reell risiko for at han bevisst vil bli fratatt tilgang til nødvendige helsetjenester der.

  • For å vurdere om en person bevisst er fratatt tilgang til helsetjenester, ser Domstolen hen til Torturkonvensjonen artikkel 14, som pålegger konvensjonsstatene at rettssystemet deres tilrettelegger for at torturofre kan søke oppreisning, herunder så full rehabilitering som mulig.

Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

Faktum i saken

En borger av Sri Lanka (MP) kom til United Kingdom i 2005 som student. Han søkte om beskyttelse i 2009 etter at studietillatelsen utgikk i 2008. Grunnlaget for søknaden var i hovedsak at han var blitt fengslet og torturert av srilankisk sikkerhetstjeneste fordi han hadde vært medlem av LTTE (Liberation Tigers of Tamil Eelam), og at han risikerte å bli utsatt for tortur igjen hvis han ble returnert.

Søknaden ble først avslått, med henvisning til at MP ikke ville være av interesse for Srilankiske myndigheter ved retur, og dermed ikke risikerte å bli utsatt for tortur eller mishandling.

Søkeren anket avgjørelsen til Upper Tribunal (Immigration and Asylum Chamber) og leverte inn helseattester som viste at han led av ettervirkninger av å ha blitt utsatt for tortur, alvorlig posttraumatisk stresslidelse og alvorlig depresjon, og at han hadde klare suicidale tendenser og virket bestemt på at han ville ta sitt eget liv dersom han ble returnert til Sri Lanka.

Upper Tribunal mente at forholdet ikke kunne subsumeres under verken Flyktningkonvensjonen eller Statusdirektivet, og mente i hovedsak at søkeren ikke ville være av interesse for srilankiske myndigheter ved retur, men tillot saken fremmet under EMK artikkel 3, forbudet mot tortur.

Tribunalet konkluderte med at søkeren ved retur til Sri Lanka ikke risikerte å bli utsatt for tortur på nytt, men at han ville bli overlatt til det srilankiske helsetilbudet for psykisk syke, med det resultat, gitt alvorlighetsgraden av hans mentale tilstand, at han ikke ville få tilgang til passende helseomsorg, hvilket ville utgjøre et brudd på EMK artikkel 3. Ifølge informasjon fremlagt av søkeren finnes det kun 25 praktiserende psykiatere i hele landet, og selv om det finnes noen spesialiserte fasiliteter for psykisk syke, går pengene som er satt av til psykisk helse kun til de store institusjonene i de store byene, som er utilgjengelige og ikke sikrer den foreskrevne behandlingen av psykisk syke.

Upper Tribunals avgjørelse ble opprettholdt av the Court of Appeal (England and Wales) (Civil Division), men ankedomstolen mente at Statusdirektivet ikke er ment å gjelde for saker innenfor virkeområdet til EMK artikkel 3, hvor risikoen knytter seg til helse eller selvmord, men heller saker der risikoen knytter seg til forfølgelse.

MP anket til the Supreme Court of the United Kingdom, som uttalte at "the crux of the case" var om MP hadde rett til subsidiær beskyttelse etter artiklene 2 og 15 i Statusdirektivet.

The Supreme Court stilte følgende spørsmål til EU-domstolen for en prejudisiell avgjørelse:

Dekker artikkel 2(e), lest i sammenheng med artikkel 15(b) en reell risiko for alvorlig skade på den fysiske og psykiske helsen til søkeren hvis han blir returnert til hjemlandet, som resultat av tidligere opplevd tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling, som hjemlandets myndigheter var ansvarlig for?

Domstolens vurderinger

Under artikkel 2(e) har en person rett til subsidiær beskyttelse dersom det er alvorlig grunn til å anta at vedkommende, hvis han eller hun sendes tilbake til hjemlandet, vil løpe en reell risiko for å lide alvorlig skade som definert i artikkel 15. Definisjonen av alvorlig skade (serious harm) inkluderer jf. artikkel 15(b), tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det at en person tidligere har blitt torturert av sitt hjemlands myndigheter er i seg selv ikke tilstrekkelig for å fastslå at han eller hun har krav på subsidiær beskyttelsesstatus, hvis det ikke lenger foreligger noen reell risiko for at torturen vil gjenopptas ved retur til hjemlandet.

Jf. artikkel 4(4) er tidligere opplevd tortur en alvorlig indikator på at det foreligger en reell risiko for at det kan skje igjen. Samtidig gjelder ikke dette hvis det foreligger gode grunner for å anta at den tidligere torturen ikke kommer til å gjenopptas. Videre opphører den subsidiære beskyttelsen når de forholdene som førte til anerkjennelsen av subsidiær beskyttelsesstatus, ikke lenger eksisterer eller har endret seg på en slik måte at beskyttelse ikke lenger er nødvendig, jf. artikkel 16.

Saken som er forelagt EU-domstolen gjelder imidlertid en person som tidligere er utsatt for tortur av hjemlandets myndigheter, men som i tillegg, selv om han ikke risikerer å bli utsatt for fortsatt tortur ved retur, fortsetter å lide alvorlige psykiske senskader som resultat av torturen. De omfattende medisinske bevisene som er forelagt Domstolen tilsier at disse senskadene ville bli betydelig forsterket og føre til en alvorlig risiko for at han ville ta sitt eget liv ved retur.

Domstolen minner om at artikkel 15 (b) må tolkes og anvendes i overensstemmelse med artikkel 4 i EU-Charteret (forbud mot tortur). Artikkel 4 i Charteret nedfeller en av de mest fundamentale verdiene til EU og medlemstatene og er absolutt, siden den er så nært knyttet til respekten for menneskets verdighet jf. Charterets artikkel 1. Videre minner Domstolen om at jf. Charterets artikkel 52(3) er de rettigheter som artikkel 4 garanterer, så langt de korresponderer med EMK artikkel 3, like i essens og omfang.

Det følger av EMDs rettspraksis knyttet til EMK artikkel 3 at lidelser som er forårsaket av naturlig sykdom, det være seg fysisk eller psykisk, kan falle inn under artikkelens virkeområde hvis den er eller risikerer å bli forverret av behandling som resultat av fengslingsforhold, utsendelse eller andre forhold som myndighetene kan holdes ansvarlige for, gitt at den lidelsen som forårsakes når opp til det minste nivå av alvorlighetsgrad som artikkel 3 påkrever (Paposhvili v. Belgium, application no. 41738/10). Etter EMDs praksis må den samme terskelen gjelde for at EMK artikkel 3 skal kunne forhindre utsendelsen av en person hvis sykdom ikke er naturlig oppstått, og hvor mangelen av helsetilbud som ville ha vært tilgjengelig for personen, når han var blitt utvist, ikke kan tilskrives den mottakende statens bevisste handlinger eller unnlatelser (S.H.H v. the United Kingdom application no.60367/10 avsnitt 89).

Når det gjelder hvor terskelen ligger for å konstatere brudd på artikkel 3 i slike saker, følger det av nyere rettspraksis fra EMD (Paposhvili) at artikkel 3 utelukker utsendelse av en alvorlig syk person, som med overhengende fare risikerer å dø eller står i en reell fare for å lide av alvorlig, rask og irreversibel tilbakegang i helsetilstanden, som vil resultere i intense lidelser eller betydelig reduksjon av forventet levealder på grunn av fravær av riktig behandling i hjemlandet, eller manglende tilgang til slik behandling.

Artikkel 4 i Charteret må også tolkes slik at det å sende ut en tredjelandsborger med en særlig alvorlig psykisk sykdom vil utgjøre umenneskelig eller nedverdigende behandling innenfor artikkelens virkeområde, dersom en slik utsendelse ville resultere i en reell og påviselig risiko for betydelig og permanent forverring i helsetilstanden til personen. Den samme konklusjonen kan nås når det gjelder anvendelsen av artikkel 19(2) i Charteret, som skal sikre at ingen skal sendes til en stat hvor det er betydelig risiko for at han eller hun ville bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling (non-refoulement).

I så henseende har Domstolen tidligere konkludert med at det ikke er tilstrekkelig kun å vurdere konsekvensene av å fysisk transportere en person fra en medlemsstat til et tredjeland, men at det er også nødvendig å vurdere alle betydelige og permanente konsekvenser en slik flytting kan forårsake. Dette gjelder særlig i saker som gjelder alvorlig psykisk sykdom. Særskilt varsomhet må også utvises overfor personer hvis psykiske lidelser er forårsaket av tortur i hjemlandet.

Det følger at artikkel 4 og 19(2) i EU-Charteret, tolket i lys av EMK artikkel 3, dermed utelukker en medlemstat fra å utvise en tredjelandsborger hvor utvisningen i praksis ville resultere i en vesentlig og permanent forverring av personens psykiske lidelse, særlig der (som i denne saken) en slik forverring ville utgjøre en trussel mot personens liv. Videre har Domstolen tidligere uttalt at i eksepsjonelle saker kan utsendelse av en tredjelandsborger som har alvorlige helseproblemer, til et land hvor det ikke finnes passende behandling (appropriate treatment), utgjøre et brudd på nonrefoulement prinsippet, og dermed brudd på artikkel 5 i Returdirektivet, lest i lys av artikkel 19 i Charteret.

I og med at de nasjonale domstolene har vurdert det slik at utsendelse av MP fra U.K. til Sri Lanka vil medføre et brudd på EMK artikkel 3, avgrenser EU-domstolen sakens kjerne til kun å gjelde hvorvidt vertsstaten er forpliktet til å innvilge subsidiær beskyttelsesstatus.

Domstolen har tidligere (i M´Bodj-saken, C-542/13) uttalt at selv om utsendelse av en tredjelandsborger som lider av alvorlig sykdom og som ikke vil få tilgang til den nødvendige pleie og behandling ved retur, i veldig eksepsjonelle tilfeller vil kunne medføre brudd på EMK artikkel 3, gir ikke det tredjelandsborgeren en rett til å få en oppholdstillatelse gjennom subsidiær beskyttelsesstatus. M´Bodj saken gjaldt imidlertid en tredjelandsborger som ble utsatt for overfall i en medlemstat, og skiller seg derfor fra den nåværende saken.

Både årsaken til den nåværende helsetilstanden (torturen påført av hjemlandets myndigheter) og den betydelige forverring av tilstanden som vil kunne skje ved retur på grunn av denne torturen, er relevante faktorer ved fortolkningen av artikkel 15 (b). Domstolen mener likevel at en slik betydelig forverring av tilstanden ikke i seg selv kan være å anse som umenneskelig eller nedverdigende behandling innenfor virkeområdet til artikkel 15(b). Det er nødvendig å undersøke hva slags effekt mangelen av et helseapparat som kan håndtere og behandle de fysiske og psykiske senskadene etter torturen kan ha.

Domstolen har tidligere funnet at kravet om "serious harm" i artikkel 15(b) ikke kun kan være et resultat av generelle mangler (general shortcomings) i hjemlandets helsesystem. Risikoen for forverring av helsetilstanden til en tredjelandsborger som lider av en alvorlig sykdom, som et resultat av at det ikke finnes noen tilgjengelig behandling i hjemlandet hans, er ikke tilstrekkelig med mindre tredjelandsborgeren bevisst er fratatt tilgangen til helsetjenester, hvilket vil tilsi at han skal innvilges subsidiær beskyttelse.

For å vurdere hvorvidt tredjelandsborgeren i sitt hjemland bevisst vil bli fratatt tilgang til nødvendig behandling for senskadene etter å ha blitt utsatt for tortur av sitt hjemlands myndigheter, mener Domstolen det er nødvendig å se hen til artikkel 14 i Torturkonvensjonen (FN, 10. desember 1984), med henvisning til Statusdirektivets fortale, avsnitt 25, hvor det fremgår at kriteriene for å innvilge subsidiær beskyttelse må hentes fra internasjonale menneskerettighetsinstrumenter. Ifølge denne bestemmelsen [art. 14] må konvensjonsstatene sikre at rettssystemet deres legger til rette for at tidligere torturofre har rett til å få oppreisning (redress), herunder de nødvendige ressurser for å oppnå en så full rehabilitering som mulig.

Domstolen påpeker imidlertid at Statusdirektivet og Torturkonvensjonen har vidt forskjellige formål og etablerer forskjellige mekanismer for å sikre disse formålene. Hovedformålet til Torturkonvensjonen er å forebygge utbredelsen av tortur og annen umenneskelig behandling. Hovedformålet til Statusdirektivet er imidlertid på den ene siden og sikre at medlemstatene har felles kriterier for å identifisere personer som har et genuint behov for internasjonal beskyttelse, og på den andre siden å sikre et minimum av ytelser til disse personene i alle medlemstatene. Følgelig mener Domstolen at ikke enhver overtredelse av artikkel 14 i Torturkonvensjonen kan føre til et krav på subsidiær beskyttelse etter Statusdirektivet.

Den nasjonale domstolen må derfor fastslå hvorvidt MP, på bakgrunn av all tilgjengelig informasjon, ved retur til hjemlandet risikerer å bli bevisst fratatt tilgang på nødvendig behandling for de fysiske og psykiske senskadene fra torturen han ble utsatt for av hjemlandets myndigheter. Det vil være tilfellet, blant annet hvis det kan etableres at myndighetene ikke er villige til å sørge for at han kan rehabiliteres, på tross av sine forpliktelser etter Torturkonvensjonen artikkel 14. Dette vil også være tilfellet dersom landet åpenbart har en diskriminerende praksis som gjør det vanskeligere for visse etniske grupper, eller enkelte grupper mennesker, som den som MP tilhører, å få tilgang til helsebehandling for senskader av tortur begått av hjemlandets myndigheter.

Konklusjon

En person som tidligere har vært utsatt for tortur i hjemlandet kan fylle vilkårene for subsidiær beskyttelse dersom det foreligger en reell risiko for at han der bevisst vil bli frarøvet nødvendige helsetjenester for å behandle senskadene av torturen.

Latest changes
  • Ny: C-353/16 MP v. UK. Statusdirektivet. Rett til subsidiær beskyttelse for tidligere torturoffer. Sri Lanka (6/11/2018)

    Prejudisiell avgjørelse om retten til subsidiær beskyttelse på grunn av mangel på helsetilbud til tidligere torturoffer ved retur til hjemlandet. Fortolkning av Statusdirektivet (direktiv 2004/83) artikkel 2(e), artikkel 15(b) og Statusdirektivets forhold til EMK artikkel 3 og Torturkonvensjonen. Særlig relevant ved vurdering av asylsaker der søkeren er utsatt for tortur av myndighetsrepresentanter og ikke vil få et tilfredsstillende rehabiliteringstilbud ved retur til hjemlandet. Det springende punktet er om myndighetene bevisst fratar et tidligere offer for tortur retten til helsetjenester for å behandle senskadene av torturen, når det er hjemlandets myndigheter som har utøvet torturen. Storkammeravgjørelse avsagt 24. april 2018.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo