To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2015-64751
Documentdate : 18.11.2015

Utlendingsrett. Utvisning. Kriminalitet. Forholdsmessighet.

Saken gjaldt overprøving av UNEs vedtak om utvisning på grunn av kriminelle forhold. Utlendingen kom til Norge da han var elleve og et halvt år gammel. Han hadde bodd her siden våren 2000, men hadde aldri fått permanent oppholdstillatelse. Han var dømt en rekke ganger for alvorlig kriminalitet. Det som utløste utvisningssaken var domfellelse til fengsel i fem år for tolv ran, hvorav åtte grove ran. Etter at han slapp ut fra soning av denne dommen hadde han startet rehabilitering og behandling for rusproblemer og psykiske problemer. Lagmannsretten la til grunn at utlendingen fremdeles hadde en tilknytning til Pakistan. Han hadde blant annet vært på flere reiser dit etter at han flyttet til Norge. Han hadde også tilgang til betydelige midler etter pakistansk målestokk, noe som ville gjøre det enklere å etablere seg der. Etter en helhetlig vurdering, og holdt opp mot sammenliknbar rettspraksis, kom lagmannsretten til at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning på grunn av kriminelle forhold, og senere beslutninger om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket.

Sakens bakgrunn

Sakens bakgrunn er beskrevet slik i tingrettens dom:

A ble født i Norge 0.0.1988. Saksøkers far, B, kom til opprinnelig fra Pakistan men var norsk statsborger. Saksøkers mor, C, var på dette tidspunkt ikke norsk statsborger.

A reiste sammen med sin mor til Pakistan da han var 8-9 måneder gammel. Hans mor og far ble senere skilt. Moren søkte deretter visum til Norge men fikk avslag. Moren giftet seg på nytt i Pakistan etter 8-9 år og flyttet sammen med ektefellen.

Ved Utlendingsdirektoratets vedtak 4. februar 1999 fikk A oppholdstillatelse i Norge i familiegjenforeningsøyemed. Vedtaket gjaldt innreise før 4. august 1999.

A ble registrert innvandret til Norge 2. mars 1999. Han var da 10 år og 3 måneder gammel. Han reiste tilbake til Pakistan samme høst og ble registrert utvandret 20. september 1999.

Av møtereferat 20. mars 2000 fra Oslo politidistrikt, Utlendingseksjonen, fremgår det:

(...)

Søker går på privat skole i Pakistan. Han fikk innvilget oppholdstillatelse i Norge i familiegjenforeningsøyemed med sin far 04.02.99. Han har vært i Pakistan i 8-9 måneder nå inntil slutten av febr. i år. Han bor vekselvis hos sin bestefar (farens far), og hos sin mor. De bor alle innen kort avstand fra skolen. Bestefaren er for tiden i England, og kommer antagelig til Norge om to-tre uker. Da skal søker etter dagens planer være med ham tilbake for å fortsette sin skolegang. Han ønsker selv å gå på skole i Pakistan selv om faren gjerne vil ha ham her. Han ønsker å fortsette skolegangen i Pakistan til han blir 16-17 år. Skulle de forandre disse planene, vil ny søknad bli innlevert

(...)

Ved brev 27. april 2000 søkte B på ny oppholdstillatelse på vegne av A. Det er opplyst at A på dette tidspunkt oppholdt seg i Norge. Ved nytt vedtak fra UDI fikk A fornyet oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin far 23. oktober 2000.

A bodde sammen med sin far på X og senere på Y i Oslo. Han kom raskt i kontakt med et miljø som var preget av kriminalitet og rus. Barneverntjenesten mottok en rekke bekymringsmeldinger knyttet til guttens adferd og tilknytning til et belastet rusmiljø. Av bekymringsmelding fra Z politistasjon 4. februar 2004 fremgår det blant annet at A har hatt «en svært rask negativ utvikling i løpet av det siste året», både med hensyn til bruk av narkotika, kriminalitet og tilknytning til et kriminelt miljø. Av meldingen fremgår det videre at A ble tatt for butikktyveri i Oslo sentrum allerede som 12-åring, han var involvert i skadeverk, bilbrukstyverier, ran og annen vold- og vinningskriminalitet. Politiet konkluderer i meldingen med at «det haster med sterke tiltak i familie-, omsorgs- og læringssituasjonen» for på lang sikt å få A bort fra rus og kriminalitet.

A samtykket i plassering på X1 i X2, jf. barnevernloven § 4-26, hvor han oppholdt seg i til sammen to år. Det første året bodde han på en institusjon i X2, men fikk etter hvert en egen leilighet. Han fortsatte å ruse seg og leiligheten ble et samlingssted for ungdommer som ruset seg. Han flyttet deretter tilbake til Oslo.

I perioden 2004-2008 ble A domfelt 5 ganger for voldsforbrytelser og annen vinningskriminalitet, herunder 2 ganger for ran og forsøk på ran. I tillegg har han to saker som er avgjort ved forelegg. Han har ved fire anledninger blitt dømt til samfunnsstraff.

Ved Borgarting lagmannsretts dom 10. mai 2011 [LB-2011-1947] ble A dømt til fem års ubetinget fengsel for 12 ran, hvorav åtte subsumert som grove ran. Ranene ble begått over en kort periode fra desember 2009 til februar 2010. Han sonet 3 år og 3 måneder før han fikk innvilget prøveløslatelse på vilkår at han fullførte behandling på X3 i ett år. A oppholdt seg på X3 i 12 måneder hvor han mottok behandling for psykiske lidelser og rusavhengighet. Han bor i dag hos sin mor og stefar og får behandling på ruspoliklinikken på Ullevål sykehus.

Ved UDIs vedtak 12. april 2012 ble A varig utvist fra Norge og Schengen-området med varig innreiseforbud. A påklaget vedtaket.

Ved UNEs vedtak 19. mars 2014 ble klagen ikke tatt til følge.

A begjærte omgjøring av vedtaket 21. april 2014. UNE tok ikke begjæringen til følge og fastholdt vedtaket, jf. beslutning 6. juni 2014. A begjærte på ny omgjøringen av vedtaket 9. september 2014. Heller ikke denne omgjøringsbegjæringen ble tatt til følge, jf. UNEs beslutning 24. september 2014.

Ved stevning 17. juni 2014 tok A ut søksmål mot staten v/ UNE med påstand om at vedtaket er ugyldig samt begjæring om midlertidig forføyning. (...)

Oslo tingrett avsa 13. februar 2015 dom med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak 19. mars 2014 samt etterfølgende omgjøringsbegjæringer er ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til, innen 2 - to - uker, å betale 109 290 - etthundreognitusentohundreognitti - kroner i sakskostnader til A.

Staten ved Utlendingsnemnda, representert ved advokat Christian Galtung, har anket dommen ved ankeerklæring 13. mars 2015. Ankeforhandling er holdt 13. og 14. oktober 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten ved Utlendingsnemnda møtte ved sin prosessfullmektig. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Javeed H. Shah, og avga forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er stor arbeidsbyrde og sykdom blant dommerne.

Den ankende part, Staten ved Utlendingsnemnda, har i korte trekk anført:

A er dømt for alvorlig kriminalitet. Det mest alvorlige, som ligger til grunn for utvisningen, er dommen fra 10. mai 2011 på fengsel i fem år for en rekke ran, herunder åtte grove ran. Det er ikke bestridt at vilkårene for utvisning på grunn av kriminelle forhold i utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b, er oppfylt.

Sakens hovedspørsmål er om utvisning vil være et «uforholdsmessig tiltak» mot A, jf. utlendingsloven § 70. A har ikke barn eller familie ut over sine foreldre, slik at det bare er hensynet til A selv som er relevant etter bestemmelsen.

 A har bodd i Norge siden han var 11 år. Dette taler mot utvisning. På den annen side er han dømt for en rekke grove ran til ubetinget fengsel i fem år. Forholdets alvor trekker klart i retning av at utvisning ikke er et uforholdsmessig tiltak. Etter statens syn har tingretten lagt for stor vekt på hensynet til individualprevensjon og utsiktene til behandling og rehabilitering av A. Av lovens forarbeider og rettspraksis fremgår det at det er hensynet til allmennprevensjon som begrunner reglene om utvisning på grunn av kriminalitet. Gjentakelsesfare er ikke noe vilkår. Tingretten har også lagt for stor vekt på As helsemessige problemer.

Etter statens mening har A fremdeles en klar tilknytning til Pakistan. Han hadde en normal oppvekst og skolegang der frem til han kom til Norge i 11-årsalderen, og snakker det lokale språket. Han har senere gjentatte ganger vært på besøk der. Det må legges til grunn at han har slektninger der, og også hans storfamilie i utlandet vil kunne bistå med hans integrering i Pakistan. Videre har han betydelige midler i form av en leilighet i Norge, som vil gjøre det langt enklere å etablere seg i Pakistan. Samlet sett er ikke utvisning til Pakistan noe uforholdsmessig tiltak overfor A. Utlendingsnemndas utvisningsvedtak 19. mars 2014, og de etterfølgende beslutningene 6. juni og 24. september 2014 om ikke å omgjøre vedtaket, er derfor gyldige.

Staten ved Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i korte trekk anført:

Sakens tema er om utvisning av A er et uforholdsmessig tiltak. A tiltrer i hovedsak tingrettens vurdering av dette. Tingretten har med rette lagt vekt på at A ikke lenger utgjør en fare for samfunnet, etter at han har holdt seg rusfri siden 2010. Ved forholdsmessighetsvurderingen skal det også legges vekt på situasjonen i fremtiden, og det tilsier at det legges vekt på den vilje og fremgang A har vist når det gjelder å overkomme sin personlighetsforstyrrelse og rusavhengighet. Den fremgangen A har vist tilsier at allmennheten ikke lenger er truet av kriminalitet fra hans side.

Det må legges stor vekt på at A kom til Norge som et barn under 12 år, og siden det har hatt fast og sammenhengende bosted i Norge. Lav alder skal ifølge rettspraksis tillegges betydelig vekt i forholdsmessighetsvurderingen. A har hatt den vesentligste delen av sin oppvekst her, og det tilsier at det norske samfunnet også må ta ansvar for den kriminaliteten han har begått.

Det anføres at A har svært begrenset tilknytning til Pakistan. Han har ikke noe selvstendig nettverk der. Det at han har vært på ferie der fire ganger etter at han flyttet til Norge, tilsier ikke en annen vurdering av dette. A har ikke fullført videregående skole i Norge. Han kan ikke lese eller skrive urdu. Han har derfor begrensete muligheter for å etablere seg i Pakistan.

A er under behandling for psykiske problemer og rusavhengighet, og er avhengig av fortsatt behandling i lang tid fremover. Det er svært begrensete muligheter for slik behandling i Pakistan, og en retur kan få svært alvorlige konsekvenser for hans helsetilstand.

En utvisning vil ramme A svært hardt. Sett i sammenheng med hans lange botid og sterke tilknytning til Norge, vil utvisning være et uforholdsmessig tiltak. Utlendingsnemndas vedtak 19. mars 2014, og beslutningene 6. juni og 24. september 2014 om ikke å omgjøre vedtaket, bygger derfor på et uriktig faktum og er ugyldige.

A har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Saken gjelder overprøving av vedtak 19. mars 2014 av Utlendingsnemnda (UNE) om utvisning av A på grunn av alvorlig kriminalitet, og UNEs etterfølgende beslutninger 6. juni og 24. september 2014 om ikke å omgjøre vedtaket.

Etter utlendingsloven § 67 første ledd bokstav b kan en utlending med midlertidig oppholdstillatelse utvises dersom han «for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år». Det er som nevnt ikke bestridt at dette vilkåret er oppfylt. Saken faller inn under utlendingsloven § 67 fordi A aldri har fått permanent oppholdstillatelse i Norge.

Det sentrale spørsmålet i saken er som nevnt om utvisning av A vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70 første ledd, som lyder:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Hvorvidt et utvisningsvedtak er et uforholdsmessig tiltak, er et rettslig spørsmål som domstolene kan prøve fullt ut, jf. Rt-2000-591. Prøvingen skal foretas på grunnlag av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, jf. plenumsdommen i Rt-2012-1985. Det er den siste beslutningen 24. september 2014 om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket som nå regulerer As rettsstilling når det gjelder utvisning, jf. Rt-2013-1101 avsnitt 24. Det er derfor faktum på dette tidspunktet som må legges til grunn ved prøving av utvisningsvedtaket. De er imidlertid nær sammenheng mellom den siste omgjøringsbeslutningen og det opprinnelige vedtaket, slik at retten ved prøving av utvisningen også må vurdere vedtaket 19. mars 2014.

Utlendingsloven 2008 § 70 er en videreføring av de tilsvarende bestemmelsene i utlendingsloven 1988 § 29 annet ledd og § 30 tredje ledd, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 435. Rettspraksis vedrørende disse tidligere bestemmelsene vil derfor være relevant ved tolkningen av utlendingsloven 2008 § 70. For øvrig gir forarbeidene god veiledning for tolkning av bestemmelsen. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291-293 heter det:

Selv om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering, jf. departementets lovforslag § 70. I hver enkelt sak må det foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket.

«Forholdets alvor» vil omfatte både straffebudets strafferamme og den idømte straff/særreaksjon. Ved spørsmål om utvisning på grunn av sonet eller ilagt straff, vil altså faktisk utmålt straff være et moment som må tas med i forholdsmessighetsvurderingen. Det må også ses hen til hensynene bak utvisningsinstituttet. Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes. (...)

(...)

Departementet finner det betenkelig å gi særbestemmelser om vold i nære relasjoner og annen grov vold fordi det også er annen kriminalitet som må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjelder for eksempel gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet.

I stedet for å gi nye særregler, velger derfor departementet å understreke i tilknytning til de nye utvisningsbestemmelsene at slike saker som nevnt ovenfor, tilhører de sakstypene som i utgangspunktet må vurderes som alvorlige i utvisningssammenheng. Selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for slike forhold som nevnt over. (...)

I vurderingen av «utlendingens tilknytning til riket» skal det blant annet legges vekt på

 

  • utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,
  • om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. (...)
  • (...)
  • utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,
  • graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

(...)

[Det] forekommer ... svært sjelden at personer som kom til Norge før 12-årsalderen, blir utvist. Det finnes imidlertid eksempler på at det har blitt fattet vedtak om utvisning også av utlendinger som kom til landet før fylte 10 år.

(...)

Departementet er enig med de høringsinstansene som har påpekt at det norske samfunn må ta ansvar for personer som begår kriminelle handlinger etter at de har hatt sin oppvekst her. Dersom utlendingen har vokst opp i Norge og har hatt flere års uavbrutt opphold i riket, skal det derfor som den klare hovedregel anses som uforholdsmessig å utvise, i tråd med dagens rettspraksis. På den annen side mener departementet at det ikke bør gjelde noe absolutt vern som gjør det umulig å utvise i helt spesielle situasjoner. Dersom utlendingen har begått svært alvorlige straffbare forhold, eller dersom forholdene gjelder utvisning på grunn av hensynet til grunnleggende nasjonale interesser, skal det således likevel være mulig å utvise.

 A er voksen, han er ikke gift og har ikke barn. Det er derfor bare hensynet til ham selv som eventuelt kan tilsi at utvisning av ham er uforholdsmessig.

Når det gjelder kriteriet «forholdets alvor», viser lagmannsretten til at A ved Borgarting lagmannsretts dom 10. mai 2011 ble dømt til fem års ubetinget fengsel år for tolv ran, hvorav åtte ble subsumert som grove ran. I dommen er ranene beskrevet slik:

(...) Samtlige ran er begått av to eller flere gjerningsmenn i fellesskap, og ofrene har gjennomgående vært yngre menn som har beveget seg i byen alene - ikke sjelden i beruset tilstand. Fremgangsmåten under de ulike ranene har i stor grad vært den samme. Gjerningsmennene bestemte seg i fellesskap for å begå ran for å skaffe penger, og dro ut med bil for å søke etter aktuelle personer som kunne ranes. Ranene var dermed til en viss grad planlagt. Etter å ha identifisert egnede ofre, truet gjerningsmennene til seg deres bankkort, tilhørende pinkoder og - i flere tilfeller - deres mobiltelefoner. Bankkortene ble relativt umiddelbart benyttet i minibanker for å ta ut, eller forsøke å ta ut, kontanter fra de fornærmedes konti. Bilen ble deretter brukt for å komme seg vekk fra åstedet etter at ranene var gjennomført.

Ransmennene har under alle ranene opptrådt truende og fremsatt verbale trusler, og alle de fornærmede var etter omstendighetene forsvarsløse. I flere tilfeller tok ranerne tak i de fornærmede og holdt dem fast, dyttet dem, presset kniv mot ofrenes hals- eller brystregion, eller utøvde fysisk vold ved slag og/eller spark. For det ene offerets del førte volden til nesebrudd, som nevnt over.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ved straffutmålingen ikke kan legges vekt på at A og/eller B hadde noen mer fremtredende, eventuelt mer tilbaketrukket, rolle under ranene enn de andre gjerningsmennene - det være seg som initiativtaker, voldsutøver eller på annen måte. Selv om mye kan tale for at de tiltalte C og D ofte var mest aktive i forhold til bruk av kniv under ranene, må alle gjerningspersonene vurderes som likeverdige deltakere i de kriminelle handlingene. Både A og B har erkjent at de deltok aktivt i voldsutøvelsen mot flere av de fornærmede, og lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at begge var klar over at det ved de fleste ranene også ble brukt kniv eller truet med bruk av kniv.

Straffenivået - det generelle utgangspunkt

De tiltalte skal straffes for et større antall meget alvorlige forbrytelser. Selv om et flertall av de grove ranene nok må sies å ligge i nedre sjikt av hva som omfattes av straffeloven § 268 annet ledd, er det skjerpende at det er begått så mange ran over en så begrenset tidsperiode - overfor mennesker som helt tilfeldig kom i ranernes vei på offentlig sted. Det må legges til grunn at motivet for ranene var å skaffe penger til å finansiere gjerningsmennenes narkotikamisbruk. Etter lagmannsrettens syn taler sterke allmennpreventive hensyn for at det reageres strengt mot denne typen kriminalitet.

Strafferammen for grovt ran er fengsel i 12 år, jf. straffeloven 1902 § 268 annet ledd. I tillegg kan strafferammen forhøyes som følge av at det var tale om flere ran, jf. straffeloven § 62 første ledd. Etter anke til lagmannsretten ble straffen som nevnt fastsatt til ubetinget fengsel i fem år, etter at det i formildende retning ble lagt vekt på at A like før ankeforhandlingen trakk sin anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Etter denne lagmannsretts syn tilsier strafferammen, den utmålte straffen og karakteren av de straffbare forholdene at det er tale om svært alvorlig kriminalitet. Grov ranskriminalitet er dessuten særskilt nevnt i forarbeidene til utlendingsloven som en type kriminalitet som «må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng».

 Ved Øvre Romerike tingretts dom 14. januar 2013 ble A dømt til fengsel i 120 dager for legemsbeskadigelse (straffeloven § 229 første straffalternativ) begått mot en annen innsatt under soning av straffen for de grove ranene. Ifølge dommen hadde A hoppet opp på ryggen til den andre innsatte og slått ham i ansiktet to ganger slik at han brakk nesen. Retten la imidlertid til grunn at A hadde blitt plaget og trakassert av fornærmede og andre innsatte, og at voldsutøvelsen derfor ble begått i «berettiget harme», jf. straffeloven 1902 § 56 bokstav b. Lagmannsretten mener likevel at det er relevant ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70 at A etter at UDI 12. april 2012 hadde fattet vedtak om utvisning, igjen ble dømt til fengselsstraff for voldsutøvelse.

I perioden 2004 til 2008 - før de grove ranene han ble domfelt for i 2011 - ble A straffedømt en rekke ganger blant annet for voldsforbrytelser, ran og ransforsøk. Han ble fire ganger idømt samfunnsstraff for disse forholdene, uten at det hadde noen rehabiliterende effekt. I Borgarting lagmannsretts dom 10. mai 2011 ble det lagt vekt på disse tidligere forholdene i straffskjerpende retning. Etter lagmannsrettens syn er denne tidligere kriminelle aktiviteten også relevant ved vurderingen av forholdets alvor i utlendingsloven § 70.

Til dette kommer at A senest i juni 2006 var kjent med at ytterligere straffbare forhold kunne føre til at han ble utvist fra Norge. Dette kom frem på et ansvarsgruppemøte 1. juni 2006 i regi av barneverntjenesten. Det fremgår av et brev 16. mars 2006 fra UDI til Agder politidistrikt at UDI hadde vurdert å utvise A på grunnlag av Oslo tingretts dom 14. februar 2005, der han ble idømt 118 timer samfunnsstraff for ran. Saken ble henlagt fordi UDI mente at utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak. Det er ikke opplyst om A ble gjort kjent med at UDI hadde vurdert utvisning av ham. Det at A visste at utvisning var en reell mulighet fikk ham uansett ikke til å avstå fra ytterligere kriminalitet.

As omfattende kriminelle virksomhet og de mange alvorlige forholdene han er dømt for, skal etter utlendingsloven § 70 vurderes opp mot hans «tilknytning til riket». A ble registrert innvandret til Norge 2. mars 1999, da han var 10 år og 3 måneder gammel. Han reiste imidlertid relativt snart tilbake til Pakistan igjen, da han ikke trivdes med å bo i Norge hos sin far, og ble registrert utvandret 20. september 1999. Som nevnt innledningsvis kom han tilbake igjen i slutten av februar 2000 og har siden vært bosatt i Norge. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A innvandret til Norge da han var ca. 11 år og tre måneder gammel. Lagmannsretten kan ikke se at det ut over dette har noen betydning for hans tilknytning til Norge at han ble født her og var her frem til han var ni måneder gammel.

As mor ble værende i Pakistan til 2003, da hun fikk oppholdstillatelse i Norge gjennom familiegjenforening med sin nye ektefelle. A forklarte for lagmannsretten at han ikke fikk særlig omsorg fra faren og stemoren i den tiden han bodde hos dem. Det var tungt for ham å være borte fra moren. Også flyttingen fra Pakistan var en stor omveltning for ham, og han fant seg ikke til rette i Norge. Han kom inn i et dårlig miljø, med mye kriminalitet, og begynte tidlig å ruse seg. Allerede i 13-årsalderen var han mye borte hjemmefra, også om nettene, og han ruset seg for å komme vekk fra problemene sine.

As far forklarte for lagmannsretten at A i begynnelsen ikke trivdes i Norge, savnet moren sin og begynte med en del «tull» ganske snart etter at han flyttet permanent til Norge. Han kom inn i et dårlig miljø, og faren fikk etter hvert vite fra skolen at A hadde gjort kriminelle ting.

 As mor forklarte for lagmannsretten at da hun kom til Norge hadde A fått en del «uvaner» og kommet inn i et dårlig miljø. Moren og faren samarbeidet om å håndtere A, men det ble en del flytting frem og tilbake mellom dem før han etter hvert flyttet fast til mor. Ifølge moren fikk A for dårlig oppfølgning fra sine foreldre.

I en bekymringsmelding datert 4. februar 2004 fra Z politistasjon til Y barneverntjeneste er det listet opp en lang rekke forhold som politiet over en lengre periode hadde registrert på A. Meldingen omtaler hasjrøyking, medvirkning til ran av en gammel dame, en rekke tyverier, en rekke voldsepisoder og bråk og hærverk. Det første registrerte forholdet var et butikktyveri da han bare var 12 år gammel.

A kom etter hvert under barnevernets omsorg. Det ble iverksatt en rekke hjelpetiltak. Det er fremlagt utskrift av journalen fra Y barneverntjeneste, som indikerer svært tett oppfølgning med hyppige kontakt med A fra begynnelsen av 2004. Høsten 2004 flyttet A til X1, en barnevernsinstitusjon for ungdom i X2. Både A og hans foreldre samtykket til dette for at han skulle komme vekk fra miljøet i Oslo. I X2 bodde han ca. ett år på barnevernsinstitusjonen og ett år i egen leilighet i X2 med oppfølgning fra institusjonen.

Mens han bodde i X2 begikk A en rekke straffbare forhold, blant annet flere tilfeller av voldsutøvelse og et forsøk på ran, som ble pådømt ved Aust-Agder tingretts dommer 6. juni 2006 og 25. oktober 2006. I begge tilfeller ble A idømt samfunnsstraff. A forlot X2 i desember 2006. Han forklarte for lagmannsretten at bakgrunnen for dette var at han og noen kamerater hadde stjålet rusmidler fra en annen gjeng, og at de fryktet alvorlige represalier som følge av dette. Han måtte derfor forlate X2 raskt.

Tilbake i Oslo var A fremdeles under tett oppfølgning fra barnevernet. En periode kom han ut i jobb i en butikk. Han forklarte for retten at det var vanskelig for ham å slutte å ruse seg, og han måtte etter hvert slutte i jobben. A kom igjen inn i et kriminelt miljø. Han ble i mai 2007 dømt for voldsutøvelse og i august 2008 for oppbevaring av hasj, før han vinteren 2009/2010 var delaktig i de mange ranene som dannet grunnlag for utvisningssaken.

Etter lagmannsrettens syn er det liten tvil om at A i årenes løp har fått betydelig oppfølgning fra barnevernet og andre instanser. Mange tiltak ble forsøkt for å få ham ut av den kriminelle løpebanen og til å slutte å ruse seg. Han fikk også mange «sjanser», blant annet ved at han gjentatte ganger ble idømt samfunnsstraff. A ga selv uttrykk for at han i årenes løp hadde fått mye hjelp, men at det bare var i de seneste årene - etter soning av dommen på fem års fengsel - at han hadde klart å nyttiggjøre seg denne hjelpen. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at barnevernet, kriminalomsorgen eller samfunnet for øvrig på noen måte kan lastes for As omfattende kriminelle aktivitet.

As skolegang i Norge har vært ustabil. I 2004 reiste han til Pakistan i én måned midt i skoleåret. Også ellers var skolegangen preget av mye fravær, og han fullførte ikke første år av videregående skole. Med unntak av noen korte perioder har han ikke vært i fast jobb. Det meste av hans opphold i Norge, helt fra hans tidlige ungdomstid, har vært preget av ustabilitet, rus og kriminalitet. Det er først de seneste årene han har kommet ut av dette, men han er heller ikke nå i fast arbeid eller utdannelse. Etter lagmannsrettens syn trekker dette i retning av en svakere integrering i det norske samfunnet enn det hans lange botid normalt ville tilsi. Det er også et relevant moment at A aldri har fått permanent oppholdstillatelse, noe som delvis skyldes de mange kriminelle forholdene han har begått.

 A er enebarn, og både hans mor og far bor i Norge. Han har flere onkler og tanter, men de bor alle i Europa. Ifølge forklaringene til A selv, hans mor, far og stefar har han ingen nære slektninger i Pakistan. As farfar døde for ca. ti år siden og etterlot seg et hus. Ifølge As far ble huset overtatt av en stebror av faren. A og faren bodde der noen ganger tidligere da de var på besøk i Pakistan, men ifølge faren har det oppstått uoverensstemmelser med denne stebroren som gjør at de ikke lenger har noen kontakt med ham. I tillegg ble As farmor drept for ca. 20 år siden på grunn av en gammel familiekonflikt. Både A og faren forklarte at denne konflikten fremdeles er aktiv, noe som innebærer at deres sikkerhet er truet på stedet de kommer fra. Siste gang A var der ble han angrepet og beskutt.

A var fra 2004 på fire lengre reiser til hjemstedet i Pakistan, i Punjab-provinsen. Siste gang - i 2007 eller 2008 - dro han med noen venner fra Norge for å delta i et bryllup, og var der da i ca. fire uker. I tillegg var han ifølge As mor på besøk hos henne i Pakistan i 2002, før moren flyttet til Norge.

As far forklarte for lagmannsretten at han ikke reiser til Pakistan hvert år, men drar dit for eksempel i forbindelse med dødsfall i familien. Han har reist dit hver sommer de siste tre årene, og sommeren 2015 var han der i én måned.

A fikk ifølge sin mor begrenset med skolegang de årene han bodde i Pakistan. Han kan ikke lese eller skrive urdu, men kan snakke punjabi, noe han snakker med sin mor.

Geir-Aage Nerby fra Landinfo forklarte for lagmannsretten at ca. to tredjedeler av befolkningen i Pakistan bruker punjabi som dagligspråk. Urdu er det vanligste skriftspråket, men en stor del av befolkningen er ikke lese- eller skrivekyndige. Nerby forklarte at storfamilien står helt sentralt i pakistansk kultur. Alle er tilknyttet storfamilie- eller slektskapsgrupper på forskjellige nivåer, og det kollektive står sentralt. Man hjelper hverandre innad i slektskapsgruppen. Nerby mente det er svært lite sannsynlig at en med pakistansk bakgrunn ikke har noe familienettverk i Pakistan, og ga uttrykk for at en pakistaner uten familienettverk nærmest er en ikke-eksisterende sosial kategori. Det er likevel mulig for en person uten nettverk å etablere seg i Pakistan, for eksempel i de store byene. En avgjørende faktor vil i så fall være økonomiske ressurser, da en som har penger vil være mindre avhengig av et nettverk enn en som ikke har det.

Lagmannsretten mener det ut fra dette er lite sannsynlig at A ikke har noen slekt eller noen form for nettverk i Pakistan. Det at faren jevnlig har reist til Pakistan for å delta i begravelser i storfamilien, bekrefter at de fremdeles må ha et visst familienettverk der.

I tråd med Nerbys forklaring om plikten til å hjelpe hverandre innad i storfamilien, mener lagmannsretten det er sannsynlig at A har et familienettverk i Pakistan som eventuelt kan bistå ham med integrering der. Det er også sannsynlig at han vil kunne trekke på det nettverket som de mange slektningene bosatt i Europa, har i Pakistan.

Selv om det ses bort fra det nettverket A har på hjemstedet i Punjab-provinsen, vil A ha mulighet til å etablere seg i en av de større byene i landet. Han snakker som nevnt punjabi, i likhet med majoriteten i landet. Det må også tas i betraktning at han har tilgang til det som etter pakistansk målestokk er betydelige økonomiske midler. Han eier en leilighet på Z i Oslo, som han i dag leier ut for 11 500 kroner måneden. Han har noe gjeld i form av gamle erstatningskrav, men vil likevel kunne bringe med seg en relativt betydelig månedlig leieinntekt, eventuelt en større pengesum etter salg av leiligheten. I lys av dette mener lagmannsretten at opplysningene om at sikkerhetssituasjonen på hjemstedet i Punjab er vanskelig for A og hans familie, ikke får noen betydning for forholdsmessighetsvurderingen.

 Lagmannsretten mener etter dette at A har en begrenset, men reell tilknytning til Pakistan og pakistansk kultur som gjør det mulig for ham å etablere seg der, særlig tatt i betraktning at han har tilgang til relativt betydelige midler.

Høyesterett har behandlet flere saker vedrørende utvisning av personer som kom til Norge som mindreårige. I Rt-1996-568 var det tale om en pakistaner som kom til Norge da han var 12 år. Han hadde kone og fem barn i Norge. Han hadde vært i fast arbeid i ni år da han ble pågrepet for alvorlig narkotikakriminalitet. Han ble dømt for dette til fengsel i fem år og seks måneder. Han hadde en viss tilknytning til Pakistan, blant annet gjennom et fåtall reiser dit, og kunne lese og skrive urdu. Høyesterett kom til at utvisning på grunn av det straffbare forholdet ikke var i strid med retten til familieliv etter EMK artikkel 8, og utvisningsvedtaket ble opprettholdt. Lagmannsretten bemerker at utlendingen i den saken hadde en sterkere tilknytning til Norge og var bedre integrert i det norske samfunnet enn det A er. Samlet sett kan heller ikke den kriminaliteten A har begått sies å være noe mindre alvorlig enn det straffbare forholdet som ga grunnlag for utvisning i den nevnte saken. Dette trekker klart i retning av at heller ikke utvisning av A vil være i strid med EMK artikkel 8 eller et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70.

I Rt-2005-238 var det tale om en vietnamesisk statsborger som i den såkalte «Oslo S-saken» var dømt for alvorlig voldsutøvelse; overtredelse av straffeloven § 229 annet og tredje straffalternativ, jf. § 232. Saken gjaldt et gjengoppgjør mellom thailandske og vietnamesiske gutter, der kniver, skytevåpen og slagvåpen ble benyttet. En thailandsk gutt døde, og flere ble alvorlig skadd. Den aktuelle vietnameseren ble dømt for medvirkning til disse handlingene til fengsel i tre år, hvorav to år ble gjort betinget. Straffen var en fellesstraff med en tidligere dom for flere tilfeller av alvorlig vold utøvd blant annet med kniv og en jernstang, der straffen var fengsel i seks måneder hvorav fem måneder betinget. Han var straffedømt også i etterkant av Oslo S-saken, for noen mindre narkotikaforhold.

Utlendingen i den saken hadde reist som båtflyktning fra Vietnam da han var 9 år gammel. Han var i flyktningleir i Malaysia til han kom til Norge som kvoteflyktning da han var 12 år og 10 måneder gammel.

Da UDI fattet vedtak om utvisning og tilbakekall av oppholdstillatelse hadde han hatt opphold i Norge i ni år. Vedtaket ble påklaget og begjært omgjort, og ved siste vedtak som opprettholdt utvisningen hadde han bodd i Norge i over 11 år. Høyesterett la til grunn at han hadde en viss tilknytning til Vietnam gjennom familie der og ved at han snakket vietnamesisk, men han hadde aldri vært tilbake i hjemlandet. Førstvoterende uttalte også at kvoteflyktninger kan ha en bakgrunn som gjør tilpasningen til Norge vanskeligere enn vanlig, og at man derfor bør være «noe mer forsiktig med å utvise kvoteflyktninger som har kommet til Norge i ung alder, enn man ellers ville ha vært», jf. dommen avsnitt 48.

Høyesteretts flertall kom likevel til at det ikke var uforholdsmessig å utvise utlendingen til Vietnam. Annenvoterende la avgjørende vekt på de alvorlige straffbare handlingene, og uttalte på vegne av flertallet (i avsnitt 56):

Når de straffbare forhold A har begått ses i sammenheng, dreier det seg etter min mening om meget alvorlig kriminalitet av en slik karakter at det skal svært mye til for å karakterisere en utvisning som uforholdsmessig. Selv om det foreligger klare tilknytningshensyn som taler mot utvisning, er min konklusjon at utvisningen ikke er et uforholdsmessig tiltak og at utvisningsvedtaket derfor er gyldig.

 Etter lagmannsrettens vurdering har A en sterkere tilknytning til Pakistan enn det utlendingen i Rt-2005-238 hadde til Vietnam. A har vært i Pakistan flere ganger og det må legges til grunn at han og hans familie fremdeles har et nettverk der. Han kom dessuten til Norge gjennom familiegjenforening, og ikke som kvoteflyktning. Utlendingen i den nevnte dommen kom til Norge da han var noe eldre enn det A var, på den annen side var han betydelig yngre da han forlot hjemlandet enn det A var da han emigrerte til Norge.

Videre er den kriminaliteten A har begått samlet sett mer omfattende og alvorlig enn de forholdene som ga grunnlag for utvisning i Rt-2005-238. Strafferammen for det mest alvorlige forholdet i Oslo S-saken - legemsbeskadigelse med dødsfølge utøvd med særlig farlig redskap - var fengsel inntil 11 år. Straffen ble som nevnt satt til fengsel i tre år hvorav to år betinget, som en fellesstraff med en tidligere voldsdom. Til sammenlikning var som nevnt strafferammen for grovt ran fengsel i 12 år, og A ble dømt for åtte grove ran og fire simple ran til fengsel i fem år. I tillegg har han som beskrevet blitt domfelt en rekke ganger tidligere for volds- og vinningskriminalitet, og én gang for voldsutøvelse etter UDIs utvisningsvedtak. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det klart at utvisning ikke vil være et uforholdsmessig tiltak overfor A i større grad enn det var for utlendingen i Rt-2005-238.

I Rt-2009-546 - som A har vist til - var det tale om en chilensk statsborger som kom til Norge i 1988, da han var 9 år gammel. I 1995 ble han dømt til betinget fengsel i 45 dager for narkotikaforbrytelse, og i 1998 ble han idømt fengsel i to år og seks måneder for narkotikaforbrytelse, alvorlig legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap, flere grove tyverier og heleri. UDI fattet i 2000 vedtak om utvisning, og det siste avslaget på begjæring om omgjøring av vedtaket ble fattet i 2001. Han ble uttransportert til Chile kort tid etter dette, men kom raskt tilbake til Norge igjen. I 2002 ble han igjen domfelt, da for grovt ran av en urmakerforretning til fengsel i to år og fem måneder.

Høyesterett la ved forholdsmessighetsvurderingen avgjørende vekt på utlendingens tilknytning til Norge, særlig det at han kom til landet allerede som niåring og at han hadde hatt lovlig opphold i til sammen 12 år. Oppholdet etter det første utvisningsvedtaket var ikke lovlig, og hadde derfor mindre betydning. Avslutningsvis uttalte førstvoterende:

(46) Det avgjørende blir etter mitt syn da hvilken tilknytning A har til sitt hjemland Chile. Før uttransporteringen sommeren 2001 hadde han ikke oppholdt seg der siden han kom til Norge i 1988. Hans tilknytning til Chile er særdeles begrenset. Hans foreldre og søster bor i Norge og er norske statsborgere, og han har ikke annen nær familie i Chile. Han kan språket, men har ingen tilknytning til kulturen eller væremåten, og har intet nettverk der.

(47) Jeg har funnet avgjørelsen vanskelig. På tross av de alvorlige straffbare handlingene A er dømt for, er jeg imidlertid blitt stående ved at hans lave alder ved ankomst til Norge og hans manglende tilknytning til Chile, innebærer at utvisningsvedtaket er uforholdsmessig overfor ham.

Lagmannsretten bemerker at de straffbare forholdene som lå til grunn for utvisningen i denne saken samlet sett var svært alvorlige, men ikke så alvorlige og omfattende som tilfellet er for A. I tillegg kom chileneren til Norge i svært ung alder og hadde ikke lenger noen reell tilknytning til eller nettverk i Chile. Høyesterett var likevel i tvil om utvisningen var uforholdsmessig. Etter lagmannsrettens syn indikerer også denne avgjørelsen at utvisning av A ikke vil være et uforholdsmessig tiltak.

 A har anført at det i forholdsmessighetsvurderingen også må legges vekt på at han i tiden etter soning av dommen på fem års fengsel har vært rusfri og ikke har begått nye straffbare forhold. A forklarte for lagmannsretten at han sluttet å ruse seg da han ble pågrepet og varetektsfengslet våren 2010, og har vært rusfri siden. Det har ikke fremkommet opplysninger som gir grunn til å tvile på dette.

A ble prøveløslatt i mai 2013 og fikk da tilbud om opphold ved X3 i ett år. Han fikk der behandling både for sine psykiske lidelser og rusavhengighet. Ifølge ham selv brøt han kontakten med det kriminelle miljøet han hadde vært i. Etter oppholdet på X3 startet han samtaleterapi ved Ullevål sykehus, noe han har fortsatt med til i dag. Han tar også medisiner mot angst og depresjon. Han mottar i dag arbeidsavklaringspenger og bor hjemme hos sin mor og stefar, som hjelper ham både økonomisk og med praktiske ting. Både As mor, far og stefar bekreftet i retten at A hadde endret seg etter soningen og oppholdet på X3, og at han nå var mer avslappet, vennligere og hadde fått bedre kontakt med familien.

Psykologspesialist Solveig Breivik, som var As behandler ved X3 forklarte for lagmannsretten at A var svært motivert da han ankom senteret. Han fikk diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse, noe som ga seg utslag i utrygghet, angst og manglende tillit til andre mennesker. I tillegg kom hans rusavhengighet, og dette gjorde behandlingen svært krevende. Hun vurderte likevel prognosen som god da han ble utskrevet fra senteret.

Psykolog og enhetsleder Kristin Elverhøy overtok som As behandler da han ble overført til Oslo universitetssykehus Ullevål i mai 2014. A har siden vært til ukentlige samtaler med henne. Elverhøy forklarte at A er motivert for behandling og har et sterkt ønske om å få et bedre liv. Imidlertid har han mistet mye av sin normale utvikling i oppveksten og vil ha behov for behandling og oppfølgning i lang tid fremover. Han har også behov for mer norskundervisning og etter hvert arbeidstrening.

Lagmannsretten finner ingen grunn til å tvile på at A er inne i en god utvikling, at han har vært rusfri i flere år og at han med fortsatt behandling og oppfølgning blant annet fra NAV på noe sikt vil kunne tre inn i samfunnet, finne seg arbeid mv. Etter lagmannsrettens syn kan det imidlertid ikke legges vesentlig vekt på dette ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70. Det går klart frem av forarbeidene sitert ovenfor at reglene om utvisning på grunn av straffbare forhold i hovedsak er begrunnet i allmennpreventive hensyn. Det vil si at de skal gi et signal om at kriminell atferd kan føre til utvisning, også av hensyn til at den alminnelige tillit til innvandringsreguleringen ikke skal svekkes. Individualpreventive hensyn, herunder faren for at utlendingen begår nye straffbare handlinger, får dermed mindre betydning.

A har endelig anført at utvisning vil innebære at den behandlingen han får for sine psykiske problemer, må avbrytes, og at han ikke har mulighet til å få samme type behandling i Pakistan. Dette er ifølge forarbeidene et relevant moment ved forholdsmessighetsvurderingen. Lagmannsretten mener likevel at det ikke kan legges avgjørende vekt på dette. Som nevnt er reglene om utvisning på grunn av kriminalitet hovedsakelig begrunnet i allmennpreventive hensyn. Det kan derfor bare helt unntaksvis legges avgjørende vekt på utlendingens helsetilstand. Videre har A tilgang til betydelige midler, og vil sannsynligvis ikke ha problemer med å kunne kjøpe tilsvarende behandling og medisiner i Pakistan, i hvert fall hvis han etablerer seg i en av storbyene.

 Lagmannsretten har etter dette kommet til at utvisning av A ikke vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70.

I UNEs vedtak er det også besluttet varig innreiseforbud etter utlendingsloven § 71 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 14-2. A anførte under ankeforhandlingen at innreiseforbudet burde vært begrenset til fem år.

A har ikke fremmet konkrete anførsler om på hvilket grunnlag vedtaket om varig innreiseforbud angripes. Lagmannsretten kan uansett ikke se at det hefter noen feil ved vedtaket, eller ved vurderingen av at det ved utvisning på grunn av så alvorlig og omfattende kriminalitet som det er tale om i saken her, skal ilegges varig innreiseforbud. I utlendingsforskriften § 14-2 er det lagt begrensninger på adgangen til å vedta varig innreiseforbud dersom utlendingen har barn i Norge, men det er ikke tilfelle for A. Lagmannsretten finner det klart at UNEs vedtak ikke er ugyldig på dette punktet.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at UNEs vedtak 19. mars 2014 og beslutningen 24. september 2014 om ikke å omgjøre vedtaket, er gyldige.

Sakskostnader

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten.

Spørsmålet er om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig helt eller delvis å frita A for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Saken har utvilsomt stor velferdsmessig betydning for A og det er markant forskjell i styrkeforholdet mellom partene, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at den tapende part kan fritas fra sakskostnadsansvaret. Det må komme noe i tillegg, for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene, jf. Rt-2012-209 avsnitt 17.

For lagmannsretten har saken ikke budt på særlig tvil. Men ettersom A vant frem med søksmålet i tingretten, og det er staten som har anket til lagmannsretten, må vurderingen av om det forelå god grunn til å få saken prøvd ta utgangspunkt i situasjonen ved saksanlegget for tingretten.

Det er ikke noe i UNEs vedtak 19. mars 2014 eller de senere omgjøringsbegjæringene som indikerer at nemnda har vært i tvil om avgjørelsen. Vedtaket ble fattet i nemndmøte av en enstemmig nemnd. Lagmannsretten mener likevel - under en viss tvil - at A hadde god grunn til å få prøvd saken for domstolene, særlig tatt i betraktning uttalelsene i forarbeidene om at det svært sjelden forekommer at personer som kom til Norge før 12-årsalderen, blir utvist, og at det som den klare hovedregel skal anses som uforholdsmessig å utvise utlendinger som har vokst opp i Norge og har hatt flere års uavbrutt opphold her. Det er også relevant å ta hensyn til As helsemessige problemer og utsiktene til behandling i Pakistan. Sammenholdt med momentene nevnt i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c foreligger det da tilstrekkelig tungtveiende grunner til å gi fritak for sakskostnadsansvaret. Det tilkjennes derfor ikke sakskostnader, verken for lagmannsretten eller tingretten, jf. tvisteloven § 20-9.

 

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Det tilkjennes ikke sakskostnader for tingretten eller lagmannsretten.

 

 

 

Latest changes
  • Ny: LB-2015-64751 Utlendingsrett. Utvisning. Kriminalitet. Forholdsmessighet. (11/26/2015)

    Saken gjaldt overprøving av UNEs vedtak om utvisning på grunn av kriminelle forhold. Utlendingen har bodd i Norge siden han var 11 og et halvt år og var dømt flere ganger for alvorlig kriminalitet. Det som utløste utvisningssaken var domfellelse til fengsel i fem år for tolv ran. Etter en helhetlig vurdering kom lagmannsretten til at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo