To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2011-62267
Documentdate : 15.03.2012

Utlendingsloven 1988. Utvisning. ulovlig opphold. Forholdsmessighet

Utvisning i fem år av statsborger fra Bosnia-Herzegovina som grovt hadde brutt utlendingsloven, ble ikke ansett uforholdsmessig etter lovens § 29. Utlendingens tilknytning til Norge var ikke spesielt sterk. Ektefellens sykdom og omsorgsansvar for foreldre og søster gjorde ikke utvisningen uforholdsmessig overfor henne. (Sammendrag ved Lovdata)

    Saken gjelder gyldigheten av et vedtak av Utlendingsnemnda (heretter UNE) om utvisning som følge av grove brudd på utlendingsloven. Det sentrale spørsmål er om utvisning er et uforholdsmessig tiltak, særlig overfor utlendingens ektefelle, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd, jf. første ledd bokstav a).

Sakens bakgrunn. 

    A (heretter A) er født i Bosnia-Herzegovina (heretter Bosnia) og kom til Norge i januar 2006 og søkte asyl her 16.1.2006. Han oppga da feilaktig sitt navn til B med fødselsdato *.*.1974. Han kom til landet sammen med C som også søkte om asyl. De to kjente hverandre fra tidligere, og de hadde ikke gyldige reisedokumenter med seg ved ankomst.

    Ved vedtak av 13.3.2006 fra Utlendingsdirektoratet (heretter UDI) ble A gitt midlertidig arbeidstillatelse inntil søknaden om asyl var endelig avgjort. Søknaden ble avslått av UDI den 14.2.2006, og dette vedtaket ble etter klage opprettholdt av UNE i vedtak av 23.5.2006. Saksøker ble uttransportert den 27.7.2006. I denne forbindelse ble han konfrontert med at han hadde oppgitt falsk navn i forbindelse med asylsøknaden. Han ble orientert om at myndighetene vurderte å utvise ham. Det er uenighet om han fikk kopi av det skriftlige forhåndsvarselet og om han forsto den muntlige orienteringen som ble gitt.

    Etter tilbakekomst til Bosnia den 26.8.2006 giftet han seg med D som han hadde truffet under oppholdet i Norge. Hun var i august 2006 i Montenegro for behandling av helseproblemer, og der møttes de igjen. De ble enige om å reise til As hjemland og giftet seg der.

    Den 12.12.2006 søkte A om arbeidstillatelse i Norge som familiegjenforening/familieinnvandring med ektefelle. Før dette hadde han skiftet navn til A, født *.*.1979 og fått pass med dette navnet og denne fødselsdatoen. I søknaden til UDI krysset han av på at han han at han ikke tidligere hadde søkt en tillatelse i Norge. A fikk innvilget visum til Schengenområdet i november 2006, kom til Norge samme måned og har vært her siden.

    UDI traff den 13.3.2008 vedtak om utvisning med innreiseforbud i fem år samt avslag på søknaden om arbeidstillatelse. Vedtaket ble påklaget, og UNE opprettholdt vedtaket den 30.9.2009. Det er dette vedtaket som foreligger til rettslig overprøving. Etter at UNE hadde truffet vedtaket, ble det begjært omgjøring to ganger, henholdsvis 2.11.2009 og 21.3.2010. Ved UNE's beslutninger av henholdsvis 9.2.2010 og 28.6.2010 ble begjæringene ikke tatt til følge.

    Det er enighet om at A har brutt reglene i utlendingsloven § 44 og § 37 og at grunnvilkåret i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a) for utvisning følgelig er oppfylt. Det er likeledes enighet om at tvistetemaet i saken er om utvisning av A med fem års innreiseforbud utgjør et uforholdsmessig tiltak overfor A selv eller hans ektefelle.

    Oslo tingrett avsa 10. februar 2011 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler til Staten v/ Utlendingsnemnda sakskostnader med kr 62 500,– sekstitotusenfemhundre – med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfrist er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

    For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

    A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 7. mars 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part , A, har i hovedtrekk anført:

    Vedtaket må anses som kvalifisert urimelig og uforholdsmessig overfor ankende part, men i særlig grad overfor hans ektefelle, D.

    I forbindelse med uttransporteringen i juli 2006 mente politiet å gi ankende part forhåndsvarsel om utvisningsvedtak. Han ble forevist et dokument, men forsto ikke hva det gjaldt. Han trodde det var noe som hadde med utreisen å gjøre. Han fikk ikke utlevert noe forhåndsvarsel, og det var først i det senere vedtaket fra UDI i mars 2008 at han fikk kjennskap til utvisningsspørsmålet. Verken han eller ektefellen visste derfor noe om at det i ettertid kunne bli problemer med oppholdstillatelse, og de giftet seg i den tro at dette ville være en kurant sak. UNE har lagt til grunn feil faktum om dette i sine vedtak. Det må legges til grunn at forhåndsvarsling ikke har skjedd.

    D er selv syk og avhengig av behandling. Som følge av sykdommen er hun 50 % uføretrygdet. Hennes foreldre er tilårskomne og avhengige av hennes hjelp, og hun har en søster som er psykisk syk og er sterkt knyttet til henne. D er personlig kristen og føler et sterkt ansvar for familien som gjør det utenkelig for henne å flytte fra hjemstedet. Også språkproblemene og kulturforskjellene i Bosnia ville gjøre det svært problematisk for henne å flytte dit. Et utvisningsvedtak hindrer også etablering i for eksempel Tyskland som eventuelt ville vært et mulig land å etablere seg i. D vil, som helt uskyldig tredjepart, bli meget hardt rammet dersom hennes ektefelle i flere år må oppholde seg i utlandet og hun må flytte dit for at de skal få være sammen.

    Også den lange saksbehandlingstiden er relevant ved rettens samlede vurdering av vedtaket og underbygger ytterligere den kvalifiserte urimeligheten og uforholdsmessigheten. Avslaget på søknad om asyl og arbeidstillatelse samt vedtak om bortvisning ble truffet 23.5.2006, og forhåndsvarsel om utvisning forelå i juli 2006. Først 13.3.2008 ble det truffet utvisningsvedtak, og det gikk ytterligere over 1 ½ år før UNE's vedtak forelå, noe som skyldtes sommel og at saken var lagt bort.

    Det anføres at utlendingsmyndighetene allerede i juli 2006 hadde tilstrekkelig klarhet over de faktiske og rettslige forholdene til at man kunne truffet vedtak om utvisning dersom man mente at det var grunnlag for det. Han medvirket selv til å få fastslått riktig identitet ved at han hadde fikk sin far til å få fremlagt ankende parts militærbok Det er da uakseptabelt at saksbehandlingen tok så lang tid.

    Utlendingsmyndighetene skal foreta en samlet vurdering, men i dette tilfelle synes det som man ensidig har fokusert på de feilaktige opplysninger som forelå i asylsøknaden ved det samlede rettsanvendelsesskjønn som er foretatt. Vedtaket får så uheldige følger og medfører så sterke belastninger for ektefellen som ikke er skyld i feilene A har begått at det er grunnlag for å sette vedtaket til side som ugyldig.

Den ankende part nedla slik påstand:

  1. Staten v/ UNE's vedtak av 30.09.2009 om utvisning av A og ennvidere avslag på søknad om familiegjenforening, er ugyldig.
  2. Staten v/ UNE tilpliktes å betale sakskostnader til A for tingretten og lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted.

Ankemotparten , Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

    Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Retten må i sine vurderinger også legge vekt på de hensyn som ligger bak reglene om utvisning.

    Det foreligger grove brudd på utlendingsloven som i seg selv begrunner varig utvisning. UNE har foretatt en korrekt rettsanvendelse og har også lagt et korrekt faktum til grunn i vedtaket. Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil eller grov urimelighet som begrunner tilsidesettelse av UNE's vedtak. Utvisning med et innreiseforbud på fem år er etter en helhetsvurdering ikke et uforholdsmessig tiltak overfor den ankende part eller hans ektefelle etter utlendingsloven § 29 annet ledd jf EMK art 8. Det er ikke tale om et vedtak som er sterkt urimelig eller usaklig.

    Sterke allmennpreventive hensyn tilsier at overtredelsene bør få konsekvenser for ankende parts mulighet til å oppnå de rettigheter loven gjelder. Bruddene rammer i særlig grad de kontrollhensyn som loven skal ivareta.

    Etter statens syn kan det etter bevisførselen ikke være tvil om at A ble forhåndsvarslet om utvisningsvedtaket i forbindelse med uttransporteringen i juli 2006, og at det ut fra dette ikke kan legges til grunn at saksøker og hans ektefelle har hatt noen berettiget forventning om å kunne leve sammen i Norge. Retten må legge vekt på at den ankende part kom til Norge i voksen alder, og ikke har tilknytning til Norge ut over at han har oppholdt seg her som en følge av de nevnte uriktige opplysninger. Han har klart sterkere tilknytning til Bosnia, og ut fra hensynet til ham isolert kan det ikke være tale om at en tidsbegrenset utvisning rammer uforholdsmessig hardt.

    Heller ikke hensynet til ektefellen kan medføre at vedtaket kjennes ugyldig. Hun visste at A ble pågrepet av politiet og uttransportert til Bosnia før ekteskapet ble inngått og at han hadde levd under falsk navn i Norge. Det må legges til grunn at hun forsto at saksøker var nektet opphold i Norge, og at hun også var kjent med at han hadde mottatt forhåndsvarsel om utvisning. Et slikt vedtak vil alltid innebære en belastning på flere måter, og det er svært ofte slik at det medfører psykiske problemer. Etter rettspraksis må det være tale om uvanlig store belastninger før de kan tillegges vekt. Det vises til  Rt-2005-229. I den situasjonen som forelå, kan heller ikke D ha hatt noen berettiget forventning om å leve sammen med ankende part i Norge de første årene.

    UNE har under enhver omstendighet hatt kjennskap til ektefellens situasjon og problemer da de traff vedtaket, og har vurdert de belastninger som var påberopt for så vidt gjelder henne. Dette fremgår klart av vedtaket. Av vedtaket fremgår det også at man i en helhetsvurdering har tatt hensyn til slike belastninger ved at utvisningen er tidsbegrenset til fem år. Utvisningsvedtaket i denne saken medfører ikke en uvanlig stor belastning for henne, og det vil være mulig å fortsette samlivet i Bosnia i den tiden innreiseforbudet gjelder. Dersom man i et tilfelle som dette skulle unnlate å reagere med et utvisningsvedtak, ville det undergrave respekten for regelverket og være urettferdig overfor de som opptrer lovlydig.

    Det erkjennes at saksbehandlingen har tatt noe tid, men ganske kort tid etter at saksøker ble uttransportert søkte han om oppholdstillatelse med nytt navn uten å opplyse om tidligere sak med annen identitet. Den lange saksbehandlingstiden skyldes derfor et godt stykke på vei at saksøker har tilbakeholdt relevante opplysninger, og at det tok tid før sakene ble sett i sammenheng. I forhold til at saksøker ikke kunne ha forventninger om å få oppholdstillatelse i Norge får en lang saksbehandlingstid ikke betydning.

Det ble nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

    Det er utlendingsloven av 1988 som kommer til anvendelse, og det er enighet om at A har foretatt slike brudd på utlendingsloven at grunnvilkåret for utvisning i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a) er oppfylt.

    Spørsmålet i saken er om utvisningsvedtaket må anses som et uforholdsmessig tiltak, slik at utvisning likevel ikke skal finne sted, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd. Bestemmelsen gir etter sin ordlyd anvisning på at det skal skje en avveining mellom forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. Vurderingen skal ikke bare foretas i forhold til utlendingen selv, men også i forhold til dennes nærmeste. Ved avveiningen skal det foretas en samlet vurdering av konsekvensene for utlendingen og dennes nærmeste, jf.  Rt-2009-534 og  Rt-2011-948.

    Lagmannsretten legger på bakgrunn av ankende parts og ektefellens forklaringer til grunn at A vil flytte til Bosnia mens ektefellen vil bli boende i Norge for å ivareta sin familie her.

Lagmannsretten kan prøve vedtaket fullt ut.

Lagmannsretten vurderer først forholdets alvor.

    A har gjort seg skyldig i gjentatte grove overtredelser av utlendingsloven. Han reiste til Norge uten identitetspapirer og oppga falsk navn og uriktige og villedende opplysninger om sin identitet ved ankomst. Han innrømmet først forholdet da han ble konfrontert med dette av norske myndigheter i forbindelse med at han ble uttransportert fra Norge etter avslag på asylsøknaden. Da han etter å ha giftet seg med D kom tilbake noen måneder senere, ga han uriktige opplysninger om sitt tidligere opphold i riket og sin tidligere søknad om asyl, jf. lovens § 37 og § 44. Han har hatt ulovlig opphold og arbeid her.

    Overtredelsene av utlendingsloven må ses i et forvaltningsrettslig perspektiv. Et vesentlig formål med utlendingsloven er at den skal «gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og utlendingers opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk», jf. § 2 første ledd. Myndighetene må i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger og forholder seg lojalt til loven. Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder, jf. Rt-2009-534. As brudd på utlendingsloven rammer i høy grad de kontrollhensyn som loven skal ivareta, og lagmannsretten mener derfor at forholdene må karakteriseres som meget alvorlige.

    For As del finner lagmannsretten det klart at han ikke har en slik «tilknytning til riket» at utvisning av den grunn blir uforholdsmessig. Tilknytningen er etablert på grunnlag av ulovlig opphold, og han har aldri hatt berettiget forventning om å kunne få bli her. Denne tilknytningen til riket tillegges liten vekt i henhold til praksis, jf.Rt-2009-534.

    A kom til Norge som voksen og må anses å ha en sterk tilknytning til hjemlandet. Hans tilknytning til riket gjennom sin ektefelle kan etter lagmannsrettens syn på grunn av forholdets alvor og omstendighetene rundt etableringen av familielivet ikke tillegges avgjørende vekt i en helhetsvurdering.

    Etter bevisføringen legger retten videre til grunn at ankende part før han ble uttransportert ble gjort kjent med at politiet forberedte utvisningssak mot ham. Dette er bekreftet i politirapport av 8.9.2006 der det opplyses at ankende part på E 24.7.2006 fikk forkynt forhåndsvarslet muntlig og fikk utlevert en kopi. Han har også selv medgitt at han ble forklart hva som stod i forhåndsvarselet som var på norsk, men at han ikke forstod dette. Lagmannsretten finner det vanskelig å legge denne forklaringen til grunn. Uansett må han ha forstått at når han hadde oppgitt falsk identitet og historie som grunnlag for asyl og ble uttransportert, ville dette kunne bli konsekvensen.

    Det gikk relativt lang tid fra A mottok forhåndsvarsel om utvisning 24.7.06 til UNE's vedtak om utvisning forelå 30.9.09. Den lange saksbehandlingstiden kan ikke vektlegges i avgjørende grad ettersom A delvis var skyld i dette selv og hele tiden oppholdt seg her ulovlig og var klar over det.

    Også hensynet til ektefellen skal hensyntas i forholdsmessighetsvurderingen etter § 29 annet ledd.

    Lagmannsretten legger til grunn at D har hatt psykiske og fysiske helseproblemer, og at disse delvis kan ha sin årsak i at ankende part er utvist. Videre at hun føler omsorgsansvar for sine gamle foreldre og en psykisk syk søster. Dette kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt i helhetsvurderingen, forholdets alvor og omstendighetene ellers tatt i betraktning. For at utvisning skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves uvanlig store belastninger, jf. Rt–2008–591. Så alvorlige belastninger kan lagmannsretten ikke se at foreligger i nærværende sak.

    Ekteskapet ble inngått etter at ankende part var sendt til hjemlandet og etter at ankende part var forhåndsvarslet om mulig utvisning. D var i hvert fall klar over at han var sendt ut av landet og at han hadde benyttet falskt navn i Norge. Hun må følgelig ha forstått at det var problemer med hans opphold her. Hun kan på denne bakgrunn ikke ha hatt noen rimelig forventning om at de kunne leve sammen i Norge de første årene. Det vises i denne sammenheng til at utvisningen gjelder for fem år. At A ikke kan komme på besøk i en periode på fem år, er en normal konsekvens av utvisning og representerer ikke en uvanlig stor belastning. Familielivet kan opprettholdes ved at D reiser til Bosnia for kortere eller lengre tid dersom hun finner av personlige grunner ikke å ville flytte dit, jf. Rt- 2010-1430.

    Etter en samlet vurdering av forholdets alvor og As og hans ektefelles tilknytning til riket, kan lagmannsretten ikke se at utvisning i fem år vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham eller hans nærmeste familiemedlemmer.

Sakskostnader

    Anken har ikke ført frem, og ankemotparten har krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20–2(1). Retten kan ikke, slik denne saken ligger an, se at det foreligger slike tungtveiende grunner som gjør at unntaksbestemmelsen i § 20–2(3) kan komme til anvendelse.

    Advokat Solevåg har på vegne av ankemotparten krevet sakskostnader for lagmannsretten med 62 500 kroner, hvorav 50 000 kroner ekskl. mva. utgjør salær. Motparten hadde ingen innvendinger, og lagmannsretten legger salæroppgaven til grunn, idet retten finner kostnadene nødvendige og rimelige, jf. tvisteloven § 20–5.

Anken blir etter dette å forkaste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. A dømmes til å betale til staten v/Utlendingsnemnda sakskostnader for lagmannsretten med 62.500 – sekstitotusenfemhundre – kroner innen to uker etter forkynnelse av denne dom.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo