To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2007-179471
Documentdate : 30.06.2008

Utvisning - Promillekjøring. Utlendingsloven § 29

Spørsmål om gyldigheten av utvisningsvedtak med innreiseforbud i fem år. Grunnvilkåret i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c var oppfylt. Spørsmålet var derfor om utvisningsvedtaket var uforholdsmessig, jf utlendingsloven § 29 annet ledd. Gjentatt kjøring med høy promille ble ansett for alvorlig kriminialitet i relasjon til utlendingslovens bestemmelser om utvisning. Ved siste gangs kjøring endte det og med domfellelse for overtredelse av straffeloven § 237. Belastningen for familien var ikke tilstrekkelig til at utvisningen kunne anses som et uforholdsmessig tiltak, hensett også til innreiseforbudets lengde, jf Rt-2005-229.
Saken gjelder gyldigheten av utvisningsvedtak med innreiseforbud i fem år.

       Utlendingsdirektoratet fattet den 10. januar 2006 vedtak om utvisning av A, født *.*.1983. Innreiseforbudet ble tidsbegrenset til fem år. Vedtaket omfattet også innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) med henblikk på at han ikke skal tillates innreise til Schengenområdet. Innmeldingen gjelder for samme tidsrom som innreiseforbudet. Utlendingsdirektoratets avgjørelse ble opprettholdt av Utlendingsnemda ved vedtak av 20. mars 2007.

       Utlendingsnemdas vedtak ble kjent ugyldig ved Oslo tingretts dom av 7. september 2007. Samme dag ble det avsagt kjennelse om at A gis rett til å oppholde seg i Norge inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Kjennelsen ble påkjært, og ved kjennelse av 30. januar 2008 ( LB-2007-179572) avgjorde Borgarting lagmannsrett at begjæring om midlertidig forføyning ikke skulle tas til følge.

       A kom uten familie til Norge som 16 åring. Hans søknad om asyl ble ikke innvilget, men han ble gitt arbeidstillatelse på bakgrunn av de retningslinjer som gjaldt for asylsøker som har vært i landet i mer enn 15 måneder etter å ha registrert seg hos politiet uten at utlendingsmyndighetene har avgjort saken. Han fikk da arbeidstillatelse i første omgang for ett år. Denne ble senere forlenget.

       Han giftet seg i 2002 med polsk statsborger, B, født *.*.1976. Paret har ingen barn. Verken han eller ektefellen har annen familie eller nærstående i Norge. B ble gitt arbeidstillatelse i 2002 og ble innvilget bosettingstillatelse 24. mai 2006. Hun arbeider som renholder.

       A er straffedømt to ganger. Ved Oslo tingetts dom av 12. november 2004 ( TOSLO-2004-41166) ble han dømt til fengsel i 26 dager, samt en bot på kr 19.500 og to års tap av førerrett for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf § 22 første ledd for kjøring i påvirket tilstand med en promille på 1,63. Ved Oslo tingretts dom av 29. april 2005 ble han dømt til fengsel i ett år, en bot på kr 15.000, oppreisning med kr 20.000 og varig tap av førerrett. Han ble her dømt for flere overtredelser av vegtrafikkloven, herunder kjøring i påvirket tilstand med en promille på 1,23 og uaktsom legemsbeskadigelse, jf straffeloven § 237, som følge av denne kjøringen.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Oslo tingrett avsa 7. september 2007 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 20. mars 2007 kjennes ugyldig.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 10. juni 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte. A avga partsforklaring. For saksøkte møtte C og avga forklaring. Han fulgte forhandlingene i medhold av tvistemålsloven § 213 annet ledd. Det ble for øvrig avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       A har gjort seg skyldig i straffbare forhold som innebærer at grunnvilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c, jf tredje ledd er oppfylt. Dette er ikke omstridt.

       Imidlertid følger det av utlendingsloven § 29 annet ledd at utlending ikke kan utvises « dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. »

       Etter statens syn er en utvisning ikke uforholdsmessig, verken overfor utlendingen selv eller hans ektefelle.

       Det dreier seg om alvorlige straffbare handlinger. Det må tillegges vekt at A har gjort seg skyldig i gjentatte lovovertredelser.

       Utvisningsvedtaket er i overensstemmelse med den strenge praksis som følges, både rettspraksis og forvaltningspraksis.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/ Utlendingsnemda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og for lagmannsretten, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Han har nå bedre forståelse av lover og regler. Han innser også at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt.

       Imidlertid vil utvisning i dette tilfellet være et uforholdsmessig inngrep. Han har ikke gjort seg skyldig i alvorlig kriminalitet. Det dreier seg ikke om overtredelse av verken narkotikalovgivningen eller sedelighetsbestemmelser.

       For ankemotparten vil utvisning bli som en tilleggsstraff. En utlending, som han, vil få mer straff enn en nordmann for samme forhold. Han var bare 16 år da han kom til Norge og hadde vanskelig for å forstå det norske systemet. Han har vært igjennom en svært vanskelig periode som følge av at han mistet sitt arbeid og pådro seg en betydelig gjeld. Han var derfor svært deprimert på den tiden de straffbare handlinger ble begått. Han sliter fremdeles med sin psykiske helse og har kontakt med Josefinegate DPS.

       Han har skolegang i forbindelse med soning av fengselsstraffen, men tok ikke eksamen.

       Utvisning vil dessuten ramme hans ektefelle hardt. Hun har ingen nærstående i Norge, og hun har ingen mulighet til å finne seg til rette i Pakistan, blant annet fordi hun ikke kan språket.

       Han ble selv utsatt for forfølgelse i Pakistan da han i sin tid forsøkte å finne ut hva som egentlig skjedde da hans bror ble drept. Broren var medlem av en kristen gruppering.

       Han frykter fortsatt for hva som kan skje ham hvis han må flytte tilbake.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Tingrettens dom stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda erstatter A dennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkingsrente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Det følger av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c) at utlending kan utvises «når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff,»

       Av samme paragrafs tredje ledd følger at «Utlending som har arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse kan bare utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år, eller dersom straffeloven § 228 første ledd, « § 237, § 342 første ledd bokstav b eller c, § 352 a, § 384 eller § 385 er overtrådt. »

       A er domfelt to ganger, siste gang til ett års fengsel ved Oslo tingretts dom av 29. april 2005 blant annet for overtredelse av straffeloven § 237.

       Det er på det rene at grunnvilkåret for utvisning av A er oppfylt. Spørsmålet er om utvisningsvedtaket er uforholdsmessig, jf utlendingsloven § 29 annet ledd der det heter, « Utvisning etter første ledd bokstav a, b, c, e og f besluttes ikke dersom det i betraktning av forhodets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlending selv eller de nærmeste familiemedlemmene. »

       Ved forholdsmessighetsvurderingen må det foretas en avveining mellom alvorlighetsgraden av overtredelsen og utlendingens tilknytning til riket. Det vil bero på en sammensatt vurdering. I rettspraksis er det en høy terskel for å anse en utvisning uforholdsmessig. Det følger av Høyesteretts dom i Rt-2005-229 avsnitt 52 at det normale vil være at en utvisning vil gripe inn i et familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og medføre psykiske problemer, men at slike belastninger ikke i seg selv vil være tilstrekkelig til å anse en utvisning som et uforholdsmessig tiltak. Ved en slik vurdering vil også innreiseforbudets lengde ha betydning.

       Lagmannsretten bemerker at saken skal vurderes ut fra forholdene på vedtakstidspunktet.

       Etter lagmannsretten syn er det uansett ikke fremkommet opplysninger som stiller saken i noe annet lys nå enn på det tidspunkt Utlendingsnemda fattet sin avgjørelse.

       A kom til Norge som 16 åring. Han vokste opp i en familie i Lahore og gikk på skole der til han ble sendt til Norge. Han behersker urdu, og han kan ikke anses for å få særlige vanskeligheter med å finne seg til rette igjen i Pakistan. A forklarte at han fikk oppnevnt hjelpeverge da han kom til Norge. Hjelpevergen ble hans arbeidsgiver og skal være årsaken til As gjeldsproblemer og vanskeligheter som gjorde ham fortvilet og deprimert. Dette er bakgrunnen for at han begynte å nyte alkohol, hvilket igjen førte til de straffbare forhold han er dømt for.

       A er nå 25 år. Selv om han har bodd her noen år, må han anses for å ha begrenset tilknytning til Norge. Han var nesten voksen da han kom til Norge. Han har ingen familie her annet enn ektefellen som er polsk. Hun kom til Norge som au pair og arbeider nå som renholder. Også hun har begrenset tilknytning til Norge. Ekteparet har ingen barn, og hun har heller ingen familie i Norge.

       A har gjentatte ganger kjørt bil i påvirket tilstand og kjøringen den 9. februar 2005 i Oslo medførte betydelig personskade og store materielle skader.

       As opplysning om at han først nå har fått den nødvendige forståelse av norske lover og regler kan ikke tillegges vekt. Etter lagmannsrettens syn har A ved å ta norsk førerkort fått den nødvendige innføring i de regler som gjelder for bilkjøring i Norge. Til tross for dette ble han allerede ved første gangs overtredelse av vegtrafikkloven § 22 tatt med høy promille. Når det gjelder straffutmålingen heter det i tingrettens dom av 12. november 2004 ( TOSLO-2004-41166):

       Blodprøve tatt av siktede klokken 04.10, over en time etter avsluttet kjøring viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,63 promille. Etter reglene i vegtrafikkloven § 31, 2. ledd bokstav d skal det reageres med bot og ubetinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 1,5 promille. Ved straffeutmålingen skal det tas hensyn til graden av promille, og hvilke farer kjøringen har frembudt, jf vegtrafikkloven 31, 3. ledd, 1. punktum. I skjerpende retning vektlegges at kjøringen skjedde i sentrum av Oslo, på et tidspunkt hvor det er mange mennesker på vei hjem fra byen.

       Han ble i tillegg til fengselsstraff på 26 dager dømt til å betale en bot fastsatt til kr 19.500 samt at han mistet førerretten for 2 år.

       Etter lagmannsrettens syn må kjøring med høy promille anses som forholdsvis alvorlig kriminalitet. Det innebærer stor fare både for bilføreren selv og for medtrafikkanter. Av UDI's rundskriv om praktisering av utlendingsloven § 19 og 30 følger også retningslinjer for så vidt gjelder brudd på vegtrafikkloven, jf pkt 2.4.1 hvor det fremgår at » - Ved promille over 1,0 vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud. - Ved særlig grove overtredelser vurderes varig innreiseforbud. »

       Til tross for en så vidt alvorlig reaksjon som den han fikk i 2004, ble han dømt på ny for blant annet promillekjøring ved Oslo tingretts dom av 29. april 2005. Om straffutmålingen heter det i dommen:

       Tiltalte er 12.11.2004 dømt til 26 dager fengsel for promillekjøring. Det er skjerpende at han på nytt kjører i påvirket tilstand jf. prinsippet i straffeloven § 61.
       Det mest alvorlige forholdet tiltalte skal straffes for er forholdet i tilleggstiltalebeslutningen. Det er et sammenhengende straffbart forhold fra han startet å kjøre i påvirket tilstand uten førerkort til han kolliderte med en politibil. Han stikker fra politiet i stor fart. Kjøringen er grovt hensynsløs og han utsatte seg selv passasjerene og andre trafikkanter for stor fare gjennom sin 4 - 5 kilometer lange ferd. Det endte med en alvorlig ulykke med stort skadeomfang. Det kunne imidlertid ha gått mye verre. Hastigheten på bilen har blitt vesentlig redusert på 180 graders sladd.
       Av allmennpreventive grunner må det ikke å stanse for politiets signal for deretter å prøve stikke av med hensynsløs og grovt uaktsom kjøring, straffes strengere enn det som hittil har vært vanlig i rettspraksis. Det er denne handlingen som er bevisst og kalkulert. Saken kunne vært bedre opplyst med statistikk og opplysninger om ulykkespotensialet for slik kjøring. Aktor kunne ikke opplyse retten med slik rettspraksis. Retten antar at straffen i alle fall burde over 6 måneders fengsel selv om det ikke hadde endt i ulykke. Det kan tenkes at straffenivået bør være strengere enn det, men en slik økning bør skje gradvis. Retten antar at straffen samlet for den uaktsomme legemsbeskadigelsen som det er tatt ut tiltale for, og de andre skadene som oppstod, i alle fall må være minst ett års fengsel for forholdene i tilleggstiltalebeslutningen alene. I Rt-2002-835 ble straffen 5 års fengsel for en som stakk av fra politiet og kjørte i stor hastighet mot kjøreretningen. Det endte med dødsulykke. Kjøringen var nok noe villere enn i vår sak, men det er bare gradsforskjeller.
       Tiltalte skal også straffes for kjøring i påvirket tilstand ved en annen anledning, samt 3 kjøringer uten førerkort. Det er gjentakelse av promillekjøring slik at forholdene samlet sett ville fått fra 30 til 45 dager fengsel. Straffeloven § 63 annet ledd er anvendt for tilleggstiltalebeslutningens post VII. Straffeloven § 62 er anvendt. Det bemerkes at tiltalte har kjørt så mange ganger uten førerkort at det ikke isolert burde straffes med bøter.
       Det er ikke noen formildende omstendighet at tiltalte « klikket » og tilsynelatende ikke hørte på passasjerene som ba han sette ned farten slik som forsvarer har anført. Han har selvforskyldt beruset seg. Hans videre handlemåte er ingen upåregnelig reaksjon i beruset tilstand.
       Retten kan heller ikke se at tiltaltes egen skade er en formildende omstendighet. Den er et direkte resultat av det farepotensialet tiltalte forsettlig utløser ved sin hensynsløse kjøring.
       Tiltale har flere ganger klandret politiet for at de ikke kjørte ut av veien eller stanset helt. Forsvarer har videre reist spørsmålet om det er kritikkverdig å sette på blålys og følge etter tiltalte. Retten kan ikke se at det er noe kritikkverdig å forsøke å stanse promillekjørere som kjører mot enveiskjøring. Politiet stanset forfølgelsen på et tidlig tidspunkt da kjøringen ble for farlig. Det var ingen politibil som umiddelbart forfulgte tiltalte.

       Etter lagmannssrettens syn har A ved sin opptreden gjentatte ganger vist manglende respekt for norsk lov. Han har ikke bare utsatt seg selv og andre for fare, men også forårsaket alvorlig personskade som følge av kjøringen. Han har klart å ta norsk førerkort og både i den forbindelse og ved den første dommen for overtredelse av vegtrafikkloven, har han fått grundig kjennskap til de lover og regler som gjelder for det området der han har forbrudt seg. Det kan ikke være tvilsomt at de forhold A er dømt for må anses som alvorlig kriminalitet i relasjon til utlendingslovens bestemmelser om utvisning. Det bemerkes at det er de straffbare forhold som skal vurderes og ikke en mulig gjentagelsesfare. At ett tilfelle av promillekjøring gjelder lav promille og i seg selv må anses som ikke så alvorlig kriminalitet, kan ikke ha betydning. For As del dreier deg seg om tre tilfeller av promillekjøring hvorav to med høy promille, dvs over 1.0, og hvor det siste gang endte med alvorlig personskade og betydelige materielle skader. Som følge av kjøringen er han også dømt for overtredelse av straffeloven § 237. Lagmannsretten er ikke enig i at « relativt » alvorlige forhold i denne sammenheng, jf Utlendingsnemndas vedtak, betyr at forholdene var mindre alvorlig, men forstår det snarere slik at det må bety temmelig alvorlige forhold

       A har fremholdt at han som utlending får en tilleggsstraff ved å bli utvist, og at det dessuten vil ramme ham og hans ektefelle hardt. De sliter begge med psykiske problemer.

       Det er på det rene at utvisning som følge av alvorlig kriminalitet ikke er å anse som tilleggsstraff, jf Rt-2005-229, avsnitt 40, hvor det uttales: « Jeg bemerker at utvisning verken anses som straff etter norsk rett eller EMK, og at myndighetene i utgangspunktet fritt kan fastsette innreiseforbudets lengde. At dette i noen tilfeller gjøres tidsbegrenset, for eksempel av hensyn til den utvistes familie, kan ikke forstås som at vedtaket da har en mer pønal karakter enn et varig innreiseforbud. »

       As ektefelle har oppholdstillatelse og arbeid i Norge. Hun har imidlertid ingen nærstående i landet. Hun har anledning til å forlate landet sammen med sin mann. At hun betviler at hun vil finne seg til rette i Pakistan, er hennes vurdering og kan ikke tillegges vekt i forbindelse med utvisningsvedtaket. Hennes arbeidstillatelse gir henne dessuten full anledning til å reise og besøke sin mann og beholde sin jobb og bolig her.

       Etter gjeldende praksis skulle A fått varig innreiseforbud som følge av de forhold han er dømt for. Imidlertid er det ved vedtaket tatt hensyn til at hans ektefelle har opphold i riket, og det fremgår av vedtaket at det er dette som er hensyntatt når innreiseforbudet er begrenset til fem år.

       Etter lagmannsrettens syn er de opplysninger som foreligger om As og hans ektefelles psykiske helse ikke av en slik karakter at de kan være avgjørende ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 29 annet ledd.

       Lagmannsretten kan etter dette ikke se at Utlendingsnemndas vedtak innebærer noe uforholdsmessig tiltak verken overfor A selv eller overfor hans ektefelle.

       Anken har ført frem. Saksomkostningsavgjørelsen blir å treffe i medhold av tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf § 172 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak etter annet ledd i § 172. Staten har krevet salær for tingrett med kr 50 000 og for lagmannsrett med kr 30 000 ekskl mva med tillegg av forsinkelsesrente. I tillegg er det krevet dekning av rettsgebyr og andre lovbestemte utgifter. Ankemotparten har fremholdt at saksomkostningene er høye. Under henvisning til at saken har vært forholdsvis oversiktlig og begrenset til spørsmålet om utvisningsvedtaket var uforholdsmessig, fastsettes de samlede saksomkostningene for tingretten og lagmannsretten til kr 100 000 inkl. mva.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til Staten v/ Utlendingsnemda for tingrett og lagmannsrett med 100.000 - etthundretusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo