To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

ECtHR summaries

Document-ID : Application nos. 62363/16, 62803/16
Documentdate : 28.06.2018

I.F v. Norway and I.F.F v. Norway. Internering i påvente av utsendelse. Avvisning. EMK artikler 8, 3 og 5 nr. 1.


Saken gjelder

  • Saken gjelder internering av et afghansk ektepar og deres to år gamle datter på Trandum utlendingsinternat (kun faren og datteren er parter for EMD) i påvente av utsendelse.

  • Avvisningsavgjørelse fra komité på tre dommere avsagt 28. juni 2018.

  • Saken ble avvist fordi klagerne ikke hadde uttømt tilgjengelige nasjonale rettsmidler for å vurdere om det forelå brudd på konvensjonen.

  • EMD viste til lagmannsrettsavgjørelsen i LB-2016-8370 som har sammenliknende faktum med saken her. Der konstaterte lagmannsretten brudd på EMK artikkel 3, 5 nr. 1 og 8 for barna, og på artikkel 8 for foreldrene, for internering på Trandum i 20 dager i påvente av utsendelse. Det ble også tilkjent oppreisning til foreldre og barn.

  • Les avvisningsavgjørelsen her (lenke til HUDOC).

Hovedpunkter i dommen

  • Klagerne kunne kreve at norske domstoler tok stilling til om interneringen på Trandum utgjorde konvensjonsbrudd, likt som i LB-2016-8370 og kreve oppreisning dersom det ble konstatert brudd.

  • EMD viste til subsidiaritetsprinsippet. Konvensjonsvernet i form av EMDs behandling av klager er subsidiær i forhold til nasjonale domstolers behandling av anførsler om brudd på konvensjonen.

Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

Faktum i saken

En afghansk kvinne (S.) kom til Norge i januar 2013 og ble innvilget beskyttelse på grunn av at hun var en ugift kvinne uten nettverk i hjemlandet. Mannen (I.F.) kom til Norge i juni 2013. De ankom begge fra Iran. 31. mars 2015 tilbakekalte UNE tillatelsen til S., da nemnda la til grunn at hun hadde giftet seg med I.F. da de var i Iran. Paret fikk en datter i november 2014 (I.F.F.). S. og I.F. fikk endelig avslag på søknadene sine i UNE i april 2015 og fikk utreisefrist i mai 2015.

Den 19. mai 2016 innvilget Oslo tingrett politiets anmodning om å internere familien på Trandum i påvente av utsendelse til Afghanistan. Avgjørelsen lød på at de ikke kunne holdes internert lenger enn til 2. juni 2016.

Når det gjaldt datteren, vurderte tingretten forholdsmessigheten av interneringen i forhold til Barnekonvensjonen artikkel 3 (barnets beste). Tingretten uttalte at det foreligger en maksperiode på 14 dager når det gjelder internering av barn, og det var ikke ideelt for datteren å være på Trandum. Imidlertid var tingretten blitt informert om at de ville bli plassert på en familieavdeling, og at politiet hadde kontakt med barnevernstjenesten som ikke hadde bemerkninger til oppholdet på Trandum. For den perioden som interneringen ville vare, mente tingretten at det ville det være til det beste for datteren å være sammen med familien sin på Trandum. Den 2. juni forlenget tingretten interneringen til 11. juni 2016. Familien anket denne avgjørelsen til lagmannsretten, som 17. juni hevet anken med henvisning til at familien ikke lenger hadde rettslig interesse, da de ble sendt til Afghanistan den 11. juni 2016.

Den 24. juni 2016 anket familien lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. I ankeerklæringen hevdet de at lagmannsretten ikke hadde behandlet anken deres mot tingrettens beslutning, som gikk på lovligheten av interneringen. 1. juli 2016 avslo Høyesteretts ankeutvalg anken, under henvisning til at det var klart at anken ikke kunne føre frem. Faren og datteren har klaget saken inn for EMD.

Klagen

Domstolen behandlet klagene under ett. Klagerne mente at interneringen på Trandum utgjorde et uforholdsmessig inngrep i retten til respekt for privat- og familieliv etter konvensjonens artikkel 8. Videre anførte de at internering av et lite barn utgjorde umenneskelig eller nedverdigende behandling som er forbudt etter artikkel 3. Til slutt mente klagerne at det utgjorde et brudd på artikkel 5 nr. 1 at myndighetene ikke hadde vurdert å benytte et mindre inngripende tiltak enn internering, og at de nasjonale rettsreglene ikke tilfredsstilte kravene til klarhet og kvalitet i henhold til artikkel 5 nr. 1 bokstav f.

Domstolens vurderinger

Domstolen gjentok at det er et grunnleggende element ved det maskineriet for beskyttelse som konvensjonen har etablert, at det er subsidiært i forhold til de nasjonale systemene som skal sikre menneskerettighetene. EMD er opptatt av å overvåke hvordan de kontraherende statene implementerer sine forpliktelser etter konvensjonen, og skal ikke påta seg rollen som ligger til de kontraherende statene for å sikre at de grunnleggende rettighetene og frihetene respekteres og beskyttes på nasjonalt plan.

Regelen om at alle nasjonale rettsmidler må være uttømt før en sak kan bringes for EMD, er basert på forutsetningen (reflektert i konvensjonens artikkel 13) om at det finnes et effektivt og tilgjengelig rettsmiddel mot den påståtte konvensjonskrenkelsen. For å kunne være effektivt, må rettsmidlet kunne bøte på det påståtte konvensjonsbruddet, og det må kunne tilby en rimelig mulighet til å kunne føre frem (reasonable prospects of success). Imidlertid vil ikke enhver tvil knyttet til sjansen for å nå frem, føre til at man ikke er nødt til å ta rettsmidlene i bruk (se Vučković and Others avsnitt 74).

Når det gjelder anførsler om umenneskelige eller nedverdigende interneringsforhold, legger Domstolen til grunn at det foreligger to typer bøtemidler (relief); en utbedring av forholdene ved interneringsfasilitetene, og oppreisning for lidt skade eller tap på grunn av slike forhold. Dersom en klager har blitt holdt i forvaring under forhold som faller inn under artikkel 3, er det størst verdi i et rettsmiddel som kan sette en stopper for at klageren befinner seg i en slik situasjon. Imidlertid, når klageren har forlatt interneringsfasilitetene hvor han eller hun ble utsatt for konvensjonsbrudd, er det kun relevant å se hen til om han eller hun har tilgang til et effektivt rettsmiddel for å få oppreisning for den lidte skaden.

Når det gjelder den grunnleggende rettigheten til å være beskyttet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, må forebyggende og kompenserende tiltak være utfyllende (complementary) for å kunne anses som effektive. For å tilfredsstille kravene i artikkel 13 om et effektivt rettsmiddel, må avgjørelsen være bindende, den må kunne håndheves og den må komme fra en myndighet som er tilstrekkelig uavhengig.

Sett hen til den aktuelle saken, noterte Domstolen seg at klagerne kunne anke avgjørelsen om å holde dem på Trandum mens de var der (slik som de gjorde). I og med at de forlot Trandum i juni 2016, var det relevante spørsmålet hvorvidt de hadde tilgang til å kreve oppreisning for de påståtte overtredelsene av konvensjonen.

EMD mente at situasjonen til klagerne var sammenlignbar med saksforholdet i LB-2016-8370, som gjaldt internering av en afghansk barnefamilie på Trandum i 20 dager i påvente av uttransportering. Det var anført brudd på de samme konvensjonsbestemmelsene og klagene var i essens like. I den andre saken gikk forhandlingene for norske domstoler mens familien befant seg i Afghanistan, og det ble avsagt dom som konstaterte brudd på konvensjonens artikler 3, 5 og 8 (fastsettelsesdom), og det ble tilkjent oppreisning.

I lys av dette, fant Domstolen at de sivile rettsforhandlingene som i den nevnte lagmannsrettsavgjørelsen utgjorde et adekvat og effektivt rettsmiddel for den type anklager som klagerne nå hadde brakt for EMD. Videre var det ikke noen opplysninger i saken som tilsa at det forelå noen praktiske hindringer for klagerne når det gjaldt å anlegge en slik sak for de nasjonale domstolene. Domstolen avviste dermed klagen under henvisning til at de nasjonale rettsmidlene som var tilgjengelige for å undersøke om det forelå konvensjonsbrudd ikke var uttømt jf. EMK artikkel 35 nr. 1 og 4.

Konklusjon

Klagen ble avvist da nasjonale rettsmidler ikke var uttømt jf. EMK artikkel 35 nr. 1 og 4.

Latest changes
  • Ny: Application nos. 62363/16, 62803/16 I.F v. Norway and I.F.F v. Norway (7/3/2018)

    Saken gjelder internering av et afghansk ektepar og deres to år gamle datter på Trandum utlendingsinternat i Norge i påvente av utsendelse. Saken ble avvist fordi klagerne ikke hadde uttømt tilgjengelige nasjonale rettsmidler for å vurdere om det forelå brudd på konvensjonen. Klagerne kunne kreve at norske domstoler tok stilling til om interneringen på Trandum utgjorde konvensjonsbrudd, likt som i LB-2016-8370 og kreve oppreisning dersom det ble konstatert brudd. EMD viste til subsidiaritetsprinsippet. Konvensjonsvernet i form av EMDs behandling av klager er subsidiær i forhold til nasjonale domstolers behandling av anførsler om brudd på konvensjonen.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo