To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2007-064615
Documentdate : 20.03.2009

Utvisning - Utlendingsloven § 29 første ledd c og annet ledd. EMK art 8

Borgarting lagmannsrett - Dom. Utlending med kosovoalbansk bakgrunn fremsatte krav om at Utlendingsnemndas vedtak om utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd c skulle kjennes ugyldig. Han mente utvisning var et uforholdsmessig tiltak overfor ham selv og hans familie, jf. utlendingsloven § 29, annet ledd. Utlendingen hadde begått grov volds- og vinningskriminalitet. Etter vedtaket i UNE hadde han også overtrådt straffeloven § 162 tredje ledd. Lagmannsretten kom til at tiltaket ikke var uforholdsmessig og utvisningsvedtaket var ikke ugyldig.
Saken gjelder gyldigheten av utvisningsvedtak.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) traff 28. januar 2005 vedtak om utvisning av A som var borger av Den føderale republikken Jugoslavia (kosovoalbaner) da han kom til Norge i 1998. Han ble samtidig gitt et innreiseforbud, gjeldende for hele Schengenområdet, for fem år. Utvisningen var begrunnet med at han hadde gjort seg skyldig i flere straffbare handlinger, og at utvisning derfor ikke var et uforholdsmessig vedtak i relasjon til utlendingsloven § 29 annet ledd og heller ikke i strid med EMK art 8.

       UDIs vedtak ble påklaget, men opprettholdt ved Utlendingsnemndas (UNE) vedtak av 5. oktober 2006.

       A tok 7. november 2006 ut søksmål med krav om at UNEs vedtak skulle kjennes ugyldig. Han fremmet samtidig begjæring om midlertidig forføyning. Begjæringen ble trukket da UNE besluttet at iverksettelsen av utvisningsvedtaket skulle utsettes inntil det forelå dom i første instans.

       Oslo tingrett avsa 15.02.2007 dom med slik domslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 05.10.06 er ugyldig.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler saksomkostninger til A på kr 63.457,50 -sekstitretusenfirehundreogfemtisyvkronerogfemtiøre- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom, med tillegg av renter etter lov om renter ved forsinket betaling § 3 første ledd første punktum fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.

       Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig, vises til tingrettens dom.

       Staten v/Utlendingsnemnda har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har inngitt tilsvar.

       Ankeforhandling ble holdt 9. januar 2009. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. I tillegg møtte rådgiver Christel Reksten. Den ankende part møtte (uten prosessfullmektig) og avga forklaring. Det ble ført to vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

       Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Straffedommene mot A er så alvorlige at de gir grunnlag for utvisning. Utvisning er ikke et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 29 annet ledd. Det vises til Innst.O.nr.92 (1987-1988) side 17 og 18 hvor det er gitt klare signaler om en streng utvisningspraksis ved alvorlig kriminalitet. Det vises videre til NOU 2004:20 side 306 hvor det er angitt hvilke momenter det skal legges vekt på ved forholdsmessighetsvurderingen. Dessuten vises til Rt-2000-591 .

       Det er på det rene at en utvisning heller ikke må være i strid med EMK art 8 som gjelder respekt for familielivet. Hvis et vedtak er i samsvar med de internrettslige reglene, vil det også være i overensstemmelse med art 8. Det vises til NOU 2004:20 side 309 hvor det fremgår at vurderingen av om en utvisning er « nødvendig etter EMK art 8 nr. 2 i høy grad faller sammen med den forholdsmessighetsvurderingen som foretas etter utvisningsbestemmelsene i utlendingsloven ». Det avgjørende er om utvisningen, på det grunnlag den har, står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv.

       Tingretten har feilaktig antatt at de negative virkningene for ankemotparten er en « uvanlig stor belastning ». Tingretten har også feilaktig vurdert de straffbare forholdene han har begått som mindre alvorlige. Videre har tingretten feilaktig ment at utvistningen først og fremst er forbeholdt alvorlige narkotikaovertredelser og grove seksuelle overgrep.

       Det fremgår av Rt-2007-667 at retten kan legge vekt på etterfølgende forhold hvis de kaster lys over forhold som forelå på vedtakstidspunktet. Det kan således legges vekt på at A ved Jæren tingretts dom av 6. april 2008 ble dømt til fire års fengsel for narkotikaforbrytelser.

       Lagmannsretten bør imidlertid ikke legge vekt på As nye opplysninger om at han angivelig er blitt utsatt for trusler som skal vise at det ville være farlig for ham å vende tilbake til Kosovo. Opplysningene om truslene kaster ikke lys over forhold som var til stede på vedtakstidspunktet. Det er dessuten usikkert om opplysningene er riktige.

       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett.

       Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Tingrettens dom er riktig og UNEs vedtak er gyldig.

       Utvisning av A vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham og hans nærmeste familie, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd. Utvisningsvedtaket er også i strid med EMK art. 8.

       De fleste dommer fra Høyesterett hvor utvisningsvedtak ikke kjennes ugyldig, gjelder langt alvorligere saker. I dommen inntatt i Rt-2005-229 ble et utvisningsvedtak kjent ugyldig til tross for at utlendingen hadde fått en dom på åtte måneder for legemsbeskadigelse og dokumentsfalsk. I Borgarting lagmannsretts sak LB-2006-34247 kom lagmannsretten under tvil til at et utvisningsvedtaket var ugyldig. Utlendingen var dømt til fem års fengsel for narkotikaforbrytelse.

       Tingretten har helt riktig lagt vekt på As lave alder da lovovertredelsene fant sted, jf. Rt-1995-238 , avsnitt 31.

       As besteforeldre i Kosovo er ikke i stand til å hjelpe ham, heller ikke med arbeide. Bestefaren er rundt 70 år. Det er stor arbeidsløshet i Kosovo. A har heller ikke noe nettverk i Kosovo. Han vil være avhengig av hjelp fra familien i Norge for å overleve.

       Utvisningen vil også være et uforholdsmessig inngrep overfor As familie, særlig hans mor og yngste bror født i 1995. Morens omsorgsevne er svekket, og yngstebroren har psykiske problemer. Utvisningen vil også være uforholdsmessig i relasjon til As forlovede.

       I relasjon til EMK art 8 må det foretas en avveining av de interesser staten har i å forebygge uorden og kriminalitet mv., og de problemer en utvisning vil måtte medføre for utlendingen selv og hans familie, jf. Bunæs, Kvigne, Vandvik, Utlendingsrett. I denne forbindelse må det legges vekt på at A har bodd i Norge i over syv år. Han har ikke lenger tilknytning til hjemlandet.

       Det vises for øvrig til EMDs avgjørelse Moustaquim v. Belgia av 18. februar 1991 ( EMD-1986-12313 ) punkt 43.

       Utvisning vil føre til at familien blir splittet.

       A er blitt utsatt for trusler som viser at det er farlig for ham å vende tilbake til Kosovo.

       Ved vurderingen av alvorligheten av de straffbare forhold må det legges vekt på at han samarbeidet med politiet om oppklaring av sakene.

       Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Tingrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til A.

       Lagmannsretten skal bemerke:

       Lagmannsretten legger til grunn at det skjønn som skal foretas etter utlendingsloven § 29 annet ledd, er et rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut.

       Det følger av utlendingsloven § 29 første ledd c) at en utlending kan utvises når han her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff. Det er ikke omtvistet at dette vilkåret er oppfylt. Tvisten gjelder bestemmelsens annet ledd hvor det heter at utvisning etter blant annet § 29 første ledd c) ikke besluttes hvis « det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene ».

       Som ovenfor nevnt, er det kriminelle forhold som er anført som begrunnelse for UNEs utvisningsvedtak. Ved Sandnes herredsretts dom av 14. september 2001 ble A dømt til betinget fengsel i syv måneder med en prøvetid på to år for to tilfelle av grovt tyveri, et tilfelle av å ha skaffet seg et falsk registreringsbevis for asylsøkere, samt en legemsfornærmelse. Det siste forholdet gjaldt vold mot en vakt på Stavanger stadion. Volden besto av slag mot ansiktet og gjentatte spark i skrittet og mot kneet.

       Ved Stavanger tingretts dom av 13. juni 2003 ble A dømt til fengsel i to år som fellesstraff med ovennevnte dom fra Sandnes herredsrett. Dommen gjaldt forsøk på ran, seks grove tyverier samt bedrageri. I forbindelse med ranet, som ble utført sammen med to andre, strammet de et belte rundt halsen til offeret samtidig som de truet med å drepe ham hvis han ikke gav dem de opplysningene de ville ha. Det fremgår at beltet ble strammet så mye at offeret til slutt ikke husket hva som hadde skjedd videre.

       Ved Gulating lagmannsretts dom av 19. november 2003 ble straffen på to år redusert til fengsel i ett år og ni måneder.

       Den siste straffedommen mot A, før utvisningsvedtaket ble truffet, var Stavanger tingretts dom av 26. august 2004 hvor han ble dømt til fengsel i ett år og tre måneder for to ran og et bedrageri. Ved ranene ble ofrene utsatt for slag og spark.

       Det er ingen tvil om at de straffbare forholdene A er funnet skyldig i må beskrives som svært alvorlig kriminalitet. Forholdene er begått over en periode på ca 3 ½ år mens A var fra 16 til 20 år gammel. Når tingretten bemerker at det finnes straffbare forhold av enda alvorligere karakter, er det ikke særlig relevant i denne forbindelse. Tingretten har videre begrunnet sitt resultat med at « Høyesteretts praksis om utvisning og uforholdsmessighet » først og fremst har vært « knyttet til alvorlige narkotikaovertredelser og grove seksuelle overgrep ». I flertallsvotumet i Rt-2005-238 er imidlertid uttalt:

       I forhold til de hensyn som ligger bak utvisningsreglene, kan jeg ikke se at alvorlig voldskriminalitet, selv om den ikke er resultat av planlegging, generelt sett bør bedømmes annerledes enn narkotika- og seksualforbrytelser.

       Det beror således på en misforståelse når tingretten har lagt til grunn at alvorlig voldskriminalitet skal bedømmes annerledes enn narkotika- og seksualforbrytelser.

       Etter tingretten sin dom av 15. februar 2007 er A blitt domfelt på ny, denne gangen for overtredelse av straffeloven § 162 første og tredje ledd, det vil si narkotikaforbrytelse som gjelder et meget betydelig kvantum, jf. Jæren tingretts dom av 6. april 2008. Han ble dømt til fengsel i fire år for medvirkning til innførsel av til sammen 24,9 kg amfetamin og 9,7 kg hasjisj. Forholdene ble begått fra medio mars til ultimo april 2007, det vil si kort tid etter at tingretten hadde kjent utvisningsvedtaket ugyldig.

       Høyesterett behandlet i dom inntatt i Rt-2007-667 spørsmålet om man ved vurderingen av et forvaltningsvedtaks gyldighet kan legge vekt på forhold som har inntruffet etter at vedtaket ble fattet. Også den saken gjaldt spørsmålet om en utvisning var uforholdsmessig. Søksmålet gjaldt nærmere bestemt et vedtak av 19. januar 2005 om ikke å omgjøre et tidligere utvisningsvedtak. Høyesterett mente det var anledning til å legge vekt på opplysninger om at sønnen til den utviste i følge journalnotater følte seg bra i en periode hvor faren oppholdt seg utenlands. Opplysningen støttet vurderingen om at det ikke ville være uforholdsmessig overfor sønnen å utvise faren. I premissene heter det blant annet:

       Lagmannsretten peker i sin dom på faktiske forhold som går frem av fremlagte dokumentbevis fra den aktuelle perioden i 2005. Opplysningene støtter den vurdering om manglende uforholdsmessighet som den angrepne beslutningen bygger på. Jeg kan ikke se at domstolene ved prøving av forvaltningsvedtak skal måtte se bort fra etterfølgende bevis om slike forhold.

       I den foreliggende saken la UNE i forbindelse med forholdsmessighetsvurderingen vesentlig vekt på at de forhold A var straffet for, samlet sett demonstrerte en alvorlig mangel på respekt for norsk lovgivning fra hans side. Den nye svært alvorlige narkotikadommen kaster ytterligere lys over nettopp dette momentet, og lagmannsretten finner derfor at den nye dommen kan vektlegges ved vurderingen av om utvisningen er uforholdsmessig. Dommen bekrefter As manglende evne og vilje til å rette seg etter lover og regler her i landet.

       Lagmannsretten bemerker imidlertid at det alt før Jæren tingretts dom av 6. april 2008 forelå tilstrekkelig grunnlag for utvisning.

       I forbindelse med forholdsmessighetsvurderingen skal det offentliges interesse i å utvise en person som har begått blant annet alvorlig volds- og vinningskriminalitet, vurderes opp mot de konsekvensene en utvisning vil få for den utviste og hans familie.

       A kom til Norge sommeren 1998 og har sin mor og fire søsken her. Hans far er død, mens hans besteforeldre på farssiden bor i Kosovo. Han hevder fortsatt å ha en norsk kjæreste. Tingretten la, på grunnlag av morens forklaring samt sykejournaler, til grunn at hun er psykisk og fysisk syk samt at den yngste broren, som nå er ca 13 år, har psykiske problemer. Lagmannsretten legger det samme til grunn. Det synes således som om både moren og yngstebroren kunne ha behov for støtte. Selv om A har begått flere alvorlige straffbare handlinger, ser lagmannsretten ikke bort fra at han også kan ha vært til hjelp for familien. For de fleste familier er det imidlertid også en belastning å ha et aktivt kriminelt familiemedlem.

       Lagmannsretten legger, særlig på bakgrunn av forklaringen fra landrådgiver Kristin Nysted, til grunn at forholdene i Kosovo fortsatt er vanskelige. Det er omfattende fattigdom og en arbeidsledighet på ca 50%. Den reelle arbeidsledigheten er imidlertid mindre siden mange jobber i svart virksomhet. Det er lite offentlige støtteordninger. De som mottar støtte, får svært beskjedne beløp, fra 45 til 75 Euro i måneden. Det er vanskelig å få arbeide hvis man ikke har kontakter.

       Det er lite sannsynlig at As mor og søsken vil følge med ham hvis han blir utvist til Kosovo. Han vil således bli atskilt fra sin nærmeste familie, noe som selvfølgelig kan være vanskelig både for han som må reise og for de som blir igjen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at A har vært til særlig stor støtte for resten av familien de siste årene i det han har sittet i fengsel i lange perioder. Han vil dessuten bli sittende i fengsel i lengre tid fremover. Han har selv opplyst at det er ca ett år til 2/3 soning av dommen på fire år.

       Det er videre på det rene at A vil kunne møte store problemer når han skal etablere seg i Kosovo, og det kan ta tid før han får arbeide. Han er imidlertid heller ikke integrert i norsk arbeidsliv i særlig grad. Han er utdannet snekker, men har bare arbeidet i en kortere periode.

       A har forklart i lagmannsretten at han har fått vite at det er blitt fremsatt trusler mot ham i Kosovo. B, som for tiden sitter i Stavanger fengsel, har fortalt ham at en person fra byen Mitrovica ved en anledning spurte ham om han kjente A. B benektet at han kjente ham. Vedkommende ba likevel B si til A at en kule bare kostet en Euro i Kosovo. B mente det var farlige folk som var ute etter A fordi han hadde « blåst » mange folk i forbindelse med narkotikasaken han ble dømt for. A selv mener det er bekjente av C som står bak truslene. C var tiltalt sammen med A i ovennevnte narkotikasak og ble ved Jæren tingretts dom av 6. april 2008 dømt til fengsel i ni år. Det fremgår av dommen at As forklaring førte til oppklaring av to innførsler som politiet ikke kjente til og trolig ikke ville kunne ha iretteført om ikke A hadde valgt å legge kortene på bordet.

       B har forklart seg for lagmannsretten over telefon og har bekreftet at det ble fremsatt trusler mot A i begynnelsen av januar 2008.

       I Rt-2007-667 avsnitt 34 sier Høyesterett at det etter domstolens praksis skal svært mye til før en utvisning vil bli ansett som et uforholdsmessig tiltak når det foreligger meget alvorlig kriminalitet. I det foreliggende tilfellet forelå meget alvorlig kriminalitet alt på vedtakstidspunktet og narkotikadommen på fire år har ytterligere underbygget As manglende respekt for norsk lov.

       I Høyesteretts dom i Rt-2000-591 bemerkes at det vil være det normale at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, og i særdeleshet når man må legge til grunn av familien blir atskilt ved utvisningen. For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves « uvanlig store belastninger ».

       På bakgrunn av ovenstående er lagmannsretten i den foreliggende saken kommet til at utvisningen av A ikke er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 29 annet ledd. For å komme frem til dette har lagmannsretten foretatt en samlet vurdering hvor alvoret i de straffbare handlinger er veiet opp mot As tilknytning til Norge. Både hensynet til A selv og hans familie er vurdert. Det bemerkes særlig at de nye opplysningene om truslene som skal være fremsatt mot A ikke er egnet til å endre lagmannsrettens vurdering.

       A har også anført at utvisningsvedtaket er i strid med EMK art 8 som verner om retten til familieliv. Lagmannsretten er, ut fra de vurderingene som det er redegjort for ovenfor, kommet til at utvisning av A ikke vil være i strid med bestemmelsen.

       Etter dette er lagmannsretten kommet til at UNEs vedtak av 5. oktober 2006 ikke er ugyldig.

       Saksomkostninger

       Anke i saken ble tatt ut 8. mars 2007. Det er således saksomkostningsreglene i tvistemålsloven av 1915 som kommer til anvendelse. Statens anke har ført frem og A pålegges å betale statens saksomkostninger for begge retter, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd og § 172 første ledd. Unntakene i § 172 annet ledd kommer ikke til anvendelse.

       Statens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave hvor omkostningene for tingretten er oppgitt til 50 000 kroner inkludert merverdiavgift, alt salær. Omkostningene for lagmannsrett er oppgitt til 43 750 kroner inkludert merverdiavgift. Lagmannsretten legger til grunn at hele beløpet er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

       Avgjørelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 93.750 - nittitretusensjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo