To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2017-4926
Documentdate : 26.06.2017

Utvisning. Vold i nære relasjoner. Ran. Forholdsmessighet.


[Saken gjelder]

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 28. september 2015 om varig utvisning av A og UNEs beslutning 12. september 2016 om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket.

Tingretten har i sin dom side 2-4 gitt følgende fremstilling av faktum i saken, som partene ikke har bestridt, og som også er dekkende etter ankeforhandlingen:

Saksøker A er født i Vietnam i 1965 og er vietnamesisk statsborger. Han kom til Norge som båtflyktning i 1984 sammen med sin mor, sin stefar og fire søsken. Ved asylregistreringen opplyste han at han hadde elleve års skolegang fra Vietnam, og at han hadde sittet fengslet i to måneder mistenkt for å prøve å flykte. Han oppga at hovedårsaken til flukten fra Vietnam var å unngå militærtjeneste, og at hans forhold til de militære, i tillegg til å være katolikk, ville gjøre det umulig for ham å få seg arbeid i hjemlandet. Han var dessuten motstander av det kommunistiske styret.

A fikk innvilget asyl og midlertidig oppholdstillatelse i 1984, og har siden 1995 hatt permanent oppholdstillatelse i Norge. Han har bodd i Norge siden 1984 og har fire barn, født henholdsvis i 1993, 1995, 1996 og i 2000. Alle barna bor i Norge, men ingen av dem bor hos A.

I februar 2000 ble A dømt i Gulating lagmannsrett til fengsel i ett år og tre måneder for grovt ran og planlegging av et annet grovt ran. Dommen var en fellesstraff med tidligere dom fra Sandnes forhørsrett, hvor han var dømt for bedrageri og kjøring uten førerkort.

I etterkant av fengselsdommen ble A i mars 2002 varslet om at UDI vurderte utvisning på grunnlag av domfellelsen. Utvisningssaken ble henlagt i juni 2002 fordi utvisning ble ansett å være et uforholdsmessig tiltak overfor A selv og hans nærmeste familie. Det ble vist til at A hadde fire barn i alderen åtte til ett år som alle bodde i Norge, og ble lagt avgjørende vekt på at A hadde daglig omsorg for sønnen B, født i 1995, samt at sønnen ikke hadde noen kontakt med sin biologiske mor. Avslutningsvis i henleggelsen fremgår det at utvisning ville vurderes på nytt hvis A på nytt ble domfelt for straffbare handlinger.

I 2004 og 2005 vedtok A forelegg for til sammen 5 brudd på veitrafikkloven, for kjøring uten førerkort og fartsoverskridelse.

4. juni 2008 besluttet Fylkesnemnda omsorgsovertakelse for de tre av barna som da bodde hos A. Grunnlaget for omsorgsovertakelsen var de forholdene som senere ble pådømt i dom fra Gulating lagmannsrett 9. april 2010 [LG-2009-163446], hvor A ble dømt til 30 dagers betinget fengsel og en bot på 10 000 kroner for ett tilfelle av legemsfornærmelse mot sønnen C den 19. januar 2007, samt kjøring uten førerkort. Dommen var en fellesstraff med en tidligere tilståelsesdom fra Jæren tingrett av 28. august 2009, der A ble idømt 15 dager fengsel for trygdebedrageri og falsk forklaring.

8. august 2009 ble As asylstatus tilbakekalt, etter at A frivillig hadde frasagt seg sin asylstatus og klagerett på dette i forbindelse med søknad om utlendingspass som også var gyldig for reise til Vietnam. Bakgrunnen var at A 15. juli 2009 fikk beslaglagt sitt reisedokument ved grensekontrollen på Gardermoen, som følge av at han hadde foretatt en reise til Vietnam med et norsk reisebevis som var gyldig for alle land bortsett fra Vietnam. Ved søknad om fornyet reisedokument oppga han at han ved to anledninger i 2009 hadde oppholdt seg i Vietnam i henholdsvis 30 og sju dager, og at han søkte om utlendingspass for å kunne fortsette å reise til Vietnam i forbindelse med arbeidet. Søknaden om utlendingspass ble innvilget samme dag som asylstatusen ble tilbakekalt, og det er opplyst at A senere har reist til Vietnam i 2010, 2011, 2012, 2013 og 2014. Alle reisene er opplyst å ha skjedd i jobbsammenheng, først som ansatt i selskapene Lano Pro AS og Statwater Norway, og senere i forbindelse med drift av egen klesbutikk.

I perioden 22. juni 2010 til 23. juni 2011 hadde A til sammen ti timeavtaler hos Sandnes Distriktpsykiatrisk senter (Sandnes DPS), hvor han gikk i samtaleterapi og fikk foreskrevet medisiner.

I etterkant av Gulating lagmannsretts dom av 9. april 2010 [LG-2009-163446] vurderte UDI spørsmålet om utvisning på nytt. Ved UDIs brev av 4. september 2010 ble saken også denne gangen henlagt, da under henvisning til at A hadde lang oppholdstid i landet og at den utmålte straffen i dommen var lav. Avslutningsvis ble det også i dette henleggelsesvedtaket gjort oppmerksom på at utvisning ville bli vurdert på nytt dersom A begikk nye straffbare handlinger. Det ble også opplyst at tidligere forhold da kunne tas med i vurderingen av om utvisning er uforholdsmessig.

I 2011 vedtok A forelegg for til sammen fire nye tilfeller av kjøring uten førerkort.

I dom fra Jæren tingrett av 25. januar 2012 ble A dømt til åtte måneders fengsel, hvorav fire betinget, samt idømt oppreisningserstatning på 75 000 kroner for mishandling i nære relasjoner overfor den yngste sønnen D i perioden høsten 2007 til sommeren 2008. Han ble også dømt for forsøk på falsk forklaring, ved at han i mars 2010 forsøkte å påvirke D, som da bodde i fosterhjem, til å avgi uriktig forklaring om forholdet.

På bakgrunn av Jæren tingretts dom ble det 2. mars 2013 på nytt sendt forhåndsvarsel om utvisning, og i vedtak av 22. mars 2014 besluttet UDI utvisning av A med permanent innreiseforbud. Vedtaket ble påklaget på vegne av A av advokat Christian Faye Ree 2. april 2014, samtidig som det ble begjært utsatt iverksettelse og bedt om at advokaten fikk oversendt sakens dokumenter for å kunne komme med en mer utfyllende klage. Saksdokumentene ble oversendt advokat Ree og søknaden om utsatt iverksettelse ble innvilget 4. og 5. juni 2014. 4. juli 2014 ba advokat Ree om frist over sommeren til å inngi utfyllende klage, og fikk innvilget dette. I brev av 3. september 2014 varslet advokat Ree behov for ytterligere tid, og varslet innsendelse av klagen «denne helgen». UDI mottok fremdeles ikke noen utfyllende klage, og 24. oktober 2014 ble saken sendt videre til UNE for videre klagebehandling uten noen utfyllende dokumentasjon.

17. juni 2014 vedtok A forelegg for brudd på regnskapsloven og brudd på bokføringsloven. 16. april 2015 ble han dømt til fengsel i 30 dager i tilståelsesdom i Stavanger tingrett for åttende gangs kjøring uten førerkort.

28. september 2015 fattet UNE vedtak i klagesaken. UNE fastholdt utvisningsvedtaket.

Ved stevning til Oslo tingrett av 21. oktober 2015 begjærte A rettslig overprøving av UNEs vedtak.

Oslo tingrett avsa 18. november 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale Staten v/Utlendingsnemndas sakskostnader med 162 500 - hundreogsekstitotusenfemhundre - kroner.

For nærmere detaljer om saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Sammen med anken har A begjært midlertidig forføyning slik at han gis rett til å oppholde seg i Norge til det foreligger rettskraftig dom i saken.

Staten har inngitt anketilsvar og tatt til motmæle. Staten gjør gjeldende at tingrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse. Staten bestrider at vilkårene for midlertidig forføyning foreligger.

Ankeforhandling er holdt 15. og 16. juni 2017 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektigen. I tillegg fulgte førstekonsulent Uzma Sarwar i UNE ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. Statens sakkyndige vitne, psykiater Ole Steen, var til stede under ankeforhandlingens første dag fra kl. 1245 i medhold av tvisteloven § 25-6. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Under ankeforhandlingen ble kravet om midlertidig forføyning frafalt. Denne delen av saken skal derfor heves.

I tvisten om gyldigheten av utvisningsvedtaket har den ankende part, A, i hovedtrekk anført:

Selv om vilkårene for utvisning av personer med permanent oppholdstillatelse i Norge er oppfylt, jf. utlendingsloven § 68, er utvisningen uforholdsmessig i dette tilfellet, jf. utlendingsloven § 70. Tingretten har lagt for liten vekt på hans tilknytning til Norge, på hans psykiske helsetilstand og på at utvisning i realiteten vil innebære et brudd med barna. Dessuten har tingretten tatt feil ved bevisbedømmelsen i beskrivelsen av helsetilstanden hans. Utvisning er uforholdsmessig både overfor ham selv og overfor sønnen D.

A har en alvorlig psykisk lidelse som han ikke kan få adekvat behandling for i Vietnam. Flere av de handlinger han er domfelt og har vedtatt forelegg for, særlig vegtrafikkovertredelsene, må anses som sykdomsrelaterte. Uansett er varig utvisning uforholdsmessig i lys av hans lange botid og at hele hans nære familie og nettverk bor i Norge.

Det er sterke bånd og et tett forhold mellom A og sønnen D som er 16 år gammel. Selv om Ds omsorgssituasjon ikke vil bli endret dersom A blir utvist, vil D miste den nære kontakten med faren, noe som er særlig uheldig for D ettersom han er sårbar og trenger sin far.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 28. september 2015 og 13. mai 2016 kjennes ugyldige.
  2. Den ankende part tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig. Dette gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Vedtaket om utvisning er forholdsmessig.

A har begått så alvorlig og omfattende kriminalitet, herunder vold i nære relasjoner, at det skal svært mye til for at en utvisning blir uforholdsmessig. Begrunnelsen for utvisning på grunn av kriminalitet er allmennpreventive hensyn og innvandringsregulerende hensyn. Praksis er - og må være - konsekvent og streng.

As helseplager er ikke alvorlige nok til at utvisning blir uforholdsmessig. For øvrig er det grunn til å betvile både at plagene er så omfattende som A selv hevder, og at plagene skyldes traumer fra tiden før familien flyktet fra Vietnam.

Utvisning er heller ikke uforholdsmessig overfor sønnen. Sentrale momenter her er at A ikke har omsorgen for ham ettersom barnevernet overtok denne ved vedtak i Fylkesnemnda i juni 2008, og at omsorgsovertakelsen skyldtes at A hadde vært voldelig mot barna.

Hensett til kriminalitetens omfang og alvor og As tilknytning til Norge og Vietnam er det heller ingen feil at utvisningen er varig.

Staten har ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten.

1. Generelt - utgangspunkter

Den formelle tvistegjenstanden i saken er Utlendingsnemndas (UNEs) beslutning av 12. september 2016, der UNE besluttet å ikke omgjøre sitt tidligere vedtak av 28. september 2015 om utvisning av A med varig innreiseforbud.

Etter utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b) kan en utlending som har permanent oppholdstillatelse, utvises når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer.

Allmennprevensjon står sentralt som begrunnelse for utvisningsinstituttet sammen med hensynet til den alminnelige rettsfølelse og innvandringsregulerende hensyn, se NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 33, Rt-1998-1795 på side 1806 og formålsbestemmelsen i utleveringsloven § 1. I forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), fremholdes på side 291:

Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes. Dette ble fremhevet i Stortingskomiteens innstilling da gjeldende lov ble vedtatt (Innst.O.nr.92 (1987-1988), s. 18):

«Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrere som gruppe.»

Grunnlaget for utvisningen i vår sak er Jæren tingretts dom 25. januar 2012. A ble her dømt til 8 måneders fengsel, hvorav halvparten ble gjort betinget, for å ha mishandlet sønnen D (straffeloven 1902 § 219) og for å ha forsøkt å få ham til avgi falsk forklaring om forholdet (straffeloven 1902 § 166 jf. § 49). A avsluttet soningen av denne dommen 31. mars 2013, og dette tidspunktet danner utgangspunktet for beregningen av ettårsfristen i utlendingsloven § 68. Etter forhåndsvarsel om utvisning datert 2. mars 2013 traff Utlendingsdirektoratet (UDI) 22. mars 2014 vedtak om utvisning, Vedtaket ble således truffet innen utløpet av ettårsfristen, og partene er enige om at grunnvilkåret for utvisning i utlendingsloven § 68 er oppfylt.

En begrensning i utvisningsadgangen følger av utlendingsloven § 70 som bestemmer at utvisning ikke må være et uforholdsmessig tiltak.

En utvisning må heller ikke være i strid med retten til familieliv etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, eller med FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70 skal derfor skje i samsvar med disse bestemmelsene samt Grunnloven § 102 og § 104. Se Rt-2015-93 avsnitt 68 og NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 309.

I utvisningssaker har domstolene full kompetanse, jf. Rt-2005-229 avsnitt 34, Rt-2009-534 avsnitt 46, Rt-2013-449 avsnitt 103 og Rt-2015-93 avsnitt 43. Dette gjelder også forholdsmessighetsvurderingen, jf. Rt-2009-546 avsnitt 26. Prøvingen skal foretas på grunnlag av det faktum som forelå på tidspunktet for siste vedtak eller beslutning, jf. Rt-2012-1985, noe som i vår sak vil si 12. september 2016. Skjæringstidspunktet får imidlertid ikke selvstendig betydning i vår sak.

Tvistepunktet i saken er om utvisning vil være uforholdsmessig. Utlendingsloven § 70 første ledd lyder slik:

«En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

De følger av lovteksten at forholdsmessigheten både skal vurderes i forhold til utlendingen selv (A) og i forhold til hans nærmeste familiemedlemmer (i vår sak først og fremst sønnen D). Forholdsmessighetsvurderingen skal skje med utgangspunkt i «forholdets alvor» og «utlendingens tilknytning til riket». Forarbeidene til utlendingsloven gir anvisning på en bred og sammensatt vurdering. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) uttales på side 281:

Når det er slått fast at de objektive kriteriene for utvisning er til stede, må det foretas en vurdering av om utlendingen likevel ikke bør utvises. Utvisning skal ikke besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene, ... . Hvorvidt utvisning er et uforholdsmessig tiltak, beror på en sammensatt vurdering. Viktige momenter her er blant annet

  • forbrytelsens art,
  • den utmålte straffen,
  • straffebudets øvre strafferamme,
  • ved overtredelse av utlendingsloven; i hvilken grad utlendingen selv kan bebreides eller om det forelå aktsom god tro,
  • utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,
  • om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv.,
  • hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,
  • muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,
  • utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,
  • graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

2. Forholdets alvor

Det følger av forarbeidenes momentliste gjengitt ovenfor, at det ved utvisning på grunn av kriminalitet skal legges vekt både på forholdets art, strafferammen og utmålt straff.

Som tidligere nevnt, er grunnlaget for utvisningsvedtaket dommen i Jæren tingrett 25. januar 2012. A ble her dømt for å ha mishandlet sønnen D (straffeloven 1902 § 219) og for å ha forsøkt å få D, som da bodde i fosterhjem, til avgi falsk forklaring om forholdet (straffeloven 1902 § 166 jf. § 49). På handlingstiden, som var tidsrommet fra høsten 2007 til sommeren 2008, var strafferammen i straffeloven 1902 § 219 første ledd fengsel inntil 3 år. Strafferammen i § 166 var bøter eller fengsel inntil 2 år. Med anvendelse av straffeloven 1902 § 62 første ledd var samlet strafferamme for de forhold A da ble dømt for, fengsel inntil 5 år.

Straffen ble fastsatt til fengsel i 8 måneder. Av dette ble halvparten gjort betinget på grunn av lang saksbehandlingstid. Saken hadde ligget ubehandlet i politiet så lenge at retten konstaterte krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1.

De forhold som A ble dømt for, oppsummeres slik i dommen side 10 og 11:

Han dømmes nå for å ha slått sin mindreårige sønn flere ganger over en periode på om lag 1 til 1 ½ år. Sønnen har også sett voldsbruk mot moren og sine søsken. De isolerte voldshandlingene har generelt ikke vært grove, men farens handlemåte har skapt frykt.

D har vist klare symptomer på utrygghet og psykisk skade og fått konstatert PSTD i sin kontakt med psykiatrien.

I tillegg dømmes han for forsøk på å påvirke D tíl å gi falsk forklaring, jf. tiltalens post II.

..

Krenkelsene har skjedd gjentatte ganger og over noe tid. Selv om voldshandlingene ikke i seg selv var særlig grove, har farens handlingsmønster med regelmessig avstraffelser i form av slag og kneing skapt en utrygg omsorgssituasjon for D. Gutten har i lengre tid vært preget av sine opplevelser og hatt behov for oppfølgning av psykiatrien.

I forarbeidene omtales hvilken vekt en domfellelse for vold i nære relasjoner skal tillegges i utvisningssammenheng, se Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291-292:

Departementet finner det betenkelig å gi særbestemmelser om vold i nære relasjoner og annen grov vold fordi det også er annen kriminalitet som må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjelder for eksempel gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet.

I stedet for å gi nye særregler, velger derfor departementet å understreke i tilknytning til de nye utvisningsbestemmelsene at slike saker som nevnt ovenfor, tilhører de sakstypene som i utgangspunktet må vurderes som alvorlige i utvisningssammenheng. Selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for slike forhold som nevnt over. Departementet vil også understreke at det skal tillegges betydning dersom noen som vurderes utvist på grunn av vold eller trusler, fortsatt må anses å utgjøre en fare for noen i Norge.

Ved domfellelse etter straffeloven 1902 § 219 om vold i nære relasjoner skal det således som utgangspunkt mye til for at en utvisning vil være uforholdsmessig.

Generelt gjelder at jo mer alvorlig kriminalitet det er tale om, jo mer skal det til av belastning for utlendingen selv eller hans familie før utvisning blir karakterisert som et uforholdsmessig tiltak, jf. Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24.

Ved vurderingen av «forholdets alvor» i utlendingsloven § 70, skal det ikke bare ses hen til den straffereaksjonen som utløser vedtaket om utvisning, jf. utlendingsloven § 68. Også tidligere kriminalitet tas i betraktning.

A ble ved Gulating lagmannsretts dom 9. april 2010 [LG-2009-163446] dømt til 30 dager betinget fengsel blant annet for ved én anledning å ha slått en annen av sønnene (C, født i 1996), jf. straffeloven 1902 § 228, og for kjøring uten førerkort. Selv om volden mot C isolert ikke var alvorlig, blir domfellelsen alvorlig i utvisningssammenheng når den ses i sammenheng med den senere dommen for mishandling av lillebroren D.

Videre ble han ved Gulating lagmannsretts dom 16. februar 2000 dømt til ubetinget fengsel i 1 år og 3 måneder for ett grovt ran (straffeloven 1902 § 268 jf. § 267) og for planlegging av et annet ran (straffeloven 1902 § 269). Straffen var fellesstraff med Jæren tingretts dom 22. juli 1998 der A fikk 21 dager betinget fengsel for bedrageri og kjøring uten førerkort.

Ved tilståelsesdom 23. mars 2010 i Jæren tingrett ble A dømt til 15 dager ubetinget fengsel for trygdebedrageri og falsk forklaring i forbindelse med dette (straffeloven 1902 § 270 og § 166).

Endelig ble A ved tilståelsesdom i Stavanger tingrett 16. april 2015 dømt til 30 dager ubetinget fengsel for kjøring uten førerkort. Dette var hans åttende straffereaksjon for slik kjøring.

A har også vedtatt flere forelegg på bot. De fleste gjelder overtredelser av vegtrafikkloven (flere tilfeller av kjøring uten førerkort og en fartsovertredelse), men ett dreier seg om økonomisk kriminalitet begått i hans næringsvirksomhet. Dette er forelegg 17. juni 2014 for brudd på bokføringsloven og regnskapsloven.

Sin første straffereaksjon fikk A ved Sandnes forhørsretts dom 22. juli 1998 og den siste ved Stavanger tingretts dom 16. april 2015. Han har således i en periode på mer enn 15 år jevnlig begått straffbare handlinger. Han har derved vist stor mangel på respekt for de lover og regler som gjelder i det norske samfunnet.

Da A fikk sin første dom, var han 32 år gammel og altså godt voksen. Det er ikke tale om tilfeldig ungdomskriminalitet.

Hans prosessfullmektig har fremholdt at ved de alvorligste forholdene (ranet, ransplanleggingen og volden mot barna) ligger handlingene langt tilbake i tid.

Lagmannsretten er enig i det. Ranet og ransplanleggingen, som ble pådømt i Gulating lagmannsretts dom 16. februar 2000, skjedde i mai 1998. Volden mot C, som ble pådømt i Gulating lagmannsretts dom 9. april 2010 [LG-2009-163446], fant sted i januar 2007, og mishandlingen av D, som ble pådømt i Jæren tingretts dom 25. januar 2012, skjedde i perioden fra høsten 2007 til sommeren 2008. Etter 2008 dreier hans straffbare handlinger seg stort sett om kjøring uten førerkort, noe han åpenbart har gjort mange flere ganger enn han er straffet for. Således ble det forklart under ankeforhandlingen at det var A som med egen bil hentet og brakte D til flyplassen ved samværene i Stavanger, og at A hjalp sønnen B med flyttingen fra Stavanger til Bergen.

As prosessfullmektig har anført at flere av de straffbare forholdene må ses i sammenheng med As psykiske sykdom. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er holdepunkter for at kriminaliteten er sykdomsrelatert. Dette fremstår derfor som ren spekulasjon.

Både etter Gulating lagmannsretts dom 16. februar 2000 (ranssaken) og etter Gulating lagmannsretts dom 9. april 2010 [LG-2009-163446] (volden mot C) vurderte UDI å utvise A, men ved begge anledninger ble sakene henlagt fordi man fant at utvisning ville være uforholdsmessig. I den første saken var begrunnelsen at A hadde omsorgen for sønnen B, og i den andre saken at den utmålte straffen var lav samtidig som A hadde vært lenge i Norge. I begge tilfeller gjorde UDI A uttrykkelig oppmerksom på at utvisning ville bli vurdert på nytt dersom han begår nye straffbare handlinger og at tidligere forhold da ville kunne tas med i forholdsmessighetsvurderingen, se brev fra UDI henholdsvis 14. juni 2002 og 4. september 2010. Ved forholdsmessighetsvurderingen er det et moment av betydelig vekt at ingen av disse advarslene fikk A til å avstå fra å begå nye straffbare handlinger.

Alt i alt finner lagmannsretten at As kriminalitet i utvisningssammenheng må regnes som så alvorlig at den med stor tyngde taler for utvisning. Det er tale om en lang rekke straffbare handlinger begått gjennom mange år. Noen av dem er alvorlige, også isolert bedømt. Særlig gjelder dette ranet, ransplanleggingen og volden mot sønnene C og D. Dessuten følger det av lovforarbeidene, se Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291, at gjentatt kriminalitet «vurderes spesielt alvorlig» i utvisningssammenheng.

3. Tilknytning til riket

I lovens forarbeider heter det om hvilke momenter som skal vektlegges ved bedømmelsen av utlendingens tilknytning til riket (Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 292):

I vurderingen av «utlendingens tilknytning til riket» skal det blant annet legges vekt på

  • utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,
  • om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. I denne forbindelse vil også utlendingens betydning for eventuelle særkullsbarn av ektefelle/samboer måtte vektlegges.
  • hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,
  • muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,
  • utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,
  • graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

A kom til Norge som båtflyktning i mars 1984. Han kom sammen med sin mor, stefar og søsken. Han ble innvilget asyl og midlertidig oppholdstillatelse i 1984 og fikk permanent oppholdstillatelse i 1995. Da kan kom, var han 19 år gammel. Han har etablert familie i Norge med ektefelle (nå fraseparert) og fire barn som alle bor i Norge. Han har tatt utdannelse i Norge og har hatt tilknytning til arbeidslivet her, dels ved å ha vært ansatt i ulike firmaer, dels ved å ha drevet egen næringsvirksomhet. Per i dag har han bodd i landet i noe over 33 år. På tidspunktet for UDIs vedtak om utvisning i mars 2014, og fratrukket tiden han har sonet i fengsel, hadde han bodd i Norge i 28 år.

I Rt-1996-551 på side 559 peker Høyesterett på at den reelle tilknytning til Norge

vil i alminnelighet være svakere for en utlending som har fått bosettingstillatelse her i landet i voksen alder enn for en utlending som kom til landet mens han var barn og har bodd her siden. I praksis vil man selvsagt møte alle former for overgangstilfelle her. For en utlending som har fått bosettingstillatelse i Norge i voksen alder, kan hans personlige tilknytning til landet normalt ikke komme i betraktning med noen særlig styrke når han har begått alvorlige forbrytelser

A kom til Norge som 19-åring og må i denne sammenheng regnes som voksen.

Videre går det frem av lovforarbeidene (Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 292 at familieliv som er etablert etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt, tillegges begrenset vekt. Som nevnt i punkt 2 ovenfor, fikk A forhåndsvarsel om utvisning første gang i mars 2002. Selv om saken da ble henlagt, og selv om utvisningssaken i 2010 også ble henlagt, må A ha vært klar over risikoen for utvisning hvis han begikk nye straffbare handlinger. Tilknytningen til Norge etter 2002, dvs. de siste 15 årene, må da etter lagmannsrettens syn da tillegges begrenset vekt ved forholdsmessighetsvurderingen. A var imidlertid etablert med familie forut for 2002; hans fire barn er født i årene 1993, 1995, 1996 og 2000. Han ble skilt fra sin første ektefelle i 1998, og giftet seg med den andre i 2008. Den andre ektefellen er mor til D, som er født i 2000. Selv A først giftet seg med henne i 2008, var også dette familieforholdet etablert før 2002.

Det er uklart om A har familie i Vietnam. Han hadde en onkel der, men forklarte at han har mistet kontakten med ham. Han antar at han også har noen fjerne slektninger Vietnam, men vet ingenting om disse. A behersker vietnamesisk språk og har god kjennskap til vietnamesisk kultur. Han bodde i Vietnam til han var 17 år gammel og oppgir at han hadde 11 års skolegang i Vietnam før han flyktet.

Han har også reist til Vietnam flere ganger senere. I årene 2009 - 2014 reiste han dit to ganger i forbindelse med jobb som ansatt i norske firma, og tre ganger i forbindelse med sin egen næringsvirksomhet. Dessuten kom det frem under bevisførselen i lagmannsretten at han også var i Vietnam i 2013 sammen med sin ektefelle, og at familien var i Vietnam en gang på slutten av 1990-tallet med B da han var liten.

Lagmannsretten finner det klart at A har sterkest tilknytning til Norge, men er enig med tingretten i at han også må anses å ha opprettholdt en viss tilknytning til Vietnam.

4. Forholdsmessigheten for sønnen D og andre nærstående

Det følger av utlendingsloven § 70 første ledd annet punktum at i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Ettersom D er under 18 år, regnes han i denne sammenheng som et barn, jf. barnekonvensjonen § 1.

Lagmannsretten legger til grunn at hensynet til barnets beste skal avveies mot eventuelle motstridende interesser. Ordlyden i barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og utlendingsloven § 70 første ledd annet punktum viser at hensynet til barnet skal være et grunnleggende hensyn, men det er ikke det eneste og heller ikke alltid det avgjørende hensynet. De hensyn som taler for utvisning, kan være så tungtveiende at de må gå foran hensynet til barnets beste. Men jo tyngre hensynet til barnet er, jo mindre rom vil det bli for andre hensyn, og hensynet til barnet kan etter omstendighetene være så tungtveiende at det må slå igjennom uansett hvilke mothensyn som gjør seg gjeldende, sml. Rt-2012-1205 avsnitt 134 [Skal vel være Rt-2012-1985 avsnitt 134, Lovdatas anm.]. I forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007), heter det på side 292:

Hensynet til barnets beste vil imidlertid ikke være til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning i en konkret sak. Dersom utlendingen for eksempel har gjort seg skyldig i grov narkotikakriminalitet eller grove voldshandlinger, kan dette bli avgjørende for spørsmålet om vedkommende skal utvises eller ikke, selv om hensynet til barnets beste taler imot utvisning. Det vil også forekomme at varig utvisning anses uforholdsmessig, men at tidsbegrenset utvisning ikke er uforholdsmessig etter konkrete vurderinger av forholdets alvor opp mot utlendingens tilknytning til Norge, hensynet til barn mv.,

D har forklart seg som vitne i retten. Han opplyste at han nå har tett og nær kontakt med faren selv om de bor langt fra hverandre. Han mente det ville bli vanskelig å opprettholde god kontakt hvis faren blir utvist. Selv verken snakker eller forstår han vietnamesisk.

Lagmannsretten har ikke vansker med å forstå at D motsetter seg at faren skal utvises og er enig i at hensynet til D isolert bedømt taler for at han ikke utvises. På den annen side er det på det rene at Ds omsorgssituasjon ikke vil bli påvirket av en utvisning. Han har vært under barnevernets omsorg siden sommeren 2008, dvs i om lag ni år. Han har bodd i beredskaps- og fosterhjem siden da, og slik vil situasjonen fortsatt være frem til han fyller 18 år. Han har for tiden samvær med faren fire ganger per år med 3 timer hver gang.

Det må også tas i betraktning at grunnlaget for at Fylkesnemnda i Rogaland besluttet å overta omsorgen for D og hans to eldre brødre C (født 1996) og B (født 1995) var at A hadde brukt vold mot barna, noe han ble domfelt for ved Gulating lagmannsretts dom 9. april 2010 [LG-2009-163446] for så vidt gjaldt C og ved Jæren tingretts dom 25. januar 2012 for så vidt gjaldt D. Som nevnt i punkt 2 ovenfor, la Jæren tingrett til grunn at selv om volden mot D i seg selv ikke var særlig grov, skapte farens handlingsmønster med regelmessig avstraffelse i form av slag og kneing en utrygg omsorgssituasjon. D har i lengre tid vært preget av sine opplevelser og hatt behov for oppfølgning av psykiatrien.

Det er på det rene at dersom A utvises til Vietnam, vil det bli vanskeligere for D å møte faren. Selv om han kan reise på besøk til Vietnam, er det lite realistisk at dette kan skje særlig ofte. Derimot er kontakt på telefon og på internett fortsatt mulig. Ettersom samværet mellom far og sønn er begrenset til fire ganger i året mens barnevernet har omsorgen, skjer det meste av kontakten nå på telefon og internett. Denne kontakten kan oprettholdes selv om faren befinner seg i Vietnam.

I Rt-2005-229 uttaler Høyesterett i avsnitt 52:

Det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak.

Etter en samlet vurdering kan lagmannsretten ikke se at utvisning av A vil være uforholdsmessig i forhold til sønnen D.

Lagmannsretten tilføyer at As tre andre sønner alle er voksne og etablert i Norge, og at utvisning av A ikke er uforholdsmessig i forhold til dem.

Lagmannsretten kan heller ikke se at hensynet til As fraseparerte ektefelle E kan gjøre utvisningen uforholdsmessig. Retten er enig med staten i at en fraseparert ektefelle faller utenfor personkretsen «de nærmeste familiemedlemmene» i utlendingsloven § 70. Dette gjelder selv om både A og E har forklart at separasjonen er midlertidig, at de fortsatt er kjærester, og at de vil flytte sammen igjen så snart A blir frisk.

5. As psykiske helse

As prosessfullmektig har anført at A har en alvorlig psykisk lidelse som han ikke vil kunne få adekvat behandling for i Vietnam, og at utvisning derfor blir uforholdsmessig.

Anførselen om As helse er ny i omgjøringsbegjæringen til UNE datert 9. mai 2016. Helsemessige forhold var således verken påberopt ved UDIs behandling av utvisningssaken eller i klagen til UNE.

A ble henvist fra fastlegen til Sandnes DPS første gang i 2010. I perioden fra juni 2010 til juni 2011 hadde han til sammen ti timeavtaler på Sandnes DPS. Han mottok samtaleterapi og fikk forskrevet medisiner. Diagnosene var F43.1 Posttraumatisk stresslidelse og F32.1 Depressiv enkeltepisode av moderat grad. Ved avsluttet behandling i juni 2011 fikk han stående tilbud om å ta kontakt med Sandnes DPS ved behov, men han benyttet seg ikke av dette.

I oktober 2014 ble A igjen henvist fra fastlegen til Sandnes DPS, og hadde første time der 13. januar 2015. I denne behandlingssekvensen fikk han diagnosen kompleks PTSD. Han ble oppfattet som klart mer syk enn i 2011, og han hadde hatt et betydelig funksjonsfall siden da.

A var frivillig innlagt ved X DPS i Sandnes totalt fire ganger i 2015 (fra 23. til 30. april, fra 11. til 28. mai, fra 1. til 4. juni og fra 16. september til 6. oktober) og en gang i 2016 (fra 2. til 18. februar). Diagnosen var hele tiden PTSD bortsett fra ved innleggelsen 23. april 2015 da diagnosen ble angitt som F 23.3 Akutt paranoid psykose.

Etter fast forvaltningspraksis er terskelen meget høy for at helsemessige forhold i seg selv skal gi grunnlag for opphold i Norge eller for at utvisning skal anses uforholdsmessig. UNE har 25. august 2016 utarbeidet en faglig veileder om helsemessige forhold som grunnlag for oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38. Det er uimotsagt opplyst for lagmannsretten at denne også anvendes i utvisningssaker. Det følger av veilederen side 11 at etter UNEs praksis om psykiske problemer kreves at det må foreligge en «alvorlig sinnslidelse» for at dette i seg selv skal gi grunnlag for opphold eller for at utvisning skal være uforholdsmessig. Uttrykket «alvorlig sinnslidelse» skal som utgangspunkt forstås på samme måte som det tilsvarende begrepet i lov om psykisk helsevern § 3-3.

I den faglige veilederen side 13 uttales:

Meningsinnholdet av det rettslige begrepet «alvorlig sinnslidelse» ligger nært opp til det medisinske begrepet «psykose». Heller ikke dette begrepet er eksakt og avgrenset. I medisinsk faglitteratur er psykoser vanligvis beskrevet som psykiske lidelser hvor det har utviklet seg en svekkelse av psykiske funksjoner i en slik utstrekning at det griper sterkt inn i personens sykdomsinnsikt, evne til å møte dagliglivets krav og evne til å bevare kontakt med virkeligheten. Det dreier seg gjerne om lidelser som innebærer brist i virkelighetsoppfatningen i form av hallusinasjoner med videre.

Typiske psykoselidelser er schizofreni, paranoid psykose og alvorligere former for bipolar lidelse, og vil kunne gi grunnlag for opphold etter en konkret vurdering. Mindre alvorlige lidelser, så som lette og moderate depresjoner, angst, tvangslidelser og vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD), har ikke elementer av psykose ved seg og gir derfor etter praksis ikke alene grunnlag for opphold. Også ved alvorlig og kompleks PTSD er derfor det klare utgangspunktet i UNEs praksis at dette ikke gir grunnlag for opphold.

I legeerklæring datert 23. mai 2016 har overlege Ida Gummedal ved Sandnes DPS oppsummert As tilstand slik:

Tilstanden vurderes altså som en alvorlig psykisk lidelse, med til tider psykotisk symptomatikk, hvor pasienten kan bli til fare for seg selv. Pasienten er i behov av tett oppfølging, traumebehandling hvor første og lange fase er stabilisering, både av psykososiale forhold samt av psykisk tilstand.

I sin forklaring for lagmannsretten sa dr. Gummedal at hun bevisst hadde valgt å bruke uttrykkene «alvorlig psykisk lidelse» og «psykotisk symptomatikk» for å markere at det ikke dreide seg om klassisk sinnssykdom. Hun fremholdt at A hadde en alvorlig psykisk tilstand, men at det ikke dreide seg om «alvorlig sinnssykdom» slik uttrykket brukes i lov om psykisk helsevern.

Etter dette finner lagmannsretten det klart at PTSD ikke er en «alvorlig sinnslidelse» i den forstand begrepet brukes i utlendingssaker. Denne diagnosen når derfor ikke opp til terskelen for uforholdsmessighet.

Retten finner videre at heller ikke diagnosen akutt paranoid psykose som A fikk ved innleggelsen 23. april 2015, når opp til terskelen. Retten er enig med staten i at så lenge den paranoide psykosen er akutt, er det ikke tale om en alvorlig sinnslidelse; det må her kreves en viss kronisitet. Retten viser også til forklaringene fra dr. Gummedal og det sakkyndige vitnet Ole Steen.

Ettersom As psykiske lidelse ikke er tilstrekkelig alvorlig til å kunne gjøre utvisning uforholdsmessig, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvorledes behandlingstilbudet vil være i Vietnam.

Det er heller ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om A oppfyller diagnosekriteriene for PTSD, herunder hva han var utsatt for i Vietnam forut for flukten i 1983, og om hans psykiske problemer skyldes opplevelser i Vietnam eller har andre årsaker.

6. Oppsummering - konklusjon

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at UNEs beslutning 12. september 2016 om ikke å omgjøre vedtaket 28. september 2015 om varig utvisning av A, er gyldig. Utvisningen er ikke uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70.

Hans alvorlige og omfattende kriminalitet veier så tungt at det skal svært mye til for at utvisning skal være uforholdsmessig. Hans lange botid i Norge, forholdet til sønnen på 16 år som barnevernet har omsorgen for, og hans psykiske problemer er verken isolert eller samlet tilstrekkelig til dette.

Ved så omfattende og alvorlig kriminalitet som det her er tale om, er også fastsettelse av varig innreiseforbud forholdsmessig og i samsvar med praksis. Det vises til UDIs rundskriv RS 2010-024 om «utvisning etter utlendingsloven ... og/eller straffbare handlinger» punkt 8.2.2 De momentene A har påberopt, er ikke tilstrekkelig til å tidsbegrense innreiseforbudet.

Etter dette skal anken forkastes.

7. Sakskostnader

Anken har vært forgjeves. Staten har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning fra motparten for alle nødvendige utgifter ved saken. Lagmannsretten har vurdert unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita den ankende part helt eller delvis for kostnadsansvaret. Riktignok har saken stor velferdsmessig betydning for A, og det er betydelig styrkeforskjell mellom partene, men avgjørelsen har heller ikke i lagmannsretten budt på tvil. Etter lagmannsrettens syn var det liten grunn til å anke tingrettens grundige og gode dom.

Statens prosessfullmektig har lagt frem kostnadsoppgave i samsvar med tvisteloven § 20-5. For lagmannsretten krever staten erstattet 81 250 kroner, som i sin helhet er salær til prosessfullmektigen inkl. merverdiavgift. Lagmannsretten finner kostnaden nødvendig og tar kravet til følge.

Etter tvisteloven § 20-8 skal lagmannsretten avgjøre sakskostnadene både for behandlingen i tingretten og lagmannsretten, og § 20-9 annet ledd bestemmer at ankedomstolen skal legge sitt resultat til grunn også når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre tingrettens kostnadsavgjørelse i denne saken.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Slutning i kjennelse:

Saken heves for så vidt gjelder begjæringen om midlertidig forføyning.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 81 250 - åttientusentohundreogfemti- kroner til staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra dommen blir forkynt. 
Latest changes
  • Ny: LB-2017-4926 Utvisning. Vold i nære relasjoner. Ran. Forholdsmessighet. (10/31/2017)

    Lagmannsretten fant at varig utvisning ikke var uforholdsmessig for en voksen tredjelandsborger med permanent oppholdstillatelse som var domfelt for mishandling av to av sine barn, ran og ransforbund. Han var 19 da han kom til Norge, og hadde bodd her i 28 år da han ble utvist. Til tross for sin lange botid, pyskiske problemer (PTSD) og barn i riket fant retten at utvisning ikke var uforholdsmessig tatt i betraktining alvoret i det han var dømt for.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo