To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2007-179572
Documentdate : 30.01.2008

Utvisning - Midlertidig forføyning. Tvangsfullbyrdelsesloven §15-6

Utlending, som var utvist i medhold av utlendingsloven §29 første ledd bokstav c, gikk til søksmål og begjærte midlertidig forføyning om at han har rett til å oppholde seg i Norge inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken. I motsetning til tingretten tok lagmannsretten ikke begjæringen om midlertidig forføyning til følge.
Saken gjelder kjæremål over midlertidig forføyning i utlendingssak.

       A, som er født *.*.1983, er pakistansk statsborger. Han kom til Norge i 1999 og søkte asyl. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet i vedtak 6. september 2001, men han ble gitt arbeidstillatelse for ett år. Arbeidstillatelsen er senere fornyet, siste gang til og med 6. september 2005. Han er senere gitt avslag om fornyet arbeidstillatelse, men har påklaget dette. A giftet seg med en polsk statsborger i 2002, og hun ble samme år gitt arbeidstillatelse i familegjenforeningsøyemed. I 2006 ble hun innvilget bosettingstillatelse i Norge. Ektefellene har ikke barn.

       Utlendingsdirektoratet traff 10. januar 2006 vedtak om utvisning av A i medhold av utlendingsloven §29 første ledd bokstav c. Det ble vist til at han ved Oslo tingretts dom av 29. april 2005 ble ilagt straff av fengsel i 1 år samt bot på kr 15.000 for overtredelse av straffeloven §237 og en rekke overtredelser av vegtrafikkloven, herunder bl.a. to overtredelser av vegtrafikkloven §31 første ledd til tredje ledd jf. §22 første ledd, en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §3 og fire overtredelser av vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §24. Utlendingsdirektoratet viste også til at han tidligere - ved Oslo tingretts dom av 12. november 2004 - var domfelt for kjøring i beruset tilstand. Innreiseforbudet som følger av utvisningen, ble i samme vedtak tidsbegrenset til fem år, jf. utlendingsloven §29 fjerde ledd annet punktum.

       A klaget avgjørelsen inn for Utlendingsnemnda, som 20. mars 2007 traff vedtak om at klagen ikke tas til følge.

       Ved stevning av 22. mai 2007 reiste A søksmål for Oslo tingrett og nedla påstand om at Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig. Samtidig begjærte han midlertidig forføyning om at han har rett til å oppholde seg i Norge i påvente av domstolens rettskraftige avgjørelse av utvisningsvedtakets gyldighet.

       Ved tingrettens dom og kjennelse av 7. september 2007 ble Utlendingsnemndas vedtak kjent ugyldig, og A ble gitt rett til å oppholde seg i Norge inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken. Tingretten la - under tvil - til grunn at utvisning av A ville være et uforholdsmessig inngrep, jf. utlendingsloven §29 annet ledd.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har i rett tid anket dommen. Samtidig er tingrettens kjennelse vedrørende den midlertidige forføyningen påkjært. A har tatt til motmæle mot både anken og kjæremålet. Ankeforhandling i hovedsaken er berammet til 10. juni 2008.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har i kjæremålet anført at både krav og sikringsgrunn må sannsynliggjøres for at det skal kunne gis midlertidig forføyning, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6.

       Tingretten har tatt feil når den er kommet til at utvisningen av A vil være et uforholdsmessig inngrep. Forutsatt at utvisningsvedtaket må anses som gyldig, foreligger intet krav - dvs. intet rettskrav på fortsatt opphold i Norge.

       Det foreligger heller ingen sikringsgrunn. Rettspraksis viser at personlige og økonomiske ulemper forbundet med effektueringen av et utvisningsvedtak, ikke utgjør sikringsgrunn. Det samme gjelder midlertidig familiesplittelse. At en utlending ikke gis anledning til å møte i ankeforhandlingen, anses ikke som noen sikringsgrunn. Det er heller ikke holdepunkter for at tilstanden i Pakistan er slik at det vil medføre konkret « vesentlig skade eller ulempe » for A. Den fremlagte uttalelse om As helsetilstand pr i dag viser ikke noe nytt. Det er ikke uvanlig at utlendinger som er utvist har en ustabil helsetilstand.

       For øvrig eksisterer ingen fast forvaltningspraksis om at iverksettelsen utsettes når utlendingen har fått medhold i første rettsinstans, slik A påstår. Utsatt iverksettelse skjer etter konkret vurdering i den enkelte sak.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og for lagmannsretten, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

       A har i kjæremålet i hovedtrekk anført:

       Det er etablert en fast forvaltningspraksis hvoretter Utlendingsnemnda aksepterer videre utsatt iverksetting av negativt vedtak, når utlendingen har nådd frem med sitt materielle rettskrav i første instans. Staten har ikke gitt noen begrunnelse for at denne praksisen er fraveket i dette tilfellet.

       Gjennom dommen fra Oslo tingrett, hvor Utlendingsnemndas vedtak ble kjent ugyldig, har A sannsynliggjort sitt krav.

       Det foreligger også sikringsgrunn. Det vises særlig til situasjonen i Pakistan i dag. For øvrig har A intet sted å reise til som han har tilknytning til. Han har ingen bolig i Pakistan og intet ID-kort som umiddelbart vil sette ham i stand til å områ seg der, blant annet i arbeidsmessig sammenheng. Han har heller ingen oppsparte midler å leve av. For A er det også viktig å kunne avgi partsforklaring direkte under ankeforhandlingen. Det er dessuten grunn til å frykte for hans psykiske helse. Det er medisinsk utilrådelig å sende ham ut av den familiære tilværelsen og det behandlingsapparat han kjenner til i Norge. Det vises til den fremlagte uttalelse fra Josefines gate DPS, hvor det fremgår at hans helsetilstand er forverret.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda erstatter A dennes sakskostnader i anledning kjæremålet med kr 10.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten bemerker:

       Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd, jf. §15-1 og §15-2 at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for, og sikringsgrunnen, er sannsynliggjort.

       Det krav A har reist og som han må sannsynliggjøre, er i dette tilfellet at Utlendingsnemndas vedtak om utvisning er ugyldig. For at midlertidig forføyning kan besluttes, må han i tillegg sannsynliggjøre sikringsgrunn. Det dreier seg om to selvstendige og kumulative vilkår. En begjæring om midlertidig forføyning kan avslås under henvisning til at sikringsgrunn mangler, uten at retten behøver å se nærmere på om hovedkravet er sannsynliggjort. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2000-1725, hvor det bl.a. heter:

       Lagmannsretten tok ikke stilling til gyldigheten av utvisningsvedtaket fordi den fant at det uansett ikke var sannsynliggjort noen sikringsgrunn. Retten fant at den ulempen som A ville bli påført ved å bli uttransportert før hovedforhandlingen, ikke er av en slik karakter at tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b kommer til anvendelse. Kjæremålsutvalget finner klart at det ikke er noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten under disse omstendigheter ikke tok stilling til gyldigheten av utvisningsvedtaket.

       I foreliggende sak er adgangen til utvisning regulert av utlendingsloven §29 første ledd bokstav c. Det er ikke bestridt at de formelle vilkår for utvisning er oppfylt. Spørsmålet i hovedsaken er om utvisning i betraktning av de straffbare forholdenes alvor og As tilknytning til riket, vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham selv eller de nærmeste familiemedlemmer, jf. annet ledd i §29. Som det fremgår foran fant tingretten at Utlendingsnemndas vedtak var ugyldig. Tingretten foretok en samlet vurdering der de straffbare forhold han er domfelt for ble veid opp mot de belastninger utvisningen representerte - særlig for hans ektefelle. I tillegg la tingretten vekt på tilknytningen til Norge og ekteparets psykiske helse. Under tvil kom tingretten til at utvisning ville være uforholdsmessig.

       Når det gjelder tingrettens vurdering, finner lagmannsretten for sin del grunn til å bemerke at etter rettspraksis er det en høy terskel for å konstatere uforholdsmessighet i saker hvor det er straffbare forhold som gir grunnlag for utvisning. I forbindelse med kjæremålet over tingrettens midlertidige forføyning, er det imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til gyldigheten av utvisningsvedtaket, idet lagmannsretten uansett er kommet til at A ikke har sannsynliggjort at det foreligger en sikringsgrunn som gir grunnlag for å beslutte midlertidig forføyning.

       Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b kan midlertidig forføyning besluttes « når det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe ». Rettspraksis har isolert sett stilt strenge krav til sikringsgrunn i utlendingssakene, jf. bl.a. forannevnte kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. At saken må forberedes fra utlandet, at det blir økonomisk merbelastning eller foreligger betydelige personlige ulemper har ikke vært ansett som sikringsgrunn. Heller ikke en familiesplittelse kvalifiserer som sikringsgrunn.

       I foreliggende sak synes de faktiske forhold i det vesentlige ubestridt. Det er vektleggingen av de ulike forhold ved anvendelsen av utlendingsloven §29 annet ledd det er uenighet om. A er representert ved advokat som vil kunne ivareta spørsmål om tolking av lov og praksis. Han har også en polsk ektefelle med bosettingstillatelse i Norge. Under ankeforhandlingen vil hun kunne gi forklaring og redegjøre for hans og hennes situasjon. A selv vil kunne gi forklaring for den dømmende rett på telefon.

       De problemer A vil møte ved retur til Pakistan, herunder manglende bolig, er ikke forhold som kan tillegges avgjørende vekt etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. Heller ikke er det påvist konkrete forhold som gjør det utrygt for A å returnere til Pakistan. Når det gjelder hans psykiske helse, har lagmannsretten merket seg den fremlagte legeerklæring, men denne tilsier ikke etter lagmannsrettens syn at utvisningsvedtaket ikke bør effektueres.

       Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det er sannsynliggjort noen sikringsgrunn.

       Lagmannsretten tilføyer at slik saken foreligger opplyst, er det ikke holdepunkter for at det eksisterer en fast forvaltningspraksis om at iverksettelse av Utlendingsnemndas vedtak utsettes når utlendingen har fått medhold i første rettsinstans.

       Da lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten, blir begjæringen om midlertidig forføyning ikke tatt til følge.

       Statens kjæremål har ført frem, og A må pålegges å dekke statens omkostninger for lagmannsretten i forbindelse med kjæremålet, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Staten har krevet omkostninger med kr 15.000 med tillegg av merverdiavgift. Selv om arbeidet med kjæremålet ikke har vært helt ubetydelig, må et salærkrav som krevet etter lagmannsrettens syn anses vesentlig for høyt i forhold til å få saken betryggende utført. Lagmannsretten finner etter dette å kunne tilkjenne omkostninger med kr 10.000, inkludert merverdiavgift.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. A pålegges å betale til Staten v/ Utlendingsnemnda saksomkostningene for lagmannsretten med 10.000 - titusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo