To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2010-176804
Documentdate : 20.06.2011

Utlendingsrett. Utvisning

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning med innreiseforbud i to år. Grunnlaget for utvisningsvedtaket var en straffedom. Det sentrale spørsmålet i saken var om vedtaket var et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven av 1988 § 29 annet ledd, jf. EMK artikkel 8 og FNs barnekonvensjon artikkel 3. Lagmannsrettens vurdering var at verken utlendingens egen tilknytning til riket eller konsekvensene for hans familie innebar at utvisningsvedtaket var ugyldig.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning av A.

       A, som er fra Kosovo, er født *.*.1961. Han kom til Norge som asylsøker i mai 1989 sammen med sin kone B og datteren C. Søknaden om asyl ble avslått og familien forlot Norge i august 1990. De hadde da fått et barn til, datteren D.

       Da de kom tilbake til Kosovo ble A og B skilt. A giftet seg i 1992 med en norsk kvinne, E, og fikk innvilget oppholds- og arbeidstillatelse på grunnlag av ekteskap i februar 1993. De fikk sammen datteren F, født *.*.1994.

       A og E ble separert i 1995 og senere skilt. Fra 1996 til 2007 har A etter det opplyste hatt opphold i Norge på humanitært grunnlag.

       Den 17. april 1994 fikk A og B datteren G. B kom til Norge sammen med de tre døtrene i 1998 og bodde en periode på asylmottak. Høsten 1999 fikk de oppholdstillatelse og flyttet da sammen med A.

       Etter det har A og B bodd sammen og fått barna H, født *.*.1999, I født *.*.2001, J født *.*.2004 og K født *.*.2006. De fem yngste barna bor sammen med foreldrene i Trondheim. De to eldste døtrene bor sammen i egen bolig. Datteren F bor sammen med sin mor i Trondheim.

       Den 16. juni 2007 ble A varetektsfengslet for vold mot B og de to eldste barna. Han ble ved Trondheim tingretts kjennelse 16. juli 2007 ilagt besøksforbud til 2. oktober 2007. Besøksforbudet gjaldt i forhold til hele familien. En begjæring om forlengelse av besøksforbudet ble ved tingrettens kjennelse 19. oktober 2007 ikke tatt il følge.

       Statsadvokatene i Trøndelag tok 19. juli 2007 ut tiltale mot A for overtredelser av straffeloven § 219 (post I), § 228 jf. § 232 (post II) og § 219 første straffalternativ slik bestemmelsen lød før 1. januar 2006 (post III). Trondheim tingrett avsa 13. august 2007 dom med slik slutning:

1. A, f. *.*.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219, 1. ledd, 1. straffealternativ, slik bestemmelsen lød før 1. januar 2006, og overtredelse av straffeloven § 219, 1. ledd, bokstav a og b og straffeloven § 228, 1. ledd, sammenholdt med straffeloven § 62, 1. ledd, til fengsel i 9 – ni – måneder. Fullbyrdelsen av 6 – seks – måneder av fengselsstraffen utstår i medhold av straffeloven § 52 flg. med en prøvetid på 3 – tre – år, og under de særskilte vilkår, i medhold av straffeloven § 53, nr. 3, bokstav f og h, at han gjennomfører sinnemestringskurs forutsatt at han blir opptatt på et slikt kurs, og at han møter til megling i konfliktrådet og inngår avtaler i regi av konfliktrådet. Til fradrag i straffen skal gå 61 – sekstien – dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for tiltalens post III, a, b c og d.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.

       Den ubetingede delen av dommen ble etter det opplyste ansett sont ved utholdt varetektsfengsel. Det er videre opplyst at A har oppfylt vilkårene for den betingede delen av dommen.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) sendte 21. februar 2008 forhåndsvarsel til A om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Grunnlaget var dommen fra Trondheim tingrett.

       UDI fattet 14. august 2008 vedtak om utvisning med innreiseforbud på fem år, samt innmelding i SIS.

       A påklaget vedtaket. Utlendingsnemnda (UNE) fattet 17. juli 2009 vedtak i klagesaken. Utvisningen ble opprettholdt, men innreiseforbudet ble fastsatt til to år.

       Den 4. september 2009 begjærte A omgjøring av vedtaket. Begjæringen ble ikke tatt til følge, jf. UNEs beslutning 8. desember 2009 om at man ikke fant grunnlag for å omgjøre vedtaket.

       Søksmål om gyldigheten av utvisningsvedtaket ble anlagt ved stevning 5. mars 2010.

       Oslo tingrett avsa 13. september 2010 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen, slutningen pkt. 1, til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 3. mai 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. A og fire vitner avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak vedrørende utvisning av 17.07.09 og 08.12.09 kjennes ugyldig.
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale As saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Til støtte for denne påstanden er det oppsummeringsvis anført:

       Tingrettens dom om at utvisningsvedtaket er gyldig er basert på feil rettanvendelse og bevisbedømmelse og er uriktig i resultat.

       Spørsmålet om gyldigheten av vedtaket skal vurderes på grunnlag av utlendingsloven av 1988 § 29.

       A bestrider ikke at de objektive vilkårene for utvisning etter § 29 første ledd er oppfylt. Det følger av dommen fra Trondheim tingrett. Utvisning kan etter loven likevel ikke besluttes dersom det vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene, jf. bestemmelsens andre ledd. Det er i denne vurderingen tingretten har tatt feil.

       Ved vurderingen etter andre ledd skal det legges vekt på forholdets alvor og utlendingens tilknytning til landet.

       De forhold A er domfelt for, ligger i utgangspunktet innenfor det som anses som alvorlig lovbrudd. Bildet må imidlertid nyanseres. Dommen ble gjort delvis betinget og A har oppfylt vilkårene for den betingede delen. As livssituasjon da handlingene ble begått må også tas i betraktning. Datteren J ble alvorlig kreftsyk da hun var bare to år. Sykdommen og den omfattende og langvarige behandlingen ble en stor belastning for familien og for A spesielt. I denne perioden gikk nesten all hans tid og overskudd til å ivareta J. Det førte til at han ble veldig stresset og fikk en lav terskel for å kunne reagere aggressivt i enkelte situasjoner. Etter at han kom ut fra varetektsfengsel har det imidlertid ikke vært voldsepisoder. A angrer dypt og har gjennomført stressmestringskurs. I dag er det ingen i familien som er redd for at han skal bli aggressiv og voldelig dersom han blir irritert eller sint. Vanskelig spørsmål som dukker opp i familien, løses ved at de snakker sammen og det er ingen fare for gjentakelse. Det følger av rettspraksis at det i forholdsmessighetsvurderingen er relevant å legge vekt på at de straffbare handlingene er situasjonsbetingede og at det ikke er gjentakelsesfare, jf. Rt-2005-229 .

       Når det gjelder rettspraksis om utvisning på grunnlag av straffedommer må det dessuten tas hensyn til at flere av dommene gjelder mer alvorlige straffbare handlinger enn i saken her. Som eksempel vises til Rt-2009-1432 der vedkommende for øvrig heller ikke hadde omsorgsansvar for barn.

       A har bodd lenge i Norge. Han har bodd her i landet sammenhengende siden februar 1993. Før det hadde han bodd i Norge i ca. et år. Selv om han var voksen da han kom hit til landet, må det legges til grunn at han fått sterk tilknytning til Norge. Det er her han har sin nære familie og sine venner. Han har også et betydelig omsorgsansvar for sine barn. Tilknytningen til Kosovo er blitt ganske fjern. Han har bare vært tilbake i Kosovo noen få ganger. I Kosovo har han bare noen få slektninger og ikke noe sosialt nettverk. Det må også sees hen til at han har vært alvorlig syk og fortsatt er under behandling med en nært forestående operasjon. Utvisning vil derfor ramme A hardt.

       Det er likevel slik at utvisning vil ramme resten av familien, og særlig barna, enda hardere. Hensynet til barnas beste er et overordnet hensyn som skal tillegges vekt også i utlendingssaker, jf. Rt-2009-534 , mindretallets uttalelser. Ved vurderingen av hensynet til barnets beste er det situasjonen på domstidspunktet som er avgjørende, jf. Borgarting lagmannsretts dom i sak LB-2010-40764 .

       A har i dag en stor familie. Fem av barna – som alle er mindreårige – bor hjemme. Det er A, som snakker godt norsk, som i all hovedsak følger opp barna i forhold til skole og fritidsaktiviteter. Da J ble alvorlig kreftsyk var det han som var den sentrale omsorgspersonen og som senere har fulgt henne opp i forhold til sykehus, etterkontroller mv. Det er blitt et spesielt nært forhold mellom J og far. Som følge av sykdommen er J særlig sårbar. En utvisning der far plutselig forsvinner fra familien vil ramme henne urimelig hardt. Det samme gjelder for K som er sønnen i familien og som har et spesielt nært forhold til faren.

       Det må for øvrig legges til grunn at alle barna – både de som bor hjemme og de to eldste – vil bli sterkt skadelidende dersom A må utvises. Kontakten med datteren F vil også bli svekket. Det er A som sørger for kontakten mellom F og hennes mindre halvsøsken. Slik forholdene er, er det realistisk å regne med at denne kontakten blir svekket dersom A utvises.

       Samboeren og mor til syv av barna, B, er relativt svakt integrert i det norske samfunnet. Hun snakker dårlig norsk, har ikke hatt arbeid utenfor hjemmet og har i all hovedsak tatt seg av familien hjemme. Det må derfor legges til grunn at hun samlet sett har begrenset omsorgsevne selv om hun tar sin del av ansvaret for barna i hjemmet. I forhold til skole, helsevesen, fritidsaktiviteter mv. er det imidlertid A som følger opp barna. At hun i perioder har hatt aleneomsorgen, gir ikke grunnlag for noen annen vurdering av hennes omsorgsevne samlet sett. Da hun bodde i Kosovo, før hun kom tilbake til Norge i 1998, hadde hun bare tre barn og bodde dessuten sammen med familie som var til stor støtte og hjelp. I Norge har hun bare i begrensede perioder hatt eneansvaret for familien. I femseks måneder arbeidet A i Oslo, men han var regelmessig hjemme i Trondheim. Under varetektsoppholdet var forholdene for familien vanskelige, men dette var en begrenset periode på et par måneder. Hvis A utvises for to år, vil det være en helt annen situasjon. Det er en reell fare for at Kimrije A ikke vil makte aleneansvaret for familien og reise til Kosovo sammen med sin mann. Det vil utvilsomt ramme alle barna hardt og særlig de som bor hjemme. De er vokst opp i et norsk miljø med skole og venner her i landet. For J er det også en risiko for senfølger av sykdommen som ikke vil kunne ivaretas på en forsvarlig måte i Kosovo.

       På denne bakgrunn må det legges til grunn at utvisning av A for to år vil være en langt større belastning for familien enn det som vanligvis følger av en utvisning.

       Den samlede avveiningen der det tas hensyn til As og familiens tilknytning til Norge, at den voldelige adferd han er domfelt for er et tilbakelagt kapittel og at utvisning vil ramme familien særlig hardt, må lede til at vedtaket om utvisning kjennes ugyldig.

       Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

       Til støtte for denne påstanden er det oppsummert anført:

       Tingrettens dom er riktig i resultat og i all hovedsak også i begrunnelse. Anken må derfor forkastes.

       De objektive vilkårene etter utlendingsloven § 29 første ledd er utvilsomt til stede. Det vises til Trondheim tingretts dom av 13. august 2007. Utvisning for to år – slik UNE bestemte i klagesaken - er ikke et uforholdsmessig tiltak, verken overfor A selv eller hans familie.

       Det er forholdene på vedtakstidspunktet som skal tas i betraktning ved vurderingen av om vedtaket er uforholdsmessig og derved ugyldig, jf. Rt-2007-1815 . Det betyr at etterfølgende faktiske omstendigheter i utgangspunktet ikke skal trekkes inn i vurderingen.

       Utvisning kan likevel ikke besluttes dersom det vil være et uforholdsmessig tak overfor A selv eller hans nærmeste familiemedlemmer. I forholdsmessighetsvurderingen skal det legges vekt på forholdets alvor og utlendingens tilknytning til Norge. A er domfelt for vold mot kona og de to eldste barna. Det dreier seg om flere voldshandlinger begått over et lengre tidsrom. Situasjonen var ved to anledninger så kritisk at politiet ble tilkalt. De forhold han er domfelt for må anses som alvorlige i utlendingslovens forstand selv om straffen ble gjort delvis betinget. Det vises i denne sammenheng til Rt-2009-1432 hvor det er uttalt at vold i nære relasjoner er å anse som alvorlige i utlendingslovsammenheng og at det skal mye til før utvisning i slike tilfeller blir ansett som uforholdsmessig. Om det foreligger gjentakelsesfare eller ikke, er ikke et sentralt spørsmål i denne sammenheng.

       Når det gjelder tilknytningen til riket, er det riktig at A har bodd i Norge i mange år. Han kom imidlertid til landet i voksen alder, og da er botiden her i landet et forhold som etter praksis tillegges begrenset vekt, jf. Rt-1996-551 . Det må legges til grunn at A vil kunne reetablere seg i Kosovo uten særlig store vanskeligheter. Han kan språket og har også arbeidslivserfaring fra hjemlandet. Det er heller ingen opplysninger som tilsier at han ikke kan returnere av helsemessige årsaker.

       Statens syn er at det ikke foreligger forhold som innebærer at utvisningsvedtaket er uforholdsmessig av hensyn til A selv.

       Spørsmålet blir da om utvisning for to år er et uforholdsmessig tiltak i forhold til hans familie. En utvisning vil nesten alltid ramme de nærstående. Det følger av rettspraksis at det må foreligge særlige omstendigheter som innebærer at hensynet til familien gjør at et utvisningsvedtak skal anses uforholdsmessig og derved ugyldig, jf. Rt-2005-229 .

       At det er et nært forhold mellom A og hans barn er normalt og kan derfor ikke tillegges noen særlig vekt. I den konkrete vurderingen må det legges til grunn at barna er alminnelig velfungerende. J - som har vært alvorlig kreftsyk – er blitt frisk. Det er ingen opplysninger om at hun i dag har behov for noen spesiell oppfølging ut over jevnlige kontroller. At hun som følge av sykdommen er potensielt mer sårbar enn andre barn, kan i denne sammenheng ikke være avgjørende. For de andre barna er det ingen spesielle forhold. Om det blir slik at datteren F som følge av utvisningen i en periode ikke vil ha samme kontakt med sine halvsøsken, er heller ikke et tungtveiende moment i forholdsmessighetsvurderingen.

       Det må legges til grunn at B har alminnelig god omsorgsevne og at hun vil kunne ha omsorgen for barna alene, slik hun i perioder har hatt tidligere. Hun har dessuten relativt stor familie her i landet - fem søsken – som vil kunne være en støtte dersom det skulle oppstå spesielle problemer. De eldre barna må også kunne forventes å kunne være til noe hjelp og avlastning.

       Samlet foreligger det ikke særskilte omstendigheter som tilsier at belastningen for familien ved utvisning vil være nevneverdig større enn det som må anses som vanlig.

       Den samlede vurderingen må etter dette bli at vedtaket om utvisning for to år er gyldig.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 17. september 2009 om utvisning for to år og vedtaket 8. desember 2009 om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket.

       Tvistetemaet er om utvisningen er et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven av 1988 § 29 andre ledd, jf. EMK artikkel 8 og FNs barnekonvensjonen artikkel 3.

       Innledningsvis bemerkes at det ikke er anført og heller ikke foreligger noen opplysninger om at A har behov for vern mot forfølgelse ved retur til Kosovo, jf. utlendingsloven § 15.

       Under henvisning til Rt-1996-551 legger lagmannsretten til grunn at prøving i forhold til EMK artikkel 8 – retten til respekt for familieliv og privatliv – i det alt vesentlige vil være sammenfallende med den prøving som skal skje etter utlendingsloven § 29 andre ledd. Dette dreier seg om et rettsanvendelsesskjønn som innebærer at retten har full prøvingsrett, jf. Rt-2005-229 , avsnitt 34.

       Det er ikke omtvistet, og legges til grunn, at grunnvilkåret for utvisning etter § 29 første ledd er oppfylt. Etter første ledd bokstav c kan en utlending utvises når vedkommende her i landet er ilagt straff for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Ved Trondheim tingretts dom 13. august 2007 ble A domfelt for overtredelser av straffeloven § 228 første ledd og straffeloven § 219 første ledd. Begge bestemmelser har en strafferamme på mer enn tre måneder.

       Utvisning kan likevel ikke skje dersom det vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 29 andre ledd som lyder slik:

       Utvisning etter første ledd bokstav a, b, c, e og f besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendings tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

       Som tingretten har påpekt, skal det foretas en avveining mellom det straffbare forholdets alvor og utlendingens tilknytning riket og andre relevante omstendigheter. Jo mer alvorlig forholdet er, desto sterkere må mothensynene være for at en utvisning skal anses som uforholdsmessig, jf. Rt-2000-591 og Rt-2005-229 .

       Forholdsmessighetsvurderingen skal i utgangspunktet skje på grunnlag av de faktiske forhold som forelå på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2007-1815 . Når det gjelder hensynet til barn som blir berørt av vedtaket, kan det imidlertid være riktig også å se hen til etterfølgende omstendigheter, jf. nedenfor.

       Lagmannsretten ser først på kriteriet forholdets alvor.

       Ved Trondheim tingretts dom av 13. august 2007 ble A domfelt for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd som har en strafferamme på fengsel inntil seks måneder og for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd bokstav som hadde en strafferamme på fengsel inntil tre år. Tingretten fastsatte straffen til fengsel i ni måneder som ble gjort delvis betinget med en prøvetid på tre år, jf. foran.

       De straffbare forhold som A er domfelt for er begått over en periode på flere år. I tiltalebeslutningen post I og II er handlingene beskrevet slik at han gjentatte ganger lugget og/eller slo og/eller sparket B, og utsatte henne for psykisk mishandling ved å utføre disse voldshandlingene i nærvær av felles barn. Han truet med å drepe henne hvis hun tilkalte politiet. Han ble også tiltalt for de samme type handlinger overfor sine to eldste døtre C og D. A ble domfelt etter disse postene i tiltalebeslutningen.

       Selv om de straffbare forholdene i saken her ikke er av de aller mest alvorlige tilfeller av vold og mishandling i nære relasjoner, er det etter lagmannsrettens syn ingen tvil om at de handlingene A er domfelt for er å anse som alvorlige straffbare handlinger etter utlendingsloven § 29. At tingretten fant at det var formildende omstendigheter slik at deler av fengselsstraffen ble gjort betinget, endrer ikke den vurdering at handlingene må anses som alvorlige. Hans voldsbruk pågikk over flere år og kan ikke bare tilskrives en stresset situasjon i forbindelse med datteren Js sykdom. Ved to anledninger ble forholdene så alvorlige at politiet ble tilkalt. I tillegg til voldsbruken mot samboeren var han også voldelig og truende mot to av døtrene. I tillegg kommer at en del av voldsbruken også skjedde i påsyn av de mindre barna. Det er således mange ofre for As voldsbruk i hjemmet, både direkte og indirekte.

       Forholdets alvor skal avveies mot andre relevante hensyn, herunder utlendingens tilknytning til riket.

       A har nå bodd i Norge i nesten 20 år og synes å være ganske godt integrert i det norske samfunnet. Han var imidlertid over tretti år da han kom hit til landet og fikk oppholdstillatelse etter at han giftet seg med en norsk kvinne i 1993. Ifølge rettspraksis kan den personlige tilknytningen til landet da bare tillegges begrenset vekt. Det vises til Rt-1996-551 hvor det er uttalt at for en utlending som har fått bosettingstillatelse i Norge i voksen alder, kan hans personlige tilknytning til landet normalt ikke komme i betraktning med noen særlig styrke når han har begått alvorlige forbrytelser.

       Det forhold at A var voksen da han kom til landet, innebærer at han må anses å ha en etablert tilknytning til hjemlandet der han har hatt sin oppvekst og skolegang. Han kjenner språket og kulturen og har fortsatt familie i Kosovo. Han har også arbeidserfaring fra hjemlandet fra tiden før han kom til Norge. Det er heller ingen opplysninger i saken som tilsier at det foreligger personlige forhold som skulle gjøre det vanskelig for A å returnere. Han har gjennomgått behandling for mage-/tarmproblemer, men skulle etter det opplyste bli operert for dette i slutten av mai. Levekårene i Kosovo må generelt å antas å være dårligere enn i Norge, men det kan ikke tillegges nevneverdig vekt.

       Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med tingretten i at As egen tilknytning til Norge ikke taler mot utvisning.

       I den samlede avveining skal det også legges vekt på de konsekvensene en utvisning vil ha for hans familie. I Rt-2005-229 er det i avsnitt 52 uttalt:

       Det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak.

       Det er lagt til grunn at en slik praktisering av forholdsmessigheten er i samsvar med EMK artikkel 8 og FNs Barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1, jf. Rt 2009 . 534 , avsnitt 64-68.

       A har syv barn med sin samboer, jf. foran. Det er stor aldersspredning mellom barna – fra 22 til 5 år. De fem barna som bor hjemme hos foreldrene er ca. 5, 7, 10, 12 og 17 år. Hans datter fra et tidligere ekteskap er 17 år.

       For barna G, H, I og K foreligger ingen opplysninger om særlige omsorgsbehov, verken helsemessig eller på annen måte. Det legges derfor til grunn at de er friske og alminnelig velfungerende på linje med andre barn på samme alder. Utvisning av far vil klart nok bli en belastning for dem, både på grunn av familiebåndene og fordi det er særlig er han som har fulgt opp i forhold til skole og fritidsaktiviteter. Dette må imidlertid anses som « normale belastninger » som generelt rammer barn når en av foreldrene blir utvist fra landet. Etter hvert som barna vokser til vil de dessuten gradvis bli mer selvstendige og selvhjulpne slik at omsorgsbehovet må antas å bli noe mindre.

       For datteren J som nå er 7 år er situasjonen en noe annen. Hun har hatt en alvorlig kreftsykdom og har gjennomgått en langvarig og krevende behandling som var ferdig i juni 2007. På grunnlag av det som er opplyst, legger lagmannsretten til grunn at behandlingen har vært vellykket og at J nå er erklært frisk. Oppfølgingen består i dag av rutinekontroller hver tredje måned. Overlege Moe har gitt forklaring om hennes helsetilstand. Lagmannsretten legger på grunnlag av hans forklaring til grunn at J kan ha blitt særlig sårbar som følge av denne sykdommen. Foreldrene har gitt uttrykk for bekymring for J og hennes utvikling. Det er imidlertid ikke noen holdepunkter for at J nå har behov for noen spesiell oppfølging eller behandling ut over rutinekontrollene. Oppfølging for slike kontroller må utvilsomt kunne ivaretas av mor. Det er ikke grunn til å tvile på at det ble et nært forhold mellom J og far under sykdommen og at det fortsatt er en nær relasjon mellom de to. Når det nå er flere år siden behandlingen ble ferdig og J har blitt sosialisert inn i familien og blitt større, er lagmannsrettens vurdering at et fravær av far som følge av utvisning ikke vil ramme J på en slik måte at det gir tilstrekkelig grunnlag til å si at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak i forhold til henne.

       Når det gjelder de to eldste barna som har flyttet hjemmefra og datteren F som bor sammen med sin mor, kan lagmannsretten ikke se at det foreligger noen særlige omstendigheter som tilsier at utvisning for to år vil være uforholdsmessig.

       For alle barna gjelder at forholdsmessighetsvurderingen må vurderes i lys av at vedtaket om utvisning er tidsbegrenset til to år. Alle barna er så store at de kan ha telefonkontakt med sin far og mulighet til å besøke han i ferier, noe som vil kunne avhjelpe savnet.

       Lagmannsretten går så over til å vurdere konsekvensene av en utvisning i forhold til samboeren B og i den sammenheng også hennes omsorgsevne i forhold til barna.

       B har bodd i Norge siden november 1998, det vil si i snart 13 år. Hun har barn som er etablert i norske samfunnet og har etter det opplyste også fem søsken som bor her i landet. Anførselen om at B ikke har alminnelig god omsorgsevne for sine barn, er ikke sannsynliggjort. Hun har tidligere i perioder hatt eneomsorgen for familien. Da hun kom til Norge i 1998 hadde hun i flere år hatt eneansvaret for tre mindreårige barn. I løpet av den tiden hun har bodd i Norge har hun i perioder også hatt eneomsorgen for familien – først da A i noen måneder arbeidet i Oslo og sist da han var varetektsfengslet og ilagt besøksforbud. Selv om hun i disse periodene har hatt bistand av venner og familie, er det etter de opplysninger som foreligger etter lagmannsrettens vurdering ikke grunn til å frykte for at hun ikke gi barna forsvarlig omsorg dersom A utvises fra landet. Det forhold at hun ikke snakker norsk kan i enkelte situasjoner bli krevende, men det må antas å være et problem som ikke er uvanlig i situasjoner som denne. B har dessuten voksne barn som må kunne forventes å kunne hjelpe og avlaste henne noe, selv om de er opptatt med egne gjøremål. Hun har i også mange nære slektninger i Norge som hun må kunne søke råd hos.

       På denne bakgrunn er lagmannsrettens vurdering er at utvisningen av A ikke medfører belastninger for familien ut over det som må anses som normalt.

       Lagmannsrettens samlede vurdering er at vedtaket om utvisning av A med virkning for en periode på to år ikke anses som et uforholdsmessig tiltak verken i forhold til han selv eller hans nærmeste familiemedlemmer.

       Lagmannsrettens konklusjon innebærer at anken forkastes.

       Staten har fått medhold fullt ut og har da etter tvistelovens hovedregel krav på dekning av nødvendige sakskostnader, jf. § 20-2 første ledd jf. § 20-5. Lagmannsretten vurdering er at det i medhold av unntaksbestemmelsene i § 20-2 tredje ledd bokstav c er grunnlag for å gjøre unntak og frita for erstatningsansvar. Saken har stor velferdsmessig betydning for A. Det er også forskjell i styrkeforholdet mellom partene, ikke minst økonomisk. Det vises til at A ikke har hatt arbeidstillatelse siden vedtaket om utvisning ble truffet og at hans samboer heller ikke har inntekt.

       Dommen er enstemmig.

       Dommen er avsagt mer enn fire uker etter ankeforhandlingen. Det skyldes dels tette berammelser og dels reisefravær, jf. tvisteloven § 19-4 femte ledd.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader idømmes ikke.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo