To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2010-118487
Documentdate : 11.05.2011

Utlendingsrett, utvisning, uforholdsmessighet, alder, botid

Spørsmål var om et utvisningsvedtak uforholdsmessig og derfor ugyldig. Utlendingen kom til Norge fra Tyrkia i 1985, 12 år og tre måneder gammel. Han ble i 2006 domfelt for grove narkotikaforbrytelser, og etter hvert besluttet utvist. Lagmannsretten fant, som tingretten, at utvisning ikke var uforholdsmessig. Det ble bl.a. vist til at han fortsatt hadde en ikke ubetydelig tilknytning til sitt opprinnelige hjemland, Tyrkia.
 Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning. Spørsmålet er om utvisning er uforholdsmessig, på grunn av tilknytningen til Norge.

       A, født *.*.1973, er opprinnelig fra Tyrkia. As far tok opphold i Norge i 1977, etter skilsmisse fra As mor. A selv kom til Norge i august 1985, da faren hentet ham i Tyrkia. Han var da 12 år og tre måneder gammel. A fikk opprinnelig oppholdstillatelse etter reglene om familiegjenforening. Fra 1992 har han hatt bosettingstillatelse i Norge.

       A er fortsatt tyrkisk statsborger. Etter det opplyste fikk han en gang på slutten av 1990-tallet avslag på en søknad om norsk statsborgerskap.

       Ved dom av 27. august 1997 fra Oslo byrett (nå Oslo tingrett) ble A dømt til fengsel i 45 dager for overtredelser av vegtrafikkloven m.v. Videre ble han av samme domstol 11. februar 1998 idømt en bot på 4.000 kroner for å ha hindret en polititjenestemann m.v.

       Etter det opplyste vurderte utlendingsmyndighetene utvisning av A både etter den første og den andre av disse dommene, men begge ganger ble utvisning vurdert til å være uforholdsmessig. Det er for lagmannsretten uomstridt at A ikke ble underrettet om at utvisning var blitt vurdert.

       I perioden 1999 til 2005 pådro A seg en rekke nye straffereaksjoner, slik det fremgår av tingrettens dom. Domfellelsene m.v. gjaldt i stor grad overtredelser av vegtrafikkloven, men omfatter også legemsfornærmelser og uforsiktig omgang med skytevåpen.

       Endelig ble A ved Eidsivating lagmannsretts dom av 13. januar 2006 dømt til fengsel i fire år, hvorav to år ble gjort betinget, for narkotikaforbrytelser. A ble dømt for kjøp av i overkant av 1,5 kilo amfetamin, salg av ca. en kilo av dette og oppbevaring av resten. Videre ble han dømt for kjøp og salg av ca. 50 gram heroin. Amfetaminforholdene fant sted i 2004, heroinforholdene i 2001.

       A sonet lagmannsrettens dom fra 13. juni 2006 til 12. februar 2008.

       A hadde noen tid forut for lagmannsrettens dom av 13. januar 2006 vært samboer med en norsk kvinne. Under soningen ble A far til en sønn, født *.*.2006.

       Noen måneder etter soningen ble han far til en datter, født *.*.2008. Etter brudd i samboerforholdet ble barna boende hos moren. Ved rettsforlik av 6. august 2009 ved Sunnmøre tingrett ble det fastsatt at det skulle være felles foreldreansvar for barna, samt at A skulle ha rett til samvær én gang i måneden – fire timer under tilsyn.

       På bakgrunn av lagmannsrettens dom av 13. januar 2006 ble det i november 2006 sendt forhåndsvarsel til A om mulig utvisning. Ved Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak av 25. september 2007 ble A besluttet utvist, under henvisning til utlendingsloven av 1988 § 30 annet ledd bokstav b. A ble i vedtaket gitt varig innreiseforbud, jf utlendingsloven av 1988 § 29 fjerde ledd annet punktum.

       A klaget Utlendingsdirektoratets vedtak inn for Utlendingsnemnda (UNE), som 29. oktober 2009 vedtok å opprettholde UDIs vedtak.

       Ved stevning av 30. mars 2010 til Oslo tingrett reiste A søksmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak. Han begjærte samtidig midlertidig forføyning, med krav om å bli i landet inntil saken var endelig avgjort.

       Oslo tingrett avsa 25. mai 2010 dom og kjennelse med slik slutning:

I hovedsaken
Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

I begjæring om midlertidig forføyning
Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

I begge tilfellene
Partene bærer sine egne omkostninger.

       A har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Staten v/Utlendingsnemnda har tatt til motmæle.

       A anket også kjennelsen angående midlertidig forføyning. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 24. januar 2011 ble denne anken forkastet. En videre anke til Høyesteretts ankeutvalg førte ikke frem.

       For så vidt gjelder anken over tingrettens dom, dvs. i hovedsaken, ble ankeforhandling holdt i Borgarting lagmannsretts hus 14. april 2011. A møtte ikke, men avga forklaring over telefon, sml. tvisteloven § 21-10, fra ukjent sted. Videre ble det avhørt ett vitne – As far. Endelig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

       Den ankende part, A, har i korthet gjort gjeldende:

       Utvisning innebærer et uforholdsmessig tiltak, jf utlendingsloven av 1988 § 30 tredje ledd. Etter § 30 tredje ledd skal utvisning ikke besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

       For så vidt gjelder forholdets alvor, må man ved vurderingen av Eidsivating lagmannsretts dom av 13. januar 2006 se hen til at det dreide seg om relativt gamle forhold – fra 2001 og 2004. As tidligere domfellelser er av mindre betydning. I stor grad dreier dette seg om overtredelser av vegtrafikkloven.

       A har svært sterk tilknytning til Norge, og en utvisning står ikke i noe rimelig forhold til de straffbare forhold han er dømt for.

       A kom til landet i 1985, bare 12 år gammel. Han har meget lang botid i Norge, i dag over 25 år. Da han fikk forhåndsvarsel om utvisning høsten 2006 hadde han bodd her i 21 år. Hans lave alder ved ankomst og den lange botiden må sees i sammenheng. Det er også et vesentlig moment ved forholdsmessighetsvurderingen at han har to barn i Norge. Også hans nærmeste familie for øvrig bor i Norge. I tillegg kommer at A er godt integrert språklig.

       Når det spesifikt gjelder As to barn i Norge, er forholdet at foreldrene her har felles foreldreansvar. A har i dag et begrenset samvær med barna, men dette kan tenkes utvidet på sikt. A har krevet et mer omfattende samvær, og det verserer en prosess i rettsapparatet om dette. Ved en utvisning vil barna i praksis bli avskåret enhver kontakt med

       A, idet barnas mor har etablert seg på nytt og har tatt avstand fra A.

       Det benektes at A har noen sterk tilknytning til Tyrkia. Han har ikke verdier der, og han har heller ikke hatt det tidligere. Tingretten la her et uriktig faktum til grunn. Han har ikke kontakt med familie i Tyrkia utover moren, og kontakten med henne er svært begrenset. Videre behersker han i dag det tyrkiske språket relativt dårlig.

       A har vært på noen besøk til Tyrkia i de ca. 25 år han har bodd i Norge, men dette dreier seg stort sett om korte ferieturer. Hans siste tur til Tyrkia, våren 2009, gjaldt et opphold på ca. en måned i forbindelse med tvungen militærtjeneste. Hverken tvungne opphold eller korte ferieturer skaper tilknytning.

       Subsidiært er det i hvert fall uforholdsmessig med et varig innreiseforbud

       A har lagt ned slik påstand:

1. Vedtaket fra Utlendingsnemnda av 29.10.2009 kjennes ugyldig.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

       Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i korthet gjort gjeldende:

       Ankende part har gjort seg skyldig i alvorlig kriminalitet, og i gjentatt kriminalitet. I tillegg til Eidsivating lagmannsretts dom av 13. januar 2006, der A ble dømt for alvorlige narkotikaforbrytelser, er han domfelt blant annet for å ha skutt utenfor et utested og for vold mot flere personer. Ved meget alvorlig kriminalitet, som her, skal det svært mye til før en utvisning er uforholdsmessig.

       Selv om A var ung da han kom til Norge – 12 år og tre måneder gammel – var han ikke så ung at han kan sies å ha hatt sin barndom i Norge. Ved vurderingen av hans botid her i landet – over 20 år – må det sees hen til at det er de første ca. 10 år av botiden som var de viktigste for å skape tilknytning og tilhørighet til Norge. De siste ca. 10 år av hans botid har således ikke samme vekt.

       Heller ikke den omstendighet at A har to barn i Norge har noen stor betydning ved forholdsmessighetsvurderingen. Omsorgen for barna ivaretas fullt og helt av moren, og A har bare et svært begrenset samvær med dem.

       As tilknytning til Norge må sees i sammenheng med hans tilknytning til Tyrkia. Det må legges til grunn at A fortsatt har en ikke ubetydelig tilknytning til Tyrkia. Han har sin mor og fire søsken boende der, og uansett grad av kontakt med disse i dag vil han ved hjelp av dem i hvert fall kunne reetablere seg i det tyrkiske samfunn lettere enn ellers. Videre har A flere ganger vært i Tyrkia de årene han har bodd i Norge, og til dels dreier dette seg om opphold av en viss varighet. Det må også legges til grunn at A i hvert fall i 1999 hadde fast eiendom m.v. i Tyrkia, slik han selv opplyste i retten i forbindelse med Oslo byretts dom av 30. august 1999. Endelig må det, med hensyn til As mestring av det tyrkiske språk, antas at dette i det minste vil kunne reetableres raskt.

       Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

       Lagmannsretten bemerker innledningsvis at UNEs vedtak er truffet i medhold av utlendingsloven av 1988, og følgelig skal også retten vurdere vedtaket i forhold til denne loven – ikke i forhold til den nye utlendingsloven av 2008. Denne problemstillingen om «lovvalget» er imidlertid uten praktisk betydning. Spørsmålet om et vedtak er uforholdsmessig er i utlendingsloven av 1988 regulert av § 30 tredje ledd, i 2008-loven av § 70, og den sistnevnte bestemmelsen innebærer ingen realitetsendringer. Etter begge bestemmelser skal « forholdets alvor » vektes mot vedkommendes « tilknytning til riket ».

       Det er ikke omstridt at retten, ved vurderingen av om et utvisningsvedtak er uforholdsmessig, har full prøvelsesrett. Det vises blant annet til Rt-2009-1432 avsnitt 25 og Rt-2009-546 avsnitt 26.

       På generell basis bemerker lagmannsretten videre at Høyesterett gjentatte ganger har fremholdt at det ved alvorlig kriminalitet skal svært mye til før en utvisning er uforholdsmessig. Det vises eksempelvis til den forannevnte dommen i Rt-2009-546 , avsnitt 30, samt Rt-2007-667 avsnitt 34.

       Når det gjelder den konkrete forholdsmessighetsvurderingen i nærværende sak, finner lagmannsretten det utvilsomt at de forhold A ble domfelt for ved Eidsivating lagmannsretts dom av 13. januar 2006 må betegnes som alvorlig kriminalitet, i den forstand Høyesterett her benytter begrepet. I tillegg kommer, som foran nevnt, at A tidligere er straffet en rekke ganger for andre forhold. Uansett om disse forhold isolert sett ikke kan betegnes som « alvorlig kriminalitet », har de klarligvis betydning ved den samlete vurderingen av « forholdets alvor » etter § 30 tredje ledd.

       Lagmannsretten går etter dette over til vurderingen av As « tilknytning til riket ».

       Spørsmålet om en utlendings tilknytning til Norge henger nøye sammen med graden av tilknytning til det opprinnelige hjemlandet, her Tyrkia. Langt på vei kan problemstillingen formuleres som et spørsmål om graden av tilknytning til Norge i forhold til graden av tilknytning til Tyrkia.

       Sentralt ved vurderingen står As lave alder ved ankomst til Norge i 1985 – 12 år og tre måneder – og hans lange botid siden den gang.

       For så vidt gjelder As alder ved ankomst til Norge er det – som fremholdt av staten – stor forskjell på å komme til Norge som f.eks. niåring og som 12-åring. Det vises i denne sammenheng til Rt-2009-546 (Chile), der vedkommende var ni år ved ankomst Norge, og Rt-2005-238 (Vietnam), der vedkommende var 12 år.

       Med hensyn til As botid i Norge er partene enige om at det er botiden frem til han mottok forhåndsvarsel om mulig utvisning, i november 2006, som særlig har betydning. På dette tidspunkt hadde A en botid i Norge på 21 år. Etter lagmannsrettens oppfatning må dette betegnes som en særdeles lang botid. Lagmannsretten er i og for seg enig med staten i at årene frem til voksen alder er de viktigste, i forhold til å opparbeide tilknytning til det landet man bor i. Men også de etterfølgende årene har naturligvis betydning i denne sammenheng. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå ytterligere inn på denne problemstillingen, utover å bemerke at den samlete botid her er så lang at dette momentet må tillegges betydelig vekt.

       Når det gjelder As tilknytning til Norge er det videre fremholdt at han har to barn her, som i dag er henholdsvis fire og et halvt år og tre år. Lagmannsretten er imidlertid enig med staten i at hensynet til barna ikke – i nærværende sak – kan tillegges noen stor betydning ved forholdsmessighetsvurderingen. Lagmannsretten peker for det første på at begge barna er født – og også unnfanget – etter den nevnte dommen av 13. januar 2006 fra Eidsivating lagmannsrett. I hvert fall fra dette tidspunkt burde A ha forstått at utvisning kunne være aktuelt. Videre kommer den omstendighet at A ikke bor sammen med barna, men bare har rett til samvær med dem én gang i måneden. Det er nok så at det etter det opplyste er lite sannsynlig at barnas mor – som skal ha tatt avstand fra A - vil ta barna med på besøk til Tyrkia. A vil imidlertid, særlig når barna blir noe større, kunne opprettholde en viss kontakt med barna via telefon m.v. Lagmannsretten viser i denne sammenheng også til sine bemerkninger nedenfor, angående spørsmålet om varig innreiseforbud.

       I tillegg til de to barna har A sin far og en bror boende i Norge, samt to halvsøsken – fra farens ekteskap med en norsk kvinne. Disse forhold kan imidlertid bare tillegges beskjeden vekt.

       Når det gjelder As tilknytning til Norge gjennom arbeidsliv m.v., vises som utgangspunkt til tingrettens dom på s. 11. A, som fylte 18 år i 1991, var bare sporadisk i arbeid – blant annet i barnehage og som avisbud – på 1990-tallet. I 2001 flyttet han fra Oslo til Ålesund, etter det opplyste for å komme bort fra et belastet miljø. I Ålesund arbeidet han etter hvert som lossearbeider, frem til soning av Eidsivating lagmannsretts dom ble påbegynt i 2006. Under ankeforhandlingen opplyste A at han i 2010 etablerte et eget transportfirma. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten enig med tingretten i at A ikke kan sies å ha noen sterk tilknytning til Norge gjennom arbeidsliv m.v.

       Som tidligere nevnt må tilknytningen til Norge sees i sammenheng med tilknytningen til Tyrkia.

       A har fortsatt sin mor og fire søsken boende i Tyrkia. A har for lagmannsretten forklart at han i dag ikke har noen kontakt med søsknene i Tyrkia, og bare svært begrenset kontakt med moren. Lagmannsretten er enig med staten i at uansett kontakt med mor og søsken i dag, vil A i hvert fall lettere kunne reetablere seg i det tyrkiske samfunnet enn om han ikke hadde hatt slike nære slektninger der. Videre kommer at A etter det opplyste har vært i Tyrkia i hvert fall ca. 10 ganger i de årene han har bodd i Norge. Selv om dette stort sett har dreid seg om kortere ferieturer, innebærer det i det minste at det tyrkiske samfunn er noe mindre fremmedartet for A enn om han overhodet ikke hadde vært i hjemlandet siden han kom til Norge. Når det gjelder As beherskelse av det tyrkiske språk, legger lagmannsretten – som tingretten – til grunn at ved en retur til Tyrkia vil språkferdighetene raskt komme tilbake.

       Et omstridt punkt er om A i hvert fall i 1999 hadde midler i Tyrkia, slik han selv opplyste under hovedforhandlingen i forbindelse med Oslo byretts straffedom av 30. august 1999. Det fremgår av denne dommen at A opplyste å ha fast eiendom i Tyrkia som han hadde inntekt av. Videre fremgår det at A opplyste at han hadde til dels betydelige inntekter fra gambling, at han sendte overskuddet av dette til Tyrkia og at han « i de perioder det går dårlig » reiser til Tyrkia for å hente penger. A har i nærværende sak ikke bestridt at han uttalte seg slik den gang, men forklart at dette bare var noe han fant på.

       På bakgrunn av det foranstående fra 1999-dommen legger lagmannsretten til grunn at A i hvert fall til en viss grad hadde midler i Tyrkia den gang. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på omfanget av disse midler, og heller ikke på om A kan antas å ha midler der også i dag. Under enhver omstendighet er disse forhold ikke avgjørende for lagmannsrettens vurdering av spørsmålet om forholdsmessighet.

       Samlet sett er lagmannsretten enig med staten i at A må sies fortsatt å ha en ikke ubetydelig tilknytning til Tyrkia.

       Når dette er tilfelle finner lagmannsretten, etter en totalvurdering, at utvisningsvedtaket ikke er uforholdmessig. I denne sammenheng minnes om utgangspunktet om at det ved alvorlig kriminalitet skal svært mye til før en utvisning er uforholdsmessig, jf foran.

       A har subsidiært anført at det i hvert fall er uforholdsmessig at han er ilagt varig innreiseforbud.

       Etter utlendingsloven av 1988 § 29 fjerde ledd annet punktum kan det innreiseforbud som en utvisning innebærer, gjøres « varig eller tidsbegrenset ». En tilsvarende bestemmelse finnes i utlendingsloven av 2008 § 71 annet ledd annet punktum. Etter det opplyste gis tidsbegrensete innreiseforbud i praksis enten for to år eller for fem år.

       Lagmannsretten – som legger til grunn at retten har full prøvelsesrett også på dette punkt – har nøye vurdert om et varig innreiseforbud her er uforholdsmessig, særlig av hensyn til

       As mulighet for å besøke sine barn i Norge. Spørsmålet er således om man burde ha nøyd seg med f.eks. fem års innreiseforbud. Lagmannsretten peker imidlertid på at A etter hvert kan søke om tillatelse til kortvarige besøk i Norge, noe som vil bli å vurdere etter utlendingsloven av 2008 § 71 annet ledd fjerde punktum. Bestemmelsen lyder slik:

       Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den som er utvist, etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk....., men som regel ikke før to år er gått fra utreisen.

       Utlendingsloven av 1988 har for øvrig en lignende bestemmelse i § 29 fjerde ledd tredje punktum.

       Bestemmelsen i 2008-loven § 71 annet ledd fjerde punktum (eller 1988-loven § 29 fjerde ledd tredje punktum) demper virkningen av et varig innreiseforbud. Hensett til dette finner lagmannsretten at UNEs vedtak heller ikke på dette punkt kan anses som uforholdsmessig.

       Anken blir etter dette å forkaste.

       Staten har vunnet saken og skal som utgangspunkt tilkjennes saksomkostninger for begge instanser, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Under en viss tvil finner imidlertid lagmannsretten – som tingretten – at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita A for omkost- ningsansvaret, etter lovens § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten viser herunder til at saken til en viss grad har reist prinsipielle problemstillinger, knyttet til betydningen av meget lang botid i Norge. Lagmannsretten peker videre på at saken utvilsomt har stor velferdsmessig betydning for A, sml. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. A blir således å frita for saksomkostningsansvar for begge instanser.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for tingretten eller for lagmannsretten.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo