To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2016-57572
Documentdate : 08.05.2017

Beskyttelse (asyl). Tsjetsjenia. Forfølgelsesfare.


Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 23. februar 2015 om avslag på søknad om opphold på asylgrunnlag eller på grunnlag av humanitære hensyn og etterfølgende beslutninger 9. juni og 19. september 2015 om ikke å omgjøre vedtaket.

16. februar 2016 avsa Oslo tingrett dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 23. februar 2015 og beslutning av 9. juni 2015 er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale 333 393 - trehundreogtrettitretusentrehundreognittitre - kroner i sakskostnader innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Saken bakgrunn fremgår av tingrettens dom siden 2-4 som parten ikke har hatt innvendinger mot. Denne delen av dommen refereres her:

Ekteparet A og B (heretter kalt B og A) kom til Norge sammen med deres to felles barn C (f. 2002) og D (f. 2008). Familien søkte om asyl ved Oslo politidistrikt 18. januar 2009. Familien hadde tidligere søkt om asyl i Polen og Sverige før de ankom Norge. Polske myndigheter aksepterte tilbaketakelse av familien i henhold til Dublin-2 forordningen. Da fristen for tilbaketakelse ikke ble overholdt ble asylsøknaden tatt til realitetsbehandling ved Utlendingsnemndas vedtak av 13. oktober 2009.

Asylintervju ble gjennomført med A 19. november 2009. På intervjutidspunktet hadde A og B gått fra hverandre og B hadde forsvunnet fra mottaket de bodde på. I referatet fra asylintervjuet fremgår det følgende under punket Oppsummerende:

«din mann er forfulgt av det tsjetsjenske militæret fordi han tidligere har samarbeidet med vahabitter. Han fryktet at han ville bli fengslet og muligens drept dersom han ble tatt, og derfor valgte dere til slutt å flykte til Norge, etter å ha forsøkt forgjeves å bo andre steder. Du frykter for din sønns sikkerhet dersom du drar tilbake, og du frykter også at dine barn vil bli tatt fra deg av din manns familie. Stemmer dette? Ja. Jeg frykter at slekta hans vil ta fra meg mine barn. Og hvis ikke de gjør det, så er jeg 100% sikker på at mine foreldre vil ta ungene fra meg og gi dem til dem.»

Bs sak ble henlagt ved beslutning den 30. desember 2009 som følge av at han var forsvunnet fra mottaket.

Den 7. oktober 2010 fattet Utlendingsdirektoratet utvisningsvedtak for A og de to barna. Vedtaket ble påklaget og den 13. mars 2012 fattet Utlendingsnemnda et nytt vedtak hvor utvisningsvedtaket til Utlendingsdirektoratet ble opprettholdt. Vedtaket ble anmodet omgjort den 26. juni 2012. Utlendingsnemnda opprettholdt vedtaket i beslutning av 31. juli 2012. Det ble pånytt sendt anmodning om omgjøring 9. oktober 2012 som ble avslått av Utlendingsnemnda i beslutning av 11. oktober 2012.

Politiets utlendingsenhet forøkte å uttransportere A og barna den 9. oktober 2012. Forsøket ble avbrutt da sønnen D ikke var til stede på mottaket. D ble meldt forsvunnet fra mottaket 12. oktober 2012

Advokat Jostein Løken sendte 26. juli 2013 varsel om stevning. Utlendingsnemnda forstod stevningen slik at det var en ny anmodning om omgjøring. Utlendingsnemnda fattet deretter beslutning den 8. august 2013 hvor utvisningsvedtaket ble opprettholdt.

A og datteren C ble uttransportert til Moskva den 27. juni 2014. De ble ledsaget av norsk politi.

Den 30. juni 2014 ble B og sønnen D innmeldt i mottakssystemet og fikk beboerplass på X mottak.

A og C returnerte til Norge 25. august 2014 og søkte på nytt om asyl den 1. september 2014. Nytt asylintervju ble avholdt 12. september 2014. I referatet fra asylintervjuet fremgår det følgende under punktet Oppsummering av årsakene til søknaden om beskyttelse:

«Du forteller at du har flyktet fra hjemlandet for samme grunn som sist. Din ektemann er forfulgt av det tsjetsjenske militæret. Du forteller at du frykter for ditt liv siden du er hans kone.

...

Søkeren bekrefter oppsummeringen av årsakene til søknaden om beskyttelse.»

Asylintervju for B ble første gang holdt 3. oktober 2014. Det siteres følgende fra Oppsummeringen av årsakene til søknaden om beskyttelse:

«Søkeren frykter lang fengselsstraff dersom han må reise tilbake til hjemlandet. Grunnen til det er at han er etterlyst av myndighetene er fordi han har bistått opprørerne fra 2000-2001.

Søkeren bekrefter oppsummeringen av årsakene til søknaden om beskyttelse. På spørsmål om det er andre grunner til at han søker om beskyttelse svarer han at han frykter å bli drept og torturert og presset til å ta på seg skylden for noe han ikke har gjort. Hvis man blir fengslet blir man utsatt for tortur, sier søkeren.».

Utlendingsdirektoratet fattet nye utvisningsvedtak for hele familien den 8. oktober 2014. Vedtakene ble påklaget den 15. oktober 2014. Utlendingsnemnda fattet to nye utvisningsvedtak 23. februar 2015. Ett for A og ett for B. Det fremgår av vedtakene at de er innholdsmessige like og omfatter hele familien. Vedtakene ble begjært omgjort og Utlendingsnemnda fattet ny beslutning den 9. juni 2015 hvor anmodningen ikke ble tatt til følge.

Advokat Jostein Løken tok den 2. juni 2015 ut stevning for Oslo tingrett på vegne av A og B og deres to barn med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 23. februar 2015 med påfølgende beslutning om ikke å omgjøre vedtaket, kjennes ugyldige. Staten ved advokat Jørgen Svartebekk innga tilsvar 24. juni 2015 med påstand om frifinnelse.

Ny begjæring om omgjøring ble innsendt 16. september 2015. A ble uttransportert til Russland den 19. september 2015, men hun kom tilbake til Norge før hovedforhandlingen. Utlendingsnemnda besluttet den 18. januar 2015 ikke å omgjøre tidligere vedtak.

For ytterlige detaljer vedrørende saksforholdet vises til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten ved Utlendingsnemnda (UNE) har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 18. til 20. april 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og ankemotpartene avga forklaring. Det ble avhørt 10 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Asylspørsmålet

Staten anfører at B og hans familie ikke har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b, og at tingrettens vurdering er uriktig.

FNs Høykommissær advarer ikke mot retur til Tsjetsjenia av personer som har fått avslag og det er gjennomført flere returer fra Norge uten at det er holdepunkter for at dette har ledet til forfølgelse.

For at det skal foreligge forfølgelsesfare må det knytte seg noe spesielt til vedkommende asylsøker. Ankemotpartene har forklart at de frykter forfølgelse fra tsjetsjenske myndigheter, fordi B i perioden 2000-2001 ga humanitær bistand til opprørere under den andre russisk-tsjetsjenske krigen.

Tilgjengelig landinformasjonen gir ikke holdepunkter for at bistand til opprørerne gitt i tiden før 2003, da store deler av befolkningen var motstanderen av russisk innblanding, i seg selv risiko for forfølgelse fra myndighetene i dag. Det vises til Landinfo: Temanotat mars 2015 om Tsjetsjenske myndigheters reaksjoner mot opprører og personer som bistår opprørere. Der uttales blant annet at det avgjørende for forfølgelsesfaren vil være om personen fortsatt har kontakt med opprørene, notatet side 21.

Vitneforklaringene fra Bs bekjente fra tiden da han ytet opprørere bistand, og som selv ble forfulgt i årene etter, gir ikke støtte for at B nå skal være spesielt eksponert for forfølgelse.

Både ektefellen A og B fikk utstedt utenrikspass før de reiste ut av landet i 2008. Dette ville de ikke fått dersom de var etterlyst av myndighetene. Det vises til forklaringen fra landrådgiver Mageli om at søknad om pass kontrolleres mot datalister over lokale og nasjonale etterlyst personer, og om at og utstrakt korrupsjon knyttet til passutstedelse gjelder saksbehandlingstiden, ikke kontrollgrunnlaget. Selv om passene skulle være oppnådd ved bruk av bestikkelser og gjennom en onkel av A, slik hun har forklart, ville ikke det endret prosedyrene for passutstedelse, derunder kontroll mot etterlysningslister, men ville bare kunne bidra til en raskere saksbehandling.

Mangelen på forutsigbarhet i rettssystemet i Tsjetsjenia er ikke så stor at risikoen for forfølgelse på tilfeldig grunnlag oppfyller de krav som må stilles til reell forfølgelsesfare. Såkalt «fabrikkering» av saker skjer ikke helt vilkårlig, men retter seg mot enkelte grupper av personer. Bistand gitt i 2001 gir ikke grunn til å frykte slik fabrikkering av sak. Det er heller ikke andre forhold som tilsier at B skulle være spesielt utsatt for å få fabrikkert en sak mot seg.

Det er ikke holdepunkter for at Bs forsøk på å oppnå asyl i Europa innebærer noen forfølgelsesfare ved retur. t. At myndigheten vil ønske å avhøre ham med sikte på hvor han har vært og hva han har bedrevet, er naturlig og innebærer ingen økt risiko for forfølgelse. Han vil ikke ha problemer med å redegjøre for sine aktiviteter mens han har vært i Europa, hvor det ikke er holdepunkter for at han har drevet noen form for regimekritisk virksomhet. Det er heller ikke anført.

B unndro seg fra 2009 til 2014 norske utlendingsmyndigheter. Han bidro derfor ikke til å avklare det faktiske grunnlag for asylsøknaden. Dette reduserer bevisverdien av den asylforklaring han først i 2014 avga og svekker hans generelle troverdighet.

Opphold på humanitært grunnlag

Staten anfører at det ikke foreligger mangler ved UNEs vurdering av om det skal gis tillatelse etter utlendingsloven § 38. § 38 er underlagt forvaltningens frie skjønn.

Når det særlig gjelder hensynet til barnets beste, kan domstolene prøve forvaltningens «generelle forståelse» av hva som ligger i «barnets beste» og om hensynet er «forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn», jf. Rt-2009-1261 avsnitt 77. Domstolene kan likevel ikke prøve den konkrete vurderingen av barnets beste eller den konkrete interesseavveiningen, sml, Rt-2009-1374 avsnitt 56.

At barna C og D har en tilknytning til Norge og at en retur vil være belastende, særlig for C, som har hatt hele sin skolegang her, er som det fremgår av asylvedtaket 23. mars 2015 og beslutningen 9. juni 2015, vurdert. UNE la til grunn at det beste for barna vil være å bli i Norge, men at andre hensyn veiet tyngede. Denne avveiningen kan lagmannsretten som nevnt ikke prøve.

[Påstand]

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser..

Ankemotpartene, B, A, D og C har i hovedtrekk anført:

Det anføres at UNE har lagt til grunn feil faktum og tatt feil av den forfølgelsesrisikoen som B vil bli utsatt for ved retur til Russland. Det er en rekke kumulative risikofaktorer som samlet sett medfører at ankemotparten har velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur, jf. utlendingsloven § 28 bokstav a, eventuelt § 28 bokstav b.

At den behandling B risikerer å bli utsatt for ved forfølgelse tilfredsstiller kravene umenneskelig behandling og tortur er ikke omtvistet. Kravene til sannsynlighet for at forfølgelsesrisikoen vil materialisere seg må derfor settes lavt.

Det er ingen grunn til å trekke Bs asylforklaring eller forklaring i retten i tvil. Asylforklaringen skal derfor legges til grunn. Dette gjelder uansett om domstolen skulle mene at hans unndragelse fra utlendingsmyndighetene kan anses å svekke forklaringens troverdighet. Det vises til at forklaringen støttes både av tilgjengelig landinformasjon og av de vitneforklaringer som er gitt av andre som ga opprørsbistand sammen med B. Disse ble, før de flyktet til Europa, torturert og fengslet, etter uriktig mistanke om deltakelse i en opprørsbande. Under avhørene av dem, som skjedde under tortur, kom det frem at tsjetsjenske myndigheter mente B inngikk i banden. Det er derfor sannsynlig at også B er mistenkt for slike forhold, ikke bare for å ha gitt bistand.

Det er på det rene at det fabrikkeres saker mot en rekke personer i Tsjetsjenia. B er, gjennom identifikasjon med andre personer, og fordi han har holdt seg skjult for myndighetene i Tsjetsjenia fra 2003 til 2007, særlig eksponert for slik fabrikasjon.

Subsidiært anføres at UNE har tatt feil når det er lagt til grunn at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag, utlendingsloven § 38, ikke er oppfylt.

Barnas beste er ved vurderingen etter § 38 jf. tredje ledd og utlendingsforskriften § 8-5 et grunnleggende hensyn ved avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn. Det fremgår ikke av begrunnelsen for avslaget om opphold etter denne bestemmelsen om det er tatt hensyn til at C, som ikke forstår russisk, vil får mangelfull undervisning i Tsjetsjenia, der russisk er undervisningsspråket.

Av beslutningen 9. juni 2015 fremgår også at UNE ikke har vurdert det forhold at familien, derunder barna, vil bli utsatt for ulike former for rasistisk begrunnet diskriminering om den isteden skulle velge å bosette seg i øvrige deler av Russland.

Vedtaket er derfor ugyldig også på dette grunnlaget, som ikke ble vurdert av tingretten

[Påstand]

Der er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes og kan det vesentlige tiltre tingrettens begrunnelse. Det er likevel nødvendig med noen tillegg og presiseringer, særlig vedrørende det konkrete utgangspunktet for vurderingen av hvilken forfølgelsesrisiko B løper ved en eventuell retur.

Rettslige utgangspunkter.

Retten til asyl reguleres av utlendingsloven § 28 første og annet ledd som lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1.  
    1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 Artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
    2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Retten til asyl gjelder også ektefelle og mindreårige barn til en utlending som har rett til asyl etter § 28 første og annet ledd, jf. sjette ledd.

Lagmannsretten har full kompetanse til å prøve UNEs bevisbedømmelse og rettsanvendelse, herunder det konkrete rettsanvendelsesskjønnet som vedtaket bygger på.

Vurdering av særlig landfaglige spørsmål er det grunn for domstolene til å utvise forsiktighet med å overprøve UNEs, jf. Rt-2015-1388. Bevisvurderingen må likevel foretas på et fullstendig og uavhengig grunnlag og det er ikke grunnlegg for en tilsvarende forsiktighet ved prøving av andre faktiske forhold. Der domstolen er like nær til å foreta bedømmelsen, jf. blant annet LB-2016-2168 med videre henvisninger. Vedtakets gyldighet skal vurderes ut fra faktum på vedtakstidspunktet, men likevel slik at det kan vektlegges nye faktiske forhold som er egnet til å belyse om slike forhold forelå på vedtakstidspunktet. Nye rettsfakta kan derimot ikke tas hensyn til.

Partene er i dette tilfellet enige om at vedtakets gyldighet skal vurderes med utgangspunkt i UNEs vedtak 23. februar 2016 og omgjøringsbeslutningene 9. juni og 19. september 2015, men slik at den siste beslutningen ikke inneholder noe av selvstendig betydning for gyldighetsspørsmålet.

Ved fastleggelsen av det faktiske forhold, som skal skje etter en samlet vurdering av tilgjengelige bevis, står asylforklaringene, og troverdigheten av denne, sentralt.

Asylforklaringen skal som utgangspunkt legges til grunn, dersom den fremstår som «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011 side 1481. Forutsetningen er at søkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Det fremgår også at søkerens generelle troverdighet er et relevant moment i denne vurderingen.

Når det gjelder risikovurderingen, altså sannsynligheten for at en anført forfølgelsesrisiko skal materialisere seg, gjelder det en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er om risikoen for forfølgelse etter en objektiv og fremtidsrettet vurdering fremstår reell, og av en slik karakter at det er fare for krenkelser som omhandlet i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b. Jo alvorligere konsekvenser det kan være tale om, jo mindre sannsynlighet kreves for at konsekvensene skal inntre.

Det er ikke uenighet om de rettelige utgangspunkter som er beskrevet foran.

Det er heller ikke omtvistet at den behandlingen personer som mistenkes for opprørsrelatert virksomhet risikerer å utsettes for ved arrestasjon faller inn under kriteriene i utlendingsloven § 29, og at den omfatter tortur. Kravet til sannsynlighet for at forfølgelse vil finne skje er derfor lavt.

De faktiske forhold - utgangspunkter

Som tingretten tar også lagmannsretten utgangspunkt i Bs asylsøknad, også de øvrige familiemedlemmers asylsøknader bygger på.

Innledningsvis bemerkes at det er enighet om at B ga bistand til opprørerne i den andre tsjetsjenske krigen i 2000/2001. Familien kom til Norge etter et kort opphold i Polen og deretter noen måneders opphold i Sverige. Det er opplyst at Polen aksepterte retur av familien dit etter Dublin II protokollen, men at Norge oversatt fristen for å gjennomføre returen. UDI tok derfor søknadene til realitetsbehandling.

Det er enighet om at situasjonen i Tsjetsjenia, tross alle de mangler samfunnet der lider under, ikke generelt er til hinder for retur av asylsøkere som har fått sine søknader avslått. Enkelte grupper er likevel utsatt for forfølgelse, på et mer eller mindre vilkårlig grunnlag. Lagmannsretten legger, som partene, til grunn at personer som ga bistand til opprørerne i den andre tsjetsjenske krigen, uten selv å bli ansett som opprørere, normalt ikke som sådan kan anses å utgjøre en gruppe som er særlig utsatt for forfølgelse.

Ankemotpartene har i asylintervjuene og i retten forklart at familien fra 2003 til 2007 befant seg utenfor Tsjetsjenia på ulike steder i den russiske føderasjonen, lagmannsretten har ikke grunn til å trekke dette i tvil. Når det gjelder årsaken til at de forlot Tsjetsjenia i 2003 har ektefellene forklart at de da var blitt oppsøkt av myndighetene. På dette punktet viser lagmannsretten til tingrettens dom på side 13 og 14. Det som der fremkommer er også bekreftet av ankemotpartens forklaringer i lagmannsretten, som legger til grunn at det var pågangen fra myndighetene som gjorde at de reiste fra Tsjetsjenia.

Spørsmålet i saken her er om det, til tross for at Bs etter egen forklaring ikke selv var opprører, men bare bisto opprører, likevel foreligger særlige omstendigheter som tilsier at det er grunnlag for politisk asyl.

Asylvedtaket

UNE har lagt grunn at det ikke var andre forhold enn den bistanden B selv har forklart at han ga opprørerne frem til 2001, som tilsa forfølgelse, og at det ikke er holdepunkter for at myndighetene har utvist noen særlig interesse for ham eller hans familie. UNE har blant annet vist til Landinfo, Temanotat mars 2015 om tsjetsjenske myndigheters reaksjoner mot opprører og personer som bistår opprørere, side 21 der det under punkt 7 om «Bistand til opprørere i tidligere perioder(1999/2005)» fremgår:

Det er Landinfos vurdering etter møter med kilder i Moskva og Nord-Kaukasus gjennom flere år at tsjetsjenske myndigheter først og fremst pågriper dem som i en eller annen form gir bistand til aktive opprørerne. Det forekommer imidlertid at også personer som har gitt bistand for flere år siden pågripes. Ifølge Memorial (møte i Moskva, juni 2009; møte i Groznyj, november 2011) er det vanskelig å gi entydige svar på hvem myndighetene fatter interesse for. Det er Landinfos vurdering at dette fortsatt er tilfellet. Det er mange forhold som spiller inn. Det er vanskelig å si noe konkret om de som bistod opprørerne fra tidligere perioder siden anslagsvis halvparten av befolkningen hjalp opprørerne på en eller annen måte i årene fra 1999 og utover. «Hvis alle disse skulle være forfulgt, så ville halvparten av befolkningen være i fengsel og slik er det ikke», har Memorial i Moskva uttalt. Få hadde noe reelt valg hvis de ble oppsøkt av opprørere og bedt om mat. Det at enkelte forsynte opprørere med mat, betydde imidlertid ikke at de støttet opprørsbevegelsen. Da de tsjetsjenske krigene pågikk kunne hele befolkningen mistenkes for å ha gitt bistand eller være involvert med opprørerne. Gradvis har opprørerne blitt langt færre og konflikten har endret seg (møte i Groznyj, november 2011). Organisasjonen påpekte imidlertid at det er vanskelig å vite hvem som likevel kan være utsatt. Det avgjørende vil være om personen fortsatt har kontakt med opprørerne.

Ifølge flere kilder (Memorial, møte i Moskva juni 2009; tsjetsjensk menneskerettighetsorganisasjon, møte i Vladikavkaz juni 2009) vil det å ha gitt regelmessig bistand over et lengre tidsrom i denne perioden kunne bidra til at myndighetene flere år senere vil kunne ha interesse for en person. Bistand ved noen få anledninger er ikke forhold myndighetene vil fatte interesse for. Ifølge en tsjetsjensk menneskerettighetsorganisasjon (møte i Vladikavkaz, juni 2009) kan det også være av betydning om bistanden var viktig for opprørerne. Representanten kjenner til arrestasjoner av personer som har gitt mat til opprørere. Dette er imidlertid personer som har transportert mat og gitt assistanse over en lengre periode. Organisasjonen påpeker det samme som Memorial; at det var vanlig i hele Tsjetsjenia å gi opprørere en viss type bistand, og at myndighetene ikke holder oversikt over denne typen forhold.

I vedtaket 23. februar 2015 heter det:

Klageren har anført at han frykter forfølgelse i hjemlandet fordi han ga humanitær bistand til tsjetsjenske opprørere i perioden 2000-2001. Russiske myndigheter forsøkte å arrestere ham i 2003, og han har derfor flyttet rundt i føderasjonen og holdt seg skjult for myndighetene frem til 2008.

På bakgrunn av opplysningene i saken, har UNE kommet til at det ikke foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet

UNE viser til Landinfos temanotat Tsjetsjenia: «Generell bakgrunnsinformasjon» (30.06.2011), der det blant annet fremgår at situasjonen i Tsjetsjenia tidligere var en konflikt mellom to hovedaktører: Den føderale hæren på den ene siden og tsjetsjenske opprørere på den andre. Dette bildet har endret seg de senere år, og konflikten står i deg mellom Ramzan Kadyrov og hans støttespillere på den ene siden og tsjetsjenske opprørere på den andre. Det har med andre ord blitt en intern konflikt mellom tsjetsjenere. Siden midten av 2002 har Kreml ført en såkalt tsjetsjeniseringspolitikk hvor utøvelse av makt og myndighet er overført til Moskva-lojale etniske tsjetsjenere, med president Ramzan Kadyrov i spissen. Som en slags gjenytelse for myndighetsoverføringen skal Kadyrov sørge for ro og stabilitet i regionen, og for at resten av Russland ikke blir utsatt for angrep av tsjetsjenske terrorister. Dagens tsjetsjenske opprørere fører ikke lenger en kamp for politisk selvstendighet for Tsjetsjenia. Gradvis utover på 2000-tallet har konflikten blitt radikalisert, og den drives nå først og fremst ut fra målsetningen om å etablere en pan-kaukasisk islamsk stat basert på sharia-lover, også kalt det Kaukasiske emiratet.

Bistand til opprørerne under den første og andre russisk-tsjetsjenske krigene er ikke forhold som i seg selv medfører risiko for tsjetsjenske borgere i dag. Det vises herunder til at omtrent halvparten av befolkningen bistod opprørene i disse periodene, og at konfliktbildet i ettertid er endret. Landinformasjon tilsier at personer som har bistått eller på andre måter samarbeidet med opprørerne før 2005 på generelt grunnlag ikke anses å være forfulgt i Tsjetsjenia i dag. Det fremgår videre av landinformasjon at det er få eksempler på pågripelser i Tsjetsjenia i dag, som er begrunnet i forhold som er eldre enn 2006. På grunn av denne endringen i fiendebildet opplyser menneskerettighetsorganisasjoner at bistand gitt til opprørere i perioden før tsjetsjeniseringspolitikken ikke er av stor interesse for tsjetsjenske myndigheter i dag, på samme måte som at tidligere opprørere heller ikke er av stor interesse for myndighetene i dag. Klageren har ikke gitt opplysninger som tilsier en annen vurdering av hans bistand i denne perioden. Den aktuelle bistanden fremstår som begrenset og ligger mange år tilbake i tid. Klageren har heller ingen tilknytning til aktive opprørere i dag.

UNE har merket seg klagerens opplysninger om at myndighetene lette etter ham i Tsjetsjenia i 2007/2008. Slik UNE ser det, er ikke denne delen av forklaringen tilstrekkelig sannsynliggjort. Det vises til at klagerens forklaring i all hovedsak bygger på en hendelse rundt ektefellen og hennes beskrivelse av denne. Slik UNE ser det, har ikke ektefellen sannsynliggjort at det var myndighetspersoner som spurte etter mannen hennes. Det vises til hennes asylintervju av 19.11.2009 der hun har forklart at noen menn i en svart russisk 99-modell bil spurte henne om hun var kona til B. Hun benektet dette og løp fra dem. UNE mener det er lite sannsynlig at myndighetspersoner ville opptre så uformelt og la ektefellen løpe, dersom de ønsket å få tak i ektemannen. UNE tar ikke stilling til hvorvidt hendelsen har skjedd, men mener at det utfra forklaringen ikke er noe som indikerer at det var tsjetsjenske myndigheter som henvendte seg til ektefellen. Ut fra landinformasjon er det heller ingen holdepunkter for å anta at klageren skulle være i myndighetenes søkelys på grunn av forhold fra 2000-2001.

UNE finner det heller ikke sannsynliggjort at myndighetene i Tsjetsjenia fremdeles oppsøker hans familie og spør etter ham. Det vises til vurderingen ovenfor av ektefellens forklaring, der hun opplyser at FSB i Moskva er kjent med at klageren befinner seg i Norge. Tatt i betraktning av at han har vært ute av landet siden 2008 er det heller ikke sannsynlig at dagens myndigheter vil bruke ressurser på å oppsøke hans familie for å spørre etter ham.

Det har ikke fremkommet øvrige opplysninger i saken som er egnet til å sannsynliggjøre i tilstrekkelig grad at klageren er av en særlig interesse for tsjetsjenske myndigheter. Det er i vurderingen sett hen til klagerens og ektefellens asylregistreringer, der de oppga at de ikke er mistenkt, ettersøkt eller domfelt for straffbare handlinger i hjemlandet. Det er også sett hen til klagerens opplysninger om at han har fått utstedt både innenrikspass og utenrikssaks, som nevnt ovenfor.

Etter UNEs syn, har ikke klageren sannsynliggjort at han fremdeles er i myndighetenes søkelys på grunn av sin bistand til opprørerne 2000-2001. Det foreligger følgelig ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens g 28 første ledd bokstav a er ikke oppfylt.

Vurderingstemaet ved bedømmelsen av forfølgelsesfaren

Ved vurderingen av forfølgelsesfaren er det ikke alene hva B selv opplyser om hva han har bistått opprørere med som er det avgjørende, men også hva myndighetene kan antas å ville mistenke ham for. Muligheten for at myndighetene, ved et eventuelt avhør av B ved retur ikke uten videre legger hans forklaring til grunn, synes ikke å være vurdert av UNE.

Etter lagmannsrettens syn viser imidlertid bevisførselen at myndighetene i Tsjetsjenia kan ha mistanker mot B for aktiviteter som både i art og varighet strekker seg ut over det han selv har forklart.

Betydningen av forklaringer fra andre opprørsforfulgte.

B har anført at han er særlig eksponert for forfølgelse, fordi myndigheten har forfulgt, fengslet og torturert N01 og N03 som han kjente fra en flyktningeleir der familiene oppholdt seg i den aktuelle perioden.

I UNEs vedtak 16. februar 2016 heter det på side 13:

For så vidt gjelder vitneuttalelsene fra klagerens kamerater, N01/ N01 og N08, bemerkes at disse i meget liten grad er egnet til å underbygge klagerens forklaring. Det vises til at uttalelsene kun bygger på at begge under avhør har blitt forevist et bilde der de er sammen med klageren og spurt hvem klageren er, uten at de har oppgitt klageren navn og bosted. N08 opplyser tilogmed at han ikke kjente klageren på det tidspunktet og derfor ikke forsto hvordan han kunne figurere på et bilde sammen med ham.

I vedtaket uttales det deretter at det sitrete kan gi «gi grunn til å stille spørsmål ved troverdigheten av klagerens forklaring», men at man ikke tar stilling til dette fordi det ikke har avgjørende betydning for saken.

N01 forklarte på skype fra Østerrike, hvor han har politisk asyl at han, sammen med N03 og B hadde bistått opprørerne i 2000-2001. Han ble pågrepet og bortført i 2003. I den første tiden før han ble offisielt registrert som fengslet, ble han utsatt for tortur. Han forklarte at han under tortur ble spurt om sitt kjennskap til B, som myndighetene mente inngikk i en bande sammen med N01 og N03. I følge N01 forsøkte myndighetene å få dem dømt som en organisert gruppe. N01, ble frikjent, men etter anke opphevet Høyesterett i Tsjetsjenia dommen. Han ble deretter dømt for et mindre alvorlig forhold til to års fengsel. Han har bragt behandlingen han ble utsatt for i fengsel inn for EMD.

N01 var i sin forklaring ikke i tvil om at B vil bli bortført og utsatt for turtur som ledd i at det ville bli fabrikkert en sak mot ham.

N03, som har politisk asyl i Sverige forklarte på skype at han sammen med barndomsvennen B og N01 hadde gitt bistand til en opprørsgruppe. Også han ble pågrepet i august 2003 og forklarte at han ble utsatt for tortur, særlig i de første tre månedene før han ble offisielt registret som arrestert.

N03 hadde fått gitt beskjed til sin mor om at hun måtte varsle Bs mor om at B var etterspurt slik at han kunne flykte. Etter dette hadde han gitt opplysninger om B.

N03 satt fengsel frem til august 2005. Han forklarte at han i årene etterpå oppholdt seg på ulike steder i Russland, frem til han i 2013 reiste tilbake til Tsjetsjenia hvor han håpet han etter så lang tid ville få være i fred. Imidlertid ble han på nytt anholdt på en nedlagt byggeplass og anklaget for de samme forholdene som tidligere. Også denne gangen ble det, i følge forklaringen stilt spørsmål om B, som også han er overbevist om at myndigheten fortsatt ønsker å få tak i.

N08, som det også vises til i vedtaket, er innvilget politisk asyl i Finland, hvorfra han avga forklaring på skype. Han forklarte at han var blitt pågrepet og satt fengslet i 2004-2005. I de første fire månedene, før han ble overført til et ordinært fengsel, ble han utsatt for jevnlig tortur og var mistenkt for å være opprører. Han kjenner ikke B, men forklarte at han ble fremvist bilder som han mener var av B og spurt om ham mens han ble torturert. Han visste ikke hvor B var og fortalte ingen ting om ham.

N08 ble etterhvert frifunnet for anklagene.

Lagmannsretten har ikke fått fremlagt noen informasjon om grunnlaget for disse vitnenes asyl, eller annet som kunne bidra til å så tvil om forklaringene. Det er heller ikke noe ved forklaringene som i seg selv skulle tilsi at de ikke er korrekte. Lagmannsretten har derfor ingen grunn til å trekke forklaringene i tvil for så vidt angår deres eget forhold til opprørsbevegelsene og myndighetene.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er noe grunnlag for å trekke de delene av deres forklaringer som gjelder forholdet til B i tvil, heller ikke at N03 ble forespurt om B så sent som i 2013.

Etter vitneforklaringene, særlig fra N01 og N03, som er forfulgt og torturert som del av en opprørsgruppering der B, slik myndighetene ser det, inngår, kan det ikke sees bort fra at han er eksponert for oppmerksomhet fra myndighetene, eller ulike grupperinger i Tsjetsjenia, utover det hans erkjente bistand til opprørere isolert sett skulle tilsi.

Betydningen av hvem bistand ble gitt til

I tillegg til bistandens art og omfang er det, som også landrådgiver Mageli bekreftet i lagmannsretten, av betydning for forfølgelsesfaren hvilken opprørsbevegelse eller opprørsleder bistanden er gitt til.

Staten har anført at B ikke kan identifiseres med noen særlig profilert gruppe eller opprørsleder. Vitneforklaringen fra N06 viser imidlertid at B ga bistand til den opprørsgruppen som hans bror, N12, ledet. Dette var i følge N06 en av de største motstandsgruppene. N06 er begjært utlevert fra Norge av russiske myndigheter, uten at dette er tatt til følge. Alle han kjente til og som hadde hjulpet brorens opprørsbevegelse, er enten drept eller flyktet. N06 har nå norsk statsborgerskap. Lagmannsretten, som ikke kjenner detaljer om grunnlaget for at han ble gitt politisk asyl i Norge, har ikke grunnlag for å trekke hans forklaring i tvil.

Broren, N12, skal etter å ha blitt såret, ha blitt bortført fra Aserbajdsjan og dumpet fra et helikopter over Tsjetsjenia. Om dette er riktig vites ikke sikkert, men det er på det rene at saken vakte stor oppmerksomhet, også i norsk presse.

N12 fremstår etter dette som å ha vært en profilert opprører, som det kan være særlig risiko forbundet med å være identifisert med. Sammen med den oppfatning myndighetene etter det foranstående kan ha om Bs opprørsaktiviteter, øker dette risikoen for forfølgelse ved retur.

Når det gjelder forklaringen fra de ulike vitner fra ulike menneskerettighetsorganisasjoner, finner ikke lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på disse. Forklaringene er ikke direkte knyttet til Bs forhold. I alle vesentlige deler av betydning for denne saken også er forklaringene forenlige med informasjon fra Landinfo og landrådgiver Magelis forklaring. Lagmannsretten legger landrådgiver Magelis forklaring og den dokumenterte landinformasjon til grunn.

Risikoen for fabrikkering av sak mot B

Ved vurderingen av forfølgelsesfaren må også tas i betraktning den faren som ligger i mulighetene for såkalt fabrikkering av saker.

Under punkt 8 i Landinfos temanotat om «Tsjetsjenia: Tsjetsjenske myndigheters reaksjoner mot opprørere og personer som bistår opprørere» heter det:

Flere kilder Landinfo har snakket med opplyser at fabrikkering av straffesaker er et problem i Tsjetsjenia (Memorial, møte i Moskva oktober 2012; Murad Musajev møte i Moskva oktober 2012; Grigorij Sjvedov, møte oktober 2013; CAT, møte november 2014). Dette bekreftes av flere kilder i Udlændingestyrelsens rapport fra 2015. Ifølge Svetlana Gannushkina fra Memorial (som sitert i Udlændingestyrelsen 2015, s. 42) er de fleste sakene vedrørende bistand til opprørere fabrikkert av tsjetsjenske myndigheter. Spesielt blir mange beskyldt for å ha gitt mat i form av sjokolade til opprørerne. Også anklager om at den mistenkte skal ha møtt opprørere mens han plukket hvitløk er vanlige anførsler i straffesaker. Dette er fabrikkerte saker, ifølge en advokat fra Groznyj (som sitert i Udlændingestyrelsen

Det er ikke helt vilkårlig hvem som får en sak fabrikkert mot seg. Enkelte grupper er mer utsatt for dette enn andre. Dette har sammenheng med at myndighetene må vise til «god» statistikk på antall dømte personer og få oppfylt en såkalt kvote (ICG, møte i Moskva november 2012). Det legges sterke føringer ovenfra på dømmende myndigheter i saker rettet mot opprørere. Myndighetene har et større press på seg til å få folk dømt i saker som gjelder terrorbestemmelsene i straffelovens § 208 og § 209, enn ved andre forbrytelser (tsjetsjensk menneskerettighetsorganisasjon, møte juni 2009; ICG som sitert i Udlændingestyrelsen 2015, s.12).

I tillegg opereres det i Tsjetsjenia med et «belønningssystem», hvor man belønner personer innenfor politi- og sikkerhetsstyrker for gode resultater i form av penger, gaver og posisjoner (Ivanov 2011; Human Rights Watch, møte november 2011; Memorial, møte november 2011). Politiet pålegges et produksjonskrav fra myndighetene; det er et ønske om innrapportering av flest mulig pågrepne og løste saker (journalist (b) som sitert i Udlændingestyrelsen 2015, s. 45). Når den enkelte politimann rapporterer om antall pågrepne eller dømte i en gitt periode, er det et press om høyere antall i neste periode (Memorial i Groznyj, intervju november 2011). Presset den enkelte politimann har på seg til å pågripe flest mulig personer, fører til at personer som har vært pågrepet én gang, lett kan bli tatt inn på nytt, uavhengig av om vedkommende har foretatt seg noe eller ikke (Memorial, møte november 2011; Human Rights Watch, møte november 2011; CAT, møte november

Fabrikkering av saker mot påståtte opprørere og deres hjelpere ble også bekreftet i lagmannsretten av landrådgiver Mageli, som også forklarte at det nåværende regime ikke aksepterte frifinnende dommer mot personer myndighetene mistenker for å være opprørere eller terrorister. Hun forklarte videre at når sakene mot slike mistenkte kom for retten bygget de alltid på tilståelser som utgjorde det sentrale beviset.

Om B kan være i en gruppe som er særlig eksponert for slik fabrikasjon av saker, er ikke direkte vurdert av UNE.

Det er uklart for lagmannsretten hvilke maktstrukturer eller grupperinger som står bak etableringen av fabrikkerte saker og utvelgelsen av «ofre» eller om dette er offisielle organer, eller gruppering med en mer løselig tilknytning til offisielle myndigheter. Fremgangsmåten synes imidlertid å følge et mønster, der vedkommende blir «bortført», og at det blir brukt maktmidler for å fremskaffe en «tilståelse», som så danner grunnlaget for den etterfølgende rettslige prosessen, ikke ulikt det N01 og N03 har forklart at de ble utsatt for, men slik at perioden torturen utøves nå er kortere enn tidligere.

Tilstedeværelsen av voldelig grupperinger ble beskrevet av journalist Øistein Winstad i hans forklaring for lagmannsretten. Winstad var under en reise sammen med en stor gruppe personer blitt stanset på landeveien og alvorlig mishandlet av personer som anklaget dem for å stå i ledtog med opprørere.

I det foran siterte temanotat fra Landinfo om myndighetenes reaksjoner mot opprørere heter det i punkt 8.1 om bruk av tortur:

Ifølge en rekke kilder med kunnskap om menneskerettighetssituasjonen i Tsjetsjenia blir tortur brukt i saker som omfatter mistanke om opprørsvirksomhet.13 Ifølge CAT (møte i Oslo, juni 2011, Moskva oktober 2013) er tortur utbredt i Tsjetsjenia. ICG (som sitert i Udlændingestyrelsen 2015, s. 35) og CAT (møte i Moskva, oktober 2013) opplyser at det nesten ikke forekommer forsvinninger i Tsjetsjenia lenger. I stedet fabrikkeres straffesaker mot antatte støttespillere til opprørerne. Disse holdes på ukjent sted fra tolv timer og opp til tre-fire dager. I løpet av denne tiden blir de presset for informasjon de måtte ha om opprørerne og de blir tvunget til å signere en tilståelse om at de har gitt bistand til opprørerne. Slag og tortur blir systematisk utført av politiet for å oppnå en tilståelse. De holdes så noen dager til merkene har blitt borte.

Etter lagmannsrettens syn tilsier de omstendigheter som lagmannsretten har lagt til grunn foran, at B er utsatt for en ikke ubetydelig risiko for å få en fabrikkert sak mot seg. I tillegg til relasjonen til N01 og N03 og myndighetenes mulige mistanke om aktiviteter ut over bistand og tilknytningen til N12, kan det ikke ses bort fra hans fravær fra Tsjetsjenia mellom 2003 og 2007, uten hensyn til bakgrunnen for fraværet, kan gjøre ham utsatt. Han vil ha vanskeligheter med å redegjøre for sine bevegelser uten å implisere andre, noe som må antas å kunne utnyttes for å underbygge falske anklager mot ham. I noen grad vil dette også kunne gjelde den perioden han har vært i Europa, blant annet med tanke på påstått kontakt med ulike regimekritiske eksilmiljøer.

Ektefellen As forklaringer

Bs ektefellen, som her av fremstillingsmessige årsaker bare omtales som A, har forklart at hun, etter at familien kom tilbake til Tsjetsjenia i 2007, ble stanset utenfor stedet hun bodde av det hun oppfattet som myndighetspersoner og spurt om sitt kjennskap til B. Hun benektet et hvert kjennskap til ham og gikk fra stedet.

UNE har under henvisning til at angjeldende personer lot henne gå da hun ikke ønsket å snakke med dem, trukket hennes forklaring i tvil, uten å ta stilling til om episoden fant sted.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at A ble oppsøkt slik hun har forklart. I betraktning av forfølgelsen av dem B ble identifisert med, jf foran, er det tvert i mot sannsynlig at myndighetene var interessert i å komme i kontakt med ham. Det betyr ikke nødvendigvis at de som stanset A hadde noen intensjon om å pågripe henne.

At hun kan ha vært «lettskremt», og kan ha lagt mer i episoden enn det det muligens var grunnlag for, er det heller ikke grunn til å undres over. At episoden var avgjørende for at familien, slik begge ektefeller har forklart i både asyl intervjuet og i retten, besluttet seg for igjen å forlate Tsjetsjenia, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunn til å betvile.

A ble to ganger uttransportert til Russland, henholdsvis 27. juni 2014, sammen med datteren C, og 19. september 2015 alene. Hun bekreftet i lagmannsretten det hun tidligere har forklart, at hun ble avhørt om hvor mannen hennes var, hvorfor hun reiste alene, hvor resten av familien var, hvor hun skulle bo, hvor hun bodde i Norge og hvorfor de hadde søkt om asyl. Hun forklarte at det ble fremsatt en rekke påstander om B om at begge var i mot det regimet i Tsjetsjenia. Hun forklarte at myndigheten kalte dem for wahabitter, som er en fellesbetegnelse på regimemotstandere med islamistisk bakgrunn. Hun fikk midlertidige reisepapirer, med beskjed om å hente endelige reisepapirer i Tsjetsjenia. Hun reiste imidlertid ikke hjem til sin mor fordi han var redd for å reise dit.

A fikk vite at moren var oppsøkt av myndigheter og ble spurt om hvorfor A ikke var kommet dit og hadde omtalt henne og B som wahabitter. Om dette gjelder begge gangene hun ble uttransport er uklart for lagmannsretten.

Uten at dette er noe lagmannsretten legger mye vekt på er As forklaring, som, lagmannsrett ikke har grunn til å betvile, om erfaringene etter uttransporteringene forenlig med at myndighetene fortsatt viser interesse for B, ut over det som bare kan forklares med bistand til opprører i 2001.

Troverdighetsspørsmålet.

Som det fremgår foran har lagmannsretten bare i liten grad bygget direkte på Bs forklaring i asylintervjuet. Denne er midlertid i alle sentrale deler forenlig med den bevisførsel lagmannsretten har gjennomgått foran og med foreliggende landinformasjon derunder landrådgiver Magelis forklaring. Når UNE har gitt uttrykk for at Bs forklaring har redusert troverdighet, dog uten å angi hvilken betydning dette har hatt for asylintervjuets bevisverdi, er det i hovedsak begrunnet med at han unndro seg myndighetskontakt i Norge i fire år.

Lagmannsretten er enig i at unndragelse fra myndigheten isolert sett bidrar til å svekke asylforklaringens bevisverdi. B har i asylforklaringen forklart unndragelsen med at han var redd for å bli sendt tilbake, hvor han var sikker på å bli drept og viste der til at hans mor fortsatt ble kontaktet av myndighetene med spørsmål om han var i Syria. I retten har han i tillegg forklart at han hadde fått forståelsen av at han summarisk ville bli sendt tilbake til Polen, og at dette reduserte muligheten for å få asyl ytterligere. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å anse B for å ha generell redusert troverdighet, men bemerker at dette, slik denne saken ligger an ikke ville være av betydning, fordi hans forklaring uansett er sannsynliggjort.

Det er i UNEs vedtak lagt vekt på at ankemotpartene fikk utstedt utenrikspass kort tid før de forlot Tsjetsjenia, og at dette viser at B ikke kan ha vært etterlyst hverken lokalt eller føderalt. Lagmannsretten er, basert på forklaringen fra landrådgiver Mageli, enig i at det har en sterk formodning mot seg at pass ville vært utstedt dersom B hadde vært etterlyst for kriminelle forhold.

Dette er imidlertid ikke av avgjørende betydning. Om de forhold som kunne begrunne interesse for B i praksis medførte etterlysninger lokalt eller føderalt er ikke nærmere opplyst. Det kan være minst like trolig at forhold av den aktuelle karakter begrunnet at B ble satt på en liste over personer av særlig interesse, men som ikke nødvendigvis ville bli samkjørt med datalister knyttet til passutstedelse. Uansett er det ikke holdepunkter for, heller ikke i landrådgiver Magelis forklaring, at personer som, av ulike grunner kan være særlig utsatt for fabrikkering av saker, som lagmannsretten mener B kan være, figurerer på noen lister overhodet. Det fremstår snarere som sannsynlig at denne kategorien personer ikke fremkommer i noen offisiell sammenheng, før grunnlaget for en sak mot dem eventuelt er etablert.

Vedtaket om å nekte asyl bygger etter dette på uriktige forutsetninger av betydning for sakens utfall og er derfor ugyldig. Anken skal derfor forkastes.

Utlendingsloven § 38

Selv om det etter dette ikke er nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til spørsmålet om opphold etter utlendingsloven § 38 bemerker lagmannsretten at vedtaket og beslutningen også på dette punkt lider av alvorlige svakheter.

UNE har i vedtaket lagt til grunn at familien kan bosette seg i Tsjetsjenia, men ikke vurdert hvilke sanksjoner barna vil bli utsatt for, uten hensyn til en eventuell forfølgning mot B. Det er heller ikke tatt hensyn til at undervisningsspråket i Tsjetsjenia, ifølge landrådgiver Mageli, er russisk, som C ikke forstår. Konsekvensene av dette er ikke vurdert.

I beslutningen 9. juni 2015 er det på side fire lagt til grunn at familien uansett kunne bosette seg andre steder i Russland enn i Tsjetsjenia. I følge landrådgiver Mageli forutsetter dette at familien finner noen som vil leie ut husvære til dem, noe som ikke uten videre er enkelt som følge av omfattende rasistisk motivert diskriminering i føderasjonen. Heller ikke andre mulige konsekvenser for barna av slik diskriminering, og av at de ikke snakker russisk er vurdert av UNE i denne sammenheng.

Sakskostnader

Anken har ikke ført frem og staten ved Utlendingsnemnda skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 dekke ankemotpartenes sakskostnader, idet det ikke er grunnlag for å anvende unntaket i bestemmelsens tredje ledd.

Advokat Heiberg har fremlagt kostnadsoppgave på kr 246.120 inkludert merverdiavgift. Kr 240.000 er salær og resten er utgifter til tolk under saksforberedelsen. Lagmannsretten finner kostnadene, som det ikke er fremsatt innsigelser til, nødvendige og legger oppgaven til grunn.

Det er ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.
 

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 246 120 - tohundreogførtisekstusenethundreogtjue - kroner samlet til B, A, D og C innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Latest changes
  • Ny: LB-2016-57572 Beskyttelse (asyl). Tsjetsjenia. Forfølgelsesfare. (1/17/2018)

    Lagmannsretten var enig med tingretten i at Utlendingsnemnda (UNE) sine vedtak om avslag på beskyttelse (asyl) for en familie på fire fra Tsjetsjenia var ugyldige. UNE hadde gitt avslag fordi de mente B (ektemannen) ikke sto i fare for forfølgelse ved retur til hjemlandet selv om han hadde gitt opprørsbevegelsen bistand frem til 2001. Retten mente han risikerte forfølgelse og at det var grunn til å anta at tsjetsjenske myndigheter kunne mistenke søkeren for aktiviteter ut over det han selv hadde forklart å ha bidratt med.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo