To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2010-39317
Documentdate : 17.12.2010

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven (1988) § 29 annet ledd

I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at UNEs utvisningsvedtak med fem års innreiseforbud var et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd, og at vedtaket var ugyldig. Det var ikke tvilsomt at personen hadde begått alvorlige straffbare forhold, men retten la avgjørende vekt på han som enslig forlot Irak før fylte 12 år, at han var under 14 år ved ankomst til Norge, at han hadde seks års botid i Norge før utvisningsvedtaket, samt at han ikke hadde noen tilknytning til hjemlandet. Saken var et grensetilfelle.

Saken gjelder hvorvidt utvisningsvedtak med fem års innreiseforbud fra Utlendingsnemnda (UNE) er uforholdsmessig og dermed ugyldig, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd.

A er irakisk statsborger og født *.*.1989 i Makhmur, en by nord i Irak. Han er av kurdisk herkomst. Han søkte asyl i Norge 7. mai 2003, kun 13 år og 10 måneder gammel. Han kom alene til Norge, og han har opplyst at han oppholdt seg i to år i Tyrkia før han kom til Norge. Begge foreldrene døde før han forlot hjemlandet, og han bodde de siste årene i Irak sammen med en fetter og sin ett år eldre bror som begge ble værende igjen i Irak.

Asylsøknaden ble avslått ved vedtak 11. mai 2004 i Utlendingsdirektoratet (UDI). A fikk imidlertid arbeidstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 første ledd, idet han ble ansett for å ha vern mot utsendelse i medhold av § 15 i utlendingsloven.

Når det gjelder videre fremstilling av sakens faktum gjengir lagmannsretten Oslo tingretts saksfremstilling som begge parter i hovedsak har sluttet seg til:

« A hadde i perioden som asylsøker opphold på Vårli mottak for enslige mindreårige asylsøkere. Etter UDIs vedtak ble han flyttet til Høn bofellesskap for enslige mindreårige i Asker. I desember 2005 ble han av barneverntjenesten flyttet til Ås ungdomssenter, et senter for ungdommer med atferdsproblemer. I juni 2006 flyttet han til Fredtun bofelleskap for enslige mindreårige. Fra juni 2007 var han en tid uten fast bopel, men bodde hos venner og bekjente. Fra 01.04.08 ble han tildelt bolig av barneverntjenesten.

Den 02.11.05 vedtok A forelegg for overtredelse av våpenloven ved 10.09.05 å ha oppbevart en såkalt batangakniv. Den 10.11.05 vedtok han forelegg for overtredelse av legemiddelloven ved 13.10.05 å ha brukt hasjisj.

Kort tid forut for vedtakelsene av de nevnte forelegg, 31.10.05, hadde han sammen med fire andre ungdommer medvirket til ran av en togkonduktør. Ved Asker og Bærum tingretts dom av 10.02.06 ble han domfelt for medvirkning til ran til fengsel i 45 dager som ble gjort betinget.

Etter ovennevnte dom ble det vurdert utvisning av A. Ved beslutning av 19.07.06 henla UDI utvisningssaken. UDI fant at det på daværende tidspunkt ville være et uforholdsmessig tiltak å utvise ham. Det ble i vurderingen sett hen til hans unge alder. Han ble bedt informert om at utvisning ville bli vurdert på nytt ved eventuelle nye lovbrudd, herunder at de foreliggende straffbare forhold ville bli tatt i betraktning ved vurderingen av om utvisning ville innebære et uforholdsmessig tiltak.

Etter det opplyste ble A videre dømt til 18 dager betinget fengsel for oppbevaring av 16 gram hasj, ved Follo tingretts dom av 26.04.06. Enn videre ble han ved forelegg ilagt bot i juni 2007 for kjøp, bruk og oppbevaring av narkotika.

Ved Asker og Bærum tingretts dom av 25.02.08 ble han så, som fellesstraff med de betingede dommene av 10.02.06 og 26.04.06 fra henholdsvis Asker og Bærum tingrett og Follo tingrett, dømt til fengsel i 90 dager for overtredelse av straffeloven § 227, straffeloven § 162 første ledd, legemiddelloven og våpenloven. Han ble i henhold til tiltalen funnet skyldig i å ha truet med å drepe en person som angivelig skyldte ham penger. A erkjente i straffesaken å ha fremsatt trusselen i ruset tilstand. Forholdet fant sted 22.10.07. Videre ble han funnet skyldig i flere mindre kjøp av marihuana og bruk og besittelse av samme stoff i perioden 27.07.07 til januar 2008. Han ble imidlertid også domfelt for å ha oppbevart, sammen med andre, så mye som 315 gram marihuana 21.01.08. Enn videre ble han funnet skyldig i å ha hatt en luftpistol 16.09.07 på offentlig sted uten aktverdig grunn. A ble pågrepet og fengslet i forbindelse med narkotikaforholdet 21.01.08, og sonet således straffen i perioden 21.01. – 01.04.08.

UDI forhåndsvarslet A om utvisning ved brev av 14.05.08. 27.10.08 vedtok UDI utvisning av ham i medhold av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c. Han ble gitt varig innreiseforbud, jf. § 29 fjerde ledd og utlendingsforskriften § 122.

Etter klage opprettholdt Utlendingsnemnda (UNE) utvisningen i vedtak av 04.06.09. Innreiseforbudet ble dog gjort tidsbegrenset til 5 år, hensett til hans tilknytning til riket gjennom opphold, og hans unge alder ved ankomst.

Vedtaket er senere begjært omgjort, men opprettholdt ved beslutning av 17.08.09. I beslutningen heter det at det ikke var grunnlag for å gi utsatt iverksetting av vedtaket av 04.06.09, og at det måtte påregnes effektuert dersom klageren ikke forlater landet frivillig. Det er også i telefaks av 13.11.09 fra UNE, etter fremsettelse av stevning og begjæring om midlertidig forføyning, besluttet ikke å gi utsatt iverksetting. »

I tillegg til de ovennevnte straffbare forhold vedtok A et forelegg på kr 3 000 for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd for kjøp av ca 1 gram hasj 1. juli 2008, og for overtredelse av legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd for samme dato å ha brukt hasj. Han ble igjen bøtelagt for overtredelse av legemiddelloven kort forut for 14. juli 2008.

Ved stevning 30. oktober 2009 anla A søksmål mot staten v/UNE med påstand om at UNEs vedtak 4. juni 2009 og beslutningen 17. august s.å. er ugyldig. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning med påstand om at utvisningsvedtaket ikke effektueres før det foreligger rettskraftig dom. Ved tilsvar av 25. november tok UNE til motmæle og påsto seg frifunnet i hovedsaken. Det ble videre nedlagt påstand om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge.

Oslo tingrett avsa dom 22. desember 2009 med slik domsslutning:

1.

Utlendingsnemndas vedtak av 04.06.09 og beslutning av 17.08.09 kjennes ugyldige.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A med 108 913 – etthundreogåttetusennihundreogtretten - kroner.

Det ble samtidig avsagt kjennelse med slik slutning:

1.

Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2.

A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/Utlendingsnemnda med 6 000 – sekstusen – kroner.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/UNE har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle. A begjæring om utsatt iverksettelse ble ikke tatt til følge av UNE, som imidlertid besluttet å instruere politiet om ikke å føre A ut av landet inntil dom fra lagmannsretten foreligger.

Ankeforhandling er holdt 7.- 8. desember 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. UNE var representert ved sin prosessfullmektig. Dessuten møtte rådgiver i UNE, Bhupinder Singh Bains, som avga forklaring. I tillegg ble det avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda , har i hovedtrekk anført:

Utvisningsvedtaket etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c utgjør ikke et uforholdsmessig inngrep, og vedtaket er dermed gyldig. Vurderingen av forholdsmessigheten etter § 29 annet ledd kan prøves fullt ut av domstolene, og vurderingstemaet er langt på vei sammenfallende med vurderingstemaet under EMK artikkel 8.

Ved forholdsmessighetsvurderingen skal det foretas en sammensatt og konkret vurdering med utgangspunkt i det straffbare forholds alvor og utlendingens tilknytning til Norge. Et sentralt tvistepunkt i saken er hvilken betydning A ankomstalder har i forhold til de øvrige faktiske forhold av betydning.

Det kreves en relativt sterk tilknytning til Norge for at utvisning skal være uforholdsmessig overfor utlendingen selv. Norge har lagt opp til en streng utvisningspolitikk på bakgrunn av allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning. Disse hensynene har betydning for vurderingen av de straffbare forholds alvor, og de tillegges også betydning ved forholdsmessighetsvurderingen av en utlending som kom til landet som barn eller i ung alder. Det går intet skille ved hvorvidt utlendingen kom til Norge som barn eller voksen, men ved vurderingen av tilknytningen til både hjemlandet og til Norge vil det ha betydning hvor gammel vedkommende var da han kom til landet.

Hva angår de straffbare forhold A er dømt for, bemerkes at særlig oppbevaringen av 315 gram marihuana i januar 2008, drapstrusselen i oktober 2007 og medvirkningen til ran i oktober 2005 er meget alvorlige forhold. Strafferammen for de førstnevnte forhold er henholdsvis to og tre år. A har dessuten gjort seg skyldig i langvarig kriminell virksomhet over en periode på ca tre år. Han har begått 27 ulike straffbare forhold, hvorav åtte ble begått før han fylte 18 år og 19 forhold etter fylte 18 år. De mest alvorlige forholdene er begått etter fylte 18 år; herunder drapstrussel, brudd på våpenloven, salg av 25 gram hasj og oppbevaring av 315 gram marihuana. Selv om omfanget nok veier tyngst ved forholdsmessighetsvurderingen, er enkeltforholdene også av alvorlig art. Det er ikke grunnlag for å si at staten ikke har fulgt opp sitt ansvar for A som mindreårig enslig asylsøker.

Når det gjelder A tilknytning til Norge, vises til at han var nesten 14 år da han kom til Norge, og at han kun hadde oppholdt seg i landet i ca seks år på vedtakstidspunktet. Han har ikke etablert familie i Norge, og han har ikke har noen nær familie fra hjemlandet i Norge. Han har derimot en tilknytning til hjemlandet ved at han bodde og gikk på skole der til han var nesten 12 år gammel. Han snakker kurdisk og har mulighet for å få kontakt med sin bror og fetter som han bodde sammen med i Irak etter at foreldrene døde. Det erkjennes at det kan være vanskelig å etablere seg i hjemlandet, men det må vektlegges at A etter det opplyste er en ressurssterk person.

At innreiseforbudet er gjort tidsbegrenset er også av betydning for forvurderingen av forholdsmessigheten.

Det ble nedlagt slik påstand:

1.

Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A har i hovedtrekk anført:

Det bestrides ikke at de objektive vilkår for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c er oppfylt, men det anføres at utvisning er i strid med utlendingsloven § 29 annet ledd, idet en helhetsvurdering innebærer at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor A selv. Det skal foretas en skjønnsmessig vurdering hvor de straffbare forholds alvor skal veies mot utlendingens tilknytning til Norge. Når det gjelder utvisning av personer som har kommet til Norge i ung alder, er « hovedregelen » at det er uforholdsmessig å utvise utlendingen. I vår sak gir utlendingsloven bedre vern enn EMK artikkel 8.

Det anføres for det første at A har en sterk tilknytning til Norge. Tilknytningen skal vurderes på bakgrunn av en oppholdstid på seks år og en måned. A er nå godt integrert ved at han går på skole og har venner her. Han er også rusfri. Barneverntjenesten har bekreftet at han er resurssterk, at han har skjerpet seg når det gjelder skolegang, og at han er inne i en god utvikling.

Når det gjelder alvoret i de straffbare forhold A har gjort seg skyldig i, anføres at disse verken enkeltvis eller samlet kan anses å være av svært alvorlig karakter. Narkotikaovertredelsene gjelder stort sett befatning med marihuana til eget bruk. Forholdet der A fremsatte trussel var situasjonsbetinget. Den samlede straffen på fengsel i 90 dager viser at forholdene ikke ble ansett som spesielt alvorlige. Det anføres dessuten at det offentlige må bære et ansvar for A skjevutvikling, idet denne har funnet sted mens han har vært under statens omsorg. Som svært sårbar ungdom fikk ikke A den nødvendige hjelp og oppfølging som han burde fått. De mest alvorlige straffbare forholdene ble begått rett etter myndighetsalder, og har klar sammenheng med tidligere skjevutvikling og at han ble tatt opp i uheldige miljøer. Det må også vektlegges at han ikke har begått nye straffbare forhold etter juli 2008, og at det ikke foreligger noen gjentagelsesfare.

A har svært liten tilknytning til Iran. Tilknytningen må vurderes på bakgrunn av at han forlot Irak som 11-åring, at han ikke har noe nettverk eller familie i Irak, og at han heller har noen særlig tilknytning til kulturen eller væremåten der. Han behersker kurdisk kun muntlig, og han kan ikke arabisk. Det må legges til grunn at det er svært vanskelig å reintegrere seg i det nordlige Irak på grunn av de store omveltningene krigen har medført.

Dessuten anføres at utvisning med et innreiseforbud på fem år i realiteten er et varig innreiseforbud, da han ikke har noe oppholdsgrunnlag i Norge etter utvisningsperioden.

Det ble nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

Ankemotparten / det offentlige tilkjennes saksomkostninger.

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse. Anken foranlediger imidlertid en oppsummering og enkelte bemerkninger fra lagmannsrettens side.

I likhet med tingretten vurderer lagmannsretten kun gyldigheten av UNEs utvisningsvedtak 4. juni 2009, idet beslutningen 17. august om ikke å omgjøre vedtaket, kun viser til begrunnelsen i utvisningsvedtaket.

Det følger av utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c at utlending kan utvises når vedkommende er ilagt straff for forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff. Det er ikke omtvistet at dette vilkåret er oppfylt i vår sak. Det omtvistede spørsmål er om utvisning med fem års innreiseforbud vil være et uforholdsmessig tiltak etter § 29 annet ledd. Det følger av Rt-2000-591 og senere høyesterettspraksis at domstolen har full prøvelsesrett ved vurderingen av forholdsmessigheten etter den nevnte bestemmelse.

Vurderingen av forholdsmessigheten i utvisningsvedtaket vil i første rekke bero på A tilknytning til Norge veid mot alvoret i de straffbare handlingene han er dømt for. Hans tilknytning til hjemlandet er også av betydning i den samlede vurderingen, jf. blant annet avgjørelsene inntatt i Rt-2009-546 og s. Rt-2009-1432 . Det følger videre av rettspraksis at lav alder ved ankomst til Norge, og lengden av lovlig oppholdstid, skal tillegges betydelig vekt, jf. blant annet avgjørelsen inntatt i Rt-2005-238 . På den annen side skal det ved alvorlig kriminalitet mye til før utvisning blir ansett som et uforholdsmessig tiltak, jf. Rt-2009-1432 avsnitt 37 med henvisning til Rt-2009-546 avsnitt 30.

Det er enighet mellom partene om at A unge alder ved ankomst til Norge er et moment av betydning ved vurderingen av forholdsmessigheten. Partene er imidlertid uenige om hvilken vekt dette forhold skal tillegges. A prosessfullmektig anfører at « hovedregelen » etter rettspraksis er at det er uforholdsmessig å utvise utlendinger som er ankommet Norge i ung alder.

Lagmannsretten slutter seg til det tingretten skriver på side 8 ff i dommen om betydningen av ung alder ved ankomst til Norge:

« Det synes klart at det etter gjeldende rett – og etter forarbeidene til ny utlendingslov – ikke er noe absolutt vern mot utvisning av utlendinger som kom til Norge i ung alder. Som følge av vilkåret om forholdsmessighet forekommer det imidlertid i praksis sjelden at personer som kom til Norge før 12-årsalderen blir utvist. I HR-2009-2152-A ( Rt-2009-1432) kom Høyesterett til at det ikke var uforholdsmessig å utvise for 5 år en iraner som kom til Norge som 14-åring, til tross for at det ble ansett belastende for ham å reetablere seg i Iran, hensett til hans lange botid i Norge, hans familiære tilknytning her, og hans utdanning og yrkesbakgrunn.

I sistnevnte dom er det vist til uttalelse i Ot.prp.nr.51 (2003-2004) som er dekkende for gjeldende rett:

I saker der utlendingen har bodd lenge i Norge og i tillegg kom til landet som barn, kreves det svært mye av det straffbare forholdet før utlendingsmyndighetene reagerer med utvisning. En av grunnene til dette er blant annet at det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge.

I nevnte dom, HR-2009-2152-A , heter det så at tilfellet, der vedkommende hadde bodd i Iran til han var nesten 14 år, lå i ytterkanten av den gruppen hvor den klare hovedregelen er at det anses uforholdsmessig å utvise. »

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at enkelte av de straffbare forhold A er domfelt for må karakteriseres som alvorlig kriminalitet. Det gjelder særlig drapstrusselen han fremsatte i oktober 2007, salg av 25 gram marihuana i desember s.å. og oppbevaringen av ca. 315 gram marihuana sammen med andre i januar 2008. Disse straffbare forhold er begått etter at han fylte 18 år. I Asker og Bærum tingretts dom 25. februar 2008 ble han for disse forhold og flere mindre alvorlige narkotikaovertredelser samt bæring av en luftpistol på offentlig sted, idømt 90 dager fengsel. Dommen er en fellesstraff med to tidligere dommer på henholdsvis 45 og 18 dagers betinget fengsel for straffbare forhold før fylte 18 år. I den første av disse dommene ble A dømt for medvirkning til ran av en togkonduktør, og i den andre ble han dømt for oppbevaring av 16 gram hasj. I nevnte tingrettsdom er det i formildende retning lagt vekt på en kombinasjon av tilståelsesrabatt, hans unge alder og vanskelige oppvekst som foreldreløs. Lagmannsretten bemerker at den utmålte straff også er et moment ved vurderingen av forholdsmessigheten.

Ved vurderingen av alvorligheten av de straffbare forhold må det etter lagmannsrettens syn legges betydelig vekt på at A gjentatte ganger, helt siden 16 års alderen, har gjort seg skyldig i straffbare forhold. Han har i alt begått 27 lovbrudd i perioden 10. september 2005 – 14. juli 2008, hvorav 8 ble begått før han fylte 18 år, herunder ranet, og 19 lovbrudd etter fylte 18 år. Lagmannsretten er enig med statens prosessfullmektig i at de gjentatte lovbruddene samlet sett representerer en alvorlig mangel på respekt for norsk lovgivning, og at A også overså oppfordringen til å holde seg lovlydig da UDI vurderte utvisning våren 2006 på bakgrunn av ransdommen og flere forelegg. Lagmannsretten bemerker imidlertid at 10 av de straffbare forholdene gjelder overtredelse av legemiddelloven og er knyttet til A tidligere narkotikamisbruk, og at lovbruddene for en vesentlig del må karakteriseres som såkalt ungdomskriminalitet.

Lagmannsretten tar et visst hensyn til at A ikke har begått straffbare forhold etter 14. juli 2008 og frem til endelig utvisningsvedtak 4. juni 2009. Det vises til EMDs avgjørelse 18. oktober 2006 i Case of Üner v. The Netherlands ( EMD-1999-46410-2 ), hvor en persons adferd fra de straffbare forhold fant sted og frem til det endelige utvisningsvedtaket, ble ansett som et moment av generell betydning.

Etter at A ble løslatt fra soning våren 2008 fattet barneverntjenesten i Asker vedtak om at A skulle stå under tiltak frem til fylte 23 år, og det ble besluttet at han skulle få særskilt bistand fra miljøterapeut Vu Ha Hong. A mottar nå både økonomisk og praktisk hjelp fra barneverntjenesten samt at han jevnlig har kontakt med Hong. A bor i dag i egen bolig og følger undervisning i grunnskolepensum ved Asker folkeuniversitet. Han fortalte i retten at han etter at han hadde gjennomført grunnskolen, ville studere videre på helse- og sosiallinjen. Han har vært rusfri i flere år. Hong, som var vitne i retten, forklarte at A er en resurssterk person som kan hvis han vil, og at han har klart seg bra etter soningen. Han forklarte videre at barneverntjenesten i ettertid hadde hatt et møte hvor det ble uttalt at A nok burde ha fått tettere og bedre oppfølgning. Det var indikasjoner på at han hadde særlige behov da han ankom Vårli mottak.

Når det gjelder tilknytning til Norge, har A forklart at han har 5 – 6 venner hvorav de fleste er norske. Han har noe kontakt med sin halvbror i Trondheim og sin onkel som tidligere bodde i Norge, men som nå er flyttet til Sverige. Det legges til grunn at han ikke har kontakt med noe kurdisk miljø i Norge. Når det gjelder tilknytningen til Irak, har han forklart at han ikke har kontakt med noen i Irak, verken familie eller andre. Han vet ikke om broren og fetteren som han bodde hos etter at moren døde, fortsatt bor i Irak. Han behersker kun kurdisk muntlig og kan ikke arabisk. Han forlot hjemlandet ca. to år før han kom til Norge, dvs før fylte 12 år. Han oppholdt seg disse to årene i Tyrkia, og måtte mesteparten av denne tiden livnære seg uten hjelp. Lagmannsretten legger disse opplysningene til grunn for sin vurdering.

Lagmannsretten finner ikke å legge vekt på anførselen fra A om at det offentlige har et medansvar for hans skjevutvikling. På den annen side kan lagmannsretten ikke se bort fra at A forlot hjemlandet som enslig før han var fylt 12 år, og at han i viktige år i oppveksten ikke hadde den nødvendige oppfølgning og veiledning fra voksenpersoner, verken i Tyrkia eller Norge.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten i likhet med tingretten kommet til at utvisning av A med fem års innreiseforbud vil være et uforholdsmessig inngrep overfor ham, og at vedtaket om utvisning således er ugyldig. Saken fremstår som et grensetilfelle. Lagmannsretten har ved avgjørelsen lagt vekt på A forholdsvis lave alder da han som enslig mindreårig kom til Norge, at han forlot hjemlandet allerede før fylte 12 år, at han hadde vel seks års opphold i Norge før UNE fattet endelig utvisningsvedtak, og at han i dag ikke har noen tilknytning til hjemlandet utover at han bodde der til han snautt 12 år gammel som enslig reiste til Tyrkia. Det er også lagmannsrettens syn at et begrenset innreiseforbud i fem år i realiteten har samme betydning for forholdsmessighetsvurderingen som om A var blitt ilagt et varig innreiseforbud.

Ved at anken forkastes har ankemotparten vunnet saken fullstendig. Det er rettens syn at han har krav på full erstatning for sine omkostninger for lagmannsretten, jf hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, da retten ikke finner at det er grunn til å anvende noen av unntakene i tredje ledd.

Advokatfullmektig Erik Osvik har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 69 909,37, inklusive merverdiavgift, som i sin helhet refererer seg til salær. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Fylkesmannen har innvilget fri sakførsel for A for lagmannsretten, og advokatfullmektig Osvik er oppnevnt som hans prosessfullmektig. Erstatningen tilkommer derfor det offentlige dersom advokatfullmektig Osvik får dekket sine omkostninger via fri rettshjelp.

Lagmannsretten finner ingen grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.

Anken forkastes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/ Utlendingsnemnda til A /det offentlige 69.909,37 -sekstinitusennihundreogni 37/100- kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.




Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo