To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2016-143934
Documentdate : 21.04.2017

Straff. Innreiseforbud. Flyktningekonvensjonen

Saken gjelder spørsmål om straff for brudd på innreiseforbud etter utlendingsloven. Spørsmålet for lagmannsretten er om tiltalte må frifinnes på grunn av forbudet i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1 mot å straffe flyktninger for ulovlig innreise og opphold.

Halden tingrett avsa dom 23. mai 2016 med slik domsslutning:

A, født 0.0.1975, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 andre ledd til fengsel i 1 - ett - år.

Varetekt kommer til fradrag med 5 - fem - dager, jf. straffeloven (2005) § 83.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, samt straffutmålingen. Anken over lovanvendelsen under skyldspørsmålet ble henvist til ankeforhandling. For øvrig er anken nektet fremmet. Det vises til lagmannsrettens beslutning 7. oktober 2016.

Ankeforhandling er holdt 21. april 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Tiltalte møtte ikke, men var representert ved sin forsvarer. Bevisførsel fremgår av rettsboken.

Forsvarer nedla slik påstand:

Tingrettens dom oppheves.

Aktor nedla slik påstand:

Anken forkastes.

Lagmannsretten er kommet til at tingrettens dom må oppheves og bemerker:

Anken over lovanvendelsen skal prøves på grunnlag av det faktum tingretten har funnet bevist slik dette er angitt i tingrettens domsgrunner.

Tingretten har beskrevet sakens faktum slik:

«Tiltalte ble uttransportert fra Norge til [land i Midtøsten] 27.02.2015, etter å ha mottatt forhåndsvarsel om utvisning tidligere samme dag. Han returnerte til Norge i løpet av januar 2016, og meldte seg til politiet i X, hvor hans kone og sønn befant seg, for å søke asyl. Han reiste deretter til Råde ankomstsenter, via Oslo, etter anvisning fra politiet. Der ble han pågrepet den 26.01.2016, da det ble avdekket at han tidligere var utvist fra landet etter tidligere søknad om asyl. Det fremgår av UDIs vedtak om utvisning fattet 09.11.2016 at utvisningen gjelder i fem år fra vedtaksdato.»

Tiltaltes reise tilbake til Norge er av tingretten beskrevet slik:

«Når det gjelder reiseruten tilbake til Norge i 2016, finner retten å legge tiltaltes forklaring til grunn. Han har forklart at han fikk bistand til flukten fra [land i Midtøsten] av Kurdistans demokratiske parti i [land i Midtøsten] ([parti]), hvor han var aktiv. Han reiste først til Irak, hvor han etter hvert kom til [parti]s base. Han forklarte at han oppholdt seg i omkring ti måneder til sammen i Irak. Ettersom tiltalte ikke ønsket å bli værende ved [parti]s militante base, bestemte han seg for å reise mot Norge, på grunn av familie der og etter anbefaling fra [parti]. Tiltalte husker ikke hele reiseruten mot Norge, men forklarte at han i alle fall reiste via Tyrkia, Hellas, Ungarn, Østerrike, Tyskland og Danmark. Han brukte til sammen én måned og fem dager på reisen fra Irak til Norge, og har forklart at han blant annet overnattet to-tre netter hos venner i Tyskland, og én natt i Danmark. Tiltalte forklarte videre at vurderte å søke asyl på veien til Norge, men at grunnen til at han ikke søkte asyl før i Norge var at kona og sønnen befant seg i Norge.»

Tingretten fant det bevist at tiltalte uaktsomt overtrådte innreiseforbudet da han ankom Norge i januar 2016. Tingretten fant at uaktsomheten lå nært opp mot forsett og viste til at tiltalte var klar over at han ikke hadde rett til å være i Norge, og at årsaken til at forhåndsvarselet om utvisning ikke ble forkynt for ham, var at han selv motsatte seg dette. Tingretten fant videre at tiltalte ikke hadde «kommet direkte» fra et område hvor hans liv eller frihet var truet og at forbudet i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1 mot å straffe flyktninger for ulovlig innreise og opphold derfor ikke kom til anvendelse.

Forsvarer har for lagmannsretten anført at det er feil lovforståelse når tingretten har kommet til at tiltalte ikke kom «direkte» til Norge i flyktningekonvensjonens forstand. Forsvarer har videre vist til at det er uomstridt at tiltalte «straks» henvendte seg til myndighetene i Norge og på nytt søkte om asyl. Forsvarer har videre anført at tiltalte hadde god grunn til på ny å søke asyl. Tiltalte skal etter flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1 derfor frifinnes. Forsvarer viste til at tingretten ikke har drøftet om tiltalte hadde god grunn til på nytt å søke asyl. De nødvendige faktiske opplysninger fremkommer heller ikke av tingrettens domspremisser. Tingrettens dom må derfor oppheves.

Påtalemyndigheten har anført at tingretten har lagt riktig forståelse av flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1 til grunn når den kom til at tiltalte ikke kom direkte til Norge. Anken skal derfor forkastes. Påtalemyndigheten er ellers enig med forsvarer i at tiltalte «straks» henvendte seg til myndighetene i Norge og søkte om asyl - slik begrepet må forstås etter flyktningekonvensjonen. Påtalemyndigheten anførte videre at tiltalte ikke hadde god grunn til å søke asyl, men var enig med forsvarer i at tingrettens beskrivelse av faktum på dette punkt, ikke er tilstrekkelig til at lagmannsretten kan ta stilling til det.

Lagmannsretten viser til at det isolert sett er på det rene at A har overtrådt utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e om brudd på innreiseforbud. Lovanvendelsesanken retter seg da heller ikke mot dette. Lovanvendelsesanken gjelder tingrettens anvendelse av forbudet i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1.

Det fremgår av straffeloven (2005) § 2 og straffeloven (1902) § 1 andre ledd at norsk straffelovgivning gjelder med de begrensninger som følger av overenskomst med fremmed stat eller folkeretten for øvrig. Spørsmålet for lagmannsretten er derfor om A må frifinnes på grunn av forbudet i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1 mot å straffe flyktninger for ulovlig innreise og opphold.

Artikkel 31 nr. 1 lyder i norsk oversettelse slik:

«De kontraherende stater skal ikke straffe flyktninger, som er kommet direkte fra et område hvor deres liv eller frihet var truet i den i artikkel 1 omhandlede betydning, og som uten tillatelse kommer inn eller befinner seg på deres territorium, på grunn av deres ulovlige innreise eller opphold, forutsatt at flyktningene straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør at de har gyldig grunn for deres ulovlige innreise eller opphold.»

Av Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-2014-645 følger at artikkel 31 medfører straffrihet for ellers straffbare handlinger begått ved grensepassering dersom vilkårene i artikkelen er oppfylt. Denne avgjørelsen gjaldt bruk av falsk dokument (straffeloven (1902) § 182). Det samme må imidlertid gjelde ved brudd på innreiseforbud. Dette er heller ikke omstridt.

Lagmannsretten legger som tingretten til grunn at artikkel 31 nr. 1 oppstiller tre kumulative vilkår for straffrihet:

- Flyktningen må ha «kommet direkte» («coming directly») fra et område hvor hans liv eller frihet var truet.

- Flyktningen må «straks» («without delay») fremstille seg for myndighetene.

- Flyktningen må godtgjøre at han har «gyldig grunn» («good cause») for sin ulovlige innreise.

Tingretten fant som nevnt at tiltalte ikke hadde kommet direkte fra et område hvor hans liv eller frihet var truet, og tok derfor ikke stilling til de andre vilkårene.

Tingrettens vurdering av om tiltalte hadde «kommet direkte» lød:

«Retten har ikke tatt stilling til om alle landene tiltalte reiste gjennom på vei til Norge, kan anses som trygge i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1, men finner uansett ikke at han kan anses å ha «kommet direkte» fra et område hvor hans liv eller frihet var truet. Tiltalte har reist via flere land, som etter alminnelig oppfatning må anses som trygge. Det vises her til at han reiste via både Østerrike, Tyskland og Danmark.»

Tingretten ga uttrykk for at den hadde funnet støtte i Rt-2014-645, Rt-2010-801 og LB-2014-179037.

Lagmannsretten legger til grunn at det ved vurderingen av om flyktningen er «kommet direkte» må foretas en konkret og individuell vurdering hvor det også tas hensyn til flytningens spesielle situasjon, jf. Rt-2014-645 avsnitt 14. Uttalelsen gjelder vilkåret «without delay», men det samme må gjelde for «coming directly».

Ut fra domsgrunnene synes tingretten alene å ha lagt vekt på at tiltalte har reist gjennom «flere land som fremstår som trygge».

Lagmannsretten kan ikke se at tingrettens konkrete drøftelse av vilkåret «kommet direkte»/«coming directly» i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1 ivaretar alle de relevante hensyn og er tilstrekkelig bred.

Lagmannsretten er ikke kjent med avgjørelser fra Høyesterett som gjelder vilkåret om å være «kommet direkte» («coming directly») etter flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1. Denne lagmannsrett er imidlertid enig med Borgarting lagmannsrett som i avgjørelsen 2. januar 2015 (LB-2014-179037) la til grunn at «direkte» ikke kan tolkes helt bokstavelig. En flyktning kan ikke ha plikt til å fremsette asylsøknad i det første trygge landet vedkommende kommer til. At han har midlertidig opphold i andre land på sin reiserute mot det land han skal søke asyl, er ikke til hinder for at han kan anses å ha «kommet direkte» i flyktningekonvensjonens forstand.

Også denne lagmannsrett viser til Terje Einarsen, Retten til vern som flyktning (2000) side 628, særlig fotnote 42, der dr. Paul Weis, tidligere leder av juridisk avdeling hos FNs høykommisær for flyktninger, siteres slik:

«[t]he term 'coming directly' refers, of course, to persons who have come directly from their country of origin or a country where their life or freedom was threatened, but also to persons who have been in an intermediary country for a short time without having received asylum there.»

Lagmannsretten har tatt i betraktning Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse inntatt i Rt-2010-801. Høyesterett drøftet her den daværende straffrihetsbestemmelsen i den tidligere utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b. Bestemmelsen lød:

«Med bøter eller med fengsel inntil tre år straffes den som hjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til annen stat. Dette gjelder likevel ikke dersom hensikten er å hjelpe utlending som omfattes av lovens § 15 til å reise inn i første trygge land.»

På bakgrunn av bestemmelsens ordlyd drøftet ankeutvalget hva som var «første trygge land». Høyesterett nevner i avsnitt 19 at flyktningekonvensjonen har et annet uttrykk. Høyesterett drøftet imidlertid ikke hva som ligger i uttrykket «kommet direkte»/«coming directly» i flyktningekonvensjonen artikkel 31. Lagmannsretten kan derfor ikke se at avgjørelsen gir veiledning for tolkningen av flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1.

Unntaksbestemmelsen for den som hjelper flyktningen er videreført i den någjeldende utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b. Straffebestemmelsen retter seg mot de såkalte menneskesmuglere og det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen i den tidligere utlendingsloven at unntaket var rettet mot humanitær bistand. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at forholdet mellom unntaksbestemmelsen for den som hjelper flyktningen og vern for flyktningen selv i flyktningekonvensjonen artikkel 3[1] nr. 1 er drøftet i forarbeidene, verken ved innføringen i den tidligere lov eller i forbindelse med vedtakelse av ny lov.

I denne saken er oppholdet A hadde på noen dager i henholdsvis Tyskland og Danmark etter lagmannsrettens syn ikke til hinder for at han kan anses å ha «kommet direkte» til Norge. Sentralt er om oppholdet må anses som midlertidig og som del av en reiserute. I den tidligere nevnte avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett (LB-2014-179037) hadde flyktningen oppholdt seg i Hellas i fem til seks dager og dette ble ikke ansett til hinder for at flykningen kom direkte til Norge. Aktor har anført at land som har stor tilstrømming av flyktninger, slik Hellas har hatt, i større grad skal anses som land der flyktningen bare har midlertidig opphold. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe rettslig holdepunkt for en slik inndeling av land i Europa i relasjon til flyktningekonvensjonens bestemmelse om å være «kommet direkte».

Lagmannsretten tilføyer at alene det at reisen tar mer enn én måned ikke nødvendigvis er til hinder for at flyktningen kan anses å være «kommet direkte». Det må gjøres en konkret vurdering av om opphold i andre land er å anse som midlertidig og som ledd i en reiserute. Herunder kan situasjonen for flyktninger i Europa i det aktuelle tidsrom være av betydning, reisens mål etc.

Slik reiseruten er beskrevet i tingrettens dom, kan mye tale for at A har «kommet direkte» i flyktningekonvensjonens forstand. Tingrettens domsgrunner belyser imidlertid i begrenset grad den reiseruten flyktningen har hatt. Det fremgår ikke hvor lenge han har oppholdt seg i andre land, eventuelt hvorfor oppholdet har hatt noe varighet eller hvorfor reisen fra Irak tok mer enn én måned. Det er dessuten begrensete opplysninger om oppholdet i Irak. Lagmannsretten kan ikke utelukke at dette er opplysninger som kan ha betydning.

Lagmannsretten tilføyer at det synes å fremgå at vilkåret om at flyktningen «straks» («without delay») må fremstille seg for myndigheten er oppfylt i saken. Det het om dette i tingrettens premisser:

«Han returnerte til Norge i løpet av januar 2016, og meldte seg til politiet i X, hvor hans kone og sønn befant seg, for å søke asyl.»

Det er ikke omstridt at vilkåret er oppfylt.

Påtalemyndigheten har bestridt at A har godtgjort at han har «gyldig grunn» («good cause») for sin innreise. Premissene i tingrettens dom gir ikke lagmannsretten grunnlag for å ta stilling til dette. Også for dette vilkåret må det foretas en konkret og individuell vurdering hvor det må tas hensyn til flytningens spesielle situasjon, jf. Rt-2014-645 avsnitt 14. Det vises også til Borgarting lagmannsretts avgjørelse 30. oktober 2015 (LB-2015-134490). Myndighetens syn på asylsøknaden i ettertid vil være et moment, uten at det alene er avgjørende.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at domsgrunnene har mangler som hindrer prøving av anken . Tingrettens dom med hovedforhandling må etter dette oppheves, jf. straffeprosessloven § 342 andre ledd nr. 4 jf. § 343 andre ledd nr. 8.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Tingrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Latest changes
  • Ny: LB-2016-143934 Straff. Innreiseforbud. Flyktningekonvensjonen (7/14/2017)

    Saken gjaldt spørsmål om straff for brudd på innreiseforbud etter utlendingsloven. Spørsmålet for lagmannsretten var om tiltalte måtte frifinnes på grunn av forbudet i flyktningekonvensjonen artikkel 31 nr. 1 mot å straffe flyktninger for ulovlig innreise og opphold. Uttalelser om hvordan vilkåret «kommet direkte» («comming directly») skal forstås. Tingrettens konkrete drøftelse var ikke tilstrekkelig bred. Domsgrunnene hadde mangler som hindret prøving av anken og tingrettens dom med hovedforhandling måtte etter dette oppheves.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo