To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2016-10501
Documentdate : 23.05.2017

Familieinnvandring. Ugyldig avslag. Skjønnsutøvelse. Utlendingsloven § 59.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på søknad om familieinnvandring.

I Sakens bakgrunn

A er borger av Afghanistan og bosatt i Kabul. Den 5. desember 2012 fremsatte hun søknad om familieetablering ved den norske ambassaden i Islamabad i Pakistan. Som referanseperson oppga hun ektefellen B. Også han er opprinnelig fra Afghanistan, men kom til Norge som asylsøker i 2003. B ble innvilget norsk statsborgerskap 15. januar 2014. I søknaden ble det opplyst at ekteskapet ble inngått 12. desember 2011.

I spørreskjemaet som ble fylt ut i forbindelse med søknaden, svarte søker nei på spørsmålet om hun var i slekt med referansepersonen.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden ved vedtak av 23. februar 2012, blant annet under henvisning til at underholdskravet ikke var oppfylt. UDI tok ikke stilling til om den oppgitte familierelasjonen var korrekt, eller om søkeren var innenfor den personkretsen som kunne få oppholdstillatelse.

Vedtaket ble påklaget 12. april 2012. I klageomgangen fant UDI at underholdskravet nå var oppfylt, og UDI tok saken til ny førstegangsbehandling. Som ledd i behandlingen av saken ble referansen innkalt til intervju ved Oslo politidistrikt. Under intervjuet den 29. september 2012 opplyste B at han og ektefellen ikke var i slekt.

Etter samtykke ble det gjennomført en DNA-test av ektefellene ved det britiske firmaet Cellmark. I henvendelsen til Cellmark ble det opplyst at partene hadde oppgitt ikke å være i slekt. Det ble bedt om at denne opplysningen ble testet opp mot den hypotese at de likevel kunne være søsken eller halvsøsken. I rapport 11. februar 2013 konkluderte Cellmark med at det var 210 ganger mer sannsynlig at ektefellene var halvsøsken enn at de var ubeslektet. Den senere saksgangen har avkreftet at ektefellene er halvsøsken. Hypotesen Cellmark analyserte var imidlertid, på bakgrunn av bestillingen fra UDI, om det var mer sannsynlig at ektefellene var søsken/halvsøsken enn at de var ubeslektet. Analysen skilte således ikke mellom søsken/halvsøskenforhold og fjernere slektskap.

På bakgrunn av resultatene fra DNA- analysen ble B innkalt til nytt intervju hos Oslo politidistrikt. Under intervjuet ga B følgende svar på spørsmålet om han og ektefellen var «i slekt eller familie med hverandre på noen som helst måte?»

Nei. Eller ... Når jeg hørte om sånn DNA, så spurte jeg litt hjemme. Men tanten til faren min er på en måte i slekt med mormoren til ektefellen min.

Etter å ha blitt forelagt resultatet fra DNA-analysen fastholdt referansen at tanten til faren hans var i fjern slekt med mormoren til ektefellen, men benektet at han og søker var «halvsøsken eller søskenbarn eller noe».

UDI avslo søknaden om familieinnvandring i vedtak av 26. april 2013. Avslaget ble begrunnet i at vilkårene for tillatelse etter utlendingsloven § 40 ikke var oppfylt. UDI la til grunn at søker og referansen ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de var ektefeller. Heller ikke søkerens oppgitte identitet ble ansett sannsynliggjort. Det ble blant annet lagt vekt på at partene hadde oppgitt ikke å være i slekt med hverandre, mens DNA-analysen etter UDIs syn viste at de mest sannsynlig var halvsøsken. UDI fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn som tilsa innvilgelse etter utlendingsloven § 38 og § 49.

UDI sendte 28. mai 2013 brev til den norske ambassaden i Islamabad, med forhåndsvarsel om utvisning av A. Ambassaden underrettet søker om forhåndsvarselet per telefon.

UDIs avslag ble påklaget under henvisning til at det var lagt til grunn feil faktum og at vedtaket var fattet på et mangelfullt grunnlag. I klagen ble det anført at ektefellene hadde misforstått det norske regelverket for ekteskap mellom slektninger, og at de trodde at søknaden ville bli avslått dersom de opplyste at de var i slekt på noen som helst måte. Det ble videre anført at DNA-testen hadde oppstilt feil hypotese ved å spørre om partene var søsken/halvsøsken, i stedet for å spørre om fjernere slektskap. Det ble anmodet om at UDI tok initiativ til å teste de to prøvene opp mot hverandres familiemedlemmer, for å avklare det riktige slektskapet.

UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket og oversendte 23. oktober 2013 saken til Utlendingsnemnda (UNE) for klagebehandling. I oversendelsesbrevet fremgår det at UDI ikke mente det var grunnlag for omgjøring fordi «partene uansett har oppgitt uriktige opplysninger til norske myndigheter». Det fremgår videre at UDI antok at Cellmark på eget initiativ ville ha testet for fjernere slektskap dersom treffprosenten hadde vært lavere.

Ved UNEs vedtak av 14. november 2013 ble klagen fra A ikke tatt til følge. UNE begrunnet avslaget med at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at partene var reelle ektefeller. I likhet med UDI la UNE på bakgrunn av DNA-analysen til grunn at partene mest sannsynlig var halvsøsken.

Vedtaket ble anmodet omgjort ved brev av 13. desember 2013. UNE mente at det ikke fremkom nye opplysninger i omgjøringsanmodningen og opprettholdt vedtaket ved beslutning av 28. januar 2014.

Ved UDIs vedtak 15. januar 2014 ble A utvist fra Norge med 5 års innreiseforbud. Også utvisningsvedtaket bygde på resultatet fra DNA-analysen. UDI la til grunn at partene mest sannsynlig var halvsøsken, og at ekteskapet dermed ikke var «legitimt».

I ny omgjøringsbegjæring med varsel om søksmål av 24. oktober 2014 ble det lagt fram en rapport fra sakkyndig i rettsgenetikk dr.philos Rune Andreassen av 8. oktober 2014. I rapporten konkluderte Andreassen med at det ikke var grunnlag for å hevde at ekteparet er halvsøsken. I konklusjonen heter det blant annet:

De nye slektskapsanalyser viser at DNA-resultatene ikke skiller mellom halvsøsken og søskenbarn. Dersom det anses som en relevant slektskapsrelasjon at de kan være søskenbarn kan man se helt bort fra Cellmarks resultater (LR 210 for at de er halvsøsken). ...

Begge de nye analysene viser at det er en feiltolkning å forstå DNA-resultatene fra Cellmark dithen at «DNA-resultatene konkluderer med at søkeren er halvsøster til referansepersonen» ... .

UNE tok ikke omgjøringsanmodningen til følge ved beslutning av 2. desember 2014. UNE erkjente at det ikke kunne utelukkes at partene var fjernere beslektet enn halvsøsken. Det ble imidlertid lagt vekt på at divergerende opplysninger om slektskapsforholdene skapte tvil om partenes generelle troverdighet. UNE la videre til grunn at det fremdeles forelå «sterk tvil» om familierelasjonene og at det ut fra en totalvurdering fortsatt fremsto som overveiende sannsynlig at partene var halvsøsken. Vilkårene i utlendingsloven ble følgelig ikke ansett oppfylt. Det ble heller ikke gitt opphold av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 49.

A tok den 19. mars 2015 ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at UNEs vedtak av 14. november 2013 og etterfølgende beslutninger var ugyldige.

Oslo tingrett avsa 11. november 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å erstatte staten v/Utlendingsnemnda sakskostnader med 68 000 - sekstiåttetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ut fra sakens spørsmål og partenes påstandsgrunnlag, er det nødvendig å redegjøre noe nærmere for saksgangen for lagmannsretten.

I anken ble det opplyst at ankende part ville innhente ytterligere DNA-analyser med testing av familiemedlemmer til støtte for sitt syn om at paret ikke var søsken.

I statens anketilsvar ble det bestridt at UNE hadde begått saksbehandlingsfeil ved ikke å foreta ny DNA-test. Det ble vist til at det er opp til A å godtgjøre at hun fyller kravene til familiegjenforening og «herunder avklare den tvil som har oppstått omkring [hennes] familierelasjon med referansepersonen».

Ved prosesskriv 21. juni 2017 ble det fremlagt en ny DNA-analyse innhentet av ankende part fra Cellmark. Analysen bekreftet med 99,9999 prosent sannsynlighet at As oppgitte foreldre var hennes virkelige mor og far. Analysen avkreftet samtidig at hennes foreldre kunne være mor eller far til B. Analysen avkreftet således at de to partene kunne være søsken eller halvsøsken.

Som følge av de nye opplysningene tok UNE på eget initiativ saken til ny behandling, og traff 6. juli 2016 beslutning om at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket. I begrunnelsen ble det vist til utlendingsloven § 59 første ledd og at det ikke var aktuelt å innvilge tillatelse så lenge det endelige utvisningsvedtaket i saken besto. Utvisningsvedtakets innreiseforbud på 5 år var ikke utløpt.

A fremsatte ny omgjøringsanmodning 18. juli 2016. Ved beslutning 7. oktober 2016 ble anmodningen om omgjøring ikke tatt til følge. UNE begrunnet avslaget i utlendingsloven § 59 første ledd og viste særlig til at søkeren hadde gitt uriktige opplysninger om slektskapet til referansen, og at vilkårene for å nekte oppholdstillatelse etter § 59 derfor var oppfylt. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til begrunnelsen i beslutningen nedenfor.

I statens prosesskriv der beslutningen av 7. oktober 2016 ble fremlagt, ble ankende part bedt om å vurdere å trekke saken for lagmannsretten, da den rettslige interessen kunne være bortfalt, siden A «selv om det tidligere vedtak skulle bli kjent ugyldig i lagmannsretten ikke har et oppholdsgrunnlag».

Ved prosesskriv 22. november 2016 aksepterte staten påstanden i anken om at UNEs vedtak av 14. november 2013, samt etterfølgende beslutninger av 28. januar og 2. desember 2014 var ugyldige. Staten nedla påstand i samsvar med dette.

I prosesskriv 8. desember og 13. desember 2016 utvidet ankende part påstanden til også å omfatte beslutningene av 6. juli og 7. oktober 2016.

I prosesskriv 21. desember 2016 aksepterte staten at også beslutningen av 6. juli 2016 var ugyldig og nedla påstand om det. Det ble vist til at «siden ny DNA-test avkreftet at saksøker og referansen var halvsøsken var det grunnlag for å omgjøre tidligere vedtak» og at beslutningen derfor bygde på uriktig faktum. Det ble i prosesskrivet opplyst at dette også var grunnen til at UNE hadde fattet ny beslutning 7. oktober 2016.

For så vidt gjaldt beslutningen av 7. oktober 2016 motsatte staten seg at beslutningen ble trukket inn i saken, jf. tvisteloven § 29-4. Det ble anført at den nye beslutningen var truffet på et nytt faktisk grunnlag, og at søknaden nå var avslått med en ny faktisk og rettslig begrunnelse.

Ved lagmannsrettens kjennelse 30. januar 2017 ble As begjæring om objektiv kumulasjon tatt til følge, og kravet om at UNEs beslutning av 7. oktober 2016 kjennes ugyldig ble tillatt trukket inn i ankesaken. De øvrige vedtak og beslutninger i saken er ikke berørt i kjennelsen.

Ankeforhandling ble holdt 20. og 21. april 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. A var representert ved sin prosessfullmektig og avga forklaring ved fjernavhør. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved seniorrådgiver Hege Lian. Det ble avhørt tre vitner, herunder ett vitne fra Landinfo. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

II Partenes anførsler

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger i saken som innebærer avslag på As søknad om familiegjenforening er ugyldige. UNE har erkjent at samtlige vedtak og beslutninger i saken til og med beslutningen av 6. juli 2016 er ugyldige, og det kreves dom i samsvar med dette.

Også Utlendingsdirektoratets vedtak om utvisning av 15. januar 2014 er ugyldig. A har rettslig interesse i å få dom for ugyldighet også for dette vedtaket. Det er nær sammenheng mellom utvisningsvedtaket og vedtakene om avslag på søknaden om familiegjenforening. Staten er part, og det er av stor betydning for A å få kjent utvisningsvedtaket ugyldig. Staten har for øvrig ved flere anledninger erkjent at også dette vedtaket er ugyldig. Vedtaket er ugyldig både på grunn av feil i saksbehandlingen, herunder er vedtaket ikke forkynt for A og det er fattet for sent, jf. forvaltningsloven § 11 a. Det er heller ikke sannsynliggjort at A mottok forhåndsvarsel. Vedtaket er videre fattet på feil faktum, hvilket staten har erkjent. Vilkårene for utvisningen er heller ikke oppfylt, herunder er utvisningen uforholdsmessig.

Beslutningen av 7. oktober 2016 er ugyldig både på grunn av feil i innholdet og feil i saksbehandlingen. Det erkjennes at A har gitt uriktige opplysninger om at hun og ektemannen ikke var i slekt innledningsvis i saken. De uriktige opplysningene var basert på misforståelser hos ekteparet, om at alle former for slektskap ville lede til avslag av søknaden. Dersom de hadde opplyst om sitt virkelige slektskap i søknaden, ville denne ha blitt innvilget. Det relevante skillet for tillatelse er hvorvidt partene er søsken/halvsøsken eller fjernere beslektet. At det ble gitt uriktige opplysninger i forbindelse med søknaden, ble erkjent allerede i politiintervjuet av ektemannen i april 2013.

Utlendingsloven § 59 kan ikke danne grunnlag for avslag på søknaden av flere grunner. For det første er beslutningen fattet for sent. UNE kan ikke ha dette avslagsgrunnlaget i behold, når det ikke tidligere har vært benyttet i saken etter at det ble nevnt i vedtaket av 14. november 2013. Grunnlaget må anses frafalt. Det fremstår som vilkårlig at UNE har holdt tilbake dette avslagsgrunnlaget, for så å trekke det frem igjen etter at andre grunnlag har vist seg uholdbare. Dersom det hele tiden har vært klart at UNE ville avslå søknaden på grunn av de uriktige opplysningene som ble gitt helt innledningsvis i saken, skulle dette ha vært begrunnelsen fra starten. Prosessen har, på grunn av UNEs håndtering av saken, påført A store utgifter, og prosessen har pågått over flere år. Dette innebærer myndighetsmisbruk. Beslutningen bygger også på feil faktum. Det er feil at A ble forhåndsvarslet om utvisning, og tidspunktet for når paret opplyste om slektskapet er feil. De faktiske premissene for vedtaket er også mangelfulle.

Anvendelse av utlendingsloven § 59 som grunnlag for avslag forutsetter videre at det er fattet et gyldig utvisningsvedtak. Bestemmelsen har som formål å løse motstrid som vil oppstå dersom en utvist utlending søker tillatelse. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger grunner som kan lede til utvisning. Da UDIs utvisningsvedtak i saken er ugyldig, kan ikke dette vedtaket begrunne at vilkårene i § 59 er oppfylt. Domstolene skal foreta en full prøving av om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, herunder om vilkårene for utvisning i utlendingsloven § 66, jf. § 70 er oppfylt.

Beslutningen mangler videre den individuelle forholdsmessighetsvurdering som utlendingsloven § 59 forutsetter. Innvandringsregulerende hensyn gjør seg ikke tungt gjeldende ved familiegjenforening med ektefelle til en norsk statsborger. UNE har heller ikke vurdert betydningen av at de uriktige opplysningene ikke var relevante for spørsmålet om tillatelse. Ekteskapet er gyldig inngått, også etter norsk rett, de øvrige vilkårene for tillatelse er oppfylt, og partene har rettskrav på tillatelse.

Avslaget er også i strid med EMK artikkel 8. UNE har ikke foretatt noen vurdering av dette, noe som innebærer en mangel ved vedtaket.

Vedtaket innebærer videre en usaklig forskjellsbehandling fra andre likeartede saker der UNE har omgjort tidligere avslag etter at egen feilvurdering av DNA-tester er avdekket.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om familiegjenforening av 14.11.13, samt etterfølgende beslutninger av hhv 28.01.14, 02.12.14, 06.07.16 og 07.10.16 er ugyldige.
  2. Utlendingsdirektoratets vedtak om utvisning av 15.01.14 er ugyldig.
  3. A tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak av 7. oktober 2016 er gyldig. Vedtaket bygger på korrekt faktum, og det er ikke begått saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende for vedtakets innhold. Det erkjennes at tidligere vedtak og beslutninger i saken har lagt feil faktum til grunn med hensyn til slektskapet mellom partene, og at avgjørelsene som følge av dette er ugyldige. Utlendingsnemnda har vurdert saken på nytt etter nye opplysninger om slektskapet mellom partene og har konkludert med at vilkårene for å nekte tillatelse etter utlendingsloven § 59 er oppfylt.

Utlendingsloven § 59 gir hjemmel for å nekte innvilgelse av oppholdstillatelse dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket. Vilkårene for å benytte § 59 er oppfylt ved at A har gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene. Dette er erkjent. Ved å gi uriktige opplysninger har hun overtrådt flere bestemmelser i utlendingsloven, herunder § 83 annet ledd og § 108 første ledd bokstav c. Det foreligger videre grunnlag for utvisning, jf. utlendingsloven § 66. Hun har som følge av de uriktige opplysningene også skapt usikkerhet om egen identitet. Korrekte slektskapsforhold er vesentlige for å avklare identitetsspørsmål.

Det er av underordnet betydning at det senere har vist seg at hun fylte grunnvilkårene for tillatelse i utlendingsloven § 40. Motivene bak at det ble gitt feil opplysninger er heller ikke relevant.

Ordlyden i utlendingsloven § 59 krever ikke at det gjøres en forholdsmessighetsvurdering for å avslå når vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Rettssikkerhetshensyn står ikke sterkt i saker som gjelder innreise til riket, sml. Rt-2008-560. Utlendingsnemnda har her uansett vurdert forholdsmessigheten av å avslå, og dette fremkommer i begrunnelsen i beslutningen. Forholdsmessighetsvurderingen i vedtaket fyller både den vurderingen som må tas etter utvisningsbestemmelsen, og en eventuell vurdering etter § 59.

Avslag i denne saken er ikke uforholdsmessig. A har aldri vært i Norge. Hun har gitt uriktige opplysninger og kan ikke da ha berettigede forventninger om å få tillatelse til opphold. Ekteskapet mellom A og referansen er arrangert, de har ikke utøvd noe familieliv verken før eller etter ekteskapsinngåelsen. De allmennpreventive hensyn veier tungt, og søknadssystemet er basert på tillit til at søkere gir korrekte opplysninger.

Utlendingsnemnda har for øvrig ikke tatt stilling til om A «ellers fyller vilkårene» for opphold, siden dette ikke har vært nødvendig for resultatet.

EMK artikkel 8 er heller ikke til hinder for at søknaden avslås. EMK artikkel 8 beskytter bare familier som allerede eksisterte før referansepersonen fikk oppholdstillatelse. Nyetablering av familieliv etter arrangerte ekteskap nyter ikke vern etter bestemmelsen. Under enhver omstendighet er vilkårene for å gjøre inngrep etter EMK artikkel 8 nr. 2 oppfylt. Det må her foretas en avveining mellom statens og ankende parts interesser.

Utlendingsnemndas beslutning innebærer heller ikke myndighetsmisbruk i form av usaklig forskjellsbehandling. Saken som A har vist til, er ikke sammenlignbare med saken her. Det er heller ikke påvist noen fast praksis som beslutningen i denne saken avviker fra. Det er ikke grunnlag for å oppstille noen plikt til innvilgelse på humanitært grunnlag av likhetshensyn.

Beslutningen er heller ikke ugyldig som følge av at resultatet er sterkt urimelig. At saken har gått flere runder, skyldes As manglende medvirkning til avklaring av slektskapet med referansen og dermed egen id.

Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil.

Kravet om at UDIs vedtak om utvisning skal kjennes ugyldig må avvises, jf. tvisteloven § 29-4 fjerde ledd. Kravet kunne ha vært fremsatt langt tidligere, og UDI kunne ha vært trukket inn i saken. UDI er ikke gitt anledning til å utøve partsstillingen, jf. utlendingsloven § 79. Staten kan heller ikke se at A nødvendigvis er tjent med at dette vedtaket kjennes ugyldig nå, da UDI kan komme til å treffe nytt vedtak om utvisning, med den konsekvens at utvisningstiden blir forlenget.

Det er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

  1. Krav om å kjenne ugyldig UDIs vedtak av 15.1.2014 avvises.
  2. UNEs vedtak av 14.11.13 og etterfølgende beslutninger av 28.1.2014, 2.12.14 og 6.7 2016 er ugyldige.
  3. Staten v/UNE frifinnes for så vidt gjelder påstand om at vedtak av 7.10.16 er ugyldig.
  4. Saksomkostninger for tingretten tilkjennes ikke.
  5. Staten v/UNE tilkjennes saksomkostninger etter rettens skjønn for lagmannsretten.

Subsidiært for påstanden i punkt 1:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

III Lagmannsrettens vurdering

Rammene for ankesaken

A har krevd dom for at Utlendingsnemndas vedtak av 14. november 2013 og etterfølgende beslutninger av 28. januar 2014, 2. desember 2014, 6. juli 2016 og 7. oktober 2016 er ugyldige. Det er i tillegg krevd dom for at Utlendingsdirektoratets vedtak om utvisning av 15. januar 2014 er ugyldig.

Staten har nedlagt sammenfallende påstand om ugyldighet for så vidt gjelder avgjørelsene fra Utlendingsnemnda, med unntak av den siste beslutningen av 7. oktober 2016. Staten har videre nedlagt påstand om avvisning av kravet om at UDIs utvisningsvedtak skal kjennes ugyldig.

På bakgrunn av de nedlagte påstandene finner lagmannsretten innledningsvis grunn til å klargjøre ankesakens gjenstand.

Det er Utlendingsnemndas beslutning av 7. oktober 2016 som i dag regulerer As rett til opphold i Norge med grunnlag i reglene om familieinnvandring. Beslutningen inneholder en materiell vurdering av vilkårene for oppholdstillatelse med utgangspunkt i den opprinnelige søknaden som ble fremsatt i desember 2012. Denne beslutningen erstatter således tidligere vedtak og beslutninger i saken. Det følger av Rt-2013-1101 at den rettslige interessen i å få prøvd gyldigheten av de tidligere avgjørelsene i forvaltningssaken da i utgangspunktet må anses bortfalt, jf. tvisteloven § 1-3. I kjennelsen avsnitt 24-26 heter det:

Vedtaket av 25. april 2013 regulerer nå partenes rettsstilling for spørsmålet om rett til opphold i Norge. Det er dette vedtaket det for partene er et reelt behov for overprøving av, og ikke de tidligere vedtak som er erstattet av det nye. Nettopp behov og virkinger tilsier at søksmålsinteressen, jf. tvisteloven § 1-3 annet ledd, nå kun er til stede for vedtaket av 25. april 2013.

Det er vanskelig å se at det har noen negativ side til effektiviteten av domstolkontrollen at det er vedtaket av 25. april 2013 - og utelukkende det - som nå kan prøves for domstolene. Kravet om at vedtaket av 25. april 2013 skal kjennes ugyldig, kunne vært trukket inn som nytt krav for lagmannsretten. Situasjonen ville da blitt at prøvingen ville skjedd på et oppdatert faktum - som saksøkerne for tingretten anførte at det var et klart behov for. At vedtaket av 25. april 2013 ikke er brakt inn for lagmannsretten, beror på de private partenes eget valg. Vedtaket av 25. april 2013 kan nå eventuelt prøves i nytt søksmål.

Når det gjelder manglende søksmålsinteresse for de tidligere vedtak, finner utvalget grunn til også å peke på at tingrettens dom blir uten rettskraftsvirkning når ankesaken heves fordi søksmålsinteressen faller bort, jf. Rt-2013-211. Utvalget finner også grunn til å bemerke at det ikke har tatt stilling til om den rettslige interesse i å få prøvd et tidligere vedtak også faller bort i tilfeller hvor parten er avskåret fra å få trukket inn i den pågående rettssaken det nye vedtaket som skal erstatte et tidligere. En slik situasjon er tenkelig spesielt hvis ankesaken står for Høyesterett når det nye vedtak treffes, jf. her tvisteloven § 30-7.

Den reservasjon ankeutvalget gjør i siste avsnitt, er uten betydning i vår sak. Utlendingsnemndas beslutning av 7. oktober 2016 ble med hjemmel i tvisteloven § 29-4 tillatt trukket inn i ankesaken etter begjæring fra A, ved lagmannsrettens kjennelse av 30. januar 2017.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger konkrete omstendigheter i denne saken som tilsier at A har aktuell interesse i dom for ugyldighet av de forutgående avgjørelsene fra UNE i forvaltningssaken. As behov for overprøving av avslaget på søknaden om familieinnvandring ivaretas ved at hun nå får prøvd gyldigheten av UNEs beslutning av 7. oktober 2016 som i dag er avgjørende for oppholdsspørsmålet. Domstolene vurderer av eget tiltak om prosessforutsetningene i tvisteloven § 1-3 er oppfylt. Det er derfor uten betydning at staten har nedlagt sammenfallende påstand om ugyldighet for de tidligere avgjørelsene i saken.

Siden den rettslige interessen har falt bort under behandlingen av saken for lagmannsretten, må ankesaken heves for så vidt gjelder As krav om at Utlendingsnemndas vedtak av 14. november 2013 og etterfølgende beslutninger av 28. januar 2014, 2. desember 2014 og 6. juli 2016 skal kjennes ugyldig.

Lagmannsretten finner videre at ugyldighetspåstanden rettet mot Utlendingsdirektoratets vedtak om utvisning av 15. januar 2014, må avvises.

Lagmannsretten legger til grunn at ankende part var kjent med at det var truffet vedtak om utvisning før lagmannsrettens kjennelse av 30. januar 2017, der UNEs beslutning av 7. oktober 2017 ble tillatt trukket inn i saken. I prosesskriv 13. desember 2016 omtales utvisningsvedtaket, uten at det ble nedlagt påstand om at dette vedtaket skulle tillates trukket inn i saken. Påstanden ble heller ikke endret etter at utvisningsvedtaket ble fremlagt i statens prosesskriv 6. januar 2017. I prosesskriv 16. januar 2017 oppfordret advokat Sand riktignok staten til å erkjenne at også utvisningsvedtaket var ugyldig. Det ble imidlertid ikke krevd at vedtaket skulle trekkes inn i saken gjennom å nedlegge påstand om dette. Påstand om at UDIs utvisningsvedtak skal kjennes ugyldig ble først nedlagt i ankende parts sluttinnlegg.

Vedtaket om utvisning gjelder et annet krav enn det som har vært tema i saken så langt, og kravet er ikke prøvd for tingretten. Selv om utvisningsvedtaket i hovedsak er begrunnet i de samme faktiske forhold som har vært avgjørende i oppholdssaken, kan lagmannsretten ikke se at vilkårene i tvisteloven § 29-4 annet, jf. fjerde ledd for å tillate at kravet trekkes inn i saken nå, er oppfylt. Det følger før øvrig av tvisteloven § 1-5 at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak skal reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Utlendingsdirektoratet er heller ikke trukket inn i saken. Påstanden om at UDIs vedtak av 15. januar 2014 er ugyldig må etter dette avvises.

Lagmannsretten vurderer i det følgende gyldigheten av UNEs beslutning av 7. oktober 2016.

Er Utlendingsnemndas beslutning av 7. oktober 2016 ugyldig?

Beslutningen av 7. oktober 2016 er formelt truffet etter As anmodning om omgjøring av UNEs beslutning av 6. juli 2016. Realiteten i beslutningen er at As klage over UDIs opprinnelige avslag på søknaden om opphold etter reglene om familieinnvandring, ikke tas til følge.

Beslutningen av 7. oktober 2016 er truffet i medhold av utlendingsloven § 59 første ledd. Bestemmelsen lyder slik:

§ 59.Krav til utlendingens vandel mv.

En utlending som ellers oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse, kan nektes tillatelse dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold av andre bestemmelser i loven.

UNE har i beslutningen vist til at det foreligger omstendigheter som nevnt i § 59 i form av utvisningsgrunner, eller «omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen ... opphold i riket».

Utlendingsloven § 59 første ledd er ment å videreføre bestemmelsen i utlendingsloven av 1988 § 8 første ledd nr. 3, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 430. Utlendingsloven 1988 § 8 første ledd nr. 3 var formulert slik at utledningen, dersom øvrige vilkår var oppfylt, etter søknad hadde rett til tillatelse med mindre det det forelå «omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket, opphold eller arbeid i medhold av andre regler i loven». At det ikke måtte foreligge nektelsesgrunner, var således formulert som et vilkår for tillatelse. Etter ordlyden i gjeldende utlendingslov § 59 er utlendingsmyndighetene gitt en skjønnsmessig adgang til å nekte tillatelse dersom slike grunner foreligger. Om den endrede utformingen av bestemmelsen heter det i NOU 2004:20 side 413-14:

Etter gjeldende lov § 8 første ledd nr. 3, § 9 første ledd og § 51 tredje ledd, er det et vilkår for rett til arbeids- eller oppholdstillatelse at det ikke foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket, opphold eller arbeid i medhold av andre regler i loven.

Også lovutkastet § 69 første ledd gir myndighetene hjemmel for å avslå en søknad om oppholdstillatelse dersom det foreligger omstendigheter som gir nektelsesgrunn. Aktuelle omstendigheter som gir grunn til å nekte tillatelse, er bortvisnings- og utvisningsgrunner, jf § 17 og § 76, § 77 og § 78, samt utenrikspolitiske hensyn og grunnleggende nasjonale interesser, jf § 116 første ledd.

Lagmannsretten legger til grunn at vurderingen av om oppholdstillatelse skal nektes etter utlendingsloven § 59 er overlatt til forvaltningens skjønn, jf. ordlyden «kan» nektes tillatelse. Domstolskontrollen vil her være begrenset til en kontroll innenfor rammene av læren om myndighetsmisbruk.

Domstolene vil imidlertid som utgangspunkt fullt ut prøve om vilkårene i utlendingsloven § 59 er oppfylt, herunder om det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold av andre bestemmelser i loven. I den grad det underliggende nektingsgrunnlaget inneholder elementer av fritt skjønn, vil imidlertid dette måtte legges til grunn også for prøvingen av om vilkårene etter utlendingsloven § 59 er oppfylt.

A har for det første anført at UNE ikke kunne begrunne avslaget i utlendingsloven § 59 fordi det ikke foreligger et endelig og gyldig vedtak om utvisning.

Etter ordlyden i § 59 første ledd er vilkåret at det foreligger omstendigheter «som vil gi grunn» til å nekte tillatelse. I dette ligger at det ikke er nødvendig at det formelt er fattet vedtak om utvisning. Heller ikke forarbeidene eller øvrige rettskilder gir holdepunkter for en tolkning som innebærer at utlendingsmyndighetene må treffe/tidligere ha truffet et formelt vedtak for å kunne nekte oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 59.

Hvilke vurderinger utlendingsmyndighetene må gjøre er nærmere omtalt i forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i 1988-loven § 8 første ledd nr. 3. I Ot.prp.nr.46 (1986-1987) på side 194 heter det:

På bakgrunn av det som er anført ovenfor angående nr. 2, foreslår departementet at det i nr. 3 bare vises til andre regler i selve utlendingsloven. Det vil ikke være nok til å avslå at det foreligger f.eks. bortvisningsgrunn. Den foreslåtte formuleringen er ment å uttrykke at det konkret (foreligger) omstendigheter som gjør at vedkommende grunn bør føre til avslag. Det kommer altså inn en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt denne avslagsgrunnen skal benyttes. Foruten bortvisnings- og utvisningsgrunnene, jfr. § 27, § 28 og § 29, vil det være forhold som nevnt i § 43 som kan føre til avslag. Når det foreligger omstendigheter som medfører at søkeren vil kunne nektes tillatelse i medhold av en av paragrafene i loven, må myndighetene altså umiddelbart ta stilling til om denne bør slå gjennom i den aktuelle saken.

Ved at bestemmelsen innholdsmessig er videreført, må tilsvarende legges til grunn ved tolkningen av utlendingsloven § 59, jf. også NOU 2004:20 side 99 der det er uttalt at det «ikke [er] tilstrekkelig at det for eksempel foreligger en bortvisningsgrunn. Det må også tas standpunkt til om grunnen bør føre til avslag».

I tilfeller der avslag etter § 59 begrunnes i at det foreligger utvisningsgrunner, må utlendingsmyndighetene ut fra dette for det første foreta en konkret og individuell vurdering av om de aktuelle omstendighetene er av en slik karakter at de vil kunne danne grunnlag for et vedtak om utvisning. I tilfeller der det ikke allerede foreligger et virksomt utvisningsvedtak, må forvaltningen vurdere om samtlige vilkår for utvisning er oppfylt, herunder om utvisning vil være forholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70. Det må videre tas stilling til om de foreliggende omstendighetene også bør lede til at søknaden om oppholdstillatelse avslås i medhold i utlendingsloven § 59.

A har gjort gjeldende at UNE i beslutningen av 7. oktober 2016 ikke har foretatt den vurderingen som utlendingsloven § 59 gir anvisning på. Det er særlig fremhevet at UNE ikke har foretatt noen forholdsmessighetsvurdering som ledd i utvisningsspørsmålet, samt at UNE ikke har vurdert betydningen av at det mangler årsakssammenheng ved at de uriktige opplysningene om slektskapet mellom partene ikke var avgjørende for tillatelsesspørsmålet. Den manglende årsakssammenhengen innebærer etter As syn at vilkårene for utvisning ikke er oppfylt.

UNEs beslutning av 7. oktober 2016 er i motsetning til beslutningen av 6. juli 2016 ikke direkte begrunnet i at det foreligger et utvisningsvedtak mot A. I beslutningen av 7. oktober heter det at UNE legger til grunn at A ikke har mottatt underretning om utvisningsvedtaket, men at underretning ikke er av betydning fordi det etter utlendingsloven § 59 ikke er et krav om at det foreligger et utvisningsvedtak. Lagmannsretten føyer til at UDIs utvisningsvedtak av 15. januar 2014 var begrunnet i den første DNA-analysen, som etter utlendingsmyndighetenes syn viste at partene var halvsøsken. Som det fremgår foran, har staten har erkjent at UNEs vedtak som har bygget på denne DNA-rapporten er ugyldige som følge av feil i de faktiske premissene.

Den sentrale delen av begrunnelsen beslutningen av 7. oktober 2016 fremkommer på side 5 og 6, der det heter:

Ved UDIs vedtak av 15.01.2014 ble klageren utvist med et innreiseforbud på 5 år. UNE har merket seg anførselen om manglende underretning av vedtaket, og legger til grunn at underretning ikke har skjedd. Det vises imidlertid til at det foreligger omstendigheter som nevnt i utlendingsloven § 59, i form av utvisningsgrunner. Det er ikke et krav om at det foreligger et utvisningsvedtak. En manglende underretning er da uten betydning.

Når klageren søkte om familieinnvandring ble det utfylt et spørreskjema datert 19.12.2011 vedlagt søknaden. Av dette fremgår det blant annet at klageren og referansepersonen ikke er i slekt som for eksempel «first- og second cousins». Referansepersonen opplyste i intervjuet ved Oslo politidistrikt 29.09.2012 at klageren og referansen ikke er i slekt, og han har gjentatt senere at de ikke kunne være søskenbarn. Partene har under hovedforhandlingen i retten erkjent at opplysningene som ble gitt om dette var gale. Det ble først under hovedforhandlingen opplyst at klageren og referansen er søskenbarn. Det er også lagt vekt på at opplysningene om at klageren og referansen er søskenbarn først ble gitt etter at det var tatt ut stevning i saken, og ikke under klagebehandlingen eller før dette. Klageren har hatt lang tid på seg til å opplyse saken.

UNE har merket seg anførslene om at referansepersonen ble fortalt at verken han eller klageren måtte si at de er i slekt eller at ekteskapet var arrangert, da dette ville føre til at norske myndigheter ikke aksepterer ekteskapet. UNE har også merket seg anførslene om at klageren ikke har løyet om tidligere slektskapsforhold, da hun aldri ble intervjuet og da spørreskjemaet hun undertegnet ble gitt på engelsk, som er et språk hun ikke behersket. UNE bemerker at klageren hadde signert og dermed godkjent innholdet i spørreskjemaet som var vedlagt hennes søknad, og hun står ansvarlig for at opplysningene hun har gitt er korrekte.

Vilkårene for å nekte oppholdstillatelse var dermed oppfylt. UNE finner etter en vurdering av opplysningene i saken at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde benyttes. I vurderingen er det lagt vekt på klagerens brudd på utlendingsloven, og at innvandringsregulerende hensyn taler mot å innvilge tillatelsen. Vurderingen av om vilkår for en tillatelse er oppfylt, vil i stor grad måtte baseres på opplysninger som utlendingen selv gir. Norske myndigheter må kunne stole på at klageren gir korrekte opplysninger i søknadsprosessen. Uriktige opplysninger bryter mot dette tillitsforholdet. Dette vanskeliggjør myndighetenes kontroll med utlendingers opphold i Norge i samsvar med norsk innvandringspolitikk. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at tillatelse nektes i dette tilfellet. Dette veier tyngre enn hensynene bak familieinnvandring.

Klageren har aldri vært i Norge. En ektefelle i Norge er uansett ikke tilstrekkelig til at man ikke ville nekte tillatelse i et tilfelle som dette. Klageren har gitt uriktige opplysninger og kan på denne bakgrunn ikke ha hatt noen berettiget forventning om å få familieinnvandring.

Det fremgår for øvrig at UNE ikke har tatt stilling til om As oppgitte identitet kan anses sannsynliggjort eller om øvrige vilkår for tillatelse er oppfylt, da dette ikke har vært avgjørende for resultatet.

Det fremgår ikke direkte av begrunnelsen hvilken bestemmelse i utlendingsloven UNE har vurdert som nektingsgrunnlag, og dermed som grunnlag for avslag etter utlendingsloven § 59. Dette er en svakhet ved begrunnelsen og vanskeliggjør domstolsprøvingen.

Som følge av at saken har endret karakter under vegs, kaster heller ikke begrunnelsene i tidligere avgjørelser i saken lys over dette. Slik lagmannsretten leser begrunnelsen i den forutgående beslutningen av 6. juli 2016, er denne begrunnet i utvisningen av A som følge av de uriktige opplysningene om slektskapet. UNE viser i denne beslutningen til at det foreligger utvisningsgrunn, til vedtaket om utvisning og at UNE ikke vurderer forholdsmessighetsvurderingen som ble foretatt i utvisningssaken annerledes nå. I beslutningen av 7. oktober 2016, er det tatt avstand fra denne begrunnelsen slik gjengitt foran.

Etter å ha uttalt at det ikke er et krav om at det foreligger utvisningsvedtak, viser UNE til de uriktige opplysningene som ble gitt av A i forbindelse med fremsettelsen av søknaden, og som ble opprettholdt av referansen i politiintervjuet. Det vises videre til at A har hatt lang tid på seg til å opplyse saken. På denne bakgrunn konkluderer UNE med at vilkårene for å nekte oppholdstillatelse er oppfylt.

Vilkårene for å utvise en utlending uten oppholdstillatelse som følge av uriktige opplysninger mv. følger av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, som fastsetter at utvisning kan skje

når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket,

Som det fremgår er det ikke tilstrekkelig at utlendingen objektivt sett har gitt uriktige opplysninger. For utvisning kreves det at opplysningene er «vesentlig uriktige eller åpenbart villedende». Bestemmelsen oppstiller videre krav om skyld. Utvisning kan heller ikke skje dersom det vil være et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70.

Det fremgår ikke av begrunnelsen om UNE har vurdert om de uriktige opplysningene her oppfyller vilkårene for utvisning. Når det gjelder de objektive vilkårene, har A anført at bestemmelsen må tolkes slik at det kreves «årsakssammenheng» ved at utvisning bare kan skje dersom de uriktige opplysningene kunne ha medført innvilgelse av en tillatelse som utlendingen ellers ikke ville ha krav på. Til støtte for denne anførselen er det blant annet vist til UDIs rundskriv RS-2010-24 punkt 5.4.1, der det er uttalt at det er en «forutsetning at det er en årsakssammenheng mellom de opplysningene som gis, og det som ønskes oppnådd.» Det fremgår videre at i tilfeller hvor oppholdstillatelse er gitt, må opplysningen ha vært av vesentlig betydning for vedtaket. Rundskrivet angir videre eksempler på forhold som i utgangspunktet ikke vil gi grunnlag for utvisning, og nevner her blant annet situasjoner der de uriktige opplysningene «er generelt uten betydning for utfallet av den angjeldende sak».

Lagmannsretten finner slik saken står ikke grunn til å ta endelig stilling til om det kan oppstilles et generelt krav om årsakssammenheng slik beskrevet i rundskrivet i tilfeller der det søkes førstegangs oppholdstillatelse fra utlandet. Dersom det ikke kan oppstilles et slikt krav om årsakssammenheng må det under enhver omstendighet tillegges vekt ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70 at utlendingen på tross av de uriktige opplysningene ville hatt krav på oppholdstillatelse.

Når lagmannsretten konkluderer med at UNEs beslutning av 7. oktober 2016 må settes til side som ugyldig, er dette fordi UNE ut fra den begrunnelse som er gitt ikke synes å ha foretatt en konkret vurdering av betydningen av de uriktige opplysningene holdt opp mot vilkårene for utvisning. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er foretatt noen forholdsmessighetsvurdering med forankring i utlendingsloven § 70. I fjerde avsnitt på side 5 i beslutningen viser UNE riktignok til at klageren aldri har vært i Norge, og at en ektefelle i Norge ikke vil være tilstrekkelig til at man ikke vil nekte oppholdstillatelse i et tilfelle som det foreliggende. Det er også vist til at A ikke kan ha noen berettiget forventning om opphold, når hun har gitt uriktige opplysninger i søknaden. Disse momentene vil inngå i en vurdering av inngrepets forholdsmessighet, men vurderingen mangler vesentlige momenter, især en vurdering av forholdes alvor og betydningen av at de uriktige opplysningene som ble gitt mest sannsynlig er uten betydning for tillatelsesspørsmålet.

Manglene ved vurderingen av om det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen opphold i riket i form av utvisningsgrunner, innebærer etter lagmannsrettens syn at UNEs skjønnsmessige vurdering av om oppholdstillatelse i det foreliggende tilfellet bør nektes etter utlendingsloven § 59, er bygget på sviktende forutsetninger. Lagmannsretten finner det klart at svikten i premissene for skjønnsutøvelsen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Beslutningen må da settes til side som ugyldig.

Sakskostnader

Anken har ført frem, og A har i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten anser det i utgangspunktet uten betydning for sakskostnadsspørsmålet at sakens gjenstand er endret etter uttak av stevning, som følge av at UNE har truffet nye beslutninger under sakens gang.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita staten helt eller delvis fra sakskostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. A kan riktignok bebreides for at saken har blitt omfattende som følge av at hun innledningsvis i forvaltningssaken ga uriktige opplysninger om slektskapet med ektefellen. Staten må imidlertid bære ansvaret for at resultatet fra DNA-analysen innledningsvis i saken ble misforstått og dannet grunnlag for flere beslutninger basert på et sviktende faktisk grunnlag. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten under noe tvil ikke grunnlag for å anvende unntaket i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Sand har på vegne av A krevd dekket samlede sakskostnader for ting- og lagmannsrett med 402 857 kroner. Beløpet inkluderer merverdiavgift, rettsgebyr og utgifter. Korrigert for riktig rettsgebyr for tingrett og lagmannsrett utgjør beløpet 414 396. Staten har reist innvendinger mot kravet, og gjort gjeldende at antallet timer som kreves godtgjort for lagmannsretten er for høyt.

For tingretten har A krev dekket 70 660 kroner med tillegg med tillegg av merverdiavgift, totalt 88 325 kroner, tillagt rettsgebyret 96 717 kroner. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn idet beløpet anses nødvendig for å få saken betryggende utført.

For lagmannsretten har A krevd dekket salær frem til ankeforhandlingen med 175 500 kroner eks. mva. for 97,5 timer utført arbeid, og ytterligere 28 800 kroner eks. mva. for 16 timer forbundet med gjennomføringen av ankeforhandlingen. Inkludert merverdiavgift, ankegebyret og påløpte utgifter, utgjør sakskostnadskravet for lagmannsretten 317 679 kroner. Saken har endret karakter underveis ved at UNE har truffet nye beslutninger under ankesaksforberedelsen. Også sakskostnadene forbundet med kjennelsen om objektiv kumulasjon inngår i det beløpet som er krevd dekket. Selv om det tas hensyn til dette, overstiger kostnadene det som kan anses nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5. Saken har i all hovedsak reist ett oversiktlig tvistespørsmål. Etter en samlet vurdering fastsettes nødvendige sakskostnader for lagmannsretten til 270 000 kroner. Beløpet inkluderer merverdiavgift, ankegebyr og utgifter.

A tilkjennes etter dette til sammen 366 717 kroner i sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Staten har fått medhold i sitt krav om avvisning av påstanden om at UDIs utvisningsvedtak er ugyldig. Det ble ikke under ankeforhandlingen krevd sakskostnader særskilt knyttet til kravet om avvisning. Spørsmålet om avvisning er ikke behandlet i prosesskriv og ble helt kort berørt under statens prosedyreinnlegg. Sakskostnader knyttet til kjennelsen om avvisning av UDIs vedtak om utvisning tilkjennes derfor ikke.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.
 

Slutning i kjennelse:

  1. As påstand om at Utlendingsdirektoratets vedtak om utvisning av 15. januar 2014 er ugyldig, avvises.
  2. Ankesaken heves for så vidt gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 14. november 2014, samt etterfølgende beslutninger av 28. januar 2014, 2. desember 2014 og 6. juli 2016.
  3. Sakskostnader tilkjennes ikke.

Slutning i dom:

  1. Utlendingsnemndas beslutning av 7. oktober 2016 er ugyldig.
  2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 366 717 - trehundreogsekstisekstusensyvhundreogsytten- kroner til A innen to uker fra forkynnelse av dommen. 
Latest changes
  • Ny: LB-2016-10501 Familieinnvandring. Ugyldig avslag. Skjønnsutøvelse. Utlendingsloven § 59. (1/17/2018)

    Utlendingsnemndas avslag på søknad om familieinnvandring ble kjent ugyldig av lagmannsretten. Retten kom til at skjønnsutøvelsen i medhold av utlendingsloven § 59 var foretatt på sviktende grunnlag, ved at UNE ikke i tilstrekkelig grad hadde vurdert om uriktige opplysninger om slektskap mellom søker og herboende ektefelle ville kunne danne grunnlag for utvisning. A og B hadde først opplyst at de ikke var i slekt. Etter første DNA analyse konkluderte UDI og UNE med at partene mest sannsynlig var halvsøsken. Senere ble denne analysen ansett som uriktig, og partene opplyste selv at de var søskenbarn.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo