To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2008-053457
Documentdate : 23.10.2008

Domstolsprøving av forvaltningsvedtak. Utlendingsloven §§ 15 - 17

Asylsøker gikk til sak om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å nekte arbeids- og oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven §§ 15-17 og § 8, og UNEs vedtak om utvisning, jf. § 29. Tingretten frifant staten. Etter anke ble vedtakene kjent ugyldige. UNE hadde lagt til grunn at søkeren mest sannsynlig var iraner. Lagmannsretten fant at det var klar sannsynlighetsovervekt for at søkeren var iraker. Lagmannsretten fant at feilen i faktum kunne ha betydning for vedtakets innhold. Vedtak etter §§ 15 - 17 er lovbundne. At søkeren kunne bebreides for at uriktig faktum ble lagt til grunn, kunne derfor ikke få betydning for vedtakenes gyldighet.
Saken gjelder tvist om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak i asylsak og et samtidig vedtak om utvisning.

       Om sakens bakgrunn heter det i tingrettens dom:

       Saksøker - A - opplyste å ha kommet til Norge 8.6.2005 som iransk statsborger. Han søkte asyl samme dag, og det ble fylt ut et registreringsskjema. Av dette framgår at han var kurder med islam som religiøs tilhørighet. Han hadde ikke med seg ID-dokumenter. A, som oppga å være født i august 1977, forklarte at han hadde oppholdt seg i Irak fra 1983 til 2004 og i Tyrkia uten oppholdstillatelse til mai 2005 etter dette. Han oppga at begge foreldrene var døde og at en tante tok ham med til Irak der de bosatte seg i Khaneghin. Han hadde ingen andre slektninger.
       Den 27. juni ble det gjennomført et asylintervju ved hjelp av arabisk tolk. Han ga der enkelte andre opplysninger om religiøs og etnisk tilhørighet samt klantilhørighet som han i ettertid har innrømmet er feil. Hans tante skal ha dødd da han var 11 år, og han klarte seg alene i Irak etter dette. Som asylgrunnlag oppga han at han uten slektninger noe sted ikke hadde noe sted å dra til og at han ville være et sted med stabilitet og rettigheter. Hans forhold til religionen ble ikke berørt.
       Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknaden den 20.7.2005. Det kom til at A ikke kunne anses som flyktning etter flyktningkonvensjonens artikkel 1 A, og at han derfor ikke hadde rett til asyl etter utl. §§ 16 og 17. Direktoratet fant heller ikke grunnlag for rett til opphold etter lovens § 15 første ledd eller § 8 annet ledd. Utlendingsnemnda avslo hans klage i vedtak den 17.1.2006. Nemnda la til grunn at retur måtte skje til Iran, og at manglende dokumentasjon på hans statsborgerskap kun ville ha praktisk betydning i forbindelse med retur til Iran.
       Den 2.3.2006 møtte A hos politiet med nye opplysninger. Han oppga nå å være iraker med en utdannelse som veterinær fra et universitet i Bagdad, og la fram kopier av førerkort, nasjonalt ID-kort og papirer fra universitetet. Originaldokumentene ble lagt fram dagen etter. Han forklarte å ha løyet om sitt statsborgerskap fordi han var redd for å bli sendt tilbake til Irak. Noen dager senere ble han innkalt til en ny samtale hos politiets utlendingsenhet. Om grunnen til å søke asyl oppga han nå at han på universitetet ble truet og fysisk mishandlet av medstudenter fordi han ikke ville delta i islamsk religiøs aktivitet. Han følte at han var i livsfare og valgte å rømme. A innrømmet også at hans foreldre var i live og at de sammen med en rekke søsken bodde i Irak. Han var dessuten sunnimuslimsk og ikke shiamuslimsk som oppgitt i asylintervjuet.
       A oppga også i den utvidete registreringen at han hadde konvertert til kristendommen etter at han kom til Norge. Det er lagt fram en erklæring fra pastor Svanaasen ved Kilden menighet i Ål av 20.2.2006 der det hevdes at A lot seg døpe 21.8.2005 etter et personlig møte med Jesus. Det er også lagt fram en erklæring fra en Arne Dag Johansen av 28.8.2006 der det ble hevdet at A var en aktiv person i Tverrkirkelig nettverk, som er en åpen studentorganisasjon ved UiO, og der han deltok aktivt i misjonerende virksomhet overfor muslimske og andre studenter. Hans tilknytning til The American Lutheran Congregation fra juli 2006 ble bekreftet av en pastor Kienberger i erklæring 3.9.2007.
       Ved brev til politiets utlendingsenhet med kopi til As advokat Brandt 18.8.2006 ga UDI forhåndsvarsel om utvisning etter utl. § 29 første ledd bokstav a fordi han hadde oppgitt falsk identitet året før. I et vedtak samme dag avslo UDI en fornyet søknad fra advokat Brandt om asyl. Direktoratet satt da inne med de nye opplysningene fra A om sitt statsborgerskap og konverteringen til kristendommen høsten 2005. Direktoratet vedtok utvisning den 4.9.2006, men påpekte at vedtaket ikke kunne effektueres før det forelå endelig vedtak i asylsaken.
       Etter klage opprettholdt UNE i to vedtak 2.8.2007 UDIs vedtak om nektelse av asyl og oppholdstillatelse og utvisning. Det er disse vedtakene saken gjelder.

       Den 29. januar 2008 avsa Oslo tingrett dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger med 50 000 - femtitusen - kroner tillagt lovens rente fra 2 - to - uker etter at dommen er forkynt og til betaling skjer.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 30. september og 1. oktober 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda (UNE) var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav en ansatt i UNE som fikk være til stede under ankeforhandlingen forut for sin egen forklaring, jf. tvisteloven § 24-6 andre ledd. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Det var til stede to rettstolker som tolket forhandlingene i sin helhet. Det ble tolket på arabisk.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Prinsipalt gjøres det gjeldende at UNEs asylvedtak bygger på et uriktig faktisk grunnlag.

       UNEs vedtak bygger på at A er iransk statsborger. Staten erkjenner at utvisningsvedtaket ikke står seg dersom asylvedtaket er ugyldig.

       Det er gjennom bevisføringen for lagmannsretten sannsynliggjort at A er iraksk statsborger. Det er etter at asylvedtaket ble truffet og etter tingrettens behandling fremkommet nye opplysninger som tilsier at As statsborgerbevis, nasjonalt ID-kort og pass er ekte. At A er iraker bestyrkes også av vitneforklaringer for lagmannsretten. UNE har ikke andre holdepunkter for at A er iraner enn den forklaringen han først ga. Det var en historie han var rådet til å fortelle av menneskesmugleren i Tyrkia. Det er ingen andre opplysninger som knytter ham til Iran.

       Staten kan ikke høres med at beskyttelsesbehovet også er vurdert under den forutsetning at han er iraksk statsborger. Det er ingenting i begrunnelsen til vedtaket som tyder på at det er vurdert. Statens prosessfullmektig har tidligere også presisert dette.

       Subsidiært gjøres gjeldende at vedtaket lider av saksbehandlingsfeil, idet UNE ikke har overholdt utredningsplikten, jf. forvaltningsloven § 17. Vedtaket er utelukkende bygget på As første forklaring, hans generelle troverdighet og generelle erfaringer. Hans opplysninger om kusinen burde vært undersøkt. Det samme gjelder de dokumenter A fremla. Til tross for de generelle erfaringene med falske dokumenter fra Irak, kan det ikke være riktig å se helt bort fra dem. Hadde man konstatert at dokumentene var uekte, ville det blitt tillagt vekt. I og med at man kan stole på opplysninger fra Iran, kunne man ved undersøkelser der fått avkreftet at A er iraner. Utredningsplikten skjerpes når avgjørelsen er av stor viktighet, jf. Woxholt, Forvaltningsloven med kommentarer, s. 329. Om en asylsøker har beskyttelsesbehov gjelder spørsmål om liv og helse og er derfor av stor viktighet.

       Faktumfeilen har hatt betydning for resultatet. Det samme gjelder saksbehandlingsfeilen. Det er tilstrekkelig at det er en rimelig mulighet for at feilen har virket inn på resultatet, jf. Woxholt s. 605.

       Atter subsidiært gjøres gjeldende at A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 15 første ledd. Det påberopes ikke at han har krav på asyl etter lovens § 17, jf. § 16.

       Det er generelt urolig i Diala hvor A kommer fra. UNE har lagt til grunn at A har konvertert til kristendommen. Situasjonen for kristne etter invasjonen i 2003 er usikker. Et stort antall kristne har flyktet til Syria, Europa og kurdiskkontrollerte områder. Det kan ikke legges til grunn til at hans familie vil bidra til hans sikkerhet etter at han har konvertert. A burde under enhver omstendighet vært gitt opphold etter lovens § 8 andre ledd.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak i asylsaken av 02.08.2007 er ugyldig.
2. Utlendingsnemndas vedtak i utvisningssaken av 02.08.2007 er ugyldig.
3. A tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Staten fastholder at A ikke har beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 15.

       As troverdighet er sterkt svekket ved at han - om han er fra Irak - har gitt en rekke uriktige opplysninger og at han fremstilte seg med ny identitet etter å ha fått avslag på sin første søknad.

       Beskyttelsesbehovet skal vurderes ut fra forholdene i As hjemland. Domstolene har i motsetning til utlendingsforvaltningen ikke spesielle forutsetninger for å foreta slike vurderinger. Det må derfor vises tilbakeholdenhet med å fravike utlendingsforvaltningens vurderinger, jf. Rt-1991-586 . Det må legges stor vekt på landrådgiver Wiborgs redegjørelse vedrørende forholdene i Iran og Irak og vurderingen av ektheten av identitetspapirer fra disse to land.

       Ved vurderingen av om vedtakene bygger på feil faktum er det som utgangspunkt forholdene på vedtakstidspunktet som må legges til grunn. As historier var slik at de ikke kunne testes. De dokumentene han fremla for å underbygge at han er irakisk borger er uten noen bevisverdi. Som utgangspunkt legger utlendingsmyndighetene til grunn de opplysningene som asylsøkere gir. Men hvis søkeren avsløres i løgn gjelder ikke lenger dette. Da er det søkeren som har bevisbyrden for at de nye opplysningene han kommer med er riktige. Etter bevisføringen for lagmannsretten er det mulig at bedømmelsen av As statsborgerskap bør bedømmes på en annen måte enn tidligere, men staten finner ikke grunn til å ta stilling til dette. Uansett kan Utlendingsnemnda ikke bebreides for at nemnda har lagt til grunn av A er fra Iran.

       Anførselen om at vedtakene er ugyldige fordi Utlendingsnemnda ikke har overholdt utredningsplikten, kan heller ikke føre frem. Det er A selv som har unnlatt å opplyse saken. Utlendingsnemnda hadde ikke på vedtakstidspunktet opplysninger som tilsa at ytterligere undersøkelser var mulige eller nødvendige.

       Subsidiært gjøres det gjeldende at Utlendingsnemnda har tatt stilling til beskyttelsesbehovet også under den forutsetning at A skulle være irakisk statsborger.

       Utlendingsnemndas behandling gjelder overprøving av Utlendingsdirektoratets vedtak. I direktoratets vedtak behandles beskyttelsesbehovet i relasjon til retur til Irak. Utlendingsdirektoratets begrunnelse gjengis i nemndas vedtak. Det har formodningen mot seg at ikke nemnda skulle legge de samme vurderinger av beskyttelsesbehovet i relasjon til Irak til grunn som direktoratet. Dessuten er beskyttelsesbehovet i relasjon til Irak omtalt i nemndas utvisningsvedtak.

       De angivelige feil har uansett ikke vært avgjørende for resultatet. Dessuten vil feil faktum uansett ikke medføre ugyldighet, hvis søkeren kan klandres for at feil faktum er lagt til grunn. Dette er også i tråd med forvaltningsloven § 41 for så vidt gjelder den påståtte saksbehandlingsfeilen.

       Den omstendighet at A påberoper seg at han har konvertert til kristendommen er ikke i seg selv tilstrekkelig til å få opphold etter utlendingsloven § 15. Det bestrides i og for seg ikke at A har konvertert, men den evangeliserende bevegelse han er knyttet til stiller små krav for å foreta dåp. Det er også grunn til å merke seg at han ikke har sagt noe om sitt forhold til kristendommen før etter at han fikk avslag første gang. I motsetning til i Iran, er det ikke dødsstraff for apostasi (det vil si frafall fra islam) i Irak. Normalt vil det ikke være forbundet med risiko å være kristen, verken i Iran eller Irak. Retten til å misjonere er ikke noen menneskerett. Det er også lite sannsynlig at A vil ønske å misjonere. Han vil sannsynligvis tilpasse seg de sosiokulturelle forhold som gjelder.

       Kravet til arten av fare og påregneligheten for at den skal inntreffe er strengere etter § 15 første ledd andre punktum enn etter asylbestemmelsen, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1997) side 202 andre spalte.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten tilkjennes sakens omkostninger tillagt lovens rente fra fjorten dager fra forkynnelsen til betaling finner sted.

       Lagmannsretten bemerker:

       Prøvingen gjelder Utlendingsnemndas klagevedtak 2. august 2007, hvor As klage over Utlendingsdirektoratets vedtak i asylsak ikke ble tatt til følge. Nemnda fant at A verken fylte vilkårene for å få asyl etter utlendingsloven § 17, jf. § 16, eller opphold etter § 15. A ble heller ikke innvilget opphold etter § 8 andre ledd. Prøvingen omfatter dessuten Utlendingsnemndas klagevedtak av samme dag om utvisning av A. Partene er enige om at utvisningsvedtaket er en konsekvens av vedtaket i asylsaken, og at også utvisningsvedtaket er ugyldig, hvis lagmannsretten kommer til at vedtaket i asylsaken må kjennes ugyldig. Lagmannsretten er enig i dette.

       Det fremgår klart av Utlendingsnemndas asylvedtak 2. august 2007 at nemnda ikke finner det sannsynliggjort at A er irakisk statsborger, og at nemnda for sin avgjørelse legger til grunn at A er iransk statsborger. I tråd med dette er nemndas drøftelse av om A har behov for beskyttelse etter § 17, jf. § 16, eller etter § 15 første eller andre ledd utelukkende knyttet til hvilken fare A kan utsettes for som kristen i Iran. Lagmannsretten er derfor ikke enig med staten i at vedtaket må oppfattes slik at også beskyttelsesbehovet i forhold til retur til Irak er vurdert. Den omstendighet at nemnda i sitt vedtak har gjengitt hovedpunktene i Utlendingsdirektoratets begrunnelse, og at direktoratet har vurdert søknaden på bakgrunn av forholdene i Irak, kan åpenbart ikke i seg selv medføre at nemnda for sin del skal anses å ha vurdert faren ved eventuell retur til Irak. Det må etter dette legges til grunn at nemnda ikke har vurdert om det er risiko for forfølgelse, overgrep eller lignende, hvis A returneres til Irak. Dette er da også understreket av staten i tilsvaret til Oslo tingrett.

       Utlendingsnemnda synes i sin bevisvurdering å ha lagt stor vekt på at A først oppga å være iransk statsborger, og at irakiske dokumenter generelt har svært lav bevisverdi. Uten at det er sagt, kan nemnda oppfattes slik at søkeren i et tilfelle som dette har bevisbyrden for at det er den nye identiteten han har oppgitt som er den riktige. Dette er også anført av staten for lagmannsretten.

       Bortsett fra As egne opplysninger i det første asylintervjuet er det ingen konkrete holdepunkter for at han er iransk statsborger. I dette intervjuet opplyste han at han flyttet med sin tante til Khanaqin i Dialaprovinsen i Irak da han var fem år gammel. Dette er forenlig med at han bruker arabisk som språk og at han bl.a. innehar førerkort fra Irak og vitnemål fra universitetet i Bagdad. Dette gir således ikke holdepunkter for at A likevel er irakisk statsborger.

       A har også fremlagt statsborgerbevis og nasjonalt ID-kort fra Irak. As prosessfullmektig oppdaget under saksforberedelsen for lagmannsretten at As statsborgerbevis ble undersøkt av Politiets Utlendingsenhet v/politiførstebetjent Glenn Omar Olsen den 29. november 2007. Det er uklart hva som var foranledningen til at undersøkelsen ble foretatt. Det er også uklart om og i tilfelle når UNE ble kjent med rapporten. I rapport fra undersøkelsen konkluderer Olsen med at statsborgerbeviset ikke synes å være en forfalskning. Ifølge Olsens forklaring for lagmannsretten er konklusjonen basert på undersøkelse av formularet og trykketeknikken. Videre undersøkte Olsen på initiativ fra As prosessfullmektig også det nasjonale ID-kortet samt et irakisk pass som A fikk utstedt gjennom den irakiske ambassade i Stockholm i april 2008. Olsens konklusjon var den samme for disse dokumenter. Ifølge ham skal nasjonale ID-kort bare utstedes til irakiske borgere. Etter hans forklaring legger lagmannsretten videre til grunn at pass utstedes på grunnlag av nasjonale ID-kort og/eller statsborgerbevis. Det er vanskelig å forfalske nye irakiske pass.

       På grunnlag av forklaringen til landrådgiver Sidsel Wiborg, Landinfo, legger imidlertid lagmannsretten til grunn at det er lett å fremskaffe ekte dokumenter med uriktig innhold.

       Det er ifølge henne mulig å kjøpe « ID-pakker ». Det foreligger ingen verifiseringsmuligheter. Også UNHCR legger til grunn at irakiske dokumenter praktisk talt ikke har noen notoritet. Lagmannsretten legger således begrenset vekt på at A har fremlagt statsborgerbevis og nasjonalt ID-kort og at han etter tingrettens dom på grunnlag av disse dokumenter også har fått utstedt irakisk pass.

       Lagmannsretten finner imidlertid, etter forklaringer avgitt for lagmannsretten av to angivelige kusiner og én angivelig fetter av A, at det er sannsynlighetsovervekt for at A er irakisk statsborger. Alle de tre vitnene bor i Norge. Riktignok opplyste A i samtalen som politiet hadde med ham 8. mars 2006, etter at han hadde anført at han var irakisk, ikke iransk statsborger, at han bare hadde en kusine her i landet. Lagmannsretten forstår det videre slik at det ikke fremkom ytterligere opplysninger om angivelige slektninger i Norge under behandlingen i tingretten. Opplysninger om slektninger i Norge fremkom først under planleggingsmøtet den 8. mai 2008 og det var i prosesskrift 29. mai 2008 at de tre nevnte personer ble påberopt som vitner. Lagmannsretten legger ikke vekt på at prosessfullmektigens navneangivelser delvis var uriktige i forhold til de navn vitnene oppga for lagmannsretten. Det kan skyldes at advokaten misoppfattet navnene og/eller at A ikke husket navnene riktig og/eller at navnebruken varierte.

       Lagmannsretten legger særlig vekt på forklaringen til As angivelige fetter, B. Han forklarte at han kjente As far godt og at B fikk hjelp av faren før B flyktet til Norge. Hans forklaring om As angivelige far, mor og søsken - navn og alder - var fullt ut i samsvar med hva som fremgår av As forklaring til politiet 8. mars 2006. I asylintervjuet med B - som kom til Norge i 1994 - forklarte han at han i

       Khanaqin hadde fått hjelp av en slektning med navnet til ham som A har oppgitt som sin far. B fortalte i sin vitneforklaring til dels detaljert om As angivelige søsken og far. Det er naturligvis en mulighet for at A og B kan ha samarbeidet om den forklaringen B skulle avgi. Lagmannsretten finner det videre påfallende at A praktisk talt ikke skal ha hatt noen kontakt med sine angivelige slektninger etter at han ankom Norge i 2005. B fremsto imidlertid som troverdig både med hensyn til innholdet i forklaringen og måten han fremsto på. Det samme gjelder for så vidt også for de to angivelige kusinene.

       Lagmannsretten finner videre at vurderingen av bevisene må skje i lys av at det ikke er andre konkrete holdepunkter for at A er iraner enn at han selv opprinnelig opplyste dette. Det er ikke fra statens side anført at det er lite sannsynlig at det er en menneskesmugler som har « instruert » A om hva han skulle forklare til norske myndigheter. Til tross for As manglende troverdighet og den usikkerhet som også ellers foreligger, finner lagmannsretten at holdepunktene for at A er irakisk statsborger er klart sterkere enn at han er iraner.

       Lagmannsretten finner etter dette at Utlendingsnemndas klagevedtak 2. august 2007 bygger på et feilaktig faktisk grunnlag.

       Det er en ytterligere betingelse for å kjenne vedtaket ugyldig at feilen kan ha hatt betydning for konklusjonen. Statens prosessfullmektig har anført at det uansett ikke er grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig. Hun har i den forbindelse vist til Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett, 6. utg., side 582-83 (jf. utg. 8 side 454-55). Under avsnittet « Skjønnsmangler » drøftes hva som kreves « ut over vesentlighetskravet » for å konstatere ugyldighet. I den forbindelse heter det at « (v)esentlige feil i det faktiske grunnlag fører som regel til ugyldighet når dette er til gunst for den private part .. ». Videre heter det: « Bare hvis han selv har bidratt til feilen på en måte som kan bebreides ham, f.eks. ved at han har gitt uriktige opplysninger .... må han finne seg i at vedtaket anses gyldig ».

       Vedtak etter utlendingslovens bestemmelser om asyl og om vern etter lovens § 15 første ledd er lovbundne. Etter terminologien i Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett, 8. utg., side 445 flg., vil det for lovbundne vedtak foreligge en materiell kompetansemangel hvis den rettslige eller faktiske bedømmelse av forholdet er uriktig. For slike avgjørelser kan det etter lagmannsrettens syn ikke - som ved skjønnsmangler - legges til grunn at vedtaket er gyldig til tross for feilen, dersom søkeren har bidratt til feilen på en måte som kan bebreides ham. Her vil vedtaket normalt måtte anses ugyldig, selv om søkeren kan bebreides for at uriktig faktum er lagt til grunn. Det må under enhver omstendighet gjelde hvor konsekvensene av en feil kan være så alvorlige som her.

       Lagmannsretten finner videre at feilen i dette tilfellet kan ha hatt avgjørende betydning for resultatet. Lagmannsretten har naturligvis verken foranledning til eller forutsetninger for å vurdere om det er rettslig grunnlag for å gi A vern mot utsendelse i egenskap av irakisk statsborger. Det er tilstrekkelig å fastslå at den faktiske feilen har medført at Utlendingsnemnda overhodet ikke har vurdert om A i egenskap av irakisk statsborger vil ha krav på vern etter utlendingsloven §§ 15-17, eller om det under denne forutsetning foreligger sterke menneskelige hensyn som etter nemndas skjønn bør føre til at A gis opphold, jf. § 15 andre ledd.

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at anken fører frem. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til om det også foreligger saksbehandlingsfeil. Resultatet medfører som nevnt at også nemndas vedtak om utvisning er ugyldig.

       A har lagt ned påstand om å få erstattet sine saksomkostninger. Etter forespørsel fra rettens formann ble det nedlagt påstand om tilkjennelse av omkostninger for både tingretten og lagmannsretten. I tingretten var A imidlertid innvilget fri sakførsel etter rettshjelpsloven § 16 andre ledd. A har ikke hatt fri sakførsel for lagmannsretten.

       A har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i medhold av § 20-2 tredje ledd a) eller b).

       Advokat Saeme har levert kostnadsoppgave ved ankeforhandlingens avslutning på 151 875 kroner fordelt på salær med 121 500 kroner og 30 375 kroner i merverdiavgift. Kostnadsoppgaven er ikke utarbeidet i samsvar med § 20-5 femte punktum, men det er vedlagt en timeliste som ved summering viser hvor mange timers arbeid som er medgått frem til anke, fra anke til ankeforhandling og frem til sakens avslutning. Til sammen har advokaten krevd salær for 121,5 timers arbeid. Indirekte fremgår det også at advokaten har basert seg på en timesats på 1 000 kroner pluss merverdiavgift. Lagmannsretten finner at dette etter omstendighetene er tilstrekkelig for å tilfredsstille kravene i § 20-5.

       Sakens dokumenter viser at advokat Saeme har lagt ned et betydelig arbeid i fremskaffelse av bevis. Bl.a har han forsøkt å få innsyn i saksdokumentene i utlendingssakene til de tre vitnene som angivelig er i slekt med A og som hadde gitt ham skriftlig fullmakt til innsyn. Fullmakten omfattet ikke eventuell fremleggelse av dokumenter for retten. Utlendingsmyndighetene var i liten grad behjelpelige med å oppspore dokumentene, delvis under henvisning til at fullmaktene ikke omfattet fremleggelse i retten, og kravet om innsyn ga derfor ikke noe resultat. Videre har advokaten innhentet et stort antall kopier av statsborgerbrev og ID-kort tilhørende As angivelige foreldre og søsken m.v., samt arbeidet med å få ektheten av As dokumenter vurdert.

       Selv om dokumentbevisene i saken har vært tillagt begrenset vekt, finner lagmannsretten at store deler av det arbeid advokaten har utført har vært nødvendig. Det vises til at spørsmålet om irakiske dokumenters beviskraft var gjenstand for bevisføring i lagmannsretten. Argumentasjonen knyttet til bevisinnhentingen m.v. har imidlertid vært betydelig mer omfattende enn nødvendig. På denne bakgrunn godkjennes salæret med 90 000 kroner. I tillegg kommer 22 500 kroner i merverdiavgift, til sammen 112 500 kroner. Det er nedlagt påstand om renter av sakskostnadene. Plikten til å betale renter fremgår nå direkte av tvangsloven § 4-1 tredje ledd. Det er derfor unødvendig å medta renteplikten i domsslutningen.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak 2. august 2007 i As asylsak er ugyldig.
2. Utlendingsnemndas vedtak 2. august 2007 i As utvisningssak er ugyldig.
3. I sakskostnader til A betaler Staten v/Utlendingsnemnda 112.500 - etthundreogtolvtusenfemhundre - kroner innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo