To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2016-86633
Documentdate : 25.09.2017

Asyl. Identitet. Troverdighet. Unndratt nasjonaltjeneste. Sur Place. Eritrea.

Lagmannsretten fant at UNEs avslag på asyl var gyldig. Mannen hevdet å være fra Eritrea. Han anførte frykt for dødsstraff eller livsvarig fengsel og mishandling til døde fordi han hadde unndratt seg militærtjeneste og drevet med menneskesmugling. Noe politisk aktivitet i Norge (Sur Place). Lagmannsretten var enig i UNEs vurdering om at eritreiske myndigheter ved utstedelse av ID-kort og pass i 2013 hadde akseptert mannen som eritreisk statsborger, men at notoriteten på eritreiske dokumenter generelt var så lav at identiteten likevel ikke var sannsynliggjort. Ettersom eritreiske myndigheter hadde utstedt pass til mannen ca. ti år etter utreisen, var det ikke sannsynliggjort at han trengte beskyttelse fra Eritreiske myndigheter, og han hadde derfor ikke krav på asyl i Norge. UNE hadde likevel vurdert alle anførslene, og lagt riktig faktum til grunn.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning av 6. mars 2015 om ikke å omgjøre vedtak om avslag på avslag på asyl av 11. mai 2010. Hovedspørsmålet i saken er om ankemotparten, A, har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b, jf. annet ledd eller etter fjerde ledd (sur place-aktivitet).

Sakens bakgrunn

Ankemotparten ankom Gardermoen 3. juli 2003. Han ble stoppet av tollvesenet og søkte da asyl i Norge. Han hadde ingen id-dokumenter på seg. Han opplyste at han heter A, født 0.0.1974. I ankomstregistreringsskjemaet er han registrert som etnisk Bilen, født i Eritrea. Hans foretrukne intervjuspråk er bilen, men han opplyste at han har tigrinja som morsmål. Han er videre registrert som ugift, men med to barn i Eritrea født i 1998 og 2000. Ankemotparten opplyste at han flyktet fra Eritrea 1. desember 2002, og at han oppholdt seg ulovlig i Sudan til 2. juli 2003, dvs. dagen før ankomst i Norge. Reisen fra Sudan til Norge skal ha skjedd med en mellomlanding i Kairo og ytterligere to mellomlandinger på ukjent sted.

Grensekontrolløren på Gardermoen hentet ankemotparten hos tollvesenet. Fra bagasjetaggen på kofferten fremgikk det at han hadde kommet med fly fra Milano. Ankemotparten fortalte grensekontrolløren at han hadde kjøpt et falskt sundanesisk pass og flybilletter med penger han hadde fått fra venner og familie i Tyskland og Norge. Han husket ikke noe spesielt av reisen, så kontrolløren hadde vanskeligheter med å få opplysninger om pass, billetter og penger. Ankemotparten fortalte at han på en av mellomlandingene mellom Kairo og Oslo var blitt tatt foto og fingeravtrykk av. Han hadde søkt asyl der.

På basis av opplysningene på bagasjetaggen hentet grensekontrolløren ut passasjerlisten og billetthistorikken fra flyselskapet Sterling. I henhold til passasjerlistene har ankemotparten reist til Norge under navnet A2. B, som senere er angitt å være ankemotpartens onkel, var også på flyet fra Milano. B er opprinnelig fra Eritrea, men er norsk statsborger. Det fremgår av billetthistorikken at B betalte begge flybillettene. I henhold til ankemotparten betalte B også for passet ankemotparten reiste på fra Milano. For domstolene har ankemotparten opplyst at han kastet passet under flyreisen til Norge. B skal ha blitt ilagt en bot for å ha bistått ankemotparten med å reise til Norge.

Asylintervjuet fant sted 14. juli 2003. I forkant av intervjuet hadde ankemotparten hatt et møte med sin advokat. Ankemotparten opplyste at han er født i X, en liten landsby i nærheten av Y i Zoba-Anseba-fylket. Hans foreldrene ble drept under krigen med Etiopia. Han gikk på skole i X fra 1993 til 2000. Ankemotparten opplyste videre at han ikke hadde søkt om asyl eller gitt fingeravtrykk i andre land. Han hadde mellomlandet to steder mellom Kairo og Oslo, men han visste ikke hvor det var. Når det gjaldt id-dokumenter, hadde han tatt dem med seg fra Eritrea til Sudan, men hadde etterlatt dem der. Som asylgrunnlag opplyste han at han måtte flykte fra Eritrea fordi han var redd for at han ville bli dømt til døden for menneskesmugling. Etter at han sluttet på skolen i 2000, hadde ankemotparten, ved hjelp av en onkel i Canada, skaffet seg en tillatelse til å bevege seg fritt i landet. Han brukte tillatelsen til å hjelpe folk med å flykte til Sudan. Han var i Z-området, som ligger nær grensen til Sudan, men var ikke bosatt der. Han kjørte folk fra X-området i bil, skaffet dem bevegelsestillatelse til grensen på samme måte som han selv hadde skaffet seg slik tillatelse, og fulgte dem så til grensen om natten. Den siste gruppen var blitt tatt, og ankemotparten fryktet de ville røpe hans rolle. Han flyktet derfor til Sudan i desember 2002.

På spørsmål om han tidligere har vært utsatt for overgrep, forfølgelse eller arrestasjoner, forklarte ankemotparten at hans etniske gruppe, Bilen, hadde problemer med myndighetene. Han opplyste videre at han muntlig var blitt innkalt til militærtjeneste i 2000, men hadde skaffet seg en tillatelse til ikke å dra. Han hadde fått hjelp av en venn av onkelen i Canada og hadde betalt 250 nakfa for tillatelsen.

Mens asylsøknaden var til behandling, oppdaget UDI at ankemotparten var registrert med fingeravtrykk i Italia, men da under et annet navn og med en annen fødselsdato. Det italienske innenriksdepartementet har i en telefaks til Oslo politidistrikt av 22. april 2005 opplyst at ankemotparten ble registrert som asylsøker der 26. april 2003 under aliaset A3, født 0.0.1975. Det er videre opplyst at han ble «denounced» av italienske myndigheter. Det er ikke brakt klarhet i hva som ligger i denne beslutningen.

I brev fra ankemotpartens daværende advokat av 12. mai 2005 ble det opplyst at ankemotparten hadde mellomlandet i et europeisk land på vei til Norge. Han skal ha vært svært trøtt og ble forvirret da to menn hentet ham på flyplassen. Han oppga samme navn og fødselsdato til dem som da han kom til Norge. Han søkte ikke asyl og ga ikke fingeravtrykk. Det ble videre påpekt at ankemotparten flere ganger har forsøkt å få tak i dokumentasjon på sin identitet fra Sudan, men at han så langt ikke har lyktes.

I brev av 30. mai 2005 fremla ankemotparten en utfylt fødsels- og dåpsattest utstedt 25. mai 2005 av den katolske kirken i Keren i Eritrea. Den 30. mars 2006 oversendte han til UDI et brev fra The Eritrean Democratic Party (EDP), Norway Branch, av 20. juli 2005. Det fremgår av brevet at A er eritreisk og et aktivt medlem av partiet. EDP er etter det opplyste et opposisjonsparti som arbeider for demokrati, fred og menneskerettigheter i Eritrea.

UDI avslo asylsøknaden ved vedtak av 3. april 2007. UDI viste til at ankemotparten (søkeren) hadde søkt om asyl fordi han fryktet å bli dømt til døden eller livsvarig fengslet og mishandlet for menneskesmugling. UDI la til grunn at søkeren hadde gitt motstridende opplysninger om sin identitet til norske og italienske myndigheter. Han hadde videre benyttet seg av en tredje identitet på reisen fra Italia til Norge. UDI fant at de fremlagte opplysningene ikke var tilstrekkelige til å fastslå rett identitet. Fødselsattesten hadde ikke tilstrekkelig notoritet, og søkeren hadde gitt motstridende opplysninger om vesentlige forhold knyttet til sin identitet. UDI fant det ikke sannsynliggjort at søkeren ved retur ville bli utsatt for forfølgelse som flyktning. Han hadde heller ikke sannsynliggjort at han vil bli utsatt for strafforfølgelse ved retur til hjemlandet. Personer som tilhører den etniske gruppen Bilen har ikke på generelt grunnlag krav på asyl. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 38.

Ankemotparten påklagde vedtaket 12. april 2007 og begjærte utsatt iverksettelse.

Ankemotparten ble utvist fra Norge ved UDIs vedtak av 18. juni 2007 for grove overtredelser av utlendingsloven ved at han hadde gitt uriktige og villedende opplysninger om sitt opphold i Italia og identiteten han hadde benyttet der. Vedtaket ble påklaget 25. juni 2007, og det ble begjært utsatt iverksettelse. I klagen heter det at «[d]et eneste klageren har gjort er å unnlate å opplyse at han har søkt asyl under falsk identitet i Italia, hvilket er forståelig fordi han fryktet å bli sendt tilbake til Italia.» UDI vedtok utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket til klagen var endelig avgjort.

I brev av 29. juni 2009 fikk UNE oversendt et brev til sikkerhetstjenesten i Anseba, som ankemotparten skal ha fått tilsendt fra sin onkel i Eritrea. I brevet opplyses det blant annet at eritreiske myndigheter er kjent med at A jobber for opposisjonen i Norge.

UNE fattet vedtak i saken 11. mai 2010. Klagen ble ikke tatt til følge. Nemnda var sammensatt med tre medlemmer, og ankemotparten møtte med advokat og avga forklaring. UNE fant at ankemotparten (klageren) ikke hadde framlagt tilstrekkelig dokumentasjon på oppgitt identitet. Han hadde gitt sprikende forklaringer om sitt eritreiske id-kort og om at han tok det med seg til Sudan. Den fremlagte fødsels- og dåpsattesten fra 2005 ble tillagt liten vekt på grunn av manglende notoritet. Nemnda fant at hverken klagerens identitet eller bostedstilhørighet var tilstrekkelig sannsynliggjort. Det ble vist til at et stort antall etniske eritreere er bosatt i andre deler av Afrika, i Asia og i Europa. Når det gjelder hans tilknytning til Eritrea, uttalte nemnden:

Nemnda vil ikke utelukke at klageren har en eritreisk tilknytning, og også kan ha bodd i Eritrea i kortere eller lengre periode. Hans forklaring og øvrige opplysninger i saken gir imidlertid ikke nemnda tilstrekkelig grunnlag til å fastslå for eksempel når han kan ha forlatt landet, og dermed heller ikke for å ta stilling til hvorvidt det er en ulovlig utreise. Det vises til at det er opp til klageren å sannsynliggjøre identitet, herunder bosted.

UNE la også til grunn at det svekket klagerens sannsynliggjøring av anført beskyttelsesgrunnlag at han har gitt motstridende opplysninger om vesentlige forhold knyttet til sin identitet. Tvil om identitet og bosted har også betydning for hans generelle troverdighet, herunder vurderingen av det oppgitte asylgrunnlaget. Asyl på grunnlag av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ble avslått med følgende begrunnelse:

Nemnda finner at klagerens forklaring i nemndsmøtet er beheftet med betydelige svakheter både med hensyn til tidsangivelser, hendelser og adskillige uklarheter. For eksempel hevder klageren på den ene side å ha et dokument som skulle frita ham for innkalling til militærtjeneste, men kan ikke redegjøre for hva slags dokument dette er. Han oppgir først at man ikke risikerer å bli innkalt før etter avsluttet skolegang, senere at de kom og hentet elever fra skolen, og at han i forhold til dette ikke hadde noen særskilt beskyttelse. Likevel fortsatte han på denne skolen i ytterligere to år. Klagerens forklaring er på flere sentrale punkter så springende og usammenhengende at det ikke er mulig for nemnda å ta stilling til hvilket faktum som de eventuelt skulle velge å legge til grunn. Når da heller ikke identiteten er funnet dokumentert eller sannsynliggjort, er det ikke grunnlag for å legge klagerens asylhistorie til grunn.

UNE fant heller ikke at vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b var oppfylt. Som begrunnelse ble det angitt:

Nemnda anser den generelle menneskerettighetssituasjonen i Eritrea fremstår som bekymringsfull. Det synes å forekomme et ikke uvesentlig antall brudd på menneskerettighetene, og den enkelte borger må antas å ha svekket rettssikkerhet. Flere organisasjoner, deriblant FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), fraråder for tiden tvangsmessig retur av asylsøkere fra Eritrea. Til tross for den vanskelige situasjonen anses ikke den generelle sikkerhetssituasjonen i Eritrea for å være til hinder for et vedtak om avslag og retur.

Idet nemnda ikke legger til grunn klagerens forklaring, herunder oppgitt identitet, kan nemnda ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at klageren ved en retur vil stå i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Ankemotparten oppfylte heller ikke vilkårene for opphold på humanitært grunnlag.

I vedtak av 11. mai 2010 fant UNE ved nemndleder alene at klagen over utvisningsvedtaket ikke skulle tas til følge. UNE la til grunn at det ikke er holdepunkter for å anta at klagerens opplysninger om identitet gitt i Norge er korrekte, like lite som det er holdepunkter for å anta at opplysninger gitt til andre lands myndigheter er korrekte. Det ble videre vist til at klageren ikke har bidratt til å avklare sin identitet. På den bakgrunn fant UNE at klageren forsettlig eller grovt uaktsomt hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i utlendingssaken. Utvisningen ble ikke funnet å være uforholdsmessig.

Etter at UNE fattet vedtak i klagesakene har ankemotparten fremmet flere omgjøringsbegjæringer hvor han blant annet har fremlagt nye dokumenter. Det er lagt frem skolebevis for skoleåret 1999-2000, et fotografi av klassen samt et karakterkort. Det er videre fremlagt en erklæring fra Eritrean People's Democratic Party (EPDP) av 29. mai 2011 hvor det fremgår at A har vært aktivt medlem av partiet siden 1. januar 2011.

UNE besluttet 25. april 2012 ikke å omgjøre sitt vedtak i asylsaken. UNE viste til at klageren ikke har sannsynliggjort sin identitet. Den fremlagte dokumentasjonen endret ikke på dette. Eritreiske dokumenter har lav notoritet da de er enkle å forfalske.

I omgjøringsbegjæring av 20. mars 2013 ble det fremlagt en kopi av et eritreisk id-kort utstedt 12. februar 2013, kopi av skjemaet som ble innlevert til ambassaden i Sverige i forbindelse med søknaden om id-kort samt en kvittering for innbetaling utstedt av Finansdepartementet i Eritrea 30. oktober 2012 for id-kortet. Det ble også lagt frem kvittering for innbetaling fra Finansdepartementet i Eritrea av 13. mars 2013 for utstedelse av pass. Til sist var det fremlagt en regning fra Eritrean Embassy i Karl Johans gate 4 i Oslo på 1670 kroner. Ankemotparten opplyste også at han nå var far til to jenter som er lovlig bosatt i Norge.

I et brev av 23. juli 2013 fremla ankemotparten kopi av et eritreisk pass han hadde fått utstedt 17. april 2013. Det ble anført at hans identitet og bostedstilhørighet med dette må anses sannsynliggjort.

UNEs besluttet 29. januar 2014 ikke å omgjøre sitt vedtak. UNE viste til at eritreiske dokumenter som hovedregel har lav notoritet. De er enkle å forfalske, det finnes ikke et sentralt folkeregister i Eritrea, og det er forekomst av korrupsjon. Videre har Eritrea en praksis som går ut på at tre vitner kan bekrefte oppgitt identitet selv om den strider mot tidligere registreringer. Et ekte pass kan utstedes med falskt innhold fordi det utstedes på bakgrunn av underlagsdokumenter med lavere notoritet og/eller på grunnlag av vitnebekreftelser. På denne bakgrunn fant UNE at passet «kan anses som en bekreftelse på at eritreiske myndigheter har godkjent klageren som eritreisk statsborger. Det påpekes imidlertid at passet har lavere notoritet hva gjelder personopplysninger.» UNE viste også til at klager var registrert med en annen identitet i Italia og en tredje identitet på reisen til Norge. UNE gjentok også at klagerens asylforklaring ikke kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. «Det fremlagte passet er ikke egnet til å endre UNEs tidligere vurdering av klagerens troverdighet hva gjelder hans asylanførsler. Det fremlagte passet sannsynliggjør ikke annet enn at klageren på nåværende tidspunkt er eritreisk statsborger.»

Til medlemskapet i EPDP, fant UNE at klageren ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort en aktivitet i EPDP som tilsier at han vil være i eritreiske myndigheters søkelys. Det må kunne forventes at politisk aktivitet i Norge kan dokumenteres og underbygges på en langt mer utfyllende og detaljert måte. Støtteskrivet fra partiet angir ikke hvor partiet har sine opplysninger om klagerens aktivitet fra, og partiet kan ikke anses som en uavhengig kilde.

I og med at ankemotparten hadde fått utstedt ID-kort og pass fra eritreiske myndigheter, vurderte UNE betydningen av at han eventuelt må avtjene nasjonaltjenesten i Eritrea. UNE viste til at gjennomføring av nasjonaltjeneste i utgangspunktet ikke er et forhold som kan danne grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. UNE viste til at klagerens forklaring i nemndsmøte var beheftet med betydelige svakheter både hva gjelder tidsangivelser og hendelser. Den var videre usammenhengende og springende. UNE kunne derfor ikke ta stilling til om ankemotparten risikerer å bli innkalt til nasjonaltjeneste i Eritrea eller hva slags tjeneste han eventuelt må avtjene.

Ny omgjøringsbegjøring og varsel om stevning ble oversendt 26. mai 2014. Det ble vist til at utstedelsen av ID-kort og pass har medført at eritreiske myndigheter nå vet at A har søkt asyl i Norge. De er også kjent med hans politiske aktiviteter her da ankemotparten er et aktivt og synlig medlem i partiet og utfører viktige oppgaver. Det ble fremlagt bilder og utskrift fra internett fra «EPDP news and articles» fra 2014. Her er ankemotparten avbildet. Det ble også vist til at han har vært debattdeltaker samt vakt og deltaker på flere konferanser i Oslo.

Den 16. juni 2014 besluttet UNE ikke å omgjøre sitt vedtak. De nye opplysningene tilsa ikke en endret vurdering av saken. UNE viste til at eritreiske utenriksstasjoner gir konsulære tjenester hvis vedkommende undertegner et såkalt «angrebrev» og betaler to prosent skatt. På denne måten kan eritreere i eksil gjenopprette sitt forhold til myndighetene. Det er en rekke eksempler på at eritreere som har fått asyl, har gjenopprettet sitt forhold på denne måten. De reiser deretter til Eritrea på besøk eller ferie. UNE la til grunn at det at A har fått pass, indikerer at eritreiske myndigheter enten ikke var kjent med hans politiske aktivitet eller ikke anså den som tilstrekkelig myndighetskritisk til å true regimet. Anskaffelsen av pass medførte derfor ikke et økt beskyttelsesbehov. Tvert i mot tilsa det at klageren har rettet opp sitt forhold til myndighetene.

Til aktiviteten i EPDP fremgår det av UNEs beslutning at de fremlagte bildene ikke alene var egnet til å sannsynliggjøre at klageren hadde vært vakt og debattleder på en konferanse i Oslo. UNE la til grunn at han hadde vært en av mange deltakere på konferansen, men ikke at han hadde hatt oppgaver eller en spesiell rolle som gjorde han synlig i forsamlingen. Med hensyn til utskriftene fra Internett, var han avbildet sammen med flere andre. Den nevnte artikkelen var heller ikke å gjenfinne ved søk på nettsiden. Etter en helhetsvurdering fant UNE at klageren ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en politisk aktivitet i Norge som kan medføre at han risikerer reaksjoner fra eritreiske myndigheter.

Den 22. desember 2014 begjærte ankemotparten igjen omgjøring av UNEs avslag på asyl og utvisningsvedtaket. Her ble det blant annet lagt frem en ny utskrift fra nettsiden til EPDP med et bilde fra et partimøte i Norge hvor også A sitter rundt bordet. Begjæringen inneholdt også en redegjørelse for eritreiske myndigheters behandling av opposisjonelle og hjemsendte flyktninger.

UNEs siste beslutning er av 6. mars 2015. Nemnden opprettholdt sine tidligere standpunkter og viste til at det ikke har fremkommet nye opplysninger som viser at klageren likevel har et beskyttelsesbehov. Det at klageren i 2014 deltok på ytterligere to møter arrangert av EPDP, endret ikke UNEs tidligere vurderinger. Det er denne beslutningen sammen med vedtaket fra 2010 som hevdes å være ugyldige.

For øvrig kan bemerkes at ankemotparten bodde i Oslo fra 2004 til 2011. Etter det har han bodd på Æ. Han er i dag samboer med C. De har tre barn sammen.

Stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse kom inn til tingretten 23. november 2015.

Oslo tingrett avsa 16. mars 2016 dom og kjennelse med slik domsslutning:

  1. UNEs beslutning av 6.3.2015 om ikke å omgjøre avslag på søknad om beskyttelse i vedtak av 11.5.2010 er ugyldig.

  2. A tilkjennes sakskostnader med kr 200.772. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen.

I kravet om midlertidig avgjørelse

  1. Utlendingsmyndighetene pålegges å ikke effektuere vedtaket av 11.5.2010 om avslag på søknad om beskyttelse før rettskraftig dom foreligger.

  2. A tilkjennes sakskostnader med 10 000 - titusen - kroner. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av kjennelsen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 22. til 24. august 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og beslutninger bygger på en riktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Partene er enige om at det i utgangspunktet er et senket beviskrav i asylsaker. Asylforklaringen skal legges til grunn så langt den fremstår som «noenlunde sannsynlig». Det senkede beviskravet forutsetter imidlertid at asylsøkeren generelt fremstår som troverdig. Ankemotpartens forklaringer er gjennomgående sprikende, usammenhengende og det er en rekke selvmotsigelser. Ankemotparten kan derfor ikke påberope seg det senkede beviskravet.

Hovedspørsmålet i saken er om ankemotparten har sannsynliggjort sin identitet og bostedstilhørighet før han skal ha flyktet fra Eritrea i 2002.

En asylsøker har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, jf. utlendingsloven § 83 annet ledd og utlendingsforskriften § 2-4 og § 17-7. UNE har korrekt lagt til grunn at ankemotparten ikke har sannsynliggjort sin identitet eller bostedstilhørighet. Han har gitt motstridende opplysninger om sine påståtte id-dokumenter fra Eritrea. På reisen til Norge har han hatt tre ulike identiteter. Det er ikke grunnlag for å konkludere med hensyn til om noen av disse er den reelle. De dokumentene han etter hvert har lagt frem fra Eritrea har lav notoritet. Det faktum at han nå har fått ID-kort og pass av eritreiske myndigheter innebærer bare at UNE og domstolene kan legge til grunn at han i dag er anerkjent som eritreer. For å bli eritreisk statsborger kreves det kun at tre vitner bekrefter at vedkommende har en eritreisk avstamming via mor eller far.

Når det gjelder ankemotpartens tilknytning til Eritrea, har UNE korrekt lagt til grunn at han kan ha bodd i Eritrea i en kortere eller lengre periode, men han har ikke gitt opplysninger som gir tilstrekkelig grunnlag til for eksempel å fastslå hans bostedstilhørighet eller når han kan ha forlatt landet. Det er dermed heller ikke grunnlag for å konkludere med at han har reist ulovlig ut av landet. Staten minner om at det har vært store flyktningstrømmer og migrasjon fra Eritrea over mange tiår. Mange hundretusen eritreere er bosatt i andre land, og et betydelig antall personer med eritreisk bakgrunn er født i, er statsborger av, eller har vokst opp i andre land.

Ankemotparten har heller ikke gitt en troverdig forklaring om reisen til Norge. Staten viser her til forklaringene om selve reisen og oppholdet i Italia, herunder hva han har sagt om hvilke navn og pass han reiste på og om han søkte asyl i Italia.

I sum har ankemotparten ikke gitt en troverdig forklaring om sitt eventuelle liv i og flukt fra Eritrea, sin reise til Europa, hvilke navn og pass han har hatt og om sitt opphold i Italia. Årsaken til dette må nødvendigvis være at ankemotparten ikke ønsker at de faktiske forholdene skal belyses. De forhold som er avdekket rundt dette er gjort av utlendingsmyndighetene uten ankemotpartens medvirkning. Utlendingsmyndighetene har følgelig korrekt lagt til grunn at ankemotparten ikke har sannsynliggjort at han har reist ulovlig ut av Eritrea i tjenestepliktig alder. Han har følgelig ikke krav på asyl etter utlendingsloven § 28.

Når det gjelder den anførte politiske aktiviteten i Norge, kan deltakelse i politisk opposisjonell virksomhet i utlandet gi vern mot retur. Ankemotparten har imidlertid ikke dokumentert aktivitet av en slik art at det er sannsynlig at han vil bli oppfattet som en opposisjonell av eritreiske myndigheter. Ankemotpartens forklaring i nemndsmøtet i 2010 vitnet heller ikke om en politisk interesse. Det forhold at han fikk utstedt pass av eritreiske myndigheter tilsier også at myndighetene i Eritrea enten ikke bryr seg om eller ikke hadde kjennskap til hans politiske virksomhet. Staten legger i sum til grunn at ankemotparten er medlem av partiet EPDP, men han er ikke en aktiv opposisjonell. Anførselen om at ankemotparten skal være leder av EPDPs 12 øvrige medlemmer på Æ har ikke vært opplyst til UNE, og retten må derfor se bort fra denne.

Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak og beslutninger er ugyldige da A skal anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 28.

Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for at As asylforklaring skal legges til grunn. Det er tilstrekkelig at hans forklaring er «noenlunde sannsynlig». Dette gjelder også i de tilfeller asylsøkeren ikke generelt fremstår som troverdig, slik staten gjør gjeldende. Problemstillingen er videre om A har en «velbegrunnet frykt» for forfølgelse av eritreiske myndigheter ved retur. Gitt at han risikerer dødsstraff eller langvarig fengsling ved retur, skal det lite til før det skal konstateres at han står overfor en reell fare ved retur. Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt for A å returnere til Eritrea.

A har sannsynliggjort sin identitet og bakgrunn. Når det gjelder det faktum at han reiste til Norge på falske pass, var det en nødvendighet. Eritreiske myndigheter utsteder ikke pass for utreise fra Eritrea. Dette fremgår klart av rapporter fra Landinfo. A måtte derfor skaffe seg et falskt pass i Sudan og i Italia for å kunne reise til Norge. Tingretten har korrekt lagt til grunn at man ikke kan holde dette mot ham. A har videre konsekvent forklart seg om sin identitet, alder og bakgrunn til norske myndigheter. Han har i dag også et id-kort og et pass utstedt av eritreiske myndigheter. Disse bekrefter at også eritreiske myndigheter anser ham som eritreisk statsborger. UNE har påpekt motstrid mellom enkelte deler av As asylintervju og hans forklaring i nemnda i 2010. Slike uoverensstemmelser har sammenheng med tidsforløpet. Det er ikke å vente at en asylsøker skal huske alle detaljer etter mange år i Norge. Dette fører ikke til at hans troverdighet generelt er svekket.

Tingretten har korrekt konkludert med at det er sannsynlig at A er født i Eritrea, at han har tilbrakt store deler av sitt voksne liv der og at han reiste ulovlig ut av landet samt unndro seg pliktig nasjonaltjeneste. UNE har følgelig lagt feil faktum til grunn for sitt vedtak og sine beslutninger.

Tingretten har også korrekt lagt til grunn at A har utvist en slik politisk aktivitet for opposisjonen i Norge at han har krav på asyl. Det kan ikke være tvilsomt at eritreiske myndigheter er klar over hans aktiviteter. Det vises til fremlagte utskrifter fra EDPDs hjemmeside og det faktum at A har deltatt på demonstrasjoner og lignende. Eritreiske myndigheter har støttespillere i Norge som kartlegger det opposisjonelle miljøet her. Det kreves for øvrig ikke høy grad av politisk aktivitet for å få beskyttelse. All aktivitet er tilstrekkelig.

A har videre krav på asyl da det er tilstrekkelig sannsynliggjort at eritreiske myndigheter vil straffe ham ved retur fordi han smuglet flyktninger til Sudan. Den siste gruppen han hjalp ble tatt av myndighetene, og det må legges til grunn at de har angitt A. Når det gjelder topografien i Z, som tingretten la vekt på, har vitnet fra Landinfo i lagmannsretten bekreftet As beskrivelse av området.

A har også krav på asyl da han risikerer straff i Eritrea fordi han har søkt asyl i Norge. Det er høyst usikkert hva som skjer med asylsøkere som returnerer til Eritrea, og denne tvilen må komme A til gode.

Han har videre krav på asyl fordi han, ved retur til Eritrea, vil måtte avtjene nasjonaltjenesten. Denne er av vilkårlig lengde og det er forbundet med streng straff å unndra seg tjenesten. Vitnet fra Landinfo bekreftet at nasjonaltjenesten må betegnes som et moderne slaveri. Nasjonaltjenesten er følgelig i strid med forbudet mot slaveri og tvangsarbeid i henhold til EMK artikkel 4 og Grunnloven § 93. Også dette gir A et vern mot retur til Eritrea.

Dersom de ovenfor anførte grunnlagene i seg selv ikke er tilstrekkelige til at A har krav på asyl, skal lagmannsretten foreta en kumulativ vurdering av de ulike risikofaktorene. Det er da ikke tvilsomt at vilkårene for beskyttelse i utlendingsloven § 28 er oppfylt.

A har lagt ned slik påstand:

Anken forkastes.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Lagmannsretten har kommet til at UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger er gyldige, og staten må frifinnes samt tilkjennes sakskostnader.

Innledning og rettslige utgangspunkter

For lagmannsretten er hovedspørsmålet om det hefter feil ved UNEs vurderinger av om ankemotparten har krav på beskyttelse - asyl - etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og/eller b, jf. andre ledd. Bestemmelsen i utlendingsloven § 28 første ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

  2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Hva som utgjør «forfølgelse» følger av utlendingsloven § 29. Det må dreie seg om menneskerettighetskrenkelser av alvorlig karakter. Også forfølgelse fra privatpersoner eller grupperinger omfattes der statsapparatet er ute av stand til eller ikke er villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen.

Bestemmelsen gir anvisning på en vurdering i to ledd: Først en bevisvurdering av om søkerens forklaring kan legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort, og deretter en vurdering av den risiko søkeren står overfor ved eventuell retur. Det er asylsøkeren som har bevisbyrden for egne anførsler. Dette medfører at myndighetene må kunne kreve at han legger frem alle opplysningene han kan om relevante forhold, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 5.2.3.4. Utlendingsmyndighetene har likevel en selvstendig utredningsplikt, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd.

Ved spørsmålet om det foreligger rett til asyl, har lagmannsretten full prøvingsrett, men skal likevel være varsom med å overprøve vurderinger der utlendingsmyndighetene har betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål, jf. blant annet Rt-2015-1388 avsnitt 247-248.

Når det gjelder beviskravet for faktum ved prøving av UNEs avgjørelser, viser lagmannsretten til Rt-2011-1481 hvor det er nærmere redegjort for dette:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Etter lagmannsrettens syn innebærer dette at unntaket fra overvektsprinsippet forutsetter at asylsøkeren generelt anses for å være troverdig og ikke har tilpasset sin forklaring underveis. Asylsøkeren må ha bidratt til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Dette følger også av UNHCRs håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling:

Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.

Når det gjelder bevisbedømmelsen, vil lagmannsretten også bemerke at tidsnære bevis er særlig viktige. Opplysninger fra parten eller vitner med binding til parten som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf. Rt-2014-402 med henvisninger. Forklaringer som gradvis tilpasses eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten, se for eksempel Rt-2011-1481.

Når det gjelder risikovurderingen, det vil si vurderingen av om risikoen for forfølgelse på grunnlag av et fastslått faktum vil manifestere seg, er kravene til sannsynlighet mye lavere. I NOU 2004:20 side 118 og 119 heter det følgende om risikovurderingen:

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50% risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10% risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 414 heter det videre:

Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell.

Spørsmålet om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, må baseres på en fremtidsrettet vurdering på grunnlag av de opplysninger som foreligger på vedtakstidspunktet. Risikoen må gjelde «forfølgelse», det vil si slike alvorlige krenkelser som omhandlet i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b. Ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter utgjør forfølgelse etter utlendingsloven, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 og side 415. Arrestasjoner uten saklig grunn, kortvarig fengsling og sporadisk diskriminering vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet, men flere forhold som hver for seg ikke er alvorlige nok til å bli ansett som forfølgelse, kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse.

Lagmannsretten går nå over til den konkrete bevisvurderingen av asylgrunnlaget. Sentralt her står ankemotpartens asylforklaring.

Ankemotpartens asylgrunnlag

Identitet og bostedstilknytning

Ankemotparten hadde ikke ID-dokumenter da han kom til Norge. Lagmannsretten legger til grunn at han benyttet seg av tre ulike identiteter på reisen til Norge. Til italienske myndigheter opplyste han at han het A3, født 0.0.1975. Italia har ikke opplyst hvilket land A3 oppga å være fra eller om han hadde pass. Til lagmannsretten har ankemotparten forklart at dette var navnet i det sundanesiske passet han reiste på fra Sudan, og at italienske myndigheter tok fra ham passet uten å returnere det.

På reisen fra Milano til Norge reiste ankemotparten under navnet A2. Heller ikke her er det kjent om han reiste på et pass. Til UNE forklarte ankemotparten at dette kanskje var navnet «på en person klageren reiste sammen med, kanskje var det dette navnet som var benyttet på de falske papirene han hadde på reisen fra Sudan.» Til lagmannsretten har ankemotparten forklart at han reiste til Norge på et pass kjøpt av onkelen i Italia. Han skal ha ødelagt passet på flyturen fra Milano.

Da ankemotparten ble stoppet av tollvesenet på Gardermoen, opplyste han at han het A, født 0.0.1974 i Eritrea. I asylintervjuet 14. juli 2003 forklarte han at han hadde tatt med seg identitetspapirene sine til Sudan da han flyktet, men han etterlot dem der. I et brev fra hans daværende advokat av 12. mai 2005 ble det videre opplyst at ankemotparten «flere ganger har forsøkt å få tak i dokumentasjon på sin identitet fra Sudan, men at det så langt ikke har vært mulig.» I sin muntlige forklaring til UNE opplyste ankemotparten at det eneste han hadde hatt av identitetsdokumenter i Eritrea var legitimasjon fra skolen som ble fornyet hvert år. Han hadde ikke hatt et id-kort. Senere i møtet opplyste han imidlertid at han hadde hatt id-kort, utstedt i 1992, men at han ikke tok det med seg til Sudan. Han fortalte videre at han hadde reist mellom X og Z uten id-kort. «På spørsmål om det ikke var risikabelt å gå uten id-kort, sa klageren at id-kort ikke betydde så mye i Eritrea.»

I 2013 la ankemotparten frem et nytt ID-kort og pass utstedt av eritreiske myndigheter. I begge disse dokumentene er han navngitt som A, født 0.0.1974. UNE har etter dette lagt til grunn at eritreiske myndigheter i dag anerkjenner ankemotparten som eritreisk statsborger under navnet A, men dette er ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre hans identitet. Lagmannsretten slutter seg til UNEs konklusjon på dette punkt og viser til at eritreiske myndigheter legger den oppgitte identiteten til grunn dersom tre vitner kan bekrefte at vedkommende har en eritreisk avstamming via mor eller far.

Lagmannsretten legger til grunn at ankemotparten ikke har gitt en troverdig forklaring med hensyn til sin identitet og bostedstilhørighet. For det første vil lagmannsretten peke på at alle i Eritrea har plikt til å bære id-kortet etter fylte 18 år. Det må antas at ankemotparten ville vite dette dersom han hadde bodd i landet i voksen alder. Som fremholdt av vitnet fra Landinfo er det ikke korrekt, som opplyst av ankemotparten, at id-kort ikke betyr så mye i Eritrea. For det andre har han både i asylintervjuet og i et etterfølgende brev redegjort for at han tok med seg identitetspapirene til Sudan. Det svekker hans troverdighet når han i nemndsmøtet benekter dette. Han kunne videre ikke huske om han gjemte id-kortet eller kastet det før han flyktet til Sudan. Når det gjelder ankemotpartens opplysning til UNE om at han i 1992 fikk et eritreisk id-kort, kan det være korrekt da alle som skulle stemme ved folkeavstemningen måtte ha slikt kort. Id-kortene ble imidlertid ikke bare utstedt i Eritrea, men til alle med eritreisk avstamning bosatt i andre land. Når det gjelder den fremlagte fødsels- og dåpsattesten utstedt i 2005, begrenser lagmannsretten seg til å bemerke at et håndutfylt dokument fra den lokale kirken har lav notoritet.

Ankemotparten opplyste i asylintervjuet at han hele sitt liv hadde bodd i landsbyen X. Senere i intervjuet presiserte han at han hadde hjulpet folk med å flykte til Sudan via grensebyen Z, men at han selv ikke hadde vært bosatt i Z. Han hadde bare kjørt folk i bil dit fra X. Til UNE forklarte ankemotparten imidlertid at han hadde flyttet fra X til Z i 2000 for å unndra seg militærtjenesten. Han skal ha bodd på en gård i Z i ca. ni måneder. Lagmannsretten bemerker at denne siste opplysningen er uforenlig med at han flyttet til Z i 2000 og bodde der til desember 2002. UNE konfronterte ham med at han i asylintervjuet hadde opplyst at han hadde bodd i X hele livet. Ankemotparten responderte da med at hans foreldre fortsatt bodde i X, og at han hadde besøkt dem der. Han ble da konfrontert med sin egen opplysning om at foreldrene ble drept i 1998, to år før han skal ha flyttet til Z. Ankemotparten endret da forklaring til at han hadde besøkt sine barn i X.

Ankemotparten har videre gitt få opplysninger om sitt liv i X og/eller Z frem til han skal ha reist i desember 2002. Han har forklart at han begynte på skolen i 1993, dvs. i en alder av 19 år, og at han var ferdig med skolegangen i 2000. Som bevis på dette har han fremlagt et identitetskort fra skolen, et bilde fra en klassesituasjon og et karakterkort. Til disse bevisene bemerker lagmannsretten at dokumentene først ble lagt frem i 2011, dvs. mer enn syv år etter at ankemotparten søkte om asyl. Det er lite troverdig at onkelen i Eritrea skal ha hatt dokumentene i alle disse årene uten å gi dem til ankemotparten. Dette gjelder særlig fordi ankemotparten allerede i 2003 understrekte at han forsøkte å fremskaffe id-papirer. Når det gjelder vurderingen av de fremlagte skoledokumentene, slutter lagmannsretten seg til tingrettens bemerkninger:

Etter rettens oppfatning har slike dokumenter lav notoritet. Det pekes også på at på karakterkortet står det: «he needs parents support». Dette var to år etter at foreldrene var døde etter hans egen forklaring. A forklarte under hovedforhandlingen at dette var en standardformulering som stod i papirene til alle elevene. Retten vil til dette påpeke at sitatet er skrevet inn med penn, og er ikke noen del av den trykte teksten.

Lagmannsretten har ved vurderingen av ankemotpartens identitet også sett hen til at han, på reisen til Norge, har oppgitt tre ulike navn. Når det gjelder passet han skal ha brukt på reisen til Italia, har ankemotparten gjort gjeldende at han ikke fikk det tilbake av italienske myndigheter. Navnet i passet skal imidlertid være det samme på asylsøknaden i Italia - A3, født 0.0.1975. Det er ikke kjent hvilket land A3 oppga å være fra, eller på hvilket grunnlag han søkte asyl. Da ankemotparten ble konfrontert med disse opplysningene fra Italia av UDI, benektet han å ha gitt fingeravtrykk og søkt asyl i Italia. Han hevdet at han også til italienske myndigheter fortalte at han het A, født 0.0.1974. I et senere brev til utlendingsmyndighetene av 25. juni 2007 erkjente imidlertid ankemotparten at han søkte asyl i Italia under falsk identitet.

Når det ellers gjelder reisen til Norge, har ankemotparten opplyst at han mellomlandet to steder på reisen fra Kairo til Gardermoen. Det er kjent at han reiste fra Milano til Oslo. Ankemotparten husker imidlertid ikke hvor han mellomlandet før dette. Av betydning for hans troverdighet, finner lagmannsretten grunn til å påpeke at ankemotparten, både i skjemaet for ankomstregistrering og i asylintervjuet, opplyste at reisen fra Sudan til Norge tok én dag. Han understrekte at han hadde hatt to mellomlandinger. Han traff onkelen et sted på veien, og de reiste sammen til Norge. Da han 22. april 2005 ble konfrontert med at han var registrert med fingeravtrykk i Italia, svarte han i brev av 12. mai 2005 at han hadde vært svært trøtt og forvirret, og at han kun hadde vært på flyplassen i to timer. Dette er ikke er korrekt opplysning. Ankemotparten ble registrert i Italia 26. april 2003, dvs. over to måneder før han reiste til Norge. Da han i nemndsmøtet ble konfrontert med dette, svarte han at han ikke visste hvor han oppholdt seg i disse to månedene - han husket ikke. Til lagmannsretten har han forklart at han var i Milano, hvor han bodde på gaten eller hos eritreere han ble kjent med.

Lagmannsretten legger til grunn at ankemotparten snakker bilen, som snakkes av den etniske gruppen Bilen. Bilen er en av ni etniske grupper i Eritrea. Han har videre en del kunnskap om geografiske forhold. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre hans identitet ut over, som lagt til grunn av UNE, at han kan ha bodd i Eritrea i en periode.

I tillegg til usammenhengende og til dels motstridende forklaringer om sitt liv i og flukt fra Eritrea legger lagmannsretten til grunn at ankemotparten i nemndsmøtet hadde begrenset kjennskap til folkeavstemningen i 1993 om løsrivelse fra Etiopia, selv om han opplyste at han stemte. «Klageren vet ikke resultatet av valget, men det ble ikke så mye forandring.» Forklaringen er påfallende da folkeavstemningen dreide seg om Eritrea skulle bli et selvstendig land. Den markerte slutten på en 30 år lang frigjøringskamp fra Etiopia.

Ankemotparten førte B, opplyst å være hans onkel, som vitne på at han er født og har bodd i Eritrea frem til han reiste i 2002. Bs forklaring i tingretten er gjengitt i dommen på følgende måte: «Han er ikke et uavhengig vitne, men forklarte i hvert fall at A var liten gutt og bodde i landsbyen frem til han forlot landet i 1981.» B møtte også i lagmannsretten, men forklarte nå at han også hadde vært tilbake i Eritrea i 1991 og i 1993. I 1991 skal han ha filmet ankemotparten med et VHS-kamera sammen med øvrige familiemedlemmer. Lagmannsretten bemerker at det er påfallende at B først på dette stadiet i saken opplyser at han traff ankemotparten i Eritrea i 1991 og 1993. Det kan også nevnes at ankemotparten i asylintervjuet opplyste at han hadde en bror som døde da han var liten. B hadde på spørsmål fra lagmannsretten ikke kjennskap til dette. B fortalte imidlertid at han selv har to brødre bosatt i henholdsvis Eritrea og Canada. I tillegg har han to søstre bosatt i Eritrea. Ankemotparten har imidlertid i asylintervjuet, i nemndsmøtet og i lagmannsretten kun opplyst at han har tre onkler på morssiden og en tante på farssiden. Etter lagmannsrettens syn er det all grunn til å forvente at ankemotparten, dersom han faktisk bodde i Eritrea fram til han reiste i 2002 som 28-åring, hadde hatt kjennskap til at han også har to tanter på farssiden som var og er bosatt i det samme område som ankemotparten selv.     

Menneskesmugling

Lagmannsretten legger også til grunn at det er vesentlige svakheter ved ankemotpartens asylhistorie. I asylintervjuet oppga han som asylgrunn at han trengte beskyttelse fordi han hadde drevet med menneskesmugling før han flyktet fra Eritrea. Han fryktet dødsstraff eller livsvarig fengsel og mishandling til døde ved retur. Han forklarte at han fra 2000 til desember 2002 hadde hjulpet folk med å flykte fra Eritrea. Han tok betalt for dette for å ha en inntekt med mindre de var fra folkegruppen Bilen eller det var folk han kjente. Han skaffet dem bevegelsestillatelser til grensen og fulgte dem dit om natten. Den siste gruppen han fulgte var blitt tatt. Ankemotparten ble varslet om dette av noen gjetere. Han flyktet da umiddelbart til Sudan fordi han var redd gruppen ville avsløre ham. Da han var i Sudan, fikk han høre at politiet var etter ham for menneskesmugling.

Til UNE forklarte ankemotparten at han ikke hadde begynt med menneskesmuglingen før i 2002. Han hadde videre aldri tatt betalt for tjenestene. I sin partsforklaring for lagmannsretten fastholdt han dette. Han presiserte også at han aldri hadde fulgt flyktningene til grensen, men mer hadde pekt ut retningen de skulle gå.

Ankemotpartens forklaring om menneskesmuglingsaktiviteten er etter lagmannsrettens syn ikke troverdig. Han har gitt motstridende opplysninger på flere sentrale punkter, herunder ulike og uforenlige tidspunkter for aktiviteten, hvilken rolle han har hatt, om han fulgte flyktningene til grensen, og om han fikk betalt.     

Nasjonaltjenesten i Eritrea

I asylintervjuet gjorde ikke ankemotparten gjeldende som asylgrunn at han hadde unndratt seg plikten til å gjøre nasjonaltjeneste i Eritrea. Han opplyste at han i 2000 var blitt innkalt til militærtjeneste, men at han hadde skaffet seg en tillatelse til ikke å dra. I nemndsmøtet gjorde imidlertid ankemotparten gjeldende at det ville være farlig for ham å reise tilbake da han ikke har avtjent militærtjenesten.

Gitt at nasjonaltjenesten ble innført i Eritrea allerede 1995, er det etter lagmannsrettens syn påtagelig at ankemotparten har lite kunnskap om denne. Han har gitt en uklar og lite troverdig forklaring på hvordan han unngikk å bli innkalt før han hevder å ha reist fra Eritrea i en alder av 28 år. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens oppsummering og kommentar på dette punkt:

Til nemnda forklarte A at han i 2000 hadde kjøpt et falskt papir som gjorde at han slapp militæret etter krigen, og som også ga ham rett til å reise fritt rundt i Eritrea. På dette papiret skal det bare ha stått hans navn og at han var fra X sammen med et stempel. Retten har problemer med å skjønne at et så enkelt og innholdsløst dokument skulle være egnet til å holde ham unna militæret og dokumentere at han kunne reise fritt rundt i Eritrea. Ifølge ham selv skal det ha vært flere kontrollposter mellom X og Tesseney der han benyttet dokumentet.

Oppsummering

I sum legger lagmannsretten til grunn at ankemotpartens identitet, bakgrunnshistorie og asylforklaring ikke fremstår som noenlunde sannsynliggjorte. Han har videre en svekket troverdighet både som følge av at han ikke har bidratt til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, han har gitt motstridende opplysninger om sentrale forhold, og han har tilpasset sine forklaringer underveis. Det er således ikke grunnlag for et lempet beviskrav i saken, uten at det har fått avgjørende betydning for lagmannsretten. På denne bakgrunn konkluderer lagmannsretten med at det ikke kan legges til grunn at ankemotparten er A, født 0.0.1974 i Eritrea. Som UNE legger lagmannsretten til grunn at det ikke kan utelukkes at ankemotparten har en tilknytning til Eritrea, herunder at han kan ha bodd i landet i en periode, men lagmannsretten kan ikke legge til grunn at han forlot Eritrea i nasjonaltjenestepliktig alder.

I og med at ankemotparten ikke har sannsynliggjort at han er flyktning fra Eritrea, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å vurdere om han vil bli utsatt for forfølgelse i henhold til utlendingsloven § 28 ved retur til Eritrea. Vurderingen av risiko ved retur må gjøres basert på tilstrekkelige sannsynliggjorte opplysninger om hjemlandet, hvilket ikke foreligger i denne saken.     

Betydningen av at ankemotparten har ervervet eritreisk id-kort og pass

Eritreiske myndigheter har, som nevnt ovenfor, ved utstedelsene av id-kort og pass i 2013 akseptert ankemotparten som eritreisk statsborger. Det innebærer at ankemotparten i dag har en ukjent identitet og bostedstilhørighet samt et eritreisk statsborgerskap. Spørsmålet er hvilken betydning dette har for hans søknad om asyl i Norge.

Etter lagmannsrettens syn er det korrekte faktiske og rettslige utgangspunktet for denne vurderingen at selv om ankemotparten skulle oppfylle kriteriene for asyl som følge av forholdene i Eritrea, har han likevel ikke krav på asyl i Norge da han ikke har sannsynliggjort at han har behov for beskyttelse fra sitt (ukjente) hjemland. Den som kan «påberope seg sitt hjemlands beskyttelse» er ikke flyktning etter utlendingsloven § 28 eller flyktningkonvensjonen artikkel 1 A (2).

Lagmannsretten vil påpeke at UNEs vurdering av betydningen av ankemotpartens nye eritreiske pass er i tråd med nemndas praksis i en rekke lignende saker. I flere klagesaker/omgjøringssaker for UNE, hvor utlendingsmyndighetene opprinnelig har lagt til grunn at asylsøkeren ikke har sannsynliggjort en eritreisk identitet, har klageren senere fremlagt et nyervervet eritreisk pass. UNE har i disse sakene lagt til grunn at det fremlagte passet ikke har tilstrekkelig notoritet til å sannsynliggjøre at klageren var eritreisk statsborger forut for passutstedelsen. Som i ankemotpartens tilfelle: Der det ikke er sannsynliggjort at Eritrea er klagerens hjemland i utlendingslovens forstand, gir det ervervede eritreiske statsborgerskapet ikke vern etter utlendingsloven, se for eksempel UNEs saker N1722420403, N1722620502 og N1722330502, som alle er fra 2016. Til tross for dette har UNE likevel vurdert betydningen av ankemotpartens politiske aktivitet i Norge og om han må avtjene nasjonaltjeneste ved innreise til Eritrea. Lagmannsretten vil derfor i det følgende ta stilling til om beslutningene bygger på riktig retts- og bevisvurdering, men vil presisere at eventuelle feil her ikke kan ha virket inn på beslutningen om å ikke omgjøre avslaget på asyl da ankemotparten ikke har sannsynliggjort at Eritrea er hans hjemland i utlendingslovens forstand.

Ankemotparten gjør gjeldende at han har krav på beskyttelse fordi han ved innreise til Eritrea vil bli vilkårlig straffet for å ha søkt asyl i Norge, fordi han vil måtte gjennomføre nasjonaltjenesten hvis han reiser til Eritrea, samt fordi eritreiske myndigheter vil straffe ham for opposisjonell virksomhet i Norge.

Søkt asyl i Norge

Anførselen om at asylsøknaden i seg selv gir behov for beskyttelse, er ikke fremmet for eller direkte vurdert av UNE. Lagmannsretten vil likevel bemerke at all den tid ankemotparten ikke har sannsynliggjort at han ulovlig har flyktet fra Eritrea, er det for det første ikke grunnlag for å vurdere om eritreiske myndigheter vil straffe ham for å ha søkt asyl i Norge. For det andre er det kun enkelte kilder som tilsier at en asylsøknad i et annet land kan gi problemer overfor de eritreiske myndighetene. I retts- og forvaltningspraksis er det lagt til grunn at en asylsøknad i seg selv ikke gir krav på beskyttelse. Lagmannsretten viser her til LB-2014-176517 hvor det uttales:

I enkelte av opplysningene om Eritrea er det beskrevet at asylsøknad i et annet land i seg selv kan gi problemer i forhold til myndighetene. Lagmannsretten finner ikke dette sannsynliggjort, jf det svært store antall eritreere som i så fall omfattes. Ved utreise uten visum er det i praksis muligheten til å søke asyl som står åpen hvis man skal ha legalt opphold i Europa.

Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen.

Plikt til å avtjene nasjonaltjenesten i Eritrea

Ankemotparten gjør gjeldende at han, ved innreise til Eritrea, vil måtte avtjene nasjonaltjenesten som strider mot forbudet mot slaveri og tvangsarbeid i EMK artikkel 4 og Grunnloven § 93. UNE har vurdert denne anførselen i sin beslutning av 29. januar 2014 og uttaler i den forbindelse:

Paragraf 8 av Den eritreiske nasjonaltjenesteloven av 1995 pålegger alle eritreere mellom 18 og 40 år å gjennomføre aktiv nasjonaltjeneste og reservetjeneste. Aktiv nasjonaltjeneste består i henhold til paragraf 8 av to deler: militær trening i seks måneder og samfunnstjeneste i tolv måneder. Ved fullførelsen av aktiv nasjonaltjeneste er alle eritreere i henhold til paragraf 23 registrert i reservehæren fram til fylte 50 år (Nasjonaltjenesteloven 1995), og kan bli gjeninnkalt til trening og mobilisering (paragraf 25).

I følge temanotat om nasjonaltjenesten fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo), datert 02.05.2013, har tjenesten blitt forlenget og praktisk talt permanent siden grensekrigen med Etiopia i 1998. Det er ingen kilder som med stor grad av sikkerhet kan si noe om lengden på tjenestetiden, utover at den varer betydelig lengre enn det som er foreskrevet i nasjonaltjenesteloven. Landinfo vurderer den øvre grensen for å gjennomføre nasjonaltjeneste i Eritrea har økt de siste årene til å være mellom 50 og 57 år for menn, og 47 år for kvinner.

Gjennomføringen av nasjonaltjeneste er i utgangspunktet ikke et forhold som kan danne grunnlag for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a eller b. Retten til selvforsvar er en av statenes grunnrettigheter i henhold til folkeretten. I dette ligger det en adgang for statene til å etablere et forsvar, herunder innkalle til militærtjeneste i fredstid og mobilisere i krigstid. I kraft av denne rettigheten kan borgerne pålegges ulike plikter, f.eks plikt til å avtjene militærtjeneste i fredstid og plikt til å delta i forsvar av eget land i krigssituasjoner.

Det er kun under spesielle omstendigheter i enkeltsaker at nasjonaltjenesten kan medføre brudd på EMK art. 3 eller andre folkerettslige regler og da også utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

UNE fant i vedtaket av 11.05.2010 at klagerens forklaring i nemndsmøte var beheftet med betydelige svakheter både hva gjelder tidsangivelser og hendelser. Nemnda mente at hans forklaring på flere sentrale punkter var usammenhengende og springende, og derfor var det umulig for nemnda å ta stilling til hvilket faktum [som] skulle legges til grunn. UNE mener det på bakgrunn av dette er umulig å legge klagerens opplysninger om språkferdigheter, utdanningsnivå, arbeidserfaring eller nettverk til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. UNE kan derfor ikke ta stilling til hvorvidt klageren risikerer å bli innkalt til nasjonaltjeneste i Eritrea eller hva slags tjeneste han eventuelt må avtjene. Det er heller ikke mulig å ta stilling til hvorvidt det foreligger individuelle omstendigheter som kan tilsi at klageren vil befinne seg i en spesielt utsatt posisjon dersom tilfelle skulle være at han må avtjene nasjonaltjenesten.

Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen. Det er ikke behov for å vurdere om plikten til å gjennomføre nasjonaltjenesten i seg selv gir krav på asyl, da de nevnte svakhetene ved ankemotpartens forklaring ikke gjør det mulig å vurdere om han vil bli pålagt nasjonaltjeneste. Det kan da ikke sies å foreligge noen reell fare for forfølgelse, uten hensyn til hva et pålegg om nasjonaltjeneste generelt sett vil kunne medføre. Det tilføyes likevel at det følger av eritreisk lovgivning at det er menn mellom 18 og 40 år som skal innkalles til førstegangstjeneste. Dersom ankemotpartens oppgitte alder skal legges til grunn, er han i dag 43 år. Han er derfor over aldersgrensen for å bli innkalt til førstegangstjeneste. UNE har i andre saker lagt til grunn at en klager lite trolig vil være aktuell for førstegangstjeneste ved retur til Eritrea dersom han nærmer seg den øvre grensen på 40 år for militærpliktig alder, se for eksempel UNEs avgjørelse N14045536.

Politisk aktivitet i Norge (Sur Place)

Ankemotparten anfører at hans deltakelse i opposisjonell virksomhet i Norge gir ham krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Bestemmelsen lyder:

Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.

Som lagt til grunn i praksis fra utlendingsmyndighetene i denne og andre saker, har eritreiske myndigheter omfattende kontroll med samt oversikt og innflytelse over eritreere i eksil. Opposisjonell aktivitet i eksil vil kunne bli møtt med reaksjoner ved innreise til Eritrea. Det må likevel i hvert enkelt tilfelle vurderes om asylsøkeren har utøvd en slik politisk virksomhet i Norge at han har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd.

Som bevis på ankemotpartens politiske aktivitet i Norge, fikk UDI 30. mars 2006 oversendt et brev fra Eritrean Democratic Party av 20. juli 2005. Utover at ankemotparten er navngitt i brevet som et aktivt medlem, er det ingen øvrige opplysninger om ham eller hans rolle i partiet. Brevet fremstår som standardisert.

Som dokumentasjon på at myndighetene i Eritrea er kjent med ankemotpartens politiske aktivitet i Norge, fikk UNE 29. juni 2009 oversendt kopi av et brev til sikkerhetstjenesten i Anseba i Eritrea. Ankemotparten opplyste i oversendelsesbrevet at hans onkel hadde fått tak i dette hemmelige brevet. Brevet er datert 10. desember 2008, og den oversatte versjonen lyder:

Hemmelig sak

eritreisk borger A, har flyktet til Sudan mot slutten av 2002. han har ikke gjort nasjonal tjeneste, dvs. den militære treningen i Sawa, og har ikke oppfylt sine forpliktelser som alle andre. Pliktoppfyllende borgere har funnet ut at han har søkt asyl i Norge og at han deltar i aktiviteter til de som kaller seg opposisjonen og som har sin base i Etiopia. For å få klarhet i denne saken har politiet i X 19.08.08 avhørt B, onkelen til A. Onkelen svarte at han ikke har hørt fra ham siden desember 2007. Med utgangspunkt i ovennevnte, ber den nasjonale sikkerhetstjenesten at de nødvendige undersøkelsene foretas, og saken avklares.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering av at brevet ikke er egnet til å styrke ankemotpartens generelle troverdighet. Ankemotparten har ikke kunnet forklare hvordan onkelen har fått tak i et hemmelig brev sendt til sikkerhetstjenesten i regionen. Brevets innhold fremstår for øvrig som utarbeidet med det formål å underbygge ankemotpartens asylsøknad i Norge.

I nemndsmøtet 13. april 2010 fremla ankemotparten et medlemskort i partiet EPDP med gyldighet for årene 2006-2008. På spørsmål om medlemskapet i partiet svarte han:

Vedrørende sitt medlemskap i EPDP Norge ble klageren spurt hva som hadde fått ham til å bli politisk aktiv her i Norge når han vegrer seg for å følge med på hva som skjer i Eritrea. Han opplyste det var andre som hadde kunnskap, de som styrer organisasjonen; klageren er bare et vanlig medlem.

Ankemotparten opplyste også i nemndsmøtet at han antok at eritreiske myndigheter hadde kjennskap til medlemskapet. Onkelen i Eritrea forteller at myndighetene har mye informasjon. «Han sier de har hørt om klageren. På spørsmål hva de har hørt om ham, gjentok klageren at de har hørt om ham.»

Etter UNEs vedtak har ankemotparten i flere omganger lagt frem utskrifter fra internettsiden www.harnnet.org. Dette er nettsiden til EPDP internasjonalt. Utskriftene er fra 2014. Videre har han lagt frem et par fotografier av seg selv fra en konferanse i 2014 samt kopi av et medlemskort utstedt 22. juni 2011. Han har også lagt frem et brev fra ledelsen i EPDP i Tyskland av 29. mai 2011.

Slik lagmannsretten ser det, er det ikke noe å utsette på UNEs bevisbedømmelse og rettsanvendelse i vedtaket og senere beslutninger hvor betydningen av ankemotpartens politiske aktivitet i Norge er vurdert. Lagmannsretten slutter seg i all hovedsak til det UNE her fremholder, og minner i den forbindelse om at vurderingen av sur place-aktivitet er et område hvor utlendingsmyndighetene har betydelig erfaring og kompetanse, jf. blant annet Rt-2015-1388 avsnitt 247-248.

Det sentrale er, slik lagmannsretten ser det, at ankemotparten ikke har sannsynliggjort at han har utvist en opposisjonell aktivitet som tilsier at han vil være i myndighetenes søkelys. Han er et vanlig medlem av partiet EPDP. Han har ikke fremlagt noen dokumentasjon som underbygger at han utad kan gjenkjennes som en aktiv opposisjonell. Lagmannsretten nevner i den forbindelse at ankemotparten ikke er navngitt på noen av internettutskriftene. Når det gjelder brevet fra EPDP fra 2011, inneholder det ingen konkrete beskrivelser av ankemotpartens rolle i partiet utover at han «participates in all activities of the branch». Lagmannsretten bemerker at brevet, ut fra sitt utseende og innhold, fremstår som et standardbrev hvor navnet A er skrevet inn med en annen skrifttype enn teksten forøvrig.

Som UNE legger lagmannsretten videre til grunn at det faktum at eritreiske myndigheter har utstedt pass til ankemotparten, tilsier at de enten ikke var kjent med hans politiske aktivitet ved passutstedelsen eller ikke anså denne som tilstrekkelig myndighetskritisk til å true regimet. Dersom eritreiske myndigheter mente at ankemotparten utgjorde en trussel mot landet, har det formodningen mot seg at de ville gi ham pass og anse ham som borger av landet.

Lagmannsretten vil også påpeke at det ikke er gjort gjeldende at det forefinnes noen bilder, omtaler eller lignende av ankemotparten på nettsiden til EPDP etter 2014. Det er heller ikke vist til konkrete demonstrasjoner, møter etc. som han skal ha deltatt på etter dette. Dette underbygger at UNE korrekt har lagt til grunn at han har utøvd en begrenset politisk aktivitet. Vitnet Mahder Uqbazghi Redai, som er formann i EPDP i Norge, opplyste at ankemotparten koordinerer partiets 12 øvrige medlemmer på Æ. Dette forholdet har ikke vært vurdert av UNE, men lagmannsretten finner likevel grunn til å bemerke at det ikke er noen holdepunkter for at dette er en aktivitet som har gitt seg ytre utslag.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at UNEs beslutninger knyttet til konsekvensene av ankemotpartenes politiske aktivitet i Norge bygger på korrekt rettanvendelse og bevisvurdering.

Sakskostnader

Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken fullt ut og har som utgangspunkt krav på å få dekket sine sakskostnader både for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten har vurdert om det er grunnlag for å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-3, men har kommet til at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita for omkostningsansvaret.

Advokat Tveit har fremlagt en kostnadsoppgave for lagmannsretten på 81 250 kroner som i sin helhet er salær inklusiv merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyret på 30 750 kroner. Det er ikke fremmet innsigelser mot kravet. Lagmannsretten vurderer det utførte arbeidet nødvendig og kravet rimelig. Kravet tas til følge.

Ved fastsettelse av sakskostnadene for tingretten skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Staten skal dermed også tilkjennes sakskostnader for tingretten. Statens prosessfullmektig leverte sakskostnadsoppgave for tingretten med det tilsvarende beløpet som for lagmannsretten. I oppgaven er det ikke angitt hvilken andel av sakskostnadskravet som knyttet seg til arbeidet med den midlertidige forføyningen. Lagmannsretten reduserer derfor kravet for tingretten skjønnsmessig med 5000 kroner inkludert merverdiavgift for arbeidet med forføyningssaken. Kravet tas etter dette til følge med 76 250 kroner inkludert merverdiavgift.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. I sakskostnader for tingretten betaler A 76 250 - syttisekstusentohundreogfemti - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra dommens forkynnelse.

  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 112 000 - etthundreogtolvtusen - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra dommens forkynnelse. 
Latest changes
  • Ny: LB-2016-86633 Asyl. Identitet. Troverdighet. Unndratt nasjonaltjeneste. Sur Place. Eritrea. (10/2/2017)

    UNEs avslag på asyl var gyldig. Mann hevdet å være fra Eritrea, hvor han skal ha unndratt seg militærtjeneste og drevet med menneskesmugling. Noe politisk aktivitet i Norge (Sur Place). Eritreiske myndigheter hadde ved utstedelse av ID-kort og pass i 2013 akseptert mannen som eritreisk statsborger, men svært lav notoritet på eritreiske dokumenter gjorde at identiteten likevel ikke var sannsynliggjort. Eritreiske myndigheters passutstedelse  ca. ti år etter utreisen medførte at det ikke var sannsynliggjort at han trengte beskyttelse fra Eritreiske myndigheter. Mannen hadde derfor ikke krav på asyl i Norge. UNE hadde likevel vurdert alle anførslene, og lagt riktig faktum til grunn.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo