To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2010-166958
Documentdate : 29.03.2011

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven (1988) § 28, § 29

Utvisning av tsjetsjensk statsborger etter overtredelse av straffeloven § 229 ble ikke ansett uforholdsmessig etter utlendingsloven 1988 § 29. Klagers tilknytning til Norge var ikke spesielt sterk. Vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven 2008 § 28 var ikke tilstede. Lagmannsretten fant det ikke bevist at klagerens fetter hadde en slik tilknytning til opprørsbevegelsen i Tsjetsjenia at retur ville medføre fare for klager.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 1. april 2009 om utvisning og innreiseforbud i fem år med hjemmel i utlendingsloven 1988 § 29 tredje ledd og fjerde ledd.

       A er født *.*.1983. Han er russisk statsborger og er oppvokst i Tsjetsjenia. A kom til Norge og søkte asyl sammen med sin bror i juni 2002. Ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak 28. mars 2003 ble As søknad avslått, men han ble innvilget arbeidstillatelse frem til 23. april 2004. På dette tidspunkt var tsjetsjenere etter dagjeldende regelverk vernet mot utsendelse grunnet de urolige forholdene i området. As arbeidstillatelse er senere fornyet flere ganger.

       Ved Oslo tingretts dom 28. juni 2005 ble A dømt for overtredelse av straffeloven § 229 første ledd første straffalternativ til fengsel i 60 dager, hvorav 40 dager ble gjort betinget. Forholdet knyttet seg til et sammenstøt med en medelev på Rosenhoff skole. Fra tingrettens dom hitsettes følgende:

       ...Det kan etter rettens syn ikke utelukkes at fornærmede var aggressiv, og at han kan ha gjort utfall mot tiltalte – og endog slått ham..
       Det at fornærmede kan ha startet det hele, kan etter rettens syn likevel ikke frita tiltalte for straff etter straffeloven § 48 annet ledd. Ut fra skadene på fornærmede, og forklaringene fra både tiltalte og fornærmede, mener retten han har gått langt utover det som var nødvendig og rimelig for å forsvare seg. Retten legger til grunn at tiltalte må ha slått en rekke harde slag med knyttet hånd mot tiltaltes ansikt, langt flere enn de 2-3 slag han selv har erkjent. Han er en erfaren bokser, og kunne meget vel ha brakt situasjonen under kontroll på annen og mindre brutal måte. Fornærmede har opplyst at han for ti år tilbake har drevet kampsport, og at han har brunt belte i karate. Dette var imidlertid ukjent for tiltalte, og det er intet ved tiltaltes forklaring eller ved de (beskjedne) merkene/lesjonene på tiltalte som tyder på at fornærmede har utgjort en trussel som kan forsvare slik massiv voldsutøvelse.
       Fornærmede fikk slått ut to fortenner, fikk store hevelser i venstre halvdel av ansiktet og fikk en relativt stor rift i venstre munnvik. Retten mener tiltalte, med sin bakgrunn som bokser, må ha forstått at en slagrekke som dette ville påføre fornærmede legemsskader.

       Etter varsel om utvisning i mai 2006 traff UDI vedtak 13. juli 2007 om utvisning og innreiseforbud i fem år. Dette ble påklaget av A. Den 1. april 2009 opprettholdt UNE vedtaket. Vedtaket er senere begjært omgjort to ganger, men begjæringene er avslått henholdsvis 12. mai 2009 og 12. mars 2010.

       Ved stevning 4. mai 2010 til Oslo tingrett reiste A sak om vedtakets gyldighet. Han begjærte samtidig utsatt iverksettelse som senere ble frafalt under hovedforhandlingen.

Oslo tingrett avsa 5. juli 2010 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Sakskostnader idømmes ikke.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Han begjærte samtidig midlertidig forføyning om utsatt iverksettelse. Forut for behandling av saken i lagmannsretten besluttet UNE 4. november 2010 å gi utsatt iverksettelse av vedtak om utvisning til ankeforhandlingene var gjennomført.

       Ankeforhandling er holdt 1. og 2. mars 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble hørt åtte vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse er uriktig.

       A har krav på å få bli i Norge. Ved retur til Tsjetsjenia står A i reell fare for å bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Situasjonen i Tsjetsjenia er generelt vanskelig. A er særlig utsatt for forfølgning fordi hans fetter er aktiv i opprørsbevegelsen i landet. Dette er bekreftet av lederen for den tsjetsjenske opposisjonen i eksil, B.

       Regimet i Tsjetsjenia praktiserer et kollektivt ansvar for familiemedlemmer til deltakere i opprørsbevegelsen. A har tidligere vært pågrepet og holdt fengslet som følge av fetterens aktivitet. Beskyttelsesbehovet er således fortsatt til stede. Det er for øvrig uheldig at beskyttelsesbehovet må vurderes på ny så mange år etter at A kom til landet.

       Det er ikke aktuelt å pålegge A å ta opphold et annet sted i Russland. Det er generelt vanskelig for tsjetsjenere å bosette utenfor Tsjetsjenia, og myndighetene vil i samarbeid med russisk sentralstyre være i stand til å lokalisere ham.

       Utvisning av A vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham og hans familie, jf. utlendingsloven 1988 § 29 annet ledd. Det må ses hen til alvorligheten av det lovbrudd han har gjort seg skyldig i. Overtredelsen skyldes en forutgående provokasjon, og det fremstår som noe tilfeldig at skadene ble av et slikt omfang at straffeloven § 229 kom til anvendelse. Straffutmålingen i saken er i så måte illustrerende. Det er tale om en engangshendelse som fant sted for seks år siden.

       Den straffbare handlingen må veies opp mot tiltaltes tilknytning til Norge. A kom til landet som svært ung, 19 år, og har bodd snart åtte år i Norge. Han er godt integrert, snakker norsk, arbeider her og har nå en samboer i Norge. Også hans bror med familie bor i Norge. Han har ikke lenger noen familie i Tsjetsjenia ettersom hans mor nylig er død. Ved en eventuell retur risikerer han å bli forfulgt. Dette må tillegges vekt også om risikoen ikke anses som så nærliggende at han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak 01.04.09 om utvisning av A og senere avslag på omgjøringsbegjæringer er ugyldige.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens dom er korrekt, og staten kan slutte seg til rettens begrunnelse.

       Det vil ikke være et uforholdsmessig tiltak om A utvises. Han er dømt for en alvorlig voldsforbrytelse som fant sted kort tid etter at han kom til landet.

       A var 19 år da han kom til landet og var således ikke svært ung. Allerede etter tre år ble han varslet om mulig utvisning. Han har i perioder etter utvisningsvedtaket forelå, oppholdt seg ulovlig i landet. Hans arbeid her synes å ha vært noe sporadisk. Det kan heller ikke legges særlig vekt på et samboerskap som er etablert på et tidspunkt hvor han allerede var utvist. Det bemerkes at hans samboer er russisk og således uten vansker vil kunne følge A ved en eventuell retur.

       Ved vurderingen av om utvisning vil være et uforholdsmessig inngrep, skal ikke forfølgelsesrisikoen vurderes. Det er tale om to ulike rettslige vurderinger.

       Vilkårene for beskyttelse grunnet forfølgelsesrisiko foreligger ikke. Norske utlendingsmyndigheter har god kjennskap til de politiske og sikkerhetsmessige forholdene i Tsjetsjenia, som er betydelig endret siden 2002. A er ikke forfulgt av myndighetene i sitt hjemland. Det er ikke grunnlag for å fastslå at hans fetter er aktiv i opprørsbevegelsen, langt mindre at A som en eventuell følge av dette, skulle være utsatt for risiko.

       Det bemerkes at Tsjetsjenia er en del av Russland, og A er derfor russisk statsborger. Han kan således bosette seg andre steder i Russland dersom han frykter overgrep fra tsjetsjenske myndigheter.

       Det er ikke urimelig at beskyttelsesbehovet vurderes ut fra et nåtidsperspektiv.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes for så vidt gjelder punkt 1 i tingrettens domsslutning.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

       Spørsmålet i saken er om UNEs vedtak av 1. april 2009 er ugyldig fordi A har krav på beskyttelse etter nåværende utlendingslov § 28 og/eller fordi en utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak etter tidligere utlendingslov § 29 tredje ledd.

       Lagmannsretten kan prøve vedtakets skjønn fullt ut, men slik at domstolen ikke kan prøve om A skal utvises dersom utvisningen ikke fremstår som uforholdsmessig, jf. Rt-1998-1795 og Rt-2000-591 .

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse. Foranlediget av ankeforhandlingen tilføyer lagmannsretten:

Utlendingsloven 1988 § 29 (forholdsmessighet)

       Etter utlendingsloven 1988 § 29 første ledd bokstav c, jf. tredje ledd, kan en utlending som har arbeidstillatelse utvises ved ilagt straff for forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år. A ble ved Oslo tingretts dom 28. juni 2005 dømt for overtredelse av straffeloven § 229 første ledd første straffalternativ, som har en strafferamme på fire år. Det er derfor ikke tvilsomt at grunnvilkåret i bestemmelsen er oppfylt.

       Utvisning kan imidlertid ikke skje dersom « det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmer », jf. utlendingsloven § 29 annet ledd.

       Ved vurderingen av forholdets alvor legger lagmannsretten til grunn at A er domfelt for et forhold som fremstår som en situasjonsbetinget engangsforeteelse. Av tingrettens domspremisser i straffesaken fremgår det imidlertid at A ved hendelsen utøvde massiv vold gjennom gjentatte knyttneveslag mot fornærmede. Fornærmede ble påført skader i ansiktet, fikk slått ut to tenner og måtte sy seks sting. Det er således en alvorlig straffbar handling han er domfelt for.

       Den rettspraksis som foreligger fra Høyesterett om utvisning som følge av straffbare forhold, knytter seg i det vesentlige til forhold av mer alvorlig karakter enn hva tilfellet er i denne saken. Det er også lite forvaltningspraksis som omhandler utvisning ved denne type voldshandlinger.

       Utlendingslovens bestemmelser om utvisning etter straffbare handlinger er de senere år endret. Ved lov 2. juli 2004 nr. 67 ble blant annet overtredelse av straffeloven § 228 første ledd (legemsfornærmelse) gjort til utvisningsgrunnlag også for personer med arbeids- eller oppholdstillatelse i landet. Av NOU 2004:20 pkt. 12.3.1.5 fremgår det at formålet med lovendringene, foruten å gi beskyttelse mot vold i nære relasjoner, var å sikre en generell utvidelse av utvisningsadgangen ved vold og truende adferd. Det ble vist til den preventive effekten av en slik lovendring.

       Ved vurderingen av forholdets karakter må det således legges til grunn at det er tale om en type forbrytelse hvor lovgiver de senere år har lagt opp til at utvisning skal kunne skje i større grad enn tidligere.

       Dette må holdes opp mot As tilknytning til Norge. A kom til landet sammen med sin bror da han var 19 år gammel. Han hadde da i hovedsak fullført sin skolegang i Tsjetsjenia. I Norge har han gått på norskkurs, men han har ikke tatt ytterligere utdanning. Hans tilknytning til arbeidslivet synes å ha vært av noe sporadisk karakter, og han har ikke hatt langvarige arbeidsforhold.

       Den straffbare forholdet ble begått to og et halvt år etter at han kom til landet. Saken ble raskt pådømt, og han fikk i 2006 forhåndsvarsel om utvisning. Etter 2009 har han oppholdt seg ulovlig i landet. Samme år ble han samboer med en russisk kvinne som studerer i Norge. Hans bror er bosatt i Norge sammen med sin familie.

       A har anført at han har hele sin familiære tilknytning til Norge. Hans mor, som bodde i Tsjetsjenia er nå død, og han har ingen andre slektninger der – utover en fetter som skal være knyttet til motstandsbevegelsen.

       Etter lagmannsrettens syn er As tilknytning til Norge relativt beskjeden. Han har ikke barn og hans samboer er, i likhet med ham, russisk. Han er ikke sterkt integrert i det norske samfunn gjennom arbeidsforhold eller annet. Et eventuelt manglende nettverk i Tsjetsjenia er ikke til hinder for utvisning av en voksen mann. En vanskelig retur i form av at det er lenge siden han var i landet, og at levevilkårene i Tsjetsjenia er annerledes enn i Norge, kan heller ikke være avgjørende. Lagmannsretten kan ikke se at fetterens eventuelle engasjement i motstandsbevegelsen kan få betydning ved forholdsmessighetsvurderingen, men må henføres til drøftelsen av om A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven 2008 § 28.

       Etter en samlet vurdering av det straffbare forholds alvor og As tilknytning til riket, kan lagmannsretten ikke se at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham eller hans nærmeste familiemedlemmer.

Utlendingsloven 2008 § 28 (beskyttelse)

       Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b) har en utlending som er i riket, krav på oppholdstillatelse dersom han står i « reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet ».

       Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det ikke er omstridt at forholdene i Tsjetsjenia kan være vanskelige og at overgrep i form av tortur, bortføring mv. finner sted. Den generelle beskyttelse som tsjetsjenere tidligere ble innvilget, er imidlertid ikke lenger aktuell i det norske myndigheter har funnet det forsvarlig å endre praksis som følge av den endrede situasjon i området. Den generelle situasjonen i Tsjetsjenia kan således ikke lede til beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

       A har anført at han ved retur til Tsjetsjenia risikerer forfølgelse fordi hans fetter i en årrekke har vært, og fortsatt er, aktiv i opprørsbevegelsen. Han har vist til at han før han forlot Tsjetsjenia, ved én anledning ble pågrepet og holdt fanget over tid som følge av fetterens virksomhet, og at det nåværende styret i Tsjetsjenia holder familiemedlemmer kollektivt ansvarlige for opprørernes handlinger. Spesielt unge menn skal være i faresonen for forfølgelse og represalier.

       Tingretten fant det ikke bevist at As fetter i dag er tilknyttet opprørsbevegelsen. For lagmannsretten er det fremlagt en erklæring fra B, som skal bekrefte at så er tilfellet. A er opplyst å være leder for den tsjetsjenske motstandsbevegelsen i eksil, og har i en årrekke vært bosatt i London.

       Etter lagmannsrettens syn kan ikke den fremlagte erklæring tillegges særlig vekt. Erklæringen fremstår som del av en masseproduksjon, og B har som vitne på telefon forklart at han har utstedt svært mange slike erklæringer. Av erklæringen fremgår det at A selv skal ha deltatt i opprørsbevegelsen, noe han selv har avkreftet.

       Lagmannsretten legger videre vekt på at den politiske situasjon i Tsjetsjenia i dag er en annen enn hva tilfellet var i 2002 da A forlot landet. Den gang sto russiske føderale styrker mot tsjetsjenske opprørere etter at Tsjetsjenia i 1994 hadde erklært seg som uavhengig republikk. I 2003 ble det vedtatt en ny tsjetsjensk grunnlov, og forholdet til Russland stabiliserte seg. Tsjetsjenia er fortsatt en del av Russland. Dagens opprørere anses ikke å kjempe for et selvstendig Tsjetsjenia, men kjemper for et islamsk emirat i området, jf. vitneforklaringer fra Inna Sangadzhiyeva i Den norske Helsingforskomiteen og Vibeke Kolderup i Landinfo. Antall opprørere er anslått til under 1 000 stykker, og det er ingen opplysninger som tyder på at B disponerer væpnede styrker. Etter lagmannsrettens syn fremstår det som lite sannsynlig at As fetter i dag er aktiv i opprørsbevegelsen.

       A har etter det opplyste ikke hatt kontakt med sin fetter i løpet av den tiden han har vært i Norge, utover at han i fjor skal ha fått en hilsen fra ham via en bekjent. Han har således ingen opplysninger om fetterens eventuelle aktiviteter. Han har ikke selv vært opprører, og har nå bodd i Norge i en rekke år. Tross de opplysninger som foreligger om mulig kollektivt ansvar for familiemedlemmer, kan lagmannsretten ikke se at en eventuell deltakelse fra fetteren i opprørsbevegelsen medfører noen reell fare for at A vil bli utsatt for alvorlige overgrep av tsjetsjenske myndigheter ved retur til Tsjetsjenia.

       Under enhver omstendighet er lagmannsrettens av den oppfatning at det vil være anledning for A til å ta opphold og således oppnå beskyttelse et annet sted i Russland, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.

       Lagmannsretten finner etter dette at A ikke har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

       A har etter dette tapt saken, og skal i henhold til hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd erstatte ankemotpartens sakskostnader for tingretten og lagmannsrett, jf. tvisteloven § 20-9.

       Tingretten fant å gjøre unntak fra hovedregelen ut fra sakens opplysning, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a. Det er også henvist til tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c.

       Etter lagmannsrettens syn kommer ikke unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a til anvendelse. Lagmannsretten er imidlertid av den oppfatning at A bør fritas for erstatningsansvaret for tingretten etter bestemmelsens tredje ledd bokstav c fordi saken er av velferdsmessig betydning for A, og styrkeforholdet partene imellom tilsier et slikt fritak. Ved vurderingen er det lagt vekt på at A i mange år har hatt lovlig opphold i Norge, og at han har sin nærmeste familie her. Det er også vektlagt at det forhold som danner grunnlag for utvisning, er av en mindre alvorlig karakter enn hva som tidligere er behandlet av Høyesterett, og sakens velferdsmessige betydning tilsa således en domstolskontroll av vedtaket, jf. Norsk Lovkommentar til tvisteloven § 20-2 note 981.

       Gjennom tingrettens dom fikk A en rettslig avklaring av saken. Lagmannsretten kan ikke se at saken for ankeinstansen ligger slik an at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd.

       Advokat Galtung har på vegne av ankemotparten krevet sakskostnader for lagmannsretten med 76 250 kroner, hvor av 60 000 kroner ekskl. mva. utgjør salær. Lagmannsretten legger dette til grunn, idet retten finner kostnadene nødvendige og rimelige, jf. tvisteloven § 20-5.

       Anken blir etter dette å forkaste i sin helhet.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale til staten v/Utlendingsnemnda sakskostnader for lagmannsretten med 76.250 – syttisekstusentohundreogfemti – kroner innen to uker etter forkynnelse av denne dom.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo