To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2011-82224
Documentdate : 07.05.2012

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Utlendingsloven 2008 § 66 første ledd bokstav a), § 70 andre ledd, § 71 andre ledd, § 83 andre ledd, § 93 fjerde ledd og § 108.

Saken gjelder overprøving av vedtak om utvisning med varig innereiseforbud etter § 66 første ledd bokstav a), jf. § 70 andre ledd og innmelding i SIS-systemet. Begrunnelsen for vedtaket var i hovedsak bruk av to falske identitetsdokumenter, mens passformularet ikke synes å være falskt eller forfalsket. Utlendingen erkjente at de to dokumentene var falske, at han objektivt sett hadde overtrådt § 83 andre ledd, men anførte i hovedsak at han var i god tro. Avslaget på asylsøknaden sto ikke til rettslig prøving. For lagmannsretten skulle heller ikke forholdsmessigheten prøves. Lagmannsretten kom etter en konkret og samlet vurdering til at forholdet ble å bedømme som grovt. Han hadde utvist uaktsomhet, om enn i liten grad. Anken ble forkastet. Uttalelser om utvisningens pønale preg, lovforståelsen og henvisninger til lovforarbeidene bl.a. om forholdet mellom § 66 første ledd bokstav a) første og andre alternativ, slik bestemmelsen lyder etter endring i 2008-loven. (Sammendrag ved Lovdata)

Red.anm.: Se Rt-2012-1943 for videre saksgang.

Saken gjelder overprøving av vedtak om utvisning med varig innreiseforbud etter utlendingsloven 2008 § 66 første ledd bokstav a), jf. § 70 andre ledd, og innmelding i Schengen informasjonssystem, jf. SIS-loven 16. juli 1999 nr. 66 § 7 første ledd nr. 2. Begrunnelsen for vedtaket er bruk av falske identitetsdokumenter. 

Sakens bakgrunn

       A ankom Oslo 14. mai 2008 med buss fra Stockholm. Tollmyndighetene varslet politiet, som umiddelbart pågrep ham. A hadde ingen identifikasjonsdokumenter eller penger og opplyste å være fra Basra i Irak. Han registrerte seg som asylsøker med arabisk morsmål og etnisitet samme kveld og sa han skulle skaffe id-dokumenter. Disse leverte han til utlendingsmyndighetene i august 2008. Dokumentene omfattet bl.a. irakisk pass, statsborgerbevis og nasjonalt id-kort.

       I asylintervjuet 23. september 2008 opplyste A at han ikke hadde vært i Irak siden 1999. Da hadde han og ektefellen og to små sønner ved hjelp av menneskesmuglere kommet seg ut av Irak. Menneskesmuglerne hadde oppbevart id-papirene deres og senere mistet dem. Deretter hadde han og familien oppholdt seg ulovlig i Tyrkia inntil de dro videre til Hellas i 2005. Ektefellen og de to sønnene forlot så Hellas og han visste ikke hvor de nå befant seg. Da A ikke hadde noen id-papirer, kunne han ikke lete etter dem i andre land.

       I intervjuet opplyste han videre at han ikke hadde søkt asyl verken i Tyrkia, Hellas eller Sverige. Han var kommet fordi han hadde hørt at Norge « hadde åpnet døren » og trodde han ville få frihet til å lete etter familien sin herfra. Ellers går det fram at han ikke hadde problemer med myndighetene i Irak. Problemet var knyttet til svigerfamilien som var streng med hensyn til stammereglene. Han måtte få levert ektefellen tilbake til hennes klan i Irak, noe han ikke kunne fordi de hadde skilt lag. Om hun ikke ville ha noe med ham å gjøre, måtte han i alle fall få gjenopprettet kontakten med sønnene.

       Politiets utlendingsenhet undersøkte id-dokumentenes ekthet og kom i rapport 9. september 2009 bl.a. til at passets formular ikke synes å være falskt eller forfalsket, at nasjonalt Id-kort « overveiende sannsynlig er falskt, og at statsborgerbeviset synes å være « forfalsket ved fotobytte ».

       Asylsøknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) 17. desember 2009, fordi vilkårene for å få beskyttelse ikke var oppfylt. Om id-dokumentene ble det uttalt: « At søkeren har lagt fram forfalsket identitetskort og statsborgerbevis bidrar til å svekke søknadens troverdighet. »

       På denne bakgrunn utstedte UDI varsel om utvisning 19. januar 2010, der det bl.a. heter at « det kan anses som et grovt brudd på utlendingsloven § 83 og 93 å oppgi uriktige opplysninger om identitet ».

       As advokat imøtegikk dette og fremhevet særlig at det i dokumentene ikke er gitt uriktige opplysninger om As identitet. Passet er ikke forfalsket og det måtte anses som ekte og gyldig. Identiteten er bekreftet ved passet.

       Avslaget i asylsaken ble opprettholdt etter klage av Utlendingsnemnda (UNE) i vedtak 21. august 2010. Her er politiets rapport om id-dokumentene omtalt kort innledningsvis og ses ikke å være tillagt betydning for avslaget. Videre fremgår bl.a. at A hadde fått skilsmisse fra sin irakiske ektefelle, og at han hadde inngått ekteskap i Norge.

       UDI traff 9. april 2010 vedtak om utvisning med varig innreiseforbud med hjemmel i utlendingsloven § 66 første ledd a). UDI kom til at A ved å fremlegge falske id-dokumenter har oppgitt uriktige opplysninger om identitet og anså det som et grovt brudd på utlendingsloven § 83 og § 93. Om konsekvensene har UDI bl.a. opplyst at vedtaket om varig utvisning og innmelding i SIS betyr at utlendingen må forlate Norge og Schengenområdet og ikke kan reise tilbake så lenge innreiseforbudet gjelder. Selv om utlendingens SIS-innmelding opphører fordi vedkommende får tillatelse i et annet Schengenland, gjelder fortsatt innreiseforbudet i Norge.

       A påklaget vedtaket og anførte at han var i god tro med hensyn til ektheten i identifikasjonsdokumentene. UNE tok 21. august 2010 ikke klagen til følge og fant heller ikke at utvisning var et uforholdsmessig inngrep. UNE tiltrådte UDIs vedtak i sin helhet og viste bl.a. til at de korrekte opplysningene om det irakiske nasjonale ID-kortet og statsborgerbeviset var brakt på det rene uten at klageren bidro til dette. Utvisning ble ikke ansett som et uforholdsmessig tiltak.

       Utreisefristen ble satt til 28. september 2010, men utvisningen er så vidt skjønnes ennå ikke iverksatt.

       A begjærte ved sin nye prosessfullmektig omgjøring av vedtaket 22. september 2010. Det ble påpekt at utvisningen fremstår som ulovlig, eller i det minste som et uforholdsmessig inngrep, med slik begrunnelse:

- Dokumentene er, forutsatt at de er falske, fremlagt for myndighetene i aktsom god tro. Han betvilte ikke de dokumenter hans bror hadde innhentet for ham. 
- Utlendingen ble først den 15. september 2010 gjort kjent med utvisningsvedtaket. Han har ikke hatt praktisk mulighet til å innhente pass i G-serien. Pass i G-serien vil bekrefte at de eventuelt falske dokumenter i verste fall kan bekrefte rett identitet. 
- Utlendingen har inngått ekteskap med norsk statsborger og det er søkt om familiegjenforening med henne. 
- Utlendingen har, omsider, etablert kontakt med sine barn i Sverige. Disses interesser må kartlegges og ivaretas. 

       Begjæringen ble ikke tatt til følge av UNE i vedtak 29. september 2010 og A reiste sak ved stevning 13. oktober 2010 med påstand om at UNEs utvisningsvedtak kjennes ugyldig. Påstandsgrunnlaget var om lag det samme som i omgjøringsbegjæringen gjengitt over. Den norske ektefellen, B, opptrådte som prosessfullmektig for ham i tingretten og avga forklaring. Videre forklarte As yngste sønn, C seg som vitne. Ifølge rettsboken oppga han å være født *.*.1998 og er bosatt i Sverige.

       Oslo tingrett avsa 11. mars 2011 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. A dømmes til å betale sakskostnader med 62 500 sekstitotusenfemhundre – kroner til Staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av dommen. 

       Tingretten kom til at fremleggelsen av falske ID-dokumenter utgjorde et grovt brudd på utlendingsloven, og utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.

       A har etter det opplyste ikke hatt oppholdstillatelse, men midlertidig tillatelse til å arbeide, noe han også har gjort, inntil arbeidtillatelsen ble trukket tilbake i 2011. Videre er det for lagmannsretten opplyst at han og ektefellen nå har skilt lag, og at familiegjenforeningssaken ikke er videreført.

       A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 22. mars 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner. Det ene vitnet var As eldste sønn, D, som oppga å være født *.*.1997 og bosatt i Sverige. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens fremstilling nedenfor. 

Den ankende part, A, har nedlagt slik endelig påstand:

1. Utvisningsvedtak av 21.08.10 sammenholdt med senere beslutning 29. september 2010 om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldig. 
2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for begge instanser 

       Påstandsgrunnlaget er i korte trekk som følger:

       Anken omfatter ikke tingrettens vurdering av forholdsmessigheten, bl.a. fordi A og hans norske kone ikke lenger bor sammen. Heller ikke anføres at han er vernet mot retur etter utlendingsloven § 78 m.v.

       Politiets undersøkelse av passet, det nasjonale identitetskortet og statsborgerbeviset bestrides ikke, slik at lagmannsretten kan legge til grunn politiets vurderinger av dokumentenes ekthet.

       Anken gjelder i tingrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

       A har vært i god tro. Han har trodd at de dokumentene han fremla var ekte og hadde heller ingen grunn til å tro noe annet, ellers ville han ikke fremlagt dem. Dette ville ha vært i strid med hans egne interesser. Det samme gjelder i forhold til irakiske myndigheter og den irakiske ambassaden i Athen.

       A har ikke opptrådt mot bedre vitende. Forholdet er ikke grovt. Tingretten har ikke i tilstrekkelig grad vurdert skyldspørsmålet. Man kan ikke bare fastslå at fordi det er en sannsynlighetsovervekt for at dokumentene er falske, så er også vilkårene for utvisning til stede. As forhold kan verken bedømmes som « grovt » eller « forsettlig eller grovt uaktsomt ». Vilkårene for utvisning i utlendingsloven § 66 første ledd a) første eller andre alternativ er ikke oppfylt.

       Når A fikk innhentet identitetskort og statsborgerbevis gjennom sin bror i Basra, var formålet å få et pass. Dette trengte han i Hellas. De to dokumentene inneholder korrekte opplysninger om hans identitet og navn, som han har oppgitt til norske myndigheter fra starten. Også det navn han oppga om morgenen 14. mai 2008 ved ankomsten til Oslo er riktig. A har ikke reagert på de elementene som politiet i sine undersøkelser anfører som sentrale ved ekthetsvurderingen. Opplysningene er objektivt sett riktige når det ses bort fra den unøyaktighet som gjelder As høyde.

       Uansett kan A ikke identifiseres med brorens mulige urettmessige handlinger, og det er ingen holdepunkter for at avtalen med broren var å fremskaffe falske dokumenter. Det kan heller ikke utelukkes at forvaltningen i Basra under den spente situasjonen omkring 2005 ikke hadde ressurser eller de formularer som skulle til for å utstede dokumentene riktig.

       Statsborgerbeviset er et duplikat og er datert i 1999. Det er uomtvistet at dette blir feil, det skulle ha vært nytt og vært datert den dagen det ble utstedt, det vil si en gang i 2004/05. A hadde vært ute av Irak siden 1999 og under hele krigen og kan ikke forventes å kjenne reglene i detalj. Datoene stemmer for øvrig med det han har sagt. Han har hele tiden forklart at han skaffet nytt id-kort i Irak etter at han giftet seg. Tingrettens og motpartens oppfatning om at han i tingretten sa at han hadde hatt de frastjålne dokumenter siden han var liten, må bero på en misforståelse.

       Passet er ekte og inngår i S-serien. Selv om den irakiske ambassaden i Athen utstedte pass på bakgrunn av uekte dokumenter, er passets formular ekte og viser hans korrekte identitet. At Norge allerede i 2007 hadde bestemt at irakiske pass i S-serien ikke lenger kunne anerkjennes i Norge, var ukjent for A inntil høsten 2010, og han har ikke kunnet skaffe nytt pass.

       Denne søkeren har oppgitt rett identitet, som samsvarer med de opplysninger som er gitt på de falske dokumentene. At identiteten er riktig, bekreftes av den øvrige bevisførsel, herunder fremleggelsen for lagmannsretten av As fødselsattest og sønnenes ID-kort, som dannet grunnlag for innvilgelsen av deres oppholdstillatelse i Sverige.

       Dokumentene er ikke fremskaffet med det formål å villede eller påvirke myndighetene til å treffe avgjørelser i hans favør. A har uforskyldt fremlagt falske dokumenter med riktige opplysninger. Han har gjort det som innenfor rimelighetens grenser kan forventes i hans situasjon.

       De falske elementene som politiet har avdekket er under enhver omstendighet ikke så fremtredende eller vesentlige at klageren kan sies å ha gjort seg skyldig i en grov overtredelse av § 83 andre ledd. Han har ikke positivt medvirket til forfalskningen. Dersom A har gitt uriktige personalia, rammes dette av den nye bestemmelsen i § 93 fjerde ledd. Da kreves forsett eller grov uaktsomhet etter § 66 første ledd bokstav a) andre alternativ.

       A fikk søknaden om asyl avslått, fordi han ikke fylte de materielle vilkårene for beskyttelse, ikke fordi han fremla falske dokumenter. Er dokumentene falske, må det kunne innfortolkes en årsakssammenheng mellom denne feilen og det vedtak som søkes oppnådd. Her forelå det ingen årsakssammenheng. Har man fått slikt avslag, skal man sendes ut. En utvisning i tillegg utgjør en dobbeltsanksjon, se også nedenfor om utvisningens pønale karakter.

       Selv om staten har grunnleggende og sterke interesser i å sikre rett identitet på et område hvor falske dokumenter florerer og byr på så omfattende problemer at det er behov for enkle og absolutte regler, skal også hensynene til den enkeltes rettssikkerhet og rettferdig behandling ivaretas. Ansvaret for å legge fram ekte identifikasjonsdokumenter kan ikke være objektivt slik at enhver forfalskning fører til at forholdet skal bedømmes som grovt, uten hensyn til om det er uforskyldt eller om de uriktige opplysningene er så ubetydelige at utlendingen i liten grad kan bebreides.

       Den ankende part er enig i at utvisning utgjør et administrativt vedtak, som ikke er å anse som straff. Videre er brudd på §§ 83 og 93 bare delvis straffebelagt. Det understrekes at utvisningsvedtak med innmelding i SIS-systemet og de virkninger dette har, er en sanksjon med et pønalt preg med skalerte reaksjonsmidler. Dette tilsier også en skalering av aktsomhetskravet. Ansvaret kan derfor ikke være objektivt. En viss støtte for dette finnes i Borgarting lagmannsretts dom 11. juni 2006 i sak 09-012619ASD-BORG/02, som riktignok ikke gjaldt identifikasjonspapirer. For øvrig er det få holdepunkter i forarbeider og rettspraksis m.v. som kan belyse spørsmålene i saken her. 

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har nedlagt slik endelig påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       Påstandsgrunnlaget er i korte trekk:
Utvisningsvedtaket er gyldig. Staten kan i det alt vesentlige tiltre tingrettens dom. UNE la til grunn at den ankende part handlet mot bedre vitende da han fremla de falske id-dokumentene.

       Saken har skiftet karakter for lagmannsretten, bl.a. fordi den ankende part har erkjent at politiets undersøkelse og vurdering av id-dokumentene er riktig og forholdsmessigheten i tiltaket ikke står for prøving. Bevistemaet er derved nedtonet.

       Videre har spørsmålet om det nærmere innhold i utlendingsloven 2008 § 66 første ledd bokstav a) første og andre alternativ kommet i forgrunnen. Andre alternativ som krever forsett eller grov uaktsomhet er nytt i forhold til utlendingsloven 1988 § 29 første ledd bokstav a) som tilsvarer første alternativ i någjeldende lov bokstav b). Lovgiver har lagt til grunn at den strenge praksis som er fulgt etter tidligere utlendingslov med hensyn til falske og uriktige identifikasjonspapirer skal videreføres. Dette syn har støtte i langvarig praksis; når det er bevis for at utlendingen har benyttet forfalskede dokumenter om identiteten, har forholdet blitt vurdert som grovt. Det er imidlertid få holdepunkter i tidligere rettspraksis eller forarbeidene til den nye loven om hvordan utlendingens subjektive forhold skal bedømmes i en situasjon hvor heller ikke forholdsmessigheten skal prøves.

       A har fremlagt falskt id-kort og statsborgerbevis. De falske dokumentene benyttet han da han fikk pass fra den irakiske ambassaden i Athen i 2005. Det fremstår som usannsynlig at han ikke kjente til falskneriet. Han har ikke vært i god tro og må selv bære ansvaret. UNE har lagt til grunn at han har opptrådt mot bedre vitende i asylsaken, slik at han har utvist forsett eller grov uaktsomhet, og dette fastholdes.

       Subsidiært anføres at han har opptrådt uaktsomt. Det er tilstrekkelig til å være grovt, når det dreier seg om en overtredelse av § 83 andre ledd.

       Til støtte for at A kan bebreides, foreligger flere momenter. Han visste at falske dokumenter florerte i Irak i denne perioden. Han har vært uklar og vaklende med hensyn til tidfesting og opplysninger om hvordan de opprinnelige id-dokumentene ble borte og hvordan og når han fikk innhentet de nye i 2005, både til utlendingsmyndighetene og retten. Det er forhold i hans egen forklaring som ikke stemmer med dokumentene, bl.a. sa han i tingretten han hadde hatt samme id-kort siden han var liten, hvilket innebærer at han ikke hadde fornyet det etter at han hadde giftet seg i 1996. Han vet ikke selv hvor høy han er. Når S-passet allerede i 2007 ikke ble godkjent i Norge, var det i hans egen interesse å tilby flere dokumenter. Han har ikke medvirket til å avklare identiteten og har ikke sannsynliggjort at dokumentene viser hans sanne identitet.

       Atter subsidiært anføres at noe skyldkrav uansett ikke kan oppstilles med hensyn til plikten til å medvirke til å avklare sin identitet etter § 83 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 17-7. Absolutte regler er nødvendig i denne type saker som faller innenfor kategorien masseforvaltning. Det hjelper ikke at passet er ekte, når formålet med å legge fram de to andre dokumentene var å fremskaffe passet fra den irakiske ambassaden. Selv om et pass sannsynliggjør en identitet, og andre opplysninger kan trekke i samme retning, kan man, når de underliggende dokumenter er falske, ikke trekke den slutning at den ankende part er den dokumentene viser.

       Uansett er ikke identiteten avgjørende. Uriktig identitet har da heller ikke vært vektlagt i utvisningsvedtaket. Det sentrale er at A har fremlagt falske dokumenter. Dette er et grovt brudd på det grunnleggende tillitsforhold som forventes.

       Bestemmelsen i § 93 fjerde ledd kommer ikke til anvendelse ved utvisning. UNE har heller ikke vist til denne paragrafen i de vedtak som skal prøves av retten. Brudd på denne bestemmelsen inngår bare i vurderingen av asylverdigheten.  

Lagmannsrettens syn på saken:

       Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten, men med en noe annen begrunnelse.

       Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen i UNEs vedtak om utvisning 21. august 2010 sammenholdt med vedtaket 9. september 2010 i omgjøringssaken. Sakens gang og det mest relevante innhold i de enkelte vedtak er beskrevet innledningsvis og i tingrettens dom.

       Som det fremgår av påstandsgrunnlagene er partene ikke enige om rettsanvendelsen på enkelte punkter. Bevisvurderingsanken er i hovedsak begrunnet med at A var i god tro med hensyn til ektheten av to id-dokumenter, som han brukte i 2005 som grunnlag for å få utstedt irakisk pass i Athen. De samme to dokumenter fremla han sammen med passet for norske myndigheter i forbindelse med asylsaken.

       Partene er enige om at utlendingsloven fra 2008 kommer til anvendelse. Loven fra 2008 er i hovedsak basert på den tidligere lov fra 1988 og etterfølgende forvaltnings- og rettspraksis og viderefører i hovedsak gjeldende rett, selv om enkelte nye bestemmelser er kommet til. Når ikke annet er sagt, refereres det til loven fra 2008 i det følgende.

       Lagmannsretten har full prøvingsrett med hensyn til om lovens vilkår for utvisning er til stede. Nye opplysninger som er kommet til etter utvisningsvedtaket i klagesaken skal retten ikke tillegge vekt, men ses heller ikke påberopt.

       Utvisningssaken har vært behandlet parallelt med asylsaken, som ikke er brakt inn til rettslig prøving. UNEs vedtak i klagesaken 21. august 2010, der søknaden om vern mot forfølgelse, herunder ved retur, ble avslått, er således endelig.

       Familiegjenforeningssøknaden, som ble avslått av UDI, se tingrettens dom, er nå ikke aktuell. A og hans norske ektefelle har flyttet fra hverandre. Han har derfor også frafalt å anke over UNEs og tingrettens vurdering av spørsmålet om utvisning er et uforholdsmessig tiltak. Saken står derfor i en annen stilling for lagmannsretten enn for tingretten.

       Etter lagmannsrettens syn har A rettslig interesse i å få prøvd utvisningen. Selv om utvisning er en forvaltningsmessig reaksjon og ikke skal bedømmes i et strafferettslig perspektiv, har utvisning etter lagmannsrettens syn et pønalt preg. Som hans prosessfullmektig har pekt på, har det betydning for As rettsstilling om han blir utvist eller om han som følge av avslaget på asylsøknaden har plikt til å forlate riket fordi han ikke har noe annet gyldig grunnlag for videre opphold. Noen utreisefrist er ikke opplyst å være endelig fastsatt og bortvisning kan ikke ses å være vurdert på dette grunnlag.

       Lagmannsretten viser til at utlendingsmyndighetene ved utvisning etter utlendingsloven § 71 andre ledd kan fastsette administrative vilkår. Disse er skalert, bl.a. med hensyn til innreiseforbudets varighet og omfang samt hvilke opplysninger som blir innmeldt i SIS-systemet, jf. SIS-loven 16. juli 1999 nr. 66 § 7 nr. 2. Hovedregelen er at utvisning ledsages av innmelding i SIS-systemet, slik at innreiseforbudet omfatter hele Schengenområdet. A er varig utvist med innmelding i SIS og det er derfor av betydning for A å få rettslig prøving av det grunnlaget han skal utvises på, eventuelt hvor grov hans overtredelse av utlendingsloven er. Lagmannsretten skal imidlertid ikke ta standpunkt til om slik innmelding vil være et hinder for at han kan besøke sønnene i Sverige, da svenske myndigheter må avgjøre dette.

       Høyesterett har i dom inntatt i Rt-2011-948 i punkt 46 uttalt: 

 ----- Ved vurderingen av om grunnvilkåret for utvisning er oppfylt, kan det knapt være rom for å trekke inn utlendingens subjektive forhold. Ved forholdsmessighetsvurderingen etter § 29 andre ledd må det etter mitt syn være en noe større anledning til å ta hensyn til i hvilken grad utlendingen kan bebreides eller var i god tro, jf. Ot.prp.nr.75  (2006-2007) side 281. 

       Som nevnt skal lagmannsretten i vår sak ikke vurdere forholdsmessigheten, som i utlendingsloven fra 2008 er regulert i en egen bestemmelse i § 70. Spørsmålet om A var i god tro med hensyn til ektheten av dokumentene, må derfor inngå i vurderingen av om grunnvilkåret for utvisning etter loven § 66 første ledd bokstav a) første eller andre alternativ er oppfylt. Lagmannsretten går således ut fra at det ikke er noe i vegen for å vurdere As subjektive forhold, slik bestemmelsen nå lyder.

       Lagmannsretten skal derfor først se nærmere på hva UNE og tingretten har lagt til grunn på dette punkt.

       Som det fremgår av vedtaket i klagesaken 21. august 2010 la UNE bl.a. til grunn: 

 Etter utlendingsloven § 83 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 17-7 første ledd har klageren plikt til å medvirke til å avklare sin identitet. Klageren har mot bedre vitende gitt uriktige opplysninger om forhold av vesentlig betydning for hans sak om asyl, hvilket ikke kan skyldes annet enn at han har forsøkt å få asyl i Norge ved misbruk av asylinstituttet. Det forventes at asylsøkere gir korrekte opplysninger om vesentlige forhold av betydning for saken, slik som identitet. 

       UNE kom således til at A forsettlig hadde fremlagt falske id-dokumenter.

       Videre uttalte UNE i vedtaket i omgjøringssaken fra september 2010: 

 Hvorvidt klageren var uvitende om dokumentenes ekthet, kan heller ikke tillegges avgjørende nevneverdig vekt i vurderingen av forholdets alvor. Det bemerkes at en utlending har et selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger til norske myndigheter, da vurderingen av om vilkår for en tillatelse er oppfylt i stor grad baseres på de opplysninger utlendingen gir. 

       Lagmannsretten bemerker at « avgjørende nevneverdig » er uklart. Lagmannsretten forstår det imidlertid slik at UNE, i likhet med statens prosessfullmektig, mener at fremleggelse av falske dokumenter i seg selv gjør forholdet grovt og rammes av første alternativ under § 66 første ledd bokstav a), det vil si uten hensyn til om A var i god tro.

       Tingretten har på side 7 i dommen konkludert slik:  

 Det er ikke tvil om at det å framlegge falske id-dokumenter som ekte, er å gi uriktige opplysninger. Retten er enig i at det er en vesentlig opplysning hvorvidt et id-dokument er ekte eller ikke. Retten er videre enig med staten i at A mest sannsynlig må ha kjent til at dokumentene var falske og at han i alle fall har utvist grov uaktsomhet med hensyn til om dokumentet var ekte eller ikke. 
 ----- 
 Retten kan ikke se at UNE har gjort feil når nemnda har konkludert med at A grovt har overtrådt utlendingsloven § 83 andre ledd jf. utlendingsforskriften § 17-7 første ledd, om plikt til å medvirke til å avklare sin identitet. Når det framlegges falske dokumenter har utlendingen ikke medvirket til å avklare sin identitet. Det samme gjelder utlendingsloven § 93 fjerde ledd om asylsøkerens plikt til å fremlegge nødvendig dokumentasjon. Det er en helt grunnleggende og avgjørende opplysning for utlendingsmyndigheten å få riktige opplysninger om søkeres identitet. Systemet er basert på tillit og utlendingsnemnda er avhengig av å kunne basere seg på framlagte id-dokumenter for å få kjennskap til søkernes identitet. Det er alvorlig brudd på tilliten og et grovt brudd på utlendingsloven å framlegge falske id-dokumenter. 

       Lagmannsretten skal så se nærmere på de lovhjemler som utlendingsmyndighetene og tingretten har anvendt som grunnlag for utvisningen.

       Utvisningsbestemmelsen i § 29 første ledd i 1988-loven er gjentatt i 2008-loven § 66 bokstav a) med tilføyelse av en ny setning som her er uthevet i kursiv:  

 En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises
a) når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføring av vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket. 

       Den kursiverte setningen kom inn ved en endringslov som ble fremmet i Ot.prp.nr.97 (2008-2009) som ble vedtatt og inngikk i den nye loven da den trådte i kraft. Den nærmere begrunnelse fremgår av nevnte proposisjons kapittel 12 om Presisering av adgangen til å utvise på grunn av uriktige og villedende opplysninger. Formålet var å unngå eventuell tvil om at et brudd på straffebestemmelsen i utlendingsloven § 108 første ledd bokstav c) må regnes som et brudd på lovens bestemmelser som kan gi grunnlag for utvisning. Departementet ønsket derfor å presisere at en utlending uten oppholdstillatelse også kan utvises når vedkommende forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven. Departementet la til grunn at presiseringen ikke innebærer noen endring i gjeldende rett, og at den ikke svekker menneskerettighetene eller utvider utvisningsadgangen.

       Verken UNE eller tingretten har uttrykkelig tatt standpunkt til om det er første eller andre alternativ i § 66 første ledd bokstav a) som utgjør grunnvilkåret for utvisningen. Dette burde etter lagmannsrettens syn ha vært gjort, selv om også andre alternativ selvsagt kan karakteriseres som en grov overtredelse. Valget mellom første og annet alternativ vil kunne ha betydning for valg av reaksjonsmidler og forholdsmessighetsvurderingen. Hertil kommer at bestemmelsen i bokstav a) også omfatter et tredje alternativ med forskjelligartet innhold, som ikke kommer til anvendelse i vår sak. Unnlatelsen av å angi alternativ er imidlertid uten betydning for gyldigheten av vedtaket, ettersom ordlyden i UNEs avgjørelse og for så vidt også tingrettens dom må forstås slik at forholdet kan henføres som grovt under begge alternativ. Det vises ellers til det som er bemerket nedenfor om skyldkravet i straffebestemmelsen knyttet til overtredelse av § 83 andre ledd.

       Partene synes å være uenige om hvorvidt overtredelse av § 93 fjerde ledd, som også er ny i 2008-loven, kan danne grunnlag for utvisning. I varselet om utvisning vises det både til § 83 og § 93, mens det i det endelige vedtaket i omgjøringssaken bare er vist til § 83 andre ledd. Tingretten har vist til begge bestemmelsene.

       § 93 er inntatt i lovens kapittel 11 II om særskilte regler for søknader om beskyttelse. Fjerde ledd lyder: 

 Søkeren plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger. For dette formålet kan søkeren pålegges å være tilgjengelig på et nærmere angitt sted. Utlendingsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å innhente nødvendige og tilgjengelige opplysninger før avgjørelsen blir truffet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. 

       I merknadene til lovbestemmelsen i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 444 heter det:  

 Bestemmelsen i fjerde ledd er ny i forhold til gjeldende lov. I likhet med utvalget som foreslo bestemmelsen, mener departementet at det er en fordel å synliggjøre asylsøkeres plikt til å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon, og til å medvirke til innhenting av opplysninger som er nødvendige for å komme frem til et korrekt materielt resultat i saken. ----- 
 Omfanget av søkerens plikt til å fremskaffe opplysninger vil bero på hva som med rimelighet kan forventes etter de konkrete forhold i hver sak. Plikten vil uansett ikke strekke seg så langt at den kan komme i konflikt med et anført beskyttelsesbehov. Dersom søkeren ikke overholder plikten til å medvirke til sakens opplysning eller et påbud om å være tilgjengelig på et nærmere angitt sted, vil dette kunne få negative følger for sakens vurdering fordi søkeren må ta ansvaret for at saken er mangelfullt opplyst. Det er imidlertid ikke grunnlag for å reagere med utvisning eller straff fordi søkeren bryter mot forpliktelser etter bestemmelsen. ---- 

       Lagmannsretten er således enig med statens prosessfullmektig i at brudd på § 93 fjerde ledd ikke gir grunnlag for å reagere med utvisning. I lys av dette kan den nye tilføyelsen i § 66 første ledd bokstav a) andre alternativ som omtalt ovenfor virke noe forvirrende. Som nevnt over var det ikke meningen å utvide utvisningsadgangen, og brudd på § 93 fjerde ledd er ikke straffbart i oppregningen i § 108 andre ledd a). Lagmannsretten kan ikke forstå dette annerledes enn at tilføyelsen i § 66 første ledd a) i likhet med første alternativ ikke var ment å omfatte overtredelse av § 93 fjerde ledd, og i alle fall ikke som et selvstendig grunnlag for utvisning.

       As forhold skal etter dette bedømmes etter § 83 andre ledd, første punktum, som bestemmer: 

 Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. 

       I utlendingsforskriften § 17-7 er det gitt detaljerte regler om hva utlendingen kan pålegges å innhente av dokumenter. Pålegg har ikke vært noe tema i saken. Lagmannsretten legger til grunn at plikten til å medvirke til avklaring av egen identitet gjelder uavhengig av om oppfølgningspålegg fra myndighetene blir gitt eller ikke. At asylsøkere mangler gyldige identitetsdokumenter og at bruken av falske dokumenter er utbredt, utgjør en stor utfordring.

       A hadde i likhet med svært mange andre asylsøkere ikke id-dokumenter på seg da han kom til Norge i mai 2008. Han har opplyst at en venn av ham oppbevarte id-dokumentene for ham for å forhindre at de ikke ble borte på vegen til Norge. Ifølge rapporten fra asylintervjuet 23. september 2008 innleverte A i august samme år, det vil si ca. 3 måneder etter ankomsten, følgende id-dokumenter til norske myndigheter:

- irakisk pass utstedt ved ambassaden i Athen 8. mai 2005 
- statsborgerskapsbevis 
- et nasjonalt id-kort for seg selv, ektefelle og to barn 
- vigselsattest 

       Politiets utlendingsenhet foretok undersøkelser og konkluderte slik i sin rapport datert 9. september 2009: 

 UNDERSØKELSE AV PASS FRA IRAK NR. S12319099
Passet er undersøkt med tanke på ekthet. Dokumentet er sjekket opp mot referansedatabasen. På bakgrunn av dette synes formularet ikke å være falskt eller forfalsket. 
 
 UNDERSØKELSE AV NASJONALT ID-KORT FRA IRAK NR. 456792
ID-kortet er undersøkt med tanke på ekthet. Dokumentet er sjekket opp mot referansedatabasen. 
- Formularet synes produsert ved bruk av skriver 
- Serienummeret synes påført med skriver 
 På bakgrunn av de ovenfor nevnte momenter er ID-kort formularet overveiende sannsynlig falskt.
 
 UNDERSØKELSE AV STATSBORGERBEVIS FRA IRAK NR. 00524208 
 ID-kortet er undersøkt med tanke på ekthet. Dokumentet er sjekket opp mot referansedatabasen. 
- Det mangler perforering i foto 
 På bakgrunn av dette synes statsborgerbeviset forfalsket ved fotobytte. 

       Politiets undersøkelse viser at det er utvilsomt at A objektivt sett overtrådte § 83 andre ledd ved at han fremla to falske id-dokumenter etter ankomsten til Norge. Andre overtredelser av loven enn dette er utvisningsvedtaket ikke begrunnet med. Om medvirkningsplikten heter det bl.a. i NOU 2004:20 Ny utlendingslov på s. 334:  

 Formålet med medvirkningsplikten er å få dokumentert den identiteten utlendingen skal registreres med i Norge, og gjelder selv om myndigheten ikke tviler på den oppgitte identiteten. 

       Videre fremgår bl.a. av NOU-en s 339:  

 Utvalget mener det er viktig å videreføre en lovfestet plikt for dem som søker tillatelse i Norge til å oppgi sin rette identitet, og bidra til avklaring av denne hvor det kan ha oppstått tvil eller er manglende dokumentasjon, ----- 

       Av Ot.prp nr.75 l.c. under punkt 3.6 Tvil om identitet punkt 3.6.1 Gjeldende rett og praksis på s. 49 fremgår ellers at i asylsaker stiller UDI i praksis krav om at søkeren skal ha sannsynliggjort sin identitet enten gjennom fremleggelse av gyldige id-dokumenter eller på annen måte. I praksis vil det si minst 50 % sannsynlighet for at utlendingen faktisk er den han utgir seg for. I de saker der utlendingen ikke har noe beskyttelsesbehov, er den klare hovedregelen at søknadene blir avslått, dersom det ikke er sannsynlighetsovervekt for den oppgitte identiteten. Under punkt 3.6.4 på s. 51 om departementets generelle hovedsynspunkter heter det:  

 Departementet vil understreke at den klare hovedregelen må være at utlendinger som søker opphold i Norge, skal dokumentere sin identitet ved å fremlegge gyldig pass eller andre dokumenter som har nødvendig notoritet. Det er som utgangspunkt bare i saker hvor det ikke er mulig å fremskaffe slikt dokument, eller hvor det vil være sterkt urimelig å kreve at slike dokument fremskaffes, at det er aktuelt å gjøre unntak. 

       Om vilkårene for utvisning fremgår på s. 280 i proposisjonen:  

 Uriktige opplysninger av vesentlig betydning for vedtak om asyl eller opphold, for eksempel om identitet eller beskyttelsesanførsler, kan også gi grunnlag for utvisning. Det skal legges vekt på hvilke virkemidler som er benyttet for å gi uriktige opplysninger, hvorvidt de er gjentatt under sakens gang, om de fremstår som en bevisst, planlagt forledelse av myndighetene m.v. 

       Lagmannsretten legger til grunn at medvirkningsplikten er meget streng og at den også har vært håndhevet strengt.

       A har i lagmannsretten erkjent at de to id-dokumentene ikke er ekte, og at retten kan legge undersøkelsen fra Politiets utlendingsenhet til grunn som korrekt. Han har anført å ha vært i god tro med hensyn til dokumentenes ekthet. Forholdet er derfor ikke grovt. Dokumentene viser under enhver omstendighet hans riktige identitet, slik at overtredelsen i høyden består i å ha underbygget rett identitet med falske dokumenter. Videre kan han ikke identifiseres med broren og hans mulige kunnskap om at de var falske.

       Lagmannsretten tar utgangspunkt i at behovet for å kunne feste lit til de opplysningene som utlendingen selv gir om sin identitet, er sterkt og velbegrunnet. Regelen om medvirkningsplikt til å gi korrekte opplysninger er derfor særlig viktig « for at myndighetene skal kunne fylle sin funksjon på en effektiv måte », slik det også er fremhevet i nevnte dom fra Høyesterett i 2011 punkt 47. Lagmannsretten har ellers merket seg at det samme sted er uttalt at « Det må imidlertid være rom for en konkret vurdering av i hvilken grad myndighetenes arbeid er blitt vanskeliggjort ved utlendingens overtredelser ».

       Den konkrete vurdering av om A grovt har overtrådt § 83 andre ledd vil bero på en samlet vurdering av flere momenter.

       Fremleggelse av falske/forfalskede dokumenter er i seg selv villedende, da de verken er gyldige eller har nødvendig notoritet. Som et utgangspunkt er det derfor grunnlag for å si at det foreligger et tilnærmet objektivt ansvar. Sterke allmennpreventive grunner tilsier også dette. På den annen side er variasjonsbredden med hensyn til hvilke opplysninger som gis i denne type saker så stor, at det i enkelttilfeller må være rom for å kunne konkludere med at en uforskyldt fremleggelse av uekte dokumenter, ikke automatisk fører til at en overtredelse er grov.

       Selv om det ikke er fastsatt noe skyldkrav i § 66 første ledd bokstav a) første alternativ i motsetning til i andre alternativ, må det ut fra anførselen om god tro og statens anførsel om at UNEs bevisvurdering er riktig, vurderes om A kan bebreides. Selv om det ikke skal foretas en strafferettslig vurdering, er det for så vidt illustrerende at overtredelse av § 83 andre ledd er straffbar etter § 108 andre ledd bokstav a) både i sin uaktsomme og forsettlige form. Selv om strafferammen er den samme, tilføyes at overtredelse av § 83 andre ledd ifølge utlendingsforskriften § 17-7 siste ledd siste punktum også kan straffes etter lovens § 108 første [skal vel være andre] ledd bokstav c). Straffebestemmelsene antas derfor å være overlappende. Det sier seg selv at disse forhold gjør de aktuelle lovbestemmelsene uoversiktlige.

       I mangel av andre holdepunkter finner lagmannsretten det sannsynliggjort at As id-dokumenter ble stjålet eller ble borte på annet vis etter at han og familien i 1999 flyktet fra Saddam Husseins regime i Irak ved hjelp av menneskesmuglere. A oppholdt seg først i Tyrkia og deretter i Hellas uten papirer og mistet så kontakten med sin ektefelle og to sønner. Han fikk hjelp av sin bror i Irak til å få innhentet nye id-dokumenter i 2005. Det er ikke bevismessig grunnlag for å fastslå at han inngikk noen avtale med broren om å fremskaffe falske dokumenter. Etter omstendighetene finner lagmannsretten heller ikke at han kan identifiseres med brorens handlinger eller bebreides for at han uten videre benyttet det nasjonale id-kortet og statsborgerbeviset for å få utstedt pass i S-serien ved den irakiske ambassaden i Athen, selv om det var forhold ved dokumentene som burde ha skjerpet As oppmerksomhet. Særlig gjelder dette sannsynligheten for at fotoet er byttet ut og at høyden hans oppgis til 1,65 meter, når han er ca. 20 cm høyere.

       Passet er datert 5. august 2005 og så vidt skjønnes i form og innhold utstedt etter dagjeldende irakiske regler. Ifølge brev 24. april 2007 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet startet irakiske myndigheter først sommeren 2006 å utstede pass i G-serien. Som det fremgår av politiets undersøkelse synes selve passformularet ikke å være falskt eller forfalsket.

       Passet er det viktigste identifikasjonsdokumentet. Når A hadde et irakisk pass, kan det etter lagmannsrettens syn ikke utelukkes at han ikke ville ha fremlagt de to id-dokumentene for norske myndigheter, dersom han hadde visst at de var falske eller hadde mistanke om det. Dette trekker i retning av at han var i god tro.

       Lagmannsretten legger til grunn at A har mottatt varselet om utvisning og alle vedtakene. Han har i hele perioden vært bistått med norsk advokat, bortsett fra under tingrettsbehandlingen, der han ble bistått av sin norske ektefelle. Dersom han ikke har mottatt nevnte dokumenter underveis, vil dette ikke være unnskyldende da han på dette punkt kan identifiseres med advokaten.

       Den som søker opphold i Norge har et selvstendig ansvar for å sette seg inn i gjeldende regelverk, det være seg irakisk eller norsk rett. Han ble allerede i varselet om utvisning i januar 2010 og i utvisningsvedtaket i april samme år kjent med at de to id-dokumentene sannsynligvis var falske og at norske myndigheter ikke lenger godkjente pass utstedt i S-serien. Han har deretter hatt klar oppfordring til å forsøke å få tak i ekte dokumenter, herunder fremskaffe nytt pass i G-serien, f.eks. gjennom nærmeste irakiske ambassade. Slik lagmannsretten ser det, kunne han om nødvendig også bedt norske myndigheter om bistand til dette. A har ikke påberopt seg at han har forsøkt å skaffe seg nye uforfalskede dokumenter eller at en innhenting ville komme i konflikt med beskyttelsesbehov, men har i omgjøringsbegjæringen opplyst at han ikke har hatt praktisk mulighet til dette. Han har da ikke gjort det som med rimelighet kunne forventes av ham. I den etterfølgende perioden fram til vedtaket ble endelig, har han da heller ikke medvirket til å avklare spørsmålet om opplysningene i de falske dokumentene i det alt vesentlige er riktige.

       Lagmannsretten konstaterer at politiets undersøkelse er begrenset til nevnte tre dokumenter. Politiet har av ressursmessige grunner ikke kunnet nedlegge arbeid i en verifisering av opplysningene i dokumentene. Utlendingsmyndighetene har som nevnt ikke gitt A pålegg om ytterligere å avklare identiteten.

       Selv om det må legges til grunn at de falske dokumentene tilsier at A ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at han er den han utgir seg for, vil lagmannsretten likevel bemerke at han også fremla sin egen og de to sønnenes fødselsattester og vigselsattesten. Utlendingsmyndighetene har ikke anført at disse er falske. Vigselsattesten kan ikke ses å være fremlagt for retten, men ektefellens navn, E, samsvarer med det som fremgår i det nasjonale id-kortet. A har funnet fram til sønnene i Sverige og de besøkte ham sommeren 2010 i Norge. Det er opplyst at sønnene har fått opphold med den samme identitet som oppgitt i de fødselsattester A fremla.

       I tingretten ble det etter det opplyste brukt atskillig tid på spørsmålet om utstedelsesdatoen 8. juli 1997 i det forfalskede nasjonale id-kortet kunne være riktig, ettersom A forklarte at han hadde hatt id-kortet siden han var liten. Landrådgiveren opplyste at man må oppdatere id-kortet ved endret sivil status. Tingretten valgte å se helt bort fra den mulighet at A hadde skaffet seg nytt id-kort i 1997, etter at han giftet seg i 1996. Med grunnlag i As forklaring for lagmannsretten, er det mye som tyder på at det må bero på en misforståelse, at han i tingretten benektet å ha skaffet seg nytt id-kort i 1997. Det har formodningen mot seg at A har forklart seg uriktig om et så vidt viktig punkt, slik at utstedelsesdatoen sannsynligvis er riktig.

       Utlendingsmyndighetene valgte å varsle A om utvisning på bakgrunn av de falske dokumentene forholdsvis kort tid etter at UDI hadde avslått asylsøknaden. Av UDIs vedtak i asylsaken fremgår « At søkeren har lagt fram forfalsket identitetskort og statsborgerbevis bidrar til å svekke søknadens troverdighet ». I klagevedtaket om asyl er forholdet beskrevet, men ikke uttrykkelig vurdert. Lagmannsretten er enig i at fremleggelsen av falske dokumenter bidrar til å svekke asylsøknadens troverdighet. Vedtakene om asyl kan likevel vanskelig forstås annerledes enn at søknaden ville ha blitt avslått, selv om A hadde innlevert uforfalskede dokumenter. For lagmannsretten fremstår det som åpenbart at han ikke fylte de materielle vilkår for å få beskyttelse. Formålet med å reise til Norge i 2008 var ikke frykt for irakiske myndigheter, men å få en bedre mulighet til å finne igjen ektefellen og barna, noe han etter det opplyste klarte. Selv om det ikke er krav til årsaksforhold i grovhetsvurderingen, kan det vanskelig konkluderes med at han har brukt de falske dokumentene til å forlede myndighetene i asylsaken. UNEs uttalelse om at han ved å fremlegge dokumentene mot bedre vitende har « forsøkt å få asyl i Norge ved misbruk av asylinstituttet », er følgelig ikke særlig treffende, se sitatet fra klagevedtaket om utvisning gjengitt ovenfor.

       Lagmannsretten ser heller ikke at hans asylhistorie bygger på uriktige opplysninger av vesentlig betydning for avslaget. At han ikke har vært konsistent i sine forklaringer om når familien flyttet fra Tyrkia til Hellas, når og til hvilke land ektefellen og barna senere dro, når han sist så dem og hvor, reisemåten til Norge, samt enkelte andre forhold knyttet til id-dokumentene, svekker imidlertid hans troverdighet.

       Etter en avveining av de nevnte momenter har lagmannsretten kommet til at A ved å fremlegge falske det to falske id-dokumentene ikke har medvirket til å avklare sin riktige identitet etter § 83 andre ledd. Forholdet er å bedømme som grovt etter § 66 første ledd bokstav a) første alternativ.

       Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med UNE i at han har fremlagt dokumentene mot bedre vitende og derved har utvist forsett. Samlet sett finner lagmannsretten at A er å bebreide, og at han følgelig har utvist uaktsomhet, om enn i liten grad. Vedtaket om å utvise ham er da gyldig.

       Lagmannsretten går etter dette ikke ytterligere inn på statens anførsel om at fremleggelse av falske dokumenter som er knyttet til utlendingens identitet er å anse som en grov overtredelse helt uten hensyn til subjektiv skyld og de øvrige omstendighetene i saken.

       Da lagmannsretten ikke skal vurdere forholdsmessigheten, skal lagmannsretten heller ikke vurdere om UNEs avgjørelse om at utvisningen skal være varig m.v. utgjør en passende reaksjon.

       Anken blir å forkaste. 

Sakskostnadsavgjørelsen.

       Staten har vunnet saken. Når As anke til lagmannsretten ikke har ført fram, skal han etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1) pålegges å betale full erstatning for sakskostnadene.

       Lagmannsretten viser til at saken har reist enkelte uavklarte rettslige spørsmål og ellers bygger på et slikt faktisk forhold at det ikke foreligger direkte sammenliknbar forvaltningspraksis eller rettspraksis. Det er dessuten uvanlig at forholdsmessigheten ikke skal prøves. Statens prosessfullmektig har for øvrig bekreftet at saken skiller seg fra andre saker, bl.a. fordi fremleggelse av falske id-dokumenter uten videre er vurdert som en grov overtredelse og at andre overtredelser av loven som regel foreligger i tillegg. A hadde etter lagmannsrettens syn følgelig grunn til å få prøvd saken i retten.

       Også styrkeforholdet mellom partene tilsier at han fritas fra erstatningsansvaret.

       Lagmannsretten finner derfor at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 (3). A bør følgelig fritas for erstatningsansvaret for lagmannsretten. Ut fra lagmannsrettens resultat skal han også fritas for kostnadsansvaret for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 (2).

       Dommen er enstemmig.

       På grunn av dommernes reisefravær og store arbeidsbyrde er dommen ikke avsagt innen fireukers fristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. Hver av partene bærer sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. 
Latest changes
  • LB-2011-82224 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Utlendingsloven 2008 § 66 første ledd bokstav a), § 70 andre ledd, § 71 andre ledd, § 83 andre ledd, § 93 fjerde ledd og § 108. (5/31/2012)

    Saken gjelder et utvisningsvedtak med varig innreiseforbud og innmelding i SIS-systemet. Begrunnelsen for vedtaket var i hovedsak bruk av to falske identitetsdokumenter.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo