To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2007-004749-1
Documentdate : 15.02.2008

Midlertidig forføyning. Tvangsfullbyrdelsesloven § 15-2 bokstav b

Begjæring om midlertidig forføyning for rett til å bli i landet inntil bortvisningsvedtak var endelig avgjort i lagmannsretten ble ikke tatt til følge i det sikringsgrunn ikke ble ansett å foreligge. Uttalelser om behandlingsform når begjæringen behandles av lagmannsrett som første instans.
Saken gjelder: Krav om midlertidig forføyning vedrørende rett til opphold i Norge.

       A er 42 år, og er født og oppvokst i Kosovo i det tidligere Jugoslavia. Han skal ha fått asyl i Frankrike ca. 1985, men har opplyst at asylet ikke lenger er gyldig. I 1986 søkte han asyl i Tyskland under falsk navn, B. Etter avslag ble han utvist fra Tyskland i mars 1987.

       I september 1987 søkte A om politisk asyl i Norge under falsk navn, C. Søknaden ble avslått i oktober 1987, og A ble kort tid senere varetektsfengslet i påvente av utreisetransport. Han rømte fra varetekt i desember 1987. Etter det oppholdt han seg ulovlig i Norge. I 1989 ga han seg til kjenne og giftet seg 22. juni 1989 med D.

       I november 1989 ble A arrestert og siktet for grove ran og grove tyverier begått septemberoktober 1989. Ved Eidsivating lagmannsretts dom 22. juni 1990 ble A dømt til fengsel i fire år for to grove ran, ett simpelt ran, ett forsøk på grovt ran og syv grove tyverier. D ble samtidig dømt i samme sakskompleks til fengsel i to år. Ved de grove ranene og forsøket på grovt ran var skytevåpen benyttet til å true med.

       A og D ble separert i mars 1990 og skilt i januar 1992. Fra dette ekteskapet har A og D to barn.

       På grunn av straffedommen ble A varig utvist fra riket ved Justisdepartementets vedtak 20. mars 1992 og etter løslatelse fra soning 9. juni 1992 ble han ledsaget til Makedonia.

       A kom tilbake til Norge i november 1992, men reiste til Sverige og søkte asyl der under navnet E. Søknaden ble avslått og han returnerte til Norge hvor han søkte asyl 26. november 1992. Søknaden ble avslått ved Justisdepartementets vedtak 15. desember 1992.

       A returnerte til Norge i desember 1994 og søkte 25. januar 1995 på ny om asyl. Søknaden ble avslått ved Justisdepartementets vedtak 20. april 1995.

       I perioden 1995-2004 var A ikke i Norge. I 1997 var han i Albania, men oppholdt seg fra 1998 i Kosovo.

       A kom til Norge på ny i august 2004, og søkte om asyl. Han gjenopptok samlivet med D og giftet seg med henne på ny. De har senere fått ytterligere to barn født i 2005 og 2006.

       I oktober 2004 søkte A om arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Grunnlaget for søknaden var ekteskapet med D.

       Utlendingsdirektoratet tolket søknaden også som en søknad om å omgjøre innreiseforbudet fra 1992. I to vedtak 22. februar 2005 avslo Utlendingsdirektoratet både å omgjøre innreiseforbudet og å gi A arbeids- og oppholdstillatelse. Asylsøknaden fra 2004 ble endelig avslått ved Utlendingsnemndas vedtak 17. august 2005. Søknaden om arbeids- og oppholdstillatelse ble etter klage endelig avslått ved Utlendingsnemndas vedtak 10. juli 2006.

       I august 2006 tok A ut stevning ved Oslo tingrett mot Staten v/ Utlendingsnemnda, med krav om opphevelse av Utlendingsnemndas vedtak 10. juli 2006 på grunn av ugyldighet. Samtidig begjærte han midlertidig forføyning med krav om utsatt iverksettelse.

       Idet Utlendingsnemnda besluttet å utsette iverksettelsen av vedtaket til dom var avsagt i tingretten, ble kravet om midlertidig forføyning trukket tilbake.

       Oslo tingrett avsa 24. oktober 2006 dom i saken med slik domslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å erstatte Staten v/ Utlendingsnemnda saksomkostninger for tingretten med 50 000 - femtitusen - kroner, med tillegg av den alminnelige morarente etter morarenteloven § 3 første ledd første punktum, fra forfall til betaling skjer.

       A har i rett tid påanket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett og har samtidig fremsatt krav om midlertidig forføyning med krav om å få oppholde seg i Norge inntil det foreligger rettskraftig dom i lagmannsretten. Staten v/ Utlendingsnemnda har tatt til gjenmæle.

       Lagmannsretten behandler begjæringen om forføyning som første instans og i brev av 15. januar 2007 ble partene orientert om at det ble overveiet å forkaste begjæringen uten muntlig forhandling etter tvangsfullbyrdelsesloven § 15-7 tredje ledd, idet en foreløpig vurdering av saksfremstillingen i begjæringen tilsa at det er åpenbart at det ikke foreligger sikringsgrunn. I prosesskrift 22. januar har A utdypet sitt syn på om sikringsgrunn foreligger.

       Om saksforholdet forøvrig vises til tingrettens avgjørelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har i forføyningssaken i det vesentlige gjort gjeldende:

       Det foreligger rimelig grunn til å anta at vedtakene om innreiseforbud og nektelse av asyl er ugyldige. Kravet er således sannsynliggjort.

       I forhold til kravet om sikringsgrunn anføres at familien vil bli splittet og at de fire barna, og særlig de to eldste, vil bli skadelidende ved at de mister kontakten med sin far. Det vises til barnelovens regler, EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen art 3.

       Både i forhold til vurderingen av forføyningskravet og sikringsgrunnen skal det foretas en konkret vurdering og avveining av relevante hensyn.

       Det er gått 17 år siden A begikk de straffbare handlingene som er grunnlaget for utvisningen, noe som må tillegges betydelig vekt.

       Det er av stor betydning for A at han kan være tilstede under behandlingen av ankesaken.

       A har nedlagt slik påstand:

1. A gis rett til å oppholde seg i Norge inntil det foreligger dom i lagmannsrett.
2. A tilkjennes saksomkostninger.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Kravet er ikke sannsynliggjort. Det vises til tingrettens avgjørelse og at det ikke i anken er fremkommet noe som skulle tilsi at det hefter rimelig tvil ved gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak.

       Kravet til sikringsgrunn er ikke oppfylt. Den belastning As utreise fra Norge innebærer for ham og familien representerer ikke sikringsgrunn, jf bl.a. Rt-2000-1725.

       Heller ikke de vanskeligheter utreise fra Norge vil representere for saksforberedelse og gjennomføring av ankeforhandlinger representerer sikringsgrunn, jf foran nevnte dom og Rt-2003-8.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten skal bemerke:

       Tvangsfullbyrdelsesloven § 15-1 fastsetter at den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger, kan begjære midlertidig forføyning dersom det foreligger en sikringsgrunn. Tvangfullbyrdelsesloven § 15-2 bokstav a og b fastsetter hva som etter loven er sikringsgrunn. I dette tilfellet er det bestemmelsen i § 15-2 bokstav b som er aktuell. Bestemmelsen fastsetter at midlertidig forføyning kan besluttes:

       « (b) når det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, ---- »

       Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 første ledd, men fordi lagmannsretten finner det klart at sikringsgrunn ikke foreligger, og begjæringen derfor uansett ikke kan føre frem, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta stilling til sannsynligheten for at Utlendingsnemndas vedtak er gyldig.

       Saken er tatt opp til avgjørelse som første instans uten muntlig forhandling. Lagmannsretten har derfor bedømt spørsmålet om sikringsgrunn foreligger på grunnlag av saksfremstillingen i begjæringen og etterfølgende prosesskrift, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-7 tredje ledd.

       Lagmannsretten forstår anførslene slik at utreise før saken endelig er avgjort vil frata A muligheten for å delta i saksforberedelsen. Det skal bemerkes at A er representert ved advokat som vil ivareta hans interesser og vil ha anledning til telefonkonferanser med videre med ham før ankebehandlingen. Det er ikke påvist spesifikke forhold som krever at han må oppholde seg i Norge under saksforberedelsen.

       Lagmannsretten forstår videre anførslene slik at manglende anledning til være tilstede under ankeforhandlingen og forklare seg direkte for den dømmende rett, utgjør en ulempe som må veie tungt ved vurderingen av om det foreligger sikringsgrunn. Lagmannsretten er enig i at dette kan være uheldig. Men denne ulempen kan likevel ikke, i betraktning av de alternative måter som foreligger for A til forklare seg på, anses for å være til vesentlig skade eller ulempe for ham. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til at A vil kunne forklare seg ved bevisopptak eller pr. telefon under ankeforhandlingen, og at saken for øvrig vil kunne opplyses godt gjennom vitne- og annen bevisførsel.

       Lagmannsretten har også vurdert de familiemessige ulemper som As utreise fra landet nå vil påføre ham og hans barn, men finner det klart at dette ikke kan tillegges særlig vekt. A har vært utenfor Norge i det alt vesentlige av de eldste barnas oppvekst, mens de yngste knapt er gamle nok til å oppfatte det som nå finner sted. Uansett utfallet av ankesaken vil merfraværet fra hjemmet være begrenset.

       Lagmannsretten finner etter dette at ulempen for A ved å måtte reise fra Norge nå ikke tilfredstiller kravet til sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven. Denne vurderingen er i tråd med gjeldende høyesterettspraksis slik denne fremgår av sammenlignbare saker, jf. Rt-2003-8 med videre henvisning til Rt-1979 -366 som direkte gjelder ulempen ved utreise før hovedforhandling.

       Begjæringen om midlertidig forføyning tas etter dette ikke til følge.

       Spørsmålet om saksomkostninger skal avgjøres etter tvistemålsloven § 172 første ledd jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4. Saken har ikke vært tvilsom, og det foreligger ikke annet grunnlag for fritak for omkostningsansvar etter § 172 annet ledd. Staten har ikke fremlagt omkostningsoppgave og lagmannsretten finner at saksomkostningene skjønnsmessig kan settes til 1 000 kroner.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler A til staten v/ Utlendingsnemnda 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo