Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Høyesterettsavgjørelser

Dokument-ID : HR-1993-02626s
Dokumentdato : 22.12.1993

Identitet - Utlendingsloven §37

Henvisninger: lov-1988-06-24-64-§37 (Utll §37),

       A, født *.*. 1964, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 12 januar 1993 varetektsfengslet for 2 uker i medhold av utlendingsloven §37 femte ledd. Fengsledes personalia ble ifølge kjennelsen på dette tidspunkt opplyst å være A1, født *.*. 1966, spansk statsborger/palestiner.

       Fengslingen er senere forlenget, sist til 10 januar 1994 ved Oslo forhørsretts kjennelse av 13 desember 1993. Kjennelsen ble av fengslede påkjært til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 16 desember 1993 kjennelse med slik slutning:

       "I forhørsrettens kjennelse gjøres den endring at fengslingstiden begrenses til 27. desember 1993."

       Kjennelsen er av den fengslede påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er særlig anført:

       Fengslede ble inntil 2 november 1993 fengslet med hjemmel i utlendingsloven §37 femte ledd. Av Oslo forhørsretts kjennelse av 2 november 1993 fremgår at retten fant at det ikke lenger var grunnlag for å mistenke fengslede for å oppgi falsk identitet, men opprettholdt fengslingen for 2 uker med hjemmel i samme lovs §41 tredje ledd jf fjerde ledd. Samme bestemmelse var fengslingsgrunn ved de to følgende fengslingskjennelser av 15 og 29 november 1993. Ved forhørsrettens kjennelse av 13 desember 1993 er det lagt til grunn at det fortsatt er hjemmel for fengsling etter §37 femte ledd og lagmannsretten har vist til forhørsrettens begrunnelse for dette. Forhørsrettens begrunnelse knytter seg imidlertid i utgangspunktet til fengsling etter utlendingsloven §41. Således er det særlig henvist til unndragelsesfaren som fengslingsgrunn og vist til forhørsrettens kjennelse av 29 november 1993 der fengsling ble hjemlet i §41. At lagmannsretten også selv synes å bygge på dette fremgår av kjennelsen side 2 hvor det fremgår at selve identiteten nå er kjent, men man finner at fengsling kan skje i påvente av reisedokumenter m.v. Det er fastsatt en grense på 6 uker for fengsling etter §41. Manglende samarbeidsvilje fra den kjærende parts ambassade er i dette tilfelle årsaken til at uttransportering ikke er foretatt og kan ikke danne grunnlag for fortsatt fengsling. Loven henviser da til fengslingssurrogater etter §41 annet ledd.

       Lagmannsretten har videre sluttet seg til forhørsrettens begrunnelse vedrørende bruk av fengslingssurrogater. Forhørsretten har funnet bruk av surrogater "betenkelig". Dette anføres å være feil lovanvendelse.

       Det er videre en saksbehandlingsfeil at forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 3 ikke er vurdert.

       Lagmannsrettens kjennelse er videre, i betraktning av anførslene på dette punkt i støtteskrivet til kjæremålet til lagmannsretten, mangelfullt begrunnet når det gjelder spørsmålet om fortsatt fengsling er et uforholdsmessig inngrep.

       Politiet er kjent med kjæremålet.

       Høyesteretts kjæremålsutvalg som etter straffeprosessloven §388 har begrenset kompetanse, skal bemerke:

       Lagmannsretten har bygget på at det foreligger hjemmel for fortsatt fengsling etter utlendingsloven §37 femte ledd, og har vist til den begrunnelse som forhørsretten har gitt. Forhørsretten har gitt en nærmere begrunnelse for at vilkårene etter nevnte lovbestemmelse er til stede. Det er her bl.a. vist til at den fengslede klart kan mistenkes for å ha oppgitt falsk identitet og at politiet fortsatt arbeider for å få oppklart hans identitet. At det ved vurderingen også er langt vekt på unndragelsesfaren, gir etter utvalgets syn ikke grunnlag for anførselen om at vurderingen er skjedd med utgangspunkt i utleveringsloven §41.

       Når det gjelder fengslingssurrogater, har lagmannsretten gitt uttrykk for at dette vil være åpenbart utilstrekkelig. Det kan etter utvalgets mening ikke anses tvilsomt at lagmannsretten har vurdert dette spørsmål i forhold til vilkårene i utlendingsloven §37 femte ledd.

       Utvalget kan ikke se at det er noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke uttrykkelig har tatt standpunkt til forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3. Det vises til lagmannsrettens vurdering av at fengsling i ytterligere to uker ikke vil være noe uforholdsmessig inngrep. Utvalget finner for sitt vedkommende ikke grunn til å gå inn på nevnte bestemmelse i menneskerettighetskonvensjonen i denne sak.

       Kjæremålsutvalget kan for øvrig ikke se at det ved lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling er feil som gir grunnlag for å oppheve avgjørelsen.

       Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

       Kjæremålet forkastes.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo