Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

RS 2011-007

RS 2011-007V1
Dokument-ID : RS 2011-007V1
Saksnummer : 10/812-35
Sist endret : 01.07.2013

Veiledning for samtale med mulige ofre for menneskehandel


1. Innledning

1.1. Formål

1.2. Oppsummering av retningslinjer vedrørende samtale

2. Forberedelse til samtale

2.1. Særlig om samtale med barn

3. Gjennomføring av samtalen

3.1. Kontaktetablering

3.2. Fri fortelling

3.2.1. Begrepsbruk

3.3. Kartlegging av relevante tema

3.3.1. Hvordan ta opp mistanke om menneskehandel

3.4. Avslutning av samtalen

4. Informasjon til personen om rettigheter til bistand og beskyttelse

4.1. Særlig om informasjon til mindreårige

4.2. Informasjonspunkter

5. Registrering av informasjonen

1. Innledning

1.1. Formål

Veiledningen gir saksbehandlere i utlendingsforvaltningen retningslinjer for samtale med mulige ofre for menneskehandel. Formålet med samtalen er å legge til rette for at mulige ofre kan bli identifisert og få nødvendig bistand og beskyttelse.

Menneskehandel kan være et utfordrende tema å snakke om, både fordi selve begrepet er komplekst og fordi det erfaringsmessig er utfordrende å få informasjon fra ofre om slik utnyttelse, se rundskrivet punkt 4.4. Veiledningen gir anbefalinger om hvordan saksbehandleren kan kartlegge om personen kan være utsatt for menneskehandel. Veiledningen er generell og gjelder for saksbehandlere i ulike instanser, og for samtale med både barn og voksne. Den må følgelig tilpasses den aktuelle situasjonen og personens alder og modenhet.

1.2. Oppsummering av retningslinjer vedrørende samtale

  • Vi er internasjonalt forpliktet til å tilrettelegge for at ofre for menneskehandel kan bli identifisert og få bistand og beskyttelse, se rundskrivet punkt 4.1. Saksbehandlere i utlendingsforvaltningen kan få opplysninger som gir grunn til å tro at en person[1] kan være utsatt for menneskehandel i ulike sakstyper eller situasjoner hvor en person kommer i kontakt med utlendingsforvaltningen, se rundskrivet punkt 4.2.
  • Dersom saksbehandleren har opplysninger eller mistanke om at en person kan være utsatt for menneskehandel, skal vedkommendes situasjon som mulig offer for menneskehandel kartlegges nærmere. Forvaltningen skal av eget tiltak utrede om personen har vært eller er utsatt for slik utnyttelse, se rundskrivet punkt 4.3. Plikten til å identifisere gjelder både dersom mistanken knytter seg til utnyttelse i Norge og/eller i andre land, også personens hjemland. Mistanken kan gjelde både at personen har vært utnyttet eller er under utnytting.
  • Slik samtale vil som hovedregel inngå som del av forvaltningens ordinære prosedyrer for å opplyse en utlendingssak eller ved gjennomføring av en utlendingskontroll, eventuelt at det gjennomføres eller innkalles til egen samtale.
  • Hvor langt ansvaret for en slik kartlegging strekker seg, vil avhenge av den enkelte instans sitt ansvarsområde og oppgaver knyttet til saksopplysning. Mistanken skal i alle tilfeller tas opp med personen.
  • Saksbehandleren skal, i tråd med våre forpliktelser etter Europarådskonvensjonen, gi relevant informasjon til personen om rettigheter til bistand og beskyttelse til mulige ofre for menneskehandel og henvise vedkommende til rette instanser for spesialisert assistanse (barnevern, politi, hjelpetiltak mv.), eventuelt bistå med å kontakte slike instanser, se rundskrivet punkt 4.3.

2. Forberedelse til samtale

Dersom det før samtaletidspunktet foreligger mistanke om menneskehandel, skal samtalen fortrinnsvis foretas av en saksbehandler med god kunnskap om temaet menneskehandel. Saksbehandleren som forbereder samtalen skal klarlegge om personen har særskilte behov under samtalesituasjonen. Så langt det er praktisk mulig, skal eventuelle ønsker om kjønn på saksbehandler, tolk og eventuelt advokat, etterkommes.

Saksbehandleren skal før samtalen være kjent med hva slags informasjon som skal gis til personer som kan være utsatt for menneskehandel, og forsikre seg om at aktuelt informasjonsmateriell er tilgjengelig, se punkt 4.

2.1. Særlig om samtale med barn

Dersom personen er mindreårig, bør saksbehandleren ha særskilt kompetanse i å snakke med barn. Informasjon og spørsmål tilpasses barnets alder og situasjon, slik at barnet forstår hva som blir sagt. Dersom det er oppnevnt en representant/verge, skal representanten/vergen bisitte under samtalen og aktivt involveres i barnets eventuelle behov for oppfølging, se punkt 4.1 og rundskrivet punkt 5.1.2.

3. Gjennomføring av samtalen

3.1. Kontaktetablering

I møte med mulige ofre for menneskehandel, skal saksbehandleren ha et særlig fokus på å etablere trygge og forutsigbare rammer for samtalen. Personer utsatt for slik utnytting kan ha vært utsatt for alvorlige påkjenninger og kan lide av psykiske og fysiske traumer. Videre kan frykt for represalier eller negative erfaringer med myndighetene i hjemlandet eller andre land ha bidratt til en sterk mistillit til myndigheter og personer som tilbyr dem hjelp.

Trygge og forutsigbare rammer kan skapes ved å gi tydelig informasjon om hva som er formålet med samtalen, hvilken rolle de som er tilstede har, og hvordan samtalen skal foregå. Saksbehandleren skal understreke egen og tolkens taushetsplikt. Saksbehandleren skal få bekreftet at personen har forstått informasjonen og gi vedkommende anledning til å stille spørsmål.

Formålet med samtalen vil avhenge av den enkelte instans sitt ansvarsområde; formålet kan være å opplyse utlendingssaken, gjennomføre utlendingskontroll mv., eller alene å utrede hvorvidt vedkommende kan være utsatt for menneskehandel (som tillegg til annen saksopplysning), i den hensikt å kunne ivareta vedkommendes rettigheter og behov for bistand og beskyttelse. Dersom formålet alene er å kartlegge vedkommendes situasjon som mulig offer for menneskehandel, skal dette gjøres klart for personen. Saksbehandleren kan i slike tilfeller innlede med at vi har ansvar for å utrede om personer kan være utnyttet av andre i det som kalles menneskehandel, og å legge til rette slik at vedkommende eventuelt kan få bistand og beskyttelse.

3.2. Fri fortelling

Objektiv og pålitelig informasjonsinnhenting forutsetter at saksbehandleren legger til rette for fri fortelling. Spørsmål skal stilles på en slik måte at personen får fortelle mest mulig fritt. Dette kan gjøres ved at å forklare hva som er tema for samtalen og følge opp med en oppfordring til å fortelle. Dersom vedkommende gir opplysninger om menneskehandel, skal personen få anledning til å forklare med egne ord hva han eller hun har vært utsatt for. Dersom formålet alene er å utrede hvorvidt vedkommende kan være utsatt for menneskehandel, som supplement til annen saksopplysning, kan samtalen ta utgangspunkt i punkt 3.3.1. og følges opp videre i tråd med prinsippene om fri fortelling og kartlegging av relevante temaer som anvist i punkt 3.2 og 3.3.

Dersom personen er utsatt for utnytting i menneskehandel, men velger å ikke fortelle om dette til myndighetene, er det lite sannsynlig at han eller hun endrer mening under samtalen. Det kan være mange grunner til at personen velger å ikke fortelle, som frykt for represalier fra personene som står bak menneskehandelen eller egen familie, frykt for reaksjoner fra myndighetene, skam og skyldfølelse mv., se rundskrivet punkt 4.4.

Saksbehandlerens oppgave er å tilrettelegge så godt som mulig for at personen kan fortelle dersom han eller hun ønsker det. Noen ganger er det behov for at man går tilbake til fasen med kontaktetablering og forsøker å trygge personen ytterligere før man fortsetter samtalen.

Saksbehandleren skal innlede og avslutte temaene i samtalen på en slik måte at personen hele tiden er innforstått med hva som er formålet med samtalen.

3.2.1. Begrepsbruk

Saksbehandleren må være bevisst hvilke begreper han eller hun bruker for å snakke om menneskehandel. Begreper som ”menneskehandel” eller ”trafficking” vil mange være ukjente med eller ikke kjenne seg igjen i. Saksbehandleren bør så langt som mulig bruke de samme ordene som personen selv benytter for å forklare sin situasjon. Dersom personen bruker begrepet ”menneskehandel”, skal saksbehandleren be vedkommende utdype hva han eller hun mener med det.

I rundskrivet er begrepet ”bakpersoner” brukt om de som står bak utnyttelse i menneskehandel. Saksbehandleren bør bruke de begreper personen selv bruker om gjerningspersonene eller nettverket, og ved behov be vedkommende utdype hva han eller hun legger i begrepene som brukes. Saksbehandleren bør også være oppmerksom på å klargjøre hva personen mener med begreper som ”tvang”, ”frivillighet”, ”utnytting” mv.[2]

3.3. Kartlegging av relevante tema

Saksbehandleren skal følge opp relevant informasjon ved nærmere kartlegging, ved å innlede til temaet og bruke åpne, ikke-ledende spørsmål. Hvilke temaer som vil være relevante å kartlegge, vil være avhengig av den enkelte instans sine oppgaver knyttet til saksopplysningen.[3]

Dersom det er uklarheter i informasjonen som gis, skal saksbehandleren ta dette opp på en slik måte at vedkommende får anledning til å forklare eventuell motstrid eller misforståelser.

Ved opplysninger om at personen har brutt straffeloven eller utlendingsloven, skal saksbehandleren kartlegge eventuell sammenheng mellom det ulovlige forholdet og menneskehandelssituasjonen. Slik kartlegging er relevant fordi myndighetene skal vurdere å unnlate å straffe eller utvise personer for ulovlige handlinger dersom deltakelse i ulovlig virksomhet skyldes at de er blitt tvunget til det.[4]

Dersom saksbehandleren på bakgrunn av opplysninger i saken eller informasjonen som fremkommer under samtalen, får en mistanke om at personen kan være utsatt for menneskehandel, skal dette tas opp i denne delen av samtalen, se punkt 3.3.1.

3.3.1. Hvordan ta opp mistanke om menneskehandel

For å kartlegge om det er grunn til mistanke om menneskehandel, skal saksbehandleren spørre personen om hva han eller hun har opplevd, knyttet til de opplysninger som foreligger i saken om mulig menneskehandel. Dersom personen ikke gir ytterligere informasjon, skal saksbehandleren av eget tiltak ta opp spørsmålet om menneskehandel. Dette skal gjøres ved å vise til hva som er årsaken til mistanken, for eksempel:

”Jeg ser at du har...” (informer om årsakene til mistanken om menneskehandel). ”Vi er kjent med at personer som har vært i samme situasjon som deg, kan være utsatt for det vi kaller menneskehandel. Det vil si en situasjon hvor noen har skadet dem fysisk eller psykisk, truet dem, begrenset deres frihet eller lurt dem for at de skal tjene penger på dem eller oppnå andre fordeler på deres bekostning”.

Saksbehandleren kan følge opp med å spørre om dette er noe personen har opplevd selv, eller om han eller hun kjenner andre som har opplevd det.

Dersom personen gir opplysninger om menneskehandel, skal samtalen følges opp videre i tråd med prinsippene gitt i punkt 3.2 og 3.3.

3.4. Avslutning av samtalen

Det er viktig å avslutte samtalen på en god måte. Det kan tenkes at personen sitter med informasjon som han eller hun ikke har våget å fortelle; saksbehandleren skal være oppmerksom på eventuelle signaler om at personen ønsker å utdype sin fortelling eller ta opp problemstillinger som ikke har vært belyst.

4. Informasjon til personen om rettigheter til bistand og beskyttelse

Dersom saksbehandleren i løpet av samtalen får informasjon eller en begrunnet mistanke om at personen kan være utsatt for menneskehandel, skal personen gis relevant informasjon om rettigheter til bistand og beskyttelse og kontaktinformasjon til spesialiserte instanser for assistanse. Informasjonen skal gis i dialog med personen, og vedkommende skal gis anledning til å stille spørsmål underveis. Saksbehandleren har ansvar for å få bekreftet at personen har forstått informasjonen.

Dersom personen ikke gir opplysninger om utnyttelse etter at temaet er tatt opp som del av samtalen, men saksbehandleren likevel har en begrunnet mistanke om menneskehandel, kan saksbehandleren vise til at vi er tillagt ansvar å gi informasjon om rettigheter til personer som kan være utsatt for menneskehandel, og at det er lav terskel for å gi slik informasjon. Personen kan selv velge hva han eller hun vil gjøre med informasjonen. Informasjonen skal legge til rette for at personen eventuelt ved en senere anledning kan søke bistand, enten fra utlendingsforvaltningen eller fra instanser for spesialisert assistanse (barnevern, politi, hjelpetiltak mv.).

Engelsk og norsk versjon av informasjonsmateriellet ”Informasjon til deg som identifiseres som mulig offer for menneskehandel” fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM), skal ligge tilgjengelig i samtalelokalene eller kan lastes ned elektronisk, og skal deles ut hvis materiellet er språklig tilgjengelig for personen. Informasjonen nedenfor gjenspeiler og supplerer informasjonen i informasjonsmateriellet.

4.1. Særlig om informasjon til mindreårige

Dersom personen er mindreårig, skal informasjonen gis på en alderstilpasset måte. Den mindreårige skal få informasjon om hvem som har ansvar for oppfølging i Norge:

  • Barnevernet har ansvar for å ivareta barns behov for omsorg og sikkerhet.
  • Dersom barnet er enslig mindreårig asylsøker, har asylmottaket/omsorgssenteret søkeren bor på det daglige omsorgsansvaret.
  • Dersom det er oppnevnt en representant/verge, skal representantens/vergens rolle tidligere ha blitt presentert for den mindreårige; vedkommende er stedfortreder for foreldrene når det gjelder de juridiske sidene av foreldreansvaret og skal være barnets rettslige representant overfor offentlige myndigheter.

Ved begrunnet bekymring eller mistanke om at barnet kan være utsatt for menneskehandel, har saksbehandleren opplysningsplikt til barnevernet. For nærmere informasjon om oppfølging av mindreårige mulige ofre for menneskehandel, se rundskrivet punkt 5.1.2 og 5.6.3. Saksbehandleren skal vurdere konkret, ut fra en vurdering av barnets beste, hvor mye informasjon som skal gis til den mindreårige om videre oppfølging dersom dette er klart på samtaletidspunktet:

· Av hensyn til forutsigbarhet og trygghet for barnet, skal saksbehandleren i utgangspunktet opplyse barnet om at det vil bli sendt en bekymringsmelding til barnevernet, og at representanten/vergen (og eventuell advokat) vil få kopi av meldingen og gi barnet nærmere informasjon om videre oppfølging. Dersom barnet bor på asylmottak eller omsorgssenter, kan barnet også informeres om det vil bli sendt en melding til mottaket/omsorgssenteret om behov for eventuell oppfølging.

· Unntak fra å gi slik informasjon til barnet kan for eksempel være situasjoner der det er åpenbart at barnet ikke ønsker oppfølging, eller kan være presset til gi uttrykk for dette, og det kan være fare for at barnet forsvinner.

Dersom representanten/vergen er tilstede under samtalen, skal vedkommende aktivt involveres i vurderinger knyttet til informasjonstiltak overfor barnet.

  • Alarmtelefonen for barn og unge, telefon 116 111 (gratis døgnåpen nødtelefon), skal oppgis som kontaktpunkt til barnevernet slik at den mindreårige har dette tilgjengelig ved en eventuell akuttsituasjon.

Informasjonen i punkt 4.2 skal gis den mindreårige i kort form.

4.2. Informasjonspunkter

Følgende informasjon skal gis personen, tilpasset den enkeltes situasjon:

  • Livsopphold: Personer som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel, har rett til hjelp for å ivareta grunnleggende fysiske, psykiske og sosiale behov, blant annet trygt husvære, øyeblikkelig medisinsk hjelp, juridisk rådgivning og informasjon.[5]
  • Anmeldelse: Det er ulovlig å utsette andre for menneskehandel. Vedkommende kan få hjelp fra bistandsadvokat til eventuell anmeldelse av forholdet. Personer som er utsatt for menneskehandel har rett til gratis bistand fra advokat.[6] Hjelpetiltakene, som ROSA-prosjektet, kan eventuelt bistå for å etablere kontakt med advokat.
  • Sikkerhet: Personer utsatt for menneskehandel kan oppleve å bli truet, utsatt for vold, frihetsberøvelse eller andre overgrep. For bistand og beskyttelse i forhold til personens sikkerhet, kan politiet kontaktes på telefon 02800, nødnummer er 112. Hjelpetiltakene, som ROSA-prosjektet, kan eventuelt bistå med å ta kontakt med politiet. Det er også mulig å bo på krisesenter hvis personen ikke føler seg trygg der vedkommende bor.
  • Oppholdstillatelse: Personer som er utsatt for menneskehandel kan ha rett til begrenset oppholdstillatelse, såkalt refleksjonsperiode. Personen kan få nærmere informasjon om ordningen fra bistandsadvokat eller hjelpetiltakene. Eventuell nærmere informasjon må tilpasses den enkeltes situasjon og spørsmål.[7] Retten til å søke beskyttelse (asyl) er nedfelt i internasjonale konvensjoner og norsk lov. For nærmere informasjon om oppholdsordninger, se UDIs nettsider.
  • Hjelpetiltak: Det finnes ulike hjelpetiltak for ofre for menneskehandel. Dersom personen er kvinne (over 18 år), skal personen gis informasjon om ROSA-prosjektet (Reetablering, oppholdssteder, sikkerhet, assistanse). ROSA er et nasjonalt hjelpetiltak for kvinner som er utsatt for menneskehandel, uavhengig av utnyttelsesform. ROSA kan tilby et trygt bosted på hemmelig adresse hvis det er behov for det, individuell rådgiving og veiledning, kontakt med advokat og andre relevante statlige og kommunale aktører. Visittkort fra ROSA skal deles ut, eventuelt telefonnummer 22 33 11 60 (døgnbemanning), se også ROSA-help.no. Det finnes for øvrig flere hjelpetiltak for kvinner og menn med prostitusjonserfaring som det kan være aktuelt å henvise personen til, blant annet Pro Sentret (telefon 23 10 02 00) og tiltak i regi av Kirkens Bymisjon, blant annet Nadheim (Senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, telefon 22 05 28 80). Ved mulig utnyttelse i tvangsarbeid/-tjenester og der det mulige offeret er en mann og/eller saksbehandleren er i tvil om hvilket hjelpetiltak det skal henvises til, kan saksbehandleren kontakte Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) gjennom å gjøre rede for saken uten å nevne navn, DUF-nummer mv. for å få råd om hvilken informasjon om hjelpeinstanser som bør gis.[8]
  • Retur: Dersom personen ønsker å reise hjem, kan vedkommende kontakte IOM (International Organization for Migration) for hjelp til trygg retur og reetablering, telefon 23 10 53 20. IOM har et retur- og reintegreringsprosjekt for ofre for menneskehandel.
  • Asylmottak: Dersom personen bor på asylmottak, kan vedkommende kontakte ansatte på mottaket for å gi informasjon om eventuelle spesielle behov han eller hun har, slik at botilbudet i mottak så langt det lar seg gjøre kan tilrettelegges. Mottaksansatte kan også yte bistand til å sette vedkommende i kontakt med aktuelle instanser for videre spesialisert assistanse.

Saksbehandleren skal tilby å bistå i kontakt med aktuelle instanser eller hjelpetiltak. Dersom personen ønsker slik bistand til kontakt, skal saksbehandleren så langt det lar seg gjøre kontakte den instansen som kan være videre kontaktpunkt for personen, se rundskrivet punkt 5.1.

5. Registrering av informasjonen

Saksbehandleren har ansvar for at samtalen om menneskehandel nedtegnes. I en utlendingssak skal samtalen nedtegnes i de dokumentene som opplyser saksforholdene, for eksempel ankomstregistreringsskjemaet eller asylintervjurapporten. Det skal også fremgå skriftlig hvilken informasjon personen har fått og hvilke instanser saksbehandleren eventuelt har kontaktet. Rapporten skal leses opp for personen, slik at vedkommende får anledning til å kommentere innholdet.

Rapporten skal registreres i utlendingssaken, i tråd med den enkeltes instans sine prosedyrer for slik registrering. Det skal ikke registreres i merknadsfeltet i DUF eller NORVIS at det er mistanke eller konkrete opplysninger om menneskehandel, se rundskrivet punkt 5.6.1 og formkrav ved registrering og utlevering av opplysninger om menneskehandel, punkt 5.6.6. For utveksling av opplysninger til andre etater, se rundskrivet punkt 5.6.



 

 

[1] Kan være søker, referanseperson, utlending med utvisningssak, utlending uten lovlig opphold mv.
[2] Se også KOMs Veileder – identifisering av mulige ofre for menneskehandel punkt 6 om samtale.
[3] Det er utviklet en egen veileder for intervju i søknader om beskyttelse (asyl) som omhandler menneskehandel, se vedlegg til IM 2014-004.
[4] Se Europarådskonvensjonen artikkel 26, se også IM 2014-004.
[5] Se rundskrivet punkt 3.3.
[6] Ordningen gir rett til juridisk bistand i minimum tre timer, uten krav til behovsprøving eller egenandel, se Forskrift om salær fra det offentlige til advokater mv. (FOR-1997-12-03-1441). Bistandsadvokaten dekker eventuelle utgifter til tolk og får dette refundert fra Fylkesmannen. Bistandsadvokaten kan bistå personen med juridiske vurderinger knyttet til eventuell anmeldelse av forholdet, refleksjonsperiode eller andre forhold.
[7] Formålet med tillatelsen (6 måneder) er at ofre kan bryte med miljøet bak menneskehandelen, og at bakpersoner kan straffeforfølges. I denne perioden har man rett til trygg bolig, legehjelp, penger til livsopphold og aktivitetstilbud. Man har også disse rettighetene som asylsøker, og ordningen er først og fremst ment for de som ikke har annet lovlig opphold i Norge, selv om også andre grupper er omfattet. Det kan innvilges videre opphold etter nærmere bestemte vilkår. For mer informasjon, se UDIs rundskriv RS 2013-014 og KOMs informasjonsmateriell ”Til deg som har fått innvilget refleksjonsperiode” se norsk eller engelsk versjon.
[8] KOM kan kontaktes på telefon 23 36 41 00 (for eksterne) og 23 36 43 19/48 88 83 43 (for utlendingsforvaltningens saksbehandlere), eller på e-post KOM.pod@politiet.no. KOM har blant annet oversikt over aktuelle bistandsadvokater.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo