To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

ECtHR summaries

Document-ID : Application nos. 61689/16, 20421/17, 23188/17, 37702/17
Documentdate : 23.10.2018

Sammendrag av A.N. and Others v. Russia

1. Saken gjelder

  • Utsendelse av tre usbekiske og en tadsjikisk borger fra Russland.

  • Utsendelse var i strid med EMK artikkel 3 (forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff).

  • Klagerne var arrestert in absentia i sine hjemland for politisk og religiøst motivert kriminalitet.

  • Avgjørelsen er relevant for saksbehandlere i asylavdelingen som behandler asylsøknader fra Usbekistan og Tadsjikistan.

  • Dommen ble avsagt i komité av tre dommere den 23. oktober 2018. Dommen er enstemmig.

  • Les hele avgjørelsen her (lenke til HUDOC).

2. Hovedpunkter i dommen:

  • Russiske domstoler hadde ikke gjort gode og grundige nok vurderinger, ut fra den informasjonen de hadde tilgjengelig, om risikoen klagerne løp ved utlevering til sine hjemland.

  • Domstolen gjorde en selvstendig vurdering av risikoen for brudd på artikkel 3, og konkluderte med at utsendelse ville ha medført brudd for tre av klagerne.

  • Domstolen anså ikke myndighetsgarantier om hvordan klagerne ville bli behandlet ved retur som tilfredsstillende.

  • Fengslingen av en av klagerne i påvente av uttransportering var ikke i tråd med artikkel 5 nr. 1 bokstav f fordi det ikke var lagt opp til jevnlige vurderinger av en domstol av hvorvidt det faktisk var realistisk å få sendt ham ut.

3. Faktum i saken

Klagerne var tre usbekiske borgere og en borger fra Tadsjikistan som oppholdt seg i Russland og var fengslet der i påvente av utsendelse til sine hjemland. I sitt fravær (in absentia) var de i sine hjemland dømt for politisk og religiøst motivert kriminalitet.

4. Partenes anførsler

Klagerne (uten klager B.A.) anførte at utsendelse ville medføre brudd på EMK artikkel 3. En av klagerne anførte at fengslingen i Russland i påvente av utsendelse ikke var i tråd med EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f og en annen klager anførte brudd på artikkel 5 nr. 4.

5. Domstolens vurdering

Brudd på artikkel 3

Domstolen viste til gjennomgangen i storkammerdommen F.G. v. Sweden (application no. 43611/11, 23. mars 2016, premiss 111-127) for de relevante vurderingstemaene under artikkel 3, og til blant annet T.M and Others v. Russia (application no. 31189/15, 7. november 2017, premiss 28) for en oppsummering av hvilke internasjonale rapporter og kilder Domstolen så hen til i sine vurderinger.

a) Forelå det vektige grunner til å anta at klagerne ville bli utsatt for risiko for behandling i strid med artikkel 3?

Domstolen har i tidligere saker (Mamazhonov v. Russia, application no. 17239/13, 23. oktober 2014 premiss 141 og K.I. v. Russia, application no. 58182/14, 7. november 2017 premiss 36) etablert at personer som er begjært utlevert av enten usbekiske eller tadsjikiske myndigheter på bakgrunn av anklager om religiøst eller politisk motivert kriminalitet, utgjør en sårbar gruppe, som risikerer behandling i strid med artikkel 3 hvis de blir utlevert.

Domstolen la til grunn at klagerne hadde anført disse risikoene konsekvent og tydelig for russiske myndigheter i utleverings- og utvisningsprosessen. Videre hadde tadsjikiske og usbekiske myndigheter uttrykkelig identifisert søkerne som tilhørende denne sårbare gruppen gjennom utleveringsgrunnlaget.

Domstolen fant derfor at russiske myndigheter hadde hatt tilgang til tilstrekkelig materiale som underbygget anførslene om risiko for behandling i strid med artikkel 3 ved retur til hjemlandet.

b) Plikten til å vurdere risiko for brudd på artikkel 3 basert på tilgjengelig materiale

Imidlertid konkluderte Domstolen med at russiske myndigheter ikke hadde foretatt en streng nok prøving (rigorous scrutiny) av klagernes anførsler om hvilken risiko de løp ved retur til hjemlandet. Domstolen mente at nasjonale domstoler hadde gjort en forenklet avvisning av klagernes anførsler, og fant ikke, som de nasjonale domstolene, å kunne legge vekt på garantiene som myndighetene hadde utstedt som erklærte at klagerne ikke ville bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3. Domstolen anså garantiene som uten tyngde, med henvisning til at den tidligere har vurdert slike garantier som utilfredsstillende (blant annet i Abdulkhakov v. Russia, application no. 14743/11, 2. oktober 2012, premiss 149-150).

Så selv om klagerne hadde underbygget anførslene sine, hadde ikke russiske domstoler foretatt en grundig nok vurdering basert på det tilgjengelige materialet. Denne svikten åpnet for at klagerne kunne uttransporteres.

c) Forelå det reell risiko for behandling i strid med artikkel 3?

Siden russiske domstoler ikke hadde foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering, fant Domstolen at den selv måtte gjøre en uavhengig vurdering av risikoen for brudd på artikkel 3 ved utsendelse til hjemlandet.

Det forelå ingen informasjon i partenes innleverte materiale som tilsa at det hadde skjedd en forbedring i strafferettspleien i de to landene eller ved behandlingen av de som var tiltalt for religiøst og politisk motivert kriminalitet. Domstolen så hen til materialet den hadde tilgjengelig, og konkluderte med at utsendelse ville være i strid med artikkel 3.

d) Konklusjon

Utsendelse til Usbekistan og Tadsjikistan ville være i strid med EMK artikkel 3. (Dette gjaldt for klagerne A.N., Z.S., og Z.A.).

Brudd på artikkel 5 nr. 1 bokstav f

En av klagerne fra Usbekistan (B.A.) anførte med henvisning til artikkel 5 nr. 1 bokstav f at fengslingen i påvente av utsendelsen var ulovlig, og at det ikke hadde vært mulig å forutse hvor lenge han ville være fengslet.

Artikkel 5 nr. 1 bokstav f åpner for at fengsling kan skje i påvente av utsendelse, når det skjer i samsvar med en framgangsmåte foreskrevet ved lov. Domstolen gjentok at unntaket i artikkel 5 nr. 1 bokstav f kun krever at tiltaket skjer “with a view to deportation or extradition”, og at fengslingen kan rettferdiggjøres så lenge det er fremdrift i utsendelsesprosessen. I premiss 167 i storkammeravgjørelsen A.N. and Others v. the United Kingdom (application no. 3455/05) ble dette presisert som at det må foreligge realistiske utsikter (any realistic prospect) til å få sendt personen ut av landet.

Selv om Domstolens utstedelse av interim measure under Rule 39 of the Rules of the Court (utsatt iverksettelse) noen ganger kan være det eneste som hindrer en utsendelse,  trenger det ikke nødvendigvis å bety at utsendelse ikke er mulig, eller at en etterfølgende fengsling er vilkårlig. Hvis myndighetene beslutter å opprettholde fengslingen i påvente av Domstolens endelige avgjørelse, kan fengslingen anses for å være rimelig, dersom det med jevne mellomrom gjøres en vurdering av en domstol av hvorvidt det fortsatt foreligger realistiske utsikter for å få til en utsendelse.

I saken her ble klageren løslatt 10. mai 2017 etter ett år i fengsel mens han ventet på utlevering, og på samme dag som han ble løslatt, ble han fengslet på nytt for brudd på utlendingslovgivningen. Fengslingen ble opprettholdt av en tingrett i Moskva, etter at Domstolen utstedte interim measure den 30. mai 2017.
Domstolen så hen til at klageren hadde vært utvist tidligere, men at han hadde unndratt seg effektuering og at han derfor hadde oppholdt seg i Russland ulovlig, og videre at han hadde rømt fra tinghuset under behandlingen av saken i mai 2017.

Avgjørelsene fra den russiske tingretten fra 2017 som beordret fengslingen av klageren i påvente av utvisning inneholdt imidlertid ingen begrunnelse for nødvendigheten av å holde klageren fengslet, ingen analyse av sakens særegenheter, og ga ingen anslag om hvor realistisk det var å få til utvisning, i lys av Rule 39-beslutningen. Det var heller ikke angitt noen tidsfrister for å vurdere hvorvidt det fortsatt forelå et gyldig fengslingsgrunnlag.

I fravær av tingrettens vurdering av disse avgjørende elementene, konkluderte Domstolen med at varigheten på fengslingen ikke var kompatibel med det som med rimelighet kunne kreves for å oppnå formålet. Fengslingen var dermed i strid med artikkel 5 nr. 1 bokstav f.

Brudd på artikkel 5 nr. 4

En av klagerne (Z.S.) anførte at tingretten ikke raskt nok hadde tatt stilling til lovligheten av fengslingen, i strid med artikkel 5 nr. 4, som krever at dette skal skje “speedily”. Domstolen bemerket at det totalt tok 21 dager fra tingretten besluttet den forlengede fengslingen til tingretten hadde tatt stilling til anken, og ifølge tidligere praksis utgjorde ikke dette en urimelig lang periode. Denne anførselen ble derfor avvist under artikkel 35 nr. 3 (a) og 4.

6. Konklusjon

Domstolen fant at det ville være i strid med artikkel 3 å sende klagerne tilbake til sine hjemland (gjaldt klagerne A.N., Z.S. og Z.A.).

Fengsling i påvente av utsendelse hadde vært i strid med artikkel 5 nr. 1 bokstav f (gjaldt klager B.A.)

Anførsel om at prøvingen av om fengslingen var lovlig ikke hadde skjedd raskt nok etter artikkel 5 nr. 4, ble avvist (gjaldt klager Z.S.).

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo