To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2009-29465
Documentdate : 26.10.2009

Pass-og fremmedkontroll. Utlendingslovens § 19. Utlendingsforskriftens §§ 69 og 65.2

Kvinne fra Irak hadde opphold i Norge. Hun ba om utlendingspass for å reise til Irak. Hun fikk avslag fordi hun ikke kunne dokumentere at hun hadde søkt om pass ved den irakiske ambassade og fordi det var tvil om identiteten. Lagmannsretten fant at det var lagt til grunn korrekt faktum, at det kunne kreves dokumentasjon for søknad og at det ikke var galt at det var tvil om identiteten. Uttalt at avgjørelsen beror på forvaltningens frie skjønn. Vedtaket var gyldig.
Saken gjelder gyldigheten av avslag på søknad om utlendingspass.

       Pass er det vanligste av de internasjonalt anerkjente reisedokumentene. En viktig funksjon for pass er at utlendingsmyndigheten i det land bæreren av passet reiser inn i, skal kunne kontrollere identiteten. Hver enkelt stat utsteder pass til sine borgere. I en del tilfeller er det vanskelig eller umulig for en utlending som oppholder seg i en stat å få pass fra sin hjemstat. Staten kan derfor utstede utlendingspass til andre lands borgere som oppholder seg der. Dette gjelder også for Norge.

       Den 6. oktober 1995 prøvde en kvinne å komme inn i Norge fra Sverige med et irakisk pass lydende på B. Hun ble nektet innreise fordi hun ikke hadde innreisevisum.

       Seks dager senere prøvde den samme kvinnen å reise inn i Norge fra Sverige med det samme passet. Også denne gangen ble hun bortvist fordi hun ikke hadde innreisevisum.

       Den 10. september 1998 meldte den samme kvinnen seg for Oslo politidistrikt. Hun oppga navnet A og at hun var født *.*.1973. Hun hadde ikke pass, men hun hadde et identitetskort fra lærerhøyskolen i Suleimanie i Irak datert 1. oktober 1997. Hun hadde med seg en pike og oppga navnet C født *.*.1995.

       Dagen etter søkte A asyl. I asylintervjuet oppga hun at hun var irakisk statsborger, og at hun ble enke i 1996. Utlendingsdirektoratet brakte på det rene at hun hadde fått permanent oppholdstillatelse i Sverige 12. mai 1997 under navnet B. Grunnlaget var familiegjenforening med ektefellen. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden. Vedtaket ble påklaget, og Justisdepartementet stadfestet avslaget 25. mars 1999.

       Hun sendte en ny søknad til den norske ambassaden i Stockholm om oppholdstillatelse i Norge. Grunnlaget var familiegjenforening med sin ektefelle D som hun skulle ha giftet seg med 1. januar 1991. Søknaden gjaldt også for datteren deres, C, født *.*.1995. Ambassaden oversendte søknaden 21. september 1999. Den ble avslått av Utlendingsnemnda 7. mars 2000. En analyse viste imidlertid at D var far til barnet, og Justisdepartementet ga derfor oppholdstillatelse den 7. desember 2000.

       A søkte om utlendingspass den 12. desember 2000. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet den 16. oktober 2002, og Utlendingsnemnda opprettholdt avslaget ved vedtak av 20. februar 2002. A anmodet om omgjøring, men Utlendingsnemnda kom ved vedtak av 22. mars 2004 til at det ikke var grunnlag for omgjøring.

       Hun søkte for annen gang om utlendingspass 12. august 2002. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 22. august 2002, og etter klage opprettholdt Utlendingsnemnda avslaget ved vedtak av 15. januar 2003.

       A søkte for tredje gang om utlendingspass 1. juni 2003. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden ved vedtak av 10. februar 1004, og Utlendingsnemnda behandlet saken etter klage og opprettholdt avslaget ved vedtak av 15. september 2004.

       Den 1. september 2003 søkte hun om bosettingstillatelse i landet, og dette ble innvilget 2. januar 2004 med grunnlag i utlendingsloven § 12, jf. utlendingsforskriften § 43 første ledd.

       A søkte om norsk statsborgerskap den 14. oktober 2004. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet ved vedtak av 16. mars 2006, og etter klage stadfestet Utlendingsnemnda avslaget ved vedtak av 16. april 2007.

       Hun søkte for fjerde gang om utlendingspass 12. september 2007. I søknaden er det angitt som grunnlag:

       ....for å reise til Kurdistan for å « hente den nødvendige dokumentasjon fra hjemlandet Sør-Kurdistan for å fjerne unødig tvil om identitet », eller å få utstedt et pass der i Kurdistan slik at man kan løse saken for å « fjerne unødige tvil ...om identitet ».

       Utlendingsdirektoratet avslo søknaden ved vedtak av 25. september 2007. Utlendingsnemnda opprettholdt avslaget ved vedtak av 30. april 2008. Det er dette vedtaket som er bragt inn for domstolene og som lagmannsretten skal prøve.

       Fra vedtaket hitsettes følgende, som står under overskriften « Nemndas vurdering »:

       Etter fast praksis i Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda oppstilles det flere vilkår for å gi utlendingspass i medhold av utlendingsforskriften § 69 annet ledd første punktum. Det er et vilkår at klageren fremlegger dokumentasjon på at hun har fremmet skriftlig søknad om pass til hjemlandets myndigheter og at det foreligger dokumentasjon på at han har fått avslag. Kontrollhensyn tilsier at slik dokumentasjon fremlegges. Det er også et vilkår at avslaget ikke skyldes forhold klageren selv råder over, for eksempel mangelfull utfylt søknad eller manglende dokumentasjon på oppgitt identitet. Bakgrunnen for denne praksisen er at norske myndigheter ikke ønsker å utstede pass til utlendinger som selv har ansvar for at de ikke får reisedokumenter fra hjemlandets myndigheter.
       Klageren har verken dokumentert at hun har sendt søknad om pass til hjemlandets myndigheter eller at hun har fått avslag på slik søknad.
       Vilkårene for å innvilge utlendingspass i henhold til utlendingsforskriften § 69 annet ledd første punktum er etter dette ikke oppfylt.
       Nemnda vil videre bemerke at utlendingsbevis kan nektes eventuelt begrenses dersom det er tvil om utlendingens identitet, jf. forskriften § 65 annet ledd bokstav e) og § 70 femte ledd. Klageren hevder at identiteten A (f. *.*.1973) er den korrekte. Nemnda vil imidlertid bemerke at klageren tidligere har hatt oppholdstillatelse i Sverige samt fått utstedt et svensk reisedokument på identiteten B (f. *.*.1972). Denne identiteten har klageren tidligere også hatt et irakisk pass utstedt på, samt oppgitt til norske myndigheter ved forsøk på innreise til riket. Etter nemndas oppfatning foreligger det således tvil om klagerens identitet. Vilkåret for å innvilge utlendingspass er således ikke oppfylt, jf. utlendingsloven § 19, jf. utlendingsforskriften § 69, jf. utlendingsforskriften § 65 annet ledd bokstav e.
       Klageren er også vurdert i henhold til utlendingsforskriften § 69 annet ledd annet punktum. Nemnda finner ikke at det foreligger særlige grunner til utstedelse av utlendingspass etter denne bestemmelsen.
       Vedtaket innebærer at klageren henvises til å benytte hjemlandets reisedokumenter. Nemnda er kjent med at irakere kan ta kontakt med advokat eller familie i hjemlandet for fremskaffelse av identitetspapirer i forbindelse med utstedelse av hjemlandets pass. Nemnda har merket seg at det i tillegg til klagen anføres at det er i strid med irakisk lov å gi fullmakt til en person i Irak om å innhente dokumentasjon om egen identitet uten selv å fremstille seg personlig for den aktuelle fullmektigen. Nemnda kjenner ikke til at det eksistere noen slik begrensning i irakisk lovgiving. Anførselen er heller ikke dokumentert fra klagerens side.

       Oslo tingrett avsa 12. desember 2009 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemnda sitt vedtak av 30. april 2008 blir kjend ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda pliktar å betale A 67.500,- - sekstisjutusenfemhundre - kroner i sakskostnadar innan 2 - to - veker frå forkynning av dommen her.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 24. september 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Utlendingsnemndas vedtak av 30. april 2008 er gyldig.

       A er ikke flyktning og har ikke krav på reisebevis etter utlendingsloven § 19 første ledd jf. utlendingsforskriften § 65. Hun har oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed og har derfor heller ikke krav på reisebevis etter utlendingsloven § 19 annet ledd første punktum, jf. utlendingsforskriften § 69 første ledd.

       Den aktuelle hjemmel for å utstede utlendingspass er utlendingsloven § 19 annet ledd annet punktum, jf. utlendingsforskriften § 69 annet ledd. Avgjørelsen er underlagt forvaltningens frie skjønn. Det foreligger ikke noen ugyldighetsgrunn. Vedtaket bygger på korrekt faktum, og det er ikke tatt utenforliggende hensyn.

       Vedtaket bygger på to begrunnelser. Den første er at A ikke har dokumentert at hun har søkt om pass eller annet reisedokument fra iranske myndigheter. Den andre er at det er tvil om hennes identitet.

       Etter forskriften er et vilkår for at utlendingspass kan utstedes er at vedkommende ikke « kan » få pass fra sitt hjemland. I samsvar med langvarig og etablert forvaltningspraksis stilles det krav om at man må dokumentere at man har søkt om pass fra sitt hjemland. Dette vilkåret bygger på den alminnelige adgangen forvaltningen har til å stille vilkår ved utøvelse av det frie skjønn. Vilkåret har sammenheng med lovens vilkår for å utstede utlendingspass og hensynene bak disse reglene. Denne praksis fremgår bl.a. av artikkel på Utlendingsdirektoratets hjemmeside på internett, sist oppdatert 9. mai 2006.

       Utlendingsnemnda har korrekt lagt til grunn at hun ikke har dokumentert at hun har søkt om pass eller annet reisedokument fra sitt hjemland. Hun har heller ikke dokumentert at hun har fått avslag på slik søknad. Staten er enig med A at hun neppe ville fått pass om hun hadde møtt opp på den irakiske ambassaden i Stockholm. Staten opplyser at hun sannsynligvis vil få utlendingspass for én reise til Stockholm for å prøve å få pass ved ambassaden.

       Vedtaket bygger på korrekt faktum og rettsanvendelse og er gyldig.

       Det følger av utlendingsforskriften § 69 tredje ledd, jf. § 65 annet ledd bokstav e at utlendingspass ikke utstedes om det er tvil om vedkommendes identitet. A har oppgitt navnet B ved forsøkene på innreise til Norge 6. og 12. oktober 1995, og hun hadde da et irakisk pass lydende på dette navnet. Hun har videre oppgitt flere fødselsdatoer. I forbindelse med forsøket på innreise 6. oktober 1995 oppga hun at hun var født *.*.1972, og i forsøket på innreise 12. oktober 1995 oppga hun at hun var født *.*.1972. Hun har flere ganger opplyst at fødselsdatoen er 1. juli 1973, bl.a. i søknad om oppholdstillatelse av 7. september 1999. I søknad om fornyet oppholdstillatelse av 6. november 2002 oppga hun 12. desember 1973 som fødselsdato. Staten opplyser imidlertid at dette siste kan skyldes praksis hos Folkeregisteret. Der er nemlig praksis at hvis fødselsdato er usikker, settes dag og måned i fødselsdatoen til den dato i året vedkommende registreres i Folkeregisteret. A har videre gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter ved asylsøknaden i 1998, bl.a. om at mannen hennes var død. Hun har heller ikke fremlagt dokumenter som kan avklare hennes identitet.

       Det har i den senere tid vært gjennomført undersøkelser gjennom IOM, International Organization for Migration, som viser at identitetskortet fremlagt i prosesskrift av 17. oktober 2008 må være falsk.

       Utlendingsnemnda har således korrekt lagt til grunn at det er tvil om identiteten, og også av den grunn er vedtaket gyldig.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       A fyller vilkårene for utlendingspass og har krav på dette. Vedtaket om å nekte henne det er ugyldig. Det aktuelle rettslige grunnlaget for norske myndigheter for å utstede utlendingspass er utlendingsloven § 19, jf. utlendingsforskriften § 65. Det er enighet om at avgjørelsen er en del av forvaltningens frie skjønn.

       Det anføres prinsipalt at vilkårene for utlendingspass for en enkeltreise til Irak er oppfylt, og subsidiært anføres at vilkårene for utlendingspass er oppfylt.

       A er i en fortvilet situasjon. For å få pass ved den irakiske ambassaden i Stockholm kreves personlig fremmøte, gyldig identitetskort fra Irak og irakisk borgerbrev. Uten pass kan hun ikke reise til ambassaden i Stockholm. Hun har ikke irakisk borgerbrev. Det må hun selv hente i Irak. Men dit kan hun ikke reise uten pass. Når norske myndigheter ikke utsteder pass for å kunne reise til Irak, kan hun ikke skaffe seg borgerbrev, og hun kan da heller ikke skaffe seg irakisk pass ved ambassaden i

       Hun må da i det minste kunne få utlendingspass for èn reise til Irak.

       Utlendingsnemndas vedtak bygger på uriktig faktum på to punkter. For det første er det ikke riktig at hun ikke har søkt om pass. For det annet er det ikke riktig at det er tvil om hennes identitet.

       A har søkt om pass. Søknaden var håndskrevet, og hun har dessverre ikke noen kopi av søknaden. Hun har også henvendt seg til ambassaden på epost. Ambassaden gir ikke ut bekreftelse på at det er mottatt søknad, og man får heller ikke avslag på søknader om pass. For tiden utsteder ambassaden overhodet ikke pass.

       Det er ikke tvil om hennes identitet. Det stemmer at hun ga uriktige opplysninger i forbindelse med de første forsøkene på innreise til Norge, men hun oppfattet det som nødvendig for å komme inn i landet. I forbindelse med søknad om utlendingspass har hun hele tiden gitt korrekte opplysninger. Disse stemmer med hennes identitetskort, der fødselsdatoen er angitt til 1. juli 1973, fremlagt i prosesskrift av 17. oktober 2008. Når hun i noen sammenhenger har oppgitt fødselsdatoen til 12. desember 1973, skyldes det at Folkeregisteret har benyttet denne datoen. Det skyldes praksisen der om at når fødselsdato er usikker, settes dag og måned i fødselsdato til dagen i året for registrering av vedkommende i Folkeregisteret.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken fra Staten v/UNE forkastes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

       Lagmannsretten er kommet til at anken fører frem og bemerker:

       Pass er et internasjonalt anerkjent reisedokument. Lagmannsretten viser til odelstingsproposisjonen for passloven, Ot.prp.nr.61 (1996-1997) under avsnitt 3.2:

       Det finnes en rekke reisedokumenter som er internasjonalt anerkjent, hvorav pass er det vanligste. ...
       Formålet med et pass er først og fremst at utlendingsmyndighetene i vedkommende stat kan kontrollere utlendingens identitet som ledd i den utlendingskontroll alle land foretar. Passet tjener derfor som identitetsbevis for innehaveren. Mangler ved passet kan føre til avvisning ved grensen. Passet tjener også som legitimasjon for at innehaveren kan påberope seg utstederstatens diplomatiske beskyttelse. Det er imidlertid ingen nødvendig sammenheng mellom statsborgerskap og pass.
       Passet medfører ikke i seg selv at innehaveren har rett til utreise fra eget land eller til innreise i andre land. Passet er kun et hjelpemiddel som utstederstaten utstyrer sine borgere med til bruk for reise, hovedsakelig for å sette dem i stand til å oppfylle de krav som fremmede lands myndigheter stiller. Ettersom praktisk talt alle land krever pass av utlendinger ved innreise, har passnektelse i realiteten samme virkning som utreiseforbud med unntak for områder med passfrihet.

       Utgangspunktet er som nevnt innledningsvis at hvert land har ansvar for å gi pass til sine statsborgere. Norge har plikt til å gi pass til norske statsborgere. Personer som ikke er norske statsborgere, men oppholder seg i Norge, skal tilsvarende få pass fra den stat de er borgere av. Dette er ikke alltid mulig. I NOU 2004:20 « Ny utlendingslov » står det under avsnitt 13.10.2:

       Etter flyktningkonvensjonen artikkel 28 er Norge forpliktet til å utstede reisedokumenter til flyktninger. Det er også rimelig at andre utlendinger som ikke kan (eller ikke kan forventes å) skaffe seg hjemlandets reisedokument, får en mulighet til å reise lovlig utenfor Norge. Dette tilsier at reglene om reisebevis for flyktninger og utlendingspass bør videreføres i en ny lov. På den annen side er det alminnelig kjent at reisedokumenter misbrukes, særlig for å smugle asylsøkere inn i Europa.

       I overensstemmelse med dette lyder utlendingsloven § 19:

       Flyktning som har eller gis lovlig opphold i riket, skal etter søknad også gis reisebevis for flyktning for reise utenfor Norge dersom ikke særlige grunner taler mot det. Har flyktningen reisedokument utstedt av fremmed stat, gjelder denne retten bare når flyktningen er innvilget asyl eller bosettingstillatelse, eller Norge i henhold til internasjonal avtale har plikt til å utstede reisebevis for flyktning.
       Utlending som har eller gis arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i riket på grunnlag av søknad om asyl, men uten å ha fått innvilget asyl, skal gis utlendingspass for reise utenfor Norge dersom utlendingens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det. Utlendingspass kan også utstedes i andre tilfeller etter nærmere regler fastsatt av Kongen.
       Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen med søknad om reisebevis for flyktning eller utlendingspass.
       Kongen kan gi forskrift om utstedelse, gyldighetsområde, fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktning og utlendingspass og de nærmere vilkårene for dette.

       I utlendingsforskriften er det gitt nærmere regler om utlendingspass. § 69 og § 70 fjerde ledd hitsettes.

       § 69. Vilkår for utstedelse av utlendingspass
       Utlending som har eller gis arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i riket på grunnlag av søknad om asyl, men uten å ha fått innvilget asyl, skal gis utlendingspass for reise utenfor Norge dersom utlendingens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det. Utlendingspass kan også gis til slik utlendings nærmeste familiemedlemmer som har eller gis arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i riket og som søker om utlendingspass og innleverer sitt pass eller annet reisedokument vedkommende er i besittelse av.
       For øvrig kan utlendingspass etter søknad gis til utlending som ikke kan få pass eller annet reisedokument fra sitt hjemland eller annet land, og som har eller gis arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i riket. Når særlige grunner tilsier det, kan utlendingspass også utstedes i andre tilfeller.
       Utlendingspass kan nektes utstedt når det foreligger forhold som nevnt i § 65 annet ledd. § 70. Utlendingspassets gyldighetsområde
       ....
       Utlendingspasset skal være gyldig for reise til alle land med unntak av utlendingens hjemland. Når sterke rimelighetsgrunner tilsier det, kan utlendingspasset likevel gjøres gyldig for reise til hjemlandet.
       .. .

       A er irakisk statsboger og skal i utgangspunktet få pass fra sitt hjemland. Hun er ikke norsk statsborger, men hun har oppholdstillatelse her. Spørsmålet i saken er om avslaget på søknaden om utlendingspass er gyldig.

       Hun har fått oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening, og den aktuelle bestemmelsen er utlendingsforskriften § 69 annet ledd. Etter første punktum der « kan » myndighetene utstede utlendingspass til personer som « ikke kan » få pass fra sitt hjemland eller andre land. Lagmannsretten legger til grunn at avgjørelsen av om pass skal gis, er en del av forvaltningens frie skjønn. Det innebærer at slik avgjørelse bare kan kjennes ugyldig om det foreligger saksbehandlingsfeil, feil i faktum, rettsanvendelsesfeil eller myndighetsmisbruk. Selve hensiktsmessighetsskjønnet kan ikke prøves. De anførte ugyldighetsgrunnene har sammenheng med det faktum Utlendingsnemnda har lagt til grunn.

       Lagmannsretten bemerker at det her dreier seg om utlendingspass for reise til Irak, hvor hun er statsborger. Etter forskriften § 70 fjerde ledd kreves det da « særlige rimelighetsgrunner », også dette spørsmålet er en del av forvaltningens frie skjønn.

       A har anført at Utlendingsnemnda har bygget på feil faktum når den ikke legger til grunn at hun har søkt om pass ved ambassaden i Stockholm.

       Etter praksis legger Utlendingsnemnda til grunn at man for å oppfylle kravet i § 69 annet ledd annet punktum om at man « ikke kan få pass » må dokumentere at man har søkt og fått avslag. Det dreier seg her om en form for vilkår. Avgjørelsen om å utstede utlendingspass er en del av det frie skjønn, og etter den alminnelige lære kan det da stilles vilkår. Disse må imidlertid ligge innenfor lovens formål og ikke være urimelige. Lagmannsretten peker på at utgangspunktet er at hvert land skal utstede pass til sine egne borgere og behovet for enhetlige og praktikable saksbehandlingsregler. Lagmannsretten finner at Utlendingsnemnda kan stille disse vilkårene.

       A anfører at det i praksis ikke er mulig for henne å skaffe slik dokumentasjon som kreves, og at det ikke er mulig for henne å få pass ved ambassaden i Stockholm. Ambassaden utsteder bare pass ved personlig fremmøte, og det kreves at man fremlegger irakisk identifikasjonspapir og irakisk borgerbrev. Dertil gir ikke ambassaden bekreftelse på mottatte søknader eller avslag. Uten pass kan hun ikke reise til Stockholm. Irakisk borgerbrev har hun ikke i Norge. Det må hun hente i Irak, og dit kan hun ikke reise uten pass. Staten er også enig i at det er lite trolig at hun vil få pass. Lagmannsretten bemerker at situasjonen kan virke vanskelig og uløselig for henne. På den annen side er utlendingspass noe man etter norske regler ikke har umiddelbart krav på, og det gjelder særlig når det er for reise til landet man er borger av. Videre har staten uttrykt at hun sannsynligvis vil få utlendingspass for en reise til Stockholm. Hun kan da sannsynligvis få en avtale ved ambassaden. Selv om hun da neppe får pass, kan hun høyst sannsynlig få dokumentert eller tilstrekkelig sannsynliggjort at hun har søkt om pass og fått avslag. Lagmannsretten kan etter en samlet vurdering ikke se at vilkåret er urimelig i forhold til henne.

       Lagmannsretten finner at Utlendingsnemnda korrekt legger til grunn at hun ikke har dokumentert at hun ikke kan få pass. Utlendingsnemnda har korrekt funnet at grunnlaget for å få utlendingspass etter utlendingsforskriften § 69 annet ledd første punktum ikke er til stede. Anførselen om feil i faktum på dette punktet fører ikke frem.

       Utlendingsforskriften § 69 tredje ledd viser til § 65 annet ledd bokstav e lyder: « Reisebevis kan nektes utstedt når: ... det er tvil om utlendingens identitet ... » . Utlendingsnemnda har lagt til grunn at det er tvil om identiteten til A. Hun anfører at det her er lagt til grunn feil faktum.

       I vedtaket er det i denne sammenheng vist til at hun har fått oppholdstillatelse i Sverige med identiteten B, født *.*.1972, at hun hadde et irakisk pass på denne identiteten og at hun oppga denne ved forsøk på innreise til Norge. Lagmannsretten kan ikke se at dette er uriktig faktum. Lagmannsretten ser det slik at hvorvidt vilkåret om at det foreligger tvil om identiteten er oppfylt, dreier seg om rettsanvendelse. Det kan i utgangspunktet prøves fullt ut. Dette dreier seg imidlertid om et spesielt livs- og fagområde der konkret fagkunnskap er av stor betydning, og hvor det er mange saker som skal behandles, slik at likebehandling er av betydning. Retten må derfor vise tilbakeholdenhet ved prøvelsen.

       Ved vurderingen av om det foreligger tvil om identiteten, må det klart være riktig å legge vekt på at hun tidligere har fått oppholdstillatelse i Sverige med en annen identitet, at hun har hatt irakisk pass på denne identiteten, og at hun har anvendt denne ved to forsøk på innreise til Norge. I Norge har hun i noen sammenhenger anvendt fødselsdatoen 12. desember 1973. Det er i saken kommet frem at Folkeregisteret der det er tvil om identiteten anvender datoen i året for registrering som dag og måned for fødsel. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det forhold at hun har anvendt fødselsdatoen 12. desember 1973 ikke i seg selv indikerer at identiteten er usikker. Et annet forhold er at når Folkeregisteret har anvendt denne datoen, viser det at Folkeregisteret har funnet identiteten usikker. Opplysningene som kom frem i ankeforhandlingen om undersøkelser gjennom IOM, er ikke nærmere underbygget, og A har ikke hatt mulighet til å undersøke dem eller imøtegå dem. Lagmannsretten ser derfor bort fra disse opplysningene. Lagmannsretten peker på at hun ga uriktige opplysninger i asylintervjuet og peker på viktigheten av at det gis riktige opplysninger der. A har for retten forklart om sin reise fra Irak og hvordan mannen hennes og andre ba henne om å gi uriktige opplysninger. Lagmannsretten forstår at hun og andre kan hatt en vanskelig reise, og at korrekte dokumenter og opplysninger kan være vanskelig å fremlegge i enhver sammenheng. Dette har imidlertid liten betydning ved vurderingen av om identiteten er sikker eller om det er tvil om denne. Lagmannsretten finner etter dette at Utlendingsnemnda korrekt har lag til grunn at det er tvil om identiteten. Anførselen om feil i faktum og ugyldighet på dette punktet kan således ikke føre frem.

       Lagmannsretten bemerker at utlendingsforskriften § 65 annet ledd sier at reisebevis « kan » nektes utstedt når det er tvil om identiteten. Lagmannsretten forsto statens anførsler i ankeforhandlingen at det i enkelte tilfeller utstedes reisebevis eller utlendingspass selv om det er tvil om identiteten. Lagmannsretten antar at denne bestemmelsen således ikke er til hinder for å utstede utlendingspass for èn reise til Stockholm for å forsøke å få pass ved ambassaden.

       Etter utlendingsforskriften § 69 annet ledd annet punktum kan det også utstedes utlendingspass når « særlige grunner » tilsier det. Avgjørelsen er klart en del av det frie skjønn. Det fremgår av vedtaket at Utlendingsnemnda har vurdert bestemmelsen og kommet til at den ikke gir grunnlag for å utstede utlendingspass i denne saken. Lagmannsretten kan ikke se at det er anført ugyldighet knyttet til dette og kan heller ikke se grunnlag for det.

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at Utlendingsnemnda har lagt til grunn korrekt faktum og at vedtaket er gyldig. Staten blir å frifinne.

       Staten har lagt ned påstand om tilkjennelse av sakskostnader for lagmannsretten. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd skal staten tilkjennes sakskostnader. Tredje ledd bokstav c gjør unntak for dette der saken er av velferdsmessig betydning for den tapende part og styrkeforholdet tilsier slikt fritak. Lagmannsretten finner at utlendingspass og muligheten til å besøke sitt hjemland er et slikt forhold av velferdsmessig betydning og er kommet til at bestemmelsen kommer til anvendelse. Sakskostnader for lagmannsretten idømmes ikke.

       Lagmannsretten skal også avgjøre sakskostnadene for tingretten, og her legges lagmannsrettens resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 første og annet ledd. Lagmannsretten viser til tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. tredje ledd bokstav c og vurderingene i foregående avsnitt og er kommet til at sakskostnader heller ikke idømmes for tingretten.

       Dommen er ikke avsagt innen fristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd. Det skyldes arbeidsbelastning og ferieavvikling.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Partene bærer hver sine sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo