To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2011-54298
Documentdate : 25.05.2012

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven 2008 § 66 første ledd bokstav a og § 70.

Spørsmål om gyldighet av utvisningsvedtak fra 2008 for utlending som kom til Norge i 2003 og oppga falsk identitet, herunder hjemland. Vedtaket ble truffet ca ti måneder etter at forholdet ble avdekket. At utlendingen var gift i Norge og hadde to mindreårige barn, medførte ikke at vedtaket ble ansett for uforholdsmessig. Uttalelser om etterfølgende omstendigheter, jf Rt-2012-667.

Saken gjelder:

       Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utvisning etter utlendingsloven av 2008 § 66 første ledd bokstav a. Spørsmålet er om vedtaket er uforholdsmessig etter bestemmelsen lovens  § 70.

Sakens bakgrunn: 

       A er født *.*.1978, og kommer fra Tanzania. Han kom til Norge og søkte asyl den 20. juni 2003, og hadde ikke med pass eller andre identitetsdokumenter. I søknaden opplyste A at han het B at han var født *.*.1983, og at han var fra Somalia. Disse opplysningene var ikke riktige.

       Søknad om opphold ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) den 20. juli 2004. Vedtaket ble påklaget, men Utlendingsnemnda (UNE) opprettholdt avslaget ved vedtak av 3. april 2006. A fikk midlertidig arbeidstillatelse 14. juni 2004.

       A bodde på asylmottak på X. Der møtte han D. De var kjærester en stund, men brøt kontakten. D var imidlertid blitt gravid, og fikk sønnen C den *.*.2004.

       Da C nærmet seg ett år, oppsøkte D A, og fortalte om sønnen. A flyttet inn til D kort tid før de giftet seg den 27. januar 2006.

       Ved Voss tingretts dom av 16. november 2005 var A blitt domfelt for grovt tyveri som etter det opplyste ble begått ved årsskiftet 2004/2005, til 45 dagers betinget fengsel. Han fikk tilsendt forhåndsvarsel om utvisning, men saken ble henlagt i 2007 på grunn av hans tilknytning til Norge gjennom sønnen C og ekteskapet med D.

       A søkte om arbeidstillatelse i medhold av reglene om familiegjenforening den 23. mars 2006. I intervju ved Hordaland politidistrikt den 23. november 2007 fastholdt A at han var fra Somalia. Søknaden ble avslått av UDI 11. januar 2008 under henvisning til at søkeren « ikke har fremlagt identitetsdokumenter og heller ikke sannsynliggjort sin identitet ». I klage av 27. februar 2008 ble As riktige navn opplyst. Det ble også opplyst at han ikke var fra Somalia, men fra Tanzania. I klagen ble det opplyst at A hadde fått råd om å reise via Kenya hvor han kjøpte pass og billetter, at han etter råd hadde brent passet, og at han hadde fått opplyst at han måtte oppgi at han var fra Somalia for å få mulighet til å bli i Norge.

       Den 6. juni 2008 sendte UDI nytt forhåndsvarsel om utvisning av A. På bakgrunn av at A hadde gitt uriktige opplysninger vedrørende sin identitet til norske myndigheter, fattet UDI utvisningsvedtak den 10. desember 2008 hvor A også ble gitt et innreiseforbud for fem år. UNE opprettholdt vedtaket 15. april 2010.

       D ble for øvrig gravid igjen vinteren 2009, men aborterte i sjette måned. Etter dette har D og A fått datteren E som ble født *.*.2011.

       Ved stevning til Oslo tingrett 4. august 2010 reiste A søksmål mot staten v/ Utlendingsnemnda med påstand om at avslagsvedtaket var ugyldig. Staten innga tilsvar 23. september 2010 og nedla påstand om frifinnelse.

       Hovedforhandling ble holdt i Oslo tingrett den 9. desember 2010, og Oslo tingrett avsa 18. januar 2011 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemnda sitt vedtak av 15.04.2010 er ugyldig. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens kostnader med 103.318,50 - etthundreogtretusentrehundreogattenkommafemti- kroner til A innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse. 

       Staten ved Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 24. mai 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Seniorrådgiver Per Omtvedt fulgte forhandlingene. A møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Den øvrige bevisførselen fremgår av rettsboken.

       Den ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har i korte rekk anført:

       Det er ikke omtvistet at grunnvilkåret for utvisning i  utlendingsloven § 66 er oppfylt. Etter samme  § 70 skal det imidlertid foretas en vurdering av om utvisning vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende. Tingretten har tatt feil når den har kommet til at utvisning i denne saken innebærer et slikt uforholdsmessig inngrep.

       Ved vurderingen må allmennpreventive hensyn tillegges stor betydning. I forhold til det politiske ønsket om å oppnå en kontrollert og anstendig innvandringspolitikk, er det en stor utfordring at utlendinger fra fredelige land kommer til Norge og utgir seg for å være asylsøkere fra krigsherjede land for å få lovlig opphold i Norge. Når A har søkt om politisk asyl og deretter tatt opphold på dette uriktige grunnlaget, kan det ikke være tilstrekkelig til at han gis opphold at han har fått barn her i landet.

       Spørsmålet om når ektefellen fikk kjennskap til As riktige identitet, kan av rettstekniske grunner tillegges liten vekt. A har aldri hatt oppholdstillatelse i Norge, og hvis ektefellen har trodd noe annet, har han ført henne bak lyset.

       Hensynet til A er ikke et moment ved forholdsmessighetsvurderingen. Det er heller ikke hensynet til ektefellen som er det sentrale i saken her. For øvrig er det ikke godtgjort at hun vil få noe mer enn en « normalbelastning » ved at A ikke gis opphold. Det er heller ikke sannsynliggjort at barna vil bli påført noe mer enn en normalbelastning eller har særskilte omsorgsbehov. Hverken rettspraksis eller praksis fra EMD tilsier et annet resultat.

       Selv om dette ikke er ideelt, vil familien kunne opprettholde kontakt med A i Tanzania ved reiser dit, telefon- og internettkontakt. A vil også etter hvert kunne søke om dispensasjon fra innreiseforbudet etter  utlendingsloven § 71 andre ledd.

       For øvrig gikk det ikke lang tid fra bruddene på utlendingsloven ble erkjent den 27. februar 2008 til vedtaket om utvisning ble truffet 10. desember samme år. Heller ikke tidsforløpet tilsier et annet resultat. At A tidligere er domfelt, er et tilleggsmoment, men ikke avgjørende ved vurderingen.

       Bestemmelsen i EMK art 8 om rett til respekt for privatliv og familieliv er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2 nr 1, jf  § 3. Det samme gjelder barnekonvensjonen art 3, jf art 9 om barnets beste, jf menneskerettsloven § 2 nr 4. Det er de samme forhold og momenter som er avgjørende ved vurderingen av disse bestemmelsene som i utlendingsloven § 70, slik at det ikke er nødvendig å foreta en særskilt vurdering i forhold til konvensjonsbestemmelsene.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       Ankemotparten, A, har i korte trekk anført:

       Det er enighet om at grunnvilkårene for utvisning er til stede, men A anfører at utvisning etter omstendighetene vil være et uforholdsmessig inngrep, jf utlendingsloven § 70. Det er videre enighet om at bestemmelsen i § 70 opptar bestemmelsene i EMK art 8 og barnekonvensjonen art 3, jf art 9, slik at vurderingstemaet blir det samme. Under henvisning til bestemmelsene i de to konvensjonene er imidlertid praksis fra EMD mest relevant ved vurderingen.

       Hvis A nå må forlate landet, vil det få vesentlige konsekvenser for familien. Utvisning av A vil innebære et uforholdsmessig inngrep både overfor barna og hans ektefelle. For C har A vært hovedomsorgsperson. C sliter nå med angst for at både A og moren vil forlate ham, og det vil bli enda vanskeligere dersom A nå må forlate Norge. Hvis vedtaket om utvisning blir opprettholdt, vil dette ramme både As ektefelle og barna. De skriftlige forklaringene fra Ds foreldre samt uttalelser fra helsesøster og barnehagen C går i, viser dette. Mindretallets votum i avgjørelse inntatt i Rt-2009-534 avsnitt 86-88 er i tråd med det syn som er lagt til grunn av EMD i Nunezsaken 28. juni 2011. Konklusjonen var at utvisning ville innebære et brudd på EMK art 8, særlig på grunn av hensynet til barna.

       A er også en viktig omsorgsperson for datteren E. Da det er hensynet til barna som er avgjørende, må også konsekvensene gjennomføring av vedtaket vil få for datteren E tillegges vekt selv om hun er født etter at vedtaket ble truffet og tingrettens dom ble avsagt. At hensynet til barnas beste er det sentrale ved forholdsmessighetsvurderingen, tilsier dette. Det er også lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts dom av 16. april 2012 ( LB-2011-28528).

       At A og ektefellen mistet et ufødt barn, har også vært en stor belastning. D har tidligere mistet flere nærstående familiemedlemmer og har slitt med depresjoner fordi hun mistet barnet og som følge av saken. Hennes omsorgsevne vil bli redusert hvis A blir utvist. Ds foreldre kan ikke avhjelpe dette. Når det gjelder mors mulighet for å ta seg av barna alene, må det også foretas en fremoverskuende vurdering, jf avgjørelsen i Rt-2005-229 avsnitt 51.

       Ekteskapet og samlivet mellom A og D er ikke etablert på uriktige premisser. D hadde en berettiget forventning om at A skulle få oppholdstillatelse da han søkte om dette. Hun ble først klar over hans rette identitet i januar/februar 2008. At hun fortsatt kaller A for « B », illustrerer dette. A hadde for øvrig midlertidig arbeidstillatelse da han ventet på behandlingen av asylsøknaden, men reglene om dette er skjerpet.

       Det må også legges vekt på at A var utsatt for et seksuelt overgrep mens han bodde på asylmottaket i X. Det forhold han ble domfelt for ved Voss tingrett i november 2005, må sees i sammenheng med dette.

       Det er ikke aktuelt for D og barna å flytte til Tanzania. Selv om det kan søkes om at tiden for innreiseforbud begrenses etter utlendingsloven § 71, blir slike søknader sjelden innvilget. At familien kan ha kontakt ved telefon og internett, medfører ikke at vedtaket er forholdsmessig.

       A har heller ikke tjent noe på at han oppga uriktig identitet i forbindelse med søknaden om politisk asyl/oppholdstillatelse, og han ville fått samme tilknytning til Norge etter at han kom til landet dersom han hadde oppgitt riktig identitet.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. A blir tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. 

 

Lagmannsretten bemerker:

       Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten.

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 15. april 2010 hvor UNE opprettholdt UDIs vedtak av 10. desember 2008 om utvisning av A med fem års innreiseforbud. Den nye utlendingsloven av 15. mai 2008 nr 35 (utlendingsloven) trådte i kraft 1. januar 2010. Da UNEs vedtak ble truffet etter ikrafttredelsen av den nye loven, er det denne som kommer til anvendelse i saken, jf utlendingsforskriften § 20-5 tredje ledd. Utlendingsloven § 70, som er den sentrale bestemmelsen i saken, er imidlertid en videreføring av det som gjaldt etter den tidligere utlendingslov av 1988 slik det fremgår av kommentarene til bestemmelsen i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) til utlendingsloven. Rettspraksis med utgangspunkt i utlendingsloven av 1988 er derfor retningsgivende og relevant for saken som skal vurderes etter den nye loven.

       Av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a fremgår det at en utlending som grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven eller « forsettlig ... har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villende opplysninger i en sak etter loven » kan utvises.

       Det er ikke omtvistet at vilkårene for utvisning er oppfylt for A. Lagmannsretten er enig i dette. Lagmannsretten viser til at A oppga falsk identitet da han kom til Norge i juni 2003, herunder om at han kom fra Somalia. A opprettholdt sin forklaring om dette både da han søkte om arbeidstillatelse med grunnlag i reglene om familiegjenforening i mars 2006, og da han ble intervjuet ved Hordaland politidistrikt i november 2007. Først etter at en søknad om arbeidstillatelse ble avslått i januar 2008 under henvisning til at han ikke hadde sannsynliggjort sin identitet, oppga A sitt rette navn, og at han faktisk var fra Tanzania. Det fremgår av vedtaket at A først i forbindelse med klagesaken fremla sitt tanzanianske pass. Som det fremgår ovenfor hadde A fått råd om å opplyse at han kom fra Somalia som var et krigsherjet land for å få mulighet til å få opphold i Norge. Han har med andre ord forsettlig gitt de uriktige opplysningene som var vesentlige i forbindelse med hans søknader. Lagmannsretten legger til grunn at et slikt forhold er i kjerneområdet for de hensyn bestemmelsen i utlendingsloven § 66 er satt til å verne.

       A har etter dette både grovt og gjentatt forsettlig overtrådt bestemmelsen i utlendingsloven.

       Lagmannsretten legger til grunn at As overtredelser av utlendingsloven er meget alvorlige. I Rt-2009-534 viste Høyesterett til at forholdets alvor må vurderes i lys av utlendingslovens formål, jf § 2, jf avsnitt 49:

        Ved vurderingen av alvoret i disse forholdene kan det ikke legges vesentlig vekt på hvorledes de skal bedømmes strafferettslig. Overtredelsene av utlendingsloven må snarere ses i et forvaltningsrettslig perspektiv. Et vesentlig formål med utlendingsloven er at den skal « gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk », jf. § 2 første ledd. Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og for øvrig forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold av den. Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder. 

       Høyesterett viste videre i avsnitt 50 til de hensyn som er fremhevet i forarbeidene til den nye utlendingsloven, jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 289:

        ... Ulovlig innreise, opphold/arbeid uten nødvendig tillatelse eller det å gi uriktige opplysninger bryter med dette tillitsforholdet og vanskeliggjør myndighetenes håndhevelse av norsk innvandringspolitikk. Det kan undergrave respekten for regelverket og virke urettferdig overfor alle de som er lovlydige, dersom grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven ikke kan få konsekvenser. ... 

       Spørsmålet er om vedtaket innebærer et uforholdsmessig inngrep. Det fremgår av utlendingsloven § 70 første ledd om krav til forholdsmessighet:

        En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytningen til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. 

       Forholdsmessighetsvurderingen i utlendingsloven § 70 er et rettsanvendelsesskjønn hvor domstolene har full prøvelsesrett, jf blant annet Rt-2009-534 avsnitt 46.

       Saken gjelder prøving av forvaltningsvedtak. Det alminnelige utgangspunkt har vært at retten ved prøvingen skal legge til grunn faktum slik det forelå for forvaltningsorganet på vedtakstidspunktet, jf blant annet flertallets votum i Rt-2007-1815 avsnitt 33. Under henvisning til avgjørelse i Rt-2012-667 legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter omstendighetene kan trekke inn etterfølgende forhold ved prøvingen av vedtaket. Etter dette legger lagmannsretten til grunn at også hensynet til datteren E skal vektlegges selv om hun er født etter at UNEs vedtak er truffet og dommen i tingretten avsagt.

       Etter de grove brudd på utlendingsloven A har begått, legger lagmannsretten til grunn at det ikke er hensynet til ham som kan medføre at vedtaket er uforholdsmessig. Hvis A hadde oppgitt sin riktige identitet da han kom til landet, legger lagmannsretten til grunn at en søknad om politisk asyl ville blitt avslått og at han heller ikke ville fått oppholdstillatelse. A måtte følgelig ha forlatt landet, og utlendingssaken ville vært avsluttet på et langt tidligere tidspunkt. Det gikk for øvrig mindre enn ti måneder fra A oppga sin rette identitet til UDI traff vedtak om utvisning. At han har vært så vidt lenge i landet, er derfor en følge av hans egne brudd på utlendingsloven.

       Når det gjelder hensynet til barna, gir § 70 anvisning på at det skal foretas en avveining hvor hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Ved avveiningen skal det foretas en samlet vurdering av konsekvensene for utlendingen og dennes nærmeste, jf blant annet avgjørelse i Rt-2011-948 avsnitt 31. Under henvisning til samme avgjørelse legger lagmannsretten til grunn at rettstilstanden fortsatt er at hensynet til barna vil kunne være avgjørende dersom de ved effektuering av et utvisningsvedtak utsettes for « uvanlig store belastninger » slik det er forutsatt i avgjørelse i Rt-2009-534 avsnitt 62-64 med videre henvisninger. Det fremgår imidlertid også av avgjørelsen fra 2011 avsnitt 39:

        ... det ikke nødvendigvis er et vilkår at barna vil bli utsatt for « uvanlig store belastninger », og at det særlig vil være aktuelt å gi fortrinn til barnas interesser ved relativt sett mindre alvorlige overtredelser av utlendingsloven som i mindre grad rammer de kontrollhensyn loven skal ivareta. 

       Under henvisning til de alvorlige brudd A har gjort på utlendingsloven, legger lagmannsretten til grunn at det i denne saken må foreligge uvanlig store belastninger for barna for at vedtaket skal anses som uforholdsmessig.

       Når det gjelder familiens situasjon, har D forklart at både hun selv og A har vært deprimert på grunn av saken. D forsørger familien som butikkmedarbeider, men har vært mye sykemeldt på grunn av saken. At de mistet et barn i sjette måned, var også en stor belastning. Det har blitt en dyster stemning i familien som har medført at C har blitt redd for at foreldrene skal gå fra ham. A har heller ikke blitt den trygge personen som kunne støtte henne, noe som har medført at hennes foreldre har måttet reise ut til familien for å hjelpe til. D har også forklart at hun for tiden tar antidepressive medisiner og går til behandling for sin tilstand. At hun mistet en bror i en mopedulykke da hun gikk i sjette klasse, har også vært en stor belastning for familien da hun vokste opp. D har også en søster som nå er 27 år som fikk hjertestans i år 2000, er hjernedød og bor på sykehjem. Hun har forklart at det vil bli tøft for henne hvis hun får eneansvaret for de to barna som nå er syv og et halvt og et halvt år.

       Ds lege, dr Jan Helge Dalland, har bekreftet Ds opplysninger og forklart at D har hatt fødselsdepresjon etter at E ble født i -- 2011. Hans vurdering er også at det er fare for forverring av Ds tilstand hvis A utvises, og at hennes evne til omsorg for barna kan bli svekket som følge av dette. D har også gått til behandling hos klinisk sosionom Jostein Grov ved Folgefonni DPS siden februar 2012. Grov har forklart at D hadde en dramatisk fødsel, at hun er preget av det som har skjedd, men at hun nå er bedre enn hun var og tar hånd om datteren på en bedre måte enn tidligere. Også Grov har påpekt at D vil få en ytterligere belastning hvis A utvises nå. D har for øvrig gått til behandling i to perioder tidligere i henholdsvis 2007 og 2009.

       Det er også fremlagt dokumentasjon fra 2009 fra X helsestasjon, Y barnehage og fra dr Dalland som bekrefter at A som oftest har levert og hentet C i barnehagen og om Ds helsetilstand.

       D har opplyst at det ikke er aktuelt å reise sammen med A til Tanzania, og lagmannsretten legger dette til grunn. Hvis vedtaket opprettholdes, vil D og barna bli igjen i Norge og familien bli adskilt. Selv om familien kan opprettholde kontakten på telefon og internett og familien i Norge kan besøke A, legger lagmannsretten til grunn at det vil være meget belastende for barna å bli adskilt fra sin far. Spørsmålet er hvilken virkning en utvisning av A vil få for barna og for Ds evne til å ta seg av dem i Norge.

       As prosessfullmektig har vist til det som fremgår av mindretallets votum i avgjørelse i Rt-2009-534 avsnitt 88 (Nunezsaken). Saken gjaldt spørsmål om et vedtak om utvisning av en utenlandsk mor var uforholdsmessig. Bakgrunnen for saken var at hun i mars 1996 ble pågrepet og vedtok forelegg for butikktyveri. Etter å ha blitt uttransportert reiste hun tilbake til Norge med falsk pass, og oppga i forbindelse med søknad om arbeidstillatelse at hun ikke tidligere hadde hatt opphold i Norge og var ustraffet. Forholdene ble avdekket og erkjent i desember 2001 og vedtaket om utvisning ble truffet i april 2005, fire år etter at grunnlaget for utvisningen var avdekket. Flertallet i Høyesterett kom til at vedtaket om utvisning var gyldig. Mindretallet la imidlertid til grunn at moren hadde hatt hovedomsorgen for barna som var seks år og ti måneder og fem år og fire måneder da saken var til behandling i Høyesterett, fra fødselen til faren for to år siden hadde fått omsorgen på grunn av utvisningssaken. Hun hadde etter dette hatt utvidet samvær med barna. Mindretallet fant at vedtaket om utvisning var uforholdsmessig. Mindretallet uttaler i avsnitt 85 at belastninger som skyldes at familier splittes ved utvisning, ikke i seg selv er tilstrekkelig til at en utvisning er et uforholdsmessig inngrep. I dom av 28. juni 2011 (Case of Nunez v. Norway, EMDN-2009-55597) la EMD imidlertid til grunn at vedtaket om utvisning var et brudd på EMK art 8.

       Lagmannsretten er innforstått med at D er deprimert på grunn av familiesituasjonen. Lagmannsretten har også forståelse for at det er en stor belastning å leve med usikkerheten med en pågående rettssak om vedtaket om utvisning. Lagmannsretten viser imidlertid til at hennes tilstand er forbedret. Selv om hun vil få en ytterligere belastning hvis vedtaket gjennomføres, legger lagmannsretten til grunn at hun får profesjonell hjelp for sine problemer, og at helsevesenet vil følge opp dette. Lagmannsretten legger også til grunn at hun er en god mor og omsorgsperson for barna selv om hun trenger hjelp for sine problemer. Lagmannsretten legger til grunn at A og D har delt på omsorgen for barna. Selv om A ikke har hatt arbeid siden han flyttet sammen med D og C, finner lagmannsretten ikke etter det opplyste å kunne legge til grunn at A har vært hovedomsorgspersonen for C og E.

       C går nå i andre klasse, og har bodd sammen med A siden har han var litt over ett år. Lagmannsretten legger til grunn at også A er en god omsorgsperson for sine barn, herunder at han har fulgt C til og fra barnehage og deltatt i fotballspilling som anført. Lagmannsretten bemerker imidlertid at dette er aktiviteter som de fleste foreldre har sammen med sine barn. Lagmannsretten legger også til grunn at opprettholdelse av vedtaket om utvisning vil være en belastning for begge barna, jf også mindretallets votum i Rt-2009-534 avsnitt 88. Opplysningene om at C har vært redd for å miste foreldrene, illustrerer dette. Det er imidlertid verken opplyst eller anført at noen av barna har spesielle omsorgsbehov utover det som er vanlig for barn på deres alder.

       Selv om dette ikke er avgjørende for lagmannsrettens vurdering, viser man til at A kan søke om dispensasjon fra innreiseforbudet etter utlendingsloven § 71 andre ledd.

       Når det gjelder avgjørelsen det er vist til fra EMD ovenfor, viser lagmannsretten til at vedtak om utvisning først ble truffet fire år etter at grunnlaget for vedtaket var avdekket. I ankesaken her ble vedtaket truffet etter cirka ti måneder. Som det fremgår ovenfor kan det heller ikke legges til grunn at A har vært eller er hovedomsorgsperson for barna.

       Etter det som har fremkommet finner lagmannsretten etter en samlet vurdering ikke at belastningen er uvanlig stor for barna og deres mor ved at A blir utvist.

       Hensynet til D, herunder at hun først ble kjent med As riktige identitet i januar/februar 2008, endrer ikke lagmannsrettens vurdering om at vedtaket ikke er uforholdsmessig.

       Forholdet til EMK art 8 og barnekonvensjonen art 3, jf art 9 er vurdert uten at dette endrer lagmannsrettens vurdering.

       Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, har statens anke ført frem og staten skal frifinnes.

Sakskostnader: 

       Anken har ført frem og ankemotparten skal da som hovedregel betale sakskostnader, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Det foreligger imidlertid tungtveiende grunner som gjør det rimelig at A fritas for plikten til å betale statens omkostninger for lagmannsretten. Saken er av stor velferdsmessig betydning. Også styrkeforholdet mellom partene tilsier at A fritas i medhold av § 20-2 tredje ledd bokstav c.

       Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn for avgjørelsen av spørsmålet om sakskostnadene i tingretten, jf § 20-9 andre ledd. Ut fra de samme hensyn som nevnt over, tilkjennes ikke sakskostnader for tingretten.

       Dommen er enstemmig. 


Domsslutning: 

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Sakskostnader tilkjennes ikke verken for tingretten eller lagmannsretten.

Latest changes
  • LB-2011-54298 Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven 2008 § 66 første ledd bokstav a og § 70. (6/18/2012)

    Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utvisning etter utlendingsloven av 2008 § 66 første ledd bokstav a. Spørsmålet er om vedtaket er uforholdsmessig etter bestemmelsen lovens § 70.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo