To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2008-105930-2
Documentdate : 29.10.2008

Utvisning - Uforholdsmessig tiltak. Innreiseforbud

Mann innvandret fra Kosovo som 17-åring i 1999, som hadde arbeidstillatelse, ble med hjemmel i utlendingsloven § 29 tredje ledd utvist i 2006 med fem års innreiseforbud etter domfellelse året før for grovt tyveri, jf. straffeloven § 257 og § 258, samt forseelser avgjort ved til sammen fem forelegg i perioden 2003 til 2005 - fire tilfeller av kjøring uten førerkort og én overtredelse av straffeloven § 333 (oppgitt uriktig navn til politet). Den utviste fikk ikke tingrettens medhold i at vedtaket om utvisning var et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd. Grovt tyveri er klart tilstrekkelig alvorlig som grunnlag for utvisning. Belastningene for mannens nærmeste familie, dvs. norsk hustru som han giftet seg med etter at det var gjort klart at han ville bli utvist, var ikke særlig store i forhold til det man må påregne i saker om utvisning. Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten og viste i hovedsak til tingrettens begrunnelse. Uttalt at forvaltningspraksis er en ikke ubetydelig rettskilde i avgjørelsen av spørsmålet om uforholdsmessighet.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 8. januar 2008 om utvisning og innreiseforbud i fem år med hjemmel i utlendingsloven § 29 tredje ledd.

       A kom til Norge fra Kosovo via Albania i 1999. Han var da nesten 17 år gammel. Han fikk samme år avslag på søknad om asyl, men fikk arbeidstillatelse 21. mai 2001. Tillatelsen er senere fornyet flere ganger. Han har bodd på asylmottak og senere i leiligheter i Asker og Bærum. A har gjennomført skolegang i Norge. Herunder har han fått fagopplæring, og har vært i arbeid som biloppretter. A giftet seg 10. juni 2006 med en norsk statsborger. Han har for øvrig ikke familie i Norge.

       A har vedtatt til sammen fire forelegg for kjøring uten førerkort i årene 2003, 2004 og 2005. Han har i samme periode også vedtatt et forelegg for brudd på straffeloven § 333 etter å ha oppgitt uriktig navn til politiet.

       Ved Trondheim tingretts tilståelsesdom 26. juli 2005 ble A dømt til 50 dager fengsel for grovt tyveri, jf. straffeloven § 257, jf. § 258. Han hadde sammen med en kamerat banet seg adgang til en Rema 1000 forretning ved å bryte opp inngangsdøren med slegge og brekkjern. Fra spillautomater tilhørende Norges Røde Kors og Norsk Lotteridrift borttok de to til sammen 36 100 kroner. I anledning straffutmålingen uttaler tingretten:

       Det får betydning i skjerpende retning at tyveriet synes planlagt og at det ikke for noen av de siktede dreier seg om en innskytelseshandling. Deres eneste formål med å reise til Trondheim synes å være å begå straffbare handlinger. Dertil får det betydning at det oppsto materielle skader i forbindelse med innbruddet.

       Etter varsel om utvisningssak i september 2005 traff Utlendingsdirektoratet (UDI) vedtak om utvisning 30. juni 2006 med innreiseforbud i fem år. Dette ble påklaget av A. Han begjærte også utsatt iverksettelse av utvisningen. Utlendingsnemnda traff vedtak i klagesaken 8. januar 2008. Klagen ble ikke tatt til følge. UDI besluttet utsatt iverksettelse av vedtaket inntil klagen var endelig avgjort.

       Rettslig prøving av utvisningsvedtakets gyldighet ble innledet ved advokat Sigrid Brochs stevning til Oslo tingrett 29. februar 2008. UNE besluttet utsatt iverksettelse inntil dom forelå i Oslo tingrett. Også for tingretten gjaldt saken alene forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 29 annet ledd.

       Oslo tingrett avsa 9. mai 2008 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A dømmes til å erstatte Staten v/Utlendingsnemndas saksomkostninger med kr 16.500,- - kronersekstentusenfemhundre.

       A anket tingrettens dom og begjærte utsatt iverksettelse. UNE fant ikke at anken eller begjæringen ga grunn til ytterligere utsatt iverksettelse. Dette spørsmålet ble avgjort ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 26. august 2008. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Staten v/Utlendingsnemnda har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i lagmannsrettens lokaler i Oslo 23. oktober 2008. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektig. As ektefelle avga forklaring som vitne. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

       Om sakens bakgrunn og omstendigheter for øvrig vises til tingrettens dom, referatet av partenes anførsler og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

       Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

       Det er grunnlag for utvisningsvedtaket i utlendingsloven § 29 tredje ledd. Angrepet på vedtakets gyldighet bygger alene på at det er uforholdsmessig overfor A selv og for ektefellen, jf. § 29 annet ledd.

       Tingretten har tatt feil i bevisbedømmelsen og i selve skjønnet. Det er et rettsanvendelsesskjønn som lagmannsretten kan prøve fullt ut.

       Tingretten har vurdert alvoret i det grove tyveriet feil. Det skal foretas en konkret vurdering av alvoret, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) om ny utlendingslov side 291.

       Selv om det ikke er grunn til å bagatellisere det A er straffedømt for, gjelder det et langt mindre alvorlig forhold enn hva som vanligvis fører til utvisning, typisk ran, grov vold, sedelighetsforbrytelser og grove narkotikaforbrytelser. I slike tilfeller krever rettspraksis at det skal foreligge ekstraordinære omstendigheter i den straffedømtes tilknytning til riket, og utvisningen må medføre ekstraordinære belastninger for familien, før det blir tale om uforholdsmessighet. Tilsvarende kan langt mindre belastninger for den nærmeste familie begrunne uforholdsmessighet når det straffbare forhold er mindre alvorlig enn de nevnte grove forbrytelser.

       Tingretten legger feilaktig til grunn at A ikke var barn da han kom til Norge i 1999. Han var ikke fylt 17 år. I Norge er man barn iallfall frem til fylte 18 år, og til sammenligning kan nevnes at det etter barnevernlovgivningen kan det treffes tiltak overfor personer med alder inntil 23 år.

       Det er i tingrettens dom lagt for liten vekt på As sterke tilknytning til Norge. Han er godt integrert etter å ha bodd her i 9 år. Det er relativt sett en vesentlig del av hans livsløp. Han har gjennomført all relevant skolegang her i landet. Han har lært og behersker norsk. Han har utdanning som biloppretter og har hatt arbeid som det. Han er gift med en norsk kvinne. De to traff hverandre allerede kort tid etter at han kom til landet og har vært kjærester siden 2000. De har hatt samliv nesten like lenge og har bodd sammen iallfall fra rundt 2002. Samboerskap må vektlegges på samme måte som ekteskap når tilknytning til Norge skal vurderes.

       Ektefellen er under utdanning og vil ikke flytte med A til Kosovo. Det blir også svært vanskelig for henne å besøke ham der. Utvisning vil således bli en atskillelse av ektefellene som kvalifiserer til uforholdsmessighet.

       As tilknytning til Kosovo er svak. Han snakker språket og har familie der, men den vil ikke hjelpe ham. Han har ellers ikke noe sosialt nettverk i Kosovo. Arbeidsledigheten i landet er høy. Det vil i praksis ikke være mulig for ham å få arbeid der. Forholdene i landet er urolige. Ektefellene vil derfor ikke kunne etablere seg i Kosovo.

       Samlet faller As og ektefellens faktiske situasjon godt innenfor det som angis som vurderingstema i NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 12.3.1.4, og omstendighetene i saken tilsier at utvisning vil være uforholdsmessig.

       Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak om utvisning av 08.01.08 kjennes ugyldig.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Staten v/Utlendingsnemnda har i korte trekk anført:

       Begrunnelsen for reglene om utvisning er dels allmenprevensjon, dels individualprevensjon og dels hensynet til offentlig orden og sikkerhet. Det fremgår av Ot.prp.nr.75 (2006-2007), der det dessuten i punkt 15.1.4 klargjøres noe som er viktig i saken her, nemlig at innreiseforbudet ved utvisning som hovedregel skal gjøres varig. I saken her er det begrenset til fem år, hvilket tar godt vare på kravet om å unngå uforholdsmessige tiltak. Domstolene bør i sin prøving av utvisningsvedtak for øvrig ikke gå inn på en nærmere vurdering av varigheten av innreiseforbudet. Det ville kunne føre til usikkerhet rundt regelverket og til en svekkelse av dets effektivitet.

       Det rettslige utgangspunktet er at det skal relativt mye til før en utvisning er uforholdsmessig, jf. selve ordlyden i utlendingsloven § 29 annet ledd og rettspraksis knyttet til den og tilsvarende bestemmelser. Det er ikke krav om fare for gjentakelse av straffbare handlinger, utvisning er en rettsfølge av en straffbar handling, det stilles ikke særlig strenge krav til grovheten av forbrytelsen, og det normale vil være at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte. Disse momenter har lovgiver vært seg bevisst ved fastsettelse av reglene.

       Det at det finnes alvorligere forbrytelser enn det grove tyveriet A er dømt for, kan ikke - slik den ankende part synes å mene - redusere alvoret i handlingen når forholdsmessigheten skal vurderes. Strafferammen er her godt over det minimum som § 29 tredje ledd krever.

       As tilknytning til Norge består i sosialt nettverk og arbeid. Han har ingen slektninger her. Ekteskapet inngått i juni 2006 - lenge etter at A var klar over at han ville bli utvist - representerer ikke en tilknytning som det kan legges særlig vekt på. Staten stiller spørsmål ved om opplysningene om tidligere samboerskap med den han nå er gift med, er korrekte. Ektefellenes forklaringer om dette spriker noe, og det er påfallende at dette ikke ble anført eller var et tema under tingrettens behandling. Under enhver omstendighet må det legges mindre vekt på tilknytning til Norge når utlendingen, som i As tilfelle, først kunne får bosettingstillatelse i voksen alder, jf NOU 2004:20 side 308 og Rt-1998-1795 .

       Tilknytningen til Kosovo må anses som sterk. A levde der til han var om lag 17 år gammel. Han har sin familie og slekt der, med unntak av en søster som lever i Sverige. Landet har tradisjon for å være et familiesamfunn, det vil si der familiemedlemmer hjelper hverandre. Han snakker språket og vil klare seg der. Forholdene i Kosovo er ikke verre for ham enn for andre arbeidssøkende. Han vil kunne nyttiggjøre seg sin utdanning.

       Statens syn er at ektefellene ikke vil skilles ved utvisning, men at As ektefelle vil flytte med ham til Kosovo, eller iallfall besøke ham under innreiseforbudets varighet, slik at ekteskapet vil bestå.

       Utvisningsvedtaket er i tråd med rettspraksis, praksis i EMD og forvaltningspraksis.

       Tingrettens omkostningsavgjørelse, der staten bare delvis fikk medhold, er uten hjemmel i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c). Staten krever seg tilkjent omkostninger også for tingretten.

       Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Innledningsvis og for ordens skyld bemerkes at det angrepne vedtaket både i UDI og i UNE formelt er fattet på grunnlag av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c. Partene er enige om at hjemmelen er § 29 tredje ledd, idet A hadde arbeidstillatelse på vedtakstidspunktet. Dette får ingen betydning for saken.

       Lagmannsretten kan prøve vedtakets skjønn fullt ut, jf. Rt-1998-1795 , men slik at domstolen ikke kan prøve om A skal utvises dersom utvisningen ikke fremstår som uforholdsmessig, jf nevnte høyesterettsavgjørelse på side 1803.

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse. Foranlediget av ankeforhandlingen tilføyer lagmannsretten:

       Samtlige av As lovbrudd teller med ved vurderingen av alvoret av det han er dømt for. Selv om det grove tyveriet er dominerende, får også de vedtatte forelegg betydning. Det forelegget som gjelder straffeloven § 333, trekker markert i As disfavør. Selv om disse forholdene hver for seg kan hevdes å være forholdsvis bagatellmessige, viser de en åpenbar vilje til lovbrudd hos A.

       Domstolene må ved vurderingen av om en utvisning vil virke uforholdsmessig, også ivareta hensynet til likebehandling av tilnærmet like tilfeller. Det er mange vedtak om utvisning som ikke kommer for domstolene. Blant annet av denne grunn er forvaltningspraksis en ikke ubetydelig rettskilde i avgjørelsen av spørsmålet om uforholdsmessighet.

       UDIs rundskriv RS 2003 - 025 forutsetter at man ved grovt tyveri skal vurdere utvisning med et innreiseforbud på 5 år. Rundskrivet selv klargjør at « ...vurderes » er brukt med hensikt for å indikere at forholdets alvor og andre skjerpende omstendigheter kan føre til at innreiseforbudet gjøres varig eller bli forlenget utover de rammer som angis i rundskrivet ». I følge samme rundskriv har kasuistikken over de forskjellige lovbrudd « utgangspunkt i Utlendingsdirektoratets praksis og i domstolpraksis ».

       Lagmannsretten bemerker at hovedregelen ved utvisning etter loven er at innreiseforbudet skal være varig. Tidsbegrensningen av innreiseforbudet i utvisningsvedtaket for A anses å være i samsvar med forvaltningspraksis. Dette gjør at det skal noe særskilt til for å komme til at utvisningen er et uforholdsmessig tiltak. Det er vanskelig å se at slike særskilte forhold foreligger her.

       Det er på det rene etter rettspraksis at de negative virkningene av utvisningen for den utviste selv har mindre betydning enn belastningene for den nære familie, i dette tilfellet for ektefellen. Selvsagt opplever hun utvisningen som et uforholdsmessig inngrep, men som påpekt av staten, er dette ikke særegent for denne saken. De to har riktig nok vært så lenge sammen at det muligens må legges noe mindre vekt på at ekteskapet først ble inngått på et tidspunkt da begge var klar over at A med stor sikkerhet ville bli utvist. På den annen side vil det være ektefellens eget valg om hun vil bli boende fast i Norge under utvisningen. Hun har sine forståelige grunner for det i og med at hun ønsker å fullføre utdanningen som vernepleier. Ektefellene har ikke barn, og det fremstår som et åpent spørsmål for lagmannsretten om de etter utvisningen faktisk kommer til å flytte sammen til Kosovo eller ikke. Det må også tas i betraktning at de begge er unge og har et liv sammen foran seg, selv om de må leve mer eller mindre atskilt de 5 år innreiseforbudet vil gjelde. Det må uansett legges til grunn at de kan ha kontakt i denne tiden ved at hun reiser på besøk til Kosovo.

       Lagmannsrettens konklusjonen er at utvisningsvedtaket ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor A.

       Etter dette forkastes anken.

       Staten har krevet seg tilkjent omkostninger for tingretten og lagmannsretten. Lagmannsretten er enig i at tvisteloven § 20-2 tredje ledd, jf. bokstav c) ikke gir hjemmel for i dette tilfelle å unnlate å tilkjenne staten fulle omkostninger. Bruk av bestemmelsen forutsetter at « tungtveiende grunner gjør det rimelig ». Lagmannsretten kan ikke se at slike tungtveiende grunner er påvist.

       Etter dette tilkjennes staten omkostninger for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Omkostninger tilkjennes i henhold til fremlagte omkostningsoppgaver, som motparten ikke har kommet med bemerkninger til. For tingretten lyder omkostningsoppgaven på 33 300 kroner der 31 200 kroner er salær til regjeringsadvokaten, resten er utgifter til juridisk utdrag. For lagmannsretten lyder omkostningsoppgaven på samlet 27 392 kroner hvorav 22 800 kroner er salær, resten er utgifter til juridisk utdrag. Omkostningsoppgavene legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom å betale saksomkostninger til staten v/Utlendingsnemnda med 33.300 kroner for tingretten og med 27.392 kroner for lagmannsretten.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo