To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2015-82734
Documentdate : 18.04.2016

Beskyttelse (asyl). Menneskehandel. Romania.


En rumensk kvinne som hadde vært utsatt for menneskehandel, fikk avslag på søknad om beskyttelse. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at Utlendingsnemndas vedtak var gyldig. Også vedtaket om å nekte opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-4 annet ledd, var gyldig. Etter utlendingsforskriften § 8-4 andre ledd er det et vilkår at utlendingen befinner seg i en like vanskelig situasjon som en utlending som har gitt forklaring i en sak hvor det er tatt ut tiltale, og det må være årsakssammenheng mellom denne situasjonen og utlendingens vitneforklaring.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 29. april 2014 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag samt beslutning av 16. juni 2014 om ikke å omgjøre vedtaket.

Framstilling av saken

A er født 0.0.1982 og er rumensk statsborger. Hun er vokst opp på et barnehjem i Bacau i Romania. Hun måtte flytte fra barnehjemmet i 18 - 19 års alder, og bodde etter det på gata. I lagmannsretten har hun forklart at hun de siste to årene før hun kom til Norge, livnærte seg av prostitusjon. Hun har en sønn som er født 0.0.1997. Han bor hos broren til en venninne.

I 2010, antakelig sommeren 2010, kom A kom til Norge sammen med to venninner, søstrene B og F, for å drive med prostitusjon.

I mai 2011 anmeldte de tre kvinnene tre personer i familien C/D/E for menneskehandel til prostitusjon, jf. straffeloven (1902) § 224. De tre var C, D og E. C ble siktet for menneskehandel og varetektsfengslet i til sammen åtte uker fra 14. september 2011 til 14. oktober 2011. Medsiktede D sonet en dom for andre forhold på denne tiden. Da den siste fengslingsperioden utløp, ble C løslatt av politiet. Saken om menneskehandel ble henlagt på bevisets stilling den 25. november 2011.

A søkte om oppholdstillatelse 3. juni 2011. Den 3. oktober 2011 fikk hun innvilget ett års oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 8-3, såkalt refleksjonsperiode. Hun søkte om asyl 3. oktober 2012. Utlendingsdirektoratet henla saken 2. november 2012 fordi hun hadde forsvunnet, men gjenopptok saken 3. mai 2013 da hun dukket opp igjen. Hun forklarte seg for Utlendingsdirektoratet i asylintervju den 7. mai 2013. I asylforklaringen oppga hun at C/D/E-familien hadde tvunget henne til prostitusjon, og tatt en stor del av inntektene hennes. Dersom hun returnerte til Romania, fryktet hun at de ville skade henne som hevn for at hun hadde anmeldt dem.

Utlendingsdirektoratet anmodet den 3. mai 2013 Oslo politidistrikt om en uttalelse vedrørende As vitneforklaring i asylsaken. Politiet besvarte ikke anmodningen før Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknaden ved vedtak 16. desember 2013. Politiets uttalelse i saken forelå 22. januar 2014.

Utlendingsnemnda besluttet utsatt iverksetting av vedtaket.

A klaget vedtaket inn for Utlendingsnemnda, som i vedtak av 29. april 2014 ikke tok klagen til følge. Vedtaket ble truffet av nemndleder alene, jf. utlendingsloven § 78 tredje ledd.

Utlendingsnemnda la i likhet med Utlendingsdirektoratet til grunn As forklaring om at hun var blitt utsatt for tvangsprostitusjon i Romania og Norge. Utlendingsnemnda kom imidlertid til at Romania hadde tilstrekkelig evne og vilje til å beskytte henne mot på nytt å bli utsatt for tvangsprostitusjon og represalier. Det forelå derfor ikke risiko for forfølgelse ved retur til Romania. Utlendingsnemnda fant videre at det ikke var grunnlag for opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38, og at hun heller ikke skulle gis opphold etter utlendingsforskriften § 8-4 andre ledd. Utlendingsnemndas vurdering etter forskriften § 8-4 andre ledd er utdypet i beslutningen 16. juni 2014 om ikke å omgjøre vedtaket.

A tok ut søksmål ved Oslo tingrett ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning, som innkom til tingretten 23. september 2014.

Oslo tingrett avsa 20. mars 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 29. april 2014 og etterfølgende beslutning av 16. juni 2014 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.
  2. A kan oppholde seg i riket frem til saken er rettskraftig avgjort.
  3. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale kr 80.025,- i erstatning for sakskostnader til A/Det offentlige innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 17. og 18. mars 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten v/Utlendingsnemnda møtte ved sin prosessfullmektig. Rådgiver Dan Frøskeland i Utlendingsnemnda var også til stede under hele ankeforhandlingen. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutning er gyldige. Vedtakene er basert på korrekt faktum og korrekt rettsanvendelse.

Utlendingsnemnda har lagt As forklaring om at hun har vært tvunget til prostitusjon til grunn. Det pekes likevel på at det er flere uoverensstemmelser mellom As forklaringer i politiavhør, i asylintervjuet og i retten.

Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A vil bli utsatt for forfølgelse som nevnt i utlendingsloven § 28.

Retten til anerkjennelse som flyktning gjelder ikke dersom A kan få effektiv beskyttelse mot menneskehandel og represalier av myndighetene i hjemlandet. Det må legges til grunn at Romania har tilstrekkelig evne og vilje til å beskytte sine egne borgere. Det kan ikke legges en norsk standard til grunn ved vurderingen.

A har ikke søkt om rumenske myndigheters beskyttelse, og det er ikke ført bevis for at hun er mer sårbare enn de fleste andre prostituerte i Romania.

Anmeldelsen er fra 2011. A har ikke arbeidet for C/D/E-familien etter dette selv om hun som en ny opplysning i lagmannsretten har forklart at hun har sendt dem penger ved to anledninger etter anmeldelsen. Opplysningene om at B skulle være utsatt for ny tvangsprostitusjon og grov vold har vist seg å være uriktige.

Spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag er underlagt forvaltningens frie skjønn. Domstolenes prøvelsesrett er begrenset.

Det er ikke tilstrekkelig for opphold på humanitært grunnlag at vedkommende tidligere har vært utsatt for menneskehandel. Forhold knyttet til økonomisk nød, boligmangel m.v. kan som den klare hovedregel ikke i seg selv danne grunnlag for opphold.

Utlendingsmyndighetene har foretatt en forsvarlig vurdering av de relevante hensynene som er aktuelle i saken. Det er lagt riktig faktum til grunn. Opplysningen om 12 års skolegang bygger på hennes egne opplysninger. En eventuell feil har ikke hatt betydning for vedtaket.

Spørsmålet om opphold etter utlendingsforskriften § 8-4 andre ledd er også underlagt forvaltningens frie skjønn.

Utlendingsnemnda har etter en helhetsvurdering av alle relevante hensyn og omstendigheter funnet at A ikke er i en like vanskelig situasjon som utlending som nevnt i § 8-4 første ledd. Det er ikke lagt feil faktum til grunn. Det er sannsynlig at Utlendingsnemnda har kjent til at C var varetektsfengslet. Uansett har ikke dette hatt noen betydning for vedtaket. Rettsanvendelsen er riktig. Utlendingsnemnda har korrekt lagt til grunn at det må være årsakssammenheng mellom forklaringen til politiet og den vanskelige situasjonen utlendingen har befunnet seg i. Tingretten har tatt feil på dette punktet.

A har verken sannsynliggjort hovedkrav eller sikringsgrunn. Begjæringen om midlertidig forføyning kan derfor ikke tas til følge.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

I forføyningssaken:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

A har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutning er ugyldige. Tingretten har lagt riktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse til grunn.
A har rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Utlendingsnemnda har feilaktig lagt til grunn at Romania kan gi henne tilstrekkelig beskyttelse mot menneskehandel og represalier fra C/D/E-familien. Det er mange svakheter i Romanias tiltak mot menneskehandel. Det må tas hensyn til at A er en svært sårbar person. Det må også legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at B ble utsatt for tvangsprostitusjon på nytt etter at hun ble returnert til Romania.

Subsidiært anføres det at A har rett til opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-4 andre ledd.

Utlendingsnemnda har anvendt § 8-4 andre ledd feil. Når utlendingen er i en vanskelig situasjon på grunn av sin vitneforklaring til politiet, er det ikke anledning til å legge vekt på andre omstendigheter som gjør at hun også er i en vanskelig situasjon. Det er heller ikke adgang til å legge vekt på at A fremdeles befinner seg i et prostitusjonsmiljø. Ved anvendelsen av § 8-4 andre ledd må det også ses hen til at det er en presumsjon for at personer som omhandlet i første ledd er i en vanskelig situasjon på grunn av sin forklaring. Utlendingsnemnda har ikke begrunnet hva som skiller As situasjon fra en situasjon som omfattes av første ledd. Tingrettens rettsanvendelse er korrekt.

Utlendingsnemnda har også unnlatt å vurdere sentralt faktum slik som varetektsfengslingen av C og det at B igjen ble utsatt for menneskehandel.

Utlendingsnemnda har heller ikke gjort en tilstrekkelig vurdering opp mot utlendingsloven § 38. As ressurssituasjon, hva hun har vært utsatt for og risikoen ved retur er ikke tilstrekkelig vurdert. Det er ikke foretatt en konkret interesseavveining.

A har sannsynliggjort hovedkrav og sikringsgrunn. Statens anke i forføyningssaken må forkastes.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Anken forkastes.
  2. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

I forføyningssaken:

  1. Anken forkastes.
  2. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten er kommet til at anken må føre fram.

Spørsmålet om asyl

Det følger av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1A at en utlending har rett til å anerkjennes som flyktning dersom vedkommende har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av en av de nevnte konvensjonsgrunnene.

Det er ikke omtvistet at ofre for menneskehandel omfattes av konvensjonsgrunnen «en spesiell sosial gruppe». Det er heller ikke omtvistet at risikoen for på nytt å bli utsatt for menneskehandel eller represalier i form av grov vold fra bakmennene utgjør forfølgelse i lovens forstand. Asylinstituttet er imidlertid subsidiært i forhold til hjemlandets evne og vilje til å beskytte sine innbyggere. Det avgjørende spørsmålet i asylsaken er derfor om Romania kan tilby A en tilstrekkelig effektiv beskyttelse mot menneskehandel og represalier. I så fall vil det ikke foreligge en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Når det gjelder det faktum som skal legges til grunn for risikovurderingen, er utgangspunktet at asylsøkerens forklaring skal legges til grunn dersom den er noenlunde sannsynliggjort, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 45. Ved risikovurderingen, altså ved vurderingen av hvilken risiko det er for forfølgelse på grunnlag av det faktum som legges til grunn, kreves langt mindre enn sannsynlighetsoversikt. Det er tilstrekkelig at det foreligger en reell risiko for forfølgelse.

Domstolene har full kompetanse ved vurderingen av om vilkårene for asyl etter § 28 første ledd er oppfylt. Det er imidlertid grunn til å vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens vurderinger der disse bygger på forvaltningens spesielle sakkunnskap og brede erfaringsgrunnlag. Dette er også lagt til grunn av et flertall i Høyesterett i plenumsdommen i Rt-2015-1388 avsnitt 247. Uttalelsen i plenumsdommen gjelder urimelighetsvurderingen etter internfluktalternativet i § 28 femte ledd. Når uttalelsene om prøvingsretten leses i sin sammenheng, må de etter lagmannsrettens syn likevel forstås slik at de samme hensyn vil begrunne en tilsvarende tilbakeholdenhet i domstolsprøvingen av vurderinger etter § 28 første ledd. Dette er også lagt til grunn i flere tidligere lagmannsrettsdommer.

Utlendingsnemnda har lagt As forklaring om sin bakgrunn og situasjon i Romania og om at hun har vært utsatt for tvangsprostitusjon, til grunn for sitt vedtak. Det framgår av vedtaket at nemnda ikke har funnet grunn til å ta stilling til om As forklaring er noenlunde sannsynliggjort, fordi dette uansett ikke anses som avgjørende for vedtaket. Staten har fastholdt dette standpunktet i lagmannsretten.

Lagmannsretten tar derfor som utgangspunkt for risikovurderingen at det er noenlunde sannsynliggjort at A har vært utsatt for tvangsprostitusjon. Lagmannsretten vil likevel peke på at det på flere punkter er uklarheter og motstrid i de forklaringene som A har gitt i politiavhør, til myndighetene i asylsaken og i sine forklaringer for tingretten og lagmannsretten. Det kan derfor ikke legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at A har vært utsatt for tvangsprostitusjon og overgrep fra medlemmer i C/D/E-familien i så stort omfang som hun har hevdet i sin forklaring for lagmannsretten. Lagmannsretten redegjør nærmere for noen hovedpunkter i sin bevisbedømmelse nedenfor.

A har forklart seg forskjellig om hvor lenge hun arbeidet som prostituert, og om hvilken tilknytning hun hadde til C/D/E-familien før hun kom til Norge. I politianmeldelsen 26. mai 2011 og i politiavhøret 14. juli 2011 forklarte A at hun hadde arbeidet som prostituert i Romania i to år før hun kom til Norge. Før dette skal hun ha arbeidet svart som vaskehjelp og hushjelp. Hun hadde blitt kjent med C to måneder før hun reiste. Han og broren D hadde oppsøkt henne og B og F på riksveien der de jobbet. De hadde sagt at kvinnene kunne tjene mye mer som prostituerte i Norge, og det ble inngått en avtale med C om at han skulle arrangere reisen til Norge, hjelpe dem med et sted og bo og skaffe mat dersom det var nødvendig. De skulle dele fortjenesten ved prostitusjonsvirksomheten 50/50, men bare i én måned. Deretter ville A arbeide for seg selv. Hun forklarte at hun hadde reist frivillig til Norge. Da hun kom til Norge, gikk C fra avtalen. Sammen med D og E presset han henne for penger og truet henne. Hun ble også utsatt for vold. Verken i anmeldelsen eller det senere avhøret sa hun noe om at hun hadde arbeidet for C/D/E-familien i Romania.

I asylintervjuet, som ble gjennomført den 7. mai 2013, forklarte hun at hun hadde blitt kjent med de tre mistenkte i Romania. Hun hadde arbeidet som prostituert for dem i tre år, og på et tidspunkt bestemte de at hun skulle komme til Norge. I samme intervju sa hun at hun traff dem for cirka to år siden: «Jeg trakk på gaten og de kom til meg og spurte om jeg ville bli med dem til Oslo og jobbe på gata». Hun forklarte også at hun etter anmeldelsen var blitt truet av personer fra C/D/E-familien på en bar, og at de også hadde truet med å skade sønnen hennes i Romania.

I lagmannsretten har det vært vanskelig å få en klar forklaring fra A med hensyn til hennes historie og kjennskap til C/D/E-familien. Hun har bestemt benektet at hun har arbeidet som hushjelp eller vaskehjelp. Hun har gitt ulike opplysninger om når hun begynte å arbeide som prostituert. Etter hvert forklarte hun imidlertid at det dreide seg om to år før hun kom til Norge, og hun fastholdt dette på gjentatte spørsmål. Hun forklarte at D var hennes hallik i denne toårsperioden. Dette er en ny opplysning for lagmannsretten. Hun forklarte også at han utsatte henne for grove overgrep, blant annet en massevoldtekt fordi hun ikke hadde tjent nok penger. Hennes sønn er et resultat av denne voldtekten. Også dette er en ny opplysning for lagmannsretten. Sønnen er ifølge hennes egne opplysninger født den 0.0.2007, samtidig som hun fastholder at hun ikke skal ha arbeidet som prostituert i mer enn to år før hun kom til Norge, altså fra 2008.

Lagmannsretten har tatt hensyn til at A synes å ha store vanskeligheter med tall, tidsangivelser og tidsforløp. Hun har i mange år levd fra dag til dag, og livet hennes har vært preget av utrygghet og mangler. Hun har ikke fast bopel. Lagmannsretten legger derfor ikke avgjørende vekt på at hennes tidsangivelser spriker. Hennes forklaringer inneholder imidlertid innholdsmessige motsetninger som etter lagmannsrettens syn ikke kan forklares på annen måte enn at hun har bygget ut sin asylforklaring for å styrke asylgrunnlaget. Dersom A arbeidet som prostituert med D som hallik i to år før hun kom til Norge, er det påfallende at hun først kom fram med denne opplysningen i lagmannsretten. Hun framstår ikke som troverdig. Hennes forklaring stemmer heller ikke med forklaringene til B og F om hvilken kontakt det var mellom dem og medlemmer av C/D/E-familien før de reiste til Norge.

Lagmannsretten legger på denne bakgrunn ikke til grunn som noenlunde sannsynlig at A arbeidet som prostituert for D eller andre i C/D/E-familien eller ble utsatt for grove overgrep fra deres side før hun kom til Norge. Lagmannsretten legger videre til grunn at A reiste frivillig til Norge slik hun forklarte til politiet første gang. Det er imidlertid noenlunde sannsynliggjort at hun ble truet og presset til å fortsette med prostitusjon til inntekt for C/D/E-familien etter at hun kom til Norge, og at hun også ble utsatt for vold i forbindelse med dette. Lagmannsretten legger til grunn at hun ikke har arbeidet for C/D/E-familien etter at hun anmeldte forholdet i 2011. Opplysningene om at hun etter dette skal ha blitt truet på en bar, og at hun ved to anledninger har overført penger til dem, framstår som mindre troverdige. Dette er imidlertid omstendigheter som eventuelt ligger flere år tilbake i tid, og de får uansett ikke avgjørende betydning for lagmannsrettens risikovurdering.

Det andre hovedpunktet under bevisvurderingen som lagmannsretten vil knytte noen bemerkninger til, gjelder anførslene om at B på nytt ble utsatt for menneskehandel og grove overgrep etter at hun ble returnert til Romania. Blant annet skal bakmennene ha helt etsende syre i ansiktet hennes. Tingretten la dette til grunn.

Saken står på dette punktet i en annen bevismessig stilling for lagmannsretten enn for tingretten. Politioverbetjent H forklarte at Oslo politidistrikt etterforsket saken på grunnlag av Bs forklaring om at hun var blitt tvunget tilbake til Norge for å arbeide som prostituert av C/D/E-familien. B forklarte seg om dette i et politavhør den 29. oktober 2013. Etterforskningen viste at det ikke fantes noen spor etter reisen fra Romania til Norge som B hadde forklart seg om, for eksempel i form av registrerte overfarter med ferge. Da tingretten behandlet saken, var Bs oppholdssted ukjent. Tingretten la til grunn at ingen hadde hørt fra henne siden mai 2014. Tingretten viste også til en politirapport fra politibetjent I med opplysninger fra en uttransportert rumensk statsborger, G, om at B hadde tystet på rumenere i Norge, og som følge av det var blitt angrepet med syre og hadde fått varige skader. H forklarte imidlertid i lagmannsretten at B etter dette ble oppsporet i Sverige sensommeren 2015. Hun ble da avhørt av svensk politi som fornærmet i en annen straffesak. Hun hadde ingen synlige skader på kroppen. Hun forklarte seg heller ikke om noe syreangrep eller andre angrep fra familien C/D/E. H reiste til Sverige for et oppfølgningsavhør, men B forsvant før han fikk gjennomført dette. G er blitt avhørt i Romania, og har forklart at opplysningene i Is rapport må bero på en misforståelse. D og E er blitt avhørt og benekter at det forholder seg slik B har forklart.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det ikke foreligger bevismessige holdepunkter for at B ble utsatt for menneskehandel eller andre alvorlige overgrep etter at hun ble returnert til Romania i 2013. Hennes politiforklaring om dette framstår som konstruert. Det legges til grunn som klart mest sannsynlig at forklaringen har vært motivert av et ønske om å få en ny refleksjonsperiode i Norge.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ble utnyttet til prostitusjon i en periode fra 2010 til hun anmeldte forholdet i mai 2011. Etter dette har hun ifølge sin egen forklaring arbeidet som prostituert på selvstendig grunnlag. Etter at hun anmeldte forholdet, har det muligens vært en episode hvor hun er blitt truet på en bar av noen fra C/D/E-familien, og hun kan ha overført penger ved to anledninger. Det er likevel ingen holdepunkter for at noen i familien C/D/E har forsøkt å tvinge henne til å arbeide for dem igjen, eller for at hun er blitt utsatt for vold fra dem.

Lagmannsretten går etter dette over til spørsmålet om A risikerer forfølgelse dersom hun returneres til Romania.

Utlendingsnemnda har lagt til grunn at rumenske myndigheter har evne og vilje til å beskytte A mot et eventuelt forsøk på menneskehandel. I Utlendingsnemndas vedtak av 29. april 2014 framgår det om dette:

UNE viser til at de handlingene klageren har anført å ha bli utsatt for, og de handlingene hun frykter, også er straffbare i klagerens hjemland. Som generelt utgangspunkt legger UNE til grunn at politi- og rettsvesenet i Romania fungerer på et akseptabelt nivå, og at myndighetene har et virksomt system for å avdekke, rettsforfølge og straffe alvorlige overgrep. Selv om rumenske myndigheter fremdeles har en vei å gå i bekjempelsen av menneskehandel, viser landinformasjonen at myndighetene tar dette på alvor, og har utarbeidet en nasjonal strategi for å oppnå formålet. Det vises også til vurderingen om dette i UDIs vedtak, inntatt ovenfor, som UNE tiltrer.

UNE mener at klageren på lik linje med den øvrige befolkningen vil kunne få effektiv beskyttelse av hjemlandets myndigheter. Klageren har forklart at hun ikke har fått hjelp av politiet i hjemlandet fordi hun er prostituert og C/D/E-familien har kontakter i politiet. Selv om klageren ved en tidligere anledning opplevde at hun ikke fikk tilstrekkelig hjelp fra politiet, mener UNE at det ikke foreligger formelle hindringer for at klageren på linje med andre rumenske borgere skal kunne få hjelp fra hjemlandets myndigheter. Hun henvises til å ta kontakt med politiet igjen dersom hun skulle få problemer [ ... ] ved retur. Det vises også til muligheten for å klage på eventuell kritikkverdig behandling fra politiets side, blant annet gjennom ombudsmannsinstitusjonen i Romania.

Det legges derfor til grunn at myndighetene i Romania har tilstrekkelig evne og vilje til å beskytte klageren mot de handlingene hun har anført å frykte. Retten til anerkjennelse som flyktning etter lovens § 28 første ledd kommer ikke til anvendelse når klageren kan få beskyttelse av myndighetene i eget hjemland.

UNE viser også til at det i Romania finnes krisesentre og organisasjoner som hjelper kvinner som har vært utsatt for menneskehandel og tvangsprostitusjon.

UNE fastholdt denne vurderingen i beslutningen av 16. juni 2014. Det var da anført at B var blitt tvunget tilbake i prostitusjon igjen. UNE mente at det ikke forelå holdepunkter for at klageren ikke skulle ha tilgang på hjelp på linje med andre rumenske borgere, og at hun selv har et ansvar for å oppsøke hjelp i hjemlandet ved behov.

I lagmannsretten har landrådgiver Hans Arne Kjelsås, politibetjent J og politiadvokat Rudolf Christoffersen forklart seg. J er nordisk politiliasonoffiser i Bulgaria, og hennes ansvarsområde dekker også Romania. Christoffersen er politiliasonadvokat ved Eurojust i Haag. På grunnlag av deres forklaringer og dokumentert landinformasjon er lagmannsretten enig i Utlendingsnemndas generelle beskrivelse av situasjonen i Romania med hensyn til bekjempelse av menneskehandel.

Menneskehandel er et stort og alvorlig problem i Romania. Det etterforskes flere hundre nye saker hvert år. Romania imidlertid arbeider systematisk med å bekjempe menneskehandel. Kjelsås forklarte at Romania har lovbestemmelser mot menneskehandel og et straffenivå på linje med andre europeiske land. Det ble etterforsket cirka 900 nye saker i 2014. Rundt 500 endte med tiltale og cirka 300 ble dømt. 70 prosent fikk fengselsstraff, og gjennomsnittstraffen var fengsel i fem år. Christoffersen forklarte at 30 prosent av de dømte fikk straffer mellom fem og 15 års fengsel. Romania har et utstrakt samarbeid med andre land i EU for å bekjempe problemet. Det er en egen enhet med 250 polititjenestemenn som bare arbeider med slike saker. Både Kjelsås og J forklarte at landet har systemer for å hjelpe ofre for menneskehandel, blant annet når de returnerer fra andre land. Det finnes krisesentre over hele landet hvor ofre for menneskehandel har rett til å bo. Disse drives av frivillige organisasjoner.

Advokat Stenvaag har vist til at Europarådets ekspertgruppe GRETA (Group of Experts on Action against Trafficking in Human Beings) som overvåker medlemslandenes arbeid mot menneskehandel har kritisert sider ved Romanias tiltak mot menneskehandel, blant annet finansieringen og driften av krisesentrene. Hun har også vist til kritiske merknader i Det amerikanske utenriksdepartementets «Trafficking in Persons Report» for årene 2015 - 2016.

Selv det er punkter hvor det er rom for forbedring, finner lagmannsretten det klart at det på generelt grunnlag må legges til grunn at Romania har evne og vilje til å beskytte sine innbyggere mot menneskehandel.

Tingretten kom til at A var særlig sårbar og utsatt for menneskehandel, og at det derfor forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Lagmannsretten vurderer dette annerledes.

Lagmannsretten legger i likhet med tingretten til grunn at A har en vanskelig bakgrunn med oppvekst på barnehjem. Lagmannsretten vil likevel peke på at hun kom til Norge med to venninner, at hennes sønn bor hos en bekjent og at det er dokumentert at hun sendte penger til flere personer i Romania fra mai 2010 til mai 2011. I politiavhør forklarte hun at dette var overføringer til venner og familie. Selv om det eventuelt er en misforståelse at det dreier seg om familie, så viser overføringene etter lagmannsrettens syn at A ikke er helt uten et nettverk i Romania.

Lagmannsretten antar at det kan være riktig slik A har forklart, at hun har gått på skolen i 12 år, men at dette tilsvarer åtte klassetrinn, og at hun heller ikke egentlig er utdannet maler eller har arbeidet som dette, slik det framgår i politiforklaringen. Det er ingen tvil om at As økonomiske og sosiale betingelser er vanskelige, og at de vil være det også i Romania. Dette er imidlertid ikke omstendigheter som i seg selv kan begrunne asyl.

Etter lagmannsrettens syn kan det i dag ikke legges til grunn at anmeldelsen gjør henne mer utsatt for menneskehandel og represalier ved en retur. Det har nå gått nærmere fem år siden anmeldelsen uten at det er holdepunkter for at medlemmer av C/D/E-familien har utsatt henne for slike overgrep til tross for at hun har arbeidet som prostituert i Oslo.

Lagmannsretten kan ikke se at det i dag foreligger en velbegrunnet risiko for at C/D/E-familien vil forsøke å tvinge henne tilbake i prostitusjon dersom hun returnerer til Romania. Dersom hun likevel skulle bli utsatt for slike forsøk, er det ingen holdepunkter for at hun ikke kan få bistand fra rumenske myndigheter og krisesentre på samme måte som andre rumenske borgere.

Etter dette er lagmannsrettens konklusjon A ikke har rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Advokat Stenvaag har på spørsmål for lagmannsretten gitt utrykk for at § 28 første ledd bokstav b ikke anføres som et alternativt grunnlag for asyl, idet bestemmelsen i dette tilfellet ikke vil gi grunnlag for asyl i større utstrekning enn hva som følger av bokstav a. Lagmannsretten er enig i dette.

Krav om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-4 andre ledd

Etter utlendingsloven § 38 kan det «gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket». Tilknytningsalternativet er ikke aktuelt i denne saken.

I andre ledd framgår det at det for å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal foretas en totalvurdering av saken. I bokstav d er det fastsatt at det blant annet kan legges vekt på om utlendingen har vært offer for menneskehandel.

I utlendingsforskriften § 8-4 er det gitt en særlig regel om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag til vitner i sak om menneskehandel. I bestemmelsens første ledd framgår det at en utlending som søker beskyttelse etter å ha gitt vitneforklaring i en rettssak hvor det er tatt ut tiltale for menneskehandel som hovedregel skal gis oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Forskriften § 8-4 første ledd kommer ikke til anvendelse i vår sak fordi det ikke ble tatt ut tiltale i saken.

Spørsmålet er derfor om det er grunnlag for opphold etter forskriften § 8-4 andre ledd. Bestemmelsen lød slik på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak:

Selv om vilkårene for oppholdstillatelse etter første ledd ikke er oppfylt, kan det innvilges oppholdstillatelse til utlending som har avgitt vitneforklaring for retten eller politiet i en sak etter straffeloven 224 (menneskehandel) eller § 202 første ledd (hallikvirksomhet), dersom det er grunn til å anse at utledningen på grunn av sin forklaring befinner seg i en like vanskelig situasjon som utlending som nevnt i første ledd.

Vurderingen av om det er grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 38 kan bare prøves etter de regler som gjelder for såkalt fritt skjønn, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 221 med videre henvisning til Rt-2008-681 og Rt-2012-1985 avsnitt 142.

I Rt-2012-1985 avsnitt 142 framgår det blant annet:

I slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, herunder forholdet til våre menneskerettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf. Rt-2012-1025 avsnitt 68.

Tingretten fant at Utlendingsnemndas vedtak og beslutning var basert på en gal anvendelse av utlendingsforskriften § 8-4. Tingretten forsto Utlendingsnemndas avgjørelser slik at nemnda hadde vurdert om A var kommet i en vanskelig situasjon også på grunn av andre faktorer enn sin vitneforklaring, og mente at bestemmelsen ikke ga adgang til dette.

Lagmannsretten er ikke enig i tingrettens fortolkning av nemndas avgjørelser. I beslutningen 16. juni 2014 uttalte nemnda:

I vurderingen av hvorvidt klageren er i en «like vanskelig situasjon» som en person som nevnt i bestemmelsens første ledd, må det ses hen til om det er hennes vitnemål som har satt henne i en vanskelig situasjon eller om andre faktorer spiller inn.

Etter utlendingsforskriften § 8-4 andre ledd er det et vilkår at utlendingen befinner seg i en like vanskelig situasjon som en utlending som har gitt forklaring i en sak hvor det er tatt ut tiltale, og det må være årsakssammenheng mellom denne situasjonen og utlendingens vitneforklaring. Etter lagmannsrettens syn er Utlendingsnemndas uttalelse et korrekt uttrykk for dette kravet til årsakssammenheng. Det er heller ikke holdepunkter i nemndas konkrete rettsanvendelse for at nemnda har anvendt forskriftens bestemmelse feil.

I den konkrete anvendelsen har nemnda lagt vekt på at saken ble henlagt i 2011 uten at det ble tatt ut tiltale, og uten at det er nye opplysninger i saken etter det. Det er også sett hen til opplysningene om at B var tvunget tilbake i prostitusjon, og at A var truet med det samme. Videre har nemnda lagt vekt på anmeldelsen i 2011 er kjent for de siktede og kan være en belastning for A, men også det forhold at A fremdeles arbeider som prostituert i prostitusjonsmiljøet i Oslo.

Etter lagmannsrettens syn er Utlendingsnemndas vedtak basert på et tilstrekkelig bredt og saklig skjønn. På bakgrunn av As anførsler og tingrettens dom vil lagmannsretten særlig bemerke at det ikke er irrelevant å se hen til at A fremdeles oppholder seg i prostitusjonsmiljøet. Utlendingsnemnda vist til departementets instruks i forbindelse med forskriftens første ledd hvor det står at «dersom utlendingen etter å ha avgitt vitneforklaring gjenopptar kontakten med det kriminelle miljøet bak menneskehandelen, vil dette kunne være en bristende forutsetning for tillatelsen ( ... )». Utlendingsnemnda fant det «noe uklart» om A hadde brutt kontakten med bakmennene. As opplysninger i lagmannsretten om at hun ved to anledninger etter anmeldelsen hadde overført penger til C/D/E-familien bidrar for så vidt også til en slik uklarhet. Dette er imidlertid ikke noe avgjørende moment i Utlendingsnemndas vedtak. Det er ikke noe vilkår for beskyttelse etter forskriften § 8-4 andre ledd at A slutter med prostitusjon eller bryter med prostitusjonsmiljøet. Så lenge hun er en del av dette miljøet bidrar det imidlertid til at hun er i en vanskelig situasjon. Det er dette Utlendingsnemnda har lagt til grunn når den konkluderer med at «det ikke er tilstrekkelig underbygget at den vanskelige situasjonen hun er i nå i hovedsak skyldes hennes vitnemål i 2011, men at det i like stor grad har sammenheng med at hun har fortsatt å ferdes i prostitusjonsmiljøet».

A har videre anført at Utlendingsnemnda ikke har vurdert sentralt faktum. For lagmannsretten er det særlig framhevet at betydningen av at C var varetektsfengslet i åtte uker ikke er drøftet i nemndas vedtak.

Det framgår flere steder i de dokumentene som forelå for Utlendingsnemnda, at C hadde vært varetektsfengslet. Lagmannsretten er enig med staten i at dette mest sannsynlig var kjent for Utlendingsnemnda og ble tatt hensyn til ved avgjørelsen. Det forhold at anmeldelsen førte til varetektsfengsling for en av de siktede, burde likevel vært uttrykkelig trukket fram i vedtaket. Når det ikke er nevnt, skaper det en viss tvil om dette er vurdert. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold dersom det er slik at nemnda ikke vurderte betydningen av varetektsoppholdet. Det er vist til at anmeldelsen var kjent for de siktede og sett hen til at vitnemålet er et forhold som kan ha vært belastende for klageren. Slik lagmannsretten ser det, er det bærende elementet i nemndas avgjørelse, som er truffet i juni 2014, at det er gått tre år siden anmeldelsen uten at det er holdepunkter for at A er blitt utsatt for nye forsøk på menneskehandel og represalier til tross for at hun har oppholdt seg i prostitusjonsmiljøet i Oslo.

Lagmannsrettens konklusjon er Utlendingsnemndas vedtak er gyldig for så vidt gjelder forskriften § 8-4 andre ledd.

Opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn

Utlendingsnemnda vurderte også om det var grunnlag for å gi A opphold etter utlendingsloven § 38 om sterke menneskelige hensyn.

Utlendingsnemnda la ved vurderingen til grunn at det at A hadde vært tvangsprostituert i seg selv ikke kunne danne grunnlag for opphold, men at det var et moment i totalvurderingen. Nemnda så videre hen til at det kunne medføre en vanskelig sosial situasjon for henne å returnere til hjemlandet, men at hun framsto som en person med tilstrekkelige ressurser. Hun var 32 år på tidspunktet for vedtaket, hadde opplyst at hun hadde 12 års skolegang og hadde fagutdanning som maler og tapetserer. Nemnda la As forklaring om oppveksten på barnehjemmet til grunn, men mente at hun hadde et nettverk av bekjente i Romania. Videre viste nemnda til at Romania hadde ulike støtteorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner som kunne bistå A ved retur. Det forelå ikke spesielle helsemessige forhold som kunne begrunne asyl.

Lagmannsretten legger til grunn As rettslige forklaring om skolegang og yrkesutdannelse, jf. ovenfor. Nemndas vedtak er altså ikke helt nøyaktig på dette punktet. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at dette ikke kan ha vært bestemmende for vedtakets innhold. For øvrig finner lagmannsretten at Utlendingsnemndas vurdering er tilstrekkelig bred og bygger på saklige hensyn. Vedtaket er ikke åpenbart urimelig.

Etter dette er lagmannsrettens konklusjon at vedtaket og beslutningen er gyldig også på dette punktet.

Konklusjon i hovedsaken

I saken om vedtakets og beslutningens gyldighet skal staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

Begjæring om midlertidig forføyning

Det framgår ovenfor at A ikke har sannsynliggjort hovedkrav og sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2.

Begjæringen om midlertidig forføyning tas derfor ikke til følge.

Sakskostnader

Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken fullt ut og har krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd.

Under tvil er lagmannsretten kommet til at det er tungtveiende grunner som tilsier at A fritas for kostnadsansvaret for begge instanser, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Avgjørelsen har ikke budt på tvil for lagmannsretten, men har stått i en noe annen stilling bevismessig ved at det etter at tingrettens dom forelå er blitt avklart hva som hendte med B etter at hun ble borte i mai 2014. Det er ikke ført bevis som sannsynliggjør at A har kjent til dette tidligere. Tingretten ga A medhold.

Saken har hatt stor velferdsmessig betydning for A, og styrkeforholdet mellom partene er svært ulikt, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c. Dette er ikke omstendigheter som alene kan begrunne et en part skal fritas for kostnadsansvaret, jf. Rt-2011-586, men det er prioriterte hensyn ved vurderingen. Når saken har stor velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene er ulikt, skal det mindre til for å frita for kostnadsansvaret, jf. Rt-2012-209 avsnitt 18. Lagmannsretten er kommet til at når saken på et punkt av en viss betydning først ble bevismessig avklart for lagmannsretten, er det i denne saken tilstrekkelig til at A bør fritas for kostnadsansvaret.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist på grunn av reisefravær hos dommerne.

Domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke for lagmannsretten eller tingretten.


Slutning i kjennelse:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke for lagmannsretten eller tingretten.
     
Latest changes
  • Ny: LB-2015-82734 Beskyttelse (asyl). Menneskehandel. Romania. (6/13/2016)

    En rumensk kvinne som hadde vært utsatt for menneskehandel, fikk avslag på søknad om beskyttelse. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at Utlendingsnemndas vedtak var gyldig. Også vedtaket om å nekte opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-4 annet ledd, var gyldig.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo