To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2006-184546
Documentdate : 18.10.2007

Arbeid - Proforma ekteskap. Utlendingsloven § 9. Utlendingsforskriften § 23

Utlendingsnemnda nektet arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed fordi søkerens ekteskap ble ansett proforma. Lagmannsretten kom, som tingretten, til at ekteskapet var inngått proforma. Staten v/ Utlendingsnemnda ble frifunnet.
Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.

       Den ankende part, A, er født *.*.1963 i Kosovo. Han var tidligere gift med B. De har 4 barn sammen, som alle er bosatt i Kosovo. Ektefellene ble skilt ved dom 5. juni 2003 fra Prishtina byrett, etter over 20 års ekteskap. Fire dager etter skilsmissen, den 9. juni 2003, inngikk A nytt ekteskap i Kosovo med den norske statsborgeren C, født *.*.1949. Han flyttet til Norge 28. juni 2003 og søkte den 2. juli 2003 om arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.

       Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet i vedtak 15. desember 2003, under henvisning til at ekteskapet var inngått proforma for at A skulle få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. A påklaget vedtaket. Utlendingsdirektoratet fant i vedtak 18. februar 2005 ikke grunn til å omgjøre sitt tidligere vedtak. Avslaget ble opprettholdt av Utlendingsnemnda i vedtak 3. februar 2006.

       A reiste ved stevning 7. april 2006 til Oslo tingrett sak mot staten ved Utlendingsnemnda med krav om at nemndas vedtak kjennes ugyldig.

       Oslo tingrett avsa 16. oktober 2006 dom med slik domslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.

       A anket saken til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 25. og 26. september 2007. A ble avhørt på telefon fra Kosovo. Det ble avhørt fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

       Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:

       Utlendingsnemndas vedtak 3. februar 2006 er ugyldig.

       Det gjøres gjeldende at Utlendingsnemnda og tingretten uriktig har lagt til grunn at ekteskapet ikke er reelt, men kun inngått for å skaffe ankende part arbeidstillatelse i Norge

       A oppfyller vilkårene for arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, jf. utlendingsloven §9 første ledd og utlendingsforskriften §23 første ledd bokstav a. Han har dermed rettskrav på slik tillatelse

       Vurderingstemaet er om ekteskapet var reelt pr. tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak.

       Også etterfølgende omstendigheter kan være med å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet. For øvrig kan vurderingstemaet formuleres som et spørsmål om ekteskapet er helt uten faktisk realitet og er inngått kun for det formål å omgå lovregler om innvandring. Den omstendighet at ekteskapsinngåelsen har vært nødvendig for å få opphold i Norge er således ikke avgjørende, så lenge ekteskapet også skulle ha en realitet mellom partene.

       Det gjøres gjeldende at partene inngikk ekteskap med det formål å kunne leve sammen og ha fremtiden sammen. Det gjøres gjeldende at de har bodd sammen og levd som ektefolk i tiden deretter, frem til A i mars 2007 måtte returnere til Kosovo. Også etter dette har de hatt omfattende kontakt, herunder har partene tilbrakt mye tid sammen i Kosovo i vår og i sommer.

       Det gjøres gjeldende at en rekke av de momenter Utlendingsnemnda begrunner avslaget med, beror på misforståelser og feilslutninger. Det erkjennes imidlertid at noen elementer i forløpet er « atypiske ».

       Det forhold at partene i forklant av ekteskapet hadde hatt begrenset kontakt, er likevel ikke så « påfallende » når man kjenner ankende parts kulturelle bakgrunn. Han giftet seg første gang « arrangert », uten å ha møtt sin kone før ekteskapet. C hadde på sin side et sterkt ønske om å finne en mann å dele livet med, og hennes positive følelser for saksøker etter besøk i Kosovo i 1995 ble forsterket ved senere kontakt mellom dem, og under besøk i 2003. Det var ikke praktisk mulig for dem å prøve ut et samliv, som de ellers ville ha gjort.

       At ankende part kort forut var skilt fra sin kone, er heller ikke påfallende når man får kunnskap om bakgrunnen for dette. Det tok flere år å få avsluttet denne prosessen, og ektefellene hadde lenge vært faktisk separert.

       Utlendingsnemnda har også pekt på aldersforskjellen mellom partene som atypisk. Forskjellen er imidlertid ikke ekstraordinær.

       Først ved politiavhør i juni 2004 ble partene grundig avhørt. Der har partene forklart seg samsvarende om nær sagt alle detaljer, og de små avvik er forklarlige.

       Ved den konkrete bevisvurdering har retten full prøvelsesrett. Det bestrides generelt at det er grunn til å utvise tilbakeholdenhet ved overprøving i slike saker, slik det har vært hevdet av staten.

       A har nedlagt slik påstand.

1. Utlendingsvedtak av 03.02.06 er ugyldig.
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling finner sted.

       Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedsak gjort gjeldende:

       Ankende part, borger av tidligere Jugoslavia, fyller ikke vilkårene for arbeidstillatelse for familiegjenforening etter utlendingsloven §9 første ledd jf. utlendingsforskriften §23 første ledd bokstav a. For at familiegjenforening skal innvilges må det foreligge et formelt gyldig ekteskap, ektefellene må bo sammen og ekteskapet må være reelt.

       Utlendingsnemndas vedtak 3. februar 2006 som stadfester Utlendingsdirektoratets vedtak om avslag på søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, er ikke ugyldig.

       Tingretten har korrekt lagt til grunn at Utlendingsnemndas vedtak bygger på riktig faktum. Ankende part er ikke å anse som « nærmeste familiemedlemmer » til norsk statsborger C jf. utlendingsforskriften §23, fordi ekteskapet ikke er reelt, men inngått med den hensikt å skaffe ankende part arbeidstillatelse i Norge.

       Nemndas vedtak bygger for det første på at det er en rekke atypiske ytre omstendigheter som peker i retning av at ekteskapet ikke er reelt. For det andre har C og ankende part forklart seg motstridende i politiforklaringer knyttet til sentrale forhold som familie, forhold rundt vigsel og feiring, samlivet og hva de foretok seg på merkedager. Dersom ekteskapet hadde vært inngått med sikte på et reelt samliv, måtte det kunne forventes at partene kunne forklare seg bedre om felles foreliggende.

       Det er ikke enkeltopplysninger som i seg selv er avgjørende, men det helhetsinntrykket de nevnte momenter til sammen gir, som etter statens syn klart sannsynliggjør at ekteskapet ikke er reelt, men inngått med det formål å skaffe saksøker opphold i familiegjenforeningsøyemed.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1. Tingrettens dom stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling finner sted.

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse.

       Etter utlendingsloven §9, jf. utlendingsforskriften §§ 22 og 23 første ledd bokstav a kan ektefellen til en norsk borger innvilges arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Vilkår er blant annet at det foreligger et formelt gyldig ekteskap, og at ektefellene bor sammen. Ekteskapet må dertil være reelt, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61.

       Kriteriene for vurderingen av om et ekteskap er reelt, er i NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 8.5.4.2 beskrevet bl.a. slik:

       Det forhold at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen har vært å oppnå oppholdstillatelse for søkeren, vil imidlertid ikke uten videre være tilstrekkelig for avslag dersom ekteskapet samtidig har en realitet.
       Det innebærer betydelige bevismessige utfordringer å skulle fastslå at et ekteskap er proforma. Bevistemaet er knyttet til partenes subjektive motiv for ekteskapsinngåelsen. I utgangspunktet er det ikke tilstrekkelig å kunne fastslå at partene har hatt som hovedmotiv å oppnå oppholdstillatelse for søkeren. Det avgjørende vil normalt være om ekteskapet savner så godt som enhver realitet når det gjelder partenes tilknytningsmessige forhold til hverandre i ekteskapelig sammenheng.

       Tvisten gjelder det faktiske grunnlaget for Utlendingsnemndas vedtak i klagesaken. Domstolenes overprøving skal skje på grunnlag av situasjonen da Utlendingsnemndas vedtak ble truffet. Nye faktiske omstendigheter kan likevel tillegges vekt dersom de er egnet til å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet.

       Staten har bevisbyrden i forhold til om ekteskapet er proforma. Det kreves imidlertid ikke noen klar overvekt av sannsynlighet for at ekteskapet er reelt. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig, jf. Rt-2006-1657.

       I NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 8.5.4.2 angis at bl.a. følgende objektive momenter vil være relevante ved bedømmelsen av om ekteskap er reelt:

- Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang
- Hvilke kunnskaper partene har om hverandre
- Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.
- Om partene kan kommunisere på et felles språk
- Aldersforskjellen mellom partene
- Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner
- Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende
- Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene

       I forhold til de fleste av disse punktene, taler omstendighetene i denne saken i retning av at ekteskapet ikke er reelt.

       Partene hadde hatt meget liten kontakt med hverandre før ekteskapsinngåelsen. Ekteskapet ble inngått i Kosovo 9. juni 2003, kun fire dager etter at A ble skilt fra sin tidligere ektefelle. Før ekteskapsinngåelsen hadde partene kun møtt hverandre ved én enkelt anledning, der det også var en rekke andre mennesker til stede. Dette var åtte år tidligere, da C var invitert til Kosovo av As familie.

       Det er på det rene at kontakten mellom partene i den mellomliggende tiden var meget begrenset. De har dessuten gitt til dels motstridende opplysninger om innholdet i og formen for denne kontakten.

       Partene hadde før ekteskapsinngåelsen ikke noe felles språk. A snakket bare albansk, mens C på sin side ikke kunne kommunisere på dette språket.

       A forklarte i lagmannsretten at han hadde holdt kontakt med C gjennom brev som ble oversatt til og fra albansk av hans brødre som har opphold i Norge. I tillegg var det noe kontakt gjennom telefon, i form av hilsener overbrakt gjennom hans brødre. Han forklarte at telefonkontakten var begrenset fordi han ikke hadde tilgang til telefon i Kosovo og derfor måtte reise en lengre avstand til Skopje i Makedonia for å ringe.

       Cs forklaring i lagmannsretten gikk ut på at kontakten mellom partene var på telefon, og ikke gjennom brev. Hun forklarte at kontakten var på mobiltelefon, gjennom hans brødre. Hun mente at A disponerte mobiltelefon og var ikke kjent med at han hadde måtte reise til Skopje for å kunne ringe.

       Lagmannsretten finner at disse uoverensstemmelsene i forklaringene gjør dem lite troverdige. Lagmannsretten legger etter den samlede bevisførselen til grunn at det var meget liten kontakt mellom partene fra de møttes første gang og til C kom til Kosovo umiddelbart før ekteskapet ble inngått.

       C er 14 år eldre enn A. Dette kan isolert sett ikke tillegges stor vekt. Lagmannsretten finner likevel at aldersforskjellen sammenholdt med den store forskjellen i livssituasjon på tidspunktet for partenes første møte, gjør at det lite sannsynlig at det skal ha oppstått en form for « kjærlighet ved første blikk », slik partenes forklaring går ut på.

       Lagmannsretten finner også at Cs tidligere ekteskap med D må tillegges en viss vekt ved bevisvurderingen. D er fra samme område som A i Kosovo. D skal ha vært til stede ved den samme anledningen i 1995 da C møtte A første gang. Ekteskapet mellom C og D varte fra 1996 til 1999. Det er ikke gjort gjeldende at D oppnådde opphold i Norge som følge av ekteskapet med C. Det fremstår likevel som påfallende at C, etter et mislykket ekteskap med en annen mann fra samme område i Kosovo, inngikk ekteskap med A uten å kjenne ham på forhånd. C forklarte for lagmannsretten at D oppførte seg som et « typisk mannfolk » ut fra sin kultur. Lagmannsretten bemerker at ut fra denne erfaringen ville det åpenbart vært naturlig at C hadde brukt tid til å bli kjent med A før hun inngikk ekteskap med ham. Dette hadde også vært fullt mulig. Dersom A ikke hadde fått tillatelse til å reise til Norge, ville de hatt anledning til å tilbringe tid sammen i Kosovo før de inngikk ekteskap.

       Lagmannsretten legger, som tingretten, videre vekt på at ektefellene ved de første politiavhørene, og i noen grad også senere, har gitt motstridende opplysninger om vielsen i Kosovo, herunder om hvem som var til stede ved ekteskapsinngåelsen og feiringen etterpå. Lagmannsretten viser til tingrettens redegjørelse og vurderinger i denne sammenheng.

       Også på enkelte øvrige punkter er det motstrid mellom partenes forklaringer. A ga i sin forklaring for lagmannsretten uttrykk for at han i forbindelse med oppløsningen av ekteskapet hadde en konflikt med den tidligere ektefellens familie og i den sammenheng også ble utsatt for alvorlige trusler. C var på sin side ikke kjent med noen slik konflikt. I denne sammenheng nevnes også at C i forbindelse med sin forklaring i lagmannsretten gjennomgikk bilder fra besøk i Kosovo i 2007, der den tidligere ektefellens bror var avbildet sammen med As familie.

       Samlet finner lagmannsretten at omstendighetene forut for og i forbindelse med ekteskapsinngåelsen klart taler i retning av at ekteskapet ble inngått proforma og utelukkende med det formål å gjøre det mulig for A å oppnå opphold i Norge.

       Det har for lagmannsretten vært en omfattende bevisførsel knyttet til ektefellenes samliv etter ekteskapsinngåelsen og frem til A reiste fra Norge i mars 2007, og også om samlivet i forbindelse med at C senere i 2007 har besøkt A i Kosovo flere ganger.

       Lagmannsretten legger til grunn at A, fra 2003 og frem til han reiste til Kosovo i mars 2007, helt ut eller i det vesentlige har bodd i Cs leilighet i Oslo. Dette støttes av forklaringer fra vitner som ved enkelte anledninger har møtt A og C sammen i Cs leilighet.

       Lagmannsretten bemerker likevel at C ved en bostedskontroll som ble gjennomført 12. desember 2004 opptrådte påfallende. A var ikke til stede da politiet ankom. C ringte da straks til A, men forsøkte å holde telefonsamtalen skjult for politiet og benektet at hun hadde kontaktet ham. A kom etter hvert til boligen. Et ekstra soverom i huset hadde vært benyttet natten før. C og A forklarte begge at de hadde hatt gjester sist natt, men ga motstridende opplysninger om hvem som hadde sovet på dette rommet.

       Vitneforklaringer for lagmannsretten, fra venninner av C og hennes sønn, går ut på at A og C er blitt oppfattet som ektefeller og i ulike sammenhenger har opptrådt sammen. Lagmannsretten bemerker likevel at kontakten mellom C og hennes venninner etter forklaringene for det meste har vært uten A til stede, og ofte pr. telefon. C og hennes sønn har begge forklart at de har begrenset kontakt med hverandre. Sønnen ble først orientert om at A og C var gift våren 2006, dvs. omkring 2 ½ år etter at A var kommet til Norge. Det er ikke ført vitner fra As familie i Norge.

       For lagmannsretten er det fremlagt et omfattende bildemateriale. Det vesentlige av bildene er angitt å være tatt enten i tidsrommet mellom Utlendingsnemndas vedtak og tingrettens behandling eller i tidsrommet mellom tingrettens og lagmannsrettens behandling. Bildene viser A og C sammen i ulike sammenhenger, enten alene eller sammen med familie og venner. Bildene er tatt bl.a. hjemme og på hytteturer. For lagmannsretten er det fremlagt en rekke bilder fra Cs besøk i Kosovo i 2007 og fra reiser, bl.a. til Albania, som A og C foretok i denne sammenheng. Bildene fra Kosovo viser bl.a. A og C sammen med ulike medlemmer av As familie, herunder hans barn og barnebarn. Det er for lagmannsretten også fremlagt flere bilder av A og C helt eller delvis nakne.

       Lagmannsretten finner ikke at det fremlagte bildematerialet er egnet til å sannsynliggjøre at ekteskapet mellom A og C var reelt på tidspunkt for Utlendingsnemndas vedtak. Bildematerialet dokumenterer kontakt av et visst omfang mellom A og C, alene og sammen med familie og venner. Det er imidlertid ikke bestridt at A og C har hatt betydelig kontakt med hverandre etter inngåelsen av ekteskapet og også har bodd i samme leilighet. Nakenbilder er i seg selv ikke egnet som bevis for at det foreligger et reelt ekteskap.

       Lagmannsretten bemerker videre at det alt vesentlige av bildene er tatt etter tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak. Det er erkjent at bildene helt eller delvis er tatt av hensyn til saken.

       Samlet finner lagmannsretten at bevisførselen om A og Cs samliv etter ekteskapsinngåelsen, ikke endrer det klare bildet av et proforma ekteskap som fremkommer gjennom omstendighetene forut for og i forbindelse med ekteskapsinngåelsen. Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten det mest sannsynlig at ekteskapet mellom A og C på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak ikke hadde noen realitet i form av tilknytning mellom partene i ekteskapelig sammenheng.

       Etter dette stadfestes tingrettens dom, domslutningen punkt 1, i det lagmannsretten ikke kan se at det foreligger noen feil ved Utlendingsnemndas vedtak.

       Anken har vært forgjeves, og A pålegges etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte staten v/ Utlendingsnemndas saksomkostninger for tingretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å anvende lovens unntaksregel.

       Lagmannsretten finner at A må pålegges å erstatte statens saksomkostninger også for tingretten. Saken er fullstendig tapt også for tingretten slik at tvistemålsloven §172 kommer til anvendelse. Tingretten har anvendt unntaksregelen i §172 annet ledd under henvisning til at A og C først i tingretten fikk anledning til å avgi muntlig forklaring, og at søksmål dermed var nødvendig for sakens opplysning. Lagmannsretten bemerker at forklaringene det vises til, var fra parten selv og partens ektefelle. Innholdet i disse forklaringene var parten kjent med eller kunne gjøre seg kjent med uavhengig av rettsaken. Lagmannsretten kan da ikke se at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd kan komme til anvendelse.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har angitt samlede omkostninger til kr 66 800, hvorav salær for henholdsvis tingretten og lagmannsretten utgjør kr 30 000 og kr 35 000 og utgifter utgjør kr 900 for hver av instansene. Lagmannsretten legger beløpet til grunn, i det omkostningene anses nødvendige for en betryggende behandling av saken, jf. tvistemålsloven §176.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen til staten v/ Utlendingsnemnda 66.900 - sekstisekstusennihundre - kroner, med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo