To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2014-116444
Documentdate : 27.04.2015

Utlendingsrett. Utvisning. Innreiseforbud.

Spørsmål om utvisning og innreiseforbud. En utlending som i 2002 ble besluttet utvist av Utlendingsnemnda (UNE), med fem års innreiseforbud, begjærte i 2012 omgjøring av vedtaket. Han hadde hele tiden oppholdt seg i Norge, og fått tre barn med sin samboer. Omgjøringsbegjæringen ble i 2013 ikke tatt til følge. Lagmannsrettens flertall fant at dette vedtaket var uforholdsmessig, av hensyn til barna og deres omsorgssituasjon hvis moren ble alene med dem. Det ble lagt til grunn at moren hadde depressive plager, som ville bli forsterket hvis barnas far måtte forlate landet.

Saken gjelder spørsmål om utvisning etter utlendingsloven. Spørsmålet er om et vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud er uforholdsmessig, og dermed ugyldig.

A, født 0.0.1972, er etiopisk statsborger. Han kom til Norge i slutten av desember 1999, på turistvisum med én måneds gyldighet, for å besøke sin søster som var bosatt her i landet. Han oppga i visumsøknaden uriktig navn, [alias], som nærmere beskrevet i tingrettens dom.

Ved visumperiodens utløp forlot A imidlertid ikke landet, men fremsatte få dager senere - 6. februar 2000 - søknad om asyl. Her brukte han et annet uriktig navn, [alias], og nå med angivelig fødselsår 1982 - ikke 1972. Han ga seg således ut for å være 17 år, ikke 27 år. Han ga videre uriktige opplysninger om at faren var blitt drept av myndighetene, og at han selv var blitt arrestert og mishandlet. Det vises til tingrettens nærmere beskrivelse av dette.

I august 2001avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) asylsøknaden, og 21. november 2001 fattet UDI vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud. UDI la her til grunn at identiteten i visumsøknaden var den rette, og at det (bare) i asylsøknaden var gitt uriktige opplysninger.

As klager til Utlendingsnemnda (UNE) førte ikke frem. UNE traff vedtak i asylsaken 4. februar 2002, og i utvisningssaken 8. februar 2002. Utvisning med fem års innreiseforbud ble således opprettholdt. UNE la, som UDI, til grunn at identiteten i visumsøknaden var den rette.

A forlot imidlertid ikke Norge etter dette, men har rent faktisk oppholdt seg her sammenhengende fra sin ankomst i desember 1999 og frem til i dag. Fra februar 2002 har hans opphold i Norge, som det fremgår foran, vært ulovlig. Etter det opplyste har utlendingsmyndighetene ikke forsøkt å iverksette utvisningen, dvs. foreta uttransportering, før i desember 2013 - jf. nærmere nedenfor.

A lærte seg raskt norsk, og har etter det opplyste vært i arbeid i Norge fra 2003. Han har blant annet arbeidet som renholder og som miljøarbeider, ved siden av å ta oppdrag som tolk. De senere år har han hatt en 100 prosent stilling som [yrke] i [firma]. I tillegg tar han fortsatt tolkeoppdrag.

Etter det opplyste traff A i begynnelsen av 2006 B, en kvinne som også var kommet fra Etiopia til Norge. B kom alene hit høsten 2004. Hun er etter det opplyste eritreisk statsborger, men født og oppvokst i Etiopia. Hun forklarte ved ankomsten til Norge at hun hadde flyktet fra Etiopia, ved hjelp av en menneskesmugler, blant annet på grunn av det anspente forholdet mellom eritreere og etiopiere etter krigen mellom de to landene. Også hun anga å være 17 år ved ankomst til Norge, dvs. født i 1987.

Etter alderstesting ble hennes alder av norske utlendingsmyndigheter satt til 25 år, dvs. med fødselsår 1979.

A og B ble religiøst gift i en frikirke 25. november 2006. Noe regulært ekteskap etter norsk lov er imidlertid ikke inngått, og formelt sett er derfor A og B å anse som samboere.

I mai 2007 fikk for øvrig B avslag på sin asylsøknad, men hun fikk innvilget oppholdstillatelse på grunnlag av «sterke menneskelige hensyn». Det ble vist til at hun ved en retur til Eritrea risikerte å måtte avtjene en uforholdsmessig lang militærtjeneste, noe som gjaldt generelt for eritreere.

I august 2007 fremsatte A begjæring om omgjøring av asylavslaget. Han benyttet fortsatt identiteten [alias], født 1982. Han fremla her angivelig dokumentasjon fra Etiopia for denne identiteten, dvs. uriktige (falske) dokumenter fra skoler m.v. Omgjøringsbegjæringen førte ikke frem.

Den 0.0.2009 ble A og Bs første barn, datteren C, født.

I forhold til utvisningsvedtaket fremsatte A i mars 2010 begjæring om omgjøring, fortsatt under identiteten [alias], født 1982. Utvisning ble anført å være uforholdsmessig, under henvisning til datteren C på et snaut år og den omstendighet at B igjen var gravid. Det ble herunder anført at B slet med psykiske vansker i form av depresjon, og at en utvisning av A innebar risiko for at B ikke ville makte omsorgen for de to barna. Ved UNEs vedtak (beslutning) av 5. juli 2010 ble begjæringen om omgjøring ikke tatt til følge. UNEs begrunnelse er til dels gjengitt i tingrettens dom.

Kort tid før dette, i juni 2010, fikk for øvrig B innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge.

Den 0.0.2010 fikk A og B sitt annet barn, datteren D.

Den 2. mars 2012 fremsatte A på nytt begjæring om omgjøring av utvisningsvedtaket. Her opplyste han - for første gang - at hans egentlige identitet var A, født 0.0.1972. Han opplyste således at identiteten [alias], født 1982 - som han hadde benyttet i asylsøknaden og i alle år deretter - var uriktig, og at det samme også gjaldt den identiteten han i sin tid hadde benyttet i visumsøknaden. A opplyste videre at det ikke var riktig at faren var blitt drept av myndighetene og at han selv var blitt arrestert og mishandlet. Det ble nå opplyst at faren drev to hoteller i Etiopia, og at A selv var utdannet kjemiingeniør fra hjemlandet.

I omgjøringsbegjæringen ble det videre vist til at A og B nå ventet sitt tredje barn. Det ble også, som tidligere, vist til Bs psykiske vansker.

Den 0.0.2012 ble det tredje barnet, sønnen E, født.

Ved UNEs vedtak av 14. august 2013 ble heller ikke denne omgjøringsbegjæringen tatt til følge. Store deler av UNEs begrunnelse er gjengitt i tingrettens dom.

Ved stevning av 22. november 2013 reiste A søksmål mot staten v/UNE. Det ble gjort gjeldende at utvisning, med fem års innreiseforbud, var uforholdsmessig og dermed ugyldig. Søksmålet var rettet ikke bare mot det siste vedtaket om ikke å omgjøre, av 14. august 2013, men også mot det tidligere vedtaket om dette, av 5. juli 2010. I tillegg var det rettet mot det opprinnelige utvisningsvedtaket, av 8. februar 2002. Lagmannsretten kommer tilbake til spørsmålet om det var korrekt å trekke inn også de tidligere vedtakene.

Kort etter stevningstidspunktet, i begynnelsen av desember 2013, ble A pågrepet av utlendingsmyndighetene (politiet), med sikte på uttransportering til Etiopia. Etter det opplyste var han i den sammenheng internert i politiets utlendingsinternat på Trandum i 14 dager. I denne perioden ble A «telefonfremstilt» av politiet, for den etiopiske ambassaden i Stockholm, for å skaffe reisedokumenter. Telefonsamtalen foregikk uten bruk av tolk, idet A ikke ønsket dette - med den følge at politiet ikke fikk vite hva som ble sagt. Ambassaden mente at A i telefonsamtalen hadde opplyst at han egentlig var eritreisk statsborger, og uttransporteringen lot seg etter dette ikke gjennomføre. A har for lagmannsretten forklart at ambassaden her må ha misforstått ham.

Oslo tingrett avsa 16. mai 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas beslutninger av 5. juli 2010 og 14. august 2013 om ikke å omgjøre vedtaket av 8. februar 2002 om utvisning av og innreiseforbud på fem år for A, er ugyldige.
  2. For øvrig frifinnes staten v/ Utlendingsnemnda.
  3. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale 101 380 kroner i saksomkostninger til A innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.


Tingretten fant at et innreiseforbud på fem år var uforholdsmessig strengt, på grunn av hensynet til barna. Tingretten antydet at et innreiseforbud på to år ville være tilstrekkelig.

Tingretten fant at det opprinnelige vedtaket om utvisning og fem års innreiseforbud, av 8. februar 2002, ikke var ugyldig. Lagmannsretten forstår tingretten dom slik at det er dette som avspeiles i domsslutningens punkt 2. Ut fra lagmannsrettens syn på hva som er tvistegjenstand, jf. nedenfor, er dette av mindre interesse.

Staten v/Utlendingsnemnda (UNE) har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle.

Under ankeforberedelsen for lagmannsretten fremsatte A begjæring om midlertidig forføyning, med sikte på å kunne bli i landet frem til rettskraftig dom. Ved lagmannsrettens kjennelse av 23. desember 2014 [LB-2014-116444-1] ble begjæringen - under dissens - ikke tatt til følge. Noen uttransportering av A er imidlertid ikke blitt gjennomført.

Ankeforhandling ble holdt 7. og 8. april 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Lagmannsretten var satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg, etter begjæring fra A.

A møtte og avga forklaring. For UNE møtte rådgiver Elisabeth Taubøll, som ikke avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, inkludert As samboer. Endelig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i korthet gjort gjeldende:

Spørsmålet er om utvisning med fem års innreiseforbud er uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70 - overfor A, hans samboer eller hans barn. Hensynet til barn er nå uttrykkelig nevnt i § 70 første ledd annet punktum. Dette innebærer imidlertid ingen realitetsendring i forhold til tidligere rett.

Utvisning medfører et innreiseforbud, jf. lovens § 71. Dette innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, i så fall for minst ett år.

Ved avveiningen etter § 70 skal «forholdets alvor» holdes opp mot tilknytningen til Norge. As overtredelser av utlendingsloven er grove og omfattende. Han har oppgitt flere uriktige identiteter, og han fastholdt uriktig identitet gjennom en årrekke - helt frem til 2012. For å underbygge falsk identitet har han fremlagt falske dokumenter. Videre har han motarbeidet effektuering av utvisningsvedtaket, ved ikke å ha forlatt landet i 2002 eller senere. A har også arbeidet ulovlig her i mange år.

Ved vurderingen av samboerens psykiske helse må det sees hen til at hun frem til nylig har arbeidet 100 prosent som hjemmehjelp i [kommune], en stilling hun nå er delvis sykmeldt fra. Både hun og A har for øvrig sterk interesse i å tilpasse sine forklaringer.

Utvisningsvedtaket er klart ikke uforholdsmessig overfor A selv. Hans tilknytning til riket er opparbeidet gjennom ulovlig opphold her, og gir ingen berettiget forventning om å kunne bli her. Også i forhold til samboeren er det klart at utvisningen av A ikke er uforholdsmessig. Helt fra hun traff A i 2006 var hun klar over at han ikke hadde lovlig opphold i Norge.

Heller ikke i forhold til de tre barna kan utvisningsvedtaket av A anses uforholdsmessig. Ved så grove overtredelser av utlendingsloven som her, kreves det uvanlig store belastninger for vedkommendes barn før utvisningen anses uforholdsmessig. Slike uvanlig store belastninger, herunder at B ikke vil klare omsorgen for dem, er ikke sannsynliggjort i den foreliggende sak.

Ved vurderingen i forhold til barna må det for øvrig også sees hen til muligheten av at de blir med A til Etiopia.

Når det spesifikt gjelder lengden av innreiseforbudet, som er satt til fem år, er det ikke uforholdsmessig at dette ikke er satt kortere. Bestemmelsen i utlendingsforskriften § 14-2 tredje ledd tredje punktum, om at innreiseforbud etter lovens § 66 første ledd bokstav a som hovedregel ikke skal settes til mer enn to år når utlendingen har barn i Norge, kommer ikke til anvendelse. Denne bestemmelsen ble innført med virkning fra 1. mars 2011, ca. ni år etter UNEs utvisningsvedtak - som er ilagt i medhold av den tidligere utlendingsloven av 1988. Av utlendingsforskriften § 20-5 annet ledd fremgår uttrykkelig at innreiseforbud etter 1988-loven fortsatt skal gjelde, dvs. at den nye toårsregelen i § 14-2 tredje ledd tredje punktum ikke kommer til anvendelse. I en nylig avsagt dom av Borgarting lagmannsrett 16. mars i år (LB-2014-72394) er da også dette lagt til grunn. Uansett er toårsbestemmelsen i forskriften bare en «hovedregel», og ut fra As meget grove overtredelser av utlendingsloven ville innreiseforbudet også etter § 14-2 tredje ledd tredje punktum ha blitt satt til fem år.

Det må ved vurderingen av forholdsmessighet også sees hen til at A senere - fra Etiopia - kan søke om opphevelse av innreiseforbudet hvis «nye omstendigheter» tilsier det, jf. lovens § 71. Dette kan eksempelvis tenkes ved en negativ utvikling i Bs psykiske helse. Det er også mulig å søke om kortvarige besøk i Norge, uten at innreiseforbudet oppheves, hvis det foreligger «særskilte omstendigheter».

Det må også sees hen til muligheten av at B kan få tillatelse til besøksreiser til Etiopia. A og B vil også kunne møtes i tredjeland, så lenge disse land ikke omfattes av Schengensamarbeidet. Eksempelvis vil de kunne møtes i England.

Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i korthet gjort gjeldende:

Det bestrides ikke at grunnvilkårene for utvisning er til stede, etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Utvisning er imidlertid uforholdsmessig etter lovens § 70, særlig i forhold til As tre barn. I hvert fall er det uforholdsmessig med et så langt innreiseforbud som fem år.

Etter lovens § 70 skal det foretas en avveining av de samfunnsmessige hensyn - dvs. kontrollhensynene som ligger bak utlendingsloven - mot de individuelle hensyn i den konkrete sak. Selv om det her foreligger grove brudd på utlendingsloven, kan det diskuteres om de kan klassifiseres som «meget alvorlige» eller lignende.

Det bestrides at B ga uriktige opplysninger, herunder om sin alder, da hun kom til Norge i 2004. Alderstesting av utlendinger er meget omstridt, og det anføres at det er utlendingsmyndighetene - ved å settes hennes alder i 2004 til 25 år, ikke 17 år - som har tatt feil. Hennes egne opplysninger var korrekte, på samme måte som hennes fremstilling av sine psykiske vansker er korrekt. Det foreligger nå - ved ankeforhandlingen - mer dokumentasjon for Bs depressive plager, herunder at dette er noe hun har slitt med fra kort tid etter ankomsten til Norge.

Barna vil bli vesentlig skadelidende om faren blir sendt ut av Norge. A er en god og ansvarlig omsorgsperson for barna. På grunn av Bs psykiske vansker er det stor risiko for at hun ikke vil makte oppgaven som eneomsorgsgiver for barna. De vil således bli utsatt for uvanlig store belastninger.

Det kan ikke legges til grunn at B, som eritreisk statsborger, kan bli med A til Etiopia. Familien vil således bli splittet. Også Bs mulighet for besøksreiser dit, er ytterst usikker. Etiopia og Eritrea er bitre fiender. Trolig vil heller ikke barna - som også er eritreiske statsborgere - slippe inn i Etiopia. Uansett ville barna, om de fulgte faren, miste moren. I tillegg kommer at de - som født og oppvokst her i landet - naturlig nok har en sterk tilknytning til Norge.

Ved forholdsmessighetsvurderingen har det også en viss betydning at A selv valgte å opplyse om sin korrekte identitet, da han fremsatte omgjøringsbegjæringen i 2012. Det er også et moment - om enn av mindre betydning - at A er en ressurssterk person som er godt integrert i Norge.

Etter utlendingsforskriften § 14-2 tredje ledd tredje punktum er hovedregelen at innreiseforbudet ikke skal settes til mer enn to år når utlendingen har barn i Norge. Det bestrides at denne bestemmelsen ikke kommer til anvendelse i vår sak. Det vises til forskriftens § 20-5 tredje ledd, at saker som utgangspunkt skal behandles etter de regler som gjelder på behandlingstidspunktet - her tidspunktet da omgjøringsbegjæringen ble avgjort, 14. august 2013. Bestemmelsen i § 20-5 annet ledd, som staten påberoper, gjør ikke noe unntak fra dette. I hvert fall avspeiler forskriftens § 14-2 tredje ledd tredje punktum den økte vektleggingen av hensynet til barn de senere år, og denne rettsutviklingen har uansett betydning ved vurderingen av den alminnelige forholdsmessighetsbestemmelsen i lovens § 70.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det må antas at det kun er det siste vedtaket - vedtaket av 14. august 2013 - som er tvistegjenstand i saken. Det vises i denne sammenheng til Rt-2013-1101. Også tingretten skulle således ha begrenset sin prøvelse til vedtaket av 2013.

Lagmannsretten bemerker videre at spørsmålet om hvorvidt et vedtak er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70, er et rettsanvendelsesskjønn som kan prøves fullt ut av domstolene, jf. blant annet Rt-2009-534 (avsnitt 46).

Ved denne vurderingen av vedtakets gyldighet skal domstolene se på den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, dvs. 14. august 2013, ikke situasjonen i dag. Det vises om dette til avgjørelsen i Rt-2012-1985 (avsnittene 81 og 98). Lagmannsretten tilføyer at denne problemstillingen er av mindre betydning i vår sak.

Det er uomstridt at grunnvilkårene for utvisning etter (den nye) utlendingsloven av 2008 § 66 første ledd bokstav a her er oppfylt. A har overtrådt bestemmelsen på flere måter. For det første har han forsettlig gitt uriktige opplysninger om sin identitet, både i visumsøknaden og i asylsøknaden, og den uriktige identiteten i asylsøknaden har han fastholdt gjennom en årrekke - helt frem til 2012. Videre har han unndratt seg gjennomføringen av utvisningsvedtaket fra 2002, og også unndragelsen har vart gjennom mange år. Endelig har han også overtrådt utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a ved å arbeide ulovlig (uten arbeidstillatelse) her i landet, også dette i en årrekke.

As brudd på utlendingsloven må således sies å være meget alvorlige, noe som veier tungt i hans disfavør ved forholdsmessighetsvurderingen etter lovens § 70. Det er dog et visst moment i hans favør at da han i 2012 ga de nye - og antatt riktige - opplysningene om sin identitet, skjedde dette av eget tiltak. Denne omstendighet kan imidlertid ikke tillegges mer enn en helt begrenset vekt.

Etter utlendingsloven § 70 første ledd første punktum skal det ut fra en avveining av «forholdets alvor» mot «utlendingens tilknytning til riket» vurderes om utvisning er uforholdsmessig strengt - overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I relasjon til det siste heter det i § 70 første ledd annet punktum:

I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Ved den nærmere vurderingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, de tre fagdommerne og meddommer Østvold, legger til grunn at en utvisning av A vil innebære en familiesplittelse. Det er anført at Bs familie i Etiopia, i likhet med svært mange andre eritreere, er utvist/forvist fra Etiopia og at hun således ikke har adgang til dette landet. Flertallet finner det ikke nødvendig å gå i detalj inn på dette, men finner det tilstrekkelig å peke på at det i hvert fall synes høyst uklart om B - som eritreisk statsborger - ville slippe inn i Etiopia. Det er uomstridt at forholdet mellom de to landene er meget anspent. Det er da heller ikke anført av staten at B vil kunne bli med A til Etiopia og bosette seg der sammen med ham.

Derimot er det anført av staten at det er en mulighet for at de tre barna blir med faren til Etiopia, selv om moren - B - blir igjen i Norge. Til dette bemerker flertallet at for barna ville en adskillelse fra moren innebære tilsvarende belastninger som det en adskillelse fra faren vil gjøre. I tillegg kommer at det synes uklart om barna - som etter det opplyste er eritreiske statsborgere, som moren - ville slippe inn i Etiopia.

Flertallet finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, men legger til grunn at den realistiske konsekvensen av en utvisning av A er at B og barna blir igjen i Norge. Forholdsmessigheten av utvisningsvedtaket blir således å vurdere på denne bakgrunn.

Flertallet tilføyer at også muligheten for at B og barna ville slippe inn i Etiopia for kortvarige besøk hos A, og således avdempe ulempene ved familiesplittelsen noe, synes høyst usikker, jf. foran.

Til tross for familiesplittelsen finner flertallet det klart at utvisningsvedtaket ikke er uforholdsmessig overfor A selv eller overfor hans samboer. Flertallet finner det her tilstrekkelig å vise til statens anførsler. Den vanskelige vurderingen i nærværende sak er om utvisning av A er uforholdsmessig overfor de tre barna. På bakgrunn av det foranstående blir dette et spørsmål om hva slags omsorgssituasjon det vil innebære for barna å vokse opp - i Norge - uten faren, dvs. med moren som eneomsorgsgiver. Flertallet legger i denne sammenheng til grunn at A i alle år har vært en viktig omsorgsgiver for barna, og at det eksempelvis er han som i hovedsak har vært den av foreldrene som har hentet og levert barna i barnehage.

Når As brudd på utlendingsloven anses som meget alvorlige, jf. foran, kreves det etter rettspraksis at utlendingens barn blir utsatt for uvanlig store belastninger før et utvisningsvedtak av denne grunn anses som uforholdsmessig. Det vises særlig til Rt-2011-948 (avsnittene 34 og 38).

Den sentrale anførselen fra A er at det er stor risiko for at B på grunn av sin psykiske tilstand ikke vil makte omsorgsoppgaven for barna, og at barnevernet vil måtte overta omsorgen for dem.

Det er fremlagt medisinske journalnotater for B fra våren 2006 - og deretter fra våren 2010 og våren 2014. De første viser at hun allerede kort tid etter ankomsten til Norge høsten 2004 hadde psykiske problemer i form av depresjon. Det er opplyst at bakgrunnen for dette blant annet er at B etter å ha forlatt Etiopia mistet kontakten med sine slektninger, herunder søsken, som også forlot Etiopia på omtrent samme tid. Det er anført at de depressive plagene har vært mer eller mindre sammenhengende til stede hele tiden deretter, dog slik at styrkegraden kan ha variert en del. Det er videre anført at disse plager blir mer markante ved tanken på at hennes samboer eventuelt må forlate landet, og hun selv bli alene om omsorgen for de tre barna.

Flertallet bemerker at det ikke kan utelukkes at B overfor retten har interesse av å fremstille sine depressive plager som mer alvorlige enn det de faktisk er, for å hjelpe sin samboer i utvisningssaken. Flertallet finner det likevel mest sannsynlig at hun i hvert fall til en viss grad har - og hadde i 2013 - depressive plager. I likhet med tingretten finner flertallet videre at det er sannsynlig at disse plagene vil bli forsterket hvis A må forlate landet, og at Bs omsorgsevne for de tre barna da vil bli svekket i ikke uvesentlig grad. Flertallet nevner i denne sammenheng at B har hatt flere samtaler med Søndre Oslo DPS (distriktspsykiatrisk senter), akuttenheten på Holmlia, både våren 2014 og igjen fra januar 2015. Dr. Elin Evang, som er ansatt der, forklarte som vitne under ankeforhandlingen at man derfra nylig har sendt bekymringsmelding til barnevernet, på grunn av Bs psykiske tilstand. Etter flertallets oppfatning kaster opplysningene fra Søndre Oslo DPS fra 2014 og 2015 også lys over situasjonen i 2013.

Etter flertallets oppfatning kan bestemmelsen i utlendingsloven § 71 annet ledd, om muligheten for senere å søke om opphevelse av innreiseforbudet hvis Bs psykiske tilstand skulle forverre seg etter en uttransportering av A, bare i begrenset grad avbøte belastningene for barna. Det må legges til grunn at en søknad om slik opphevelse uansett innebærer en relativt tidkrevende prosess, og med usikkert utfall.

Flertallet ser det slik at saken har visse likhetstrekk med saksforholdet i Rt-2005-229, selv om den saken gjaldt utvisning på grunn av kriminalitet (vold) - ikke brudd på utlendingsloven. Her ble utvisningsvedtaket kjent ugyldig, under henvisning til den fremtidige omsorgssituasjonen for utlendingens tre små barn. Ektefellen, som ville bli alene om omsorgen for barna, hadde også der depressive plager. Sakene er ikke helt sammenlignbare, blant annet fordi barna i Rt-2005-229 synes å ha hatt en særlig sårbarhet - hvilket ikke er opplyst å være tilfelle i vår sak. På den annen side må det sees hen til rettsutviklingen etter 2005, med økt vektlegging av hensynet til barn.

Flertallet finner etter dette at det ut fra hensynet til barna i hvert fall er uforholdsmessig med et så langt innreiseforbud som fem år. Vedtaket av 14. august 2013 er dermed ugyldig, og saken må behandles på nytt av Utlendingsnemnda (UNE). Flertallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om utvisning i seg selv var uforholdsmessig i 2013, eller om det kun var innreiseforbudets lengde som var uforholdsmessig. Spørsmålet/spørsmålene må uansett vurderes på nytt av UNE, og da ut fra situasjonen på det tidspunktet det nye vedtaket treffes.

Flertallet finner det ikke nødvendig å ta stilling til om utlendingsforskriften § 14-2 tredje ledd tredje punktum - om at innreiseforbudet som hovedregel ikke skal settes til mer enn to år når utlendingen har barn i Norge - her kommer direkte til anvendelse eller ikke. Selv om bestemmelsen ikke skulle komme direkte til anvendelse, avspeiler den uansett at rettstilstanden generelt har endret seg i retning av å legge større vekt på hensynet til barn.

Lagmannsrettens mindretall, meddommer Riisnes, er kommet til et annet resultat enn flertallet. Mindretallet er uten videre enig med flertallet i at utvisningsvedtaket ikke er uforholdsmessig overfor A selv eller hans samboer, og at det springende punkt er forholdet til barna. Mindretallet finner her at saken på flere punkter er dårlig opplyst, blant annet med hensyn til samboerens - og barnas - mulighet for å følge med tilbake til Etiopia. Mindretallet finner også at opplysningene om samboerens psykiske helse er spinkle og uklare. Mindretallet peker videre på at både A og B hele tiden - fra før barna ble født - har visst at utvisningen av A kunne bli iverksatt. I denne situasjonen har de likevel valgt å stifte familie i Norge. Mindretallet finner på denne bakgrunn at utvisning med fem års innreiseforbud ikke er uforholdsmessig, slik at vedtaket av 14. august 2013 er gyldig.

Mindretallet finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om A burde ilegges saksomkostninger.

Etter dette blir det avsagt dom i samsvar med flertallets syn.

Basert på flertallets syn blir statens anke reelt sett å forkaste. Flertallet finner det imidlertid, ut fra hva som anses som korrekt tvistegjenstand, naturlig å utforme en selvstendig domsslutning.

A har vunnet ankesaken. I medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd blir han å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten. Det kan ikke sees at «tungtveiende grunner gjør det rimelig» å gjøre unntak fra dette, etter bestemmelsens tredje ledd.

For lagmannsretten er det fremsatt krav om saksomkostninger med 96.250 kroner, inklusiv merverdiavgift. Beløpet er i sin helhet salær til prosessfullmektigen.

Det er ikke fremsatt innsigelser mot omkostningskravet, som legges til grunn.

Staten v/UNE må videre dekke utgiftene til meddommere ved ankebehandlingen, slik disse beløp senere fastsettes.

Det kan ikke sees grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse, og anken blir på dette punkt å forkaste.

Dommen er avsagt under den dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

 

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 14. august 2013, om ikke å omgjøre tidligere vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud for A, er ugyldig.
  2. Anken over tingrettens omkostningsavgjørelse forkastes.
  3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 96.250 - nittisekstusentohundreogfemti - kroner til A, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
  4. Staten v/Utlendingsnemnda plikter å dekke utgifter til meddommere ved ankebehandlingen, etter lagmannsrettens senere fastsettelse.
Latest changes
  • Ny: LB-2014-116444 Utlendingsrett. Utvisning. Innreiseforbud. (5/28/2015)

    Flertallet i lagmannsretten kom til at det var uforholdsmessig med et innreiseforbud for fem år av hensyn til utlendingens barn. Samboeren hans hadde depressive plager, og det var sannsynlig at disse plagene ville bli forsterket hvis utlendingen måtte forlate landet. Hennes omsorgsevne for de tre barna ville bli svekket i ikke uvesentlig grad. UNEs vedtak ble funnet ugyldig, og saken må behandles på nytt. Retten gikk ikke nærmere inn på spørsmålet om utvisning i seg selv var uforholdsmessig.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo