To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2014-123700
Documentdate : 20.05.2015

Utvisning til Somalia. Forholdsmessighetsvurderingen. Lang botid og alvorlig kriminalitet.

Vedtak om utvisning av utlending på grunn av alvorlig narkotikakriminalitet, ble ikke funnet ugyldig. Saken ble vurdert å være i grenseland når det gjelder personer som kom til landet i ung alder, ca 10 år, og med lang sammenhengenede botid. Det ble lagt avgjørende vekt på gjentatt alvorlig kriminalitet.

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av UNEs vedtak av 18. september 2008 om ikke å ta til følge klage over vedtak UDI fattet 19. juni 2007 om å utvise A med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem samt gyldigheten av UNEs beslutninger 19. mars 2010 og 31. mars 2014 om ikke å omgjøre vedtaket fra 2007.

 

Sakens bakgrunn.

A er født 0.0.1979 i Somalia. Under krigen der flyktet faren til Norge og ble innvilget politisk asyl. A, hans mor og en yngre bror fikk oppholdstillatelse med grunnlag i familieforening høsten 1989, og i april 1993 ble han innvilget permanent oppholdstillatelse. Hans foreldre og søsken, som er norske statsborgere, flyttet til England på 2000-tallet.

A begynte i 4. klasse på norsk skole og lærte etter det opplyste norsk og fikk norske venner, men han hadde også kontakt med en somalisk ungdomsgjeng. Han snakket også somalisk hjemme med foreldrene. Etter å ha mottatt en bekymringsmelding om ham avga barneverntjenesten i 1993 en undersøkelsesrapport, men saken ble henlagt. I 1994 innga faren to bekymringsmeldinger til barnevernet og ønsket et annet bosted for sønnen, blant annet på grunn av hans kontakt med et kriminelt miljø. I mai 1995 kontaktet A barnevernet etter å ha blitt kastet ut hjemmefra på grunn av konflikt med foreldrene. Etter en akuttplassering ble han innvilget opphold på Vestro ungdomsinstitusjon på Måløy fra september 1995 til mars 1996. Dette var en frivillig plassering etter barnevernloven § 4-4 femte ledd. A avbrøt oppholdet og dro fra Måløy i januar 1996. Han ble i mars - april 1996 da han var 16 år gammel ble han varetektsfengslet, siktet for medvirkning til ran.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus fattet 18. september 1996 vedtak om plassering i institusjon fram til fylte 18 år, jf. bvnl § 4-24 annet ledd. Det ble ikke funnet grunnlag for plassering ut over 18 år, og barnevernssaken ble henlagt på hans 18-årsdag. A hadde da stukket av fra institusjonen i mai og tok ikke senere kontakt.

A ble domfelt første gang 13. februar i 2001 til 90 dager fengsel hvorav 45 dager betinget for vold og brudd på narkotika- og vegtrafikklovgivningen. A fikk ved brev av 9. mars 2002 fra UDI melding om at utvisning var vurdert på bakgrunn av dommen, men at det ikke var grunnlag for utvisning i denne omgang. Det ble samtidig opplyst at ved nye straffbare handlinger ville utvisningsspørsmålet kunne bli tatt opp igjen.

Ved Oslo tingretts dom av 31. mars 2003 ble A dømt til fem måneders fengsel for vinnings-, narkotika og vegtrafikklovbrudd. UDI ga ham 8. oktober 2003 forhåndsvarsel om mulig utvisning.

Ved Borgarting lagmannsretts dom 25. januar 2005 ble A idømt åtte års fengsel for overtredelse av straffeloven § 162 første jf. tredje ledd og to overtredelser av § 162 første jf. annet ledd. De straffbare forhold hadde funnet sted fra august 2002 til januar 2003. Den 26. august 2005 vedtok han et forelegg for oppbevaring av ca. seks gram hasj. UDI forhåndsvarslet 23. februar 2006 A om mulig utvisning som en følge av dommene fra 2003 og 2005.

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 13. januar 2011 ble han idømt fengsel i to år og seks måneder for brudd på narkotikalovgivningen som fellesstraff med resttiden på to år og 78 dager etter dommen fra 2005. Det er opplyst at straffen for disse forholdene isolert sett ville ha ligget på noe over ett års fengsel.

UDI fattet 19. juli 2007 vedtak om utvisning av A på grunn av de straffbare forhold, jf. daværende utlendingslov § 30 annet ledd bokstav b.

UNE fattet 18. september 2008 vedtak om ikke å ta As klage over UDIs vedtak til følge. Sivilombudsmannen avga 12. januar 2010 en uttalelse om at As klage burde ha vært behandlet i full nemnd og ikke av nemndleder alene på grunn av tvilen knyttet til forholdsmessighetsvurderingen på grunn av As unge alder ved ankomst til Norge. Dette er imidlertid ikke påberopt som ugyldighetsgrunn.

UNE besluttet i nemndsmøte 19. mars 2010 enstemmig ikke å ta til følge As anmodning om omgjøring av vedtaket av 18. september 2008. Hans botid i Norge var da i underkant av 15 år. At han hadde fått en somalisk kjæreste med to særkullsbarn tilla UNE mindre vekt ved vurderingen av tilknytningen til Norge. UNE fant samtidig at utvisning heller ikke ville være i strid med (ny) utlendingslov § 73, som i visse tilfelle gir et absolutt vern mot utsendelse.

A bragte ved stevning av 4. mars 2014 gyldigheten av UNEs vedtak inn for tingretten.

UNE foretok på eget initiativ en ny vurdering som følge av stevningens opplysninger om at A fungerte som en far for sin samboers to særkullsbarn, og at hensynet til disse barna også måtte vektlegges ved forholdsmessighetsvurderingen. I beslutning 31. mars 2014 kom UNE til at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. Det ble vist til at A hadde begått ny alvorlig kriminalitet, som han ble dømt for i 2011. I tillegg hadde han oppholdt seg ulovlig i Norge etter vedtaket i 2008 og overtrådt utlendingsloven § 55 annet ledd grovt.

Oslo tingrett avsa 11. juni 2014 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 7. mai 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

 

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og beslutninger er ugyldige på to alternative grunnlag. Utvisningsvedtaket er for det første truffet uten forutgående tilbakekall av As flyktningestatus. For det andre er utvisningsvedtaket et uforholdsmessig tiltak overfor A.

Tingretten la feilaktig til grunn at A ikke hadde flyktningestatus. Det er etter tingrettens dom avklart at A har avledet flyktningestatus, og han skal da behandles som flyktning i alle relasjoner. Tilbakekall av flyktningestatus er nødvendig forut for et utvisningsvedtak. Dette følger av lovens forarbeider, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007), og er også lagt til grunn i rettspraksis.

Tilbakekall må skje på vedtakstidspunktet da situasjonen i hjemlandet kan endres. Tilbakekallsvedtak må skje ved et selvstendig vedtak, men skjer vanligvis samtidig ved utvisningsvedtaket. Manglende tilbakekall er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for vedtaket. Dette innebærer at vedtaket og beslutningene må anses ugyldige.

Når det gjelder forholdsmessighetsvurderingen, har tingretten foretatt en uriktig vekting av de straffbare forholds alvorlige karakter opp mot A tilknytning til riket. Høyesterett har i Rt-2009-546 fastsatt prinsipper for vektingen som er fraveket av tingretten. I dommen fremholdes at det ikke vil være aktuelt å utvise utlendinger som har vokst opp i Norge og har hatt flere års ubrutt opphold her, unntatt når utlendingen har en sterk tilknytning til hjemlandet. Det er ikke grunnlag for å fravike hovedregelen.

A kom til Norge da han var 10 år og har bodd her uavbrutt. Tingretten kom korrekt til at A har en sterkere tilknytning til Norge og en svakere tilknytning til Somalia enn UNE la til grunn. Han har ingen tilknytning til Somalia og har heller ikke nære slektninger der. Tilhørighet til en klan vil ikke innebære noen forpliktelser til hjelp fra andre klanmedlemmer.

Videre vises til at utlendingsmyndighetene ikke har hatt godt nok kjennskap til As barnevernshistorikk. Hans vanskelige familiebakgrunn og tilknytning til barnevernet taler med styrke mot utvisning. Det er i lovens forarbeider uttalt at samfunnet må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge. Etter en samlet vurdering vil utvisning være uforholdsmessig noe som innebærer at vedtaket og beslutningene også er ugyldige på dette grunnlag.

A har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 18. september 2008, samt beslutninger av 19. mars 2010 og 31. mars 2014, kjennes ugyldige.

2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse til å erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten.

 

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten er kommet til et riktig resultat og begrunnelsen kan i det alt vesentlige tiltres.

Når det gjelder As flyktningestatus, har dette spørsmålet vært ansett uavklart og tvilsomt. Det må nå legges til grunn at han har avledet flyktningestatus. Det vises til UDIs forhåndsvarsel om vedtak om tilbakekall av flyktningestatus m.v. av 16. september 2014.

Et eget vedtak om tilbakekall må i dette tilfellet anses som en ren formalitet, og kan ikke medføre ugyldighet. Det er erkjent at det har skjedd en glipp, men denne er uten betydning. Det forelå utvilsomt grunnlag for tilbakekall, og vern mot retur ble vurdert i vedtaket om utvisning, jf. utlendingsloven § 37. Det er ikke påberopt spesielle forhold når det gjelder retur til Somalia. Det foreligger intet individuelt beskyttelsesbehov, heller ikke avledet, i dag.

Praksis har vært å treffe vedtak om tilbakekall før utvisning, men dette er ikke nødvendig, og er heller ikke noe krav etter flyktningekonvensjonen. Det er ikke praksis å vurdere tilbakekall på eget grunnlag. Det skjer i forbindelse med andre forhold som gjør det nødvendig.

Vilkåret om at utvisning ikke må være et uforholdsmessig tiltak, er en sikkerhetsventil og kommer bare til anvendelse i spesielle tilfeller. Staten er ikke uten videre enige i at det er en klar hovedregel at unge personer ikke skal utvises. Det er en like klar regel at alvorlig kriminelle skal utvises. Det må skje en konkret og helhetlig vurdering av det straffbare forholds karakter og utlendingens tilknytning til Norge og hjemlandet.

Staten er enig i at As alder da han kom til Norge taler mot utvisning, og saken er et grensetilfelle. Høyesterett har i Rt-2009-546 uttalt at en alder på ni år ligger helt i ytterkant av den gruppen utvisning på grunn av kriminalitet skal ramme. A var ett år eldre og dette må tillegges betydning. Alderen må imidlertid vurderes opp mot hans alvorlige og gjentatte kriminalitet etter at det var gitt varsel om utvisning. A har fått oppfølgning av barnevernet, og det er ikke holdepunkter for at barnevernet har sviktet. Det dreier seg her ikke om ungdomskriminalitet, men om straffbare forhold i voksen alder som A selv må ta ansvar for.

Når det gjelder tilknytningen til Somalia, vises til tingrettens dom. A er for øvrig ung og arbeidsfør og vil klare seg. Han har kontakt med sin far og tilhører en sterk klan i Somalia.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

 

Lagmannsretten ser slik på saken:

Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at det er beslutningen av 31. mars 2010 som nå regulerer As rettsstilling. Det er dette vedtaket han har et reelt behov for overprøving av, og ikke de tidligere vedtak som er erstattet av det nye, jf. Rt-2013-101 avsnitt 24. Da det imidlertid ikke ble tatt opp under ankeforhandlingen, går ikke lagmannsretten nærmere inn på dette. Det har heller ingen betydning for det resultat lagmannsretten har kommet til.

A har anført at UNEs vedtak og beslutninger er ugyldige på to alternative grunnlag. For det første at manglende tilbakekall av flyktningestatus innebærer en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for utvisningsvedtaket. For det andre anføres at utvisningsvedtaket er et uforholdsmessig tiltak overfor A

 

Flyktningestatus.

Det er først etter tingrettens dom avklart at A anses å ha flyktningestatus avledet fra sin far. Årsaken til dette antas å være en feilregistrering i UDIs system, og at det har vært vanskelig å finne fram til opplysninger så langt tilbake i tid. Forhåndsvarsel om tilbakekall av flyktningstatus ble sendt fra UDI 16. september 2014, men A mottok ikke varselet før kort tid før ankeforhandlingen.

Tilbakekall av flyktningestatus kan i medhold av utlendingsloven § 18 annet ledd vedtas av UDI når flyktningen ikke lenger gå inn under flyktningedefinisjonen. Det er opplyst fra UNEs representant under ankeforhandlingen at vedtak om tilbakekall vanligvis ikke skjer med mindre det er nødvendig av andre grunner; for eksempel ved utvisning.

Lagmannsretten legger til grunn at vanlig praksis i UDI er å tilbakekalle flyktningestatusen i eget vedtak samtidig med utvisningsvedtaket. Det er gitt anvisning på denne fremgangsmåten i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 332. Staten har også erkjent at det var en glipp at flyktningestatusen ikke ble tilbakekalt i saken her.

Selv om det foreligger en saksbehandlingsfeil, er vedtaket likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

Lagmannsretten bemerker at vernet mot forfølgelse ved retur til Somalia er drøftet både i UDIs vedtak av 19. juni 2007 og UNEs vedtak av 19. mars 2010. I det siste vedtaket er uttalt følgende:

«Situasjonen i dette området er generelt sett ikke til hinder for retur. Det er heller ikke fremkommet opplysninger som tilsier at det er særskilte forhold knyttet til klageren som gir ham vern mot utsendelse. For øvrig vises i hovedsak til vurderingen i direktoratets vedtak av 19.06.2007 når det gjelder spørsmålet om vern mot utsendelse m.v. På denne bakgrunn er utvisning med påfølgende utsendelse heller ikke i strid med forbudet i EMK aart.3 mot tortur og umenneskelig behandling mv., jf. utlendingsloven § 73, jf. § 3 og menneskerettsloven § 2.

A har heller ikke nå påberopt forhold i hjemlandet som skulle gi ham vern mot utsendelse.

Etter lagmannsrettens syn er det i utvisningsvedtakene i realiteten vurdert om vilkårene for flyktningestatus fortsatt var til stede. Det er derfor ikke grunn til å tro at manglende konkret vedtak om tilbakekall av flyktningestatusen, har virket bestemmende for utvisningsvedtakets innhold.

Lagmannsretten kan ikke se at det i lov eller forskrifter er noe formelt krav om et selvstendig vedtak om tilbakekall før det treffes utvisningsvedtak.

Lagmannsretten er følgelig kommet til at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil som kan medføre ugyldighet.

Uforholdsmessighet

Det er ubestridt at de objektive vilkår for utvisning etter utlendingsloven av 1988 § 30 annet ledd bokstav b og nåværende lov § 68 bokstav b er oppfylt. Vilkåret er at utlendingen for mindre enn et år siden her i landet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som kan føre til fengselsstraff på to år eller mer. Lovgiver tok ved den nye loven ikke sikte på noen reell endring av rettstilstanden på dette punkt.

Etter både tidligere og nåværende lov kan utvisning imidlertid ikke skje dersom det i betraktning av det straffbare forholds alvorlighet og utlendingens tilknytning til riket, vil være et uforholdsmessig tiltak, jf. henholdsvis § 30 tredje ledd og nåværende lov § 70. Momentene trekker i hver sin retning, og jo mer alvorlig det straffbare forhold er, jo sterkere må tilknytningen være for å utgjøre en tilstrekkelig motvekt i forholdsmessighetsvurderingen. Etter Høyesteretts praksis skal det ved meget alvorlig kriminalitet svært mye til før en utvisning vil bli ansett som et uforholdsmessig vedtak, jf. Rt-2001-59 [kan muligens være Rt-2000-591, Lovdata anm.].

Sentralt i saken er betydningen av As alder da han kom til Norge. Han kom i 1989 og det legges til grunn at han da var 10 år og en måned. Faren hadde da fått flyktningestatus og A kom etter fra Somalia sammen med moren og yngre søsken.

Betydningen av å ha hatt barndommen i Norge ble drøftet under forberedelsen av utlendingsloven av 2008. Etter at flere høringsinstanser hadde reist spørsmål om det burde være et absolutt vern av utlendinger som kom til Norge i ung alder, ble dette avvist i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 293:

«Det er i dag et vilkår for utvisning at dette ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Som følge av dette vilkåret forekommer det svært sjelden at personer som kom til Norge før 12-årsalderen, blir utvist. Det finnes imidlertid eksempler på at det har blitt fattet vedtak om utvisning også av utlendinger som kom til landet før fylte 10 år.

Selv om utlendingen ikke kom til Norge i ung alder, vurderes lang botid som et tungtveiende moment i forholdsmessighetsvurderingen.

Departementet er enig med de høringsinstansene som har påpekt at det norske samfunn må ta ansvar for personer som begår kriminelle handlinger etter at de har hatt sin oppvekst her. Dersom utlendingen har vokst opp i Norge og har hatt flere års uavbrutt opphold i riket, skal det derfor som den klare hovedregel anses som uforholdsmessig å utvise, i tråd med dagens rettspraksis. På den annen side mener departementet at det ikke bør gjelde noe absolutt vern som gjør det umulig å utvise i helt spesielle situasjoner. Dersom utlendingen har begått svært alvorlige straffbare forhold, eller dersom forholdene gjelder utvisning på grunn av hensynet til grunnleggende nasjonale interesser, skal det således likevel være mulig å utvise.

I saker hvor utlendingen har bevart en sterk tilknytning til hjemlandet gjennom eksempelvis langvarige opphold, familie, skolegang, språk, kultur mv., svekker dette betydningen av at utlendingen opprinnelig kom til Norge som barn og senere har hatt oppholdstillatelse her. Dette bør det kunne tas hensyn til når det vurderes om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak. Praksis viser at det forekommer saker hvor vedtak om utvisning ikke har blitt ansett som et uforholdsmessig tiltak selv om utlendingen kom til Norge i ung alder. Dersom man i et tilfelle hvor utlendingen har beholdt en sterk tilknytning til hjemlandet skulle være forhindret fra å vurdere utvisning, ville det stride mot den alminnelige rettsfølelse og svekke tilliten til innvandringspolitikken.»

I Rt-2009-546 oppsummerte Høyesterett departementets merknader med at uforholdsmessighetsvilkåret fører til at personer som kom til Norge før tolvårsalderen sjelden blir utvist, selv om det finnes vedtak mot utlendinger som kom til landet før fylte ti år. Høyesterett uttalte videre:

(44) Av større interesse er departementets konstatering av at den klare hovedregel er at det er uforholdsmessig å utvise personer som er oppvokst i Norge og har hatt flere års ubrutt opphold her. Unntak vil, under henvisning til den alminnelige rettsfølelse og tilliten til innvandringspolitikken, kunne gjelde der utlendingen har bevart en sterk tilknytning til sitt opprinnelige hjemland. Synspunktet fikk tilslutning fra kommunal- og forvaltningskomiteens flertall, jf. Innst.O.nr.42 (2007-2008).

(45) A ligger aldersmessig helt i ytterkant av den gruppen utvisning på grunn av kriminalitet etter dette er ment ramme. Han var ni år ved ankomst i 1988. Han har hatt sammenhengende lovlig opphold fra den gang til den første utvisningen i 2000, i til sammen tolv år. Etter dette har oppholdet i det vesentlige ikke vært lovlig, og vil dermed ha mindre vekt i denne henseende.

46) Det avgjørende blir etter mitt syn da hvilken tilknytning A har til sitt hjemland Chile. Før uttransporteringen sommeren 2001 hadde han ikke oppholdt seg der siden han kom til Norge i 1988. Hans tilknytning til Chile er særdeles begrenset. Hans foreldre og søster bor i Norge og er norske statsborgere, og han har ikke annen nær familie i Chile. Han kan språket, men har ingen tilknytning til kulturen eller væremåten, og har intet nettverk der.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at hovedregelen er at det anses som et uforholdsmessig tiltak å utvise personer som var svært unge da de kom til landet og har lang uavbrutt botid her, men at unntak kan tenkes ved svært alvorlige straffbare forhold. Videre vil momentet om ankomst i ung alder ha mindre vekt dersom vedkommende har bevart en sterk tilknytning til sitt opprinnelige hjemland. Dette må vurderes helhetlig og konkret.

A var ved ankomsten til Norge ca. et år eldre enn utlendingen i Rt-2009-546, men likevel ikke eldre enn vel 10 år. På tidspunktet for det første vedtaket om utvisning i 2007 hadde han oppholdt seg lovlig i Norge sammenhengende i 18 år. Etter lagmannsrettens syn befinner også A seg i ytterkanten av den gruppen som utvisning på grunn av kriminalitet er ment å ramme.

På den annen side har han begått gjentatte straffbare forhold av svært alvorlig karakter etter at han i 2002 ble varslet om at nye forhold kunne medføre utvisning. Dommen fra 2005 dreier seg om svært alvorlig kriminalitet, grov narkotikaforbrytelse etter straffeloven § 162 første og tredje ledd, med strafferamme på 15 års fengsel. Han ble dømt til fengsel i åtte år for befatning med, erverv og salg av minst 1,5 kilo heroin. Disse forhold fant sted fra august 2002 til januar 2003, og følgelig før dommen av 2003. På bakgrunn av dommen i 2003 ble han i oktober 2003 gitt forhåndsvarsel om utvisning. I tillegg kommer at A begikk nye alvorlige straffbare forhold, jf. 2011-dommen, etter utvisningsvedtaket og kort tid etter løslatelse på prøve etter soning av 2005-dommen.

Lagmannsretten legger til grunn at A har liten tilknytning til sitt hjemland ut over at han bodde der fram til han var 10 år. Han har ikke besøkt hjemlandet etterpå. Det er ikke opplysninger om nær familie i Somalia. Hans foreldre og søsken bor i England, og han har i følge sin forklaring kun hatt enkelte facebook-kontakter med dem. Hans onkler og tanter bor også i utlandet. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at A gjennom sin forklaring forsøker å bagatellisere sin familietilknytning i Somalia. I følge forklaringen fra landrådgiver Dag Petterson må det legges til grunn at As tilhørighet til klanen Issaq ikke innebærer noe nettverk som han kan forvente hjelp fra. Det er familien eller andre han kjenner som eventuelt kan hjelpe ham ved retur til Somalia. Det er ikke sannsynliggjort at A har slikt nettverk. Når det gjelder språk og kultur, har han kjennskap gjennom det somaliske miljøet i Oslo, men han forklart at han kun kan snakke somalisk dagligtale, og ikke lese eller skrive språket. Etter dette kan i alle fall hans tilknytning til Somalia ikke sies å være sterk.

As tilknytning til Norge består først og fremst i at han har bodd her lovlig i 18 år fram til utvisningsvedtaket og deretter ytterligere sju år. Han har gått på norsk skole siden 4. klasse og har i sin ungdomstid i betydelig grad bodd på barneverninstitusjoner. Han har imidlertid nå ingen familie i landet. Han bor sammen med en somalisk kvinne og hennes to barn, men forholdet er «noe til og fra». Hans nettverk i Norge anses begrenset. A arbeider som frivillig på Retretten, som er et tilbud for personer som kommer ut fra soning. Han ønsker å utdanne seg videre til ingeniør. Hans tilknytning til Norge må anses vesentlig sterkere enn til Somalia.

Høyesterett har i Rt-2009-1432 knyttet noen bemerkninger til samfunnets ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge:

(39) Lav alder ved ankomst til Norge og botiden her er to forhold som er tillagt stor vekt i forholdsmessighetsvurderingen. I Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24, som jeg oppfatter som en beskrivelse av gjeldende rett, heter det for eksempel:

«I saker der utlendingen har bodd lenge i Norge og i tillegg kom til landet som barn, kreves det svært mye av det straffbare forholdet før utlendingsmyndighetene reagerer med utvisning. En av grunnene til dette er blant annet at det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge.»

(40) As sak faller etter min mening i ytterkant av uttalelsen. For det første var han ikke så ung da han kom til Norge at han kan sies å ha hatt sin «barndom» i Norge. Dernest er det grunn til å tro at uttalelsen om samfunnets ansvar i første rekke sikter til ansvar for ungdomskriminalitet. Staten har anført at etter hvert som utlendingen blir eldre, må det forventes at man i større grad er ansvarlig for - og i større grad kan bebreides for - egne straffbare handlinger. Det er jeg enig i. A var mellom 22 og 24 år gammel da de straffbare forholdene han er dømt for ble begått, og hans straffbare handlinger kan ikke karakteriseres som ungdomskriminalitet.

Lagmannsretten bemerker at A har hatt en vanskelig oppvekst og en lang barnevernshistorikk. Den første bekymringsmeldingen kom i september 1992 og etter en del midlertidige tiltak ble A, blant annet fordi han levde som gatebarn, mellomplassert på Måløykollektivet fra september 1995 til februar 1996. Ved fylkesnemndas vedtak av 18. september 1996 ble det fattet vedtak om plassering i institusjon fram til han var 18 år. I vedtaket gir mindretallet uttrykk for en viss kritikk av barnevernets behandling blant annet at mange av tiltakene har vært preget av akuttplasseringer og lang tid for å finne utredningsplasser, og at familien med rette flere ganger har gitt utrykk for utålmodighet, jf. vedtaket side 9.

Lagmannsretten bemerker at dersom først prinsippet om at samfunnet har et visst ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge, skal legges til grunn, kan det reises spørsmål om ikke dette bør gjelde noe ut over det som kan kalles ungdomskriminalitet. Oppvekstforholdene kan klart ha betydning også for senere kriminalitet. De straffbare forhold som ligger til grunn av UNEs vedtak, fant sted da A var fra 22 til 24 år.

As foreldre og søsken er norske statsborgere. A har opplyst at han på det tidspunkt de søkte om statsborgerskap, var under barnevernets omsorg, og at han ikke ble orientert om at han kunne søke om statsborgerskap. De nærmere omstendigheter omkring søknadene og søknadstidspunktet er imidlertid ikke belyst i lagmannsretten.

Ved helhetsvurderingen er lagmannsretten under en viss tvil kommet til at det tross As lave alder ved ankomst og lang ubrutt botid i Norge, samt den begrensede tilknytning til hjemlandet, må legges avgjørende vekt på de straffbare forholds karakter og omfang. Forholdene må anses noe mer alvorlige enn i Rt-2009-546. UNEs vedtak anses følgelig ikke for et uforholdsmessig tiltak.

Anken blir etter dette å forkaste.

 

Sakskostnader.

Anken har ikke ført fram, og staten må anses å ha vunnet saken fullstendig. Etter tvisteloven § 20-2 første og annet ledd er A forpliktet til å erstatte statens kostnader. Staten har krevd erstattet sakskostnadene for lagmannsretten, men ikke for tingretten med den begrunnelse at det var rimelig tvil om resultatet og grunn til å få prøvet saken i en instans.

Etter lagmannsrettens syn kommer tvisteloven § 20-2 tredje ledd til anvendelse slik at A fritas for kostnadsansvaret i sin helhet. Saken må, slik staten også har gitt uttrykk for, sies å ligge i et grenseland når det gjelder utvisning av kriminelle som kom til landet i ung alder. Avgjørelsen har budt på tvil også for lagmannsretten. For øvrig vises til at det var usikkerhet omkring As flyktningestatus fram til like før ankeforhandlingen.

Dommen er enstemmig.

 Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. Partene bærer hver sine sakskostnader.

Latest changes
  • Ny: LB-2014-123700 Utvisning til Somalia. Forholdsmessighetsvurderingen. Lang botid og alvorlig kriminalitet. (5/29/2015)

    Dommen fra Borgarting lagmannsrett gjaldt utvisning av en mann til Somalia. Mannen hadde bodd i Norge siden han var 10 år gammel, og hadde dermed lang og uavbrutt botid i Norge. Han hadde også begrenset tilknytning til hjemlandet Somalia. På den andre siden var det snakk om gjentatte svært alvorlige narkotikaforbrytelser, og vedtaket var derfor ikke uforholdsmessig, og ble opprettholdt som gyldig.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo