To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2009-177883
Documentdate : 16.11.2009

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Begjæring om midlertidig forføyning

I sak om gyldigheten av utvisningsvedtak frifant tingretten staten v/Utlendingsnemnda og tok ikke begjæring om midlertidig forføyning til følge. Lagmannsretten fant heller ikke at hovedkravet og sikringsgrunn var sannsynliggjort.

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning i sak om gyldigheten av utvisningsvedtak.

       Ankende part er kenyansk statsborger og fikk i april 2002 oppholdstillatelse frem til mai 2003 for å gå på folkehøyskole. Hennes to barn ble boende hos en slektning i Kenya.

       Gjennom en kontaktannonse ble hun i februar 2003 kjent med B og de giftet seg i juli samme år. I henhold til søknad fikk hun arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed frem til 21. august 2004.

       I november 2003 fikk hun sønnen C og i oktober 2006 fikk hun datteren D.

       I juli 2005 søkte hun om bosettingstillatelse. Under behandlingen av søknaden ble det oppdaget at skilsmissepapirene som hun hadde leverte vigselsmyndigheten før inngåelsen av ekteskapet med B, var falske.

       Hun fikk varsel om utvisning og om tilbakekalling av arbeidstillatelsen i oktober 2005. I januar 2007 tilbakekalte Utlendingsdirektoratet arbeidstillatelsen, og vedtak om utvisning ble truffet i oktober samme år. I april 2008 ble det gitt avslag på søknaden om bosettingstillatelse.

       Vedtakene ble påklaget til Utlendingsnemnda som ikke tok klagen til følge i vedtak av 5. juni 2009. Frist for utreise ble satt til 1. august 2009 som ikke er overholdt.

       Søksmål ble reist mot staten ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning, innkommet Oslo tingrett 19. august 2009, med påstand om at utvisningsvedtaket er ugyldig/ikke kan iverksettes før rettskraftig dom foreligger.

       Staten innga tilsvar med påstand om frifinnelse i hovedsaken og at begjæringen om midlertidig forføyning ikke skal tas til følge.

       Oslo tingrett avsa 22. september 2009 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

       Dommen er påanket. Den delen av anken som gjelder begjæringen om midlertidig forføyning er skilt ut til behandling i egen sak.

       Ankende part, A, har i det vesentlig anført:

       Det fastholdes at det ikke foreligger grunnlag for utvisning i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.

       Subsidiært anføres at utvisning er et uforholdsmessig tiltak i forhold til henne og særlig i forhold til barna, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd.

       Når det gjelder skilsmissedokumentene, fastholdes at hun trodde de var ekte, men innser at hun ville ha sett at de var falske om hun hadde lest dem nøye. Tingretten har uriktig lagt til grunn at overtredelsen er meget grov i utlendingslovens forstand. Om hun hadde vært kjent med at dokumentene var falske, ville det bare vært en « snarvei » å ha lagt dem frem fordi hun etter kenyansk rett har krav på skilsmisse i henhold til den faktiske separasjon som foreligger i hennes tilfelle.

       Det brudd på utlendingsloven som her foreligger kan ikke karakteriseres som et grovt brudd. Fremleggelse av falske dokumenter som viser en sivil status som vedkommende uansett etter søknad ville ha krav på, må klart ligge i nedre sjikt av grove overtredelser. Den falske dokumentasjonen er ikke absolutt oppholdshindrende, bare oppholdshindrende inntil formalia er brakt i orden.

       Barna bor hos sin far, B, men han er ingen egnet omsorgsperson. Han nekter henne å ta med barna til Kenya. Hun mener ekteskapet er over, men har ikke gitt B beskjed om det og bor tidvis sammen med ham og barna. Han er voldelig mot henne og har fremsatt drapstrusler. Hun tør imidlertid ikke oppsøke politiet eller andre offentlige myndigheter av frykt for at det skal bli oppdaget at hun befinner seg ulovlig i landet med pågripelse til følge. Det har derfor ikke vært mulig for henne å få belyst barnas situasjon på en tilfredstillende måte.

       Det at hun har gjort seg skyldig i er lite alvorlig forhold og tilknytningen hun har til Norge gjør at utvisning av henne innebærer et uforholdsmessig tiltak.

       Det følger av rettspraksis, særlig avgjørelsen i Rt-2009-534 , at ved overtredelse av utlendingsloven som utgjør et meget alvorlige forhold, vil normalbelastningene ved en familiesplittelse som følge av utvisning ikke være tilstrekkelig til å konstatere uforholdsmessighet. I denne saken hvor overtredelsen ikke innebærer et meget alvorlig forhold, skulle tingretten ha konstatert uforholdsmessighet selv om det ikke var dokumentert belastninger for barna utover det som følger i normalsituasjonen.

       Angående sikringsgrunn vises til det som er anført i stevningen.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Iverksettelsen av UNEs utvisningsvedtak tillates ikke gjennomført før rettskraftig dom foreligger.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger.

       Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, henholder seg til tingrettens resultat og begrunnelse. Særlig er fremhevet:

       Kravet er ikke nærmere grunngitt, utover at det anføres at vedtaket er feil og at det dermed foreligger et krav. Det er heller ikke sannsynliggjort noen sikringsgrunn.

       Det er sikker rett at instituttet midlertidig forføyning har svært liten betydning på utlendingsrettens område.

       Det som er anført om ankende parts forhold, medfører ikke at det er sannsynliggjort at hun vil bli påført vesentlig skade eller ulempe som følge av utvisningen.

       Dersom den ankende part virkelig er bekymret for barnas omsorgssituasjon, kan hun kontakte barnevernet i forbindelse med utreisen for å få trygghet for at barna har det bra i den perioden hun er utvist.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Kravet tas ikke til følge.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

       Lagmannsretten bemerker:

       Det følger av tvisteloven § 34-2 første ledd første punktum at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort.

       Kravet om at utvisningsvedtaket er ugyldig er ikke gitt medhold av tingretten. Fremleggelse av falske skilsmissedokumenter for vigselsmyndigheten fant tingretten er en grov overtredelse av utlendingsloven § 44 annet ledd og § 47 første ledd bokstav b som gir adgang til å beslutte utvisning, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Videre fant tingretten at utvisning med innreiseforbud i to år ikke representerer noe uforholdsmessig tiltak, jf § 29 annet ledd.

       I ankeerklæringen er det argumentert mot tingrettens vurdering, men det er også tilbudt bevis i form av vitneforklaring fra en ansatt ved det krisesenteret som ankende part har hatt noe tilhold i. På denne bakgrunn fremstår det for lagmannsretten som et åpent spørsmål om kravet om at utvisningsvedtaket er ugyldig vil føre frem, og det kan da ikke besluttes midlertidig forføyning, jf. Rt-1997-1197 , Schei m.fl. Tvisteloven kommentarutgave pkt. 2 side1566.

       Under enhver omstendighet er sikringsgrunn ikke sannsynliggjort. Den ankende part er representert ved prosessfullmektig som ivaretar hennes interesser under saksforberedelsen. De vil kunne ha telefonkonferanser frem til ankeforhandlingen. Det foreligger ikke forhold som krever at hun må oppholde seg i Norge under saksforberedelsen.

       Ulempen ved at hun ikke er til strede under ankeforhandlingen og kan forklare seg direkte for den dømmende rett, kan avhjelpes ved fjernavhør og/eller bevisopptak før utreise finner sted. Det bemerkes at utvisning ikke er til hinder for å få innreisetillatelse, for eksempel til ankeforhandlingen, dersom sterke rimelighetsgrunner foreligger, jf. utlendingsforskriften § 24.

       Lagmannsretten har vurdert, men kan ikke se at noen av bestemmelsene i barnekonvensjonen får anvendelse i saken.

       Anken har ikke ført frem. Staten har krevd sakskostnader med 5.000 kroner med tillegg av merverdiavgift. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Retten har vurdert å frita etter tredje ledd, men ikke funnet grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen. Selv om sakens velferdsmessige betydning for den ankende part og styrkeforholdet partene i mellom kunne tilsi fritak, jf. tredje ledd bokstav c, har retten kommet til at dette ikke er tilstrekkelig tungtveiende.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 6.250 - sekstusentohundreogfemti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo