To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2014-197232
Documentdate : 23.11.2015

Gyldighet av utvisningsvedtak. Forholdsmessighetsvurdering.


Utlendingen kom til Norge da han var ni og et halvt år gammel. Han var domfelt for svært alvorlige straffbare forhold. Utvisning med varig innreiseforbud var ikke uforholdsmessig.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak av Utlendingsnemnda om utvisning med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen Informasjonssystem. Spørsmålet er om vedtaket er uforholdsmessig etter utlendingsloven § 70 første ledd.

Den faktiske fremstilling på side 2 og 3 i tingrettens dom er ikke bestridt og legges uprøvd til grunn av lagmannsretten, jf. tvisteloven § 29-16 andre ledd:

A er født i Pakistan 0.0.1980. Han har fire eldre søstre, og forklarte i retten at han i all hovedsak har vokst opp sammen med moren og søstrene. Foreldrene hadde et turbulent forhold med vold involvert. Moren var albino og hadde leddgikt, og hadde derfor dårlige jobbmuligheter i Pakistan. De ble derfor langt på vei forsørget av familien i Norge, som sendte penger til dem.

Ettersom levevilkårene i Pakistan var dårlige, og store deler av familien allerede bodde i Norge, bestemte moren seg også for å flytte til Norge med sine yngste barn, herunder A. Det er noen uklarheter knyttet til hvilket år dette skjedde, noe retten vil komme tilbake til under rettens vurdering. Det er imidlertid på det rene at de kom til Norge med falske papirer, og at det var morens bror som finansierte reisen.

I desember 1989 søkte moren om oppholdstillatelse for seg selv og sine yngste barn. Familien fikk avslag på søknaden av Justisdepartementet 23. november 1990, etter klage over vedtak fra Statens utlendingskontor. Det ble imidlertid søkt omgjort, og fikk medhold den 23. april 1993. A har etter dette hatt oppholdstillatelse i Norge, men permanent oppholdstillatelse (bosettingstillatelse) fra 2. juli 1996. Den 20. april 2006 søkte han om statsborgerskap.

Skoleåret 1991/1992 gikk A i mottaksklasse på X skole i Oslo. Året etter begynte han i 5. klasse på samme skole. A beskrev i retten hvordan han strevde på skolen, uten at det ble iverksatt tilstrekkelige hjelpetiltak. Han kom seg gjennom ungdomsskolen, men besto bare så vidt. Han begynte på yrkesskolen, men byttet over til allmennfag grunnet helsemessige årsaker. Etter bare 7-8 måneder sluttet han imidlertid her, da det ble for krevende. Etter dette jobbet han hos familiemedlemmer som drev restaurant, café og dagligvarebutikk. Denne perioden beskrev han i retten som en god periode.

Videre beskrev A i retten hvordan han deretter ble kjent med medlemmer i A-gjengen i Oslo. Han ble raskt identifisert med dem, og etter hvert ble han også medlem i gjengen.

Ved Oslo byretts dom av 3. april 2000 ble A dømt til bøtestraff for overtredelse av trafikklovgivningen. I Borgarting lagmannsretts dom av 22. november 2011 [skal være 2002 - lagmannsrettens merknad] [LB-2002-1423] ble han videre dømt til fengsel i fire år og seks måneder for drapsforsøk og ulovlig våpenbesittelse. I Sarpsborg tingretts dom av 25. april 2003 ble saksøker videre dømt til fengsel i ett år og seks måneder for ulovlig frihetsberøvelse, grovt tyveri og forsøk på grovt ran. I Borgarting lagmannsretts dom av 5. september 2008 [LB-2008-68173] ble saksøker dømt til fengsel i 14 år for innføring og oppbevaring av 58 kg amfetamin. Straffen var en fellesstraff med resttid fra de to foregående domfellelsene. A soner i dag denne straffen ved Hassel fengsel.

Den 15. juli 2011 fattet Utlendingsdirektoratet (UDI) vedtak om utvisning. Vedtaket ble påklaget, og det ble inngitt en del tilleggsinformasjon. Den 26. juni 2012 avsa UNE sitt vedtak om utvisning med permanent innreiseforbud og innmelding i SIS. Varsel om stevning ble sendt den 14. januar 2014, og UNE besluttet 29. januar 2014 ikke å omgjøre sitt vedtak.

Oslo tingrett avsa 1. september 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 26. juni 2012 om utvisning og innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS) for A er ugyldig.
  2. Staten v/utlendingsnemnda betaler kr 141.655,- i sakskostnader til A innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder dommen i sin helhet, idet staten mener at tingrettens dom lider av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Ankeforhandling er holdt 5.-6. november 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektig. En rådgiver i UNE var til stede i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det må legges til grunn at A kom til Norge 7. november 1989, slik det er opplyst i søknaden om oppholdstillatelse og andre begivenhetsnære dokumentbevis. Forklaringene om at han og familien kom til Norge tre år tidligere, er gitt av vitner som er i familie med A. Påstanden er fremsatt etter at tvisten oppsto og er i strid med de begivenhetsnære bevis.

Uansett om As forklaring legges til grunn på dette punkt, vil utvisningsvedtaket ikke være uforholdsmessig.

Forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70 må ses i sammenheng med § 68 første ledd bokstav b. Den lave terskel etter § 68 skal ikke undermineres av en streng forholdsmessighetsprøving.

Ved alvorlig kriminalitet skal det svært mye til for at det kan bli snakk om å anse en utvisning som et uforholdsmessig tiltak, jf. Rt-2007-667 avsnitt 34.

Tilknytning til Norge opparbeidet etter at utlendingen var kjent med at han kunne bli utvist, kan ikke tillegges særlig vekt, jf. Rt-2010-1430, avsnitt 83. Botid i Norge i form av soning tillegges mindre vekt, jf. Rt-2009-1432, avsnitt 44.

Det gjelder ikke noe absolutt vern mot utvisning av personer som har kommet til Norge i ung alder. Dersom utlendingen har begått svært alvorlige straffbare handlinger, skal det likevel være mulig å utvise. Uttalelsen om det norske samfunnets ansvar for skjevutvikling, jf. Rt-2009-1432, avsnitt 40, sikter til ungdomskriminalitet og slår ikke til her.

A er dømt for svært alvorlige straffbare forhold - medvirkning til forsøk på drap, brudd på våpenloven, frihetsberøvelse, grovt ran, samt innførsel og oppbevaring av et meget betydelig kvantum narkotika. Handlingene ligger i kjernen av begrunnelsen for utvisningsinstituttet.

At vedtaket er forholdsmessig, er på linje med rettspraksis i lignende saker.

A har familie i Norge - fire voksne søstre og tre onkler - men har ikke familie i rett opp- eller nedstigende linje. Han har ikke omsorgsansvar. Han snakker norsk og har gjennomført grunnskole her, men har ikke noen særlig sterk tiknytning til Norge. Første år på videregående skole ble avbrutt da han var 16 år. Deretter har han vært tilknyttet et norsk-pakistansk gjengmiljø («A-gjengen»). Han har ingen særlige jobberfaringer ut over en servitør-/kjøkkenjobb i familierestauranten fra han var 18 år.

Han har ingen nær familie i Pakistan, men må antas å ha slektninger og nettverk der. Han kjenner språket og har en sterk tilknytning til Pakistan og pakistansk kultur. Det er ingen holdepunkter for at han vil stå overfor uvanlige belastninger ved retur til sitt hjemland.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnadene for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

A fastholder at han kom til Norge da han var ca. seks år gammel. Han fastholder også at tilknytningen til Pakistan er svak. Tingretten har korrekt lagt til grunn at han ikke har noen aktiv tilknytning til Pakistan i dag. De husene i Y i Pakistan som As familie påstås å ha tilknytning til, eies av familien til ektefellene av to fettere. A har ikke tilknytning til Pakistan ut over statsborgerskapet. Ved en eventuell retur til Pakistan vil han møte store utfordringer.

A har hatt en positiv utvikling i etterkant av domfellelsene. Det følger av EMDs praksis at det ved forholdsmessighetsvurderingen skal tas hensyn til opptreden etter de straffbare forhold, jf. dom 18. oktober 2006 i sak Üner v. Nederland [EMDN-1999-46410-2] avsnitt 57. Dette er ikke vektlagt av UNE.

Det anføres videre at Norge må ta en betydelig del av ansvaret for kriminalitetsutviklingen, da han som svært ung kom til Norge og fikk store integrerings- og tilpasningsproblemer.

Det er lagt til grunn i forvaltningspraksis at det skal vises betydelig tilbakeholdenhet med utvisning av personer som har kommet hit i ung alder, selv ved alvorlig kriminalitet, jf. Rt-2009-546, avsnitt 36 og 37. I avsnitt 43 i den samme dommen, hvor Høyesterett gjengir departementet oppsummering av gjeldende praksis, er det understreket at personer som kom til Norge før tolvårsalderen, sjelden blir utvist. I tilslutning til dette har Høyesterett i avsnitt 44 understreket at «den klare hovedregel er at det er uforholdsmessig å utvise personer som er oppvokst i Norge og har hatt flere års ubrutt opphold her». Ankomstalderens betydning er også understreket i EMDs praksis, jf. dom 23. juni 2008 i sak Maslov v. Østerrike [EMD-2003-1638] avsnitt 72-75.

A har nedlagt slik påstand:

Anken forkastes.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge.

Etter utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b kan utlending som har permanent oppholdstillatelse utvises «når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer». Utlendingsloven § 70 stiller imidlertid krav om forholdsmessighet. § 70 første ledd første punktum lyder slik:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

Partene er enige om - og lagmannsretten legger til grunn - at de objektive vilkår for utvisning etter § 68 er oppfylt. Tvisten gjelder spørsmålet om utvisningsvedtaket vil være et uforholdsmessig tiltak. A har ikke barn eller andre han forsørger, og han har ikke foreldre i live. Det er derfor alternativet «uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv» som er det sentrale vurderingstema.

Domstolene har full prøvingskompetanse, da forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven etter sikker rett er et rettsanvendelsesskjønn. Utgangspunktet når det gjelder hvilket faktum som skal legges til grunn, er tidspunktet for vedtaket, jf. Rt-2012-1985, avsnitt 98.

Lagmannsretten vil i det følgende først redegjøre for de straffbare forhold som utgjør grunnlaget for utvisningsvedtaket. Deretter gjør lagmannsretten rede for momenter som er relevante ved vurderingen av As tilknytning til Norge, herunder hvilket faktum som legges til grunn når det gjelder alder ved ankomst til Norge. Dernest redegjøres for de relevante rettskilder og lagmannsrettens konkrete forholdsmessighetsvurdering.

De straffbare forhold

De straffbare forhold som er grunnlaget for utvisningsvedtaket er særlig Borgarting lagmannsretts dom 22. november 2002 [LB-2002-1423], Sarpsborg tingretts dom 25. april 2003 og Borgarting lagmannsretts dom 5. september 2008 [LB-2008-68173].

Ved Borgarting lagmannsretts dom 22. november 2002 ble A dømt for forsøk på medvirkning til forsettlig drap, samt for overtredelser av våpenloven som var rettskraftig avgjort ved dom av Oslo tingrett 12. mars 2002, til fengsel i fire år og seks måneder. Grunnlaget for tiltalen for så vidt gjelder overtredelsen av straffeloven § 233 jf. § 49, er i tiltalen beskrevet slik (gjelder A og to andre tiltalte):

Tirsdag 26. september 2000 ca kl. 1755 i Hausmannsgate i Oslo, avfyrte han med håndvåpen en rekke skudd mot D og/eller E i hensikt å drepe. Ett av skuddene traff D i låret/baken, og flere av skuddene traff venstre side av personbilen hvor de fornærmede befant seg. Han lyktes ikke i sitt forehavende idet han bommet og/eller de fornærmede løp fra stedet.

I lagmannsrettens begrunnelse for straffutmålingen heter det blant annet:

Lagmannsretten ser meget alvorlig på medvirkningen til drapsforsøket som klart er dominerende ved straffutmålingen. Det bemerkes i skjerpende retning at skytingen var et utslag av en skremmende gjengmentalitet, hvor vold synes å være utbredt. Det må reageres strengt overfor slike utslag av privat rettshåndhevelse - uansett om de skulle ha røtter i andre kulturtradisjoner. Det ble brukt to farlige våpen. Det ene våpenet var en halvautomatisk pistol med kaliber 6,35. Det andre våpnet antas å være en revolver kaliber 22. Begge er dødbringende våpen. Det er videre skjerpende at det ble skutt mange skudd mot E og D mens de satt i bilen og at det ble skutt etter dem da de løp bort fra stedet. Forholdet er særlig alvorlig fordi dette skjedde på åpen gate og på et sted i Oslo sentrum der det vanligvis er mange mennesker ute. Det må anses som en ren tilfeldighet at skytingen ikke fikk langt alvorligere konsekvenser.

Ved Sarpsborg tingretts dom 25. april 2003 ble A dømt til fengsel i ett år og seks måneder for ulovlig frihetsberøvelse, forsøk på grovt ran og ett tilfelle av grovt tyveri, slik som beskrevet i tiltalen post II, III og XV:

Post II (gjelder A og fire andre tiltalte):

Tirsdag 14. august 2001 holdt han B i fangenskap, først i en bil fra Sarpsborg, med en stopp ved nordenden av [innsjø], så til en leilighet i Oslo og endelig i en fabrikkbygning på Z i Fredrikstad, hvor han ble bundet fast til en stol med tau, strips og tape.

Post III (gjelder A og tre andre tiltalte):

Tirsdag 14. august 2001 forholdt han seg som nevnt i post II for å få B og/eller hans pårørende til å betale kr 500.000,-, blant annet ved å slå B en rekke ganger i hodet og på kroppen med knyttet hånd og/eller en lommelykt og/eller ved å binde B fast til en stol, men uten å lykkes i å få utbetalt pengene.

Post XV (gjelder A og en annen tiltalt):

Torsdag 9. august 2001 i Sarpsborg banet han seg adgang til Bs leilighet i [adresse] ved å bryte opp en dør. Han borttok fra stedet en klokke og et mopedførerbevis.

Saken hadde sin bakgrunn i forsøk på inndriving av gjeld som følge av narkotikahandel. A var en av flere personer som var sammen om å utsette en person - B - for frihetsberøvelse og forsøk på grovt ran.

Retten la til grunn at A slo B flere ganger «for å sette makt bak kravene». Ved en anledning slo A B «flere steder på kroppen, også i hoderegionen med en forholdsvis stor lommelykt (mag-light). Som følge av slaget med lommelykten ble B påført kutt i hoderegionen.»

Tingretten har i dommen beskrevet hvordan B sent på kvelden 14. august 2001 ble bundet fast til en kontorstol i fabrikkbygningen i Sarpsborg, uten mulighet for å komme seg løs:

Deretter ble B plassert i en kontorstol med armlener midt på gulvet i kontorlokalet. Han ble bundet på hender og føtter med de innkjøpte stripsene, Maxbo-tape (20 - 25 mm bred), og et hundebånd, som ble funnet i lokalene. Tapen ble surret rundt Bs bein og armer flere ganger. Bs bukse ble dratt opp før han ble tapet, slik at tapen satt rett på huden. Fordi B ropte og skrek etter at han var bundet fast til kontorstolen, tok tiltalte C og puttet noe papir i munnen til B. Deretter tapet C også B rundt munnen. Da de fire tiltalte skulle forlate B, som satt fastbundet i kontorstolen på Sundløkka, tok F vekk tapen rundt munnregionen til B. C la deretter en papirbit i munnen til B. Han sa til B at hvis han ikke hadde denne papirbiten i munnen når han kom tilbake, ville han skjønne at B hadde ropt om hjelp.

Før de tiltalte forlot lokalene dro C gardinene sammen foran vinduet, slik at det ikke skulle være mulig å se inn i lokalene hvor B satt fastbundet.

Videre fremgår det av tingrettens begrunnelse når det gjelder tiltalte C, som ble dømt for forsettlig drap, at B døde av kvelning som følge av tilstopping av luftveiene. A ble som nevnt foran dømt for ulovlig frihetsberøvelse, forsøk på grovt ran og ett tilfelle av grovt tyveri.

A er videre - ved Borgarting lagmannsretts dom 5. september 2008 - dømt til fengsel i 14 år (som fellesstraff med resttid fra Borgarting lagmannsretts dom 22. november 2002 og Sarpsborg tingretts dom 25. april 2003) for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd jf. tredje ledd første punktum, slik som angitt i tiltalen:

Post I a (gjelder A og fire andre tiltalte):

Tirsdag 30. mai 2006, før kl. 17.15, innførte de om lag 58 kilo amfetamin fra Sverige til Norge gjemt i en personbil av typen Mercedes A 170 CDI med kjennetegn [reg.nr]

Post I b (gjelder A og to andre tiltalte):

Tirsdag 30. mai 2006 ca. kl. 17.15 i [adresse] i Oslo oppbevarte de om lag 58 kilo amfetamin i en leilighet og i personbilen omtalt i post I a som var parkert på leilighetens parkeringsplass.

Det fremgår av lagmannsrettens dom at det var en annen person som brakte A inn i saken, men at A hadde en «minst like sentral rolle».

A er således domfelt for flere overtredelser som hver for seg må anses som svært alvorlige straffbare forhold, og som må veie tungt ved forholdsmessighetsvurderingen. Lagmannsretten kommer tilbake til den konkrete avveiningen av forholdets alvor vurdert opp mot utlendingens tilknytning til riket og andre relevante forhold.

Tilknytning til riket

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) har departementet gitt nærmere anvisning på momenter som det skal legges vekt på i vurderingen av «utlendingens tilknytning til riket». På side 292 i proposisjonen heter det:

[...] det [skal] blant annet legges vekt på utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant, om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. [...]

Et faktisk spørsmål partene er uenige om når det gjelder As tilknytning til riket, er hvor lenge han har vært i Norge. A hevder selv at han kom til Norge som seksåring i 1986. Han viser i denne forbindelse til sin egen forklaring og det som er forklart av familiemedlemmer. UNE hevder på sin side at han ikke kom før i 1989, ni år og seks måneder gammel. Det anføres at all tilgjengelig dokumentasjon tilsier dette. Påstanden om at han kom allerede som seksåring ble først fremsatt etter at han fikk varsel om utvisning. Tingretten har ikke tatt standpunkt til spørsmålet.

På grunnlag av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som klart mest sannsynlig at A kom til Norge i november 1989. I all tidsnær dokumentasjon er det opplyst at A og hans mor og søsken kom til landet 7. november 1989. I søknad om oppholdstillatelse datert 8. desember 1989, innsendt av en advokat fra Kontoret for fri rettshjelp på vegne av As mor, G, er det således opplyst at moren kom sammen med tre barn (A og hans to yngste søstre) til Norge 7. november 1989. Også As eldste søster har i søknad om oppholdstillatelse opplyst at hun kom til Norge sammen med sine fire barn 7. november 1989. Videre fremgår det av legeattest i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse at moren kom til Norge høsten 1989. I saken er det også fremlagt annen dokumentasjon, blant annet legeerklæringer, hvor det er opplyst eller forutsatt at moren og barna kom til Norge i 1989.

As forklaring om at de kom til Norge i 1986 og at de oppga feil årstall i søknadene om oppholdstillatelse fordi de bodde ulovlig i landet de tre første årene, er bare bekreftet av vitner med nær tilknytning til A - hans søster og hans onkel - og kan ikke legges til grunn. Anførselen om at vedkommende advokat ved Kontoret for fri rettshjelp skulle ha anbefalt å gi uriktige opplysninger i søknadene om oppholdstillatelse, savner enhver troverdighet.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A var ni år og seks måneder gammel da han kom til Norge.

Lav alder ved ankomst til Norge og lang botid er to forhold som både etter den tidligere og gjeldende utlendingslov er tillagt stor vekt ved forholdsmessighetsvurderingen. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) - forarbeidene til utlendingsloven av 2008 - heter det:

[...] forekommer det svært sjelden at personer som kom til Norge før 12-årsalderen, blir utvist. Det finnes imidlertid eksempler på at det har blitt fattet vedtak om utvisning også av utlendinger som kom til landet før fylte 10 år.

Selv om utlendingen ikke kom til Norge i ung alder, vurderes lang botid som et tungtveiende moment i forholdsmessighetsvurderingen.

A har følgelig en samlet «brutto botid» per vedtakstidspunktet (26. juni 2012) på ca 22,5 år. Per utvisningsvarselet (14. august 2009) var botiden i underkant av 20 år, men med fradrag av soningstiden er botiden ca. 13 år, jf. Rt-2009-1432, avsnitt 44.

Som lagmannsretten har vist til ovenfor, er det i Ot.prp.nr.51 (2003-2004) om endringer i utlendingsloven m.m. forutsatt at utlendingens tilknytning til Norge skal vurderes «i forhold til tilknytningen til hjemlandet», og at «botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet» er relevante momenter. Det følger også av de kriterier som er lagt til grunn i EMDs praksis at både «the solidity of social, cultural and family ties with the host country and with the country of destination» skal tas med i vurderingen, jf. dommen i saken Üner v. Nederland, avsnitt 58.

Ved vurderingen av tilknytningen til Pakistan er det også relevant i hvilket omfang A har oppholdt seg der mens han har vært bosatt i Norge. I følge fremlagt oversikt over reisevirksomhet i årene 1995 - 2000, utarbeidet i forbindelse med søknad om norsk statsborgerrett, har han i denne perioden hatt fem opphold i Y i Pakistan, hvorav fire opphold av flere ukers varighet. I juli - september 1997, da han var 17 år gammel, oppholdt han seg mer enn to måneder i Y. I slutten av januar/begynnelse av februar 2000, da han var 20 år, var han to uker i Y.

Det er på det rene at A ikke har nær familie i Pakistan. Basert på det som har kommet frem under ankeforhandlingen, særlig det som er opplyst om de undersøkelser som er foretatt av spesialutsendingen for utenlandssaker ved den norske ambassaden i Islamabad, legger lagmannsretten til grunn at A har et nettverk i Y. Han behersker språket, og familien disponerer eiendom der. Uansett er det ikke holdepunkter for at A vil stå overfor «uvanlig store belastninger» ved retur til Pakistan, jf. Rt-2000-591 på side 600 (i relasjon til § 30 tredje ledd i utlendingsloven av 1988).

Når det gjelder øvrige forhold det skal legges vekt på ved vurderingen av tilknytning i riket, jf. Ot.prp.nr.51 (2003-2004), har det betydning at A ikke har barn eller andre han har omsorgsansvar for. Han har heller ikke foreldre i live.

Forholdsmessighetsvurderingen.

Lagmannsretten tar ved den konkrete forholdsmessighetsvurderingen utgangspunkt i at det etter forarbeider og rettspraksis er svært sjelden at personer som kom til Norge før 12-årsalderen, blir utvist, men at det ikke gjelder noe absolutt vern mot utvisning. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007), pkt. 15.6.4, side 293, heter det:

Det er i dag et vilkår for utvisning at dette ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familie- medlemmene. Som følge av dette vilkåret forekommer det svært sjelden at personer som kom til Norge før 12-årsalderen, blir utvist. Det finnes imidlertid eksempler på at det har blitt fattet vedtak om utvisning også av utlendinger som kom til landet før fylte 10 år.

Selv om utlendingen ikke kom til Norge i ung alder, vurderes lang botid som et tungtveiende moment i forholdsmessighetsvurderingen.

Departementet er enig med de høringsinstansene som har påpekt at det norske samfunn må ta ansvar for personer som begår kriminelle handlinger etter at de har hatt sin oppvekst her. Dersom utlendingen har vokst opp i Norge og har hatt flere års uavbrutt opphold i riket, skal det derfor som den klare hovedregel anses som uforholdsmessig å utvise, i tråd med dagens rettspraksis. På den annen side mener departementet at det ikke bør gjelde noe absolutt vern som gjør det umulig å utvise i helt spesielle situasjoner. Dersom utlendingen har begått svært alvorlige straffbare forhold, eller dersom forholdene gjelder utvisning på grunn av hensynet til grunnleggende nasjonale interesser, skal det således likevel være mulig å utvise.

Disse synspunktene er også lagt til grunn i Høyesteretts praksis. I Rt-2000-591 på side 600 (som gjelder utlendingsloven 1988 § 30 tredje ledd, som tilsvarer § 70 første ledd i loven av 2008) heter det:

Videre gjør lovhistorien og reelle hensyn det etter min mening naturlig å tolke § 30 tredje ledd slik at det ved meget alvorlig kriminalitet skal svært mye til før det kan bli tale om å anse en utvisning som et «uforholdsmessig tiltak» i lovens forstand. [...] Jeg tilføyer at en slik forståelse av § 30 tredje ledd som en snever unntaksregel når utlendinger har begått meget alvorlig kriminalitet, etter min mening er vel forenlig med EMDs og Høyesteretts praksis etter EMK art. 8 nr. 2. [...]

I tråd med dette er høyesterettspraksis oppsummert slik i Rt-2009-546, hvor det i avsnitt 30 heter:

Ved alvorlig kriminalitet er det i høyesterettspraksis lagt til grunn at det skal svært mye til for at det skal bli snakk om å anse en utvisning som et uforholdsmessig tiltak, jf.eksempelvis Rt-2007-667, avsnitt 34.

Uttalelsen i proposisjonen om samfunnets ansvar sikter i første rekke til ungdomskriminalitet, jf. Rt-2009-1432, avsnitt 40, og er derfor ikke relevant i den foreliggende sak, da A var 20 år da det eldste straffbare forhold ble begått.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) er det vist til eksempler på hva departementet mener er spesielt alvorlig. På side 291-292 i proposisjonen heter det:

Departementet finner det betenkelig å gi særbestemmelser om vold i nære relasjoner og annen grov vold fordi det også er annen kriminalitet som må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjelder for eksempel gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet.

I stedet for å gi nye særregler, velger derfor departementet å understreke i tilknytning til de nye utvisningsbestemmelsene at slike saker som nevnt ovenfor, tilhører de sakstypene som i utgangspunktet må vurderes som alvorlige i utvisningssammenheng. Selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for slike forhold som nevnt over. [...]

I den foreliggende saken er det nettopp tale om slik kriminalitet som det er vist til i forarbeidene som eksempler på forhold som vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Etter lagmannsrettens vurdering ligger handlingene i kjernen av begrunnelsen for utvisningsinstituttet. A er blant annet dømt for medvirkning til forsøk på forsettlig drap, forsøk på grovt ran samt narkotikaforbrytelse (innføring og oppbevaring av et meget betydelig kvantum amfetamin, straffeloven § 162 tredje ledd). I tillegg er han dømt for frihetsberøvelse og brudd på våpenloven. Det vises til fremstillingen over av de straffbare forhold.

Etter lagmannsrettens vurdering er UNEs forholdsmessighetsvurdering i saken i tråd med Høyesteretts praksis i lignende saker.

Partene har under prosedyren for lagmannsretten særlig trukket frem to dommer fra 2009:

Rt-2009-546 gjaldt en person som var ni år ved ankomst til Norge og hadde tolv års lovlig botid i Norge. Ved dom av Oslo byrett i 1998 ble han dømt til fengsel i to år og seks måneder for narkotikaforbrytelse, alvorlig legemsbeskadigelse og flere grove tyverier m.m. Videre ble han ved dom av Borgarting lagmannsrett i 2002 dømt til fengsel i to år og fem måneder for grovt ran av en urmakerforretning. Tilknytningen til hjemlandet (Chile) var «særdeles begrenset». Han var gift og hadde på tidspunktet for endelig utvisningsvedtak ett barn. Få dager etter vedtaket fikk paret sitt andre barn. Høyesterett fant at utvisningsvedtaket var uforholdsmessig og dermed ugyldig. Det ble lagt vekt på «hans lave alder ved ankomst til Norge og hans manglende tilknytning til Chile». På tross av «de alvorlige straffbare handlingene» han var dømt for, var derfor utvisningsvedtaket uforholdsmessig. Det fremgår av dommen at Høyesterett fant avgjørelsen «vanskelig».

Rt-2009-1432 gjaldt en person som kom til Norge rett før fylte 14 år. Relevant botid i Norge var 10 år. I 2003 ble han dømt i Oslo tingrett til fengsel i 90 dager. Det mest graverende forholdet besto i legemsbeskadigelse i forbindelse med vold på et utested. Han ble på nytt straffedømt i 2005; han ble dømt i Borgarting lagmannsrett til fengsel i to år. De alvorligste forholdene var vold og trusler mot hans tidligere kjæreste, samt at han hadde truet et av vitnene i straffesaken i 2003 til å endre forklaring, jf. straffeloven § 132 a.

I Høyesteretts dom, avsnitt 46, heter det:

På bakgrunn av As alder ved ankomst til Norge, hans lange botid, hans familiære tilknytning og hans utdannelse og yrkesbakgrunn, er det grunn til å tro at A har en sterk kulturell og sosial tilhørighet til Norge, og at det vil være belastende for ham å reetablere seg i Iran. Samtidig er det grunn til å anta at han også har tilknytning til Iran, etter å ha bodd der til han var nesten 14 år. Hans tilfelle ligger som tidligere nevnt i ytterkanten av den gruppen hvor «den klare hovedregelen [er at det] anses som uforholdsmessig å utvise», jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 293. Når man på denne bakgrunn tar den alvorlige kriminaliteten i betraktning, har jeg kommet til at vedtaket om utvisning for fem år ikke er uforholdsmessig.

De straffbare forhold i den foreliggende sak er vesentlig mer alvorlige enn i de to sakene som ble avgjort av Høyesterett i 2009. Lagmannsretten har særlig merket seg at Høyesterett i Rt-2009-546, hvor de mest alvorlige forhold gjaldt legemsbeskadigelse og grovt ran, fant avgjørelsen «vanskelig», til tross for lav alder ved ankomst og manglende tilknytning til hjemlandet. Etter lagmannsrettens oppfatning ligger den foreliggende sak i kjerneområdet for de tilfellene hvor lovgiver har forutsatt at det vil være grunnlag for utvisning, selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket. Som det fremgår av det som er sitert over fra Ot.prp.nr.75 (2006-2007), er «alvorlig narkotikakriminalitet» og «grov ranskriminalitet» nevnt som eksempler på forhold som vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Det er nettopp slike forhold som er en del av grunnlaget for utvisningsvedtaket; i tillegg er A også dømt for forsøk på medvirkning til forsettlig drap, samt frihetsberøvelse. Som det fremgår av lagmannsrettens dom 22. november 2002, må det anses som en ren tilfeldighet at skytingen ikke fikk langt alvorligere konsekvenser. Også frihetsberøvelsen av B og den voldsutøvelse som fant sted i sammenheng med forsøket på inndrivelse av narkotikagjeld, må karakteriseres som alvorlig og hensynsløs kriminell atferd.

As alder ved ankomst og hans tilknytning til Norge, som ikke er spesielt sterk, fører ikke til noen annen vurdering av forholdsmessigheten av utvisningsvedtaket.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vedtaket om utvisning med varig innreiseforbud og innmelding i SIS ikke er uforholdsmessig. Vedtaket er dermed gyldig.

Sakskostnader

Den ankende part har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig med helt eller delvis fritak for kostnadsansvar etter § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om avgjørelsen av saken.

Regjeringsadvokaten har på vegne av staten v/UNE fremlagt sakskostnadsoppgave hvor sum kostander for lagmannsretten er oppgitt til kr 120.796, hvorav kr 95.700 i salær, kr 19.046 i utgifter til vitner og sakkyndig og kr 6.050 i andre utgifter. Oppgaven legges til grunn. I tillegg kommer ankegebyr for to dagers ankeforhandling med kr 23.220. Sum kostnader for lagmannsretten som skal erstattes av ankemotparten utgjør følgelig kr 144.016.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, tilkjennes staten v/Utlendingsnemnda også sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. I samsvar med sakskostnadsoppgave til Oslo tingrett fastsettes sakskostnadene for tingretten til kr 59.450. Sum sakskostnader for tingrett og lagmannsrett utgjør følgelig kr 203.466.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler A 203 466 - tohundreogtretusenfirehundreogsekstiseks - kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.
Latest changes
  • Ny: LB-2014-197232 Gyldighet av utvisningsvedtak. Forholdsmessighetsvurdering. (12/9/2015)

    Utlendingen kom til Norge da han var ni og et halvt år gammel. Han var domfelt for svært alvorlige straffbare forhold. Utvisning med varig innreiseforbud var ikke uforholdsmessig.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo