To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2016-61630
Documentdate : 21.10.2016

Utvisning. Fremtidig risiko mot grunnleggende nasjonale interesser. Kontradiksjon. Beviskrav.

Saken gjaldt rettslig overprøving av Justis- og beredskapsdepartementets vedtak om utvisning av en afghansk statsborger av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vedtaket var gyldig og at hensynet til kontradiksjon var tilstrekkelig ivaretatt selv om den utviste ikke fikk innsyn i alle deler av bevisførselen. Uttalelser om forståelsen av vilkåret «grunnleggende nasjonale interesser» og beviskravet under vilkåret "hensyn til rikets sikkerhet".

Saken gjelder overprøving av Justis- og beredskapsdepartementets vedtak om utvisning av utenlandsk borger.

Sakens bakgrunn

A er født i 1976 og er afghansk statsborger. A søkte om beskyttelse (asyl) i Norge 11. februar 2004. Han begrunnet søknaden med frykt for å bli drept av en lokal kommandant i hjemlandet. I søknaden ble det opplyst at han var ugift. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 3. desember 2004 under henvisning til at A kunne ta opphold i Kabul. Etter klage opprettholdt Utlendingsnemnda vedtaket 12. oktober 2006. A begjærte omgjøring av vedtaket. Som følge av en omlegging av Utlendingsnemndas praksis knyttet til relokalisering til Kabul, ble A innvilget oppholdstillatelse 18. oktober 2007. Den 18. februar 2011 ble han innvilget permanent oppholdstillatelse. A søkte 20. mars 2011 om norsk statsborgerskap, men denne søknaden er ikke ferdigbehandlet. I søknaden om statsborgerskap opplyste A at han var gift.

A har etter dette reist tilbake til Afghanistan. Han skal ha opplyst til afghansk politi at han ankom Afghanistan i juni/juli 2011. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til dette nedenfor.

Den 12. september 2011 mottok Justis- og beredskapsdepartementet (den gang Justis- og politidepartementet) brev fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) om at A kunne representere en framtidig risiko mot grunnleggende nasjonale interesser. Departementet ble anmodet om å vurdere om det forelå instruksjonsmyndighet etter dagjeldende § 76 i utlendingsloven.

Den 29. september 2011 opplyste den norske ambassaden i Afghanistan i en e-post til Utenriksdepartementet at A ble arrestert av afghanske myndigheter natt til 20. august 2011 mistenkt for medvirkning til selvmordsangrep og terrorvirksomhet. Opplysningen ble formidlet til Politiets sikkerhetstjeneste, som igjen varslet Justis- og beredskapsdepartementet i brev av 30. september 2011.

Justis- og beredskapsdepartementet kom etter dette til at saken involverte grunnleggende nasjonale interesser, og instruerte 14. november 2011 Utlendingsdirektoratet om å varsle A om mulig utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem.

Den 21. mars 2012 opplyste Politiets sikkerhetstjeneste i et brev til Justis- og beredskapsdepartementet at A var dømt til åtte års fengsel av en afghansk domstol og at han sonet i et fengsel utenfor Kabul. Det ble videre opplyst at det skulle være mulig for norske myndigheter å kontakte A i fengselet.

Utlendingsdirektoratet varslet deretter i brev av 2. april 2012 A om mulig utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem. I brev av 3. juli 2012 opplyste den norske ambassaden at varslet ble meddelt A med tolk i fengselet samme dag.

Norske myndigheter har ikke hatt tilgang til den afghanske dommen hvor A ble dømt til åtte års fengsel. Dommen ble anket, men heller ikke ankedomstolens avgjørelse er lagt fram i saken. Ankedomstolens avgjørelse ble anket videre til afghansk høyesterett, og denne avgjørelsen er framlagt i saken, sammen med tiltalebeslutningen. Av tiltalebeslutningen går det fram at A skal ha forklart at han kom til Afghanistan i juni/juli 2011, som nevnt ovenfor.

Av dommen fra afghansk høyesterett av 21. januar 2013 går det fram at A er funnet skyldig i medlemskap i motstandsgruppe (Taliban) og forsøk på terrorhandling. Afghansk høyesterett fastsatte straffen til fengsel i syv år og seks måneder.

Den 30. januar 2014 traff Justis- og beredskapsdepartementet vedtak om utvisning av A, varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem.

Advokat Holmen tok på vegne av A ut stevning for Oslo tingrett 28. juli 2014 og nedla påstand om at vedtaket ble kjent ugyldig. Advokat Holmen opplyste at han ikke hadde lykkes i å oppnå kontakt med A innen fristen for å ta ut søksmål.

I tilsvar av 18. august 2014 tok advokat Reusch på vegne av staten til motmæle og nedla påstand om frifinnelse.

Ved kjennelse av 18. september 2014 stanset tingretten saken i påvente av at advokat Holmen skulle oppnå kontakt med A og avklare hvorvidt A ønsket rettslig prøving av vedtaket.

Den 3. februar 2015 tok A kontakt per e-post med den norske ambassaden i Kabul og ba om hjelp til å reise tilbake til Norge. Det går fram av e-posten han sendte til ambassaden at han hadde sittet fengslet i over fire år, men at han nå var løslatt og levde i skjul i Kabul. Lagmannsretten bemerker at tidsangivelsen på fire år er vanskelig å forene med at han ble pågrepet i august 2011. Dette tilsier at han ikke kan ha sittet fengslet mer enn om lag tre og et halvt år, men dette har ingen vesentlig betydning for saken.

Etter at advokat Holmen fikk brakt på det rene at A ønsket å gjennomføre den rettslige behandlingen av saken, satte tingretten saken i gang igjen.

Saken ble behandlet etter de spesielle prosessreglene i utlendingsloven kapittel 14, og advokat Harald Stabell ble oppnevnt som særskilt advokat for A, jf utlendingsloven § 133.

Under hovedforhandlingen i tingretten var A i Peshawar i Pakistan. Han fulgte hovedforhandlingen på telefon og avga forklaring.

Oslo tingrett avsa 16. februar 2016 dom med slik domsslutning:

Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet frifinnes.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 11. og 12. oktober 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. For staten ved Justis- og beredskapsdepartementet møtte avdelingsdirektør Siri Johnsen sammen med prosessfullmektigen. A var ikke til stede, og advokat Holmen lyktes ikke å oppnå kontakt med han. Det ble opplyst at det er usikkert hvor A for tiden befinner seg. I tillegg til advokat Holmen var advokat Stabell, som også for lagmannsretten var oppnevnt som særskilt advokat for A etter utlendingsloven § 133, til stede. Det ble framlagt utskrift av As forklaring for tingretten. Øvrige bevisførsel går fram av rettsboka. Deler av bevisførselen foregikk som en lukket del av ankeforhandlingen hvor advokat Holmen ikke var til stede.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Ut fra den åpne delen av bevisførselen er det ikke grunnlag for at A utgjør en fare for rikets sikkerhet. A har ikke utvist noen aktivitet i Norge som tilsier at han skulle utgjøre noen fare. Han har ikke vært politisk eller religiøst aktiv. Han har heller ikke hatt omgang med slike personer. Han har ikke kommet med ytringer av politisk eller religiøs karakter, og han har ikke økonomisk støttet religiøse eller ekstreme grupper.

A har ingen personlige forutsetninger for å kunne utgjøre en risiko. Han er analfabet, ikke religiøst lærd, har ingen arbeidserfaring, og framstår ikke som en karismatisk leder. Som pashtuner som ikke behersker andre språk, er det ikke noe ytterliggående miljø i Norge som han kan kommunisere med.

Når det gjelder Afghanistan, må det legges til grunn at dommen bygger på en tilståelse framkalt under tortur. Det er ingen andre omstendigheter som støtter tilståelsen. Det er videre ingenting som tyder på at A er blitt radikalisert eller har tilknytning til Taliban. Det er svært sannsynlig at A som terrormistenkt ble utsatt for tortur. Avdelingen hvor A befant seg under avhøret er beryktet for dårlig behandling av mistenkte. As forklaring om tortur støttes av de framlagte røntgenbildene. De samsvarer med hans forklaring om hvordan han sto da han ble slått over ryggen. Det må legges til grunn at det forelå en medisinsk årsak til at røntgenbildene ble tatt.

As forklaring om bakgrunnen for arrestasjonen må legges til grunn. Han har forklart at han ble presset til å slutte seg til Taliban på grunn av beskyldninger om at han hadde forårsaket sin romkamerats død på et asylmottak i Vadsø i 2006. Det er vanlig at Taliban sikrer seg medlemmenes lojalitet ved å sørge for at de blir avbildet med våpen. Det har formodningen mot seg at A, dersom han var en terrorist, ville latt seg avbilde i en så kompromitterende situasjon. Bildene med A med våpen har klart karakter av å være regissert av Taliban.

Selv om lagmannsretten skulle legge til grunn at A frivillig har sluttet seg til Taliban, utgjør han likevel ingen trussel mot norske interesser. Taliban har ingen global agenda. Det forhold at pakistansk Taliban har utført aksjoner utenfor Norge, er ikke relevant siden pakistansk Taliban er noe annet enn afghansk Taliban.

Grunnlaget for utvisningsvedtaket må være at A anses som en trussel dersom han befinner seg i Norge. Det foreligger ingen konkrete holdepunkter for at A utgjør en trussel i form av å kunne være et redskap for andre. A mangler den ideologiske målsettingen. Et opphold i et fengsel i utlandet kan ikke anses som tilstrekkelig til å skape motivasjon for å begå terrorhandlinger.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 13 får anvendelse i saken.

En utvisning av A vil innebære et inngrep i hans familieliv etter konvensjonens artikkel 8 og A har derfor krav på et effektivt rettsmiddel. As anførsel om at utvisning er et konvensjonsstridig brudd på hans rett til familieliv er tilstrekkelig godtgjort til at artikkel 13 får anvendelse. Hvis A blir utvist, vil han ikke kunne ha et familieliv i Norge. Selv om A foreløpig ikke har påbegynt et familieliv i Norge, har han vist konkret vilje til å påbegynne et ekteskapelig samliv gjennom ekteskapsinngåelsen og ved at han dro til Afghanistan for å hente sin ektefelle til Norge.

A har ikke fått tilstrekkelig informasjon til å kunne ivareta sine interesser i den åpne delen av saken. Dette innebærer et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 13. Utover arrestasjonen i Afghanistan, inneholder varselet om utvisning bare generelle vendinger. A er derfor ikke gitt mulighet til en detaljert tilbakevisning av beskyldningene mot han.

Det legges til grunn at dersom lagmannsretten opphever vedtaket for så vidt det gjelder utvisningen, vil innmeldingen i Schengen Informasjonssystem også falle bort.

Det er nedlagt slik endelig påstand:

Det kongelige Justis- og beredskapsdepartementets vedtak av 30.06.2014 om utvisning av A er ugyldig.

Ankemotparten, Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten bør vise noe tilbakeholdenhet ved overprøving av vedtaket. Det kreves særlig erfaring for å kunne vurdere den framtidige faren dersom A ikke utvises. Det må legges stor vekt på hensynet til forebygging. Domstolene bør i likhet med det som gjelder for forvaltningen etter utlendingsloven § 127 annet ledd som hovedregel legge til grunn Politiets sikkerhetstjenestes vurdering av grunnleggende nasjonale interesser.

A har ikke angrepet lovforståelsen som vedtaket bygger på. Det er heller ikke påvist konkrete faktiske feil i vedtaket. Utover As forklaring under hovedforhandlingen, er det ingen bevis som underbygger at domfellelsen i Afghanistan er basert på et uriktig faktisk grunnlag. As forklaring er lite troverdig. Han har gitt ulike opplysninger om ekteskapsinngåelsen i søknaden om statsborgerskap og i sin forklaring for tingretten. Han har videre gitt ulike og lite troverdige forklaringer om bakgrunnen for filmen som var årsaken til arrestasjonen. Han har også gitt ulike forklaringer om hvor han har smerter.

Det er ikke riktig at det i vedtaket kun er vurdert nasjonale interesser i Norge. Domfellelsen i Afghanistan gjaldt forsøk på angrep mot Norges allierte i Afghanistan.

As anførsel om at afghansk Taliban ikke har noen global ideologi er ikke avgjørende for saken, siden det er As holdninger som avgjør hvilken trussel han kan utgjøre. Det vises også til at det ikke er noen vanntette skott mellom afghansk Taliban, pakistansk Taliban og al-Qaida.

Subsumsjonen foretatt i vedtaket er korrekt. Det vises for øvrig til tingrettens dom vedrørende subsumsjonen, som er dekkende for statens syn.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 13 kommer ikke til anvendelse fordi det ikke foreligger noe brudd på noen av rettighetene i konvensjonen. I de avgjørelsene A har vist til, var det på det rene at det forelå inngrep i familielivet. Spørsmålet i de sakene var om inngrepet var forholdsmessig. Dette skiller de øvrige sakene fra vår sak fordi A ikke har etablert noe familieliv i Norge, og han reiste frivillig fra Norge til Afghanistan.

Under enhver omstendighet foreligger det ikke noe brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 13. Høyesterett har slått fast at prosessordningen i utlendingsloven kapittel 14 ikke i seg selv er i strid med konvensjonen. Det foreligger heller ikke noe brudd i vår konkrete sak. A har fått tilstrekkelig presis informasjon og mulighet til imøtegåelse. Han har selv valgt ikke å være tilgjengelig under ankebehandlingen.

Det er nedlagt slik påstand:

Anken forkastes.

Lagmannsrettens bemerkninger

Lagmannsretten har kommet til at anken forkastes.

Justis- og beredskapsdepartementets vedtak om utvisning er hjemlet i utlendingsloven § 126 annet ledd. Bestemmelsen lyder slik:

Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser kan det treffes vedtak om utvisning eller om tilbakekall av en innvilget tillatelse eller andre rettigheter.

Lagmannsretten legger til grunn at domstolene fullt ut kan prøve om vilkårene for utvisning er oppfylt, både det faktiske grunnlaget og subsumsjonen. Det vises til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-2007-1573 (Krekarsaken). Avgjørelsen gjaldt § 30 i utlendingsloven av 1988 hvor vilkåret var «hensynet til rikets sikkerhet». Det er imidlertid ingen grunn til å anta at domstolenes prøvelseskompetanse er endret ved innføringen av begrepet «hensyn til grunnleggende nasjonale interesser». Høyesterett kom til at domstolene fullt ut kan overprøve det faktiske grunnlaget, men at domstolene «etter omstendighetene bør utvise en viss tilbakeholdenhet ved overprøving av forvaltningens bevisvurderinger som fremstår som forsvarlige», avsnitt (49).

Høyesterett kom videre til at domstolene kan prøve forvaltningens konkrete vurdering av om vilkåret for utvisning var oppfylt, avsnitt (51). Vurderingen av om utvisning var «nødvendig» og om utvisning skulle besluttes dersom vilkårene var oppfylt, kunne derimot ikke overprøves av domstolene, avsnittene (58) og (59). Selv om ordlyden i utlendingsloven § 126 i dag er noe endret, legger lagmannsretten til grunn at spørsmålet om forvaltningens kompetanse til å utvise skal benyttes dersom vilkåret er oppfylt, ikke kan overprøves av domstolene.

Om forståelsen av vilkåret «grunnleggende nasjonale interesser» uttaler departementet i forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) i punkt 18.4:

Departementet mener det er klart at begrepet «grunnleggende nasjonale interesser» vil omfatte både norske og utenlandske interesser i Norge, samt trusler mot norske interesser i utlandet. Dette har vært ansett for å være omfattet av begrepet «rikets sikkerhet» i gjeldende utlendingslov. Det har videre vært lagt til grunn at begrepet «rikets sikkerhet» kan omfatte hensynet til Norges alliansepartnere, og det er klart at dette også vil gjelde begrepet «grunnleggende nasjonale interesser».

Om beviskravet redegjør departementet i den samme proposisjonen for gjeldende beviskrav for vilkåret «hensyn til rikets sikkerhet». Departementet uttaler i punkt 18.1.1:

Hvilken risiko som kreves, dvs. hvor stor grad av sannsynlighet det skal være for at rikets sikkerhet settes i fare, kan ikke angis abstrakt. Begrepet er relativt, og sannsynlighetsgraden vil også være det, slik at hvor stor grad av sannsynlighet som kreves, vil bero på hvor alvorlig den faren som truer er.

I utvisningsvedtaket er det i punkt 7.3 og 7.4 vist til denne uttalelsen fra forarbeidene samt Høyesteretts uttalelser om vurderingen av rikets sikkerhet i avgjørelsen inntatt i Rt-2007-1573.

I vår sak er det tale om terrorvirksomhet i Norge eller mot norske interesser i utlandet eller Norges alliansepartnere, jf. vedtakets punkt 7.8. Ved risiko for så alvorlige handlinger, vil kravene til bevisene styrke reduseres tilsvarende, men det må foreligge en reell risiko for at slike handlinger vil bli begått dersom utvisning ikke finner sted.

Den nærmere begrunnelsen for utvisningen er gitt i vedtakets punkt 7.6 og 7.7:

Det fremgår av tiltalebeslutning og dom fra afghansk Høyesterett (ugradert materiale) at utlendingen skal være medlem i terrororganisasjonen Taliban, og at han p.t. sitter fengslet i Afghanistan for planleggingen av et selvmordsangrep mot ISAF og amerikanske styrker i Kabul. Han er dømt til fengsel i 7 år og seks måneder av afghansk Høyesterett. Det fremgår videre av ugraderte brev fra PST, av hhv 9. og 30. september at PST mener det er holdepunkter for å anta at utlendingen, med sin tilstedeværelse i Norge, kan representere en fremtidig risiko mot grunnleggende nasjonale interesser. PST har vist til at utlendingen kan trekke miljøer preget av nasjonal ekstremisme mot Norge, «ved at han selv, eller gjennom påvirkning av andre, tilskynder slik virksomhet mot landet, i form av finansiering eller konkrete handlinger mot norske eller utenlandske interesser».

Av PSTs trusselvurdering for 2014, fremgår det bl.a. at PST er bekymret for ekstrem islamisme, og at dette er den mest alvorlige terrortrusselen i Norge. Trusselen er i første rekke relatert til personer som har tilknytning til et multietnisk ekstremt miljø på Østlandet. Viktige aktiviteter i miljøet er radikalisering, rekruttering og reisevirksomhet til krigs- og konfliktområder. PST mener at norske ekstreme islamisters opphold hos militante grupper i konfliktområder skjerper terrortrusselen mot Norge og norske interesser. Med dette som bakteppe, mener departementet at det faktum at utlendingen p.t. er fengslet i Afghanistan, dømt for planlegging av en terrorhandling, tilsier at hans tilstedeværelse i riket kan bidra til et forverret trusselbilde.

Lagmannsretten finner at de konkrete opplysningene om at A er domfelt i Afghanistan for planlegging av et selvmordsangrep mot ISAFs hovedkvarter i Kabul sammenholdt med Politiets sikkerhetstjenestes generelle bekymring knyttet til personer som vender tilbake til Norge etter å ha hatt opphold hos militante grupper i konfliktområder, gir tilstrekkelig grunnlag for utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.

Lagmannsretten kan ikke se bort fra at A kan ha blitt utsatt for tortur etter at han ble pågrepet i Afghanistan. Etter lagmannsrettens syn har han imidlertid ikke gitt noen troverdig forklaring om bakgrunnen for pågripelsen, det vil si en forklaring som kunne underbygge at domfellelsen bygger på et uriktig faktisk grunnlag.

I brevet av 3. juli 2012 til Utlendingsdirektoratet redegjorde den norske ambassaden i Afghanistan for As synspunkter på forhåndsvarselet om utvisning. I brevet heter det:

Utlendingen presiserte at han søkte asyl i Norge på samme grunnlag som han nå er fengslet for i Afghanistan.

Det framgår videre:

Utlendingen fortalte så at han returnerte til Afghanistan med det formålet å hente sin kone og bringe henne tilbake til Norge. I Afghanistan møtte han B som fortalte ham at han ikke ville få brakt hans kone tilbake til Norge så lenge han ikke var i stand til å oppfylle underholdskravet. B ga ham derfor råd om å komme til X i provinsen Kapisa for å arrangere en hendelse som skulle filmes for å sannsynliggjøre at utlendingen og hans kone hadde beskyttelsesbehov. Filmen skulle så senere overleveres til den norske ambassaden. Det var denne hendelsen som han ble arrestert og dømt for i Afghanistan.

For tingretten forklarte A også om filmen som var årsaken til arrestasjonen, og som viser A iført klær fra Taliban og med våpen. A benektet imidlertid at han hadde sagt det som er gjengitt ovenfor i brevet fra den norske ambassaden. Til tingretten forklarte A at han var blitt tvunget med til et Taliban-kontrollert område. A forklarte videre at Taliban hadde laget filmen for å kunne true med å offentliggjøre den dersom han ikke ville samarbeide.

I likhet med tingretten legger lagmannsretten til grunn at det er mest sannsynlig at A har gitt den forklaringen på filmen som det er redegjort for i brevet fra ambassaden. Det svekker hans troverdighet at han ga en annen forklaring til tingretten. Lagmannsretten fester derfor ikke lit til noen av forklaringene.

Lagmannsretten har videre lagt vekt på at tiltalebeslutningen mot A også bygger på forklaringen fra hans fetter, C. C skal i følge tiltalebeslutningen ha forklart at han og A samarbeidet om planleggingen av et angrep mot amerikanerne i Kabul.

Lagmannsretten finner at domfellelsen i Afghanistan gir grunnlag for en reell risiko for at A har vilje og evne til å medvirke til terrorangrep mot norsk eller alliert personell.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det først og fremst er grunn til å frykte angrep mot norske eller allierte interesser i Afghanistan. I følge forklaringen fra tidligere statssekretær Pål Lønseth befant det seg også norsk personell i ISAFs hovedkvarter på den tiden hvor planleggingen av angrepet fant sted. Som redegjort for ovenfor vil imidlertid også angrep mot allierte styrker være omfattet av vilkåret «grunnleggende nasjonale interesser».

Lagmannsretten finner videre at faren for angrep øker dersom A ikke utvises fra Norge. Lagmannsretten har lagt vekt på Politiets sikkerhetstjenestes generelle risikovurdering knyttet til hjemvendte fremmedkrigere. Det vises til sitatet fra Politiets åpne trusselvurdering for 2014 i vedtakets punkt 7.8 hvor det heter:

PST opplyser at norske ekstreme islamisters opphold hos militante islamistiske grupper, skjerper terrortrusselen mot Norge og norske interesser. Person som har fått trening eller deltatt i kamphandlinger sammen med slike militante grupper, har vært involvert i flere av de gjennomførte og avvergede terroraksjoner i Europa de siste ti årene. Enkelte av de som returnerer fra slike opphold vil i 2014 representere en potensiell trussel mot norske interesser. De vil få styrket evne til å gjennomføre volds- og terrorangrep, samt at de vil få opplæring i bruk av våpen og eksplosiver, en kunnskap de senere kan anvende til å gjennomføre angrep mot Norge. Enkelte av de som har reist har tidligere uttrykt ønske om å ramme mål i Norge. Gjennom erfaring fra krigshandlinger kan de også få en lavere terskel for å utføre volds- og drapshandlinger.

Hvilken risiko A utgjør ved opphold i Norge, må baseres på en framtidsvurdering der hensynet til forebygging av terrorvirksomhet står sentralt. En slik vurdering krever særlig innsikt. Lagmannsretten har derfor lagt vekt på vurderingen foretatt av Politiets sikkerhetstjeneste. Ut fra den øvrige bevisførselen i sakens åpne del, framstår denne vurdering som forsvarlig. Basert på denne bevisførselen finner lagmannsretten at det er en reell risiko for at As opphold i Norge vil kunne øke faren for angrep mot grunnleggende nasjonale interesser. Under opphold i Norge vil A kunne bistå, oppmuntre eller rekruttere potensielle fremmedkrigere, som igjen vil kunne delta i terrorhandlinger rettet mot norske eller allierte interesser i Afghanistan eller andre konfliktområder. Leder Jørn Presterudstuen i seksjon for ikke-statlige aktører i Politiets sikkerhetstjeneste har også forklart at det i fremmedkrigermiljøet i Norge har forekommet finansiering, anskaffelse av våpen og annen bistand til virksomhet i konfliktområder.

Lagmannsretten har også sett hen til at As aktiviteter kan føre til en viss økning av risikoen for terrorhandlinger i Norge, enten ved egen deltakelse eller ved å bistå eller inspirere andre, selv om risikoen for angrep i Norge framstår som mindre enn risikoen for angrep i Afghanistan.

I tillegg til den åpne bevisførselen har lagmannsretten også mottatt bevis i en lukket del av ankeforhandlingen. Disse bevisene er ikke gjort kjent for A eller hans prosessfullmektig, kun for den særskilt oppnevnte advokaten. Lagmannsretten finner at opplysningene lagt fram under den lukkede delen av bevisførselen underbygger faren for at A ved opphold i Norge vil kunne utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Det vises til tingrettens redegjørelse i den graderte delen av dommen, som er dekkende også for lagmannsrettens syn.

A mener at en utvisning krenker hans rett til familieliv og at den rettslige behandlingen utgjør et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 13, jf artikkel 8. Staten bestrider at utvisning innebærer inngrep i As familieliv etter artikkel 8, og mener derfor at artikkel 13 i konvensjonen ikke kommer til anvendelse.

Høyesterett konkluderte i HR-2016-1252-A med at den særskilte prosessordningen i saker om grunnleggende nasjonale interesser ikke i seg selv er i strid med menneskerettighetskonvensjonen. Dette er heller ikke bestridt av A. Han hevder imidlertid at han i denne saken ikke har fått tilstrekkelig konkret informasjon om grunnlaget for utvisningen.

Det ble under ankeforhandlingen stilt spørsmål om det utenfor anvendelsesområdet for artikkel 13 finnes noen begrensninger i adgangen for en domstol til å legge vekt på bevis som ikke er gjort kjent for den utviste. Så vidt lagmannsretten kan se, er dette spørsmålet ikke berørt verken i forarbeidene til utlendingsloven kapittel 14 eller i rettspraksis. Høyesterett viser i avsnitt (32) i HR-2016-1252-A til at det kontradiktoriske prinsipp er nedfelt både i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og i Grunnloven § 95. Deretter drøftes bare forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig i denne saken å ta stilling til om det er en videre adgang til å holde grunnlaget for utvisningen skjult i saker hvor det ikke er tale om brudd på rettigheter etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det er heller ikke nødvendig å ta stilling til om saken faller innenfor anvendelsesområdet til artikkel 13, jf. artikkel 8.

Etter lagmannsrettens syn har A uansett fått tilstrekkelig innsyn og adgang til å imøtegå grunnlaget for utvisningen både ved den forvaltningsmessige behandlingen av saken og ved den rettslige behandlingen. Som redegjort for ovenfor er domfellelsen for forsøk på terrorangrep mot allierte styrker i Afghanistan et sentralt argument for utvisningen. Avdelingsdirektør Siri Johnsen i Justis- og beredskapsdepartementet har forklart at departementet ventet på dokumentene vedrørende domfellelsen før vedtak om utvisning ble truffet. Dette underbygger at også departementet la stor vekt på domfellelsen i Afghanistan. Det framgår videre av den åpne delen av vedtaket hvilken betydning Justis- og beredskapsdepartementet mente at handlingene begått i Afghanistan hadde for risikovurderingen knyttet til As opphold i Norge.

Under hovedforhandlingen og ankeforhandlingen har A ført bevis som skal underbygge at domfellelsen i Afghanistan bygger på et uriktig grunnlag, og at en eventuell tilknytning til Taliban i Afghanistan ikke innebærer at han utgjør noen trussel i Norge. I tillegg ble han under hovedforhandlingen i tingretten stilt spørsmål og gitt anledning til å forklare seg om forhold som kunne ha betydning for utvisningssaken. A er derfor gitt mulighet til imøtegåelse av sentrale deler av grunnlaget for utvisningen.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at utvisningsvedtaket er gyldig, og at den rettslige behandlingen har ivaretatt As rett til kontradiksjon.

Staten bærer alle kostnadene med saken, jf. utlendingsloven § 129 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Anken forkastes.

Latest changes
  • Ny: LB-2016-61630 Utvisning. Fremtidig risiko mot grunnleggende nasjonale interesser. Kontradiksjon. Beviskrav. (12/8/2016)

    Saken gjaldt rettslig overprøving av Justis- og beredskapsdepartementets vedtak om utvisning av en afghansk statsborger av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vedtaket var gyldig og at hensynet til kontradiksjon var tilstrekkelig ivaretatt selv om den utviste ikke fikk innsyn i alle deler av bevisførselen. Uttalelser om forståelsen av vilkåret «grunnleggende nasjonale interesser» og beviskravet under vilkåret "hensyn til rikets sikkerhet".

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo