To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2013-5389
Documentdate : 26.08.2013

Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Utlendingsloven § 28.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse for en afghansk statsborger som anførte at han under oppholdet i Norge hadde konvertert til kristendommen. Oppholdstillatelsen var kalt tilbake som følge av at utlendingen hadde inngått ekteskap med en muslimsk kvinne. Ut fra en samlet vurdering, hvor det ble lagt avgjørende vekt på uttalelser og vitneforklaringer fra diakon, sogneprest og andre personer som stod utlendingen nær, kom lagmannsretten til at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at utlendingen hadde en reell kristen overbevisning. Da staten v/UNE var enig i at reelle kristne konvertitter risikerer forfølgelse i Afghanistan, ble UNEs vedtak kjent ugyldige.

Saken gjelder gyldigheten av avgjørelser truffet av Utlendingsnemnda (UNE) om tilbakekall av oppholdstillatelse for en afghansk statsborger. Hovedspørsmålet i saken er om utlendingen har rett til asyl i Norge under henvisning til at han har konvertert til kristendommen og således har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet.

Sakens bakgrunn
Lagmannsretten vil nedenfor redegjøre for sakens bakgrunn. Redegjørelsen er delvis en gjengivelse av den beskrivelsen som er gitt i UNEs vedtak 7. mars 2012.

A ble 7. januar 2004 registrert som asylsøker ved Politiets utlendingsenhet. Han opplyste å ha ankommet Norge dagen før, og at han hadde reist fra hjemlandet tre måneder tidligere. Han fremla ikke gyldig reise- eller identifikasjonsdokument. Ifølge A var han etnisk hazara fra landsbyen X i distriktet Y i provinsen Z i Afghanistan. Da A oppga å være født 0.0.1986, ble han registrert som mindreårig asylsøker.

A oppga ved asylregistreringen at han var shiamuslim. Under asylintervjuet 11. februar 2004 ga han imidlertid uttrykk for at han som følge av onde gjerninger begått av islamistiske grupper hatet navnet muslim.

Som grunnlag for å søke asyl i Norge oppga A at han var forfulgt i hjemlandet av Harakate Islamiy, som forsøkte å tvangsrekruttere ham til sine rekker. Ifølge A var han spesielt utsatt, fordi hans avdøde far hadde vært kommandant i Harakat. Etter at As far og bror ble drept under krigshandlinger i 1998, hadde A bodd hos sin onkel. Da onkelen ble beskyldt for å ha tilknytning til Hizbe Islami, flyktet han til Pakistan.

For å få konstatert utlendingens alder, ble det i februar 2004 etter samtykke utført en tannundersøkelse ved Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. I rapporten fra tannundersøkelsen ble det konkludert med at A var ca. 25 år gammel, og at det kunne utelukkes at han var under 18 år. I en røntgenundersøkelse av As venstre hånd utført ved Oslo universitetssykehus, Ullevål ble hans skjelettalder bedømt til å være 19 år eller mer.

A ble foreholdt resultatet av aldersundersøkelsene i brev 19. mars 2004. I uttalelse 31. mars 2004 fastholdt A at han var under 18 år gammel. A har også seinere fastholdt at fødselsdatoen han har oppgitt til norske myndigheter er korrekt. Det er et faktum at As fødselsdato ikke er blitt endret av norske utlendingsmyndigheter.

I vedtak 26. august 2008 har UNE uttalt at nemnda etter en helhetsvurdering anser det «mest hensiktsmessig at den oppgitte fødselsdatoen, som klageren fortsatt er registrert med, opprettholdes».

I Utlendingsdirektoratet (UDI) sitt vedtak 6. mai 2004 ble As asylsøknad avslått. Ifølge UDI kunne A ikke anses som flyktning i henhold til daværende utlendingsloven § 16 første ledd jf. flyktningkonvensjonen art. 1 A, idet han ikke hadde en velbegrunnet frykt for å bli utsatt for forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand ved retur til hjemlandet.

Siden det på vedtakstidspunktet ikke var trygt for A å returnere til hjemstedet i Y i Zprovinsen, kom UDI til at han i stedet kunne henvises til internflukt i Kabul. Det var ikke holdepunkter for at A risikerte å bli forfulgt av lokale kommandanter og Harakat ved retur til Kabul. Det ble heller ikke funnet tilstrekkelig sannsynliggjort at As onkel hadde innehatt en stilling eller drevet aktiviteter som skulle tilsi at A ville være utsatt i Afghanistan.

Vedtaket ble påklaget i brev fra As daværende advokat 27. mai 2004. Det ble samtidig begjært utsatt iverksetting. I klagen ble det anført at onkelen, som A hadde bodd hos, hadde vært militærkommandant i Hizbe Islami, og at alle i Y oppfattet det slik at også A var medlem av partiet, selv om han ikke var det. Ifølge klagen var medlemmer av partiet blitt angrepet av andre muslimske grupper, og dette var årsaken til at A hadde flyktet til Pakistan.

UNE fattet 2. januar 2006 vedtak om ikke å ta klagen til følge. Vedtaket ble fattet uten realitetsbehandling, idet UNE oppfattet det slik at A ikke lenger befant seg i Norge. Det ble vist til at A var meldt forsvunnet fra Bømlo asylmottak 28. oktober 2004.

I begjæring om omgjøring fra As daværende advokat 12. mai 2006, ble det bestridt at utlendingen hadde forsvunnet fra mottaket. Ifølge A hadde han meldt fra til asylmottaket om at han hadde flyttet til ---veien 11 i W, og at hans nye postadresse var postboks --- ---, 0000 W. Det er på det rene at den nye adressen var registrert i Telefonkatalogen.

Vedlagt omgjøringsbegjæringen var også bekreftelser på at A hadde vært i arbeid som produksjonsmedarbeider ved V i tiden 18. april 2005 til 30. oktober 2005, og at han fra 1. november 2005 var fast ansatt som produksjonsmedarbeider ved U AS. Begge arbeidsforholdene var registrert i arbeidstakerregistret, og A hadde betalt skatt av inntektene.

Den 19. mai 2006 besluttet UNE å utsette iverksettingen av vedtaket av 2. januar 2006 inntil As klage var realitetsbehandlet, og det var fattet nytt vedtak i saken.

I august 2006 fikk UNE oversendt fra As daværende advokat kopi av dokumenter fra Afghanistan, der det fremgikk at A var dømt til døden, og der han ble advart mot å vende tilbake til hjemlandet som følge av konvertering til kristendommen. Dokumentenes ekthet er ikke verifisert eller forsøkt verifisert.

I brev fra As daværende advokat 21. april 2007 fikk UNE oversendt en uttalelse fra pinsemenigheten Filadelfia Q v/pastor B og innvandrerpastor C, der det fremgikk at A hadde konvertert til kristendommen, og at han hadde deltatt på menighetens undervisningsseminarer, konferanser og gudstjenester. Det ble opplyst at A var blitt døpt i Filadelfia Q 12. februar 2006.

Vedlagt brevet av 21. april 2007 var også en ansettelsesavtale av 25. mai 2007, der det fremgikk at A fra 2. mai 2007 var ansatt som linjeleder ved U AS.

I ny bekreftelse fra Filadelfia Q 10. oktober 2007 ble det opplyst at menigheten ikke døper innvandrere og flyktninger før de har gjennomgått et undervisningsopplegg over en treseks måneders periode samt etterfølgende samtaler. Ifølge menigheten var det ingen rimelig grunn til å tro at konverteringen ikke var genuin og ekte. Det fremgikk videre at fordi A bodde på Vestlandet, hadde det ikke vært mulig for ham å være så aktiv i menigheten som nye kristne vanligvis var. Ifølge uttalelsen hadde han imidlertid deltatt når han kunne.

I brev 30. mai 2008 fra Den norske kyrkja, Kyrkjelydane på W ved diakon E ble det bekreftet at A hadde konvertert til den kristne tro. Ifølge diakonen hadde A vært på leting etter et kristent miljø der han kunne møte og bli kjent med personer på sin egen alder, og hun hadde på denne bakgrunn formidlet kontakt med en gruppe for unge voksne i T sokn.

UNE fattet 26. juni 2008 nytt vedtak i saken. I vedtaket ble As klage tatt delvis til følge. En enstemmig nemnd fant at A ikke fylte vilkårene for å bli gitt asyl i Norge, men kom til at han var vernet mot retur til hjemlandet etter daværende utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Det ble lagt til grunn at A hadde konvertert til kristendommen etter at han kom til Norge, og at han dermed måtte regnes som frafallen fra islam. Nemnda mente at det var grunn til å stille spørsmålstegn ved enkelte opplysninger i saken, men at det ikke var holdepunkter for å anse As generelle troverdighet svekket på en slik måte at det fikk avgjørende betydning for konverteringsvurderingen. Basert på As kunnskaper, aktivitet og refleksjoner kom nemnda til at As konvertering gjenspeilet en genuin religiøs overbevisning, og at han hadde gitt en plausibel forklaring på den prosessen som hadde ledet frem til at han ble en kristen og hadde latt seg døpe.

Etter å ha fått innvilget norsk utlendingspass høsten 2008, reiste A 25. november 2008 til Pakistan. Den 20. desember 2008 i byen S i Pakistan inngikk han ekteskap med F, født 0.0.1989. Vielsen fant sted i et leid privathus, men på islamsk vis og i henhold til islamske tradisjoner. Ca. 200 gjester var til stede under seremonien, som varte i tre dager. Den 16. januar 2009 ble ekteskapet registrert ved det afghanske konsulatet i S. Noen dager seinere returnerte A til Norge.

Den 14. april 2009 søkte As ektefelle (heretter kalt F) om arbeids- og oppholdstillatelse i Norge i familiegjenforeningsøyemed. Det ble i søknaden ikke opplyst noe om at A ikke var muslim og/eller at han hadde konvertert til kristendommen.

I forbindelse med søknaden om familiegjenforening ble A intervjuet på Bømlo lensmannskontor 14. september 2009. Fra intervjuet hitsettes:

A opplyste at de to ble kjent med hverandre ettersom de gikk på samme skole i Afghanistan, men først og fremst gjennom hans onkel, som han bodde hos etter at hans far døde. Søkers far var bekjent med A's onkel. De to oppholdt seg i samme by i Y frem til han reiste fra Afghanistan i 2003. Etter dette har de holdt kontakt over telefon. Det var likevel først i 2008 de to ble enige om å gifte seg, og da av egen fri vilje. A vil understreke at det også var et ønske fra hans familie at de to skulle gifte seg.

Det er på det rene at intervjuet fant sted på norsk, uten tolk til stede.

Den 14. desember 2009 mottok A forhåndsvarsel om tilbakekall av arbeidstillatelse.

I brev 6. januar 2010 fra diakon E ble det opplyst at A hadde reist til Pakistan for å gifte seg med sin ungdomskjæreste F for å hindre at hun ble giftet bort mot sin vilje til en mann i en mektig familie. Det ble opplyst at de ikke hadde giftet seg i en moske, men etter afghansk tradisjon og i et afghansk system. Ifølge uttalelsen var det bare F som kjente til at A hadde konvertert. Om As deltakelse i det kristne miljøet på W ble det opplyst at han holdt en lav profil. Ifølge E var A redd for de andre afghanerne på W som er muslimer, og at de skulle gjøre det kjent for «feil» personer i hjemlandet at han var en frafallen muslim. Det ble for øvrig opplyst at A fra tid til annen reiste til Oslo og Sverige for å være sammen med andre afghanere som også hadde konvertert og for å delta i kristen sammenheng der.

I UDIs vedtak 12. februar 2010 ble As oppholdstillatelse tilbakekalt. Det ble i vedtaket lagt til grunn at utlendingen hadde giftet seg på muslimsk vis med sin ungdomskjæreste. Dette stemte ikke overens med hans tidligere forklaring i nemndsmøte i juni 2008 om at han ikke lenger hadde noen tilknytning til Afghanistan. På denne bakgrunn ble det konkludert med at As konvertering til kristendommen ikke var reell.

I spørsmålet om A var vernet mot retur etter utlendingsloven § 73, kom UDI til at forholdene i Zprovinsen ikke var tilstrekkelig sikre til at det var forsvarlig å returnere utlendingen dit. Etter direktoratets mening var imidlertid Kabul et tilgjengelig internfluktområde for A, og det ble lagt til grunn at vilkårene for internflukt dit var oppfylt.

Vedtaket ble påklaget i brev fra As daværende advokat 30. august 2010.

I brev 7. desember 2010 fra diakon E og sokneprest G i Den norske kyrkja, Kyrkjelydane på W, ble det opplyst de hadde hatt jevnlig kontakt med A helt siden han bosatte seg i W kommune i 2004. Det ble videre opplyst at A i den senere tiden hadde deltatt mer aktivt i menigheten på W. Ifølge brevet var det nå flere som hadde konvertert til kristendommen, og at dette var årsaken til at A våget å være mer synlig i miljøet.

Den 1. juni 2011 ble A ansatt som formann ved foredlingsavdelingen i V AS.

I november 2011 mottok UNE en uttalelse fra Pkyrkan i Sverige datert 5. september 2011. I uttalelsen fremgikk det at A var aktiv i kirkens konferanser, som normalt foregikk en til to ganger i året. Det ble opplyst at A hadde deltatt på en konferanse i Husby i Sverige primo september 2011.

I UNEs vedtak 7. mars 2012 ble UDIs vedtak om tilbakekall av As oppholdstillatelse stadfestet. Det ble lagt til grunn at vilkårene for tilbakekall etter utlendingsloven § 63 var oppfylt. Dersom A hadde oppgitt å ha konvertert til kristendommen uten at dette var riktig, måtte han anses for å ha gitt uriktige opplysninger mot bedre vitende. Ved den konkrete vurderingen av om A uriktig hadde opplyst å ha konvertert til kristendommen var nemnda delt i et flertall og et mindretall. Fra vedtaket hitsettes:

Flertallet anser klagerens generelle troverdighet som sterkt svekket. Opplysningene om identitet er ikke lagt til grunn, jf. ovenfor. Videre finner flertallet at viktige deler av klagerens forklaring er vag, motstridende og fremstår som tilpasset.

Det blir vagt når klageren overhode ikke husker hvor gammel han var da han bodde hos onkelen eller hvor lenge han bodde der, og at han ikke vet hva Harakat står for, selv om hans far var kommandant der, og de skal ha forsøkt å tvangsrekruttere klageren.

Det synes motstridende når klageren i nemndsmøtet opplyser at han ikke kunne reise til Kabul, fordi det der ville være kjent at han hadde konvertert, mens hans svigerfar, som etter det opplyste bor i Kabul, ikke visste det. Da han i nemndsmøtet ble foreholdt dette, forklarte klageren at svigerfaren hadde fått kjennskap til konverteringen nå i etterkant av bryllupet. Dette er nye opplysninger i nemndsmøtet, og fremstår som tilpasset.

Det er i klagen 27.5.2004 anført at klageren ikke kan reise til verken Afghanistan eller Pakistan, fordi han vil bli forfulgt, men bryllupet ble holdt i S i Pakistan, uten at klageren har uttalt noe om at det skulle være forbundet med noen risiko.

Klageren har videre gitt motstridende opplysninger om forholdet mellom ektefellene i forkant av bryllupet. Da klageren ble intervjuet 14.9.2009 i forbindelse med ektefellens søknad om oppholdstillatelse, opplyste han at de hadde gått på samme skole som barn, men at de først og fremst ble kjent via klagerens onkel, som var en bekjent av svigerfaren. Ektefellene hadde videre oppholdt seg i samme by i Y helt til klageren forlot Afghanistan i 2003, og deretter holdt kontakt pr. telefon, selv om de først i 2008 ble enige om å gifte seg.

I utfyllende klage av 30.8.2010 over tilbakekallsvedtaket ble det opplyst at klageren i samtale med vennen H kom inn på at han ønsket seg kone og familie, og at H sa han kunne hjelpe, og spurte om klageren husket F fra skolen. Det oppgis der at ektefellene ikke hadde hatt noen form for kontakt fra skolen ble avsluttet til de fikk kontakt via H.

I det aktuelle nemndsmøtet 15.2.2012 forklarte klageren at det var vennen H som sa at klageren burde gifte seg og at han kunne finne en kandidat, at klageren først trodde han spøkte, og at han da H nevnte F, først ikke husket hvem hun var. Dette står i klar motstrid til opplysningene i intervjuet 14.9.2009 om at ektefellene hadde hatt telefonkontakt siden 2003, og fremstår som tilpasset til at ulike hensyn gjør seg gjeldende i henholdsvis en familiegjenforenings- og en tilbakekalls-/konverteringssak.

Ifølge nemndsmøtevedtaket av 26.6.2008 forklarte klageren den gang at han ikke hadde noen tilknytning til Afghanistan, og at han helt hadde brutt med det afghanske samfunnet. Det stemmer ikke med klagerens senere opplysninger om at han i hvert fall har hatt svært god kontakt med H. Det må også anses sannsynlig at klageren på dette tidspunktet allerede hadde kontakt med F og hennes familie, idet bryllupet med 200 gjester ble avholdt mindre enn seks måneder senere. I nemndsmøtet 15.2.2012 opplyste klageren at han i det forrige nemndsmøtet hadde sagt at han hadde kontakt med to venner i Afghanistan. Det sistnevnte er imidlertid ikke tatt inn i vedtaket fra 2008, og det har etter flertallets oppfatning formodningen mot seg at daværende nemnd bare gjenga at klageren sa at han ikke hadde noen tilknytning til Afghanistan uten samtidig å gjengi at han hadde opplyst kontakt med venner der.

Det er på det rene at en muslimsk kvinne i Afghanistan ikke har adgang til å inngå ekteskap med en kristen mann. Det er videre opplyst at ektefellens familie er muslimer.

Klageren har forklart at ektefellen hele tiden visste at han er kristen. Forut for nemndsmøtet forklarte han at hennes familie ikke visste noe, men i nemndsmøtet opplyste han at ektefellens far nå i etterkant hadde fått kjennskap til det. Svigerfaren skal ha akseptert, i hvert fall resignert, med hensyn til dette, ved å vise til ar det nå er for sent å gjøre noe med det.

Flertallet finner ikke å kunne feste lit til klagerens forklaring omkring hvordan han og ektefellen trass i konverteringen kunne inngå ekteskap på muslimsk vis i S i Pakistan.

Det er opplyst at det forelå planer om at en annen mann skulle inngå ekteskap med F. I sitt brev av 8.6.2009 opplyste klageren at en mektig familie i Kabul hadde planlagt at hun skulle gifte seg med en av deres sønner. Ifølge utfyllende klage av 30.8.2010 hadde H opplyst at F familie ville gifte henne bort til en mann hun ikke ville gifte seg med. Her synes det underforstått at det var snakk om ekteskap med en bestemt person. Det opplyses videre at det arrangerte ekteskapet blant annet var motivert ut fra økonomi, og klageren opplyste i nemndsmøtet at svigerfaren ikke har så god råd.

Det er noe uklart hva som anføres å være planlagt når det gjelder ekteskap mellom F og den andre mannen, men i henhold til det opplyste skal det ha foreligget en eller annen form for forståelse eller overenskomst. I nemndsmøtet opplyste klageren at svigerfamilien og familien til den andre mannen kjenner hverandre.

I denne konteksten synes det påfallende og lite sannsynlig både at F foreldre skulle ha anledning eller vilje til å gå tilbake på overenskomsten med den andre mannens familie, og at F selv skulle være villig til å gå inn i et ekteskap med en kristen mann, noe som strider mot muslimsk skikk med utgangspunkt i Koranen, og som hun visste foreldrene ville være sterkt imot. I nemndsmøtet sa klageren at han ikke visste hvorfor svigerfaren gikk tilbake på de opprinnelige planene om ekteskap med den andre mannen, men at det kunne være fordi F hadde truet med å ta sitt liv om hun måtte gifte seg med ham. Det har formodningen mot seg at klageren ikke skulle vite dette sikkert, dersom det var tilfellet at svigerfamilien hadde gått tilbake på en slik overenskomst i forhold til en familie som er mektig og som de kjenner.

Videre er det lite sannsynlig at ektefellens far ut fra disse forutsetningene resignerer når han får kjennskap til at mannen hans datter har inngått ekteskap med på muslimsk vis, egentlig er en kristen. Det er ikke i overensstemmelse med landinformasjon. Ektefellens far har da ikke bare fått vite at klageren er kristen, han har også fått vite at klageren har vært uærlig. De giftet seg ved en muslimsk seremoni i S i Pakistan, og klageren skal etter det opplyste ha latt svigerfamilien være uvitende om at han ikke er en muslim.

Flertallet finner det ikke troverdig at klageren - dersom han hadde konvertert - ikke skulle ha tenkt så mye på hvordan svigerfamilien ville ta det når de fant ut at han er en kristen, slik han forklarte i nemndsmøtet.

Det er videre påfallende at klageren i nemndsmøtet uttalte at han ikke var bekymret for at svigerfaren skulle fortelle klagerens onkel om at klageren har konvertert, selv om de kjenner hverandre. Dette gjelder i særlig grad fordi klageren i nemndsmøtet i 2008 opplyste at hans onkel er en streng muslim. Som forklaring på at han ikke var bekymret, viste klageren i nemndsmøtet 15.2.2012 til at onkelen bor i Iran, men det at den ene bor i Afghanistan eller Pakistan og den andre i Iran, skulle ikke være noe til hinder for at de har kontakt.

Alle de ovennevnte forhold er for flertallet momenter som tilsier at klageren ikke har konvertert til kristendommen.

Endelig finner flertallet at klagerens refleksjon omkring det å skulle ha gitt avkall på islam, ikke er tilstrekkelig. Hans forklaringer omkring forholdene og menneskene i henholdsvis muslimske og kristne land, innebærer ikke et preg av slik refleksjon.

Etter en helhetsvurdering finner flertallet at den anførte konverteringen ikke kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort.

Det er på det rene at klageren har foretatt en formell konvertering idet han er døpt. Klagerens motiv for dette anses imidlertid å være å få innvilget beskyttelse (asyl) i Norge. Dermed anses ikke dåpen og den anførte konverteringen å være uttrykk for en reell og oppriktig kristen overbevisning.

Mindretallet, nemndsmedlem Kari Austerheim Silde, finner å legge til grunn at klageren har konvertert til kristendommen. Også mindretallet finner klagerens forklaring om det opprinnelige asylgrunnlaget lite troverdig. Dette får imidlertid ikke avgjørende betydning når anførselen om konvertering legges til grunn.

Mindretallet finner at klageren i nemndsmøtet ga en troverdig forklaring om prosessen som har gjort at han ble en kristen, og om sin kristne overbevisning og tro. Han synes å ha en tro og en trygghet på Gud, og å ha det indre kristne livet - i tillegg til rammen rundt.

Klageren har hatt sterke motforestillinger til hvordan islam ble utøvd i hjemlandet, og har i det kristne kjærlighetsbudskapet funnet sin religion.

Nemnda vurderte deretter om A ved retur til hjemlandet kunne risikere reaksjoner forårsaket av at han av strategiske hensyn hadde oppgitt å ha konvertert til kristendommen, eller som følge av at han kunne bli tillagt å ha konvertert. Om dette spørsmålet uttalte nemnda:

I henhold til sharia vil personer som har konvertert til en annen religion, herunder kristendommen, gis muligheten til å gå tilbake på konverteringen før de eventuelt utsettes for alvorlige reaksjoner. Dette gjelder både overfor domstoler, lokalsamfunn og storfamilie, jf. for eksempel UNCHRs Eligibility Guidelines av desember 2010.

Afghanske asylsøkere som har anført konvertering av strategiske hensyn kan dermed unngå alvorlige reaksjoner ved å klargjøre at de ikke har konvertert. I henhold til nemndas kunnskap om forholdene i Afghanistan, vil ikke afghanere som har vært i kontakt med norske kirkesamfunn av strategiske hensyn, herunder latt seg døpe, på generelt grunnlag være utsatt for reaksjoner som kan anses som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, eller overgrep som omfattes av EMK art. 3. Det vises også til at UNCHR i sine rapporter av juli 2009 og desember 2010 ikke nevner disse som en spesielt utsatt gruppe. Det er ingen opplysninger i saken som tilsier at klagerens sak skulle stå i en særstilling i forhold til dette.

Etter dette fant nemnda det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A ved retur til Afghanistan ville risikere reaksjoner som kunne karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand. Nemnda la videre til grunn at den generelle sikkerhetssituasjonen i Zprovinsen fortsatt var så usikker til at det ikke ville være forsvarlig å returnere utlendingen dit. I likhet med UDI fant nemnda at vilkårene for å henvise A til internflukt i Kabul var til stede.

I brev fra UNE 16. mars 2012 ble utreisefrist satt til 13. april 2012.

I brev 2. april 2012 fra sokneprest G ble det igjen bekreftet at A hadde konvertert til den kristne tro. Ifølge soknepresten hadde A deltatt både i gudstjenester og frivillige menighetsaktiviteter gjennom en periode på 8 år. I 2010 ble det på W gjennomført et dåpskurs for personer fra Afghanistan og Iran. A hadde i den forbindelse bistått som medarbeider og tolk, og han var blitt valgt som fadder da kristne fra disse landene ble døpt i T kirke.

Etter at As oppholds- og arbeidstillatelse ble tilbakekalt i april 2012, har han av økonomiske grunner måtte leie ut huset han hadde kjøpt i --- i R i W. Fra desember 2012 har A bodd hos ekteparet I på T.

Våren 2013 flyktet F fra Afghanistan. Hun søkte asyl i Sverige primo mai 2013 og har siden da oppholdt seg hos familien til J, også kalt J, som er leder for den afghanske gruppen i Pkyrkan. Etter ankomst til Sverige har F latt seg døpe 9. juni 2013. A og F har videre fått en kristen velsignelse av sitt ekteskap i en seremoni i Pkyrkan 26. mai 2013. Til stede ved denne seremonien var ekteparet I samt K og kone.

Tvisten
Varsel om stevning etter tvisteloven § 5-2 første ledd ble inngitt fra advokatfirma Humlen & Rieber-Mohn på vegne av A 13. april 2012.

I vedtak 16. april 2012 besluttet UNE ikke å omgjøre vedtaket av 7. mars 2012.

Ved stevning 27. april 2012 gikk advokatfirma Humlen & Rieber-Mohn på vegne av A til søksmål mot staten med påstand om at UNEs vedtak 7. mars 2012 om tilbakekall av tidligere gitt oppholdstillatelse og beslutning 16. april 2012 om ikke å omgjøre tidligere vedtak, var ugyldige. Det ble videre begjært midlertidig forføyning for at utreise ikke skulle effektueres før det forelå rettskraftig dom i saken.

Oslo tingrett avsa 29. september 2013 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  3. A skal i sakskostnader betale til Staten v/Utlendingsnemnda 79.950 -syttinitusennihundreogfemti - kroner innen to uker fra dommen forkynning. 

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett 31. oktober 2012.

Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo i tiden 26. - 28. juni 2013. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring på norsk, men med noe bistand fra tolk. For Staten v/Utlendingsnemnda møtte prosessfullmektigen. Rådgiver i Utlendingsnemnda, Torben Sveaas Kalland, var til stede i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd og avga forklaring. Det ble for øvrig avhørt seks vitner, hvorav to vitner ble avhørt ved fjernavhør per telefon. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Partenes påstandsgrunnlag

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:
Som nytt krav for lagmannsretten anfører A at han er vernet mot retur til Afghanistan i medhold av utlendingsloven § 73 jf. § 28 første ledd bokstav a med religion som forfølgelsesgrunn. Tvisteloven § 29-4 kan ikke være til hinder for at kravet kan fremmes. Etter ankende parts mening er det ikke slik at domstolene ikke kan gi dom for vern mot retur.

A anfører videre at UNEs vedtak 7. mars 2012 og beslutning 16. april 2012 er ugyldige. Etter ankende parts syn skal det i en sak som denne foretas en full prøving, og retten skal ikke vise varsomhet eller tilbakeholdenhet ved overprøving av UNEs vurderinger.

Når det gjelder prøvingstidspunktet for faktum, anfører A at det i utgangspunktet er de faktiske forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn, men at etterfølgende forhold kan vektlegges i den grad de kaster lys over forholdene på vedtakstidspunktet. Ved vurderingen av om A er vernet mot retur, skal det derimot skje en nåtidsvurdering av de faktiske forholdene på domstidspunktet.

A anfører å være en reell kristen konvertitt, slik som lagt til grunn av UNE i vedtaket 26. juni 2008, samt av mindretallet i UNE i vedtaket 7. mars 2012. At han i desember 2008 inngikk ekteskap med en muslimsk kvinne, rokker ikke ved dette og kan ikke gi grunnlag for tilbakekall av oppholdstillatelsen i medhold av utlendingsloven § 63.

UNEs statistiske materiale over konvertitter fra Afghanistan kan ikke være avgjørende for vurderingen av As sak. A adskiller seg dessuten fra andre konvertitter fra Afghanistan, fordi han allerede i asylintervjuet opplyste at han tok avstand fra islam.

Det er på det rene at As konvertering til kristendommen fant sted lenge før UNE hadde tatt hans opprinnelige asylgrunnlag opp til realitetsbehandling. Det kan ikke tale mot ham at han ventet noen måneder med å sende dåpsattesten sin til UNE.

Ekteskapsinngåelsen med F er ikke ensbetydende med at han ikke er en reell kristen. Grunnen til at ekteskapet kom i stand så vidt raskt, var at A måtte «redde» F fra å måtte inngå ekteskap med en mann hun ikke ønsket å gifte seg med. Da en kristen vielse var utelukket, hadde partene intet annet valgt enn at ekteskapsinngåelsen fant sted på muslimsk vis.

A er enig i at det i referatet fra intervjuet på Bømlo lensmannskontor 14. september 2009 og i brevet fra E 6. januar 2010 er gjengitt enkelte faktiske opplysninger om forholdet mellom ham og F som er uriktige. Ifølge A skyldes dette misforståelser, og at intervjuet på lensmannskontoret foregikk uten tolk.

Det bestrides at A har gitt uriktige opplysninger om sitt asylgrunnlag og sin alder. Det anføres at man på W har oppfattet A som like ung som han selv hevder å være.

Ifølge ankende part er han vernet mot retur også dersom UNEs vedtak er gyldige. Det er ubestridt at sikkerhetssituasjonen i Zprovinsen er for usikker til at han kan returneres dit.

Vilkårene for internflukt i Kabul er etter ankende parts mening ikke til stede. Ifølge A vil det ikke være trygt for ham å oppholde seg i Kabul. Det vil heller ikke være rimelig å henvise ham til internflukt der. Ved vurderingen av om vilkårene for internflukt er oppfylt, må det legges vekt på at A er uten familie i Kabul, og at han er etnisk hazara. At han i Norge har foretatt en offisiell konvertering til kristendommen gjør ham også særlig utsatt. Ifølge ankende part er vilkårene for å henvise noen til internflukt strenge. Det skal foretas en totalvurdering av sikkerhetssituasjonen, der alle risikofaktorene skal legges sammen.

Etter As mening er vilkårene for midlertidig forføyning til stede i saken, jf. tvisteloven § 34-1 og § 34-2.

Det er i hovedsaken nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: 

  1. A er vernet mot retur, jf. utlendingsloven § 73 jf. utlendingsloven § 28.
  2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

Subsidiært: 

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 7. mars 2012 om tilbakekall av tidligere gitt oppholdstillatelse, samt senere beslutning av 16. april 2012 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.
  2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

Det er i sak om midlertidig forføyning nedlagt slik påstand

  1. Staten pålegges å ikke effektuere UNEs vedtak av 7. mars 2012 inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsaken.
  2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:
Staten gjør gjeldende at As krav om at han er vernet mot retur må avvises. Dette er et nytt krav som ikke er behandlet av tingretten og som ikke kan trekkes inn i saken, jf. tvisteloven § 29-4. Under enhver omstendighet har ikke domstolen kompetanse til å avsi dom for at A per i dag skal være vernet mot retur etter utlendingsloven § 73 - dom for realitet. Subsidiært anføres at kravet uansett ikke kan føre frem.

Staten anfører videre at UNEs vedtak 7. mars 2012 og etterfølgende beslutning 16. april 2012 er gyldige. Vedtakene bygger på korrekte rettslige og faktiske vurderinger, og er heller ikke beheftet med andre feil som kan ha virket bestemmende på vedtakenes innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

Slik staten ser det, er vilkårene for tilbakekall av As oppholdstillatelse oppfylt, ettersom A har gitt bevisst uriktige opplysninger om sin kristne overbevisning for å oppnå asyl i Norge, jf. utlendingsloven § 63. Det er verken faktisk eller rettslig grunnlag for at As ekteskap med F ikke er et bevis av en slik tyngde at det ikke kan gi hjemmel for en endret vurdering av As rett til opphold i Norge.

Etter statens mening er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A har en reell kristen overbevisning.

As generelle troverdighet må anses vesentlig svekket. Det vises til at han har forklart seg usant om sin alder. Han har videre gitt lite troverdige opplysninger om sin bakgrunn i Afghanistan og om sitt asylgrunnlag.

Også bekreftelsene fra Afghanistan som ble fremlagt for UNE i august 2006 er egnet til å svekke As troverdighet. Det vises til at disse dokumentene kan være falske.

Det statistiske materiale fra UNE om afghanere som konverterer til kristendommen gjør at man må se med adskillig skepsis på As anførsel om at han er en ekte kristen.

Etter statens mening er det påfallende at anførselen om konvertering først ble fremsatt etter at UDI hadde avslått As søknad om asyl basert på hans første asylgrunnlag.

As kristne aktiviteter i Filadelfia Q, i Pkyrkan og i menigheten i W er ikke tilstrekkelig til at As kristne overbevisning kan anses som reell.

Avgjørende for saken er etter ankemotpartens syn at A høsten 2008 reiste til Pakistan og giftet seg med en muslimsk kvinne i en muslimsk ekteskapsseremoni. Etter statens mening er dette uforenlig med at han er en ekte kristen. Det er for øvrig en rekke detaljer omkring ekteskapsinngåelsen og As forhold til F som svekker As generelle troverdighet og derved også hans forklaring om at konverteringen til kristendommen er ekte.

Da A ikke kan anses å ha en reell kristen overbevisning, vil han ikke risikere forfølgelse på grunn av religion ved retur til Afghanistan, jf. utlendingsloven § 73 jf. § 28 bokstav a. Heller ikke hans status som bekvemmelighetskonvertitt gir ham grunn til å frykte forfølgelse i hjemlandet.

Det er enighet om at sikkerhetssituasjon i Zprovinsen for tiden er så usikker at det ikke er forsvarlig å returnere utlendingen dit. Etter statens mening er derimot vilkårene for internflukt i Kabul til stede i As sak. Det vises til at A er ung og ressurssterk, og at han har flere venner i Kabul, herunder H.

Dersom lagmannsretten finner at A har foretatt en reell konvertering til kristendommen, bestrides det ikke at UNEs vedtak 7. mars 2012 og beslutning 16. april 2012 er ugyldige. Som reell konvertitt er staten enig i at A har grunn til å frykte forfølgelse ved retur til Afghanistan.

Etter statens mening er vilkårene for midlertidig forføyning ikke oppfylt, da det ikke er sannsynliggjort at vedtaket om tilbakekall av As oppholdstillatelse er ugyldig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. a) Ankens prinsipale påstand om krav på vern mot retur avvises.
    b) Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  3. Statens ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.
     

Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten vil først ta stilling til statens påstand om avvisning av As nye prinsipale påstand om at han er vernet mot retur. Deretter vil lagmannsretten behandle As påstand om at UNEs vedtak 7. mars 2012 om tilbakekall av As oppholdstillatelse og beslutning 16. april 2012 om ikke å omgjøre tidligere vedtak, er ugyldige. Til sist vil lagmannsretten avgjøre As begjæring om midlertidig forføyning.

Spørsmålet om avvisning av ny påstand om vern mot retur
Tvisteloven § 29-4 første ledd bestemmer at en anke «kan gjelde krav som er avgjort ved den avgjørelsen som ankes». Saken for tingretten gjaldt krav om at UNEs vedtak 7. mars 2012 om tilbakekall av As oppholdstillatelse og beslutning 16. april 2012 om ikke å omgjøre tidligere vedtak, var ugyldige. For lagmannsretten har A også reist krav om dom for at han er vernet mot retur. Etter lagmannsrettens mening er dette å anse som et nytt krav, da både vilkårene og rettsvirkningene av kravene er ulike.

En forutsetning for å la en anke omfatte nye krav, er for det første at «kravet kan behandles etter vesentlig de samme saksbehandlingsregler», jf. tvisteloven § 29-4 andre ledd. For det andre må ett av tilleggsvilkårene i tvisteloven § 29-4 andre ledd bokstav ae være oppfylt.

Etter lagmannsrettens mening kan verken tvisteloven § 29-4 andre ledd bokstav a, b, c eller e komme til anvendelse i saken her. Det vises i den forbindelse til at kravet kan fremmes i egen sak, at staten har motsatt seg utvidelsen, og at det også for tingretten kunne vært nedlagt påstand om dom for vern mot retur.

Spørsmålet blir derfor om endringen kan tillates i medhold av tvisteloven § 29-4 andre ledd bokstav d. Etter denne bestemmelsen er det adgang til å trekke inn krav som har sammenheng med krav som er avgjort ved den avgjørelse som ankes når retten finner at det nye kravet kan behandles forsvarlig i ankesaken, og tungtveiende hensyn tilsier at kravet bør tillates behandlet.

Slik lagmannsretten ser det, er vilkåret om sammenheng mellom kravene oppfylt. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten likevel kommet til at det i dette tilfelle ikke foreligger tungtveiende hensyn som taler for at kravet bør tillates behandlet. Det er ved denne vurderingen lagt vekt på at det også for tingretten kunne vært nedlagt påstand om at A var vernet mot retur etter utlendingsloven § 73. Når det fra statens side også er reist innvendinger mot domstolenes kompetanse til å avsi dom i dette spørsmålet, det vil si dom for realitet, er lagmannsretten kommet til at det må anses uheldig om kravet bare ble behandlet i en instans.

As påstand om at han er vernet mot retur vern blir etter dette å avvise, jf. tvisteloven § 29-4 første ledd jf. andre ledd.

Spørsmålet om gyldigheten av UNEs vedtak 7. mars 2012 og beslutning 16. april 2012
Ved prøvingen av vedtakenes gyldighet kan domstolene prøve forvaltningens generelle lovtolkning. I tillegg kan domstolene prøve om forvaltningen har bygget på riktig faktum, om det er gjort feil i saksbehandlingen og om det foreligger myndighetsmisbruk.

Spørsmålet om domstolene også kan prøve forvaltningens konkrete rettsanvendelse vil variere fra sak til sak. Avgjørende er i så henseende en tolkning av de lovbestemmelser som kommer til anvendelse.

UNEs vedtak er fattet på bakgrunn av utlendingsloven § 63 og § 73 jf. § 28 første ledd. Ved prøving av UNEs vedtak 7. mars 2012 og beslutning 16. april 2012, legger lagmannsretten til grunn at domstolene fullt ut kan prøve også den konkrete anvendelsen av loven på sakens faktum (subsumsjonen), jf. Rt-2011-1481 avsnitt 48. Dette er heller ikke bestridt av staten.

Det følger av rettspraksis at domstolene i enkelte tilfeller bør vise tilbakeholdenhet med å prøve forvaltningens vurderinger, der disse er av utpreget faglig karakter og på områder som domstolene ikke kan forventes å ha nødvendig innsikt i, jf. Rt-2007-1573 avsnitt 52. I en sak som denne, der temaet er om det er tilstrekkelig sannsynliggjort at utlendingen har konvertert til kristendommen, kan lagmannsretten imidlertid ikke se at domstolene bør vise forsiktighet med å overprøve forvaltningens rettsanvendelsesskjønn, jf. også LB-2010-195609.

Ved gyldighetsprøvingen er det de faktiske forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81. Det er likevel adgang til å legge vekt på nye opplysninger som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 50 og Rt-2007-1815 avsnitt 34.

Utlendingsloven § 28 første og andre ledd har slik ordlyd:

§ 28: Oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl)

En utlending som er i riket eller på norsk grense etter søknad anerkjennes som flyktning og derved gis oppholdstillatelse i Norge, dersom utlendingen 

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd skal en asylsøker som hovedregel anses som flyktning etter første ledd «også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger».

Det følger for øvrig av utlendingsloven § 28 femte ledd at retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd ikke gjelder dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet (internflukt).

I nærværende sak har staten akseptert at dersom reelle konvertitter i dag returneres til Afghanistan, vil dette medføre en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion. Spørsmålet i saken er derfor om A har foretatt en ekte konvertering til kristendommen, eller om det er slik at konverteringen ikke er reell, men gjort for å skaffe seg oppholdstillatelse i Norge.

Når det skal tas stilling til om A har en genuin kristen overbevisning, må det vurderes hvilke krav som skal stilles til sannsynliggjøring av faktum. I forarbeidene til utlendingsloven av 2008, Ot.prp.nr.74 (2006-2007) på side 85, går det frem at det skal foretas en fri bevisvurdering, der utlendingens forklaring, om den er detaljert eller overflatisk, sammenhengende eller motstridene, og dens forhold til andre kjensgjerninger, vil ha betydning. Er det fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av dette vurderes. Det avgjørende blir så om utlendingens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å bli lagt til grunn.

Under spesialmotivene til utlendingsloven § 28 er det i proposisjonen på side 414 uttalt følgende:

Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige.

I Rt-2011-1481 avsnitt 45 og 46 er det gitt en oppsummering av rettstilstanden for retten til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at de afghanske dokumentene som ble fremlagt for UNE i august 2006 anses lite egnet til å kaste lys over konverteringens ekthet, verken i den ene eller andre retningen.

Hva angår As generelle troverdighet, har lagmannsretten kommet til at hans troverdighet må anses svekket ved at han mest sannsynlig har gitt uriktige opplysninger om sin alder. Hans redegjørelse for forholdet til F er også endret og supplert en rekke ganger, og forklaringene synes ved flere anledninger tilpasset andre opplysninger i saken.

I sin redegjørelse for prosessen som ledet frem til at han ble en kristen og lot seg døpe, har A derimot fremstått med større troverdighet. Det vises til As forklaring under nemndsmøte i 2008, der han opplyste at han allerede på asylmottaket kom i kontakt med en afghaner som var kristen og som hadde vært i kirken. Da dette kom frem, ble vedkommende truet med kniv av en annen asylsøker som var muslim. Dette reagerte A sterkt på. Under møtet i UNE ga A videre uttrykk for at han noe senere var kommet i kontakt med afghanske J i Pkyrkan i Sverige. J ga ham en bibel på persisk, og de leste fra bibelen sammen. Han formidlet også kontakt med Filadelfia Q, som holdt kurs om kristendom på persisk språk. J fortalte ham at Gud var levende, og at A ikke trengte å være redd mer. Ifølge A opplevde han å få respekt og omsorg, og det skjedde store forandringer inne i ham. Han følte seg ikke lenger alene, og han var ikke redd på samme måte som tidligere. I sine forklaringer i UNE i 2008 og 2012 samt under ankeforhandlingen, har A fortalt at han opplever islam som en krigersk religion mens han ser på kristendommen som en religion som fokuserer på kjærlighet og respekt for andre mennesker.

As konvertering til kristendommen fremgår videre av uttalelser 21. april 2007 og 10. oktober 2007 fra pastor B og innvandrerpastor C ved Filadelfia Q. I uttalelsene bekreftes det at A har deltatt i menighetens undervisningsseminar, konferanser og gudstjenester over en periode på treseks måneder. Ifølge B og C er det ingen rimelig grunn til å tro at konverteringen til kristendommen ikke er ekte. Da A var bosatt på W, var det imidlertid ikke mulig for ham å være så aktiv i menigheten som nye kristne vanligvis er, men det ble opplyst at A hadde deltatt når han hadde kunnet.

Ved dåpsattest 3. mars 2006 er det dokumentert at A lot seg døpe i Filadelfia Q 12. februar 2006. Det er på det rene at dåpen fant sted etter at UDI hadde avslått As asylsøknad, men før A ifølge brev 12. mai 2006 var gjort kjent med at vedtaket var stadfestet av UNE i vedtak 2. januar 2006. I samsvar med LB-2009-74123 legger lagmannsretten til grunn at det forhold at dåpen fant sted etter at asylsøknaden var avslått av UDI, i seg selv ikke gir grunnlag for å konkludere med at konverteringen ikke er reell.

I uttalelse fra Pkyrkan i Sverige 5. september 2011 er det bekreftet at A hadde vært aktiv i kirkens konferanser, som foregikk en til to ganger i året, og at han hadde deltatt på en konferanse i Sverige primo september 2011. At A av og til reiste til Sverige og deltok i kristen sammenheng der, er også bekreftet i brev fra diakon E til UDI 6. januar 2010.

I uttalelser datert 30. mai 2008, 6. januar 2010, 7. desember 2010 og 2. april 2012 har diakon E og/eller sokneprest G ved Den norske kyrkja, Kyrkelydane på W, bekreftet at A har en kristen overbevisning. Det er opplyst at A hadde vært på leting etter et kristent miljø, og at han gjennom en periode på 8 år har deltatt både i gudstjenester og frivillige menighetsaktiviteter. Om As deltakelse i det kristne miljøet på W er det opplyst at han i starten holdt en lav profil, angivelig fordi han var redd for de andre afghanerne på W som er muslimer, og at disse skulle gjøre det kjent for «feil» personer i hjemlandet at han var en frafallen muslim. Etter hvert som flere hadde konvertert til kristendommen, hadde A imidlertid våget å være mer synlig i miljøet. Han hadde i den forbindelse bistått både som medarbeider og tolk, da det i T sokn i 2010 ble gjennomført et dåpskurs for personer fra Afghanistan og Iran. Ifølge uttalelsen 2. april 2012 var A også blitt valgt som fadder, da kristne fra disse landene ble døpt i T kirke.

G forklarte seg som vitne under ankeforhandlingen. Sokneprest G, som opplyste å ha møtt både reelle konvertitter og såkalte bekvemmelighetskonvertitter, ga uttrykk for at han anså A som en reell konvertitt med en reflektert og genuin kristen overbevisning. Ifølge G har A både gode kunnskaper om kristendommen og en kristen måte å vurdere både etiske og åndelige spørsmål på.

I forklarte seg også som vitne under ankeforhandlingen. I og kone har fra desember 2012 hatt A boende hos seg. I, som opplyste at han selv var kristen, ga uttrykk for at han var overbevist om at også A har en ekte kristen overbevisning. Ifølge vitnet hadde han hatt mange diskusjoner med A om kristne temaer og om det som står i bibelen, og han opplevde A som en reflektert mann som er konsistent i sine forklaringer. Ifølge I hadde han for øvrig observert at A leser i bibelen, også når han er alene.

Som argument mot at As konvertering til kristendommen er ekte, taler på den annen side hans ekteskap med F i desember 2008. Til tross for uttalelsen fra biskop Ingeborg Midttømme 10. april 2012 om at en muslimsk ekteskapsinngåelse i seg selv ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å si at en person ikke er kristen, gir ekteskapet opphav til tvil om konverteringen er ekte. For en mann som nylig hadde konvertert til kristendommen, kan det synes lite gjennomtenkt å inngå ekteskap med en muslimsk kvinne, selv om det i og for seg er forståelig at A ønsket seg en ektefelle av samme etnisitet og med lik kulturbakgrunn som han selv.

Om sine motiver for ekteskapet med F, har A forklart at det var vennen H som tok initiativet til giftemålet. Ifølge As forklaring hadde H gitt uttrykk for at hvis A var villig til å gifte seg med F, kunne man forhindre at F ble tvunget til å gifte seg med en mye eldre mann. Slik lagmannsretten vurderer bevissituasjonen for nemnda i mars 2012, kan det ikke utelukkes at As forklaring, som støttes av vitneforklaringene fra F og H, kan være noenlunde riktig på dette punktet. Det vises i den forbindelse til at A, som på denne tiden hadde oppholdstillatelse i Norge, kan ha fremstått for F foreldre som en økonomisk sett minst like attraktiv ekteskapskandidat for datteren som den eldre mannen på hjemstedet. I likhet med UNE finner lagmannsretten det noe uklart hva som ble anført å være planlagt når det gjelder et mulig ekteskap mellom F og den eldre mannen. Slik lagmannsretten vurderer bevissituasjonen, kan det imidlertid vanskelig trekkes noen entydig konklusjon om at forhandlingene mellom F og den andre mannens familie var kommet så langt som til en overenskomst om ekteskap som i praksis ikke kunne brytes.

Fordi det i Afghanistan er forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med kristne menn, er det etter lagmannsrettens mening kun to mulige forklaringer på hvordan ekteskapsinngåelsen med F kunne finne sted. Den ene muligheten er at As konvertering til kristendommen ikke er ekte, og at det fra svigerfamiliens side ble akseptert at A har måttet late som han er kristen for å få oppholdstillatelse i Norge. At dette kan være en riktig forståelse av situasjonen støttes av As egen forklaring til UNE i mars 2012, der han opplyste at svigerfaren på dette tidspunktet hadde fått kjennskap til konverteringen, og at dette ikke hadde vakt nevneverdige reaksjoner. I motsatt retning taler F og Hs vitneforklaringer under ankeforhandlingen. Ifølge både F og H hadde det vakt sterke negative reaksjoner hos F foreldre, da de - angivelig som følge av tingrettens behandling av saken - fikk vite om svigersønnens konvertering til kristendommen.

Den andre mulige forklaringen på ekteskapsinngåelsen er etter lagmannsrettens mening at As konvertering til kristendommen er ekte, men at han av frykt for forfølgelse mot seg og ektefellen planla å holde sin kristne overbevisning skjult for svigerfamilien og nærmiljøet i Afghanistan. At A var engstelig for at «feil» personer i hjemlandet skulle få vite at han er kristen, fremgår av uttalelsene fra E og G av 6. januar 2010 og 7. desember 2010. At svigerfamilien i utgangspunktet skulle holdes uvitende om konverteringen, bekreftes videre av As klage til UNE 30. august 2010 og av vitneforklaringen til F. K fra W, som forklarte seg som vitne for lagmannsretten, kunne også opplyse at F familie tidligere hadde vært uvitende om konverteringen. Ifølge vitnet hadde han i telefonsamtale med F mor i tiden før tingrettsbehandlingen fått et klart inntrykk av at det var ukjent for svigermoren at A anførte å ha konvertert til kristendommen.

As forklaring om konvertering må for øvrig ses på bakgrunn av et statistisk materiale som indikerer at en rekke afghanere har gitt uriktige forklaringer om konvertering for å få opphold i Norge. Ut fra notat fra UNE 4. desember 2012 legger lagmannsretten til grunn at afghanere i tiden frem til august 2003 fikk oppholdstillatelse i Norge på grunn av krigssituasjonen i hjemlandet uten nærmere prøving av asylgrunnlaget. Etter denne datoen startet utlendingsmyndighetene å avslå asylsøknader fra afghanske borgere som ikke ble ansett å ha et individuelt beskyttelsesbehov og som hadde tilknytning til Kabul. Våren 2004 begynte utlendingsmyndighetene også å avslå asylsøknader fra søkere som ikke hadde tilknytning til Kabul. Ved årsskiftet 2005/2006 behandlet UNE i alt 17 saker, der afghanere påberopte seg at de risikerte livet ved hjemsendelse, fordi de hadde konvertert til kristendommen. Ni av søkerne ble innvilget oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Etter disse innvilgelsene anførte svært mange afghanere - over 100 stykker - at de hadde konvertert til kristendommen. Samtlige hadde før de påberopte seg konverteringen fått avslag på asylsøknader som var basert på andre grunnlag, og ca. 60 % av dem hadde fått endelig avslag etter klage. I juli 2007 endret utlendingsmyndighetene sin praksis, og de som hadde tilknytning til særlig ustabile områder i Afghanistan fikk igjen opphold uten en nærmere vurdering. Ifølge en avgjørelse fra UNE i juli 2007 ble det på dette tidspunktet ansett som humanitært utilrådelig å henvise afghanere til internflukt i Kabul eller et annet stabilt område. Etter sommeren 2007 var det igjen langt færre afghanere som anførte at de hadde konvertert til kristendommen, og i siste halvdel av 2007 og i hele 2008 var det bare fem afghanere som anførte at de hadde konvertert.

UNEs statistiske materiale tilsier etter lagmannsrettens mening at forklaringer fra afghanske borgere om konvertering må undergis en kritisk vurdering. For As del er det imidlertid på det rene at han allerede i asylintervjuet i januar 2004 ga uttrykk for at han hatet navnet muslim. A har også fastholdt sin konvertering til kristendommen i perioder der norske myndigheter av humanitære årsaker ikke returnerte afghanske borgere til hjemlandet. Det vises i den forbindelse til As redegjørelse for sin kristne overbevisning under nemndsmøtet i juni 2008, og at denne forklaringen fant sted på et tidspunkt da heller ikke afghanere uten et individuelt beskyttelsesbehov ble returnert til hjemlandet og/eller henvist til internflukt i Kabul (perioden våren 2007 til og med senhøsten 2009).

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen vanskelig. Ut fra en samlet vurdering av bevisene i saken, har lagmannsretten imidlertid kommet til at As anførsel om at han har en ekte kristen overbevisning fremstår som noenlunde sannsynlig, selv om det på visse punkter hefter tvil både ved utlendingens generelle troverdighet og konverteringens ekthet. Som påpekt ovenfor har A gitt en forholdsvis troverdig forklaring om hvorfor og hvordan han valgte å bli kristen, og det er flere bevis som underbygger hans forklaring om at konverteringen er reell. Det vises i den forbindelse særlig til vitneforklaringen fra sokneprest G samt vitneforklaringen fra I. Både Gs og Is vitneforklaringer er kommet etter UNEs siste beslutning 16. april 2012, men må etter lagmannsrettens mening kunne tillegges vekt ved domstolsprøvingen, ettersom opplysningene er egnet til å kaste lys over faktum på tidspunktet for vedtakene.

Av betydning for saken er videre at A - dersom det legges til grunn at han ikke er en reell kristen - bevisst må ha opprettholdt kontakten med E, G og I m.fl. og falskelig utgitt seg for å være en kristen i en periode på over 8 år. Etter det inntrykk lagmannsretten fikk av A under ankeforhandlingen fremstår dette som mindre sannsynlig.

Da UNEs vedtak 7. mars 2012 om tilbakekall av As oppholdstillatelse og beslutning 16. april 2012 om ikke å omgjøre tidligere vedtak, er basert på at A har gitt bevisst uriktige opplysninger om sin kristne overbevisning, blir vedtakene å anse som ugyldige.

Spørsmålet om midlertidig forføyning
A har begjært midlertidig forføyning for at UNEs vedtak 7. mars 2012 ikke skal iverksettes før hovedsaken er rettskraftig avgjort.

Etter det resultatet lagmannsretten har kommet til i spørsmålet om gyldigheten av UNEs vedtak 7. mars 2012, må A anses for å ha sannsynliggjort sitt krav, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.

Slik lagmannsretten ser det, må det videre anses å foreligge en sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b. At A får være i Norge inntil hovedsaken er endelig avgjort, anses nødvendig for å avverge vesentlig skade og ulempe. Det vises i så henseende til at partene er enige om at reelle konvertitter risikerer forfølgelse ved retur til Afghanistan.

Begjæringen om midlertidig forføyning tas etter dette til følge.

Sakskostnadsspørsmålet
Hovedsaken og saken om midlertidig forføyning må anses som to forskjellige saker, og sakskostnadsspørsmålet må derfor avgjøres separat for de to sakene, Schei m.fl., Tvisteloven, Kommentarutgave, side 895.

I hovedsaken skal sakskostnadene avgjøres samlet for de krav som er tvistegjenstand, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd andre punktum.

Ved vurderingen av sakskostnadsspørsmålet skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn også ved avgjørelsen for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Etter det resultatet lagmannsretten har kommet til, kan ingen av partene anses for å ha vunnet hovedsaken for lagmannsretten «fullt ut eller i det vesentlige», jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd første punktum og Schei m.fl., Tvisteloven, Kommentarutgave, side 895 og 900. Det vises til at staten har fått medhold i sin påstand om avvisning av As krav om at han er vernet mot retur mens A har vunnet frem med sitt krav om at UNEs vedtak 7. mars 2012 og beslutning 16. april 2012 er ugyldige. Selv om hovedtyngden i saken lå på ugyldighetsspørsmålet, er det på det rene at spørsmålet om fremme av påstanden om vern mot retur ble viet mye tid både under saksforberedelsen for lagmannsretten og under ankeforhandlingen.

Når ingen av partene kan anses for å ha vunnet saken etter definisjonen i tvisteloven § 20-2 andre ledd første punktum, er hovedregelen at ingen av dem har krav på erstatning for sakskostnader fra motparten. Unntak kan imidlertid gjøres etter tvisteloven § 20-3 dersom en part har fått medhold av betydning, og tungtveiende grunner tilsier det. Ved avveiningen skal det etter bestemmelsens andre punktum legges vekt på bl.a. momentene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Etter lagmannsrettens mening må A anses for å ha fått medhold av betydning. Det vises i den forbindelse til at han har fått medhold i at UNEs vedtak 7. mars 2012 og beslutningen 16. april 2012 er ugyldige.

Lagmannsretten finner videre at tungtveiende grunner tilsier at A tilkjennes erstatning for sakskostnader for lagmannsretten fra motparten. Det er ved denne vurderingen lagt vekt på den store ulikheten som foreligger i styrkeforholdet mellom partene. Det er videre sett hen til at saken er av stor velferdsmessig betydning for A. At lagmannsretten har funnet saken tvilsom, kan i en sak som denne ikke føre til en annen vurdering.

Ut fra resultatet av lagmannsrettens behandling av hovedsaken, må A anses for å ha vunnet saken for tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd første punktum. Hovedregelen er da at han har krav på full erstatning for sine sakskostnader for tingretten fra motparten. Til tross for den tvil som foreligger, er det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig at staten skal fritas for sakskostnadsansvaret helt eller delvis, jf. tvisteloven § 20-3. Det vises til Schei m.fl., Tvisteloven, Kommentarutgave, side 907.

A har også vunnet forføyningssaken. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 har han da krav på full erstatning for sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Det er ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig at staten skal fritas for sakskostnadsansvaret helt eller delvis, jf. § 20-3.

As prosessfullmektig har fremlagt sakskostnadsoppgave og har for lagmannsretten krevd sakskostnader dekket med 200 991 kroner, hvorav 181 406 kroner inkl. mva. er salær og 19 585 kroner er faktiske utlegg. I tillegg kommer rettsgebyret for lagmannsretten med 30 960 kroner. For tingretten kreves det dekket sakskostnader med 137 686 kroner, hvorav 136 875 kroner inkl. mva. er salær og 811 kroner er faktiske utlegg. I tillegg kommer rettsgebyret for tingretten med 9 030 kroner.

Lagmannsretten finner at til sammen 72,5 timer i saksforberedelse for lagmannsretten er noe for høyt. Etter lagmannsrettens mening ble saken lagt noe bredere opp enn hva som hva som var nødvendig og rimelig for å ivareta As interesser. Det er ved vurderingen av kravets størrelse også sett hen til at advokatfullmektig Hæreid var kjent med saken fra tingretten. Lagmannsretten reduserer på denne bakgrunn omkostningskravet for lagmannsretten med 15 timer, som med den oppsatte timesatsen på 1 500 kroner innebærer en reduksjon på 28 125 kroner inkl. mva.

A tilkjennes etter dette 203 826 kroner inkl. mva. i sakskostnader for lagmannsretten. Av dette er 153 281 kroner salær, 19 585 kroner er faktiske utlegg og 30 960 er rettsgebyr.

Erstatningen for sakskostnadene for tingretten fastsettes i samsvar med kravet, idet lagmannsretten finner kostnadene rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Slutning i dom og kjennelse 

  1. As krav om at han er vernet mot retur til Afghanistan avvises.
  2. Utlendingsnemndas vedtak 7. mars 2012 og beslutning 16. april 2012 kjennes ugyldige.
  3. Utlendingsnemndas vedtak 7. mars 2012 kan ikke effektueres før det foreligger rettskraftig dom i saken om vedtakets gyldighet.
  4. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 350.542 - trehundreogfemtitusenfemhundreogførtito - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen/kjennelsen.
Latest changes
  • New: LB-2013-5389 Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Utlendingsloven § 28. (11/15/2013)

    The case concerned the validity of the Norwegian Immigration Appeals Boards (UNE) decision on revocation of the residence permit.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo