To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2007-114014-1
Documentdate : 18.10.2007

Utvisning - Midlertidig forføyning

Serbisk statsborger kom til Norge i 2000 og fikk oppholdstillatelse i 2001. I 2003 ble han for andre gang straffedømt i Norge. I 2005 ble han utvist av UDI. Klagen ble ikke tatt til følge av UNE.
Saken gjelder begjæring om en midlertidig forføyning som går ut på utsatt iverksettelse av vedtak om utvisning.

       A er født *.*.1969. Han er serbisk statsborger (Kosovoalbaner), kom til Norge 3. april 2000 og søkte samme dag om asyl. Søknaden om asyl ble avslått 25. september 2001. Samme dag ble han imidlertid innvilget arbeidstillatelse i medhold av utlendingsloven §8 andre ledd.

       Utlendingsdirektoratet gjorde 27. mai 2005 vedtak om utvisning av A i medhold av utlendingsloven §29 første ledd bokstav c. Det ble vist til at han ved Drammen tingretts dom 1. desember 2003 ble ilagt straff av fengsel i sju måneder for overtredelse av straffeloven §229 første ledd første straffalternativ, §227 første straffalternativ, §132a første ledd bokstav a jf. femte ledd, vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd jf. §22 første ledd og §24 første ledd første setning. Dommen var en etterskuddsdom. Innreiseforbudet som følger av utvisningen, ble i samme vedtak tidsbegrenset til fem år, jf. utlendingsloven §29 fjerde ledd andre punktum.

       A klagde vedtaket inn for Utlendingsnemnda (UNE), som 10. januar 2007 traff avgjørelse om at klagen ikke tas til følge.

       Den 20. februar 2007 tok A ut stevning for Oslo tingrett. Han la ned påstand om at UNEs vedtak er ugyldig. Samtidig begjærte han midlertidig forføyning med påstand om at han kan bli i Norge inntil saken er behandlet i Oslo tingrett.

       UNE tok til motmæle mot både stevning og begjæring om midlertidig forføyning. Den 11. april 2007 traff imidlertid UNE beslutning i medhold av utlendingsloven §41 niende ledd om at iverksettelsen av nemndas vedtak 10. januar 2007 skulle utsettes inntil dom i første instans foreligger. Det var satt som en forutsetning at rettsmøte i saken avholdes innen 15. mai 2007. Hovedforhandling i saken ble avholdt 26. april 2007.

       Ved tingrettens dom 25. mai 2007 ble Staten ved UNE frifunnet. Sakskostnader ble ikke tilkjent. Tingretten la til grunn at det ikke ville være et uforholdsmessig inngrep å utvise A, jf. utlendingsloven §29 andre ledd.

       I forhold til A selv ble det i hovedtrekk lagt vekt på at han hadde begått alvorlig kriminalitet, at han var 31 år da han kom til Norge, at han har nær familie i hjembyen i Serbia, blant annet mor og søsken som han har kontakt med, at han besøkte hjemlandet i 2002, og at han ikke har vært i fast arbeid her i landet og framstår som dårlig integrert. Tingretten tok i betraktning at han slet med psykiske problemer, i en legeerklæring beskrevet som symptomer på at han lider av en posttraumatisk stresslidelse, men anså det ikke sannsynliggjort at A led av noen alvorlig sinnslidelse.

       I forhold til As ektefelle ble det lagt vekt på at hun også kom til Norge i voksen alder, at hun bare hadde bodd her i ca. fem år, og at hun ikke har fått gyldig arbeids- og oppholdstillatelse.

       Om As barn la tingretten til grunn at det var klart at utvisning av faren ikke ville være til deres beste. Det yngste på fire år er født i Norge. De to eldste på tolv og elleve år har bodd her siden de var ca seks og fire år. Tingretten kom imidlertid til at det ikke var sannsynliggjort at barna ville bli påført slike uvanlig store belastninger som må fastslås for at utvisningen kan sies å være uforholdsmessig. For det første ble det lagt vekt på at barna har mor som en stabil omsorgsperson, og at de ikke reagerte med vesentlige psykiske problemer da faren sonet fengselsstraff. For det andre er det vist til at barna og deres mor ikke har selvstendig oppholdstillatelse. De har fått endelig avslag på søknad om familiegjenforening. Men UNE har stilt saken i bero, slik at de inntil videre har tålt opphold i riket. Barna snakker albansk som sine foreldre, og det er realistisk at barna kan tilpasse seg å bo i Serbia.

       For tingretten anførte A forgjeves at han har vern mot tilbakesendelse etter utlendingsloven §15. Tingretten bemerket at den bestemmelsen ikke gir vern selv om det er slik at han risikerer fengselsstraff ved tilbakekomst.

       A har i rett tid anket dommen. Samtidig ble det fremmet begjæring om midlertidig forføyning, slik som nevnt innledningsvis. Staten v/ UNE har tatt til motmæle mot både anken og begjæringen.

       A har i sin begjæring anført at både kravet om at utvisningsvedtaket er ugyldig, og sikringsgrunn er sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 og §15-2 førtste ledd bokstav b. Det er vist til stevningen, der det er anført at utvisningen er svært urimelig, særlig overfor barna, som har gått hele førskolen og skolegangen i Norge og er godt tilpasset norske forhold. Utvisningen strider mot retten til familie, jf. EMK artikkel 8. Det er også påpekt at A både i 2002 og i 2005 i to forskjellige saker er innkalt som siktet av domstolen i Serbia. Dessuten er det vist til de lidelser han er påført som følge av grusomme hendelser han har vært vitne til under krigen i Kosovo, som han flyktet fra. Han har lagt ned denne påstand:

1. Iverksettelse av utvisningsvedtaket vedr. A utsettes inntil rettskraftig dom om vedtakets gyldighet foreligger.
2. A tilkjennes saksomkostninger, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har om begjæringen i det vesentlige anført:

       Verken krav eller sikringsgrunn er sannsynliggjort. Til støtte for at det ikke foreligger sikringsgrunn, er anført at A er representert ved advokat som vil ivareta den utvistes interesser overfor domstolen. De skriftlige bevis er tilstrekkelige for å foreta en vurdering av det rettsforholdet anken gjelder. As nærvær under rettssaken er derfor ikke nødvendig. Det er for øvrig ikke sannsynliggjort at A vil bli påført vesentlig skade eller ulempe om utvisningen blir iverksatt.

       UNE innvilget utsatt iverksettelse for As ektefelle og barn. Beslutningen medfører at de kan oppholde seg i Norge inntil deres klage er endelig behandlet av UNE, og at disse familiemedlemmene ikke kan bli tvangsmessig uttransportert før UNE har truffet et vedtak som er negativt for dem.

       Det er åpenbart at vilkårene for midlertidig forføyning ikke er oppfylt. Muntlige forhandlinger om forføyningskravet er da ikke nødvendig.

       Utlendingsnemnda har lagt ned denne påstand:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten bemerker:

       Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd setter som hovedregel at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for, og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Dersom det er fare for opphold, åpner imidlertid §15-6 andre ledd for at begjæringen kan tas til følge selv om kravet ikke er sannsynliggjort.

       Det påberopte kravet det her er tale om, er at vedtaket om utvisning er ugyldig, slik at A fortsatt kan oppholde seg i riket.

       Lagmannsretten er kommet til at kravet ikke er sannsynliggjort.

       Lagmannsretten viser for det første til begrunnelsen i tingrettens dom.

       Videre er det lagt vekt på at det ikke er kommet fram nye opplysninger som sannsynliggjør et annet utfall av ankesaken. I anledning anførslene i anken bemerkes at tingretten har tatt i betraktning at tilbakereise til Serbia kan føre til strafforfølgelse der. Lagmannsretten er enig med tingretten i at etterfølgende strafforfølgelse og fengselsstraff i Serbia alene ikke er nok til at en utvisning vil være i strid med EMK art. 3. Det er verken i anken eller i de framlagte dokumenter for tingretten framkommet noe som gir holdepunkter for å anta at en eventuell strafforfølgelse av A i Serbia vil innebære en omgåelse av det amnesti myndighetene har gitt for desertering fra deltakelse i Kosovokrigen. Det vises til de momenter tingretten har påpekt på side 13 - 14 i dommen. For det første tyder disse på at det er svært uvisst om A vil bli utsatt for noen strafforfølgning, og at det dessuten er svært uklart om en slik eventuell forfølgelse vil knytte seg til desertering fra krigstjeneste. På forannevnte bakgrunn kan det heller ikke ses å være sannsynliggjort noen saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for UNE's avgjørelse av spørsmålet om utvisning.

       Selv om det ikke er sannsynliggjort at utvisningsvedtaket er ugyldig, kan midlertidig forføyning besluttes dersom det er fare ved opphold, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 andre ledd. Det må i så fall dreie seg om en kvalifisert grad av fare, jf. Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven Kommentarutgave, 3. utgave, s. 1066. I Rt-1997-112 er kvalifisert fare angitt som vilkår.

       Ut fra en totalvurdering er lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger noen kvalifisert fare ved opphold. Det vil si at det ikke er noen kvalifisert fare ved å la være å beslutte midlertidig forføyning om at iverksettelsen av utvisningen ikke skal iverksettes:

       Om utlendingsmyndigheten iverksetter utvisningen, vil det ikke gå særlig lang tid før en avgjørelse i saken om utvisningsvedtaket er blitt rettskraftig. Ankeforhandling i lagmannsretten er berammet til 8. april 2008. Om faren for strafforfølgelse i Serbia vises til lagmannsrettens merknader foran. For øvrig vises det til tingrettens vurdering av As tilknytning til Norge og hans psykiske helse, jf. de to siste avsnittene som begynner på s. 9 i dommen.

       Det kan heller ikke ses å innebære noe brudd på EMK art. 8 om utvisningen av A skulle bli iverksatt før det foreligger en rettskraftig avgjørelse om utvisningsvedtaket. Dersom ektefelle og barn ikke følger med ham, vil iverksettelsen innebære en oppsplitting av familien. Men oppsplittingen vil bare gjelde for en begrenset periode.

       Om ektefellen og barna ikke blir værende i Norge etter en iverksettelse av utvisningen, vil iverksettelsen påføre dem ulemper fram til saken om utvisningsvedtaket er rettskraftig avgjort. Disse ulempene kan likevel ikke anses som så omfattende at de er uforholdsmessige. Det må her tas i betraktning de samme momenter som tingretten har vektlagt ved vurderingen av om utvisningsvedtaket er uforholdsmessig, jf. dommen s. 10 - 12. Dessuten må det legges vekt på risikoen for at barna blir flyttet på to ganger, ut og inn av riket, dersom utvisningsvedtaket skulle bli kjent ugyldig. Lagmannsretten anser risikoen som relativt liten, og det må som nevnt legges vekt på at en midlertidig forføyning bare vil få betydning for et relativt begrenset tidsrom. Ut fra en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at heller ikke disse ulempene kan føre til at kravet om en kvalifisert fare ved opphold kan anses oppfylt.

       Begjæringen tas etter dette ikke til følge.

       Staten bør ikke få erstattet sine sakskostnader i anledning begjæringen. Tingretten bemerket at saken bød på slik tvil at A hadde rimelig grunn til å la den komme for retten. Dette må sammenholdes med at vilkårene for å beslutte midlertidig forføyning er svært skjønnsmessige. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at det har knyttet seg slik tvil til avgjørelsen av begjæringen at A har hatt tilstrekkelig grunn til å fremme den, og at hver av partene bør bære sine kostnader i anledning begjæringen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 første punktum, jf. tvistemålsloven §172 andre ledd.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo