To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2013-133148
Documentdate : 16.05.2013

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven 2008), utlendingsforskriften § 1-1.

Lagmannsretten opprettholdt UNEs vedtak om å nekte en gruppe på fem islamske forkynnere visum til Norge fordi behovet for deres arbeidskraft strakte seg ut over tre måneder, jfr. utlendingsforskriften § 1-1 annet ledd. At de enkelte oppdrag skulle avsluttes i løpet av fristen, var ikke avgjørende når det kontinuerlig oppstod behov for å løse tilsvarende oppdrag. Siden 2002 hadde et stort antall tilsvarende grupper avløst hverandre for å løse tilsvarende oppdrag.

      Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på de ankende parters søknader om 10 dagers schengenvisum til Norge. Det er fattet individuelle vedtak som i det alt vesentlige er likelydende. De ankende parter er alle pakistanske borgere.

       Formålet med reisen hit var å besøke moskéer og møte muslimske menigheter i Norge. Søkerne var invitert av en muslimsk menighet, Anjuman-E-Islahul Muslimeen (menigheten), som holder til i Malmøgaten i Oslo. Gruppen skulle delta i menighetens oppsøkende arbeid blant muslimer i Norge. Etter det opplyste har 48 tilsvarende grupper av forskjellig størrelse på til sammen 309 personer besøkt Norge siden 2002. Utlendingsnemnda anså den omfattende praksisen med jevnlige besøk av til dels store grupper til menigheten som en omgåelse av kravet om oppholdstillatelse, jfr. utlendingsloven § 55. Etter nemndas oppfatning strakte behovet for arbeidskraft seg utover tre måneder, og unntaket fra kravet om oppholdstillatelse gjaldt derfor ikke, jfr. utlendingsforskriften § 1-1 andre ledd. De ankende parter bestred dette og reiste ved stevning av 21. november 2011 søksmål mot staten v/ Utlendingsnemnda med påstand om at avslagene er ugyldige.

       Oslo tingrett avsa 22. mai 2012 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes
  2. B, C, A, D, E, dømmes in solidum til innen 14 – fjorten- dager fra forkynnelsen av dommen til å betale statens kostnader med kr 35.520 – trettifemtusenfemhundreogtyve-. 

       Det øvrige saksforhold, herunder en nærmere beskrivelse av menighetens og gruppenes formål og virksomhet, fremgår av tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A m. fl. har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 3. mai 2013 i Borgarting lagmannsretts rettslokaler i Oslo. Til stede var prosessfullmektigene og rådgiver Karl Viktor Fessel. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A m. fl., har i hovedtrekk anført:

       Det var uriktig av UNE å avslå de ankende parters visumsøknader. Staten bestrider ikke at de skulle drive forkynnende virksomhet i Norge, men religiøse forkynnere er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse for arbeidsforhold av inntil tre måneders varighet, jfr. utlendingsforskriften § 1-1 andre ledd første punktum. For religiøse forkynnere er det imidlertid et krav at behovet for arbeidskraften ikke strekker seg utover tre måneder, se bestemmelsens andre punktum.

       Det bestrides at gruppens virksomhet er permanent arbeid og derfor faller utenfor unntaksregelen i utlendingsforskriften § 1-1 andre ledd første punktum. Det er riktig at flere tilsvarende grupper siden 2002 har reist inn og ut av Norge på samme måte som de ankende parter, men dette er uten betydning for utfallet av saken. Behovet for gruppenes arbeidskraft opphører når det enkelte oppdrag er fullført og medlemmene reiser hjem.

       At gruppene utfører enkeltstående oppdrag, vises ved deres arbeidsoppgaver og arbeidsmåte. Når en gruppe kommer til Norge, kan medlemmene bli fordelt over hele landet. Medlemmenes arbeid er således ikke begrenset til menighetens moské i Oslo. De tar kontakt med ledelsen i den lokale moskéen, der kan de delta i bønnemøter, og de har talerett. De kan også oppsøke muslimer som har utvist forskjellige former for negativ adferd. Hvis nødvendig gis den troende rettledning, og han formanes til å endre sin adferd og leve i samsvar med Koranens bud og islamske regler ellers. En annen viktig del av virksomheten er å megle i familiekonflikter. Når oppdragene er avsluttet, reiser gruppen hjem til Pakistan og gir melding om utreisen til utlendingsmyndighetene og ambassaden. Hver gruppe er nøye utpekt av et råd i hjemlandet, de er godt opplært til å utføre sine oppgaver, de betaler reise- og oppholdsutgifter selv, de utfører sine arbeidsoppdrag i Norge uten vederlag, og de er sosialt veltilpasset i hjemlandet med hensyn til økonomi og annet. Ingen gruppemedlemmer har hittil « hoppet av » i Norge. De har alle returnert i løpet av utreisefristen, og frykt for avhopping er da heller ikke påberopt av staten. Siden avslagene ble gitt i vår sak har det ikke vært søkt om tilsvarende visa. Både gruppenes virksomhet og organisasjon tilsier at de ligger i kjerneområdet for unntaket fra kravet om oppholdstillatelse, jfr. rundskriv RS 2011-032 avsnitt 3.10.

       Alternativt er visumnektelsene en usaklig forskjellsbehandling i forhold til en langvarig innvilgelsespraksis i tilsvarende saker. Likhetsprinsippet tilsier at et forvaltningsorgan ikke kan endre praksis til skade for enkeltindivider uten forhåndsvarsel.

       Gruppene utøver en sentral del av menighetens forkynnervirksomhet, og avslagene er derfor i strid med EMK artikkel 9 som sikrer religionsfriheten.

       Visumnektelsene er ikke i samsvar med reglene i andre land som deltar i Schengensamarbeidet. De ankende parter kan få innvilget visum i andre medlemsland og derved få adgang til Norge. Selv om visumsøknadene skal behandles etter norske regler, bør reglene tolkes slik at praksis innenfor Schengenområdet blir mest mulig ensartet.

       Subsidiært ønskes det at lagmannsretten gir føringer for hvor ofte gruppene kan komme til Norge.

       De ankende parter har nedlagt slik påstand:

  1. Vedtakene om visumnekt ovenfor saksøkerne kjennes ugyldig.
  2. Saksøkerne tilkjennes sakskostnader. 

       Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       En utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag i Norge, må ha oppholdstillatelse, jfr. utlendingsloven § 55. Staten er enig i at unntaksregelen i utlendingsforskriften § 1-1 andre ledd første punktum i utgangspunktet får anvendelse, men det forutsetter at behovet for arbeidskraften ikke strekker seg utover tre måneder, se andre punktum. I vår sak strekker behovet seg utover tre måneder, noe som vises ved tilsvarende gruppers omfattende inn- og utreisevirksomhet. Visumreglene må vurderes ut fra norske regler, ikke reglene i andre Schengenland. EMK artikkel 9 gir ikke krav på innreise til Norge, og visumnektelsene er uansett ikke et inngrep i religionsfriheten, jfr. artikkel 9 andre ledd.

       De ankende parters anførsel om at nektelsene er utslag av usaklig forskjellsbehandling, kan ikke føre frem. Når behovet for arbeidskraft strekker seg ut over tre måneder, mangler utlendingsmyndighetene kompetanse til å innvilge opphold. Noe fritt skjønn som kan overprøves etter læren om myndighetsmisbruk, foreligger ikke. Retten har full kompetanse til å prøve subsumsjonen i UNEs vedtak, men da på grunnlag av de faktiske forholdene på vedtakstidspunktet, jfr. Rt-2012-1985.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. De ankende parter dømmes til solidarisk å betale sakskostnader for lagmannsretten, tvl. § 20-6. 

Lagmannsretten bemerker:

       En utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag i riket, må som hovedregel ha oppholdstillatelse som gir rett til å ta arbeid, med mindre noe annet fremgår i eller i medhold av loven, jfr. utlendingsloven § 55 første ledd. I medhold av utlendingsloven § 5 andre ledd andre punktum er det gjort unntak i utlendingsforskriften § 1-1. Religiøse forkynnere er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse for arbeid av inntil tre måneders varighet, forutsatt at behovet for arbeidskraften ikke strekker seg utover tre måneder, jfr. § 1-1- andre ledd. Partene er enige om at de fem søkernes virksomhet i Norge er arbeid i utlendingslovgivningens forstand, og de er også enige om at deres virksomhet må betegnes som religiøs forkynnelse. Spørsmålet som saken reiser, er kun om behovet for arbeidskraften strekker seg utover tre måneder.

       Etter lagmannsrettens oppfatning må spørsmålet besvares bekreftende. Slik lagmannsretten forstår det, består en viktig del av menighetens virksomhet i forskjellige former for religiøs veiledning, både av muslimske menigheter og av enkeltindivider hvis levesett avviker fra korrekt muslimsk tro og lære. I tillegg utføres megling i familiekonflikter og andre konflikter. Lagmannsretten kan ikke forstå annet enn at behovet for slik veiledning og megling, sett fra menighetens ståsted, vil bestå så lenge det bor en muslimsk befolkning i Norge. Den omfattende reisevirksomheten for tilsvarende grupper tyder på at det foreligger et vedvarende behov for slik arbeidskraft. At gruppene reiser hjem når de enkelte oppdrag blir avsluttet, kan ikke være avgjørende så lenge det fortløpende oppstår behov for å løse nye og tilsvarende oppdrag.

       Når behovet for arbeidskraft strekker seg utover tre måneder, er det etter loven ikke adgang til å utferdige oppholdstillatelse. Avgjørelsen er lovbundet, og noe fritt skjønn som kan overprøves, foreligger derfor ikke. Lagmannsretten legger til grunn at tidligere søknader er innvilget fordi utlendingsmyndighetene den gang ikke hadde oversikt over hvor omfattende denne formen for reisevirksomhet skulle utvikle seg til å bli.

       Heller ikke kan lagmannsretten se at EMK artikkel 9 gir noen rett til innreise til Norge.

       Etter dette forkastes anken.

       Lagmannsretten finner det ikke hensiktsmessig å uttale seg om generelle rettsspørsmål som er uten betydning for avgjørelsen av saken, herunder om hvor mange årlige innreiser som kan aksepteres.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har vunnet saken og tilkjennes i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ingen tungtveiende grunner som tilsier at de ankende parter helt eller delvis bør fritas for omkostningsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd. Regjeringsadvokaten har fremlagt omkostningsoppgave der han krever statens omkostninger dekket med 26 830 kroner. Lagmannsretten legger beløpet til grunn for omkostningsavgjørelsen, jfr. tvisteloven § 20-5 første ledd. De ankende parter hefter solidarisk for beløpet, jfr. tvisteloven § 20-6 andre ledd.

       Dommen er enstemmig.

 Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. B, A, E, C og D betaler innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse én for alle og alle for én 26.830 – tjuesekstusenåttehundreog tretti – kroner til staten v/ Utlendingsnemnda i saksomkostninger for lagmannsretten. 


 

Latest changes
  • New: LB-2013-133148 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven 2008), utlendingsforskriften § 1-1. (5/29/2013)

    The Court of Appeal found that the requirement for exemption from a residence permit for employment relationships of duration of up to three months was not fulfilled. According to the Immigration regulations section 1-1 second paragraph the religious workers are subject to a requirement that the need for such labour does not extend beyond three months. In this case the Court found that the need for such labour was continually.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo