M.I mot Sveits. Avslag beskyttelse-homofil mann fra Iran. Brudd på EMK artikkel 3

1. Saken gjelder

• Sveits avslo en søknad om beskyttelse fra en homofil mann fra Iran.

• Mannen opplyste i asylsøknaden at han fryktet at familiemedlemmer skulle forfølge ham på grunn av legningen hans.

• Sveits bestred ikke at søkeren var homofil, eller at homofile i Iran risikerte forfølgelse, men la til grunn at legningen hans ikke var kjent for familien eller andre utenfor LHBTI+ miljøet.

• Ettersom mannen alltid hadde skjult sin seksuelle legning og levd diskret, vurderte Sveits at det ikke var noen risiko for forfølgelse i hjemlandet.

• Klageren anførte at avslaget på asylsøknaden var i strid med menneskerettsloven (EMK) artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata) fordi Sveits ikke hadde gjort en tilstrekkelig vurdering av risikoen for alvorlig skade eller død ved retur til Iran.

• UNHCR, Stonewall og African Rainbow Family opptrådte som hjelpeintervenienter i saken.

• Avgjørelsen er avsagt i kammer 12.11.2024 og er endelig.

Lenke til avgjørelsen M.I. v. SWITZERLAND (ekstern lenke til Hudoc)

2. Hovedpunkter i dommen

• EMD fant at det var brudd på EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata) ved at Sveits ikke hadde gjort en tilstrekkelig vurdering av klagerens risiko for mishandling ved retur til Iran, eller klagerens mulighet til å få myndighetsbeskyttelse ved slik behandling av ikke-statlige aktører.

• Selv om en person har klart å unngå mishandling over tid gjennom å holde legningen skjult, kan omstendighetene endre seg, og dermed ikke være et valg livet ut. Risikoen for å bli avslørt, vil heller ikke nødvendigvis være opp til søkeren selv.

3. Faktum i saken 

Klageren hadde levd i et samboerforhold med enn annen mann, og vært en del av det skeive miljøet i byen der de bodde i Iran. Han hadde derimot skjult legningen sin overfor familie og andre fra landsbyen som han kom fra. Familien var religiøs og hadde forsøkt å arrangere ekteskap for klageren. Dette hadde han klart å unngå.

Sommeren 2017 hadde klageren og kjøresten hatt en seremoni med venner for å kunngjøre forholdet. Der hadde de utvekslet ringer, kysset og serverte kake. Ifølge klageren ble det tatt bilder fra seremonien. Familiemedlemmer hadde senere fått tilsendt noen av disse bildene, og hadde konfrontert klageren med bildene.

Klageren hadde først flyktet til Tyrkia. Da han hadde fått høre at familiemedlemmer planla å reise til Tyrkia for å finne ham, hadde han reist videre til Sveits. I mars 2019 søkte han om beskyttelse der.

Sveits avslo søknaden om beskyttelse i oktober 2019. De bestred ikke at han var homofil, men anså ikke anførslene om problemene han hadde fått med familien som troverdige. Det var fordi de mente at klagerens forklaring var inkonsistens og manglet detaljer. Sveits la derfor til grunn at klagerens legning ikke var kjent for noen utenfor LHBTI+ miljøet. Dersom han fortsatte å leve diskret, var det usannsynlig at hans seksuelle orientering ville bli oppdaget. Sveits viste videre til at homofile i Iran ikke ble forfulgt på generelt grunnlag. Det å skulle leve diskret i Iran, utgjorde ikke en uutholdelig skade («intolerable harm»).

4. Partenes anførsler 

Klageren anførte for det første at han hadde gitt en detaljert og konsekvent forklaring om sitt grunnlag for å søke om beskyttelse.

Han gjorde gjeldende at EMD tidligere har slått fast at en persons seksuelle orientering er en integrert del av identiteten, og at ingen bør bli pålagt å skjule identiteten sin for å unngå forfølgelse.

Han anførte videre at Sveits ikke hadde gjort en tilstrekkelig vurdering av risikoen for alvorlig skade elle død ved retur til Iran fordi:

• Avslaget manglet en grundig vurdering av risikoen for å bli utsatt for mishandling eller dødsstraff hvis han levde åpent som homofil i Iran.

• Sveits hadde ikke vurdert risikoen for å bli utsatt for forfølgelse av ikke-statlige aktører. De hadde blant annet ikke vektlagt at familien var religiøse og konservative og at de hadde forsøkt å arrangere et ekteskap med en kvinne.

• Sveits skulle proaktivt ha vurdert muligheten for myndighetsbeskyttelse.

Klageren anførte også at det var brudd på EMK artikkel 2, 13 og 14 (ekstern lenke til lovdata).

Sveitsiske myndigheter bestred hverken at klagen var homofil, eller at homofile i Iran stod overfor risiko, både fra statlige og ikke-statlige aktører.

De fastholdt at klagerens forklaring om bildene og problemene han hadde fått med familien, ikke var troverdige.

Sveits mente at det ikke var en reell risiko for at klageren ville bli mishandlet ved retur til Iran fordi:

• Homofile ble ikke kollektivt forfulgt i Iran. Det at homofili var straffbart, innebar ikke i seg selv en reell risiko for mishandling.

• Ingen, utover personer i det skeive miljøet, var kjent med at klageren var homofil. Det var utenkelig at legningen hans ville bli avslørt.

  • Klageren hadde klart å unngå presset fra familien om å gifte seg, og han hadde levd åpent sammen med en mann i flere år uten å oppleve store problemer. Han kunne fortsette å leve på samme måte ved retur til hjemlandet.

  • Den teoretiske muligheten for at han ville bli avslørt i Iran, innebar ikke et utålelig, psykologisk press.

• Spørsmålet om myndighetsbeskyttelse kom ikke på spissen, ettersom han ikke risikerte mishandling av private i denne saken.

5. Domstolens vurdering 

EMD uttalte at uavhengig om klagerens legning var kjent for myndigheter, familie eller andre, så kunne dette bli kjent ved en retur til hjemlandet. Domstolen var derfor ikke enige med Sveits i at det kunne legges til grunn at det var usannsynlig at myndighetene eller befolkningen ville få vite om legningen. I vurderingen viste de til uttalelser fra UNHCR om betydningen av å leve diskret, blant annet:

"It is important to note that even if applicants may so far have managed to avoid harm through concealment, their circumstances may change over time and secrecy may not be an option for the entirety of their lifetime. The risk of discovery may also not necessarily be confined to their own conduct. There is almost always the possibility of discovery against the person’s will, for example, by accident, rumors or growing suspicion."

Domstolen gikk deretter over til å vurdere risikoen for forfølgelse av homofile i Iran. EMD uttalte at homofile handlinger var kriminalisert i Iran og gjenstand for alvorlige sanksjoner. I likhet med tidligere praksis (deriblant B and C v. Switzerland), viste domstolen til at eksistensen av slike lover ikke i seg selv tilsa et vern mot retur etter EMK artikkel 3. Det avgjørende var om det er en reell risiko for at disse lovene ble anvendt i praksis. Tilgjengelig landinformasjon tilsa at dette var tilfellet i Iran.

Det ble videre vist til at personer som var åpne om sin legning risikerte å bli diskriminert av myndighetspersoner. Det var også tenkelig at det var personer i offentlige stillinger som misbruker sin posisjon til å forfølge homofile.

EMD så ingen grunn til å se bort fra troverdighetsvurderingen som sveitsiske myndigheter hadde gjort i saken. De påpekte imidlertid at mishandlingen også kunne bli utført av andre ikke-statlige aktører enn familien. Nylige internasjonale rapporter viste at det var utbredt homofobi og diskriminering av LHBTI i Iran, etter flere år med hat som var pisket opp av myndighetsrepresentanter. I kjølvannet av den forverrede generelle menneskerettighetssituasjonen i Iran de senere årene, hadde risikoen for mishandling av homofile økt.

I lys av dette skulle Sveits, på eget initiativ, ha vurdert tilgjengeligheten av myndighetsbeskyttelse. Ettersom Sveits hadde kommet til at det var utenkelig at klagerens legning ikke ville bli kjent for iranske myndigheter eller andre, hadde de ikke vurdert dette. Sveits hadde dermed ikke gjort de nødvendige vurderingene etter EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata), og hadde oversett forhold som lå til grunn for klagerens krav. 

Internasjonale kilder tilsa at iranske myndigheter ville være uvillige til å gi klageren effektiv beskyttelse mot mishandling av ikke-statlige aktører.

6. Konklusjon   

EMD konkluderte med at domstolene i Sveits ikke i tilstrekkelig grad hadde vurdert klagerens risiko for mishandling som homofil mann i Iran, eller om myndighetsbeskyttelse mot forfølgelse fra ikke-statlige aktører var tilgjengelig.

EMD konkluderte enstemmig i at retur til Iran, uten en ny vurdering av disse forholdene, ville utgjøre et brudd på EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata).

Flertallet på seks dommere konkluderte med at det ikke var nødvendig å vurdere klagerens anførsler om brudd på EMK artikkel 2, 13 og 14 (ekstern lenke til lovdata).