To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2012-32337
Documentdate : 16.12.2013

Utlendingsloven § 70. EMK art. 8.

Saken gjaldt gyldigheten av beslutning om ikke å omgjøre vedtak om utvisning av en 26 år gammel mann opprinnelig fra Kenya. Han hadde tidligere begått narkotikaforbrytelser i Norge. Lagmannnsretten kom til at en utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak. jf. utlendingsloven § 70 første ledd 2. punktum og EMK art. 8 Han var tidligere vært narkoman, og det ble lagt vekt på at narkotikaforbrytelsene han hadde begått ikke kunne karakteriseres som grove. Videre hadde han blitt far. (Sammendrag ved Lovdata).

Saken gjelder gyldigheten av beslutning om ikke å omgjøre utvisningsvedtak. Spørsmålet er om beslutningen er uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70.
 
       A er født i Kenya 0.0.1987. Hans far er opprinnelig indisk, og moren er av irsk/portugisisk opprinnelse. Han kom til Norge våren 2002 sammen med en onkel som allerede bodde i Norge, og han søkte om asyl som mindreårig asylsøker 8. juli 2002. Han var da 14 år gammel.
 
       Ved vedtak av Utlendingsdirektoratet (UDI) 13. oktober 2008 ble A utvist fra Norge med varig innreiseforbud i medhold av utlendingsloven av 1988 § 29. Grunnlaget for utvisningsvedtaket var at han ved dom av Oslo tingrett 18. mai 2007 ble idømt fengsel i syv måneder, hvorav 120 dager betinget, for overtredelse av blant annet straffeloven 317 første ledd, § 260 første ledd og § 162 første ledd. Overtredelsen av straffeloven § 162 første ledd gjaldt blant annet oppbevaring av ca 45 gram amfetamin. Det ble også vist til at A tidligere var vurdert utvist på bakgrunn av forelegg og at straffesak mot ham ved to anledninger var avgjort ved påtaleunnlatelse.
 
       Etter klage fra A fattet Utlendingsnemnda (UNE) vedtak 16. april 2009. Utvisningsvedtaket ble oppretthold, men innreiseforbudet ble begrenset til fem år. UNE fant at et vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud ikke ville være et uforholdsmessig tiltak overfor klageren etter utlendingsloven 1988 § 29 annet ledd.
 
       På vegne av A tok advokat Erling Mehus ut stevning til Oslo tingrett med påstand om at UNEs vedtak av 16. april 2009 oppheves.
 
       Ved dom av Oslo tingrett 11. januar 2010 ble staten v/UNE frifunnet. Tingretten fant at UNEs vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud ikke var uforholdsmessig etter dagjeldende utlendingslov § 29 annet ledd, hverken overfor A selv eller hans familie. Dommen ble anket til lagmannsretten, men anken ble senere trukket da A begjærte omgjøring.
 
       Den 6. januar 2011 begjærte advokat Mehus på vegne av A omgjøring av UNEs vedtak av 16. april 2009. Grunnlaget for begjæringen var særlig at A var blitt far. Sønnen B ble født 0.0.2010.
 
       Ved vedtak av UNE 9. april 2011 ble anmodningen om omgjøring ikke tatt til følge.
 
       Advokat Mehus tok på vegne av A ut stevning til Oslo tingrett 11. mai 2011 med påstand om at UNEs vedtak av 9. april 2011 er ugyldig. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning med påstand om at iverksetting av vedtaket utsettes inntil det forligger dom. UNE ved advokat Jørgen Svartebekk innga tilsvar og nedla prinsipalt påstand om at saken avvises, idet det ble anført at saken var rettskraftig avgjort ved tingrettens dom av 11. januar 2010. Subsidiært ble det nedlagt påstand om at staten v/UNE frifinnes.
 
       Oslo tingrett avsa kjennelse 13. juli 2011 hvor begjæringen om midlertidig forføyning ble forkastet.
 
       Ved kjennelse av Oslo tingrett 23. august 2011 ble saken fremmet.

       Oslo tingrett avsa 12. november 2011 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas beslutning 9. april 2011 er ugyldig.
  2. I saksomkostninger for tingretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til A 49 350 – førtinitusentrehundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom. Dessuten betaler staten til A det beløp som retten i særskilt avgjørelse fastsetter som godtgjørelse og dekning av utgifter til meddommerne, innen to uker etter at tingrettens fastsettelse av dette beløpet er meddelt, eventuelt etter at den er rettskraftig.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
 
       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 27. – 28. november 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. 

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Tingretten har foretatt en uriktig vurdering når den har kommet til at UNEs beslutning er ugyldig.
 
       Vedtaket om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket er ikke uforholdsmessig, jf. utlendingsloven av 2008 § 70. Forholdets alvor må bedømmes slik det fremgår av straffedommen fra Oslo tingrett. A ble dømt til syv måneders fengsel for blant annet flere narkotikaforbrytelser, som etter forarbeidene til utlendingsloven av 2008 skal vurderes som svært alvorlig.
 
       Sosiologiske grunner til kriminalitet – i dette tilfellet vanskelige oppvekstforhold i Kenya og mangelfull oppfølging under opphold i Norge i regi av barnevernet – har ingen plass ved vurderingen av forholdsmessigheten. Det ville ha store og vidtrekkende konsekvenser dersom man skulle åpne opp for at de bakenforliggende årsaker til kriminalitet skulle tillegges vekt ved forholdsmessighetsvurderingen.
 
       Det er to sentrale elementer ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70:
 
       Alder ved ankomst til Norge og – etter at A er blitt far – hensynet til barnet. Ingen av disse hensynene tilsier at utvisningsvedtaket i dette tilfellet vil være uforholdsmessig.
 
       A var nesten 15 år da han kom til Norge. Han var ikke så ung at alderen får sentral betydning ved vurderingen.
 
       Barnet kom til verden etter at utvisningsvedtaket var truffet. På tidspunktet for unnfangelsen av barnet og tidspunktet for den senere omgjøringsbegjæringen hadde A ingen berettiget forventning om å utøve familieliv i Norge, jf. Rt-2008-560, avsnitt 56.
 
       Det er ikke holdepunkter for at barnet vil få en utilfredsstillende omsorgssituasjon ved utvisning. Familien kan enten velge å etablere seg i Kenya i utvisningsperioden, eller moren kan velge å bli igjen i Norge sammen med barnet. Ikke i noen av disse situasjonene vil barnets omsorgssituasjon bli utilfredsstillende.
 
       Enhvert tilfelle av atskillelse forelder – barn vil innebære en belastning. Det er normalfølgen. For at en utvisning skal bli ansett uforholdsmessig må det noe særskilt til, ut over normalsituasjonen. Rettspraksis viser at det skal mye til.
 
       UNE har for lagmannsretten frafalt anførselen om at saken er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom av 11. januar 2010.
 
       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for ting- og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Utvisning av A vil være en uforholdsmessig påkjenning for sønnen B. En utvisning vil innebære at han mister kontakten med sin far. Utvisningsvedtaket og beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket er i strid med utlendingsloven § 70, hvor det fremgår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Vedtaket utgjør også en overtredelse av EMK art. 8 – retten til familieliv.
 
       Vedtaket innebærer også et uforholdsmessig inngrep overfor A selv. Han har en særlig sterk tilknytning til Norge. Han kom hit som barn, og hans livssituasjon i dag er helt forskjellig fra den som ligger til grunn for UNEs vedtak. De straffbare handlinger som begrunner utvisning er begått for lang tid siden da A var 19 år. Han er nå rehabilitert og har en helt endret livsførsel sammenlignet med den rusrelaterte ungdomskriminaliteten som ligger til grunn for forvaltningens vedtak. Han levde sammen med barnets mor da barnet ble født, men etter vedtaket 9. april 2011 om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket mistet han både leilighet, jobb og bankkort. Moren måtte da – i juli 2011 – flytte hjem til sin mor sammen med barnet, mens A etter dette ikke har hatt noen fast bopel. En utvisning vil kunne ødelegge en langvarig og suksessfull rehabilitering.
 
       Det alvorligste forholdet gjelder befatning med 45 gram amfetamin. Handlingens grovhet er objektivt sett begrenset.
 
       As tilknytning til Norge er særdeles sterk. Han kom til Norge som barn – han var 14 år. Han snakker flytende norsk. Han ønsker å jobbe og har fått de beste skussmål fra de arbeidsplasser hvor han har arbeidet, blant annet en 7 Eleven-butikk i Oslo.
 
       Han har ikke noen nær tilknytning til Kenya.

       A har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem.

       Partene er enige om at de objektive vilkårene for utvisning etter utlendingsloven kapittel 8 er oppfylt. Saken er begrenset til spørsmålet om beslutningen om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket er uforholdsmessig overfor A selv eller familiemedlemmene, jf. utlendingsloven § 70.
 
       Utlendingsloven § 70 første ledd lyder slik: 

       En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

       Kommunal- og regionaldepartementet har i Ot.prp.nr.51 (2003-2004), side 24, pkt. 3.1.2.4, knyttet følgende generelle bemerkninger til forholdsmessighetsvurderingen:

       Hvorvidt utvisning er et forholdsmessig tiltak beror på en konkret og sammensatt vurdering. Forholdets alvor har stor betydning. Likeledes tillegges utlendingens familieliv i Norge stor vekt, særlig dersom utlendingen har etablert familie med egne barn i Norge. Andre momenter er utlendingens botid i Norge, hvorvidt utlendingen ankom Norge i ung alder, tilknytningen til hjemlandet, muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet, og utlendingens eller familiemedlemmers helsetilstand m.v. At lengden på utlendingens botid i Norge er relevant, vil særlig være av betydning for utlending med bosettingstillatelse. 

       Jo mer alvorlig kriminalitet det er tale om, desto mer skal det til av belastning for den utviste selv eller dennes familie før det blir karakterisert som et uforholdsmessig tiltak. Omvendt vil utvisning lettere bli karakterisert som et uforholdsmessig tiltak ved en mindre alvorlig forbrytelse, særlig dersom utvisning ville innebære en familiesplittelse. I saker der utlendingen har bodd lenge i Norge og i tillegg kom til landet som barn, kreves det svært mye av det straffbare forholdet før utlendingsmyndighetene reagerer med utvisning. En av grunnene til dette er blant annet at det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge. I saker som vedrører vold mot familien vil tilknytningen til riket kunne bli svakere siden voldsutøvelsen har vært rettet mot egen familie.

       Det fremgår videre av proposisjonen side 24, pkt. 3.1.2.3, at narkotikaforbrytelser ved vurderingen av forholdets alvor skal anses for å være særlig alvorlige og at dette skal gjenspeiles i praktiseringen av utvisningsreglene. Dette er også forutsatt i Rt-2007-667, avsnitt 35.
 
       Departementet har videre – i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 15.6.3 – følgende generelle betraktninger om forholdsmessighetsvurderingen:

       Selv om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering, jf. departementets lovforslag § 70. I hver enkelt sak må det foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket.

       « Forholdets alvor » vil omfatte både straffebudets strafferamme og den idømte straff/særreaksjon. Ved spørsmål om utvisning på grunn av sonet eller ilagt straff, vil altså faktisk utmålt straff være et moment som må tas med i forholdsmessighetsvurderingen. Det må også ses hen til hensynene bak utvisningsinstituttet. Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes. Dette ble fremhevet i Stortingskomiteens innstilling da gjeldende lov ble vedtatt (Innst.O.nr.92 (1987-1988), s. 18):

        « Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrere som gruppe. »

        [...]

        I vurderingen av « utlendingens tilknytning til riket » skal det blant annet legges vekt på

- utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant, 
- om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. I denne forbindelse vil også utlendingens betydning for eventuelle særkullsbarn av ektefelle/samboer måtte vektlegges.
- hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,
 - muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,
- utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,
- graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.
Ved denne forholdsmessighetsvurderingen må det videre tas hensyn til Norges internasjonale forpliktelser.

       Jo alvorligere de straffbare forhold er, desto sterkere må tilknytningen til Norge være for å hindre utvisning. Ved meget alvorlig kriminalitet skal det svært mye til før det kan bli tale om å anse en utvisning som et uforholdsmessig tiltak i lovens forstand jf. Rt-2000-591 og Rt-2005-229, avsnitt 36.
 
       Det er på det rene at domstolene ved forholdsmessighetsvurderingen etter § 70 har full prøvingsrett, jf. Rt-2007-667, avsnitt 26. Vurderingen skal bygge på de faktiske forhold som forelå på vedtakstidspunktet, dvs. 9. april 2011, jf. plenumsdommen i Rt-2012-1985 og Rt-2013-449, avsnitt 103. Dette innebærer at det ved bedømmelsen av As tilknytning til Norge som utgangspunkt skal legges til grunn at han har oppholdt seg her i landet i ca. ni år frem til UNE traff beslutning om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket.
 
       Ved Oslo tingretts dom 18. mai 2007 ble A funnet skyldig i heleri (besittelse av to stjålne betalingskort), et bilbrukstyveri og en overtredelse av politiloven (unnlatelse av å rette seg etter pålegg om oppholdsforbud). I tillegg ble han dømt for flere overtredelser av straffeloven § 162 første ledd og legemiddelloven; med ett unntak dreier det seg om oppbevaring av små mengder narkotika. Det alvorligste forholdet er beskrevet slik i tiltalebeslutningen:

       Mandag 16. april 2007 kl. 05.12 i Kjelsåsveien 1A i Oslo, oppbevarte han 44,93 gram amfetamin og 25,54 gram hasj i underbuksen sin.

       Tingretten har i straffedommen lagt følgende faktum til grunn når det gjelder denne post i tiltalen:

       Retten legger derfor til grunn at tiltalte den 16. april 2007 fikk sitte på med en bil hjem fra det stedet han arbeidet. Retten legger til grunn at han var klar over de som var i bilen drev med narkotika. Selv hadde han forsettlig omlag 4 gram hasjisj i brystlommen. Det lå forskjellig brukerutstyr for narkotika i bilen. På golvet under passasjersetet lå en plastpose med narkotika. Dette var synlig fra baksetet hvor tiltalte satt. Tiltalte oppfattet det som om posen tilhørte damen i passasjersetet. I denne posen var det 44,93 gram amfetamin og 25,54 gram hasjisj pakket i lynlåsposer egnet for videresalg. Bilen var stjålet, men retten legger til grunn at tiltalte ikke visste dette. Da de ble oppdaget av en politibil, førte dette imidlertid til at politibilen fulgte etter. Dette igjen førte til en hektisk aktivitet i bilen med å få gjemt unna narkotika i tilfelle de ble stoppet. Tiltalte tok da posen med amfetamin og hasjisj og plasserte denne i sin underbukse. Bilen ble stanset av politiet, og alle fire i bilen ble anholdt. Ved inkvirering i arresten fortalte tiltalte om posen med narkotika som han oppbevarte i sin underbukse. [...] Når det gjelder post a må retten legge til grunn at oppbevaringen var situasjonsbetinget og tilfeldig. [...]

       Bakgrunnen for at A kom med i et rusmiljø i Oslo er beskrevet slik i tingrettens dom i saken her:

       Siv Førde, høyskolelektor i Sogn og Fjordane, er sykepleier, spesialisert i psykiatri. Hun forklarte som vitne at hun har tatt mastergrad på spørsmål om enslige, mindreårige flyktninger i Norge, og har interessert seg for spørsmålsstillingen: Hva gjør at femti prosent greier seg ? Da A kom til Florø som 14/15-åring, arbeidet hun som psykiatrisk sykepleier for flyktninger og veiledet ansatte som jobbet med dem. A var den gang veldig plaget av mareritt og angst, hadde konsentrasjonsproblemer og flash-backs, hadde mange symptomer på posttraumatisk stressyndrom. Hun hadde samtaler med ham flere ganger i uken blant annet om hans vanskelige barndom. Moren hadde ikke greid å ta hånd om ham, og han hadde fra 6-7 års alder havnet hos forskjellige fosterfamilier, hvor han til dels ble mishandlet. Siv Førde har videre forklart at etter en tid i Florø ble A overført til Stord, hvor han ikke fikk oppfølgning for sine psykiske plager. Hun forsøkte flere ganger å anspore helsetjenesten i Stord til å ta seg av ham på en faglig forsvarlig måte, men det skjedde ikke. Der hadde man ikke kapasitet.

        A har forklart om den videre utviklingen at han kom inn i et dårlig miljø på Stord og ble hasj- og senere amfetaminmisbruker. I begynnelsen av 2006 røkte han nesten daglig. Han jobbet også som selger for Chess, og fikk diplom som « Norges beste selger ». Han mistet vekt, og hadde angstproblemer. Han brøt opp fra Stord uten varsel, og uten å ta med seg de fleste av sine ting, og dro til Oslo. Han var narkoman i 2006/07. Han vanket i Skippergata, var ofte innom eller ved 7/eleven-butikken i Karl Johans gate, og ble kjent med eieren, C. I oktober 2006 døde As onkel, den kjæreste av de to onkler han hadde i Norge, den onkelen som hadde tatt ham til Norge. Dette gikk veldig inn på ham og forsterket rusproblemene. C tok seg av ham, hentet ham hver dag, tok ham etterhvert med hjem og lot ham bo i sin leilighet, og fikk ham motivert for avrusning. På slutten av 2007 var han ferdig med det meste av rusmisbruket, såvidt retten forstår, og han fikk også jobb i 7/eleven. Han hadde oppholdstillatelse, han fikk en kjæreste, den senere mor til B, og han fikk tro på fremtiden.

        A har videre forklart at i denne gunstige situasjon kom utvisningsvedtaket som et sjokk på ham. Sønnen B og familielivet betyr alt for ham. Våren 2011 sluttet C i 7/eleven, det kom en ny leder « som sa opp alle », og A fikk ny jobb i Statoil, men han kunne likevel ikke begynne i den, da han ikke fikk skattekort på grunn av utvisningen. De økonomiske problemene som følge av dette har medført at han og hans samboer, hun med barnet, har måttet splitte opp og bo hos hver sin slektning. Men de møtes og er sammen flere timer hver dag.

        C har forklart at han drev 7/eleven-butikken på Karl Johans gate, og at han nå arbeider med enslige mindreårige ved Aleris helse. Han har bekreftet at han tok seg av A, tok ham inn i huset, ut av rusmisbruket og inn i forretningen i det vesentlige slik A selv har forklart. Han har også forklart at A var en god ansatt og vant en kåring som butikkens beste servicemedarbeider.

       Tingrettens fremstilling er også dekkende for det faktum lagmannsretten legger til grunn etter bevisførselen under ankeforhandlingen. Lagmannsretten legger følgelig til grunn at A på vedtakstidspunktet var rehabilitert og at det ikke er noen gjentakelsesfare. Det fremgår av Rt-2005-229 avsnitt 44 at faren for gjentakelse kan trekkes inn som et moment ved vurderingen etter utlendingsloven § 70 av forholdets alvor.
 
       De narkotikarelaterte forholdene A er dømt for, gjelder overtredelser av straffeloven § 162 første ledd og legemiddelloven. Han er ikke dømt for grov narkotikaforbrytelse, jf. straffeloven § 162 annet ledd. Når det gjelder den alvorligste tiltaleposten – oppbevaring av ca 45 gram amfetamin og ca 25 gram hasj – har tingretten i straffesaken karakterisert hans befatning med stoffet som « situasjonsbetinget og tilfeldig ». De narkotikarelaterte forholdene gjelder oppbevaring; han er ikke domfelt for overdragelse/salg av narkotika. Lagmannsretten viser videre til at dommen er avsagt uten at A var til stede under hovedforhandlingen og fikk utdypet sin fremstilling av hendelsesforløpet.
 
       Lagmannsretten legger til grunn at A i løpet av de årene han har bodd her i landet har etablert en forholdsvis sterk tilknytning til Norge, til tross for at han var 14 år ved ankomst til Norge. Han har som nevnt en botid på ca. ni år frem til vedtakstidspunktet. Han har lært seg flytende norsk og har vist at han kan klare seg godt i arbeidslivet. Lagmannsretten viser til det som står om dette i sitatet ovenfor fra tingrettens dom.
 
       Lagmannsretten legger til grunn at A etter at han kom til Norge ikke har vært på besøk i Kenya og at han nå ikke har noen nær tilknytning til Kenya. Han hadde en traumatisk barndom i Kenya med en alkoholisert og voldelig far. Da A var 6 – 7 år gammel ble han sendt bort, og bodde siden i flere forskjellige fosterfamilier, men også der ble han utsatt for vold. Han har ikke hatt kontakt med faren på mange år og vet ikke hvor han bor. Moren har helseproblemer og bor i en institusjon i Nairobi. Han har en tante (søster av faren) i Kenya, men hun vil ikke ha noe med morens familie å gjøre. Morens slektninger bor ikke i Kenya, med unntak av hans gamle mormor. A har en bror i Kenya, men han har etter det opplyste begått kriminelle handlinger og risikerer fengselsstraff.
 
       Etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen, bygger lagmannsretten på at det ikke er noen realistisk mulighet for at barnets mor og barnet følger med til Kenya hvis utvisning av A blir iverksatt. Barnets mor har ingen tilknytning til Kenya.
 
       Etter en samlet vurdering av « forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket », herunder hensynet til sønnen, jf. utlendingsloven § 70 første ledd annet punktum og EMK art. 8, er lagmannsretten kommet til at en utvisning i dette tilfellet vil være et uforholdsmessig tiltak. Det er ved denne vurdering lagt vekt på at det ikke dreier seg om noen grov narkotikaforbrytelse, men at det – for så vidt gjelder den alvorligste tiltaleposten – dreier seg om en situasjonsbetinget og tilfeldig befatning med narkotika, slik det fremgår av tingrettens dom i straffesaken. De straffbare forhold består i det alt vesentlige av rusrelaterte overtredelser begått i nittenårsalderen, fire – fem år før UNE traff vedtaket om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket. Som det fremgår ovenfor, har lagmannsretten lagt til grunn av A på vedtakstidspunktet var rehabilitert.
 
       Lagmannsretten har også lagt vekt på at A på vedtakstidspunktet hadde etablert en langt sterkere tilknytning til Norge enn til Kenya, ikke bare på grunn av sønnen, men tilknytningen til Kenya var sterkt svekket også når man ser bort fra barnefødselen.
 
       Lagmannsretten har tatt i betraktning at sønnen kom til verden på et tidspunkt da A var klar over at det var usikkert om han kunne etablere et familieliv her i landet. UDIs vedtak om utvisning ble truffet 13. oktober 2008, og utvisningsvedtaket ble opprettholdt av UNE 16. april 2009. Sønnen ble født 0.0.2010. Som det fremgår av det som er sitert ovenfor fra Ot.prp.nr.75 (2006-2007), skal det ved vurderingen av « utlendingens tilknytning til riket » legges vekt på « hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt », jf. også Rt-2008-560, avsnitt 56. Lagmannsretten finner imidlertid at dette ikke kan være avgjørende i en helhetsvurdering av « forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket ».
 
       Anken har etter dette ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd har A krav på full erstatning for sine sakskostnader så langt disse har vært rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å benytte unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd.
 
       A er innvilget fri sakførsel for lagmannsretten i medhold av rettshjelploven § 16 tredje ledd. Som utgangspunkt skal den part som skal erstatte motpartens sakskostnader, betale til det offentlige når motparten har fri sakførsel. Når den ansvarlige for sakskostnadene er en offentlig etat, skal imidlertid det offentlige ikke tilkjennes sakskostnader, jf. Rt-2012-667 avsnitt 32. Dette gjelder også den del av sakskostnadene som gjelder godtgjørelse til meddommerne, jf. rettshjelploven § 22. Sakskostnader skal følgelig ikke tilkjennes.
 
       Etter det resultat lagmannsretten er kommer til, er det ikke grunnlag for å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.
 
       Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

Latest changes
  • Ny: LB-2012-32337 Utlendingsloven § 70. EMK art. 8. (3/31/2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av beslutning om å ikke omgjøre utvisningsvedtak av 26 år gammel mann fra Kenya. Søkeren hadde vært narkoman, men det ble lagt vekt på at narkotikaforbrytelsene ikke kunne karakteriseres som grove. Søkeren hadde også blitt far. Lagmannsretten kom til at en utvisning ville være et uforholdsmessig vedtak, jf. utlendingsloven § 70 første ledd 2.punktum og EMK art. 8.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo