To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2012-197008
Documentdate : 23.05.2014

Utvisning etter utl. § 68. Utl. § 70, forholdmessighetsvurderingen. Straffedømt med to barn i Norge.

Vedtak om utvisning av utlending som ankom Norge 13 år gammel ble funnet gyldig. Utlendingen hadde begått en rekke alvorlige straffbare forhold over en årrekke. Utvisning var ikke uforholdsmessig overfor ham selv eller hans to barn som bodde i Norge, jf. utlendingsloven § 70.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om ikke å omgjøre tidligere vedtak om utvisning, jf. utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b. Sakens hovedspørsmål er om utvisning vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. utlendingsloven 2008 § 70 første ledd.

A, f. 0.0.1976, er somalisk statsborger. Han kom til Norge fra Hargeisa i Nord-Somalia (nåværende Somaliland) høsten 1989 sammen med mor og seks søsken. Familien ble innvilget opphold på humanitært grunnlag.

A er dømt for en rekke kriminelle forhold. Ved Borgarting lagmannsretts dom 15. desember 1995 [LB-1995-1359] ble han dømt til ett år og åtte måneder fengsel for en gruppevoldtekt begått sammen med tre medtiltalte. Straffen var en fellesstraff med dom fra Fredrikstad byrett fra november 1995 som gjaldt voldsforbrytelse, overtredelse av vegtrafikkloven og bilbrukstyveri. Voldtekten skjedde i august 1994, da A var 17 år og 11 måneder gammel.

Ved Oslo byretts dom 6. juni 1997 ble A dømt til fengsel i to år og seks måneder for seks ran, hvorav ett grovt. Ranene ble begått i tiden fra januar til mars 1996. De fornærmede var fem drosjesjåfører og en butikkansatt. Det ble truet med pistol ved fire av ranene. Ved de to øvrige ranene ble det hhv. tatt kvelertak på fornærmede og holdt et glasskår mot fornærmedes hals.

Ved Oslo byretts dom 30. november 1999 ble A dømt til fengsel i tre år og to måneder for grovt ran begått 8. februar 1999. Ranet var begått i prøvetiden etter prøveløslatelse i november 1998. Straffen var en fellesstraff med resttiden etter forrige soning. Fornærmede var en butikkansatt, som ble truet med kniv.

Ved Indre Follo herredsretts dom 19. april 2001 ble A dømt til fengsel i 60 dager for oppbevaring av narkotika i februar 2000. Han var i januar 2000 løslatt fra varetekt i påvente av ankebehandling av straffesaken fra 1999.

Ved Oslo tingretts dom 3. desember 2004 ble A idømt en bot på 5 000 kroner for tyveri og for å ha oppgitt falsk identitet til politiet på et tidspunkt da han var etterlyst for tyveri og voldtekt. Anmeldelsen for voldtekt ble henlagt. Forholdene han ble domfelt for, ble begått i januar 2000 og september 2004.

I mars 2006 ble A ilagt forelegg for å oppgi falsk navn til politiet.

Ved Bergen tingretts dom 19. september 2007 ble A idømt fengsel i tre år for oppbevaring og salg av heroin i perioden februar til april 2007. Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på at A hadde hatt en sentral rolle i salgsprosessen, og at han handlet ut fra profitthensyn. Tingretten uttalte at han som selger hadde opptrådt kynisk, særlig ved oppsøkende aktivitet overfor avhengig narkotikabruker, og vært en sterk pådriver ved omsetningen.

I november 2010 ble A ilagt forelegg for overtredelser av vegtrafikklovgivningen, herunder kjøring uten gyldig førerkort.

Ifølge As behandler, psykologspesialist Laila Danielsen, har A vært periodevis avhengig av opiater frem til for et år siden. Han la seg da inn på en institusjon til avrusning i sin brors navn. Det er ikke opplyst for lagmannsretten hvor lenge A har vært opiatavhengig, men Danielsen antok at rusavhengigheten hadde vart i lengre tid.

A har to barn. Sønnen B er født 0.0.2003. Hans mor er C. Datteren D er født 0.0.2011. Hennes mor er E.

A fremmet søknad om norsk statsborgerskap i 1996. Søknaden ble stilt i bero av UDI på grunn av at A var straffedømt. Ved UDIs vedtak 24. august 1998 ble han varig utvist fra riket i medhold av utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b. Vedtaket var begrunnet med at det av allmennpreventiv hensyn er viktig at det føres en streng utvisningspraksis overfor utlendinger som begår alvorlige forbrytelser som voldtekt og grove ran. A påklaget vedtaket, som ble opprettholdt ved UNEs vedtak 15. april 2002. A brakte vedtaket inn for tingretten. Søksmålet ble trukket, og saken ble hevet i november 2003.

A ble boende i Norge i strid med vedtaket. Myndighetene har ikke gjort forsøk på å tvangseffektuere vedtaket.

I medhold av utlendingsforskriften § 126 første ledd annet punktum tok UDI vedtaket 15. april 2002 opp til ny vurdering. Ved vedtak 13. februar 2009 ble det opprettholdt, idet UDI ikke fant grunn til omgjøring. UDI viste blant annet til at A hadde pådratt seg ytterligere straffbare forhold etter vedtaket.

A fremmet i januar 2011 begjæring om omgjøring av vedtaket 15. april 2002. Ved UNEs vedtak 12. desember 2011 ble omgjøringsbegjæringen ikke tatt til følge.

A tok 25. mai 2012 ut stevning mot Staten ved Utlendingsnemnda om gyldigheten av vedtaket 12. desember 2011.

Oslo tingrett avsa 27. september 2012 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/ UNE frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 13.-14. mai 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten ved Utlendingsnemnda var representert ved prosessfullmektig advokat Andreas Kruszewski og rådgiver Casper Molthe. Det ble avhørt seks vitner og gjennomgått skriftlig dokumentasjon.

Ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Utvisning av A vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham selv og hans familie, jf. utlendingsloven § 70 første ledd. Selv om A er dømt for alvorlige straffbare handlinger, er hans tilknytning til riket så sterk at utvisning er uforholdsmessig. De alvorligste straffbare handlingene ligger langt tilbake i tid, og de må ses i sammenheng med traumatiske opplevelser Somalia og mangelfull oppfølgning av A fra myndighetenes side etter at han kom til Norge. Det vises til Borgarting lagmannsretts dom 19. desember 2013 (LB-2012-109475).

As barn vil lide uvanlig store belastninger ved at A utvises. A har jevnlig kontakt med B og hans halvbror F. Han har daglig kontakt med sin datter. Bs mor er funksjonshemmet, og har behov for hjelp fra A. B må anses som et sårbart barn, og han har vært gjennom et samlivsbrudd. As samboere kjente ikke til at han var utvist da samboerskapene ble innledet.

A har bodd i Norge i 24 år. Ved forholdsmessighetsvurderingen må det legges vekt på at utvisningsvedtaket ikke har blitt effektuert.

Tingretten har lagt vekt på at A tilhører klanen Isaak. A kjenner ikke til denne klanen og vil ikke kunne oppnå beskyttelse fra klanmedlemmer i Somalia. Han har ingen tilknytning til Somalia. Somalia er ikke et sivilisert samfunn. Dette svekker betydningen av rettspraksis om utvisning til land som f.eks. Vietnam og Chile.

Det må legges vekt på de psykiske problemene A hadde da han kom til Norge. Tingretten har bygget på feil faktum når den har lagt til grunn at A har hatt skolegang i Somalia, og at han har fått god oppfølgning av norske myndigheter.

Det er ikke i rettspraksis oppstilt noen absolutt aldersgrense for hvor ung en person må være ved ankomst til Norge for at utvisning skal bli uforholdsmessig, jf. Rt-2009-546. Vedkommende som ble utvist i saken i Rt-2005-238 hadde ikke barn.

Ankende part har nedlagt slik påstand

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 12. desember 2011 kjennes ugyldig.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter A sakens omkostninger for tingrett og for lagmannsrett.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Utvisning er ikke et uforholdsmessig tiltak overfor A eller hans familiemedlemmer.

A har begått svært alvorlige straffbare handlinger, hvorav flere også sett hver for seg ville gitt grunnlag for utvisning. Han har foretatt flere kriminelle handlinger i voksen alder. Han har vist svært liten respekt for norske regler og samfunnsnormer og kan ikke karakteriseres som integrert i det norske samfunn. Han viser ikke anger eller forståelse for de fornærmede i straffesakene. Ved svært alvorlige straffbare handlinger skal det mye til for at utvisning kan anses som et uforholdsmessig tiltak. Tunge allmennpreventive hensyn ligger bak utvisningsvedtaket.

Årsaken til at A har lang botid i riket, er at han ikke har rettet seg etter påbudet om å forlate riket, og at han har sittet i fengsel. Mesteparten av hans tilknytning til riket er opparbeidet etter utvisningsvedtaket fra 2002, da han ikke har hatt noen berettiget forventning om å få bli i riket. Skulle denne botiden bli tillagt avgjørende vekt, vil det innebære at en utlending selv kan bestemme utfallet av en sak om utvisning ved å bryte loven. Dette vil innebære en støtende forskjellsbehandling overfor utlendinger som innretter seg etter utvisningsvedtak.

Hargeisa ligger i Somaliland, hvor sikkerhetssituasjonen er relativt stabil. Regionen har i liten grad vært påvirket av borgerkrigen i Somalia. A har fått utdanning i Norge og har blant annet gått på bilmekanikerlinje. Han snakker språket, om enn gebrokkent. Han er godt egnet til reintegrering i Somaliland.

Norske myndigheter har tatt vare på A blant annet ved at han ble plassert i forsterket fosterhjem med svært kompetente fosterforeldre.

Det er normalsituasjonen at utvisning griper inn i et etablert familieliv, jf. Rt-2005-229. Utvisning i saken her medfører ikke inngrep i eller belastninger for As familiemedlemmer ut over det som er normalsituasjonen. Belastningen barna vil bli utsatt for ved utvisning, er bare av følelsesmessig art. Mødrene til As barn er i stand til å ta vare på og forsørge barna. Sett hen til de grove forholdene A er dømt for, kan hensynet til barna og samboeren ikke gjøre utvisning uforholdsmessig. Familielivet er dessuten etablert etter at det var påregnelig at A ville bli utvist. Det vises til Rt-2008-560. B har tidligere vært uten kontakt med far i flere år. Han har dessuten et godt profesjonelt nettverk rundt seg.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemda tilkjennes sakskostnadene for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Etter utlendingsloven 1988 § 30 annet ledd bokstav b og utlendingsloven 2008 § 68 første ledd bokstav b kan utlending med bosettingstillatelse utvises når utlendingen er ilagt straff for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Det er ikke bestridt av ankende part at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt. Det påberopes heller ikke at A er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73.

Spørsmålet saken reiser er om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor A eller hans nærmeste familiemedlemmer, jf. utlendingsloven § 70. Etter § 70 første ledd kan en utlending ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Domstolene har full prøvelsesrett ved vurderingen av forholdsmessigheten av et utvisningsvedtak, jf. bl.a. Rt-2009-1432.

Som nevnt innledningsvis er A domfelt for en rekke straffbare handlinger. Samlet har han blitt idømt fengsel i 10 år og seks måneder. Det følger av bl.a. Rt-2007-667 og Rt-2009-1432 at det ved meget alvorlig kriminalitet skal svært mye til før en utvisning vil bli ansett som et uforholdsmessig tiltak. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 291-292 heter det:

«Departementet finner det betenkelig å gi særbestemmelser om vold i nære relasjoner og annen grov vold fordi det også er annen kriminalitet som må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjelder for eksempel gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet.

I stedet for å gi nye særregler, velger derfor departementet å understreke i tilknytning til de nye utvisningsbestemmelsene at slike saker som nevnt ovenfor, tilhører de sakstypene som i utgangspunktet må vurderes som alvorlige i utvisningssammenheng. Selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for slike forhold som nevnt over.»

A har anført at det ikke kan legges vekt på voldtekten ved forholdsmessighetsvurderingen, siden den ble begått før han fylte 18 år. Siden voldtekten ble begått kort tid før A fylte 18 år, og det er tale om en meget alvorlig straffbar handling, kan det forhold at A var mindreårig på gjerningstiden etter lagmannsrettens syn ikke få stor vekt ved forholdmessighetsvurderingen. Lagmannsretten finner det også klart at de øvrige alvorligste forbrytelsene A er domfelt for - flere væpnede ran og grov narkotikaforbrytelse -, er å anse som meget alvorlig kriminalitet, slik at utgangspunktet for hans sak er at det skal svært mye til for at utvisning kan anses som et uforholdsmessig inngrep. Den grove narkotikaforbrytelsen ble begått da han var 30 år gammel.

Spørsmålet ved forholdsmessighetsvurderingen er dermed om øvrige momenter i saken er så sterke at det klare utgangspunktet om utvisning ved alvorlig kriminalitet kan fravikes.

Det er gitt nærmere retningslinjer for vurderingen av «utlendingens tilknytning til riket» etter utlendingsloven § 70 første ledd i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 292. Det fremgår der at relevante momenter blant annet er utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, herunder alder ved ankomst til Norge, om utlendingen har familie og mindreårige barn i Norge, hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde ha forstått at utvisning kunne være aktuelt, muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet, utlendingens og familiemedlemmenes helsetilstand og graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid. Det heter på samme side i proposisjonen at hensynet til barnets beste ikke vil være til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning. Som eksempel er nevnt at dersom utlendingen har gjort seg skyldig i grov narkotikakriminalitet eller grove voldshandlinger, kan dette bli avgjørende for spørsmålet om vedkommende skal utvises, selv om hensynet til barnets beste taler imot utvisning.

Lagmannsretten finner det klart at den belastning As to barn vil bli påført ved en utvisning, ikke er tilstrekkelig til å gjøre utvisning uforholdsmessig. Som det er pekt på i Rt-2000-591, er det normale at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, og i særdeleshet når man må legge til grunn at familien blir atskilt ved utvisningen. For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak i en sak hvor utlendingen har begått meget alvorlig kriminalitet, og hvor det alene er hensynet til barna som har relevans for forholdsmessighetsvurderingen, må det kreves uvanlig store belastninger for at utvisning kan anses uforholdsmessig, jf. Rt-2005-229 og Rt-2011-948.

Etter lagmannsrettens syn må de belastninger As to barn vil bli påført som følge av utvisning, anses som normale følger av et utvisningsvedtak. Det er i hovedsak tale om følelsesmessige belastninger for barna.

As sønn B er 11 år og bor sammen med sin mor, As tidligere samboer. A var etter det som er opplyst under ankeforhandlingen helt uten kontakt med B i perioden 2007-2009, da han satt i fengsel. B og hans mor bodde i Djibouti og Addis Abeba i 2008-2011. De siste tre årene ha A hatt jevnlig kontakt med B. A og vitnene har gitt ulike forklaringer om hvor ofte B treffer sin far. Lagmannsretten legger til grunn at B treffer faren i hvert fall annenhver helg. Bs hovedomsorgsperson er hans mor. A bidrar ikke økonomisk til Bs forsørgelse, i og med at han ikke har noen inntekter. B er beskrevet som en relativt godt fungerende gutt. Han har noen språklige utfordringer og kan «falle litt ut» på skolen, og er derfor under oppfølgning hos PPT. Det må påregnes at han vil få følelsesmessige reaksjoner av å miste kontakten med sin far, men han har et hjelpeapparat som kan støtte ham. Bs mor har noen fysiske problemer, herunder smerter i ryggen og skade i en fot, men problemene er ikke slik at hun ikke klarer å ivareta rollen som Bs hovedomsorgsperson. Slik lagmannsretten ser det, er det ikke noen holdepunkter for at belastningen for B ved en utvisning av faren vil være større enn det som er normalt i utvisningssaker.

A har også fremhevet forholdet til Bs halvbror F (14 år), som ofte er med på Bs samvær med far. Lagmannsretten legger til grunn at A har god kontakt med F, men det foreligger ingen opplysninger om at belastningen for F ved å miste kontakten med A vil være annerledes enn det som er normalt ved utvisning av et familiemedlem.

Under ankeforhandlingen har A og datteren D mor, E, oppgitt at de er samboere, og at de har vært det siden 2010. D ble født 2011. I tingretten oppgav E at de delvis var samboere. Lagmannsretten finner det klart - uansett om det legges til grunn at partene er samboere hele tiden eller bare delvis - at belastningen for D ved en utvisning av far ikke vil være større enn det som er normalt i utvisningssaker. D er beskrevet som et godt fungerende barn, og E fremtrer som en ressurssterk mor med godt nettverk. Hun skal begynne på lærerskolen til høsten. Hun er student med svak økonomi, men A kan uansett ikke bidra til forsørgelsen av D. Lagmannsretten finner det klart at hensynet til D ikke medfører at utvisning er et uforholdsmessig tiltak.

Heller ikke hensynet til As og Es interesse av å opprettholde familielivet kan medføre at utvisning er uforholdsmessig. Familien ble etablert i 2010, etter at A hadde vært utvist fra riket og oppholdt seg ulovlig her i flere år. Hensynet til familieliv som er etablert etter at det er påregnelig at utvisning vil skje, kan det ikke legges særlig vekt på ved forholdsmessighetsvurderingen, og heller ikke etter EMK artikkel 8, jf. Rt-2008-560. A har anført at E ikke kjente til utvisningen før datteren ble født. Dette kan etter lagmannsrettens syn ikke medføre et annet resultat. Da partene ble samboere, var E kjent med alle de straffbare forhold A hadde begått, og utvisning måtte derfor fremstå som påregnelig. Under enhver omstendighet mener lagmannsretten at det forhold at en utlending fortier overfor ektefelle eller samboer at han er utvist, ikke kan medføre at familielivet tillegges større vekt ved forholdsmessighetsvurderingen. Dette ville i tilfelle lede til at utlendingen kunne unngå utvisning ved å forlede en partner som ikke kjenner til utvisningen til å få barn med seg.

A har bodd i Norge fra han var 13 år gammel, og var dermed relativt ung da han kom til Norge. Hans unge alder ved ankomsten er etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig til å gjøre utvisning til et uforholdsmessig tiltak, når det veies opp mot de alvorlige straffbare forhold han er dømt for. Han har ikke vært i arbeid, har sittet i fengsel i en årrekke, og må sies å være dårlig integrert i det norske samfunnet med manglende respekt for norsk lovverk og samfunnsnormer. Hans innsikt i eget ansvar for de straffbare handlingene han har begått synes begrenset, blant annet ga han under ankeforhandlingen uttrykk for at det ikke «egentlig» var en voldtekt som skjedde i 1994. Når det gjelder betydningen av ung alder ved ankomst, vises det til dommen i Rt-2005-238, der flertallet kom til at utvisning av en utlending som kom til Norge 12 år og 10 måneder gammel, etter å ha forlatt hjemlandet som 9-åring, ikke var uforholdsmessig. Utlendingen var domfelt for alvorlige voldsforbrytelser. Det vises også til Rt-2009-1432, hvor utvisning av en utlending som kom til Norge rett før han fylte 14 år, ikke ble ansett uforholdsmessig. Samlet var han idømt fengsel i to år og 60 dager for voldsforbrytelser, mens A altså er idømt fengsel i samlet 10 og et halvt år, hvorav hoveddelen av fengselsstraffene gjelder forhold begått etter at han fylte 18 år.

Lagmannsretten finner det klart at det vil være en belastning for A å vende tilbake til Somaliland, der han etter det opplyste ikke har noen kontakter. Tingretten har lagt til grunn at A gikk på skole i Somalia. På bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen må det legges til grunn A var analfabet da han kom til Norge, og at han bare har gått på koranskole i Somalia. Etter det opplyste har han ikke noe nettverk i Somalia. Han snakker språket, om enn gebrokkent. I og med at han har utdanning fra Norge i form av grunnskole og noe skolegang i fengselet, og blir forsørget av slektninger som bor i Norge, må det likevel legges til grunn at han har forutsetninger for å klare seg i Somaliland.

A har anført at han har psykiske vanskeligheter på grunn av traumatiske opplevelser i Somalia, og at norske myndigheter ikke fulgte dette opp tilstrekkelig da han var ungdom. Det er ikke fremlagt noen legeerklæringer e.l. som viser at A har noen diagnoser. Vitnet Danielsen, som er As nåværende behandler, har forklart at hun etter vel et års behandling har satt flere diagnoser. Hun mener at A er født med ADHD, at han har Posttraumatisk stressyndrom (PTSD) på grunn av opplevelser i Somalia, at han har diagnosen F-62 Vedvarende personlighetsforandring som ikke skyldes skade eller sykdom, og F-11, rusforårsaket psykisk lidelse på grunn av avhengighet av opiater. I tillegg er A periodevis deprimert. Lagmannsretten legger til grunn at det er de to førstnevnte diagnosene, ADHD og PTSD, som kan ha foreligget allerede da A kom til Norge som 13-åring. I forbindelse med straffedommen fra 1999 ble A undergitt judisiell observasjon. De sakkyndige konkluderte med at han hadde mangelfullt utviklede sjelsevner, men at han var tilregnelig.

A ble plassert i forsterket fosterhjem i 1992, da han var 16 år, tre år etter at han kom til Norge. Fosterforeldrene hadde høy kompetanse, og A syntes han hadde det bra i fosterhjemmet. Før fosterhjemsplasseringen gikk A på spesialskoler, men var også en periode uten skolegang. Hans tidligere fosterfar har forklart at han mente A trengte psykologisk hjelp i form av kognitiv terapi, men at barnevernet ikke fulgte opp anmodninger om å gi ham slik terapi. A gikk ut av barnevernets omsorg da han var 18 år, da hadde han allerede begått forbrytelse i form av voldtekt. Lagmannsretten ser ikke bort fra at A kan ha hatt behov for psykologisk behandling i ungdomsårene. Lagmannsretten legger også til grunn at A har hatt traumatiske opplevelser før han kom til Norge. Han ble blant annet fysisk mishandlet av sin far og opplevde at faren ble bortført og forsvant. Lagmannsretten finner likevel ikke at disse forhold isolert sett, eller sett i sammenheng med øvrige momenter i saken, medfører at utvisning er et uforholdsmessig tiltak. Ved vurderingen av forholdmessigheten av utvisning i en sak der utlendingen er domfelt for blant annet gruppevoldtekt, sju planlagte ran og profittmotivert narkotikaforbrytelse, kan det ikke legges særlig vekt på at at behandlingen av lidelser som ADHD og PTSD kunne ha vært bedre i ungdomstiden.

På denne bakgrunn har lagmannsretten kommet til at utvisning av A ikke er et uforholdsmessig tiltak, verken overfor ham selv, overfor hans nærmeste familiemedlemmer eller samlet sett. Dette gjelder selv om utvisningen er varig.

A har anført at utvisning vil være i strid med EMK art. 8, og har særlig vist til «Nunez-saken», avgjørelse fra EMD 28. juni 2011 [EMD-2009-55597]. Lagmannsretten er ikke enig i dette, og viser til at Nunez-saken gjaldt utvisning på grunn av ulovlig opphold i riket, mens saken her gjelder utvisning på grunnlag av flere domfellelser for alvorlig kriminalitet.

På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at vedtaket 12. desember 2011 er gyldig.

Saksomkostninger

Anken har ikke ført frem. Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har ankemotparten krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra kostnadsansvaret for lagmannsretten etter § 20-2 tredje ledd. Staten har krevet dekket sakskostnader med 79 950 kroner, som i sin helhet utgjør salær inkludert merverdiavgift. Det er ikke fremmet innsigelser mot sakskostnadskravet. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5, og fastsetter sakskostnadsansvaret i samsvar med salæroppgaven.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten. Tingretten har ikke tilkjent sakskostnader, under henvisning til bestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c, idet tingretten fant at tungtveiende grunner gjorde det rimelig å frita A for sakskostnadsansvar fordi saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene tilsier et slikt fritak. Lagmannsretten er enig i at saken er av velferdsmessig betydning for A. Det er en betydelig forskjell i det økonomiske styrkeforholdet mellom A og staten. At disse vilkårene er oppfylt, er imidlertid ikke tilstrekkelig til å frita en part fra sakskostnadsansvar etter § 20-2 tredje ledd, jf. Rt-2012-209. Det kreves at det foreligger tungtveiende grunner, for eksempel at den tapende part har hatt god grunn til å få saken prøvet. Lagmannsretten har ikke funnet saken tvilsom, og har kommet til at det heller ikke foreligger andre tungtveiende grunner til å frita A for sakskostnadsansvaret for tingretten. For tingretten krevde staten dekket 79 950 kroner, inkl. mva, som i sin helhet utgjør salær. Det er ikke fremsatt innvendinger mot oppgaven. Kostnadene anses nødvendige for saken, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 79.950 - syttinitusennihundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda inn to uker etter forkynningen av denne dommen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler A 79.950 - syttinitusennihundreogfemti - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker etter forkynningen av denne dommen.
Latest changes
  • Ny: LB-2012-197008 Utvisning etter utl. § 68. Utl. § 70, forholdmessighetsvurderingen. Straffedømt med to barn i Norge. (6/2/2014)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett om gyldigheten av et vedtak om utvisning av en mann fra Somalia som kom til Norge da han var 13 år gammel. Mannen hadde begått en rekke straffbare forhold over mange år. Utvisning var ikke uforholdsmessig overfor ham eller hans to barn som bodde i Norge, jf. utl. § 70. Utlendingsnemndas vedtak om utvisning var derfor gyldig.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo