To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2007-071944
Documentdate : 14.01.2008

Asyl - Opphold på humanitært grunnlag. Utlendingsloven §15, §16 og §17

Spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Søkeren anførte at UNE hadde lagt til grunn feil faktum mht skilte kvinners stilling i Pakistan generelt og de individuelle forholdene for søkeren. Vedtaket ble kjent ugyldig fordi lagmannsretten under tvil kom til at det var lagt til grunn et uriktig faktum mht de individuelle forholdene i saken.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak av 10. 11.2006. Vedtaket gjaldt klage over Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak av 23.01.2004 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag.

       Sakens bakgrunn

       Ankende part A er født *.*.1974 i Pakistan og er pakistansk statsborger. I 1995 ble hun forlovet med B, som er født *.*.1973. B er norsk statsborger med pakistanske foreldre og har vokst opp i Norge. Han er for øvrig i slekt med A (søskenbarn eller sønn av hennes søskenbarn). Det var liten kontakt mellom A og hennes forlovede i forlovelsestiden.

       A søkte og ble innvilget oppholdstillatelse 16 måneder ved UDIs vedtak av 11.01.1999. Formålet var å inngå ekteskap i Norge. A kom etter dette til Norge og bryllupet med B fant sted 29.02.1999. Hun ble innvilget arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, som den 20.06.2000 ble forlenget med ett år.

       Ekteskapet var arrangert av parets foreldre og B inngikk dette mot sin vilje. Etter bryllupet bodde paret sammen hos Bs foreldre og søsken i Kristiansand. B hadde en norsk kjæreste og viste ingen interesse for A. Han flyttet ut etter 3 måneder. A ble boende hos svigerforeldrene i noen måneder, men ble senere kastet ut. Hun dro da til Oslo, hvor hun ble boende hos en kusine i ca 3 måneder. Etter initiativ fra B ble de separert ved bevilling av 13.11.2000. A dro deretter til sine foreldre i Pakistan, hvor hun ble værende i ca 5 måneder før hun igjen returnerte til Norge. Hun tok da kontakt med det lokale krisesenteret, hvor hun ble boende en stund. A bor i dag på hybel i Kristiansand.

       På bakgrunn av separasjonen sendte UDI varsel om tilbakekall av arbeidstillatelsen, som så ble trukket tilbake i vedtak 22.08.2001. Etter As klage ble saken behandlet av UNE, som i vedtak av 03.06.2002 under dissens opprettholdt UDIs vedtak. A begjærte omgjøring av vedtaket uten at dette ble etterkommet. Utreisefrist ble satt til 05.07.2002.

       A tok ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning mot staten v/ UNE den 02.07.2002. I dom fra Oslo tingrett av 04.09.2002 ble staten frifunnet. A anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som i dom av 28.03.2003, under dissens, opprettholdt tingrettens dom. Dommen ble anket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet. Den 12.01.2004 ble utreisefrist satt til 28.01.2004. Dagen etter, 13.01.2004, søkte A om asyl ved Agder politidistrikt. UDI avslo asylsøknaden i vedtak av 23.02.2004. A påklaget vedtaket. UNE avslo enstemmig klagen i vedtak av 01.11.2006.

       A tok deretter ut søksmål for Oslo tingrett med krav om at vedtaket skulle kjennes ugyldig. Oslo tingrett avsa 13.03.2007 dom med slik slutning:

1. Staten v/ UNE frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale sakens omkostninger til staten med kr 50.000,- - femtitusen -, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling finner sted.

       A har i rett tid påanket tingrettens dom. Anken gjelder tingrettens bevisvurdering. Staten har tatt til gjenmæle.

       Ankeforhandling ble avholdt 19.12.2007 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og avga forklaring. I tillegg mottok lagmannsretten forklaring fra fire vitner. To av vitnene var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen framgår av rettsboka.

       Ankende part, A, gjør i hovedsak gjeldende:

       UNEs vedtak av 01.11.2006 må kjennes ugyldig, fordi vedtaket er basert på feil faktum. Saken gjelder utelukkende hvorvidt UNE har lagt feil faktiske forutsetninger til grunn for sitt vedtak, slik at lagmannsretten ikke skal ta stilling til om de rettslige vilkårene for beskyttelse eller opphold i Norge er oppfylt.

       Det vil generelt være farlig for A å reise tilbake til Pakistan som skilt kvinne. Det medfører spesielt store problemer for kvinner som kommer fra As område, nemlig X i Punjabprovinsen. Her hersker det gamle tradisjoner på familierettens område. Situasjonen for kvinner i Pakistan har også forverret seg de senere år, og forholdene er atskillig verre i dag enn da hun søkte om oppholdstillatelse.

       Som skilt har A brakt skam over familien, som har mistet all ære. UNE har lagt til grunn at As egen familie vil støtte henne og ta seg av henne ved en tilbakekomst. Det er ikke riktig. Hennes egen familie er sinte på henne, fordi de på grunn av henne har tapt ære. Familien vil ikke ta vare på henne og mener det beste hun kan gjøre er å ta sitt eget liv. Uten nettverk og alene vil det være umulig for henne å leve i Pakistan. Hun risikerer å bli utsatt for æresdrap. As frykt for å måtte reise tilbake til Pakistan har eskalert etter hvert som hun har erkjent at hennes egen familie ikke lenger vil vite av henne.

       As tidligere svigerfamilie tar avstand fra henne og har truet henne på livet. Hennes tidligere svoger har også kjørt på henne med bil. Forholdet ble anmeldt til politiet, men saken ble henlagt. Den omstendighet at A har valgt å bo i samme by som sin tidligere svigerfamilie (Kristiansand) er ikke til hinder for at hennes frykt er velbegrunnet og ikke bare en subjektiv oppfatning. Hvis den tidligere svigerfamilien vil ta livet av henne vil de ikke gjøre det i Norge.

       UNEs feilaktige forutsetning om at familien vil ta seg av henne, har med stor grad av sikkerhet hatt betydning for vedtakets innhold. Det følger da av en analogisk anvendelse av forvaltningsloven §41 at vedtaket må kjennes ugyldig.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ UNEs vedtak av 01.11.06 om avslag på asyl/oppholdstillatelse i Norge kjennes ugyldig.
2. Staten v/ UNE tilpliktes å betale sakens omkostninger til A, så vel for tingretten som lagmannsretten, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling skjer.

       Ankemotparten, Staten v/ UNE, gjør i hovedsak gjeldende:

       Det faktum UNE har lagt til grunn for vedtaket av 01.11.2006 er korrekt. Uansett har ikke et feilaktig faktum virket inn på vedtaket, slik at dette ikke kan kjennes ugyldig.

       Situasjonen for skilte kvinner i Pakistan er ikke så alvorlig at A på generelt grunnlag har krav på beskyttelse etter utlendingsloven §15, §16 eller §17. Domstolene er bundet av de innvandringspolitiske hensyn som utlendingsloven og utlendingsforskriften hviler på og skal ikke vurdere hensiktsmessigheten av forvaltningsvedtaket. Domstolene skal vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens avgjørelser der den har spesialkompetanse, jf Borgarting lagmannsretts dommer av 04.09.2006 ( LB-2005-84947) og 04.07.2005 ( LB-2005-124102).

       Når det gjelder det faktiske grunnlaget for vedtaket vises det til anførslene for tingretten, som fastholdes. Det er ikke objektive holdepunkter for at A har vært utsatt for trusler fra sin tidligere svigerfamilie. A bodde hos svigerfamilien en tid etter samlivsbruddet. Det er lenge siden samlivsbruddet uten at det er dokumentert noen trusler. As politianmeldelse mot sin tidligere svoger er henlagt. A har valgt å bli boende i Kristiansand til tross for at den tidligere svigerfamilien, som utgjør den største trusselen, bor der. A har vært to ganger i Pakistan uten at noe har skjedd.

       As opplysninger om at hennes egen familie er en trussel. ble først påberopt i forbindelse med nærværende sak. As forklaring er ikke troverdig. En konsistent forklaring har betydning for troverdigheten, jf bl.a. Borgarting lagmannsretts dom av 10.03.2006 ( LB-2005124843). As forklaringer om at faren var håndverker og at hun ikke visste at han hadde jobbet i flyvåpenet er påfallende. Det er nå dokumentert at faren har drevet butikk siden han sluttet i flyvåpenet. Hennes skolegang viser at familien har alminnelig gode ressurser, noe som står i strid med As forklaring om at familien har dårlig økonomi. Det er videre påfallende at hun forklarer at hun ikke har kontakt med familien nå. Vitneforklaringen til C framstår som mindre troverdig. Det er et åpent spørsmål om C har fatt i oppdrag å se om han kan hjelpe A med å få bli i Norge. Cs opplysninger om sin kontakt med As familie i Pakistan var ukjent for UNE, og lagmannsretten er avskåret fra å legge vekt på disse opplysningene. Det vises til Rt-2003-460.

       Staten v/ UNE har nedlagt slik påstand:

1. Oslo tingretts dom stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra fjorten dager fra forkynnelse av dommen til betaling skjer.

       Lagmannsrettens bemerkninger

       Lagmannsretten skal ta stilling til om UNE har lagt til grunn feil faktum ved vurderingen av spørsmålet om A skal få asyl eller opphold i Norge på humanitært grunnlag. UNEs rettsanvendelse er ikke omfattet av tvisten.

       Lagmannsretten vil først ta stilling til om UNE har lagt til grunn feil faktum ved vurderingen av om skilte kvinners stilling i Pakistan generelt. I UNEs vedtak side 7 framgår følgende om hvilket faktum som er lagt til grunn:

       På grunnlag av den kunnskap nemnda har om forholdene i Pakistan vil nemnda bemerke at det gjennomgående er en vanskelig situasjon for skilte kvinner i Pakistan. Generelt far kvinnen skylden hvis ekteskapet går i oppløsning. Hun har derved ikke ivaretatt sine plikter som hustru og brakt skam over familien og seg selv.

       UNE konkluderer på dette grunnlag, med henvisning til egen praksis, med at forholdene i Pakistan ikke er så alvorlige at vilkårene for rett til asyl eller vern for øvrig er oppfylt på generelt grunnlag.

       For lagmannsretten har samtlige vitner, C, D, Elisabeth Eide og Geir-Aage Neerbye, forklart seg om skilte kvinners situasjon i Pakistan generelt. På bakgrunn av vitneførselen legger lagmannsretten til grunn at skilte kvinner gjennomgående har en vanskelig situasjon. Bortsett fra i enkelte høyere sosiale lag er det nesten ikke tenkelig at skilte kvinner kan etablere egen husholdning. Det vil derfor ha meget stor betydning hvordan familien forholder seg til den skilte kvinnen. Selv om det er mannen som ønsker skilsmisse, er det generelt kvinnen som far skylden og som anses å påføre familien tap av ære. Det må legges til grunn at æresdrap forekommer i alle sosiale lag og i hele landet, men trolig i noe større grad på landsbygda. Vitnet Neerbye fra Landinfo opplyste at det opereres med ca 1000 æresdrap i året, som gjelder både kvinner og menn, men at mørketallene er store. Lagmannsretten legger dette til grunn.

       Lagmannsretten kan på bakgrunn av ovenstående ikke se at UNE har lagt til grunn feil faktum om skilte kvinners situasjon generelt i Pakistan. At forekomsten av æresdrap ikke er nevnt eksplisitt som en mulig konsekvens av at den skilte kvinnen bringer skam over familien, er ikke avgjørende. Lagmannsretten legger til grunn at forekomsten av æresdrap er vel kjent for UNE. Det vises til forklaringen til vitnet Neerbye fra Landinfo, som er utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon.

       Lagmannsretten går så over til å vurdere det faktum UNE har lagt til grunn ved vurderingen av de individuelle forholdene i saken. Det sentrale spørsmålet er om det er feil, slik UNE har lagt til grunn, at familien til A vil ta seg av henne dersom hun drar tilbake til Pakistan. Følgende framgår av vedtaket side 9 om dette:

       Som det framgår ovenfor legger nemnda ikke til grunn at familien har endret holdning til henne og mener som direktoratet at hennes familie vil gi henne støtte ved retur til hjemlandet herunder at hun vil få bo hos sine foreldre.
       ...
       Nemnda vil for øvrig bemerke at klagerens mulighet til å søke bistand hos myndighetene, vil avhenge av støtte fra hennes familie. Uten slik støtte vil hun kunne være sårbar i forhold til kriminelle handlinger. Selv i større byer vil det uten familiens støtte være vansker med å fa støtte fra offentlige eller andre organisasjoner som jobber med problemstillingen vold og overgrep mot kvinner. Nemnda er imidlertid kommet til at klageren har familiens støtte og hun vil da lettere fa beskyttelse av politiet mot overgrep eller trusler om overgrep.

       De bevis lagmannsretten har å støtte seg på når det gjelder As forhold til familien er hennes egne forklaringer, vitneforklaringen til C og en rapport den norske ambassaden i Pakistan har fatt utarbeidet av en av sine advokater, som er oversendt UNE 18.09.2007.

       A har for lagmannsretten forklart at hun er redd familien ikke vil akseptere henne og at de vil gjøre henne noe. Hun er videre redd for svigerfamilien som har truet henne, og hun frykter at de vil drepe henne. Av asylintervjuet foretatt 03.02.2004, framgår at familien ikke vil at hun skal bo der lenger, at hun blir klandret for skilsmissen og at familien har mistet respekt i samfunnet. Disse opplysningene er av en annen karakter enn de opplysninger A ga i forbindelse med oppholdssaken, hvor det verken for tingretten eller lagmannsretten ble anført at hun fryktet for familiens manglende aksept eller at familien ville gjøre henne noe. A har nå for lagmannsretten forklart endringen med at det var først etter noe tid at hun forsto eller ble kjent med hvordan skilte kvinner behandles i Pakistan, og hvilken betydning skilsmissen ville få for henne.

       På bakgrunn av As endrede forklaring om forholdet til familien og andre sprikende forklaringer, konkluderte UNE med at As forklaringer om familiens endrede holdning ikke var troverdig, og la den derfor ikke til grunn. De sprikende forklaringene gjaldt blant annet farens arbeidsforhold og økonomi, de nærmere omstendigheter i forbindelse med at den tidligere svigerfamilien kom med trusler ved besøk hos hennes familie i Pakistan, tidspunktene for hennes to reiser til Pakistan og opplysninger om at hun hadde arbeidet som lærer i Pakistan. Med hensyn til sistnevnte forhold er det for lagmannsretten ikke lenger omtvistet at As forklaring var riktig.

       Lagmannsretten finner at troverdigheten av As forklaring om familiens manglende støtte svekkes av at hennes forklaringer på enkelte punkter har endret seg over tid, og framstår noe sprikende. Etter lagmannsrettens syn har ikke A gitt en overbevisende forklaring på hvorfor hun ikke allerede i forbindelse med oppholdssaken redegjorde for sin frykt for familiens reaksjoner. Det har imidlertid vist seg at hun hadde rett når det gjaldt hennes manglende arbeid som lærer. Spørsmålet om det er riktig å se bort fra hennes forklaring om forholdet til familien, må således sees i sammenheng med den øvrige bevisførsel på dette punkt. Dette er bevisførsel som er ny for lagmannsretten.

       Vitnet C kommer opprinnelig fra X i Pakistan, men er nå selvstendig næringsdrivende i Norge, aktiv i det pakistanske miljøet og bystyrerepresentant i Oslo. Han kjenner ikke As familie og hadde ikke truffet A før under ankeforhandlingen. Han forklarte for lagmannsretten at han i forbindelse med en reise til X i november 2006, ble oppsøkt av en eldre og to yngre menn som var i familie med A. C ble spurt om han kjente A De forklarte at hun hadde forårsaket at familien hadde mistet ære, og at de ville at hun tok sitt eget liv. På direkte spørsmål i lagmannsretten forklarte C at familiemedlemmene ikke hadde sagt at de ville skade eller drepe henne, men at han utledet dette av det de sa om familiens tap av ære og hans eget kjennskap til denne problemstillingen. Han ga uttrykk for at han var redd for at A ville bli utsatt for noe alvorlig hvis hun dro tilbake. C forklarte videre at han hadde glemt opptrinnet inntil han ble kontaktet av F, som hadde avgitt vitneforklaring for tingretten i denne saken. På denne bakgrunn kontaktet C advokaten til A og fortalte om episoden.

       UNE har anført at lagmannsretten er avskåret fra å legge vekt på uttalelsene fra C, fordi de gjelder opplysninger som var ukjent for UNE. Det er i den forbindelse vist til Rt-2003-460, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg legger til grunn at domstolens prøving av UNEs vedtak må begrenses til forhold som forelå da vedtaket ble truffet, og at det ikke kan trekkes inn etterfølgende omstendigheter. Lagmannsretten er ikke enig i UNEs anførsel. Cs vitneforklaring gjelder opplysninger som er ment å underbygge As faktiske anførsel om at hun ikke vil fa støtte fra sin egen familie dersom hun må flytte tilbake til Pakistan. Denne anførselen er ikke en ny omstendighet. Nye opplysninger som framkommer under bevisførselen, og som kaster lys over forhold som anføres å foreligge på vedtakstidspunktet, er ikke lagmannsretten avskåret fra å ta stilling til. Dette gjelder enten de nye opplysningene direkte er knyttet til hendelser som har inntruffet før eller etter at UNE fattet det omtvistede vedtaket i saken. Lagmannsretten vil derfor ta stilling til hvilken betydning Cs forklaring har for vurderingen av det omtvistede faktum i saken.

       Etter lagmannsrettens syn er bakgrunnen for at C ble oppsøkt av As familie uklar. Forutsatt at familien tar avstand fra A er det ikke innlysende hva som kunne oppnås med en henvendelse til C. C hadde heller ingen oppfatning om hvorfor han ble oppsøkt av As familie. Av den nevnte rapporten, innhentet av ambassaden, framgår det at As far har opplyst at C traff hans kone, E, ca 10 måneder tidligere (dvs mot slutten av 2006) i X og at de snakket om A. At det hadde vært en slik kontakt med As mor, benektet C i lagmannsretten.

       I rapporten fra ambassaden, som bl.a. er basert på et intervju med As far, er det ingen uttrykkelig informasjon om hvorvidt familien vil støtte A og la henne bo hos seg ved en tilbakekomst. Det kan synes som om ambassadens advokat ikke har stilt spørsmål om dette. Det kunne ha bidratt til opplysning av et sentralt forhold i saken dersom denne problemstillingen hadde vært søkt belyst i de foretatte intervjuer. At familien har økonomisk mulighet til å ta vare på A underbygges klart av rapporten, men det er en annen problemstilling. Lagmannsretten finner det også vanskelig å utlede noe av rapporten om familiens vilje eller ønske om å støtte A. Hva det i denne sammenheng innebærer at faren ikke vil « get A remarried in Pakistan » er uklart for lagmannsretten. Dette ble heller ikke søkt nærmere belyst under ankeforhandlingen.

       Lagmannsretten har etter dette, under tvil, kommet til at det er uriktig å legge til grunn at familien vil støtte A ved en eventuell retur til Pakistan. Til tross for enkelte uklarheter knyttet til Cs forklaring er det etter lagmannsrettens syn, slik saken er opplyst, ikke grunnlag for statens anførsel om at hans forklaring framstår som mindre troverdig. Rapporten fra intervjuet med faren tilsier heller ikke at familien vil støtte A. Etter en helhetsvurdering er det lagmannsrettens syn at A har sannsynliggjort at familien ikke vil støtte henne.

       Lagmannsretten finner det klart at UNEs feilaktige forutsetning om at familien vil støtte A ved en tilbakekomst er så vesentlig at den kan ha virket inn på vedtakets innhold. Det vises til de siterte utdrag fra vedtaket. Vedtaket må etter dette kjennes ugyldig.

       Saksomkostninger

       Anken har ført fram. Omkostningsansvaret skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 flg. Lagmannsretten har funnet saken så tvilsom at Staten v/ UNE hadde fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Saksomkostninger ilegges derfor ikke, verken for lagmannsretten eller tingretten.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Vedtak av 01.11.2006 kjennes ugyldig.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for tingretten eller lagmannsretten.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo