To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2011-56916
Documentdate : 23.04.2012

Utlendingsloven § 28 og § 38.

En mor og to sønner fra Tsjetsjenia søkte om asyl i Norge. Verken tingretten eller lagmannsretten fant at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b var til stede. De kunne heller ikke anerkjennes som flyktninger sur place. Vilkårene for oppholdstillatelse etter lovens § 38 var ikke oppfylt.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak av 10. juni 2010 om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag og Utlendingsnemndas beslutning av 18. august 2010 om nekting av omgjøring av vedtakene.

       De ankende parter er fra Tsjetsjenia og søkte om asyl ved Politiets Utlendingsenhet 20. oktober 2008. De tilhører samme familie hvor moren er 54 år og arbeider som lærer. Hennes to sønner er henholdsvis 26 og 16 år. Som grunnlag for asyl ble det opplyst at den eldste sønnen og ektemannen/faren på forskjellige tidspunkter hadde blitt bortført av bevæpnede menn. Sønnen ble løslatt mot betaling av løsepenger, mens ektemannen fortsatt var savnet. Det ble videre opplyst at den eldste sønnen dro til et familiemedlem i Stavropol etter de nevnte bortføringene. Han ble der anholdt av politiet og holdt fanget i fire dager og mishandlet. Moren opplyste at hun var psykisk plaget og at hun har gått til psykolog i hjemlandet. Videre ble opplyst at den yngste sønnen ikke hadde noen alvorlige helseplager, men at han hadde et svakt nervesystem og anemi.

       Utlendingsdirektoratet (heretter stort sett benevnt UDI) avslo søknadene om asyl ved vedtak av 8. desember 2008. Direktoratet fant at vilkårene for asyl ikke var oppfylt. Det var ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at søkerne ville risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet. UDI la videre til grunn at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, som ga grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. Det ble sett hen til den yngste sønnens situasjon.

       Vedtakene ble påklaget den 18. desember 2008 ved advokat Magnulf Aurvåg. Han fremsatt samtidig begjæring om utsatt iverksetting av vedtakene. UDI vurderte opplysningene som fremkom i klagen, men fant ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak. Det ble samtykket i utsatt iverksetting til klagen var endelig avgjort.

       Utlendingsnemnda (heretter stort sett benevnt UNE) traff vedtak 10. juni 2010.

       UNE kom etter en helhetlig vurdering til at vilkårene for å anse søkerne som flyktninger etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke var oppfylt. Ut fra opplysningene i saken var det ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort påregnelig risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Det ble vist til at overgrepene mot sønnen og ektemannen syntes å være vilkårlige overgrep, som ikke gir grunnlag for asyl.

       UNE fant heller ikke vilkårene for å anse saksøkerne som flyktninger etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b oppfylt. Vilkårene for opphold etter lovens § 38 var heller ikke til stede. Den yngste sønnens situasjon ble særlig vurdert.

       Den 29. juli 2010 tilskrev advokat Aurvåg UNE og informerte om at det den 3. april 2009 var blitt avholdt et møte på hans kontor hvor det fremkom opplysninger av betydning for saken, men som på grunn av en feil ved advokatkontoret ikke hadde blitt kommunisert til UNE. I det aktuelle møtet hadde det kommet frem at den eldste sønnen hadde hjulpet en skadet opprørssoldat ved at han hadde fått opphold og mat hos søkerne. Det fremkom videre at søkerne hadde vært redde for å fortelle dette til norske myndigheter. De var også redde for at en slik opplysning kunne få konsekvenser for slektninger i hjemlandet. Advokat Aurvåg vedla også kopi av uttalelse av 22. juli 2010 fra BUP Hamar og Østerdalen hvor det fremgikk at B var til behandling der på grunn av symptomer på kompleks traumatisering på grunn av krigsopplevelser og adskillelse fra faren. Advokat Aurvåg ba på vegne av søkerne om en ny vurdering av klagesakene på bakgrunn av disse opplysningene.

       UNE traff den 18. august 2010 beslutning om ikke å omgjøre vedtakene. Nemnda fant ikke å kunne feste lit til opplysningene om mulig bistand til motstandsbevegelsen. Basert på en konkret vurdering av omgjøringsanmodningen og sakens opplysninger for øvrig, kom UNE til at vilkårene for opphold heller ikke var oppfylt. Også nye helseopplysninger ble tatt i betraktning.

       Det ble tatt ut stevning for Oslo tingrett 3. september 2010, og samtidig begjært midlertidig forføyning om at iverksettelsen av vedtakene utsettes inntil rettskraftig dom.

       Oslo tingrett avsa 31. januar 2011 dom og kjennelse med slik slutning:

I Hovedsøksmålet 

1. Staten v/ utlendingsnemnda frifinnes. 
2. A, C og B dømmes in solidum til innen 2 - to - uker å betale sakens omkostninger med 55000 - femtifemtusen - kroner til staten ved utlendingsnemnda.

 
II Forføyningssaken 

1. Begjæringen tas ikke til følge. 
2. A, C og B dømmes in sollidum til innen 2 - to - uker å betale sakens omkostninger med 7500 - syvtusenfemhundre - kroner til staten ved utlendingsnemnda 
      

     A, C og B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Kjennelsen er ikke påanket.

       Ankeforhandling er holdt 20. - 22. mars 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. De private parter møtte sammen med sine prosessfullmektiger, og A og C ga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig og rådgiver Anette Pettersen i Utlendingsnemnda. Hun forklarte seg som vitne. Det ble totalt avhørt seks vitner, hvorav ett vitne på telefon og ett vitne fra Grozny via Skype. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       De ankende parter, A, C og B, har i hovedtrekk anført:

       Det er feil av tingretten ikke å legge til grunn de ankende parters forklaringer.

       Det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven av 2008 at ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse gjelder det ikke noe krav til sannsynlighetsovervekt for at asylsøkerens forklaring er riktig, men det kreves at asylanførslene fremstår som « noenlunde sannsynlige ». I Rt-2011-1483 avsnitt 45 slutter Høyesterett seg til dette. Det er således et lavt krav til bevis for at søkerens forklaring er riktig.

       Videre fremgår det av forarbeidene at hva gjelder selve risikoen for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velbegrunnet frykt, som forutsetter at faren for forfølgelse er reell. Jo alvorligere krenkelser som vil kunne inntreffe ved tilbakevending til hjemlandet, jo lavere risiko for forfølgelse eller overgrep vil måtte anses tilstrekkelig til beskyttelse. Og jo høyere risiko det er for forfølgelse eller overgrep hvis et bestemt plausibelt faktum legges til grunn, jo større grunn er det til å la tvil om faktum komme søkeren til gode.

       De ankende parter assosieres av sitt hjemlands myndigheter som opprørere eller familiemedlemmer til opprørere, eller som personer som støtter opprørsbevegelsen. En mistanke om bistand til opprørsbevegelsen er nok til å risikere forfølgelse eller overgrep. Her det det imidlertid gitt reell bistand til opprørssoldaten D. Han fikk opphold og mat i familiens hus.

       At de ankende parter ikke opplyste om dette forholdet umiddelbart, kan ikke vektlegges. De kommer fra et område hvor befolkningen er redde. Det er ekstremt farlig å skjule en opprørssoldat. Ifølge Landinfo vil bistand til opprørere kunne medføre livsfare. Det er ikke merkelig at de var redde for å forklare dette for norske myndigheter. Det skal ikke brukes mot dem at advokat Aurvågs brev som inneholdt disse opplysningene, er så lite presist. Forklaringen om opprørssoldaten bestyrkes av vitneforklaringen fra E og forklaringen fra det tidsnære vitnet, F, i menneskerettighetsorganisasjonen « Objective », samt brevene fra I og H.

       Hvis lagmannsretten ikke legger til grunn forklaringen om at familien skjulte en opprørssoldat, anføres at det i hvert fall er bevist at den eldste sønnen til A ble bortført av maskerte menn natt til 10. mai 2008, og at faren/ektemannen er blitt bortført, slik A og C opplyste i asylintervjuet. Disse forhold gjør at det er risiko for forfølgelse ved retur.

       Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er etter dette oppfylt.

       Subsidiært anføres at lovens § 28 første ledd bokstav b kommer til anvendelse ettersom de ankende parter ikke kan sendes tilbake et område der de kan frykte for forfølgelse, slik de allerede har erfart.

       Vilkårene for å anerkjenne de ankende parter som flyktninger « sûr place » foreligger også. Etter ankomst til Norge har de innrømmet å ha skjult en opprører, og dette kan medføre livsfare ved retur til hjemlandet.

       Atter subsidiært foreligger vilkårene for oppholdstillatelse etter lovens § 38.

       UNEs vedtak om å avslå opphold på humanitært grunnlag er grovt urimelig. Familien er svært traumatisert og vil være sårbar ved tvangsretur til hjemlandet.

       Videre er kriteriet « barnets beste » feilaktig anvendt av nemnda. Barnekonvensjonen artikkel 3 er ikke tatt tilstrekkelig hensyn til. Domstolsprøvingen går her lenger enn ellers. Ved domstolsprøvingen skal retten også legge til grunn situasjonen på domstidspunktet.

       Sønnen B er sterkt traumatisert grunnet opplevelser i hjemlandet. Han er nå i et behandlingsopplegg som risikerer å bli avbrutt hvis han returneres. Videre har han bodd i Norge i 3 ½ år og gjennomført 2 ½ års skolegang, slik at han fremstår som en godt integrert ungdom. Det vil være ekstremt belastende for ham å bli tvangsreturnert til hjemlandet.

       Det foreligger også flere saksbehandlingsfeil ved UNEs behandling. Søkerne ble ikke gitt anledning til å avgi møte i UNE. Det er heller ikke foretatt tilstrekkelig verifisering av kontrollerbare opplysninger, og UNE har unnlatt å oppfylle sin utrednings- og informasjonsplikt.

       Videre har UNE oversett viktige opplysninger som C ga i asylintervjuet om årsaken til at han ble pågrepet, nemlig at årsaken var at han hadde opprørssoldater som kamerater.

       De ankende parter har lagt ned slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak, datert 10. juni 2010 og etterfølgende vedtak om å nekte omgjøring, datert 18. august 2010 kjennes ugyldig. 
2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett. 

       Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens dom er korrekt. Vedtakene fra UNE er gyldige.

       Det er det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, som skal vurderes av domstolene. Faktum som er tilkommet etter dette tidspunkt, kan ikke prøves.

       De ankende parter har ikke en « velbegrunnet frykt for forfølgelse ». De omstendigheter det er forklart om i asylintervjuet, gir ikke grunnlag for frykt for fremtidig forfølgelse.

       Verken pågripelsen av C i mai 2008 eller farens forsvinning senere det året, gir holdepunkter for at det er risiko for forfølgelse ved retur.

       Det er ingen indikasjoner på at de personene som bortførte C, « har noe på ham ». Pågripelsen må anses som økonomisk begrunnet, uansett om den er gjort av kriminelle med eller uten tilknytning til myndighetene.

       Farens forsvinning må anses som en enkeltstående hendelse og i så måte et tilfeldig overgrep. Det er ingen risiko for fremtidig forfølgelse på grunn av denne hendelsen.

       Det asylgrunnlag som er anført senere og som er anført som det sentrale elementet for lagmannsretten - at familien har huset en skadet opprørssoldat - er ikke troverdig.

       Både tidspunktet for forklaringen og årsaken som er gitt for hvorfor forholdet ikke ble opplyst i asylintervjuet, tilsier dette. Forklaringen kom etter avslaget i UDI. Det er vanskelig å forstå forklaringen om at grunnen til at dette ikke ble fortalt i intervjuet, var frykt for å fortelle om forholdet til norske myndigheter. Historien om husingen av opprørssoldaten er jo hovedårsaken til frykten for retur til hjemlandet. C fikk også direkte oppfordring i intervjuet til å fortelle om geriljasoldater. Den omstendighet at C umiddelbart etter at han fikk forespørsel om å huse soldaten i familiens hus, besluttet dette, og uten å rådføre seg med sin far, svekker troverdigheten av forklaringen.

       Etter det som er fremkommet i lagmannsretten, hadde ikke C og moren A avtalt på forhånd å utelate opplysningen om « husingen » av opprørssoldaten i sine asylintervjuer. Hvis de ikke turte å fortelle dette til norske myndigheter, er det helt usannsynlig at de ikke ville ha diskutert forholdet seg i mellom, og samkjørt forklaringene før intervjuene.

       De øvrige opplysninger som er anført å skulle bekrefte historien, er ikke egnet til dette.

       Skrivet fra F i organisasjonen « Objective » inneholder ingen selvstendige opplysninger eller undersøkelser. F baserer seg på det G, onkelen til C, forklarte. Bevisverdien av skrivet er også svekket ved at skrivet er blitt til lang tid etter at hendelsen skjedde.

       I bekrefter i sitt brev sendt i oktober 2010 historien om « husing » av opprørssoldaten, men skrivet fra H - svigerinnen til A - også sendt i oktober 2010 inneholder ingen beskrivelse av dette forholdet til tross for at A har forklart at H fikk vite om forholdet før A og sønnene forlot Tsjetsjenia.

       Det foreligger motstrid mellom vitneforklaringen til E og partsforklaringen til C knyttet til kunnskap om navnet på opprørssoldaten.

       De ankende parter har etter dette ikke krav på asyl verken etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

       Vilkårene for å anerkjennes som flyktninger etter « sûr place » foreligger heller ikke. Formålet med å gi de uriktige opplysningene har vært å skaffe seg oppholdstillatelse, slik at unntaket i utlendingsloven § 28 fjerde ledd kommer til anvendelse.

       Domstolenes prøvingskompetanse ved spørsmål om opphold på humanitært grunnlag, er begrenset, jf. Rt-2009-1374, som angir det mest presise utgangspunktet. Det er faktum på vedtakstidspunktet som er det avgjørende, også når det gjelder hensynet til barnets beste. Men selv om man skulle flytte skjæringstidspunktet til domstidspunktet, vil det ikke gi grunnlag for en annen vurdering ettersom faktum ikke er endret på noe vesentlig punkt.

       Det de ankende parter i realiteten angriper, er den konkrete avveiningen av barnets beste, og dette kan ikke prøves av domstolene. De ankende parter har ikke anført at det foreligger myndighetsmisbruk. Nemnda har vurdert de ulike momenter, og avveiningen mellom momentene er forsvarlige.

       Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil ved vedtakene. Det tilligger UNE selv å velge behandlingsmåte, og det er foretatt en forsvarlig vurdering av om saken skulle behandles i møte eller av nemndleder alene.

       Anførselen om verifikasjon er lite konkretisert. Det er ingen generell plikt til verifikasjonsvirksomhet. Det er også begrensede muligheter for verifikasjon i Russland.

       Anførselen om at nemnda har foretatt en feilaktig vurdering av opplysninger i asylintervjuet, er i tilfelle ingen saksbehandlingsfeil, men en konkret innholdsmessig feil.

       Spørsmål om vedtaksform og verifikasjon vil uansett ikke være saksbehandlingsfeil av betydning for resultatet i saken. Domstolene kan prøve rettsanvendelsesskjønnet, og søkerne har fått forklare seg i retten.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

 
       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 10. juni 2010 om å nekte asyl og oppholdstillatelse, og nemndas beslutning av 18. august 2010 om å nekte omgjøring av vedtakene.

       Slik saken står for lagmannsretten, gjelder den spørsmålet om vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b er oppfylt. Videre har de ankende parter anført at vilkårene for anerkjennelse som flykninger på stedet («sûr place ») også er til stede. Endelig har de påberopt rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til riket. Særlig er anført at utlendingsmyndighetene ikke har foretatt en forsvarlig vurdering av « barnets beste » for den yngste sønnen.

       Lagmannsretten vurderer først vilkårene i utlendingsloven § 28.

       Første ledd i § 28 lyder slik:  

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen 

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
 
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 

       Utlendingsnemndas vedtak om nektelse av asyl skal vurderes ut fra faktum på vedtakstidspunktet. Domstolene kan prøve rettsanvendelsesskjønnet.

       Ved vurderingen av om utlendingen risikerer forfølgelse er det er tale om fremtidig risiko for forfølgelse.

       Det fremgår av forarbeidene at ved vurderingen av om det foreligger frykt for forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er om risikoen er reell. I Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46 er rettstilstanden oppsummert slik av førstvoterende:

        Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 
        Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning ved bevisvurderingen. Forklaringer som gravis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

       Lagmannsretten går så over til se på de konkrete forholdene i saken.

       Den generelle sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia er vanskelig, men lagmannsretten finner ikke at den i seg selv gir grunnlag for vern for søkerne etter § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b. Det er heller ikke lagt til grunn av Utlendingsnemnda eller tingretten, og er ikke påberopt av de ankende parter.

       Det avgjørende i saken er hvilket faktum som legges til grunn vedrørende spørsmålet om det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse. Dersom det legges til grunn at de ankende parter har ytt bistand til en skadet opprørssoldat, erkjenner staten at vilkårene for asyl er oppfylt.

       Som nevnt er utgangspunktet for vurderingen søkernes egne forklaringer. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å se på de opprinnelige forklaringer som ble gitt da de ankende parter søkte asyl, selv om de ankende parter i lagmannsretten har fokusert mest på de senere opplysningene om bistand til en skadet opprørssoldat.

       I asylintervjuet i oktober 2008 forklarte både A og C at C i mai 2008 ble bortført av bevæpnede menn, og at han ble løslatt mot betaling av løsepenger. Videre opplyste de at han etter den nevnte bortføringen dro til et familiemedlem i Stavropol. På slutten av sommeren 2008 ble han der anholdt av politiet og holdt til fange i fire dager og mishandlet. Også denne gangen ble han løslatt etter betaling av løsepenger.

       Videre forklarte begge i intervjuet at ektemannen/faren var blitt bortført og fremdeles var forsvunnet. De opplyste at han hadde stilling som sekretær ved landsbyadministrasjonen.

       Utlendingsnemnda har ikke bestridt opplysningene om at C ble bortført eller at faren er forsvunnet, men nemnda fant ikke at det på dette grunnlag er fare for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

       Lagmannsretten bemerker at det er flere uklare omstendigheter rundt hendelsene med bortføringen av C. Det samme gjelder ved bortføringen/forsvinningen av faren. C har selv sagt i asylintervjuet at han ikke har noen informasjon om hvem som bortførte ham eller faren. På side 6 i intervjuet stiller intervjueren følgende spørsmål:

       Du sier at det kanskje var Kadyrovtsy som bortførte deg. Så vidt jeg vet, er Kadyrovtsy nå inkorporert i forskjellige strukturer, som for eksempel MVD, trafikkpoliti? Hvorfor tror du at eller sier du at det kanskje var Kadyrovtsy? 

       C svarer:

       I Tsjetsjenia er det sånn ting skjer, jeg er ikke den siste. Kanskje det var til og med kriminelle. De var svartkledde. Kanskje de var borgere som ville få løsepenger for meg, på grunnlag av at jeg var vahabitt og har langt hår. 

       På spørsmål om det kan tenkes at de som bortførte mannen og sønnen bare er vanlig kriminelle svarer også A: « [ j ]eg tror man kan si det. Jeg oppfatter dem som kriminelle og banditter ». Videre har hun forklart at hun ikke kan forstå hva som var grunnen til at nettopp sønnen ble tatt.

       C ble løslatt mot penger både etter bortføringen i mai og etter anholdelsen i Stravropol. Dette taler for at det var økonomiske motiver bak hendelsene. Etter de foreliggende opplysninger undertegnet C ikke noen tilståelse, og det foreligger ingen indikasjoner på at de som pågrep ham, « har noe på ham ».

       Verken den skriftlige erklæringen eller vitneforklaringen fra F inneholder selvstendige opplysninger om disse hendelsene. Hun har basert seg på de opplysningene onkelen til C har gitt henne, og på spørsmål i lagmannsretten svarte hun at hun ikke fant grunn til å undersøke opplysningene nærmere. Hennes skriftlige erklæring er ikke datert, men det er på det rene at den er fremkommet i ettertid.

       Lagmannsretten er enig med Utlendingsnemnda i at ingen av hendelsene indikerer at noe skal skje i fremtiden, og at de ikke sannsynliggjør i tilstrekkelig grad at det er en påregnelig risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Lagmannsretten er enig i at hendelsene fremstår som vilkårlige overgrep med økonomiske motiver, uansett om de er begått av kriminelle med eller uten tilknytning til myndighetene.

       Farens forsvinning må også anses som en enkeltstående hendelse, og et tilfeldig overgrep. At faren skulle ha vært politisk aktiv, som nå antydes i lagmannsretten, og som først ble nevnt i tingretten, er det ingen indikasjoner på.

       Lagmannsretten er dermed enig med nemnda i at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b ikke foreligger ut fra de opplysninger som søkerne ga i asylintervjuet i oktober 2008.

       Spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag er også grundig og forsvarlig vurdert av nemnda, herunder de helsemessige forhold, og særlig forholdet til « barnets beste ». Den yngste sønnens situasjon som moren hadde opplyst om - at han hadde svakt nervesystem og anemi - ble forsvarlig vurdert.

       Lagmannsretten vurderer så de opplysningene som de ankende parter senere har gitt om at de har ytet bistand til en skadet opprørssoldat.

       I brev av 29. juli 2010 til UNE fra søkernes daværende advokat Magnulf Aurvåg med begjæring om omgjøring og utsatt iverksetting av nemndas vedtak av 10. juni 2010, gjenga han opplysninger som C hadde gitt i et møte på advokatens kontor 3. april 2009. Advokat Aurvåg har i brevet sterkt beklaget at disse opplysningene ikke ble meddelt Utlendingsnemnda umiddelbart etter møtet 3. april 2009, og han har presisert at dette var hans « hele og fulle ansvar ».

       Lagmannsretten bemerker at omstendighetene rundt formidlingen av de nye opplysningene synes noe underlige, men lagmannsretten finner ikke grunn til å problematisere dette. Det som er på det rene, er at disse opplysningene ble gitt etter at Utlendingsdirektoratet - i vedtak 8. desember 2008 - hadde gitt søkerne avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag.

       Utlendingsnemnda vurderte i sin beslutning av 18. august 2010 om de nye opplysningene ga grunnlag for omgjøring av vedtakene om avslag på asyl, men fant ikke å kunne legge opplysningene til grunn. Heller ikke fant nemnda at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag var oppfylt. Både As og Bs helsemessige situasjon ble vurdert. Advokat Aurvåg hadde bl.a. lagt ved en uttalelse fra BUP Hamar og Østerdalen datert 22. juli 2010 hvor det fremgikk at B var til utredning hos BUP Hamar for problemer av psykisk art. Forholdet til barnets beste ble også vurdert.

       De ankende parter har anført at de ikke forklarte om opprørssoldaten i asylintervjuet fordi de var redde. Lagmannsretten bemerker til dette at de ankende parter søkte asyl i Norge fordi de ønsket å oppnå beskyttelse. Lagmannsretten legger til grunn at å skjule en opprørssoldat var meget farlig, og er en opplysning av vesentlig betydning for asylvurderingen. Retten finner det derfor påfallende at de ikke opplyste om forhold som kan gi grunnlag for beskyttelse. At de fryktet myndighetene i Norge, virker lite troverdig. A hadde en datter som bodde i Norge, og de ankende parter kan derfor ikke ha vært ukjent med forholdene i Norge.

       Videre er forklaringen om bistanden med å skjule opprørssoldaten på flere punkter lite konsistent. I brevet fra advokat Aurvåg datert 29. juli 2010 hvor han refererte til et møte 3. april 2009, sies det at bistanden til opprørssoldaten skjedde ett til to år før dette møtet. Det fremgår av tingrettens dom at C i tingretten forklarte at bistanden skjedde i desember 2007. I lagmannsretten har C forklart at opprørssoldaten kom til familiens hus medio januar 2008. Forklaringene om varigheten av oppholdet er heller ikke konsistente. I tingretten forklarte C at opprørssoldaten var der i ca. to uker. I lagmannsretten har A uttalt at han var der i 35 dager.

       Det er også gitt noe ulike forklaringer om hvordan opprørssoldaten kom til familiens hus. I tingretten forklarte C at han hentet soldaten nede ved en elv sammen med en kamerat. I lagmannsretten forklarte han at han hentet den sårede personen et sted i byen, at kameraten kjørte den sårede personen dit, og at de flyttet personen over i Cs bil etter at det ble mørkt.

       Den omstendighet at C umiddelbart etter at han fikk forespørsel om å skjule den sårede opprørssoldaten i familiens hus, besluttet dette, og uten å rådføre seg med sin far, svekker også troverdigheten av forklaringen.

       De ankende parter har vist til at det er en rekke forhold som bekrefter opplysningen om « husingen » av opprørssoldaten.

       Lagmannsretten bemerker at skrivene fra I og H er poststemplet 30. oktober 2010, dvs. etter avslaget i Utlendingsnemnda. I bekrefter i sitt skriv « husingen » av en såret soldat, og at hun hjalp til med pleie. Dette forholdet er imidlertid ikke nevnt i Hs (As svigerinnes) erklæring, selv om A i lagmannsretten forklarte at H fikk vite om det før familien forlot Tsjetsjenia.

       Det foreligger en motstrid mellom vitneforklaringen til E og partsforklaringen til C knyttet til når navnet på opprørssoldaten ble kjent for C. C har forklart i lagmannsretten at han fikk vite navnet på soldaten på slutten av oppholdet i Tsjetsjenia, mens E forklarte at C ikke husket navnet da de to møttes i 2009. Vitneforklaringen fra E har for øvrig lite notoritet, og er avgitt av en person med en viss tilknytning til søkerne, slik at den har begrenset bevisverdi.

       Fs skriv inneholder ikke noen selvstendige opplysninger om bistanden til den sårede opprørssoldaten. Hennes skriftlige erklæring er ikke datert, men det er på det rene at den er fremkommet i ettertid.

       Etter dette finner lagmannsretten at de ankende parters forklaring om bistanden til opprørssoldaten ikke er troverdig. Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a på dette grunnlag foreligger dermed ikke. Vilkårene for asyl etter første ledd bokstav b er på denne bakgrunn heller ikke til stede.

       De ankende parter har gjort gjeldende at de må anerkjennes som flyktninger « sûr place » etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd, fordi de har fortalt norske myndigheter om bistand til å skjule en opprørssoldat og derfor har beskyttelsesbehov.

       Lagmannsretten har foran lagt til grunn at forklaringen om bistanden til den sårede opprørssoldaten ikke er troverdig. Dersom de ankende parter skulle få asyl på dette grunnlag, ville man i sin ytterste konsekvens få asyl ved å lyve om et asylgrunnlag. Lagmannsretten bemerker at formålet med å gi de uriktige opplysningene har vært å skaffe seg oppholdstillatelse, og finner at unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd annet punktum kommer til anvendelse, slik at de ankende parter ikke kan anerkjennes som flyktninger på dette grunnlag.

       Subsidiært er anført at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag foreligger.

       Utlendingsloven § 38 første til fjerde ledd lyder slik:

    Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.

    For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om

a) utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,

b) det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,

c) det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller

d) utlendingen har vært offer for menneskehandel.

    I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse eter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.

    Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder

a) mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag,

b) de samfunnsmessige konsekvensene,

c) hensynet til kontroll, og

d) hensynet til respekten for lovens øvrige regler.
 

       Videre heter det i utlendingsforskriften § 8-5 at « [ v ]ed vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt ».

       I utgangspunktet skal retten ikke prøve Utlendingsnemndas skjønnsmessige vurdering av om oppholdstillatelse skal gis selv om den skulle komme til at det foreligger « sterke menneskelige hensyn » eller at « utlendingen har særlig tilknytning til riket », jf. formuleringen « kan » i § 38 første ledd.

       Videre følger det av rettspraksis at domstolene som utgangspunkt heller ikke kan prøve den konkrete vurderingen (subsumsjonen) av om det foreligger « sterke menneskelige hensyn » eller om utlendingen har « særlig tilknytning til riket », se f.eks.  Rt-2009-1261 avsnitt 75 med henvisninger.

       Saker som vedrører barn, står imidlertid i en noe annen stilling, idet hensynet til barnets beste har en særlig forankring i barnekonvensjonen, jf. også utlendingsloven § 3. I Rt-2009-1261 avsnitt 77 heter det at « [ d ]omstolens oppgave blir ... å kontrollere forvaltningens generelle forståelse av begrepet « barnets beste » på det aktuelle saksområdet, og at hensynet er forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn ». Videre heter det at « [ d ]en konkrete vurderingen av barnets beste, og den konkrete interesseavveiningen, hører derimot under forvaltningens frie skjønn ». Det samme er lagt til grunn i  Rt-2009-1374.

       De ankende parter har anført at det er situasjonen på domstidspunktet som skal legges til grunn ved vurderingen av om vedtakene er i strid med barnekonvensjonen artikkel 3.

       Lagmannsretten bemerker at ordlyden i konvensjonen trekker i den retning, og dette synspunkt er også lagt til grunn i en dom fra Borgarting lagmannsrett av 12. mars 2012. Spørsmålet er imidlertid ikke endelig avklart i rettspraksis. Denne lagmannsrett tar ikke stilling til spørsmålet, da det ikke kommer på spissen i vår sak.

       De ankende parter har ikke anført at det foreligger myndighetsmisbruk av nemnda, men at vedtakene er grovt urimelige, og særlig at barnets beste ikke er forsvarlig vurdert.

       Lagmannsretten bemerker at det de ankende parter i realiteten anfører er at utlendingsmyndighetene ikke har vurdert den yngste sønnens forhold alvorlig nok. Dette hører imidlertid under den konkrete vurderingen av barnets beste og den konkrete interesseavveiningen som domstolene ikke kan prøve, jf. Rt-2009-1261, som er gjengitt foran.

       Lagmannsretten bemerker at Utlendingsnemnda har bygget på en riktig generell forståelse av begrepet « barnets beste ». Etter lagmannsrettens syn har nemnda også foretatt en forsvarlig avveining av motstående hensyn ved vurderingen av barnets beste.

       Utlendingsnemnda var kjent med helsetilstanden til B da den traff sin beslutning om å nekte omgjøring 18. august 2010, og har vurdert dette forhold forsvarlig. Vedlagt begjæringen om omgjøring var uttalelse fra BUP Hamar hvor det fremgikk at B var til behandling der for sin psykiske helsetilstand. Videre har nemnda vurdert hans tilknytning til Norge.

       For lagmannsretten er det fremlagt en senere erklæring av 18. januar 2012 fra psykologspesialist Per Nygård, hvor det fremgår at B er henvist for posttraumatisk stresslidelse, angst, dårlig søvn, mareritt, tvangshandlinger og depresjon, og at B nå går til behandling hos ham. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Bs helsetilstand reelt sett er annerledes i dag enn da denne ble vurdert av nemnda.

       Lagmannsretten bemerker også at B vil bli returnert til hjemlandet med sin mor og bror.

       Avslaget om opphold på humanitært grunnlag kan heller ikke anses som grovt urimelig.

       De ankende parter har anført at det foreligger flere saksbehandlingsfeil ved vedtakene.

       Lagmannsretten kan ikke se at nemnda har begått saksbehandlingsfeil.

       Etter utlendingsloven § 38 bokstav b annet ledd tilligger det Utlendingsnemnda selv å velge behandlingsmåte, og det er foretatt en forsvarlig vurdering av om saken skulle behandles i møte eller av nemndleder alene.

       Lagmannsretten bemerker at anførselen om at nemnda skulle foretatt verifikasjon av opplysninger, er lite konkretisert med hensyn til hvilke opplysninger dette skulle gjelde. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er noen generell plikt til verifikasjon, og også at det er begrensede muligheter for verifikasjon i Russland. Nemndas behandling bygger på en vurdering av de fremlagte opplysninger, og lagmannsretten kan ikke se at det er gjort noen saksbehandlingsfeil her.

       Anførselen om at nemnda har foretatt en feilaktig vurdering av opplysninger i asylintervjuet, er i tilfelle ingen saksbehandlingsfeil, men en konkret innholdsmessig feil.

       Nemnda har foretatt en annen vurdering av opplysningene enn det de ankende parter har ment.

       Etter dette forkastes anken.

       Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet ankesaken, og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sakskostnadene etter tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd, men finner etter en totalvurdering at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. Saken er av stor velferdsmessig betydning for de ankende parter, og styrkeforholdet mellom partene er forskjellig. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å anvende unntaksbestemmelsen i bokstav c, jf. Rt-2011-586.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

       Advokat Svartebekk har på vegne av staten krevd dekket kr 62 500 i sakskostnader, hvorav kr 50 000 utgjør salær.

       Lagmannsretten finner at sakskostnadene har vært nødvendige, og retten legger oppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5.

       Dommen er enstemmig.


Domsslutning:


1. Anken forkastes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A, C og B en for alle og alle for en til staten v/ Utlendingsnemnda 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen
.

 

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo