To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2014-199848
Documentdate : 15.10.2015

Beskyttelse (asyl). Omgjøring. Iran.


Lagmannsretten fant at UNE sin beslutning om å ikke omgjøre avslag på søknad om beskyttelse (asyl) bygget på et uriktig faktum. Lagmannsretten fant det tilstrekkelig bevist at den ankende part hadde vært peshmerga for KDPI i Iran. Da feilen kunne ha virket inn på avgjørelsens innhold ble UNE sin beslutning ansett som ugyldig.

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) beslutning av 6. august 2014 om ikke å omgjøre tidligere vedtak av 20. juni 2006 om avslag på søknad om asyl og om ikke å omgjøre tidligere vedtak av 3. juli 2013 hvor UNE fant at det ikke forelå vern mot utsendelse.

Sakens bakgrunn

A er født 0.0.1984. Han er iransk borger og etnisk kurder fra Y, nær grensen til Irak (Nord-Irak).

A ankom Norge 26. september 2003 og søkte asyl i landet samme dag. Han var ikke i besittelse av pass eller annet gyldig reisedokument, men hadde med seg et tjenestebevis fra Kurdistans Demokratiske Parti i Iran (KDPI). Som grunnlag for sin asylsøknad anførte han at han fryktet forfølgelse av iranske myndigheter på grunn av sin tilknytning til KDPI som peshmerga (betegnelse på kurdiske væpnede styrker).

I henhold til opplysninger fra Landinfo er KDPI et iransk-kurdisk eksilparti som har sin ledelse og hovedkvarter i den kurdiske delen av Nord-Irak. Partiet har et godt forhold til de irakisk-kurdiske selvstyremyndighetene (KRG). De får oppholdstillatelse og generell beskyttelse i kraft av å være kurdere. Partiets politiske virksomhet i KRG-regionen er imidlertid regulert av KRG. Partiet får ikke lov til å gjennomføre væpnede aksjoner på iransk territorium, eller utøve virksomhet som kan skade KRGs forhold til Iran. I 2007 ble KDPI splittet, da Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) brøt ut av KDPI. Splittelsen skal ha skjedd som følge av maktkamp og personlige motsetninger i partiets ledelse, men det skal ikke være ideologiske motsetninger mellom KDPI og KDP.

I forbindelse med asylsøknaden redegjorde A i egenerklæring og asylintervju nærmere for sin bakgrunn og historie. Lagmannsretten kommer tilbake til innholdet i hans asylforklaring.

Ved vedtak av 4. november 2004 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) asylsøknaden og fant at han heller ikke kunne anses vernet mot utsendelse eller gis opphold på annet grunnlag. Vedtaket ble påklaget 18. november 2004.

A ble registrert forsvunnet 29. oktober 2004. I januar 2005 ble han stanset ved innreisekontroll til Sverige fra Danmark. A har for lagmannsretten forklart at han hadde besøkt sin daværende kjæreste i Danmark. I medhold av Dublinkonvensjonen ble han returnert til Norge og klagebehandlingen ble gjenopptatt 3. februar 2005.

Den 4. mai 2005 giftet A seg med B. Hun er norsk borger av iransk-kurdisk opprinnelse.

A søkte 29. august 2005 om arbeidstillatelse (midlertidig oppholdstillatelse) i familiegjenforeningsøyemed. Søknaden ble innvilget ved UDIs vedtak av 22. desember 2005. Tillatelsen ble gitt i medhold av utlendingsforskriften av 1990 § 23 første ledd bokstav a (familiegjenforening med ektefelle) og var gyldig fra vedtaksdato og frem til 22. desember 2006. Den ble fornyet uten avbrudd frem til 22. desember 2008.

Ved UNEs vedtak av 20. juni 2006 fikk A endelig avslag på sin asylsøknad etter tidligere utlendingslov § 17 (tilsvarende § 28 i gjeldende lov). UNE fant ikke å legge til grunn hans forklaring om aktivitet for KDPI i Iran.

A og ektefellen ble separert 16. desember 2009. De er senere blitt skilt.

Den 8. januar 2009 søkte A om bosettingstillatelse (permanent oppholdstillatelse). Ved politiets vedtak av 30. januar 2009 ble han gitt fornyet arbeidstillatelse til 30. januar 2010.

UDI avslo søknaden om permanent oppholdstillatelse 17. august 2011. Vedtaket ble påklaget av A 12. september 2011. I klagen ble det opplyst at A også hadde fortsatt sin politiske aktivitet for KDPI, og senere KDP, umiddelbart etter at han kom til Norge.

Ved UNEs vedtak 3. juli 2013 fikk han endelig avslag på søknad om permanent oppholdstillatelse, blant annet fordi han var skilt fra sin ektefelle. UNE fant heller ikke at han var vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 73 som følge av de forhold han anførte. UNE viste blant annet til vurderingen i vedtaket av 20. juni 2006, samt at hans aktiviteter i Norge fremsto som begrensede.

A tok ut stevning for Oslo tingrett 17. oktober 2013 med påstand om at UNEs vedtak av 20. juni 2006 og 3. juli 2013 skulle kjennes ugyldige. Staten v/UNE tok til motmæle i tilsvar av 13. november 2013.

UNEs vedtak av 3. juli 2013 var ved varsel om stevning av 26. juli 2013 begjært omgjort. Varselet ble ikke besvart av UNE. I brev av 4. juli 2014 og 22. juli 2014 ba advokat Birkeland på vegne av A om omgjøring av vedtakene av 20. juni 2006 og 3. juli 2013, slik at en beslutning av UNE kunne prøves ved hovedforhandlingen i retten. Det ble fremlagt utskrifter at As blogg, en bekreftelse fra KDP datert 16. april 2014, diverse fotografier som det ble opplyst var av A som peshmerga og i demonstrasjoner og politisk møtevirksomhet i Norge. Videre ble det vedlagt fotografier som ble opplyst var av hans bror som var peshmerga for KDP, samt en bekreftelse fra KDP Norge om at A 29. mai 2014 var valgt som varamedlem til Norgeskomiteen av KDPs avdeling for Oslo og Akershus.

UNE besluttet å realitetsbehandle omgjøringsbegjæringen. Ved vedtak av 6. august 2014 fant UNE ikke grunn til å omgjøre de tidligere vedtak.

Hovedforhandling i tingretten ble avholdt 19. og 20. august 2014. Oslo tingrett avsa dom i saken 6. oktober 2014 med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale staten ved Utlendingsnemnda saksomkostninger med kr 81.250 -kroneåttientusentohundreogfemti - innen to uker fra dommens forkynnelse

A anket 5. november 2014 tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Staten v/UNE tok til motmæle i anketilsvar av 3. desember 2014.

Ankeforhandling er holdt 22. og 23. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. A møtte og avga partsforklaring. I tillegg ble det avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingrettens dom er uriktig i resultat. Dommen er basert på feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse når retten er kommet til at A ikke har rett til asyl eller er vernet mot utsendelse, jf. utlendingsloven § 28 og § 73.

UNE har lagt feil faktum til grunn og gjort feil ved rettsanvendelsen når det er konkludert med at A verken er å anse som flyktning i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller i behov for beskyttelse i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, og således ikke er vernet mot utsendelse til Iran. UNEs vedtak må følgelig anses ugyldig.

Prinsipalt anføres at vilkårene for å innvilge A asyl på grunnlag av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er oppfylt. Subsidiært gjøres gjeldende at vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er til stede.

Lagmannsretten har full overprøvingskompetanse, og lagmannsretten har etter bevisføringen i saken et bedre grunnlag enn UNE for å treffe korrekt avgjørelse.

A har ansvar for å sannsynliggjøre faktum, mens UNE har ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven § 17. Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere til Iran.

Ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven § 28 er oppfylt må det skilles mellom bevis- og risikokrav.

Hva gjelder beviskrav kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Asylforklaringen skal legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig. Tvil om faktum skal komme utlendingen til gode dersom han fremstår som troverdig.

Når det gjelder risikovurderingen stilles det ikke krav om sannsynlighetsovervekt. Det er nok at det foreligger en reell risiko.

Det foreligger i dette tilfellet en velbegrunnet frykt for at A vil bli utsatt for forfølgelse på grunn av politisk oppfatning ved en retur til Iran, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Det vises til As forklaring om at han var peshmerga for KDPI fra en gang på høsten 2001 til høsten 2003, og at han da flere ganger var på streif inn i Iran som peshmerga hvor han deltok i politisk aktivitet og var med på væpnede trefninger med iranske styrker. Det vises også til opplysningene om hans politiske aktivitet for KDPI og senere KDP i Norge etter at han kom til landet. Det fremstår sannsynlig at denne virksomheten er kjent for iranske myndigheter og aktiviteten utløser forfølgelsesfare.

As asylforklaring fremstår som troverdig. Det vises til at A har holdt fast ved sin opprinnelige forklaring hele tiden. Forklaringen om at han var peshmerga fra 2001 til 2003 er også bekreftet av flere vitner. Det foreligger i tillegg skriftlige bekreftelser fra KDP i Irak og KDP i Norge om dette. Hans opplysninger underbygges også av billedmateriale og av opplysninger om at nære familiemedlemmer er eller har vært peshmerga.

Det er ikke riktig at A har forklart seg mot «sikker» landkunnskap når han har opplyst at han som peshmerga var med på streif inn i Iran, og der deltok i politisk aktivitet og væpnede trefninger med iranske styrker. Det vises til Landinfos opplysninger om at det er vanskelig å få tak i informasjon fra dette området. Det vises også til vitneforklaringene fra C, D og E som alle har forklart at peshmerga hele tiden har vært på streif inn i Iran. Videre vises det til opplysningene fra Landinfo om at en gruppe på 4-5 peshmerga fra KDPI dro på streif over grensen til Iran i 2009, der disse ble oppdaget og drept av iranske styrker. Det er helt usannsynlig at dette er den eneste gang peshmerga fra KDPI har vært på streif inne i Iran.

Kravet om at As asylforklaring er noenlunde sannsynlig er oppfylt, og forklaringen må følgelig legges til grunn.

Videre foreligger det reell risiko for forfølgelse om A returneres til Iran. Det er allment kjent at bruken av tortur og henrettelser er utstrakt i Iran. Kurdere henrettes og fengsles på grunn av sin politiske oppfatning. At det er reell fare for forfølgelse av tidligere peshmerga-soldater fra KDPI i Iran, er lagt til grunn i praksis fra norske utlendingsmyndigheter flere ganger. Det vises også til opplysninger fra UNHCR om at medlemmer av KDPI vil få omtrent 2-10 års fengsel om de blir arrestert av iranske myndigheter, og at de vil bli utsatt for tortur.

A har også fortsatt den politiske aktivitet knyttet til KDPI og KDP etter at han kom til Norge. I Norge har den politiske aktiviteten bestått i deltakelse i politiske møter, demonstrasjoner og politiske ytringer. Han har vært nestleder i KDPS lokalavdeling for Oslo og Akershus og han er varamedlem til styret i KDP i Norge. A har også en blogg hvor han har postet regimekritiske ytringer og politiske oppfatninger. Bloggen har vært hacket av iranske myndigheter. Dette viser at iransk etterretning er kjent med As regimekritiske aktivitet i Norge. Det iranske eksilmiljøet i Norge og KDP overvåkes nøye av iransk etterretning slik at As politiske aktivitet i Norge, hans virke som peshmerga og brorens pågående peshmergaoppdrag må anses kjent av iranske myndigheter.

Den politiske aktivitet som A har drevet som peshmerga-soldat i Irak/Iran sammenholdt med hans aktivitet etter at han kom til Norge er tilstrekkelig til å utløse beskyttelsesbehov. Dersom retten ikke finner å kunne legge til grunn As forklaring om aktivitet i Iran før avreise til Norge som fullt troverdig, er han likevel vernet mot utsendelse og har krav på asyl for sin politiske aktivitet etter at han kom til Norge, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Det ble nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 20.06.06 og 06.08.14 er ugyldige.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingrettens dom er korrekt i resultat, og staten tiltrer i det vesentlige tingrettens begrunnelse.

Det er UNEs siste beslutning av 6. august 2014 om ikke å omgjøre tidligere vedtak som formelt skal prøves, jf. Rt-2013-1101.

Det fastholdes at UNEs beslutning bygger på korrekte rettslige og faktiske vurderinger og heller ikke er beheftet med andre feil som kan medføre ugyldighet. Beslutningen som opprettholder de tidligere vedtak er således gyldig.

Lagmannsretten har i utgangspunktet full prøvelsesrett ved vurderingen av om vilkårene for asyl i utlendingsloven § 28 er oppfylt. Retten bør imidlertid vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs faglige vurderinger, særlig hva gjelder landfaglige spørsmål.

Vilkårene for asyl i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b er ikke oppfylt i dette tilfellet. Det rettslige vurderingstema er om A har en «velbegrunnet frykt» for «forfølgelse» på grunn av «politisk oppfatning», jf. § 28 første ledd bokstav a, eller om han uten å falle innenfor bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet, jf. § 28 første ledd bokstav b.

Rettslig sett er det ikke stor uenighet mellom partene. Uenigheten gjelder først og fremst hvilket faktum som skal legges til grunn og risikovurderingen.

Hva gjelder faktum er utgangspunktet alminnelige beviskrav og bevisvurdering. Ved vurderingen av en asylforklaring er beviskravet modifisert ved at det er tilstrekkelig at denne er «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011-1481. Senkningen av beviskravet forutsetter imidlertid at søkerens fremstår som generelt troverdig. Når det gjelder beviskravet ved vurderingen av aktivitet etter at søkeren forlot hjemlandet - «sur place»- stilles det krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Når det gjelder risikovurderingen er det tilstrekkelig at det foreligger reell risiko. Kravet er betydelig lavere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. Risikovurderingen er fremtidsrettet, og foretas på bakgrunn av det faktum som anses sannsynliggjort.

As forklaring om politisk aktivitet i Iran/Irak kan ikke legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. Opplysningene A ga i asylintervjuet strider diametralt mot all kjent landinfo. Dette smitter over på As generelle troverdighet.

Det vises til at A i sitt asylintervju forklarte at han som peshmerga hadde vært med på syv militære operasjoner inne i Iran og at han deltok i propaganda for partiet i landsbyer i Iran, ved å dele ut aviser, samle folk i landsbyens moské og fortalte om partiets politikk mv. Dette står i klar motstrid med de opplysninger Landinfo har om KDPIs virksomhet på den aktuelle tiden.

I følge Landinfo oppga KDPI sin militære tilstedeværelse i Iran omkring 1995 og KDPIs virksomhet er strengt regulert av KRG. KRG tillater ikke at KDPI driver militær eller annen utadrettet politisk virksomhet mot Iran fra irakisk territorium. Dette skyldes KRGs sterke behov for et godt forhold til Iran. KDPI forholder seg til dette, da partiet får økonomisk støtte og tillatelse til opphold i Nord-Irak av KRG. Landinfo har heller ingen informasjon om væpnede trefninger mellom KDPI og iranske styrker i Iran, med unntak av ett tilfelle i 2009, der 4-5 peshmerga fra KDPI skal ha blitt oppdaget og drept.

Etter Landinfos opplysninger driver KDPI heller ingen åpenlys politisk virksomhet inne i Iran. Det iransk-kurdiske området er sterkt overvåket av iranske myndigheter og det er ikke mulig å drive åpenlys politisk aktivitet for KDPI der. Slik virksomhet vil innebære stor fare både for de som utøver slik virksomhet og beboerne i landsbyene. Det er derfor svært lite sannsynlig at KDPI tar sjansen på å drive slik virksomhet som A har forklart seg om inne i Iran.

A har også forklart i asylintervjuet at han var med på feiringen etter KDPIs 12. kongress. Denne kongress fant imidlertid sted i november 2000, på et tidspunkt hvor A etter egne opplysninger ikke befant seg i Irak. A har først under sin forklaring i tingretten endret forklaring på dette punkt. Dette svekker As troverdighet ytterligere.

Hva gjelder vitneforklaringene fra C, D og E kan disse ikke tillegges nevneverdig vekt. De forklarer alle at A var peshmerga i 2001 til 2003, og at KDPI på den aktuelle tiden var på streif og drev propagandavirksomhet inne i Iran. Dette står i strid med kjent Landinfo og svekker vitnenes troverdighet. I tillegg har alle vitnene en tilknytning til A.

Når det gjelder de skriftlige bekreftelsene fra KDPI og KDP kan disse ikke tillegges vekt. Bekreftelsen A hadde med seg når han ankom Norge fremstår som et ferdig utfylt prefabrikkert standardskjema og inneholder lite konkret informasjon. Bekreftelsene innhentet i ettertid følger ikke de rutinene KDPI selv har vedtatt for utstedelse av slike bekreftelser. KDPI er kjent med at det eksisterer uriktige bekreftelser, og har derfor laget rutiner for hvordan disse skal utstedes.

Det kan således ikke legges til grunn ved asylvurderingen at A var peshmerga for KDPI i 2001 til 2003 slik han har forklart. Subsidiært anføres at dersom han eventuelt har deltatt i slik aktivitet, er det uansett ingen forhold som tilsier at dette er kjent for iranske myndigheter. At han selv søkte og fikk innvilget pass fra den iranske ambassaden i Oslo i 2007 underbygger at han ikke er i de iranske myndigheters søkelys.

Hva gjelder den politiske aktivitet i Norge anføres at denne ikke er av en slik art eller omfang at han står i reell fare for forfølgelse ved en retur til Iran.

I asylintervjuet i 2003 sa A at han ville fortsette sin politiske aktivitet i Norge. I saksgangen for utlendingsmyndigheten er det imidlertid ingen opplysninger eller spor om slik virksomhet før etter UDIs avslag på permanent oppholdstillatelse i august 2011. Med unntak av bekreftelser fra KDP i Norge foreligger det ingen konkret og tidsnær dokumentasjon som underbygger slik virksomhet.

Hvorvidt politisk virksomhet i Norge kan gi grunnlag for opphold beror på en konkret vurdering. Ved denne vurderingen står arten og omfanget av aktiviteten sentralt.

Det er opplyst at A var nestleder i KPDs lokale avdeling i Oslo og Akershus fra 2008-2009 og at han er varamedlem til styret i KDP i Norge i dag. Han har opplyst at hans arbeid primært har bestått i kontakt med medlemmer og oppfordring til deltakelse i demonstrasjoner og lignende. Han fremstår ikke som noen synlig opposisjonsleder, og han skiller seg ikke ut fra den store mengden eksilaktivister i Norge eller andre land.

Det er et aktivt eksilmiljø fra Iran i Norge og andre land. Totalt er det snakk om omkring 4-5 millioner eksiliranere rundt i verden. Veldig mange av disse er kritiske til det iranske regimet. Iranske myndigheter har ikke mulighet til å overvåke og eventuelt forfølge alle disse menneskene. Det er således bare personer av sentral betydning og lederskikkelser i de opposisjonelle miljøene som står i reell fare for forfølgelse ved retur til Iran. A har ingen slik sentral posisjon. Det foreligger følgelig ingen feil ved UNEs bevisvurdering og rettsanvendelse.

Det ble nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken

Lagmannsretten skal prøve gyldigheten av UNEs avslag på As søknad om asyl og beslutningen om at han ikke har vern mot utsendelse.

Ved vurderingen er det UNEs siste beslutning av 6. august 2014 om ikke å omgjøre de tidligere vedtak som formelt skal prøves, jf. Rt-2013-1101 avsnitt 24. A har ikke rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av de tidligere vedtak. I den utstrekning det i beslutningen av 6. august 2014 er vist til tidligere vedtak, vil imidlertid begrunnelsene i de tidligere vedtakene være av relevans.

Det sentrale spørsmål i saken er om A har krav på asyl i medhold av utlendingsloven § 28. Dette må vurderes på grunnlag av faktum slik det var på vedtakstidspunktet. Det er likevel anledning til å legge vekt på nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81.

Domstolene har full overprøvingskompetanse ved vurderingen av om vilkårene for asyl i utlendingsloven § 28 er oppfylt. Det kan imidlertid være grunn til å utvise en viss tilbakeholdenhet ved overprøvingen av utlendingsmyndighetenes vurdering der denne fremstår som forsvarlig og bygger på særlig fagkunnskap, jf. blant annet Borgartings lagmannsretts dommer i LB-2014-149931, LB-2010-64385 og LB-2008-124644.

Utlendingsloven § 28 første ledd og annet ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første og annet ledd må lagmannsretten foreta to overordnede vurderinger. Lagmannsretten må først foreta en bevisvurdering, der retten tar stilling til om det anførte asylgrunnlaget kan legges til grunn. Dersom asylgrunnlaget kan legges til grunn må det deretter foretas en risikovurdering. De to vurderingene henger imidlertid i en viss grad sammen, slik det fremgår i det følgende.

I forarbeidene til utlendingsloven § 28, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), er det på side 88 slått fast at det i utgangspunktet er søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt dette er mulig. Samtidig følger det av forvaltningsloven § 17 at forvaltningen har plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Videre er det myndighetene som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere utlendingen til hjemlandet. Eventuell tvil om beskyttelsesbehovet vil derfor til en viss grad måtte komme søkeren til gode. I proposisjonen på side 414 er dette oppsummert slik:

Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

I Rt 2011 avsnitt 45-46 er rettstilstanden av Høyesterett oppsummert som følger:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Utgangspunktet er således at det gjelder et senket beviskrav ved vurderingen av asylgrunnlaget, forutsatt at asylsøkeren er troverdig og har bidratt til å opplyse saken. I de tilfellene der asylsøkeren generelt ikke er troverdig og/eller ikke bidrar til å opplyse saken, er det imidlertid ikke grunn til å operere med et slikt senket beviskrav. Det vises her blant annet til Borgarting lagmannsretts avgjørelser i LB-2011-23448, LB-2012-162243 og LB-2013-50622.

Lagmannsretten går nå over til den konkrete bevisvurderingen av asylgrunnlaget. Sentralt her står As asylforklaring. For å vurdere troverdigheten av As forklaring vil det også være relevant å trekke inn andres forklaringer og øvrige bevis i saken.

Som nevnt innledningsvis søkte A om asyl ved ankomst til Norge 26. september 2003.

I hans egenerklæring av 1. oktober 2003 opplyste han at han hadde vært peshmerga for KDPI. Han forklarte at han og hans familie ble undertrykt av det iranske islamske regimet, og at han for å frigjøre seg fra denne undertrykkelsen meldte seg som peshmerga for KDPI. Han opplyste å ha forlatt Iran og meldt seg som peshmerga for KDPI i 2001 og at han var peshmerga for partiet i to år frem til han i 2003 reiste til Europa og videre til Norge. Han forklarte også at hans far har vært peshmerga og satt fengslet som politisk fange, og at hans onkel og fetter har vært peshmerga.

I asylintervjuet av 15. oktober 2003 utdyper A sin asylforklaring ytterligere. I hovedtrekk forklarte A følgende i asylintervjuet:

Han kommer fra en politisk familie, og at flere av hans familiemedlemmer har vært, og er, aktive medlemmer i KDPI. Blant annet var hans far tidligere peshmerga og fengslet på tredje året for sin tilknytning til partiet. Han opplyste også at hans onkel og fetter hadde vært peshmerga.

Videre forklarte han at han begynte sin aktive karriere for KDPI i hjembyen Y ca. 16 måneder før han reiste til Irak. Han delte ut aviser og traktater i forbindelse med spesielle merkedager, og CDer med taler holdt av nå avdøde KDPI-ledere som Ghasemlou og Sharafkhandi. Han hadde ikke noe direkte kontakt med KDPI på dette tidspunkt, men bare kontakt med én person i forbindelse med denne virksomheten, F. Etter at F ble arrestert av iranske myndigheter, flyktet han over til Irak og meldte seg for KDPIs hovedkvarter i Nord-Irak. F fikk fire års fengsel. Han var redd for at F skulle ha tilstått og gitt hans navn til myndighetene.

Etter at han kom til KDPIs hovedkvarter i Nord-Irak høsten 2001, gikk han gjennom en prosess for å blitt tatt opp som peshmerga. Han ble holdt i hovedkvarteret i 30 dager, mens organisasjonen sjekket hans bakgrunn, og om han var spion for myndighetene i Iran. Etter dette deltok han i opplæring over to måneder, hvor han fikk militær trening, opplæring i kurdisk historie og KDPIs historie, oppbygning og ideologi, samt politikk. Da opplæringen var over fikk han et kort som identifiserte ham som geriljasoldat for KDPI. Deretter ble han organisert i en av styrkene (hez). Han forklarte at styrkene (hez) ble organisert i henhold til hvilken by i Kurdistan du kom fra. I forklaringen gir han også relativt detaljerte opplysninger om organiseringen av sitt hez og navnene på sine overordnede.

Når det gjelder hva han gjorde som geriljasoldat, forklarte han at de ventet på oppdrag de skulle få, og at de som regel drev propaganda for partiet i landsbyer i Iran. Han var mye i X, som er et fjellområde på grensen mellom Iran og Irak. Han forklarte at de var i mange landsbyer i Iran, og navnga flere av de landsbyene hadde vært i. Han fortalte også at det var enklere å drive propagandavirksomhet i disse landsbyene enn det var i byene i Iran. Hva gjelder propagandavirksomheten de utøvet, forklarte han at dette besto i utdeling av KDPIs aviser, samling av folk i landsbyenes moskeer hvor det ble fortalt om partiets politikk, samt avsløringer av iranske myndigheters utspill i aktuelle saker. De spilte også KDPIs radiosendinger over moskeenes høyttaleranlegg, samt samlet inn økonomisk støtte til KDPI. Andre drev rekrutteringsvirksomhet, men dette var ikke en del av hans ansvarsområde. Det var ikke enkelt å drive denne virksomheten, og de ble ofte angrepet av iranske styrker.

A forklarte videre at han deltok i militære konfrontasjoner i Iran til sammen syv ganger, hovedsakelig ved at de ble angrepet av jash (styrker fra de lokale myndigheter) eller av Sepah Pasdaran (revolusjonsgarden). Konfrontasjonene skjedde gjerne fordi de ble utsatt for bakhold etter at de hadde vært i en landsby. Han trodde dette skjedde fordi det var spioner og forrædere i landsbyene de besøkte som kontaktet de iranske styrkene. Han forklarte også at han var med på to konfrontasjoner der KDPI angrep. Angrepene ble iverksatt fordi de iranske myndighetene plaget den lokale befolkningen, og KDPI bestemte da at de kunne lage feller for myndighetenes styrker. Siste gang han var med på en slik konfrontasjon var omtrent fire måneder før han dro fra Irak. Dette skjedde i Gagash-området. Han mistet en kamerat i sammenstøtet, som han navngir.

På spørsmål om han hadde deltatt på KDPIs 12. kongress svarte han at han ikke var med på møtene. Han var for ung til å ha stemmerett, men han hadde deltatt på feiringen etter kongressen. Han opplyste at kongressen fant sted i 1380 (2001-2002).

Av forklaringen fremgår videre at A besluttet å slutte som peshmerga fordi han var lei av å flykte. Situasjonen for geriljasoldatene ble vanskeliggjort etter den amerikanske invasjonen av Irak, både på grunn av de amerikanske styrkenes nærvær, og ved at Iran trappet opp sin beredskap i grenseområdene. De ble også presset av de kurdiske partiene i Irak. Han nevnte også som grunnlag for beslutningen at Etelaat (den iranske sikkerhetstjenesten) sendte hans mor over til Irak tre ganger for å overtale ham til å returnere. Myndighetene var godt informert om hans virksomhet for KDPI, blant annet oppsøkte de moren da han var ferdig med opplæringen, og sa at det nå var på tide at han kom tilbake siden han hadde fullført opplæringen. Siste gang moren oppsøkte ham i Irak var ca. tre måneder før han dro fra Irak. Iranske myndigheter presset også hans far i fengselet for å få ham til å overgi seg.

På spørsmål om hva han trodde ville skje ved retur til Iran, svarte han at det er veldig klart at KDPI er erklært som et ulovlig parti i Iran, og at han som geriljasoldat for KPDI kom til å bli tatt og straffet veldig hardt. Han visste ikke om det var snakk om fengsling eller henrettelse.

Lagmannsretten bemerker at As asylforklaring fremstår som relativt omfattende og detaljert. Han navngir flere av de personene han har vært i befatning med som peshmerga for KDPI, eksempelvis lederne for hans hez, og han gir konkrete opplysninger om steder han har vært. Han gjør også grundig rede for rekrutteringsprosessen da han skal ha blitt tatt opp som peshmerga. Den beskrivelse han gir av denne prosessen stemmer godt overens med rekrutteringsprosessen til KDPI, slik denne er beskrevet i Landinfos rapport av 7. september 2010. Han gir også en relativt detaljert beskrivelse av hvordan KDPIs virksomhet og peshmerga-styrkene er organisert. Han har i det alt vesentlige også holdt fast ved sin opprinnelige asylforklaring. Etter lagmannsrettens syn bidrar dette til å styrke troverdigheten av As fremstilling.

At A var peshmerga for KDPI fra høsten 2001 til høsten 2003 underbygges også av vitneforklaringene fra C, D og E.

C kom til Norge i 2012 og fikk samme år innvilget asyl som tidligere peshmerga for KDPI. Han forklarte at han hadde vært peshmerga fra 2002 til 2011, og at han møtte A i KDPIs leir i Nord-Irak i begynnelsen av 2002. De møtte hverandre først i mottakssenteret der de var til undersøkelse for opptak som peshmerga. Deretter deltok de sammen under to måneders opplæring i KDPIs opplæringsleir. Totalt var de sammen i ca. fire måneder i denne perioden. Etter endt opplæring ble de sendt til ulike organer i KDPI og befant seg derfor på ulike steder. C ble værende som vakt i opplæringssenteret i Koye, mens A ble sendt til et annet senter der han hadde militære oppgaver. Forklaringen fra C styrkes ved at det er fremlagt et bilde som skal være tatt i Nord-Irak i 2002 hvor C og A sammen med flere andre, herunder en leder i KDPI ved navn G, skal være avbildet. Både A og C har bekreftet at de to er med på bildet, og dette er ikke bestridt av staten.

D forklarte via telefonavhør fra Nord-Irak at A hadde vært peshmerga for KDPI, og at han hadde møtt ham i opplæringssenteret rundt 2001. D opplyste at han selv hadde vært peshmerga fra 1987 og at han i dag var en av kommandantene i partiet. Han kjente også til at flere av As familiemedlemmer har vært og er peshmerga, og han bekreftet at As bror er i Nord-Irak som peshmerga nå.

E er styreleder for KDP i Norge. Han forklarte at han ble medlem av KDPI i 1988 da han befant seg i Iran, og at han hadde vært medlem i Norge siden han kom hit i 2001. Han bekreftet også at A hadde vært peshmerga for KDPI fra 2001 til 2003. Opplysninger om dette hadde han innhentet fra KDPs hovedkvarter i Nord-Irak og fra KDPs avdeling i Sverige.

Etter lagmannsrettens oppfatning styrkes troverdigheten av As forklaring også av opplysningene om at flere av hans nære familiemedlemmer er eller har vært peshmerga for KDPI. Han har opplyst at både onkelen og fetteren tidligere var peshmerga for KPDI, og at de begge har fått asyl i Norge på dette grunnlag. Dette er ikke bestridt av staten. Videre har han forklart at hans far var peshmerga og at hans bror for tiden er peshmerga. Det er også fremlagt flere bilder av en person bevæpnet som peshmerga, som opplyses å være As bror.

Når staten ikke har funnet As asylforklaring om at han var peshmerga fra 2001 til 2003 troverdig, er dette primært begrunnet i at staten ikke finner hans opplysninger om den virksomhet han skal ha bedrevet som peshmerga i Iran forenlig med kjent landinformasjon.

I UNEs beslutning av 6. august 2014 uttales det blant annet følgende om dette:

UNE la ved tidligere vurdering ikke til grunn at klageren hadde drevet geriljavirksomhet for KDPI i Iran, fordi det ikke var noen form for militær aktivitet i Iran på den tiden klageren anførte at han var militært aktiv. UNE la også til grunn at klageren ikke kunne ha vært på festen for årskongressen for KDPI idet den fant sted i Irak et år før han selv sier at han kom til Irak. Forsåvidt gjaldt hans anførsler om at han hadde drevet propagandavirksomhet i moskeer mv, ble heller ikke dette lagt til grunn som sannsynlig, jf. at dette ikke var forenlig med landinformasjon. Det ble også vist til at han ikke kunne fremlegge noen form for dokumentasjon som kunne tilsi at han hadde vært ettersøkt av iranske myndigheter, verken som følge av hans angivelige tilknytning til KDPI eller hans angivelige militære aktivitet. Han hadde heller ikke på noe tidspunkt vært i kontakt med iranske myndigheter som følge av tilknytningen/aktiviteten.

I vedtaket av 20. juni 2006 er UNEs vurderinger på dette punkt noe ytterligere utdypet. Her uttales blant annet følgende:

Nemnda har merket seg klagerens anførsel om at han var geriljasoldat, såkalt peshmerga, og har drevet geriljavirksomhet inne i Iran ved flere anledninger. Etter den landkunnskap nemnda sitter inne med, har ikke KDPI drevet slik geriljavirksomhet inne i Iran på flere år, siden slutten av 1990-tallet.

KDPI har selv, etter partiets 12. kongress i november 2000, uttalt at det vil avstå fra militær aktivitet og konsentrere seg om politiske virkemidler i kampen for sine mål. Dette i lys av den noe endrede politiske situasjonen i Iran etter at den reformvennlige president Khatami kom til makten. Heller ikke UNHCR eller andre aktører i området har opplysninger som tilsier at KDPI på denne tiden drev noen som helst form for militær aktivitet inne i Iran.

Nemnda finner det derfor ikke sannsynliggjort at klageren har drevet geriljavirksomhet inne i Iran, og legger ikke klagerens forklaring til grunn på dette punkt.
[...]
Nemnda finner også grunn til å bemerke at klageren oppgir feil årstall når han sier at KDPIs 12. kongress fant sted 1380 (2001-02). Det korrekte er at denne kongressen fant sted i november 2000, nesten ett år før klager har opplyst at han kom til Irak. Klageren kan således ikke ha vært til stede under festen i etterkant av kongressen slik han har hevdet. Dette bidrar til å svekke søknadens troverdighet.

Videre har nemnda merket seg at klageren skal ha drevet propagandavirksomhet inne i Iran blant annet i form av møtearrangementer i moskeer og kringkasting av KDPIs radiosendinger over moskeenes høyttalere. I likhet med direktoratet finner nemnda det lite sannsynlig at klageren har bedrevet slik virksomhet i den grad han har forklart. Det vil medføre en svært høy risiko å holde slike møter, i den grad det i det hele tatt kan la seg gjøre, all den tid moskeenes ledes av regimetro mullaher. Iranske myndigheter er også til stede i de aller fleste områder, enten i form av tjenestemenn eller spioner, noe klageren selv sier. Dette gjør at en virksomhet av en så offentlig karakter som den klageren beskriver fremstår som lite sannsynlig. Virksomheten som klageren beskriver henger heller ikke sammen med det faktum at KDPIs virksomhet inne i Iran etter det nemnda har kjennskap til, drives i det stille. En så åpenlys propagandavirksomhet er ikke i tråd med den kunnskap nemnda sitter inne med.

Nemnda finner således ikke å kunne legge til grunn den beskrevne virksomheten.

Av Landinfos rapporter av 7. september 2010 og 8. oktober 2010 fremgår at KDPIs politiske virksomhet i KRG-regionen er regulert av KRG, og at partiet ikke får lov til å gjennomføre væpnede aksjoner på iransk territorium, eller utøve annen virksomhet som kan skade KRGs forhold til Iran. Det samme gjelder tilsvarende for Komala, som er et annet iransk-kurdisk eksilparti med tilhold i den kurdiske delen av Nord-Irak.

Om KDPIs politiske aktivitet heter det blant annet følgende i rapporten av 8. oktober 2010 side 8:

Ifølge H styrer partiledelsen i Khoysanjak eksilpartiene i utlandet og partiet i Iran. Etter at partiet i 1995 oppga sin militære tilstedeværelse i Iran, kan virksomheten grovt sett deles i to. Den ene delen av virksomheten omfatter bruk av TV, radio, aviser og Internett fra utlandet for å spre nyheter og annen informasjon. Partiet kringkaster radio og TV på farsi og kurdisk. Hovedsenderen er i Paris hvor også KDPIs europeiske hovedkontor holder til. Den andre delen av virksomheten drives av partiets medlemmer og sympatisører i Iran.

H bekreftet at KRG ikke tillater KDPI å drive militær eller annen utadrettet politisk virksomhet mot Iran fra irakisk jord. Det skyldes særlig PUKs [Irakisk-kurdisk parti - lagmannsrettens bemerkning] sterke behov for et godt forhold til Iran. PUK og Iran har inngått avtale om å begrense iranske eksilpartiers mulighet for aktivitet både i KRG-regionen og i Iran.

På side 11 i samme rapport står det imidlertid også følgende om streif over grensen til Iran:

Manglende handlefrihet og restriksjoner til tross, ifølge en svensk forsker i statsvitenskap ved Georgetown University i Washington D.C. (møte i april 2010) har komala-partiene hatt noen væpnede streif over grensen til Iran. Det er gjerne snakk om små streif, med grupper på 5-6 personer.

Også forskerne Hashem Ahmadzadeh og Gareth Stansfield ved Essex University i Storbritannia (2010, s. 27) viser til at streif over grensen fortsatt foregår. I august 2009 ble elleve peshmerga fra KDPI, KDP og Komala drept på forskjellige steder etter å ha krysset grensen til Iran.

H i KDPI bekreftet overfor Landinfo at en gruppe på 4-5 peshmerga fra KDPI dro på streif over grensen til Iran i 2009. Disse ble oppdaget og drept av iranske soldater. Ifølge H er det lett å krysse grensen til Iran på ulovlig vis. Men det er ikke ufarlig, også på grunn av alle minene på iransk side som myndighetene ikke har fjernet. Hver måned blir noen drept etter å ha gått på miner som flytter seg med regn og snø.

I sin forklaring for lagmannsretten utdypet landrådgiver Sidsel Wiborg fra Landinfo informasjonen om kurdernes situasjon i Iran. Hun forklarte at partiet KDPI er ulovlig i Iran, og at partiet ble drevet i eksil etter den iranske revolusjonen i 1979. Videre forklarte hun at KDPI har sitt hovedkvarter i de kurdiske områdene i Nord-Irak, og at de av KRG ikke får gjøre noe som kan skade KRGs forhold til Iran. Dette innebærer at KDPI ikke får drive væpnet eller annen politisk virksomhet i Iran. Hun forklarte også at det iranske samfunnet er så strengt overvåket og regulert at KDPI ikke har mulighet til å drive åpen politisk virksomhet i landet. Hun fortalte at eksilpartiene hevder de har en type virksomhet inne i Iran, men at alle partiene er vage med hensyn til hva virksomheten nærmere består i.

Wiborg forklarte at hun var kjent med episoden i 2009, der 4-5 peshmerga fra KDPI ble drept etter streif over grensen til Iran. Hun mente imidlertid at slike streif skjer i veldig liten grad. Hun opplyste videre at det skjer mye smugling og kriminell virksomhet i det aktuelle området, og at det derfor var vanlig at de som beveger seg i området bærer våpen. Hun opplyste også at iranske myndigheter ved enkelte anledninger går til væpnede aksjoner mot smuglere i grenseområdene, og at de iranske myndighetene påstår å ha drept omkring 40 smuglere i området gjennom noen år.

I forklaringen for lagmannsretten utdypet A ytterliggere noe om den virksomhet han skal ha deltatt i som KDPI peshmerga inne i Iran. Han forklarte at det er riktig at KDPI på 1990-tallet avsluttet den militære aktiviteten i Iran. Den aktivitet som ble avsluttet var imidlertid større militære aksjoner hvor KDPI hadde styrker på 50-100 mann i kamper inne i Iran. Han forklarte at KDPI etter dette hadde fortsatt med å sende mindre grupper på ca. 5-7 peshmerga-soldater på streif inn Iran. Det var slik aktivitet han hadde deltatt i. Gruppenes primære oppgave var å drive propaganda for partiet i landsbyer i den kurdiske delen av Iran. De ble aldri lenge i landsbyene, da faren for å bli oppdaget av iranske styrker var stor. De pleide derfor bare å være inne i landsbyene noen timer, før de igjen trakk seg ut og gjemte seg i fjellene. Dette var ikke ufarlig, og ved en del anledninger ble de oppdaget og angrepet av iranske styrker. Han forklarte for lagmannsretten at han også ved én anledning hadde deltatt i en militær operasjon hvor de hadde angrepet iranske styrker. Vitnene C og D bekreftet begge at A har vært med på slike streif som han har forklart seg om, og begge bekreftet at denne type streif er en del av den aktivitet KDPI driver med. C forklarte at han også selv hadde deltatt på et slikt streif i 2008.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det A har forklart om sin virksomhet som peshmerga-soldat i 2001 til 2003, ikke er så uforenlig med kjent landinformasjon at han må sies å ha lite troverdighet.

Lagmannsretten viser i denne sammenheng blant annet til informasjonen fra Landinfo om at en gruppe på 4-5 peshmerga fra KDPI dro på streif over grensen til Iran i 2009, hvor disse ble oppdaget og drept av iranske soldater. Dette viser at denne type streif og væpnede konfrontasjoner har funnet sted, til tross for at KDPI av KRG er pålagt ikke å drive væpnet eller annen politisk virksomhet i Iran. Etter lagmannsrettens syn fremstår det svært lite sannsynlig at hendelsen i 2009 er det eneste tilfellet av slike streif som peshmerga fra KDPI har foretatt.

Det vises videre til opplysningene fra Landinfo om at også mindre grupper fra Komala-partiene skal ha foretatt slike væpnede streif over grensen til Iran. Dette til tross for at Komala-partiene er pålagt like strenge restriksjoner av KRG som KDPI.

Det vises også til at vitnene C og D har bekreftet at slike streif har forekommet, og at A har deltatt i slike streif.

Videre vises det til opplysningene om at det er vanlig at de som beveger seg i de aktuelle grenseområdene bærer våpen. Det er snakk om utilgjengelige fjellområder, hvor mulighetene for å skjule seg og bevege seg uoppdaget er store. Ut fra dette fremstår det ikke usannsynlig at mindre grupper av bevæpnede peshmerga kan bevege seg i området, slik A har forklart. Det er også opplyst at iranske myndigheter har hatt mange væpnede aksjoner mot smuglere i området, og at flere smuglere er blitt drept. Det er således ikke ukjent at væpnede konfrontasjoner forekommer i området, og lagmannsretten finner ikke å kunne utelukke at noen av disse konfrontasjonene er mellom iranske styrker og mindre peshmerga-grupper.

Etter lagmannsrettens syn er det relativt sannsynlig at opplysninger om slike streif og væpnede trefninger mellom iranske styrker og peshmerga blir lite kjent for omverdenen. De iransk-kurdiske eksilpartiene har klar interesse av å holde opplysninger om dette skjult av hensyn til forholdet til KRG, mens iranske myndigheter kan ha interesse av ikke å opplyse om slik kurdisk opposisjonell virksomhet.

Av Landinfos rapport fremkommer også at KDPI opplyser å drive virksomhet i Iran. Sett i lys av dette er det ikke usannsynlig at A kan ha vært med å drive propagandavirksomhet i landsbyer i den kurdiske delen av Iran, slik han har forklart. I asylforklaringen fortalte han at slik virksomhet ble drevet i mindre landsbyer, hvor iranske styrker ikke var til stede. Han forklarte at det ikke var lett, og at de ofte ble angrepet av iranske styrker. Han trodde dette skjedde fordi det var spioner og forrædere i landsbyene de besøkte som kontaktet de iranske styrkene.

Hva gjelder As forklaring om tilstedeværelsen på feiringen av KDPIs 12. kongress, finner lagmannsretten ikke grunn til å legge nevneverdig vekt på dette. I retten har A forklart at dette beror på en misforståelse. Han forklarte at det mellom hver kongress kan holdes flere polygom (partimøter), og det han hadde deltatt på var en fest etter et slikt partimøte avholdt ca. 1-2 år etter den 12. kongress. Lagmannsretten finner det sannsynlig at motstriden i forklaringene på dette punkt kan skyldes en misforståelse. Forklaringen knyttet til dette fremstår ikke som noe sentralt punkt i asylintervjuet, og detaljerene og presisjonen i svaret kan derfor ha blitt påvirket av dette. Bruk av oversettelse/tolking kan også ha bidratt til at presisjonen i den gjengitte forklaringen har blitt svekket.

Lagmannsretten finner etter dette at de påberopte uoverensstemmelsene mellom As asylforklaring og kjent landinformasjon ikke svekker hans generelle troverdighet på en slik måte at man kan se helt bort fra de sentrale trekkene i hans forklaring. Etter lagmannsrettens syn får derfor det senkede beviskrav ved vurderingen av asylgrunnlaget anvendelse i dette tilfelle. Etter en helhetsvurdering av bevisene i saken er lagmannsretten kommet til at det fremstår som noenlunde sannsynlig at A var peshmerga for KDPI fra 2001 til 2003 med opphold på base i Nord-Irak, og at han i denne perioden også deltok på enkelte streif og i væpnede konfrontasjoner med iranske styrker i Iran. Dette må følgelig legges til grunn ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Lagmannsretten har med dette funnet tilstrekkelig bevist fakta som ikke er lagt til grunn i UNEs vedtak. Dette innebærer at UNEs avgjørelse bygger på et uriktig faktum.

Uriktig eller mangelfullt faktisk grunnlag for avgjørelsen vil som utgangspunkt medføre ugyldighet om feilen kan ha virket bestemmende inn på avgjørelsens innhold, jf. blant annet Rt-2009-851 avsnitt 86.

Staten har til dette subsidiært anført at det uansett ikke er noen forhold som tilsier at iranske myndigheter er kjent med at A skal ha deltatt i aktivitet som peshmerga for KDPI fra 2001 til 2003. Lagmannsretten forstår statens anførsel slik at det gjøres gjeldende at det derfor uansett ikke foreligger noen velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur av A til Iran.

Hva gjelder risikovurderingen er det tilstrekkelig at det foreligger en reell fare for forfølgelse. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 uttales det følgende om dette:

Når det gjelder hva som ligger i vilkåret om en «velgrunnet frykt for forfølgelse», må det opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er, som utvalget bemerker, om risikoen er reell.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke usannsynlig at iranske myndigheter kjenner til As tidligere aktivitet som peshmerga for KDPI i grenseområdet mellom Irak og Iran.

Det vises i denne sammenheng blant annet til forklaringen fra landrådgiver Wiborg. Hun forklarte at det kurdiske området i Iran er et sensitivt område som er sterkt overvåket av iranske myndigheter. Hun opplyste at både iranske grensevakter og revolusjonsgarden (etterretningstjenesten) befinner seg i området, og at de iranske myndigheter har mange informanter blant kurderne.

Videre vises det til forklaringen fra D. Han forklarte at det iranske regimet holder oppsyn med hva de de kurdiske eksil-iranerne i Nord-Irak driver med. De iranske myndighetene har kontakter og spioner som jobber for dem i området, og som følger med på deres bevegelser.

Lagmannsretten viser også til opplysningene om at As far skal ha vært fengslet i Iran på grunn av tidligere virksomhet som peshmerga, og at både onkelen og fetteren hans har fått innvilget asyl i Norge som følge av sin tilknytning til KDPI. Etter lagmannsrettens vurdering øker dette sannsynligheten for at iranske myndigheter også følger med på hva slags virksomhet A har bedrevet.

Det vises også til at A har drevet en viss politisk aktivitet for KDPI, og senere KDP, etter at han kom til Norge. Han har blant annet vært nestleder for KDPs lokalavdeling i Oslo og Akershus og han er varamedlem til styret i KDP i Norge. Han har også en blogg hvor han opplyser at han har vært peshmerga for KDPI og hvor han har publisert regimekritiske ytringer og politiske oppfatninger. Det er også fremlagt bilder av A som deltaker på politiske møter for KDP og ved demonstrasjoner mot det iranske regimet. Etter lagmannsrettens syn fremstår ikke A som noen sentral opposisjonell leder for KDP i Norge, men lagmannsretten finner det likevel ikke usannsynlig at iranske myndigheter kan holde et visst oppsyn med ham på grunn av denne virksomheten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på As politiske virksomhet i Norge.

Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det forhold at A fikk innvilget pass av den iranske ambassaden i Oslo i 2007, i nevneverdig grad reduserer risikoen for forfølgelse ved retur til Iran.

Hva gjelder risikoen ved retur til Iran for en tidligere peshmerga fra KDPI vises blant annet til UDIs praksisnotat av 1. januar 2010 (sist endret 29. januar 2014) vedrørende asylpraksis i Iran. Her uttales blant annet følgende på side 6-7:

Direktoratet legger til grunn at iranske myndigheter tradisjonelt har reagert svært strengt mot politisk aktivitet som har regimeendring eller løsrivelse fra Iran som mål, og som iranske myndigheter har ansett som en trussel mot regimet. Tidligere er det idømt lange fengselsstraffer for eller henrettelser av medlemmer av forbudte opposisjonsgrupperinger som Mujahedin e-Khalq organization (MKO - Folkets Mujahedin) og Kurdistans demokratiske parti Iran (KDPI). Det er lite som tyder på at disse organisasjonene driver noen form for organisert aktivitet innad i Iran i dag, men slik aktivitet kan likevel ikke utelukkes.
[ ... ]
Dersom søkeren risikerer forfølgelse på grunnlag av politisk aktivitet for eller tilknytning til en organisasjon som har regimeendring/løsrivelse fra Iran som mål, og iranske myndigheter er/vil bli kjent med eller mistenker slik aktivitet, gis beskyttelse (asyl) etter ul § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd.

Hvor den politiske aktiviteten først er påbegynt etter utreisen fra Iran, og den ikke har tilknytning til noen tidligere aktivitet i hjemlandet, skal søkeren som hovedregel likevel gis beskyttelse (asyl) etter samme bestemmelse, dersom direktoratet mener at søkeren risikerer forfølgelse ved retur. [ ... ]

Det vises også til en rapport fra den danske udlændingestyrelsen av september 2013 (Iranian Kurds - On Conditions for Iranian Kurdish Parties in Iran and KRI, Activities in the Kurdish Area of Iran, Conditions in Border Area and Situation of Returnees from KRI to Iran) side 16, der det opplyses at UNHCR skal ha sagt at medlemmer av KDPI vil få omkring to til ti års fengsel dersom de blir arrestert av iranske myndigheter, og at de vil bli torturert for å tilstå eller avsløre navn på andre KDPI medlemmer.

Lagmannsretten finner etter dette at det det ikke er usannsynlig at iranske myndigheter kjenner til As aktivitet som peshmerga for KDPI, og at det følgelig foreligger en velgrunnet frykt for forfølgelse ved retur av A til Iran.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at UNEs beslutning om ikke å omgjøre tidligere vedtak om avslag på søknad om asyl mv bygger på et uriktig faktisk grunnlag, og at denne feilen klart kan ha virket bestemmende inn på avgjørelsens innhold. UNEs beslutning må følgelig anses som ugyldig.

Sakskostnader

Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til, har A vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på dekning av sine sakskostnader for lagmannsretten.

Ved prøving av Oslo tingretts sakskostnadsavgjørelse skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Etter hovedregelen har A derfor krav på å få erstattet sine sakskostnader også for tingretten.

Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å fravike hovedregelen, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

As prosessfullmektig har fremlagt sakskostnadsoppgave for lagmannsretten for salær og omkostninger på totalt kroner 111 175 inkl. mva. I tillegg kreves eventuelle rettsgebyrer og andre lovbestemte utgifter. Ankegebyret for lagmannsretten utgjør kroner 23 220, og det er ikke påløpt andre lovbestemte utgifter. Staten har ikke hatt innvendinger til omkostningsoppgaven, og lagmannsretten finner de krevde sakskostnader nødvendige og rimelige, og tilkjenner sakskostnader for lagmannsretten med totalt kroner 134 395 i samsvar med sakskostnadsoppgaven, jf. tvisteloven § 20-5.
For tingretten fremla As prosessfullmektig en sakskostnadsoppgave for salær og omkostninger på totalt kroner 111 537,50 inkl. mva. I tillegg ble det krevd eventuelle rettsgebyrer og andre lovbestemte utgifter. Rettsgebyret for tingretten utgjorde kroner 6 880, og det er ikke påløpt andre lovbestemte utgifter. Staten hadde heller ingen innvendinger til denne oppgaven, og lagmannsretten tilkjenner sakskostnader for tingretten med totalt kroner 118 417,50 i samsvar med sakskostnadsoppgaven, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 6. august 2014 om ikke å omgjøre tidligere vedtak av 20. juni 2006 og 3. juli 2013 er ugyldig.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til A 134 395 - etthundreogtrettifiretusentrehundreognittifem - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda til A 118 417,50 - etthundreogattentusenfirehundreogsytten50/100 - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
Latest changes
  • Ny: LB-2014-199848 Beskyttelse (asyl). Omgjøring. Iran. (10/27/2015)

    Lagmannsretten fant at UNE sin beslutning om å ikke omgjøre avslag på søknad om beskyttelse (asyl) bygget på et uriktig faktum. Lagmannsretten fant det tilstrekkelig bevist at den ankende part hadde vært peshmerga for KDPI i Iran. Da feilen kunne ha virket inn på avgjørelsens innhold ble UNE sin beslutning ansett som ugyldig.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo