To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2012-181524
Documentdate : 01.09.2014

Utvisning. Forholdsmessighetsvurdering etter utlendingsloven § 70.

Mann fra Kosovo kom til Norge i 2008. Etter å ha fått avslag på asylsøknad giftet han seg i Norge sommeren 2008 og søkte straks om oppholdstillatelse i familiegjenforening. Utlendingsnemnda traff i 2011 vedtak om utvisning av mannen etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav b fordi han var straffedømt for grove narkotikaforbrytelser i Tyskland i 2003. Han var også dømt for nye grove narkotikaforbrytelser i Norge i 2010. Søksmål med påstand om at utvisningsvedtaket var ugyldig førte ikke frem, og Oslo tingrett frifant staten v/Utlendingsmenda. For lagmannsretten var spørsmålet bare om utvisningsvedtaket var ugyldig fordi utvisning ville være et « uforholdsmessig tiltak » overfor mannen og hans ektefelle, jf. utlendingsloven § 70. Det var særlig vist til de konsekvenser utvisningen ville ha for ektefellen som slet med psykiske problemer. Lagmannsretten kom til samme resultet som tingretten og anken ble forkastet.

       Saken gjelder gyldigheten av utvisningsvedtak.

       Bakgrunnen for saken, som er uomtvistet, er slik beskrevet i tingrettens dom:

       Saksøkeren, A, er født 0.0.1981 og er borger av Kosovo. Han kom til Norge 14. mai 2008 og søkte asyl dagen etter. Han oppga at han var tidligere ustraffet. Ved søk på hans fingeravtrykk fremkom at han tidligere hadde avlagt fingeravtrykk i Ungarn. Utlendingsdirektoratet (« UDI ») avslo derfor asylsøknaden i vedtak 25. juni 2008 med henvisning til at han kunne kreves mottatt av Ungarn i henhold til Dublin II-forordningen. 

       Saksøkeren giftet seg 1. juli 2008 med B, født 0.0.1969. Hun er opprinnelig fra Thailand, men kom til Norge i 1987 og er norsk statsborger. Hun er bosatt i Oslo. A søkte om oppholdstillatelse i familiegjenforening med henne 2. juli 2008. 

       Avslaget på saksøkerens asylsøknad ble opprettholdt av UNE ved vedtak 23. september 2008. 

       Ved politiransakelse av saksøkerens leilighet 18. april 2009 ble det funnet og beslaglagt et hasjparti. A ble pågrepet, siktet og varetektsfengslet for forholdet. 

       I brev 28. august 2009 ble han forhåndsvarslet om at UDI vurderte å treffe vedtak om utvisning av ham. I forhåndsvarselet ble det som grunnlag for utvisning vist til at han ved Landgericht Tübingens dom 20. mars 2003 var dømt til fengsel i tre år og åtte måneder for overtredelse av tysk narkotikalov og straffelov. Dommen gjaldt flere tilfeller av omsetning av narkotika sommeren 2002, herunder heroin. I to av tilfellene dreide det seg om større mengder. Han ble også domfelt for grov legemsbeskadigelse. Han sonet dommen frem til han ble løslatt i forbindelse med utvisning fra Tyskland 29. september 2004. 

       UDI fattet vedtak om utvisning 25. september 2009, og samme dato ble søknaden om oppholdstillatelse i familiegjenforening med ektefellen avslått. 

       Ved Oslo tingretts dom 21. januar 2010 ble narkotikaforholdet saksøkeren ble pågrepet og fengslet for i april 2009 pådømt. Saken gjaldt oppbevaring av 95 kilo hasj og medvirkning til salg av fem kilo hasj. A ble av tingretten idømt en straff av fengsel i fire år og åtte måneder for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd jf. tredje ledd, straffeloven § 162 første og annet ledd samt straffeloven § 147 første og annet ledd første straffalternativ. A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltaleposten som gjaldt salg av hasj, samt over straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts dom 5. oktober 2010 [LB-2010-37063] ble han i henhold til lagrettens kjennelse funnet skyldig i medvirkning til salg av narkotika og dømt til fengsel i fire år og åtte måneder. Straffen var en fellesstraff med de forhold som var rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Dommen fra Borgarting lagmannsrett ble anket til Høyesterett, som ikke tillot anken fremmet. 

       Sommeren 2011 ble det klart at ungarske myndigheter hadde stilt behandlingen av saksøkerens asylsøknad i bero fordi saksøkeren hadde vært meldt forsvunnet. Etter dette fattet UNE 4. august 2011 vedtak om å omgjøre tidligere vedtak om avslag på asylsøknaden, og saken ble sendt UDI for realitetsbehandling. 

       UDI avslo deretter asylsøknaden i vedtak 2. september 2011. Etter klage ble vedtaket stadfestet av UNE 8. desember 2011. UNE fattet videre endelig vedtak om utvisning 16. desember 2011. Saksøkerens søknad om oppholdstillatelse i familiegjenforening ble avslått av UNE samme dato, med henvisning til utvisningsvedtaket. Utreisefrist ble fastsatt til tidspunktet for løslatelse fra soning av Borgarting lagmannsretts dom. 

       Ved stevning 23. april 2012 gikk A til søksmål for prøving av gyldigheten av utvisningsvedtaket. Staten ved Utlendingsnemnda tok til motmæle ved tilsvar 22. mai 2012. 

       Idet saksøkeren skulle prøveløslates fra soning av straffen idømt ved Borgarting lagmannsretts dom 3. juni 2012 ble det ved begjæring 25. mai 2012 bedt om rettens kjennelse om midlertidig forføyning for at han ikke skulle uttransporteres før det forelå rettskraftig dom om gyldigheten av utvisningsvedtaket. I begjæringen ble det vist til at saksøkerens ektefelle har slitt med til dels store helseplager i tiden saksøkeren har sittet i fengsel. Blant annet har hun blitt operert for svangerskap utenfor livmoren, og hun er plaget med depresjoner. Usikkerheten knyttet til saksøkerens oppholdsgrunnlag i Norge, samt at han har sittet i fengsel, har bidratt til dette. Det ble videre vist til at saksøkeren under fengselsoppholdet har tatt utdannelse som maler, jobbet som dette i fengselet og har fått de beste skussmål fra arbeidsgiver. 

       Begjæringen om midlertidig forføyning ble forkastet i medhold av tvisteloven § 32-7 tredje ledd ved Oslo tingretts kjennelse 31. mai 2012.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
 
       Oslo tingrett avsa 12.09.2012 dom med følgende domsslutning: 

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler i sakskostnader til Staten v/Utlendingsnemnda kr 79 950 – syttinitusennihundreogfemti kroner – innen to uker fra dommens forkynnelse.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
 
       Anken ble påstått avvist da den var fremmet for sent. Ved kjennelse 03.06.2013 ga Borgarting lagmannsrett oppfriskning for oversittelse av ankefristen.
 
       Ankeforhandling er holdt 14.08.2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Det bestrides ikke at vilkåret for utvisning i utlendingsloven § 66 (bokstav b) som utgangspunkt er oppfylt. Utvisning vil imidlertid være et uforholdsmessig tiltak mot den ankende part og/eller hans kone etter utlendingsloven § 70. Utvisningsvedtaket er derfor ugyldig.
 
       Utvisningsvedtaket til UNE er basert på de forhold A ble dømt for i Tyskland i 2003. Ved vurdering av om utvisningen vil være et uforholdsmessig tiltak overfor A, må det legges vekt på at han hadde en vanskelig oppvekst, at han var ung da de straffbare forholdene ble begått og at forholdene ligger langt tilbake i tid. Det aksepteres at det ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70 også kan tas hensyn til at A ble domfelt for nye narkotikaforbrytelser i Norge i 2009, og at det kan tilsi at hensynet til A ikke isolert sett gjør at utvisningen er et uforholdsmessig tiltak overfor ham.
 
       Det sentrale i saken er den virkning utvisningen vil ha for hans ektefelle. Det er godt dokumentert at hun har helsemessige og psykiske problemer som hun i dag får behandling for i Norge. Hun vil ikke kunne følge med A hvis han blir utsendt til Kosovo. Hun er ikke velkommen hos hans familie, og hun vil heller ikke kunne få tilfredsstillende helsebehandling der. Utvisningen vil derfor medføre en familiesplittelse. I Norge har ektefellen lite nettverk og en familiesplittelse vil sette henne i en meget vanskelig livssituasjon. Det er en reell fare for at hun vil ta sitt eget liv hvis hun mister ektefellens tilstedeværelse og omsorg.
 
       Det er nedlagt slik påstand: 

1. Utlendingsnemndas vedtak om utvisning kjennes ugyldig.
2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemda, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens dom er riktig. Det foreligger ikke grunnlag for ugyldighet.

       Spørsmålet i ankesaken er bare hvorvidt utvisning er et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70.
 
       Saken er vanskelig rent menneskelig. Det er ingen grunn til å betvile at A og hans ektefelle vil møte vanskeligheter som følge av utvisningen. Rettslig sett er saken imidlertid ikke vanskelig. Det skal svært mye til for at en utvisning er uforholdsmessig ved den type grove kriminelle handlinger som den ankende part har gjort seg skyldig i. En utvisning vil generelt kunne ramme den utviste og dennes familie hardt. Det er normalsituasjonen. Det er tunge allmennpreventive hensyn som ligger bak utvisningsreglene ved alvorlige narkotikaforbrytelser. Det må foreligge helt ekstraordinære forhold for at det skal foreligge uforholdsmessighet i de tilfellene, og slike forhold foreligger ikke i denne saken.
 
       Det skal ved vurderingen etter § 70 legges betydelig vekt på forholdets alvor. Det forhold A er dømt for i Tyskland i 2003 er grove narkotikaforbrytelser og også en grov voldsforbrytelse. Det må ved forholdsmessighetsvurderingen også tas hensyn til at han er dømt for nye grove narkotikaforbrytelser samt innbrudd i Norge i 2009. Det er ikke et relevant hensyn at forholdene i Tyskland ligger noen år tilbake i tid. Saken er ikke spesielt gammel. Utvisningsvedtaket ble truffet innen gjeldende frister, og deler av tiden som har gått har A tilbragt i norske fengsler.
 
       As tilknytning til Norge er svak. Han er vokst opp i Kosovo hvor han bodde frem til 2001 da han flyttet til Tyskland. Han ble utvist fra Tyskland til Kosovo etter sonet straffedom i 2004. Han snakker språket, har familie der, og har gode forutsetninger for å etablere seg på nytt i Kosovo. Til Norge kom han først i 2008, og han har ikke på noe tidspunkt hatt lovlig opphold. Den tilknytningen han har, er dels også opparbeidet mens han satt i fengsel.
 
       Utvisningen vil overfor A ikke være uforholdsmessig.

       Heller ikke overfor hans ektefelle vil utvisningen være uforholdsmessig. Det er normalsituasjonen at en utvisning vil virke belastende for ektefellen. I dette tilfelle ble ekteskap inngått kort etter A kom til Norge og etter at A hadde fått avslag på sin asylsøknad. Han hadde på det tidspunktet ikke lovlig opphold i Norge, noe ektefellen var klar over. Hun kunne da ikke ha noen berettiget forventning om at de kunne etablere et familieliv i Norge. De hadde også bare levd sammen i 9 måneder da A ble fengslet og senere dømt for forbrytelser i Norge. Det er forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. At de også har hatt et samliv etter A slapp ut av fengsel i juni 2012 er derfor ikke av betydning.
 
       Når det gjelder ektefellens helsetilstand, vil hun i Norge kunne få den nødvendige hjelp og bistand for å overkomme de belastninger utvisningen av A vil medføre for henne. At hennes fysiske og psykiske helse påvirkes negativt at utvisningen, er uansett ikke tilstrekkelig til å karakterisere utvisningen som et uforholdsmessig tiltak.
 
       Det er nedlagt slik påstand: 

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

1. Innledning

       Tvisten gjelder gyldigheten av vedtaket truffet av Utlendingsnemnda (UNE) 16. desember 2011 om utvisning av A. Det er forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn for gyldighetsvurderingen, jf. Rt-2012-1985.
 
       Det er ikke omtvistet at det grunnleggende vilkåret for utvisning etter utlendingsloven av 2008 § 66 første ledd bokstav b, er oppfylt. Saken for lagmannsretten gjelder bare hvorvidt utvisningen av A er et « uforholdsmessig tiltak » etter lovens § 70. For lagmannsretten er tidligere anførsel om at utvisning til Kosovo vil sette A i livsfare og således være i strid med utlendingsloven § 73, ikke opprettholdt.
 
       Lagmannsretten har full prøvelsesrett i saken, jf. bl.a. Rt-2005-229 avsnitt 34.

2. Det rettslige utgangspunktet

       Utlendingsloven § 70, første ledd lyder: 

       En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. 

       Første ledd, første punktum, er en videreføring av utlendingsloven av 1988 § 29 annet ledd og § 30 tredje ledd, og tidligere rettspraksis er fortsatt relevant.
 
       Loven gir anvisning på to vurderingstemaer – « forholdets alvor » og « utlendingens tilknytning til riket » – og vurderingen skal foretas både i forhold til utlendingen selv og de nærmeste familiemedlemmene.
 
       Av forarbeidene – Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 291 og 292 – fremgår at det ved vurderingen av « forholdets alvor » skal tas hensyn både til straffebudets strafferamme og den idømte straffereaksjonen. Det skal også ses hen til hensynene bak utvisningsinstituttet, og det uttales i den sammenheng bl.a:

       Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes. Dette ble fremhevet i Stortingskomiteens innstilling da gjeldende lov ble vedtatt (Innst.O.nr.92 (1987-1988), s. 18):

       Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrere som gruppe.

       Videre fremgår at alvorlig narkotikakriminalitet tilhører den sakstype som må vurderes som alvorlig i utvisningssammenheng.
 
       Når det gjelder « utlendingens tilknytning til riket » er innholdet i dette vurderingstemaet omtalt slik i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s 292:

       I vurderingen av « utlendingens tilknytning til riket » skal det blant annet legges vekt på

- utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,

- om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. I denne forbindelse vil også utlendingens betydning for eventuelle særkullsbarn av ektefelle/samboer måtte vektlegges.

- hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,

- muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,

- utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,

- graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

       Hvorvidt en utvisning vil være uforholdsmessig må bero på en samlet vurdering av de hensynene som er angitt i loven. At en utvisning vil være belastende for den utviste og hans familie er i seg selv ikke tilstrekkelig for å anse en utvisning som uforholdsmessig. Slike virkninger vil være normalsituasjonen, jf. bl.a. Rt-2005-229, avsnitt 52 hvor det uttales:

       Det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak.

       Etter rettspraksis skal det ved meget alvorlig kriminalitet svært mye til før en utvisning vil bil ansett som et uforholdsmessig tiltak, jf. bl.a. Rt-2007-667 avsnitt 34 og 35 hvor det uttales:

       Etter Høyesteretts praksis skal det ved meget alvorlig kriminalitet svært mye til før en utvisning vil bli ansett som et uforholdsmessig tiltak. I dommen i Rt-2000-591 påpekes på side 600 at det vil være det normale at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, og i særdeleshet når man må legge til grunn at familien blir atskilt ved utvisningen. For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves « uvanlig store belastninger », se også dommen i Rt-2005-229, avsnittene 35 og 36.

       Det fremgår av lovforarbeidene at narkotikaforbrytelser skal vurderes som meget alvorlige straffbare forhold i denne sammenheng. Opprinnelig var strafferammen i § 30 annet ledd bokstav b fengsel i tre år eller mer. Det var videre særskilt bestemt at narkotikaforbrytelser etter straffeloven § 162 og § 317 jf. § 162 ble omfattet uavhengig av strafferammen. Denne særordningen falt bort da strafferammen senere ble senket til to år eller mer, noe som førte til at den også omfattet disse bestemmelsene. Departementet bemerket samtidig at man fremdeles anså « narkotikaforbrytelser for å være særlig alvorlige, noe som skal gjenspeiles i praktiseringen av utvisningsreglene », se Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24.

3. Den konkrete vurderingen

       Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at utvisningen ikke vil være et uforholdsmessig tiltak, verken vurdert i forhold til A eller hans ektefelle.
 
       Alvorlig narkotikakriminalitet, som A er dømt for etter den tyske dommen fra 2003, er midt i kjernen av det som normalt vil føre til utvisning etter utlendingsloven, og tilsier at det skal mye til for at utvisningen vil være et uforholdsmessig tiltak.
 
       Hertil kommer at han, etter han kom til Norge i 2008, har begått ny alvorlig narkotikakriminalitet, noe som må tas i betraktning ved forholdsmessighetsvurderingen.
 
       A har liten tilknytning til Norge. Han kom til landet først 14.05.2008. Hans asylsøknad ble avslått 25.06.2008. Ekteskapet med B ble først inngått etter at søknaden var avslått. En stor del av tiden i Norge frem til utvisningsvedtaket 16.12.2011 – som denne saken gjelder – har han tilbragt i fengsel og det gir ingen beskyttelsesverdig tilknytning til landet. At han etter løslatelsen i 2012 har fortsatt å bo i landet sammen med sin ektefelle, er uten betydning for gyldigheten av vedtaket da det er vedtakstidspunktet som skal legges til grunn, men ville uansett ikke hatt vekt av betydning.
 
       A har betydelig sterkere tilknytning til Kosovo enn til Norge. Han har bodd der i sin oppvekst og ble også hjemsendt dit ved utvisning fra Tyskland. Han kan språket, og han har familie der. A har gode muligheter for å reetablere seg i Kosovo.
 
       Lagmannsretten finner ikke å kunne legge vekt på As alder da lovbruddet i Tyskland ble begått, eller at det nå har gått relativt lang tid siden det lovbruddet. A var 22 år da lovbruddet ble begått, noe som ikke er spesielt ungt, og han har dessuten begått nye narkotikaforbrytelser i Norge. Utvisningsvedtaket ble truffet innen fristen som følger av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav b.
 
       Når det gjelder forholdet til ektefelle, er det ikke omtvistet at utvisning av A vil være tungt for henne, noe også hennes forklaring i lagmannsretten bar tydelig preg av. Hun har opplyst å ha lite nettverk i Norge og at hun sliter psykisk. Hun får oppfølging fra lege og tar antidepressiva, men er i full jobb. Det er også opplyst at hun har vært suicidal, og det er anført at det er reell fare for at hun vil ta sitt eget liv hvis A blir utvist. Etter det som er opplyst for lagmannsretten vil det ikke være aktuelt for henne å flytte til Kosovo fordi hun ikke vil være velkommen hos mannens familie.
 
       Bortsett fra forklaringer fra B selv og fra A, har det vært liten bevisførsel om hennes helsetilstand på vedtakstidspunktet. Lagmannsretten legger imidlertid deres forklaringer til grunn for sin vurdering.
 
       Lagmannsretten har forståelse for at en utvisning av A vil være tungt for hans ektefelle og kan heller ikke se bort fra at det vil øke hennes psykiske problemer. Det er imidlertid normalsituasjonen ved utvisning, og lagmannsretten kan ikke, slik denne saken ligger an, se at de helsemessige forholdene som er påberopt innebærer at utvisningen blir uforholdsmessig. Det har ikke fremkommet noe som tilsier at hun ikke har reell mulighet for å flytte med sin ektefelle til Kosovo og at de vil kunne fortsette sitt samliv der. Hvis hun ikke ser det som en mulighet, vil hun fortsatt kunne få nødvendig hjelp fra det norske helsevesenet for sine psykiske problemer.
 
       Det skal for øvrig bemerkes at ekteskapet ble inngått etter at A hadde fått avslag på den første asylsøknaden. B må ha vært klar over at A ikke hadde oppholdstillatelse ved ekteskapsinngåelsen da det ble søkt om familiegjenforening dagen etter. B kunne derfor ikke hatt noen berettiget forventning om et liv med A i Norge, og må ha vært forberedt på at A kunne bli utvist til Kosovo.

4. Sakskostnader

       Staten v/UNE har vunnet saken fullstendig og tilkjennes sakskostnader i medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1). Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret for lagmannsretten etter § 20-2 tredje ledd.
 
       Staten v/UNE har ihht. sakskostnadsoppgave fra advokat Krusewski krevd dekket kr 79 950 inkl. mva. Beløpet er i sin helhet salær. Sakskostnadsoppgaven legges til grunn.
 
       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. A betaler i sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda 79.950 – syttinitusennihundreogfemti – kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

Latest changes
  • Ny: LB-2012-181524 Utvisning. Forholdsmessighetsvurdering etter utlendingsloven § 70. (9/9/2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om utvisning av en mann fra Kosovo var uforholdsmessig overfor ham og hans ektefelle. Mannen var dømt for grove narkotikaforbrytelser i Tyskland i 2003, og for nye grove narkotikaforbrytelser i Norge i 2010. Det ble tatt i betraktning at utvisningen ville få konsekvenser for ektefellen som slet med psykiske problemer, men lagmannsretten fant ikke at utvisning var uforholdsmessig. UNEs vedtak ble derfor opprettholdt som gyldig.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo