To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2012-80627
Documentdate : 14.11.2013

Utlendingsloven § 70. Utvisning. Forholdsmessighet.

Lagmannsretten kom til at Utlendingsnemndas vedtak om utvisning av tyrkisk borger med arabisk minoritetsbakgrunn var gyldig. Han hadde gjort seg skyldig i meget alvorlig narkotikakriminalitet i Norge, og selv om utvisningen førte til splittelse av familien, kom lagmannsretten til at vedtaket ikke var uforholdsmessig. Hensynet til barnas beste var tilstrekkelig varetatt ved at innreiseforbudet i vedtaket var begrenset til fem år.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 24. juni 2010 om utvisning med innreiseforbud i fem år, samt innmelding i Schengen informasjonssystem.
 
       Sakens bakgrunn
 
       A, født 0.0.1977, kom til Norge fra Tyrkia i oktober 1998 og søkte umiddelbart om asyl her. Det legges til grunn at han tilhørte en arabisk minoritet i Mardin-provinsen i Tyrkia, og at han er tyrkisk borger. Han har imidlertid selv forklart at han ikke har, og heller aldri har hatt, tyrkisk pass.
 
       As asylsøknad ble avslått ved Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak av 6. september 1999. A ble imidlertid innvilget arbeidstillatelse, en tillatelse som senere ble fornyet flere ganger.
 
       A er gift med B, født 0.0.1979. Ekteparet kom til Norge sammen med sine to barn, født i henholdsvis 1996 og 1998. Etter flyttingen til Norge har ekteparet i tidsrommet 2000 til 2009 fått ytterligere fem barn. Ett av barna, en sønn født i 1998, har siden 2009 vært plassert i fosterhjem her i landet. En annen sønn, som ble født mens B oppholdt seg i sitt opprinnelige hjemland i 2007, bor hos slektninger i Tyrkia. A og hans kone var separert i en periode mens A sonet en lengre fengselsdom, men begge ektefellene og de fem hjemmeboende barna bor nå sammen i en leid leilighet i Bergen.
 
       As kone og barn har fått innvilget norsk statsborgerskap. A selv har flere ganger søknad om bosettingstillatelse. Samtlige søknader er avslått.
 
       A er straffedømt fire ganger i Norge. I tillegg er han ilagt et forelegg for en fartsovertredelse. Ved Sandnes herredsretts dom av 24. oktober 2000 ble han straffet med 90 dagers betinget fengsel for tyveri og heleri. I dom fra Bergen tingrett av 9. mars 2004 og fra Borgarting lagmannsrett av 27. januar 2005 [LB-2004-16621] ble han deretter dømt til straff av fengsel i henholdsvis syv måneder og fire år og seks måneder for grove narkotikaforbrytelser og ett tilfelle av skadeverk, samt trusler. Endelig ble han i dom fra Bergen tingrett av 23. oktober 2006 dømt til fengsel i 45 dager for en legemsfornærmelse og et tilfelle av dokumentfalsk. I tillegg til dette var A i 2009 – under en annen identitet – etterlyst gjennom Schengen Informasjonssystem (SIS) for alvorlige straffbare forhold i Tyskland. Han har selv forklart at etterlysningen skyldtes en misforståelse som senere er oppklart, slik at saken nå er ute av verden. Lagmannsretten legger til grunn at det er riktig.
 
       Dommen av 9. mars 2004 gjaldt oppbevaring av ca. 19 gram heroin i 2003. Narkotikadommen fra Borgarting lagmannsrett av 27. januar 2005 gjaldt medvirkning til innførsel av ca. 500 gram heroin, gjerningstidspunktet var 8. november 2001. A ble løslatt fra soning av denne straffen i oktober 2008. Etter dette er han ikke domfelt for befatning med narkotika. A er ikke selv bruker av narkotiske stoffer.
 
       A har i liten grad erkjent straffeskyld for de forholdene han er dømt for. Dommen fra Borgarting lagmannsrett ble i ettertid begjært gjenopptatt, uten at begjæringen ble tatt til følge.
 
       I forhåndsvarsel datert 17. juli 2006 ble A underrettet om at Utlendingsdirektoratet vurderte å treffe vedtak om utvisning. Han ble samtidig informert om at det var aktuelt å melde ham inn i SIS. UDI fattet deretter vedtak av 1. februar 2008 om utvisning og innmelding i SIS. Vedtaket forutsatte at forbudet mot innreise til Norge skulle være varig.
 
       A påklaget vedtaket 6. mars 2008 og ba om omgjøring. Klagen ble imidlertid trukket, angivelig fordi han ble informert om at han da ville kunne løslates tidligere fra soning – for så å bli utvist til Tyrkia. Fra Tyrkia ville han i neste omgang kunne søke familiegjenforening i Norge. Da disse opplysningene viste seg ikke å stemme, klaget han over utvisningsvedtaket på nytt – hvoretter klagebehandlingen ble gjenopptatt.
 
       As klage ble tatt delvis til følge av Utlendingsnemnda (UNE) i vedtak av 24. juni 2010 ved at innreiseforbudet ble begrenset til fem år. For øvrig ble vedtaket om utvisning og innmelding i SIS opprettholdt.
 
       A brakte søksmål om utvisningsvedtakets gyldighet inn for Oslo tingrett ved stevning av 26. august 2011. A påsto UNEs vedtak opphevet. Samtidig innga han begjæring om midlertidig forføyning, hvor han ba om vern mot effektuering av utvisningsvedtaket og utsendelse fra landet inntil saken er rettskraftig avgjort. Ved kjennelse av 30. september 2011 ble begjæring om midlertidig forføyning ikke tatt til følge.
 
       Hovedforhandling i saken ble avholdt den 22. februar 2012. Oslo tingrett avsa deretter dom av 1. mars 2012 med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak i sak DUF 1998 000000 00 oppheves.
  2. Staten tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger med kr 45.990, innen 14 dager fra dommens forkynnelse, med lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 17. oktober 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sine prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
 
       Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i korte trekk gjort gjeldende:
 
       Utlendingsnemndas vedtak av 24. juni 2010 er gyldig. Partene er enige om at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 67. Staten anfører at vedtaket ikke er uforholdsmessig, verken overfor A selv eller hans familie, jf. samme lovs § 70.
 
       Det er ikke tvilsomt at en utvisning av A i fem år vil være en stor belastning for hans kone og barn. I den konkrete forholdsmessighetsvurderingen må det imidlertid legges avgjørende vekt på alvoret i de grove narkotikaforbrytelsene som A er dømt for. For at en utvisning skal bli ansett uforholdsmessig der utlendingen har begått så alvorlig kriminalitet som her, må det i henhold til rettspraksis kunne konstateres at familien vil bli utsatt for uvanlig store belastninger. Så er ikke tilfellet her.
 
       As egen tilknytning til Norge kan ikke tillegges særlig vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Selv om han nå har oppholdt seg her i landet i mange år, kom han hit først i voksen alder. Han har tilbrakt oppveksten i Tyrkia, han har gått noe på skole der, og han har familie i hjemlandet – som han fortsatt har nær kontakt med.
 
       Det som derimot må tas i betraktning ved vurderingen av utlendingsloven § 70, er hensynet til familien og konsekvensene av at en av foreldrene sendes ut av landet. Hva gjelder B, kommer hverdagen utvilsomt til å bli tyngre hvis hun blir værende i Norge med eneansvaret for fem barn. Hun er imidlertid ung og vil være i stand til å tilpasse seg situasjonen. Det er også et poeng at hun selv kommer fra samme land som mannen, og at hun har familie der som hun har kontakt med. Det vil være mulig for B å besøke A i Tyrkia, og det vil kunne være aktuelt for henne og barna å gjenforenes med A der.
 
       Når en utvisning berører barn, som her, er hensynet til barnas beste et sentralt moment. Det er likevel slik at hensynet til barnas beste ikke uten videre er avgjørende ved grov narkotikakriminalitet. Selv om A har et nært forhold til sine barn, er det moren som må anses som deres hovedomsorgsperson. A har også tidligere, i forbindelse med soning av fengselsstraff, vært borte fra hjemmet i lengre perioder. Ved en utvisning vil også barna, som moren, kunne opprettholde sin kontakt med faren gjennom besøk i Tyrkia. Etter en helhetsvurdering, sett i lys av den alvorlige kriminaliteten A har begått, kan det ikke anses uforholdsmessig at A utvises fra landet. Hensynet til familien er varetatt ved at innreiseforbudet er gjort tidsbegrenset til fem år.
 
       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, A, har i korte trekk gjort gjeldende:

       UNEs vedtak om utvisning er ugyldig. Det bestrides ikke at vilkårene for utvisning i utlendingsloven § 67 er oppfylt, men det anføres at vedtaket er i strid med samme lovs § 70 – som oppstiller et krav om forholdsmessighet.
 
       Ved vurderingen av om utvisningsvedtaket er uforholdsmessig, skal det tas hensyn til alvoret i de straffbare forholdene A er dømt for. Det må likevel legges avgjørende vekt på at en utvisning vil føre til svært store belastninger for As ektefelle og seks barn i Norge.
 
       B er en god omsorgsperson, og hun er i utgangspunktet et menneske med store ressurser. Men ettersom familien har fått flere barn, har hennes omsorgsbyrde økt. Seks barn er en betydelig utfordring, og det er særlig tungt å håndtere sønnen Cs særlige behov. Dette gjelder selv om han er plassert i fosterhjem. A er en tilstedeværende og aktiv far som kjører barna til og fra aktiviteter, engasjerer seg i egne aktiviteter med dem, lager mat og hjelper med lekser. Han står barna svært nær, hvilket innebærer at belastningen for barna hvis han utvises, blir stor. Det er videre et poeng at alle barna er norske, og at deres tilknytning til Tyrkia er svak. Gjenforening med faren i Tyrkia er derfor neppe noe realistisk eller godt alternativ for barna.
 
       Det må ved forholdsmessighetsvurderingen også tas hensyn til at rettssaken har strukket seg over lang tid, og at usikkerheten knyttet til farens skjebne har vært tung for barna. Flere av dem sliter med søvnproblemer og utrygghetsfølelse.
 
       Den betydelige belastningen det har vært for A å være registrert som utvandret fra Norge – slik han nå har vært i en lang periode – må det også være relevant å se hen til i forhold til utlendingsloven § 70. Denne statusen i folkeregisteret innebærer at han ikke kan jobbe her i landet, at han ikke har rettigheter gjennom NAV, og at han ikke kan gå til lege eller tannlege. Dette er sterkt frustrerende for ham, i tillegg til at det er en økonomisk belastning for familien. Familiens svake økonomi har blant annet medført at de så langt ikke har hatt råd til å hente hjem den sønnen som bor hos familie i Tyrkia, slik de ønsker. En utvisning av A vil ikke gjøre en henting enklere.
 
       Selv om terskelen for uforholdsmessighet ligger høyt, må den anses overtrådt i saken her. Både Nunez-saken og Antwi-saken fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen gir veiledning, og tilsier at utvisningsvedtaket er ugyldig.

A har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten tilpliktes å betale erstatte A sakens omkostninger for lagmannsretten innen 14 dager fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

       Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten.

       Partene er enige om at grunnvilkårene for utvisning av A er til stede, jf. utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b. Etter denne bestemmelsen kan en utlending med midlertidig oppholdstillatelse her i landet utvises når han for mindre enn ett år siden har sonet straff for et forhold som kan medføre fengselsstraff i mer enn ett år. A ble ved Borgarting lagmannsretts dom av 27. januar 2005 dømt til fengselsstraff i fire år og seks måneder for en narkotikaovertredelse med en strafferamme på inntil ti års fengsel. Straffen var ikke ferdigsonet da Utlendingsdirektoratet fattet sitt utvisningsvedtak i 2008.
 
       Det sentrale spørsmålet i saken er hvorvidt utlendingsloven § 70 første ledd stenger for at utvisning gyldig kan besluttes. Denne bestemmelsen lyder:

       En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

       En rekke momenter er relevante i den konkrete vurderingen av utvisningsvedtakets forholdsmessighet, herunder tiltakets betydning for utlendingens familiemedlemmer. Det må likevel understrekes at selv om lovbestemmelsen fremhever hensynet til barnets beste som et grunnleggende hensyn, vil ikke barnets beste uten videre være avgjørende. Hensynet til berørte barn skal imidlertid alltid være sentralt.
 
       Som nevnt over, bor fem av As og hans kones syv barn hjemme sammen med foreldrene. A forklarte i retten at han deltar aktivt i den daglige omsorgen for barna, med blant annet kjøring, henting, matlaging, leksehjelp og fritidsaktiviteter. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at en utvisning av A utvilsomt vil øke belastningen på B i hennes omsorgsrolle overfor de fem hjemmeboende barna. Dette fremgikk av hennes forklaring for retten, og det fremgår også av et brev hun skrev 9. februar 2012. Av brevet fremgår blant annet:

       Jeg blir da alene med 6 barn og det vil bli problemer for vi har vært igjennom dette før da han sonet i fengsel. Barna vil bli sinte, frustrerte og få problemer i henhold til skole, både følelsesmessig og psykisk.

      ...

      På bakgrunn av alt dette så sliter barna med søvnproblemer siden vi ikke vet fra dag til dag hva som vil skje.

       Bs utfordringer er også belyst gjennom fremlagte erklæringer fra lege og psykolog. Begge beskriver at situasjonen etter utvisningsvedtaket har vært belastende for B, og at hun blant annet fremstår som deprimert. I erklæringen fra psykolog Ove Nesje av 16. februar 2012 står det følgende:

       Under utredningen har det framkommet at situasjonen rundt hennes mann er svært uavklart. Dette fører etter min vurdering til at B sliter med psykiske vansker, og føler seg kraftløs, sliten og energifattig. Hun har som følge av denne usikkerheten, utviklet depressive plager, konsentrasjonsvansker og søvnvansker. Det synes som hun over lang tid har vært i en nærmest konstant tilstand av anspenthet og alarmberedskap. Hun sliter med omfattende bekymringer om hva som vil skje med hennes mann og hvordan hun eventuelt skal klare å ta seg av sine 6 barn alene. Hun uttrykker at denne uavklarte situasjonen påvirker hele familien, og at hennes eldste barn også blir urolig, bekymret og ukonsentrert.

       Selv om det ligger i sakens natur at det daglige omsorgsansvaret for fem barn vil være en betydelig utfordring for en mor som bor alene, må det legges til grunn at B er en ung kvinne med god omsorgsevne. Hun har også tidligere, i forbindelse med As soning av fengselsstraff, hatt eneansvaret for barna i en lengre periode. Det er ingenting i saken som tyder på at noen av de fem hjemmeboende barna har særskilte utfordringer, og de eldste barna er nå så store at de i noen grad kan forventes å hjelpe moren med oppfølging av de minste.
 
       Når det gjelder As og Bs sønn som er født i 1998, har han allerede i flere år vært plassert i fosterhjem. Foreldrene er innvilget samvær med gutten åtte ganger per år, og ved en utvisning av A vil B måtte følge opp samværene alene i den kommende femårsperioden. Selv om dette vil kunne være en følelsesmessig belastning for B, kan retten vanskelig se at oppfølgingen av den fosterhjemsplasserte sønnen – som nå er 15 år – får avgjørende vekt i forholdsmessighetsvurderingen.
 
       Lagmannsretten har ikke grunn til å betvile at A har et godt forhold til sine barn i Norge, og at det vil være en belastning for barna at faren utvises. Hensynet til barnas beste taler derfor isolert sett for at utvisningen er uforholdsmessig. As eldste datter D har beskrevet sin og søsknenes situasjon i et brev av 11. februar 2012. I brevet heter det blant annet:

       Mitt navn er D og jeg er 15 år, men jeg har et stort ønske og det er at pappen min får være hos oss her i Norge. Pappa har vært borte før noe som gjør det vanskelig for mammaen min også, selv sliter jeg på skolen, gråter ofte fordi jeg er redd, sover nesten ikke fordi jeg er så bekymret. Både for broren min og pappa. Pappa er en rettferdig og omsorgsfull pappa, han betyr masse for meg, moren min og småsøsknene mine.

       Jeg synest personlig dette er en fryktelig vond situasjon for oss.

       Når det gjelder avveiningen mellom på den ene siden de allmennpreventive hensyn som ligger bak regelen om at lovbrytere i alvorlige saker bør utvises, og på den annen side hensynet til barnets beste der barn blir berørt, heter det blant annet følgende i Ot.prp.nr.75 (2006-2007), side 292:

       Hensynet til barnets beste vil imidlertid ikke være til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning i en konkret sak. Dersom utlendingen for eksempel har gjort seg skyldig i grov narkotikakriminalitet eller grove voldshandlinger, kan dette bli avgjørende for spørsmålet om vedkommende skal utvises eller ikke, selv om hensynet til barnets beste taler imot utvisning. Det vil også forekomme at varig utvisning anses uforholdsmessig, men at tidsbegrenset utvisning ikke er uforholdsmessig etter konkrete vurderinger av forholdets alvor opp mot utlendingens tilknytning til Norge, hensynet til barn mv., jf. ovenfor.

       Høyesterett har fulgt opp dette utgangspunktet i flere dommer hvor det gis uttrykk for at utvisningspraksis i saker hvor utlendingen har gjort seg skyldig i narkotikalovbrudd, skal være streng. Det er også eksplisitt sagt fra Høyesteretts side at jo alvorligere forbrytelser utlendingen har gjort seg skyldig i, jo mer skal det til for at en utvisning skal anses uforholdsmessig. Det vises før det første til Rt-2005-229, hvor det heter følgende i avsnitt 36:

       Jeg legger til grunn at disse utgangspunktene også gjelder i forhold til bestemmelsen i § 29 annet ledd. Når en utlending har begått meget alvorlig kriminalitet, vil utvisning bare være uforholdsmessig når den fører til uvanlig store belastninger. Jeg bemerker at de saker hvor Høyesterett til nå har prøvd utlendingsmyndighetenes forholdsmessighetsvurdering i utvisningssaker har dreiet seg om meget alvorlige narkotikaovertredelser eller meget alvorlige seksuelle overgrep. At den kriminelle handling som danner grunnlag for utvisningsvedtaket, ikke har samme meget alvorlige karakter, vil få betydning for forholdsmessighetsvurderingen. Jo alvorligere de straffbare forhold er, jo sterkere tilknytningshensyn må til for å hindre utvisning.

       Videre fremgår det følgende av Rt-2007-667, avsnitt 34 og 35:

        Etter Høyesteretts praksis skal det ved meget alvorlig kriminalitet svært mye til før en utvisning vil bli ansett som et uforholdsmessig tiltak. I dommen i Rt-2000-591 påpekes på side 600 at det vil være det normale at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, og i særdeleshet når man må legge til grunn at familien blir atskilt ved utvisningen. For at utvisningen skal fremstå som et uforholdsmessig tiltak, må det kreves « uvanlig store belastninger », se også dommen i Rt-2005-229, avsnittene 35 og 36.

       Det fremgår av lovforarbeidene at narkotikaforbrytelser skal vurderes som meget alvorlige straffbare forhold i denne sammenheng. Opprinnelig var strafferammen i § 30 annet ledd bokstav b fengsel i tre år eller mer. Det var videre særskilt bestemt at narkotikaforbrytelser etter straffeloven § 162 og § 317 jf. § 162 ble omfattet uavhengig av strafferammen. Denne særordningen falt bort da strafferammen senere ble senket til to år eller mer, noe som førte til at den også omfattet disse bestemmelsene. Departementet bemerket samtidig at man fremdeles anså «narkotikaforbrytelser for å være særlig alvorlige, noe som skal gjenspeiles i praktiseringen av utvisningsreglene», se Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24.

       A har gjort seg skyldig i meget alvorlig kriminalitet i Norge. Hans befatning med et halvt kilo heroin var motivert av utsikten til rask profitt, og kvantumet hadde et svært stort skadepotensiale på det norske illegale markedet. I denne situasjonen vil en utvisning av A bare være uforholdsmessig dersom den fører til uvanlig store belastninger for familien. Så er etter lagmannsrettens syn ikke tilfelle i saken her.
 
       Utvisningen vil utvilsomt gripe inn i det etablerte familielivet på en belastende måte, både økonomisk, følelsesmessig og sosialt, og det kan ikke utelukkes at tiltaket vil medføre psykiske belastninger for As kone og/eller noen av hans barn. Dette må imidlertid anses som en normalsituasjon når utvisning fører til splittelse av en familie. Slike belastninger er uansett ikke tilstrekkelige til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak.
 
       I den samlede vurderingen av forholdsmessighet har As egen tilknytning til Norge marginal betydning, jf. blant annet Rt-2006-601. Heller ikke hensynet til ektefellen kan være avgjørende. Det må for øvrig ses hen til at B, som A, kommer fra Tyrkia, og at hun fortsatt har tett kontakt med både sin egen og As familie der. B har tidligere besøkt Tyrkia, og hun har en sønn boende der. Det antas at hun vil kunne reise på besøk dit igjen sammen med barna, og på den måten sikre at hele familien holder god kontakt med A etter utvisningen. I forhold til barna må det ved forholdsmessighetsvurderingen ellers legges vekt på at A også tidligere har bodd borte fra hjemmet i en lengre periode i forbindelse med soning av straff. Hensynet til barnas beste er etter lagmannsrettens syn tilstrekkelig varetatt ved at innreiseforbudet i utvisningsvedtaket er begrenset til fem år.
 
       Lagmannsretten finner etter dette at Utlendingsnemndas vedtak av 24. juni 2010 ikke er uforholdsmessig.
 
       Anken har ført frem. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

       Staten har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full dekning av sine sakskostnader for lagmannsretten etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen med hjemmel i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
 
       Advokat Kruszewski har inngitt en omkostningsoppgave på totalt 78 000 kroner inkl. mva., som i sin helhet utgjør i salær. I tillegg kommer ankegebyret på 20 640 kroner. Det har ikke kommet innvendinger mot oppgavens størrelse, og lagmannsretten legger den til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.
 
       Staten har også krevd dekket sine sakskostnader for tingretten. Etter tvisteloven § 20-9 første og annet ledd kan lagmannsretten overprøve tingrettens omkostningsavgjørelse, og ankedomstolen skal legge sitt eget resultat til grunn ved prøvingen. Lagmannsretten finner at A skal dømmes til å betale statens omkostninger også for tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd kommer ikke til anvendelse.
 
       For tingretten fremla advokat Kruszewski en omkostningsoppgave på totalt 78 000 kroner inkl. mva., som i sin helhet utgjør i salær. Lagmannsretten legger den til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.
 
       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 98.640 – nittiåttetusensekshundreogførti – kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dommen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler A 78.000 – syttiåttetusen – kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dommen
Latest changes
  • New: LB-2012-80627 Utlendingsloven § 70. Utvisning. Forholdsmessighet. (11/26/2013)

    A Turkish citizen was convicted of a serious drug offense. He was expelled from Norway. The main question in this case was whether the expulsion order was a disproportionate measure against the person’s closest family members.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo