Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Nyheter

Høyesterett tolker “settled migrant” begrepet fra EMDs praksis om EMK artikkel 8

Høyesterett avsa 8. november dom i en sak om tilbakekall av midlertidig oppholdstillatelse gitt i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det springende punktet i Høyesteretts vurdering var hvorvidt det var etablert en såpass sterk tilknytning til Norge at tilbakekallet var i strid med retten til respekt for privatlivet etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Høyesterett konkluderte med at dette ikke var tilfellet, og at tilbakekallene dermed var gyldige.

Kort om saksforholdet

Saken gjaldt en kvinne (C) fra Afghanistan som kom til Norge i oktober 2011 med sin tre år gamle datter (B). Hun og datteren ble innvilget flyktningstatus i januar 2012 og gitt en midlertidig tillatelse på 3 år. Årsaken til at UDI innvilget flyktningstatus var at moren var en enslig kvinne uten mannlig nettverk i Afghanistan.

I november 2013 ankom ektemannen og søkte om beskyttelse. Søknaden ble avslått og det ble forhåndsvarslet om tilbakekall av konens og datterens tillatelse, begrunnet med at mannen nå var kommet, og at de forholdene som gjorde at hun og datteren var innvilget beskyttelse, dermed var falt bort.

Innledende avklaringer

Høyesterett avklarer først at det ikke er snakk om å vurdere hvorvidt tilbakekallet er i strid med retten til familieliv, da vedtakene forutsetter at familien vil forlate landet samlet. Det er hvorvidt partene har etablert et privatliv i Norge, som er det sentrale vurderingspunktet.

Høyesterett foretar så en sondering av de ulike hjemmelsgrunnlagene for å tilbakekalle; utlendingsloven § 37 og utlendingsloven § 63. Høyesterett legger til grunn at adgangen til å kalle tilbake en oppholdstillatelse er mer omfattende for slike midlertidige tillatelser som C og datteren fikk, enn for permanente oppholdstillatelser, hvilket har betydning for anvendelsesområdet for EMK artikkel 8.

Tilstrekkelig klar lovhjemmel?

Høyesterett gjør innledningsvis en vurdering av om utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e gav hjemmel for å tilbakekalle. Det var anført at siden det ikke i vedtaket var begrunnet at konen hadde fått innvilget beskyttelse på grunn av at hun var en enslig kvinne uten nettverk, og dermed falt inn under forfølgelsesgrunnen “medlemskap i en spesiell sosial gruppe”,  var det ikke mulig for C å forutberegne sin rettsstilling.

Høyesterett mener imidlertid at tilbakekallene hadde tilstrekkelig hjemmel i utlendingsloven, og begrunnet dette med at vedtaket var forankret i korrekte faktiske forhold som klart falt inn under ordlyden i § 37 første ledd bokstav e, at det gikk tydelig frem av vedtaket hva som var hjemmelen for innvilgelsen, og at C nokså enkelt kunne fått veiledning om hvilket av alternativene i bestemmelsen som var brukt.

Høyesterett bemerker også at utlendingsmyndighetene har endret praksis og nå skriver i vedtakene sine hvilken av forfølgelsesgrunnene som er nevnt i § 28 første ledd bokstav a som har gitt rett til opphold.

Var utlendingene å regne som “settled migrants” etter EMK artikkel 8?

Vernet etter Grunnloven § 102 er ikke annerledes enn vernet etter EMK artikkel 8. Høyesterett gjør derfor en vurdering av hva som etter EMDs praksis er å anse som en “settled migrant”, da vernet etter EMK artikkel 8 primært gjelder for de som faller inn under dette uttrykket. 

EMD har slått fast at en utlending kan ha utviklet så sterke bånd og bindinger til oppholdsstaten at det etableres et vern av privatlivet etter EMK artikkel 8. Her er særlig Üner-avgjørelsen relevant, og Høyesterett viser til avgjørelsens premiss 59 som fremhever “the totality of social ties between settled migrants and the community in which they are living”.

I Jeunesse-avgjørelsen (premiss 104) omtaler EMD settled migrants som “persons who have already been granted formally a right of residence in a host country”. Sammenholdt med uttalelser fra andre avgjørelser, mener Høyesterett at poenget fra EMDs side har vært å skille personer uten formalisert oppholdsgrunnlag fra innvandrere som er etablert i landet. Uttalelsene fra EMD kan derfor, slik Høyesterett vurderer det,  ikke forstås som en uttømmende avgrensning av begrepet “settled migrants”. Formuleringen, sammenholdt med øvrig praksis, viser imidlertid at hvis oppholdet ikke er formalisert skal det mye til for at EMD aksepterer at det er etablert et privatliv som er vernet etter konvensjonen. Formalisert oppholdstatus er altså i alminnelighet en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning.

I saken Høyesterett her hadde til vurdering, var tillatelsene av midlertidig art, og relativt kortvarige. Her var det ikke noen dom fra EMD som ga direkte veiledning, men Høyesterett mener at det generelle inntrykket av praksis er at det også for formaliserte opphold kreves en viss langsiktighet. Det finnes unntak i praksis som gjelder midlertidige tillatelser, men da var det snakk om oppholdstid på over 20 år (Abuhmaid v. Ukraina) (ekstern lenke). 

Etter førstvoterendes vurdering må det legges til grunn at ordinære midlertidige tillatelser som gis for et begrenset tidsrom, regulært ikke vil kunne gi grunnlag for vern etter artikkel 8. Et naturlig utgangspunkt ved denne vurderingen er etter førstvoterendes syn at EMK ikke gir noen rett til innvandring. Hvis også en midlertidig og formålsbestemt tillatelse ga grunnlag for å etablere et konvensjonsbeskyttet privatliv, ville det ha inngripende konsekvenser for statenes rett til å regulere innvandringen. Førstvoterende presiserer at det ligger vesentlig nærmere å karakterisere utlendinger med permanent oppholdstillatelse som “settled migrants”.

Høyesteretts konklusjon

Begrunnet ut fra konvensjonspraksis og generelle synspunkter (om innretningen og bakgrunnen for tillatelser av midlertidig art, som beskyttelse), mener Høyesterett at tillatelser gitt i medhold av utlendingsloven § 60 med flyktningstatus, i alminnelighet ikke gir grunnlag for å etablere et privatliv som er beskyttet etter EMK artikkel 8. 

Høyesterett konkluderer dermed med at familien ikke hadde etablert en slik tilknytning til Norge at det i seg selv ga grunnlag for et privatliv som er beskyttet av EMK artikkel 8. Tilbakekallsvedtakene var dermed gyldige.

Dommen er avsagt i kammer på fem dommere og er enstemmig.

(Kommentar: Høyesterett har tidligere gjort vurderinger av hvem som faller inn under begrepet “settled migrant”; se blant annet Rt. 2012 s. 2039 avsnitt 80 (ulovlig opphold i over åtte år, ikke settled migrant) og HR-2016-2017-A avsnitt 57 (flere år med permanent oppholdstillatelse, settled migrants). I LB-2016-12981 vurderte lagmannsretten det slik at mor og datter med 3 år og 8 måneder med midlertidige tillatelser med flyktningstatus var settled migrants, mens Høyesterett ikke vurderte dette da de forkastet anken i HR-2018-572-A).

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo