To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2015-58493
Documentdate : 06.10.2015

Utvisning. Forholdsmessighet. Lang tilknytning. Straff.


Lagmannsretten kom til at et vedtak om utvisning ikke var uforholdsmessig for en som kom til Norge som 15-åring. I løpet av en periode på 20 år fra han var 19 år fikk han til sammen 17 straffedommer, hvorav flere gjaldt uprovosert grov vold. Det at det i dag ikke er mulig å tvangsreturnere etiopiske borgere, kunne ikke ha noen betydning.

Saken gjelder:

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) beslutning av 28. oktober 2014 om ikke å omgjøre UNEs vedtak av 29. februar 2013 om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Hovedspørsmålet er om vedtaket om utvisning er et uforholdsmessig inngrep etter utlendingsloven § 70. 

Sakens bakgrunn:

Tingrettens saksfremstilling kan legges til grunn for lagmannsrettens behandling, jf. tvisteloven § 29-16 andre ledd, og fra denne gjengis:

«A (A) er født den 0.0.1975 i X, Ogaden i Etiopia. Ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak av 30. mai 1989 fikk hans far B innvilget søknad om politisk asyl i Norge i medhold av fremmedloven § 2, jf flyktningkonvensjonen art. 1A. Som grunnlag for sin søknad om asyl anførte faren at han var aktivt medlem i en organisasjon ved navn Ogadenia Liberation Front (ONLF). Ved UDIs vedtak av 2. mai 1990 fikk As mor med seks barn inkludert A innvilget oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med As far. A fikk utstedt reisebevis til Norge den 2. juli 1990. Ved UDIs vedtak av 4. januar 1994 fikk A innvilget bosettingstillatelse i medhold av utlendingsloven § 12 og utlendingsforskriften 1990 § 43.

A vokste opp i et område i Etiopia som grenser til Somalia, som blir kalt Ogaden eller Somalia-området. Språket i dette området er somalisk. As far flyttet fra familien da A var to år gammel, og A møtte ikke sin far igjen før etter at han kom til Norge. A flyttet sammen med sin mor og søsken fra Etiopia til Somalia i 1988. A var da 13 år gammel. Familien bodde i Somalia fram til de kom til Norge i 1990.

As far dro fra Norge tilbake til Etiopia i 1998. A har i dag sin mor og to søsken bosatt i Norge. Han har også en sønn som i dag er 17 år gammel, og som er under barnevernets omsorg. A har ikke hatt kontakt med sønnen siden 2006.

A er i perioden 1994 til 2014 straffedømt i alt 17 ganger. Flere av dommene gjelder voldsforbrytelser. Han ble fra 1997 til 2004 ved fire anledninger varslet om mulig utvisning som følge av straffbare forhold. Ved UDIs brev av 15. desember 2009 ble han på nytt varslet om mulig utvisning som følge av straffbare forhold. Ved brev av 22. juli 2010 ble han varslet om at UDI vurderte å tilbakekalle hans avledede flyktningstatus.

Ved UDIs vedtak av 3. desember 2010 ble As flyktningstatus tilbakekalt i medhold av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Det ble her vist til at han hadde avledet flyktningstatus fra sin far og at forutsetningen for at A i sin tid hadde fått flyktningstatus var falt bort. Det ble lagt til grunn at det ikke var risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Samme dag fattet UDI vedtak om utvisning og innmelding i SIS. Utvisningen ble besluttet i medhold av utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Det ble i vedtaket vist til at han ved Oslo tingretts dom av 7. februar 2008 ble idømt en straff av fengsel i 1 år og 6 måneder for vold mot sin samboer.

Begge vedtakene ble påklaget, og UNE traff avgjørelse i saken den 29. februar 2012. Klagen ble ikke tatt til følge verken hva gjelder utvisningsvedtaket eller vedtaket om tilbakekall av flyktningstatus.

UNE kom til at vilkårene for utvisning var til stede, og at utvisning med varig innreise- forbud ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor A eller de nærmeste familiemedlemmene, jf utlendingsloven § 70 og EMK art. 8 og barnekonvensjonen art.3. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på A gjentatte ganger var dømt for voldshandlinger, og at han ikke hadde samvær med sin sønn i Norge. UNE kom videre til at A ikke hadde vern mot retur i medhold av utlendingsloven § 73, jf § 28.

Hva gjaldt tilbakekall av flyktningstatus fant UNE at det var grunnlag for tilbakekall av As flyktningstatus i medhold av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Det ble vist til at familiemedlemmer av tidligere ONLF aktivister på generelt grunnlag ikke risikerte forfølgelse ved retur til Ogaden-området, og at det ikke forelå individuelle forhold i saken som tilsa at A vil være utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Det ble vist til at A under enhver omstendighet kunne henvises til å bosette seg andre steder i Etiopia, og at vilkårene for internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd forelå.

A sendte den 13. juni 2013 en begjæring om omgjøring til UNE. Ved vedtak av 22. april og 9. mai 2014 fant UNE at det ikke var grunnlag for å omgjøre tidligere vedtak.

Den 28. august 2014 sendte A varsel om søksmål til UNE etter tvisteloven § 5-2 vedrørende gyldigheten av de to vedtakene. Ved vedtak av 2. september 2014 fastholdt UNE sine tidligere vedtak. UNE besluttet deretter av eget tiltak å foreta en fornyet behandling av utvisningsvedtaket. Den 28. oktober 2014 fattet UNE vedtak om at utvisning med varig innreiseforbud ikke var et uforholdsmessig tiltak sett hen til den alvorlige kriminaliteten A var domfelt for. UNE kom videre til at A ikke var vernet mot retur i medhold av utlendingsloven § 73, jf § 28.

A tok den 29. september 2014 ut stevning og begjæring om midlertidig forføyning. I hovedsaken ble det nedlagt påstand om at UNEs vedtak av 29. september 2012, og senere vedtak om å nekte omgjøring, om utvisning og tilbakekall av flyktningstatus kjennes ugyldig. I begjæringen om midlertidig forføyning ble det nedlagt påstand om at A fikk oppholde seg i Norge inntil Oslo tingrett har avsagt dom i saken.

Staten ved UNE innga den 9. oktober 2014 tilsvar. I hovedsaken ble det nedlagt påstand om frifinnelse. I forføyningssaken ble det nedlagt påstand om at begjæringen ikke tas til følge.

I kjennelse fra Oslo tingrett av 28. oktober 2014 ble begjæringen om midlertidig forføyning ikke tatt til følge.»

Den 12. februar 2015 avsa Oslo tingrett dom med slik slutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes
  2. A, født 0.0.1975 dømmes til å betale 43 125 - førtitretusenhundreogtjuefem- kroner til staten v/Utlendingsnemnda i saksomkostninger innen 2-to-uker etter forkynning av denne dom med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt holdt 29. og 30. september 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avgav forklaring. Staten var representert med sin prosessfullmektig. I tillegg møtte en rådgiver fra UNE, som ikke avgav forklaring. Det ble avhørt et sakkyndig vitne fra Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. 

Den ankende part - A - har i hovedtrekk anført:

Det anføres at tingrettens forholdsmessighetsvurdering etter utlendingsloven § 70 er feil, både hva gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

I vurderingen av tilknytning til Norge tar tingretten ikke tilstrekkelig hensyn til As individuelle og subjektive forhold. Det legges uriktig til grunn at reetablering i Etiopia er mulig. A har ingen familie i Etiopia, da hans mor og søsken bor i Norge, og far er død. Øvrig slekt har flyttet til andre land. A har kun 4-5 års skolegang fra hjemlandet, som i tillegg var oppstykket med flere opphold og bytte av skole. Hans barndom var vanskelig og traumatisk, da han måtte yte praktisk hjelp til geriljaen. A har etter ankomst til Norge aldri fått hjelp til å bearbeide opplevelsene fra barndommen

Tingretten har feilaktig lagt til grunn at A ikke er godt integrert i det norske samfunn på grunn av sin kriminelle løpebane. Hans tilknytning til Norge er sterk. A kom til Norge som barn, hele hans familie bor her, han har gjennomført noe skolegang, hatt arbeid, og han har bodd her i 25 år.

Tingrettens bruk av dommen inntatt i Rt-2009-1432 som veiledende i saken er feil. Det er ikke bare botid som skiller sakene, men også As fravær av familie i Etiopia og hans vanskelige barndom der. Det vises til at utlendingen i Rt-2009-1432 hadde far, flere tanter og én onkel i hjemlandet. Et annet element i vår sak som skiller seg fra nevnte dom er at det i praksis vil være umulig å returnere A til Etiopia. Selv om det kom i stand en returavtale i 2012, fungerer den ikke i praksis. Utvisningens virkning vil være at A kommer til å oppholde seg i Norge, men mister alle rettigheter og alt livsgrunnlag. Dette må vektlegges i forholdsmessighetsvurderingen og taler sterkt mot utvisning, spesielt når Norge tross alt valgte å ta vedkommende i mot som barn og uten ID-dokumenter. I tillegg kommer at det er usikkerhet knyttet til en eventuell retur på grunn av farens tidligere aktivitet.

De kriminelle forholdene som danner grunnlag for utvisning, er alvorlige. Det må dog tas i betraktning at de alvorlige forholdene er knyttet til As rusmisbruk. Han har nå vært hovedsakelig rusfri siden oppstart av siste soning 1. oktober 2014. Det fremgår av epikrisen fra psykisk helsevern Ahus, som hadde ansvaret for oppfølgingen av ham under fengselsoppholdet, at han er motivert for å jobbe med sine problemer, og at han har søkt om frivillig hjelp.

As rusmisbruk startet tidlig i voksen alder. Den er et resultat av ungdomsårene hans etter ankomst til Norge og manglende bearbeidelse av traumer opplevd i Etiopia. Det norske samfunnet må ta ansvar for at A ikke fikk hjelp på et tidligere tidspunkt, og at hans rusmisbruk fikk utvikle seg. Med intet nettverk i hjemlandet og de problemer han nå har, må det legges til grunn at han overhodet ikke vil klare seg ved en eventuell retur.

Det ble nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 29.02.2013 om utvisning og innmelding i SIS og etterfølgende vedtak om å nekte omgjøring er ugyldig.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

Ankemotparten - Staten v/Utlendingsnemnda - har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er korrekt både med hensyn til begrunnelse og resultat. Det må i forholdsmessighetsvurderingen foretas en avveining av de straffbare handlingene opp mot As tilknytning til Norge. Det foreligger 17 straffedommer mot A. Elleve av dommene gjelder vold, hvorav flere uprovosert, blind vold. Den dreier seg om alvorlig og gjentatt kriminalitet, og det har gått ganske kort tid fra løslatelse til ny kriminalitet. Forholdets alvor taler således med styrke for utvisning. Kriminaliteten er utøvet av A i voksen alder etter at han fylte 19 år. Det er følgelig ikke tale om ungdomskriminalitet.

A kom til Norge i 1990 som 15-åring, og han har hatt lang botid i riket. En betydelig andel av denne tiden, ca. seks og et halvt år, har han imidlertid sittet fengslet. Botiden medfører ikke at utvisning er et uforholdsmessig tiltak. Forholdet til sønnen i Norge kan heller ikke gjøre utvisningen uforholdsmessig. Sønnen er nå 18 år, og A har ikke hatt kontakt med ham på flere år. As mor og søsken bor i Sarpsborg, men de er voksne, og den kontakten han har med dem, gjør ikke utvisningen uforholdsmessig.

Kriminaliteten gjennom 20 år har begrenset As mulighet til reell tilknytning til Norge gjennom integrering. Hans CV viser kortfattede arbeidsforhold uten preg av kontinuitet.

A har ikke en ubetydelig tilknytning til Etiopia. Han bodde der og i nabolandet Somalia frem til han var 15 år. Han snakker språket og kjenner kulturen. A tilhører en underklan av familieklanen Darod.

Det ble nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsrettens syn på saken:

1. Innledning

For lagmannsretten gjelder saken kun spørsmålet om utvisningsvedtaket og innmelding i SIS er et uforholdsmessig tiltak overfor A, jf. utlendingsloven § 70. For tingretten gjaldt saken også spørsmålet om gyldigheten av UNEs vedtak om tilbakekall av status som flyktning, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav c, og om utlendingen er vernet mot retur, jf. utlendingsloven § 73.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten. Utvisningsvedtaket er ikke et uforholdsmessig tiltak. A må også erstatte staten v/UNEs saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

2. Vedtaket om utvisning

Domstolenes prøvingskompetanse

Det er UNEs beslutning av 28. oktober 2014 som nå regulerer As rettsstilling for spørsmålet om utvisningsvedtaket er gyldig, jf. Rt-2013-1101 avsnitt 24 og 25. Domstolene kan fullt ut prøve utlendingsmyndighetenes forholdsmessighetsvurderinger ved vedtak om utvisning, jf. Rt-2007-667 avsnitt 26. Det er faktum slik det forelå på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn for domstolenes prøving av vedtakets gyldighet, men det er adgang til å fremlegge nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81 og 98. Konkret innebærer dette at det er faktum på tidspunktet for UNEs beslutning av 28. oktober 2014 om ikke å omgjøre UNEs vedtak av 29. februar 2013 om utvisning og innmelding i SIS som skal legges til grunn for vurderingen.

Generelt om forholdsmessighetsvurderingen i utlendingsloven § 70

Partene er enige om at de grunnleggende vilkårene for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 67. Det omtvistede spørsmål er om utvisning er et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70.

Utlendingsloven § 70 første ledd lyder:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Det fremgår her at det er to hovedmomenter i forholdsmessighetsvurderingen, forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. I hver enkelt sak må det foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket. Det skal i vurderingen tas hensyn til Norges internasjonale forpliktelser. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) uttaler departementet om forholdsmessighetsvurderingen på side 291-292:

««Forholdets alvor» vil omfatte både straffebudets strafferamme og den idømte straff/særreaksjon. Ved spørsmål om utvisning på grunn av sonet eller ilagt straff, vil altså faktisk utmålt straff være et moment som må tas med i forholdsmessighetsvurderingen. Det må også ses hen til hensynene bak utvisningsinstituttet. Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes. Dette ble fremhevet i Stortingskomiteens innstilling da gjeldende lov ble vedtatt (Innst.O.nr.92 (1987-1988), s. 18):

«Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrere som gruppe.»

(...)

Departementet finner det betenkelig å gi særbestemmelser om vold i nære relasjoner og annen grov vold fordi det også er annen kriminalitet som må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjelder for eksempel gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet.

I stedet for å gi nye særregler, velger derfor departementet å understreke i tilknytning til de nye utvisningsbestemmelsene at slike saker som nevnt ovenfor, tilhører de sakstypene som i utgangspunktet må vurderes som alvorlige i utvisningssammenheng. Selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for slike forhold som nevnt over. Departementet vil også understreke at det skal tillegges betydning dersom noen som vurderes utvist på grunn av vold eller trusler, fortsatt må anses å utgjøre en fare for noen i Norge.

I vurderingen av «utlendingens tilknytning til rike»» skal det blant annet legges vekt på
- utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,
- om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. I denne forbindelse vil også utlendingens betydning for eventuelle særkullsbarn av ektefelle/samboer måtte vektlegges.
- hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,
- muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,
- utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,
- graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.»

Høyesterett har avsagt flere dommer, hvor det er oppstilt nærmere retningslinjer for forholdsmessighetsvurderingen. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til enkelte av disse dommene under den konkrete vurderingen nedenfor.

Den konkrete forholdsmessighetsvurderingen

Lagmannsretten vil først se på forholdets alvor, og de straffbare forholdene A er domfelt for. Det fremgår av UNEs beslutning av 28. oktober 2014 at UNE tok en fornyet vurdering av utvisningsspørsmålet. Samtlige straffbare forhold A er domfelt for frem til dette tidspunktet, skal derfor inngå i rettens vurdering av om utvisningsvedtaket er uforholdsmessig.

A har til sammen 17 straffedommer. Elleve av dommene gjelder voldsbruk, hvorav flere gjelder uprovosert grov vold. Samlet sett er A dømt til fengsel i overkant av ti år, og han har sonet tilsammen ca. seks og et halvt år. I tingrettens dom er det en gjennomgang av 13 av de alvorligste forholdene A er domfelt for, og lagmannsretten finner det hensiktsmessig å gjengi oversikten her:

«Ved Sarpsborg byretts dom av 28. mars 1995 ble han domfelt for å ha rispet en person i halsen/ansiktet med en kniv. Han ble idømt en straff av betinget fengsel i 45 dager som også inkluderte kjøring av bil i påvirket tilstand. A var på dette tidspunktet 19 år.

I dom av 9. oktober 1996, fra samme domstol, ble han domfelt for å ha slått og sparket en person gjentatte ganger slik at han mistet bevisstheten og ble påført skader. Han skal deretter ha forlatt fornærmede i hjelpeløs tilstand i 14 kuldegrader. For dette forholdet ble han sammen med noen mindre straffbare forhold dømt til en straff av fengsel i 10 måneder. Straffen var en fellesstraff med den betingede straffen i Sarpsborg byretts dom som nevnt over. Ved straffeutmålingen ble det vist til at volden var uvanlig brutal og hensynsløs, og at fornærmede var et forsvarsløst eldre offer. Det ble lagt til grunn at overfallet syntes å være utslag av ren og primitiv voldslyst.

Videre ble han ved samme domstol den 12. november 1997 domfelt for oppbevaring av 80 gram hasj og syv stykk ecstasytabletter. Han ble idømt en straff av fengsel i 21 dager.

Den 4. november 1998 ble han på nytt ved samme domstol idømt en straff av fengsel i ett år og ni måneder for å ha kuttet en person i ansiktet med kniv eller annet farlig redskap. Skaden førte til varige arrdannelser i ansiktet til fornærmede.

I dom av 31. januar 2000 fra Fredrikstad byrett ble han blant annet dømt for å ha ranet en bensinstasjon med en skrutrekker som fornærmede hadde oppfattet som en kniv. Han ble også domfelt for å ha slått en saksbehandler ved et sosialkontor. Han ble idømt en straff av fengsel i ett år og tre måneder.

Den 15. september 2003 ble han, ved samme domstol, domfelt for sammen med to andre personer, å ha slått og sparket en person en rekke ganger slik at han ble påført betydelig smerte. Han ble også domfelt for å ha tatt tak i brystet til en kvinne og vridd det rundt. Deretter skal han slått henne i hodet med knyttet hånd. Han ble idømt en straff av fengsel i ett år og tre måneder.

Den 8. desember 2003 ble han, ved samme domstol, blant annet dømt for å ha sparket en person gjentatte ganger i hodet mens vedkommende lå og sov. Han ble her idømt en straff av fengsel i 60 dager.

Den 6. mai 2005 ble han, ved samme domstol, idømt en straff av fengsel i 1 år for å ha slått et ølglass i ansiktet på en person. Fornærmede ble påført flere kutt i ansiktet. Han ble videre domfelt for å ha slått to kvinner i ansiktet på et utested. En av kvinnene falt i bakken og mistet bevisstheten som følge av slaget. Det ble under straffeutmålingen vist til at A synes å ha et eksplosivt temperament som fikk ham til å fremstå som fullstendig uberegnelig for sine omgivelser.

Ved Oslo tingretts dom av 7. februar 2008 ble han idømt til fengsel i ett år og seks måneder for vold mot sin tidligere kjæreste. Han hadde ved to anledninger skadet henne ved bruk av grov vold og med bruk av et særlig farlig redskap. Han ble i tillegg funnet skyldig i trusler mot henne. Ved straffeutmålingen ble det vist til at fornærmede ved to anledninger med tre ukers mellomrom ble utsatt for vold i sitt eget hjem av en person som sto henne nær. Ved ett av tilfellene skal hennes sønn på 15 år ha vært tilstede og sett at moren ble mishandlet. Det er i dommen vist til at sønnen var strekt preget av hendelsen da han forklarte seg i retten som vitne. Dommen dannet grunnlag for UDI utvisningsvedtak av 3. desember 2010.

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 1. juli 2011 [LB-2011-73890] ble han idømt en straff av fengsel i ett år for ran og brudd på narkotikalovgivningen.

Den 27. august 2012 ble han ved Oslo tingretts dom idømt en straff av fengsel i seks måneder for å ha slått en kvinne i ansiktet. Kvinnen falt i bakken og mistet bevisstheten som følge av slaget. Han ble i tillegg domfelt for vold og trusler mot en offentlig tjenestemann.

Ved dom av 4. juni 2013, fra samme domstol, ble han idømt en straff av fengsel i 75 dager for blant annet trusler mot offentlig tjenestemann.

Den 31. januar 2014 ble han, ved samme domstol, idømt en straff av fengsel i ett år og fire måneder for slått en person i hodet gjentatte ganger med bruk av en stor kam. Retten kom til at kammen i dette tilfelle var å anse som et særlig farlig redskap. Ved straffeutmålingen ble det lagt vekt på at fornærmede ble påført alvorlige skader som arr i ansiktet og varig hørselnedsettelse på et øre, og at volden var uprovosert og bar preg av å være et overfall. Det ble i skjerpende retning videre lagt vekt på at fornærmede hadde dårlig gangfunksjon som følge av MS, og at han derfor som følge av sitt handicap hadde fremstått som et «lett bytte».»

Som gjennomgangen viser, står man her overfor alvorlig og gjentatt kriminalitet over en periode på 20 år. A har utsatt sine omgivelser for uprovosert og blind vold. Det har gjennomgående gått ganske kort tid fra løslatelse til ny kriminalitet. Voldsforbrytelsene er begått fra 19 til 39 års alder, slik at det dreier seg ikke om ungdomskriminalitet. Dette er relevant i forholdsmessighetsvurderingen, jf. Rt-2009-1432 avsnitt 40. Etter hvert som utlendingen blir eldre, må det forventes at man i større grad er ansvarlig for - og i større grad kan bebreides for - egne straffbare handlinger.

A ble fire ganger i perioden fra 1997 til 2004 varslet om at han ville bli vurdert utvist som følge av hans straffbare handlinger. Til tross for dette har han fortsatt å begå alvorlig voldskriminalitet, og antall domfellelser tyder på at han ikke har tatt lærdom av idømte straffer. Etter UDIs vedtak om utvisning 3. desember 2010 er A domfelt fire ganger. Tre av dommene gjaldt straffbare forhold begått etter vedtaket. Det forhold at A etter å ha fått varsler om utvisning fortsatte å begå alvorlig kriminalitet, kan ikke oppfattes på annen måte at han ikke har hatt til hensikt å innrette seg etter samfunnets regler, og det er ingen markert endringer i livsførselen hans. Han ble løslatt etter siste soning 12. juli 2015.

Etter lagmannsrettens syn teller allmennpreventive hensyn og den alminnelige rettsoppfatning med styrke for utvisning i denne saken, hvor de straffbare forholdene over en periode på om lag 20 år er så mange og alvorlige. A har vist et fast forbrytersk forsett. Det følger av rettspraksis at det ved alvorlig kriminalitet skal mye til for at utvisning skal anses som et uforholdsmessig tiltak, jf. Rt-2009-1432 avsnitt 37 med henvisning til Rt-2009-546 avsnitt 30 og Rt-2007-667 avsnitt 34. Dette må være utgangspunktet for vurderingen også i foreliggende sak.

Lagmannsretten går nå over til å se på As tilknytning til Norge og Etiopia. Det springende punktet i saken er om tilknytningen til Norge gjør at utvisningen er et uforholdsmessig tiltak.

Utgangspunktet for vurderingen av As tilknytning til Norge er at han kom hit da han var 15 år gammel, og at han har bodd her i 25 år. Med fradrag av soningstiden på ca. seks og et halvt år og tiden som har gått siden UDIs utvisningsvedtak 3. desember 2010, er botiden i underkant av 14 år, jf. Rt-2009-1432 avsnitt 44. Lagmannsretten bemerker at det i denne forbindelse ikke kan ha noen nevneverdig betydning at A forlot hjemlandet da han var 13 år. Han bosatte seg da med sin mor og søsken i nabolandet Somalia, hvor kulturen og språket er tilnærmet likt der han vokste opp i Ogaden eller Somalia-området; et område i Etiopia som grenser mot Somalia.

Ankende part har fremhevet at den klare hovedregel er at det skal anses uforholdsmessig å utvise de som er vokst opp i Norge, jf. Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24, og at A kom til Norge som barn, 15 år gammel. For personer som er vokst opp i Norge skal det legges mindre vekt på forholdets alvor og vesentlig større vekt på tilknytningen til riket.

Lagmannsretten bemerker at A som nevnt kom til Norge da han var 15 år. Det at han først fikk bosettingstillatelse da han var 19 år, tillegger lagmannsretten ingen vekt.

I Rt-2009-1432 (Iran-dommen) var utlendingen 14 år da han kom til Norge. Høyesterett uttaler i avsnitt 39 og 40:

«Lav alder ved ankomst til Norge og botiden her er to forhold som er tillagt stor vekt i forholdsmessighetsvurderingen. I Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24, som jeg oppfatter som en beskrivelse av gjeldende rett, heter det for eksempel:

«I saker der utlendingen har bodd lenge i Norge og i tillegg kom til landet som barn, kreves det svært mye av det straffbare forholdet før utledingsmyndighetene reagerer med utvisning. En av grunnene til dette er blant annet at det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge.»

As sak faller etter min mening i ytterkant av uttalelsen. For det første var han ikke så ung da han kom til Norge at han kan sies å ha hatt sin «barndom» i Norge. Dernest er det grunn til å tro at uttalelsen om samfunnets ansvar i første rekke sikter til ansvar for ungdomskriminalitet. Staten har anført at etter hvert som utlendingen blir eldre, må det forventes at man i større grad er ansvarlig for - og i større grad kan bebreides for - egne straffbare handlinger. Det er jeg enig i. A var mellom 22 og 24 år gammel da de straffbare forholdene han er dømt for ble begått, og hans straffbare handlinger kan ikke karakteriseres som ungdomskriminalitet.»

Lagmannsretten mener at disse uttalelsene er relevante også i vår sak. A var ett år eldre da han kom til Norge, og han var derfor ikke så ung at han kan sies å ha hatt sin «barndom» i Norge. Hans straffbare handlinger som er foretatt fra han var 19 til 39 år, kan heller ikke karakteriseres som ungdomskriminalitet. Dette innebærer følgelig at han i større grad er ansvarlig for og kan bebreides for egne straffbare handlinger, noe som må få betydning i forholdsmessighetsvurderingen. Lagmannsretten bemerker for øvrig at det følger av gjeldende praksis at uforholdsmessighetsvilkåret fører til at personer som kom til Norge før tolvårsalderen sjelden blir utvist, selv om det finnes vedtak mot utlendinger som kom til landet før fylte ti år, jf. Rt-2009-546 (Chile-dommen) avsnitt 43.

A har en mor, en bror og en søster i Norge som er bosatt i Sarpsborg. Søsteren bor ifølge A sammen med moren. A forklarte i retten at han har god kontakt med dem, men det har ikke vært noen ytterligere bevisførsel om dette, og for lagmannsretten fremstår det som noe uklart hvilken kontakt A i dag har med dem. Så lenge familien i Norge er voksne, vil eventuell kontakt med dem i dag uansett ha liten betydning i forholdsmessighetsvurderingen. A vil også ved en utvisning til hjemlandet kunne ha kontakt med dem via email, telefon og skype.

A har en sønn i Norge, som etter det opplyste nå er 18 år. Sønnen har imidlertid vært under barnevernets omsorg, og A har ikke hatt kontakt med ham siden 2006. Forholdet til sønnen, som nå er voksen, kan følgelig ikke få særlig vekt i forholdsmessighetsvurderingen.

Det fremgår av det siterte fra Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 292 at det i vurderingen av utlendingens tilknytning til riket skal legges vekt på graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid. Lagmannsretten mener at A som følge av sin kriminelle livsstil ikke er godt integrert i det norske samfunnet. Som det fremgår, startet han sin kriminelle løpebane ca. fire år etter at han kom til Norge, og at han fra da av har vært jevnlig inn og ut av norske fengsler til juli 2015. For lagmannsretten har A fremlagt sin CV med opplysninger om utdanning, arbeidserfaring, kompetanse og nøkkelkvalifikasjoner. Arbeidserfaringen består i korte arbeidsforhold som blant annet lagerarbeider, og det bærer ikke preg av kontinuitet. Det er imidlertid ikke fremlagt noen nærmere bekreftelser på disse arbeidsforholdene, og det er heller ikke fremlagt kursbevis etc. vedrørende den utdanning han skal ha tatt. Under enhver omstendighet er det som er angitt i CV'en, ikke noe som tilsier at A er godt integrert i det norske samfunnet.

A har fremholdt at han ikke har noen tilknytning til hjemlandet, og at den manglende tilknytning må tillegges stor vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Det er vist til at han ikke har noen slektninger, venner eller annet nettverk i hjemlandet. Han har begrenset skolegang fra hjemlandet, og det vil være svært vanskelig å reetablere seg. Selv om han kan språket, vil det være til liten nytte dersom han må bosette seg i andre deler av Etiopia enn Ogadan, som han er fra. Det er også en usikker sikkerhetssituasjon i Etiopia. Det er anført at den manglende tilknytningen til hjemlandet skiller As sak seg fra Rt-2009-1432 (Iran-dommen).

Lagmannsretten er ikke enig i at A ikke har noen tilknytning til hjemlandet. Han bodde i Etiopia og nabolandet Somalia til han var 15 år, slik at han hadde det vesentlige av sin barndomstid i hjemlandet. Han kan språket og i tillegg engelsk og arabisk, og han kjenner kulturen. A tilhører en underklan av den somaliske klanfamilien Darod.

Lagmannsretten bemerker at det normalt vil være en ikke ubetydelig utfordring ved å skulle reetablere seg i hjemlandet når man har bodd lenge i Norge. Dette gjelder bosted, arbeid og sosiale relasjoner. Det vil følgelig sannsynligvis by på store utfordringer for A å reetablere seg i hjemlandet. Lagmannsretten mener likevel at han på sikt vil kunne klare å reetablere seg ut fra den tilknytning han dog har til hjemlandet, og det at han kan språket.

As prosessfullmektig har fremhevet at de alvorlige straffbare handlingene alle er knyttet til As rusmisbruk som startet i tidlig voksen alder, og som er et resultat av hans ungdomsår i Norge, noe det norske samfunn må ta ansvar for. I stedet for at han skal utvises, bør han heller få hjelp til å bearbeide rusproblemene, som er årsaken til hans kriminelle handlinger.

Lagmannsretten legger til grunn at A har hatt og har et rusproblem, og at mye av kriminaliteten har sammenheng med rus. Det kan imidlertid ikke få avgjørende betydning i forholdsmessighetsvurderingen. A har frem til siste soning ikke tatt noe initiativ til eller søkt hjelp for sine rusproblemer. I forbindelse med den siste soningen på Ullersmo fengsel er det for lagmannsretten fremlagt en epikrise datert 22. juni 2015 fra psykisk helsevern Ahus. Hoveddiagnose etter ICD-10 er: F19.2 Avhengighetssyndrom som skyldes flere stoffer. Det fremgår av epikrisen at «[p]asienten nå har vist motivasjon for å jobbe med sine rusproblemer. Han har frivillig søkt om hjelp, og har klart å sone rusfritt». A sa i retten at han nå var motivert for behandling. Han er imidlertid på ingen måte i en rehabiliteringssituasjon. Uansett kan det forhold at A nå gir uttrykk for at han er motivert for behandling, ikke få avgjørende betydning i forholdsmessighetsvurderingen i en sak med så omfattende og alvorlig voldskriminalitet.

A har anført at det til tross for returavtalen med Etiopia i praksis ikke er mulig å tvangsreturnere etiopiske borgere til Etiopia, og at det taler sterkt mot at inngrepet er nødvendig og forholdsmessig. Det er vist til at A vil bli rettighetsløs i Norge, hvis utvisningsvedtaket opprettholdes.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Når en utlending har fått et endelig utvisningsvedtak, har han en plikt til å etterleve vedtaket og frivillig forlate Norge. Dersom utlendingen ikke ønsker å etterleve et gyldig vedtak og må tvangsreturneres, kan ikke det få den konsekvens at utvisningsvedtaket er uforholdsmessig, og at utlendingen får rett til å bli i Norge. Det kan således ikke tillegges vekt i forholdsmessighetsvurderingen at det for tiden ikke er mulig å tvangsreturnere noen til Etiopia. A har opplyst at han ikke har ID-kort, og at det derfor heller ikke vil være mulig med frivillig retur til Etiopia. Slik saken er opplyst for lagmannsretten kan imidlertid ikke dette tillegges noen vekt, da det er en forutsetning at utlendingen samarbeider med utlendingsmyndighetene, når det foreligger et gyldig utvisningsvedtak. A forklarte for øvrig i lagmannsretten at det ikke var aktuelt for han å dra tilbake til Etiopia.

Ut fra en totalvurdering av de kriminelle forholds alvor i denne saken og As forhold til Norge og hjemlandet, er lagmannsretten kommet til at vedtaket om utvisning og innmelding i SIS ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor A eller hans familie, jf. utlendingsloven § 70. De allmennpreventive hensyn må her veie tungt. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes.

3. Saksomkostninger

Staten v/UNE har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine saksomkostninger for lagmannsretten. Spørsmålet blir imidlertid om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningskravet, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det skal blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c. Dette momentet var Stortingets justiskomité opptatt av, og i Innst.O.nr.110 (2004-2005) side 62 ble det uttalt:

«Komiteen viser til at forslaget nedenfor til § 20-2 ny bokstav c, er en presisering av at en må ta hensyn til den konsekvens saken har for de respektive parter, og at partene i en rettsprosess kan ha svært ulike utgangspunkt og muligheter for å bære den vinnende parts saksomkostninger. Det bør i forbindelse med dette nye tillegget påpekes at en spesielt skal legge vekt på om den vinnende part er stat, kommune eller annen sterk motpart. Det vil i disse tilfeller ofte være en stor grad av styrkeforhold mellom partene.

Komiteen vil påpeke den viktige rollen domstolen har som kontrollør av offentlig forvaltning. I den sammenheng vil det ofte være en relativt sett svakere part som står imot det offentlige. Det offentlige har et særskilt ansvar for at slike saker får en mulighet til å bli kontrollert. En forutsetning for dette er at den svakere part tør å fremme saken for domstolskontroll.»

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for saksomkostningsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene. Det må komme noe i tillegg, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18:

«Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. ...

Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.»

Spørsmålet i vår sak er følgelig om det foreligger slike tilleggsmomenter som Høyesterett fremhever. Lagmannsretten finner at avgjørelsen ikke har budt på tvil. Saken har ikke prinsipiell interesse, og lagmannsretten kan ikke se at A har hatt god grunn til å prøve saken for domstolene. Lagmannsretten har derfor kommet til at det ikke er grunnlag for å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret. Det er i denne vurderingen tatt hensyn til at A er uten arbeid og størrelsen på statens saksomkostningskrav.

Staten har inngitt omkostningsoppgave på til sammen 57 375 kroner inkl. mva. Beløpet utgjør i sin helhet salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

Ut fra det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke grunn til å gjøre endring i tingrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. A betaler til staten v/Utlendingsnemnda 57 375 - femtisyvtusentrehundreogsyttifem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dommen. 
Latest changes
  • Ny: LB-2015-58493 Utvisning. Forholdsmesssighet. Lang tilknytning. Straff. (10/26/2015)

    Lagmannsretten kom til at et vedtak om utvisning ikke var uforholdsmessig for en som kom til Norge som 15-åring. I løpet av en periode på 20 år fra han var 19 år fikk han til sammen 17 straffedommer, hvorav flere gjaldt uprovosert grov vold. Det at det i dag ikke er mulig å tvangsreturnere etiopiske borgere, kunne ikke ha noen betydning.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo