To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2006-093552
Documentdate : 18.10.2007

Pro forma-ekteskap. Bosettingstillatelse. Gyldigheten av forvaltningsvedtak

Norsk kvinne inngikk ekteskap med marrokansk statsborger i 2000. I vedtak i januar 2006 tok ikke UNE mannens klage over Utlendingsdirektoratets vedtak om å nekte bosettingstillatelse til følge.  Mannen gikk til søksmål. Staten ble frifunnet av tingretten. Lagmannsretten stadfestet tingrettens dom. Etter en konkret bevisvurdering fant lagmannsretten det overveiende sannsynlig, jf. Rt-2006-1657, at ekteskapet var pro forma.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om bosettingstillatelse.

       Sakens bakgrunn

       A (heretter A) er født *.*.1960 og er marokkansk borger. I 1997 søkte han om visum til Norge. Dette ble avslått i vedtak 16. januar 1998.

       Gjennom en bekjent som allerede bodde i Norge, kom han i kontakt med B (heretter B), født *.*.1962. De to traff hverandre første gang i februar 1999 da B var på ferie i Marokko.

       De ble forlovet i løpet av dette oppholdet, og A søkte den 17. mars 1999 på ny om visum til Norge, men fikk avslag.

       Den 21. juni 2000 giftet A og B seg i hans hjemby, X i Marokko. A flyttet etter dette til Norge. Politiet innvilget A ett års oppholdstillatelse første gang den 13. november 2000, senere er denne blitt fornyet to ganger, frem til 13. november 2003.

       Den 1. oktober 2003 søkte A om bosettingstillatelse. Den 1. juli 2004 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) søknaden under henvisning til at partenes ekteskap ikke var reelt (pro forma). Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE).

       UNE traff vedtak i saken den 4. januar 2006. Klagen ble ikke tatt til følge.

       Ved stevning 27. januar 2006 gikk A til søksmål mot staten v/ Utlendingsnemnda med krav om Utlendingsnemndas vedtak måtte kjennes ugyldig, fordi vedtaket bygger på feil faktisk grunnlag.

       Oslo tingrett avsa 12. mai 2006 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler til staten v/ Utlendingsnemnda saksomkostninger med kr 50.000,- femtitusen - med tillegg av renter etter den rentesatsen som til enhver tid gjelder etter lov om renter ved forsinket betaling §3, 1. ledd, 1. pkt. fra forfall til betaling skjer.

       A har anket dommen. Staten v/ Utlendingsnemnda har tatt til motmæle.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Ankeforhandling ble holdt 25. september 2007 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte ved sin prosessfullmektig. A reiste etter pålegg fra politiet tilbake til Marokko i mai 2007. Han møtte ikke under ankeforhandlingen, og hadde etter det opplyste ikke søkt om visum for å være til stede. Han ble avhørt over telefon. Staten møtte ved sin prosessfullmektig samt en representant for Utlendingsnemnda. Det ble avhørt tre vitner, hvorav to ved telefonavhør. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig på grunn av at det bygger på feil faktisk grunnlag. Ekteskapet mellom A og B er ikke et proformaekteskap.

       Det er staten som har bevisbyrden for at ekteskapet ikke er reelt, jf. Rt-2006-1657. Det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er proforma.

       Det er ikke noe atypisk ved måten partene kom i kontakt og ble kjent på. Brevene som er dokumentert viser at de hadde kontakt før de møtte hverandre i Marokko i februar 1999. Det er ikke uvanlig at par forlover seg etter relativt kort tid og uten å kjenne hverandre særlig godt.

       Det må legges til grunn at partene har bodd sammen helt siden A kom til Norge i 2000. Bostedkontroll bekrefter at partene bor sammen og det er ikke påvist andre boliger.

       Vitnene har bekreftet at partene har bodd, spist og sovet sammen.

       Det er ikke vesentlige uoverensstemmelser mellom As og Bs forklaringer når det gjelder kontakten mellom dem, ekteskapsinngåelsen i Marokko eller samlivet deres. Partenes forklaringer for tingretten av hva de foretok seg på Bs fødselsdag og i julen 2005 er slett ikke uforenlige. Uklarhetene knytter seg også til forhold som er irrelevante. Avhøret av A i 2003 skjedde heller ikke under betryggende forhold. Eventuelle uoverensstemmelser må tilskrives misforståelser og sviktende hukommelse. Det kan ikke tillegges vekt at det ikke lenger foreligger bilder fra vielsen. Disse er blitt stjålet ved innbrudd i kjelleren på deres bopel.

       Bs og hennes venninners tidligere ekteskap ligger utenfor bevistemaet i saken. Det kan ikke legges vekt på hva andre med samme etniske bakgrunn som A har foretatt seg. Saker må bedømmes individuelt.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Vedtak av 04.01.06 kjennes ugyldig
2. Ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger for begge retter med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted.

       Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnenmda, har i hovedtrekk anført:

       Vilkårene for bosettingstillatelse etter utlendingsloven §12, jf. §9, jf. utlendingsforskriften §22 første ledd og §23 første ledd bokstav a er ikke oppfylt, fordi reglene bygger på en forutsetning om at ekteskapet har en ekteskapelig realitet. Utlendingsnemnda har korrekt lagt til grunn at ekteskapet er pro forma og hovedsakelig inngått for å gi A opphold i Norge.

       Ved absolutt tvil har staten bevisbyrden. Staten har imidlertid i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at ekteskapet er pro forma, jf. uttalelsene om beviskravet i Rt-2006-1657. Sannsynlighetsvurderingen må foretas i lys av misbruksfaren, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61. Fremlagt statistikk viser at saker med mistanke om proformaekteskap har vist en markant økning. Det er ikke minst en kjent problemstilling for marokkanske statsborgere.

       Det foreligger en rekke forhold som peker klart i retning av at ekteskapet er pro forma, forhold som tingretten korrekt har pekt på. Det gjelder bl.a. følgende:

       På flere punkter har partene forklart seg forskjellig om viktige hendelser. Det gjelder bl.a. hvem som var til stede under ekteskapsinngåelsen og hva partene foretok seg på Bs fødselsdag og i julen 2005. Partenes forklaringer har endret seg underveis.

       A har ved sine visumsøknader i 1997 og 1999 samt sin søknad om statsborgerskap, fremmet etter at søknaden om bosettingstillatelse var avslått av UDI, vist et klart ønske om å ta opphold i Norge. I Marokko var han, til tross for sin utdanning, uten arbeid og han ga uriktige opplysninger om referansen ved sin visumsøknad i 1997.

       Måten kontakten ble etablert på er påfallende. Det samme gjelder den korte tiden som gikk fra de traff hverandre til de bestemt seg for å gifte seg og at ingen i hans familie, som fant sted i hans hjemby, var til stede ved ekteskapsinngåelsen. Deres bosituasjon sammen med et annet par i samme situasjon legger heller ikke til rette for å leve et alminnelig ekteskapelig samliv.

       Ekteskapshistorikken til B og tre av hennes venninner som er søstere underbygger at det er tale om et proformaekteskap. Vitneforklaringene som er gitt kan ikke tillegges nevneverdig vekt.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Oslo tingretts dom av 12. mai 2006 i sak nr 06-016331TVI-OTIR/10 stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted.

       Lagmannsretten bemerker:

       Lagmannsretten er kommet til at tingrettens dom skal stadfestes.

       Som grunnlag for påstanden om at Utlendingsnemndas vedtak skal kjennes ugyldig, er det gjort gjeldende at Utlendingsnemndas avslag på søknad om bosettingstillatelse bygger på et uriktig faktisk grunnlag, idet ekteskapet må anses å ha realitet.

       For så vidt gjelder de rettslige vilkårene for å få arbeidstillatelse og bosettingstillatelse på grunnlag av ekteskap viser lagmannsretten til fremstillingen i tingrettens dom. Vilkårene for opphold er ikke oppfylt hvis ekteskapet ikke er reelt, selv om alle øvrige vilkår er oppfylt. Det vises også til avgjørelsen i Rt-2006-1657. Spørsmålet er derfor om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet må anses som et proformaekteskap. Dette beror på en helhetsvurdering.

       Prøvingen skal skje ut fra en vurdering av situasjonen da vedtaket ble truffet, men faktiske omstendigheter som i tid ligger etter vedtaket og som kan belyse forholdene på vedtakstidspunktet, kan spille inn ved helhetsvurderingen. Ved prøvingen må det tas hensyn til at både formålet med å inngå ekteskap og at formene for ekteskapelig samliv kan variere sterkt, og at man ikke uten videre fra atypiske situasjoner kan trekke den slutning at ekteskapet ikke er reelt i utlendingslovens forstand.

       Det er staten som har bevisbyrden for at et ekteskap ikke er reelt. Lagmannsretten legger i motsetning til tingretten til grunn at alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Det vises til flertallets syn i Rt-2006-1657.

       Videre tar lagmannsretten utgangspunkt i at oppmerksomheten skal konsentreres om hva som var As hovedmotiv for å gifte seg med B. Det vises i den forbindelse til følgende uttalelse fra førstvoterende i avsnitt 37 i Rt-2006-1657:

        Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Dette er som nevnt også det vilkår som er foreslått i NOU 2002:20. Eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.

       Førstvoterende kom i mindretall, men de øvrige dommere har ikke reservert seg mot disse uttalelsene.

       Ektefellenes egne forklaringer utgjør en viktig del av bevismaterialet i saken. Deres ulike forklaringer har på enkelte sentrale punkter endret seg under sakens gang ved at de synes å ha forsøkt å samordne sine forklaringer. Lagmannsretten finner at det på disse punkter bør legges vesentlig vekt på deres første forholdsvis omfattende forklaringer som ble avgitt for politiet 1. desember 2003. Som tingretten peker på, må det ved vurderingen av forklaringene tas hensyn til at det generelt kan være vanskelig å huske detaljer vedrørende begivenheter tilbake i tid riktig. Det må også legges vekt på at A forklarte seg for politiet på engelsk, og at dette kan ha gitt opphav til misforståelser. De forhold lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, knytter seg imidlertid til nokså enkle faktiske forhold, hvor mulighetene for misforståelser på grunn av språkproblemer er små. Det legges til grunn at A behersker engelsk relativt godt, og at han under forklaringen for lagmannsretten viste at han er blitt nokså god i norsk.

       B har vært gift tre ganger tidligere, to ganger med en marokkansk mann og en gang med en tyrkisk mann. Ekteskapene varte i 2-4 år. Hun har en sønn fra første ekteskap. Sønnen er nå 21 år. Det foreligger ingen opplysninger om at A har vært gift.

       Lagmannsretten legger til grunn at kontakten mellom partene startet i 1998 ved at A skrev flere brev til B etter at han hadde fått hennes adresse og et bilde av henne av en venn av ham fra samme by i Marokko. Denne vennen bodde og bor i Norge og var den gang gift med C, en venninne av B. Kontakten ble følgelig etablert relativt kort tid etter at A fikk avslag på søknad om turistvisum til Norge. I avhørene 1. desember 2003 forklarte derimot begge at brevvekslingen mellom dem startet etter at de hadde truffet hverandre første gang. Deres brevveksling foregikk på engelsk.

       I februar 1999 reiste som nevnt B på ferie til Marokko og oppholdt seg der en måneds tid. I løpet av denne tiden ble A og B forlovet. Umiddelbart etter søkte A om visum, men fikk avslag. I juni 2000 reiste B til Marokko og giftet seg med A, hvoretter A kom til Norge i oktober 2000 og fikk arbeidstillatelse første gang i november samme år.

       As situasjon som arbeidsledig i Marokko sammenholdt med måten kontakten ektefellene imellom kom i stand på, trekker i retning av at As hovedhensikt med ekteskapet var å skaffe seg grunnlag for opphold i Norge. Det samme gjelder den korte tid som gikk fra ektefellene traff hverandre første gang til han bestemte seg for å ville gifte seg med B. Det vises i den forbindelse også til visumsøknadene i 1997 og 1999. Ved behandlingen av søknaden om visum i 1997 opplyste referansen, D, til politiet at A under sitt opphold i Norge også skulle treffe en kvinne ved navn E, som han hadde hatt kontakt med per telefon og brev. Referansen og A ga også ulike opplysninger til politiet om deres slektskapsforhold. Disse forhold gir imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at ekteskapet var pro forma, da UNE traff sitt vedtak i saken.

       Omstendighetene rundt selve ekteskapsinngåelsen og partenes forklaringer om hva som foregikk den aktuelle dagen har etter lagmannsrettens mening betydning for vurderingen.

       Inngåelsen av ekteskap vil normalt være en begivenhet som markeres sammen med familie og venner, og ektefolkene vil normalt ha god hukommelse om hva som foregikk. B forklarte i avhøret 1. desember 2003 at det bare var hun og A samt deres felles forlover som var tilstede under selve vielsen, og at ektefellene på kvelden gikk alene på restaurant. Samme dagen forklarte A til politiet at hans bror og tre venner var til stede under selve vielsen, i tillegg til deres felles forlover. I følge ham foregikk det ingen spesiell feiring av bryllupet i Marokko, men at de feiret ved å gå ut og spise etter at han kom til Norge. For lagmannsretten har begge ektefeller forklart at de gikk på restaurant med noen venner dagen etter bryllupet. I avhørene forklarte videre B at de tok bilder hos en fotograf etter selve vielsen, mens A forklarte at kameraet gikk i stykker, slik at det ikke ble tatt noen bilder. Ektefellene har siden hevdet at de bildene som skal ha vært tatt hos en fotograf ikke kan fremlegges, fordi de er stjålet. Det er ikke fremlagt politianmeldelse som bekrefter et slikt tyveri.

       Lagmannsretten finner det påfallende at ekteskapet ble inngått uten at noen fra As familie, eventuelt bortsett fra den broren A nevner i sitt første avhør, deltok, til tross for at ekteskapsinngåelsen skjedde i hjembyen. Denne omstendighet og de ulike forklaringene på hva som skjedde og hvem som deltok i vielsen og den angivelige feiringen, trekker etter lagmannsrettens syn klart i retning av at ekteskapsinngåelsen ikke ble tillagt den betydning en slik begivenhet vanligvis tillegges, og at man står overfor et proformaekteskap.

       Det foreligger ingen sterke holdepunkter for å anta at ikke ektefellene har hatt felles bopel etter at A ankom Norge. Utlendingsnemnda synes ikke å ha tatt stilling til spørsmålet, men bemerker at det ikke er tilstrekkelig for å anse et ekteskap som reelt at ektefellene bor sammen i et husstandsfellesskap. Ved bostedskontroll i Trondheimsveien 110 B den 28. juli 2005, foretatt av politiet etter at dette var krevd av As advokat, ble det konstatert at ektefellene oppholdt seg sammen i den leiligheten de hadde oppgitt at de bodde i, sammen med Bs venninne, F og hennes marokkanske mann, G. Også disse var til stede i leiligheten ved bostedskontrollen. De samme fire har i følge egne opplysninger også bodd sammen i Olav Schous vei 11. Lagmannsretten forstår forklaringene slik at disse fire har bodd sammen det meste av tiden A har hatt opphold i Norge.

       G er broren til Cs tidligere mann. C og F er søstere. G er av Utlendingsnemnda nektet bosettingstillatelse, idet ekteskapet med F ikke anses å være reelt. Gyldigheten av dette vedtaket står nå for lagmannsretten etter anke fra G.

       Normalt vil den omstendighet at ektefellene lever i samme bolig med styrke tale for at det dreier seg om et reelt ekteskap. Men på bakgrunn av den spesielle bosituasjon A og B synes å ha hatt gjennom årene, den betydelige tvil som knytter seg til realiteten i Gs ekteskap med F og forholdene ellers, finner ikke lagmannsretten at bofellesskap kan tillegges avgjørende vekt.

       Enkelte omstendigheter gir grunnlag for tvil om hvor nært forhold A og B har hatt i denne perioden. I søknaden om bosettingstillatelse 1. oktober 2003 opplyste A at han ikke hadde hatt utenlandsopphold de siste tre årene. B opplyste derimot i sin samtale med Oslo politidistrikt 1. desember 2003 at A hadde vært i Marokko for ca ett år siden.

       I Utlendingsnemndas vedtak er det lagt til grunn at ektefellene har forklart seg forskjellig ikke bare når det gjelder bryllupet, men bl.a. også når det gjelder kjennskap til hverandres familie, fritidsaktiviteter og hobbyer, ferier og høytider, As arbeid med mer. Disse spørsmålene har i liten grad blitt belyst for lagmannsretten. Lagmannsretten finner det imidlertid bevist at ektefellene for tingretten forklarte seg ulikt om hva partene foretok på B fødselsdag 22. desember 2005 og hvor de feiret julen samme år. De forklaringer ektefellene ga om dette for lagmannsretten var ikke i nevneverdig grad egnet til å svekke inntrykket av klar motstrid mellom forklaringene i tingretten. Dette er et forhold som ligger etter vedtaket i tid, men det er egnet til å kaste lys over nærheten mellom ektefellene i perioden forut for vedtaket.

       Lagmannsretten finner videre, i likhet med tingretten, at det må legges vekt på både Bs egen ekteskapshistorie og ekteskapshistoriene til hennes venninner, søstrene F og C samt deres søster E, tidligere E. Det vises særlig til parallellen til ekteskapet mellom F og G, da de to parene etter det opplyste har bodd sammen i lengre tid.

       B har som nevnt tre kortvarige ekteskap bak seg med to marokkanske og en tyrkisk statsborger. Samtlige ekteskap har hatt en varighet som, delvis sammen med andre forhold, i utgangspunktet har gitt grunnlag for varig opphold. Etter det opplyste ble imidlertid den tyrkiske ektefellen senere nektet opphold i Norge. De tre søstrene F, C og E har som påpekt av tingretten til sammen åtte ekteskap bak seg, hvorav sju med menn med statsborgerskap utenfor EØS-området. I flere av disse tilfellene er det tidsmessig et sammenfall mellom tidspunktet for separasjon eller skilsmisse og tidspunktet for når vedkommende er innvilget opphold på varig grunnlag.

       Det legges til grunn at det er et nært forhold mellom B og de tre søstrene F. Deres historier har delvis nær tilknytning til hverandre. Historiene underbygger at de kommer i kontakt med menn som har en klar interesse i å bosette seg i Norge.

       De bevismomenter som er gjennomgått over tilsier at forklaringene som er avgitt av A, B og F og C ikke underbygger at ekteskapet med B er reelt. Det er fremlagt et betydelig antall fotografier i saken. Disse bildene underbygger at det består en sosial relasjon mellom bl.a. ektefellene, søstrene F og andre, men gir lite utover dette.

       Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering av bevisene i saken under tvil kommet til at det er overveiende sannsynlig at As ekteskap med B ikke kan anses å ha en realitet, og at hovedformålet med ekteskapet fra hans side er at det skal gi grunnlag for varig opphold i Norge.

       Tingrettens dom, slutningens punkt 1 blir etter dette å stadfeste.

       Anken har etter dette vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd skal da A dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten, med mindre lagmannsretten på grunn av særlige omstendigheter finner at han bør fritas for erstatningsplikten. Selv om saken har fremstilt seg som tvilsom, finner ikke lagmannsretten at det foreligger slike særlige omstendigheter. Advokat Sannes har i fremlagt omkostningsoppgave krevd saksomkostninger dekket med 50 000 kroner. Hele beløpet utgjør salær inklusive merverdiavgift. Advokat Digernes har ikke fremsatt innvendinger mot oppgaven som legges til grunn.

       Lagmannsretten er imidlertid kommet til saken har vært så tvilsom at saksomkostninger for tingretten ikke bør ilegges, jf. tvistemålsloven §180 andre ledd sammenholdt med §172 andre ledd.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger for tingretten idømmes ikke.
3. I saksomkosninger for lagmannsretten dømmes A til å betale til staten v/ Utlendingsnemnda 50.000 - femtitusen - kroner med tillegg av renter etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd, første punktum fra forfall til betaling finner sted.

 

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo