Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-051084-1
Dokumentdato : 20.06.2007

Midlertidig forføyning. Oppholdstillatelse

Kjæremålsak om midlertidig forføyning om oppholdstillatelse med bakgrunn i familiegjenforening og samværsrett med norskfødt datter.
Saken gjelder kjæremål vedrørende begjæring om midlertidig forføyning i utlendingssak.

       Den kjærende part A er tyrkisk statsborger, født *.*.1978. Han ble gift med norsk statsborger B 3. august 2001 i Tyrkia. Hun er født *.*.1981. Han kom til Norge 30. september 2001, og fikk ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 15. februar 2002 ett års arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Romerike politidistrikt fornyet 28. mars 2003 tillatelsen frem til 25. februar 2004.

       Partene har en datter, C, født *.*.2002.

       Ektefellene flyttet fra hverandre i desember 2003. De ble formelt separert ved bevilling av 26. februar 2004 og skilt 10. januar 2006. Arbeids- og oppholdstillatelsen falt dermed bort, ettersom det var en betingelse at ekteskapet bestod og at partene bodde sammen.

       Utlendingsdirektoratet avslo ved vedtak 3. august 2005 As søknad om arbeids- og oppholdstillatelse med formål familiegjenforening med datteren. Vedtaket innebar at søkeren pliktet å forlate landet. Vedtaket ble begrunnet med at samværet mellom far og datter ikke oppfylte vilkårene i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav j. Utlendingsdirektoratet vurderte saken også i forhold til bestemmelsene i utlendingsloven § 8, jf utlendingsforskriften § 24 første og annet ledd, men fant at ingen av vilkårene om « særlig tilknytning til riket » eller « sterke menneskelige hensyn » var oppfylt.

       A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda (UNE), som i vedtak av 4. august 2006 ikke tok klagen til følge. Vedtakets begrunnelse tilsvarte Utlendingsdirektoratets, men UNE vurderte også forholdet til EMK art. 8 og barnekonvensjonen art. 3.

       Ved stevning av 28. september 2006 anla A sak for Oslo tingrett og krevde UNEs vedtak kjent ugyldig, samt midlertidig forføyning med krav om at UNEs vedtak ikke effektueres før det foreligger rettskraftig avgjørelse.

       Oslo tingrett fant at det ikke heftet noen ugyldighetsgrunn ved UNEs vedtak. Kravet om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge. Tingretten kom til at verken krav eller sikringsgrunn var sannsynliggjort.

       Tingrettens dom av 15. januar 2007 har denne domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Saksomkostninger tildeles ikke.

       Lagmannsretten påpeker at tingrettens avgjørelse, som avgjorde både hovedkravet om ugyldighet og kravet om midlertidig forføyning, burde vært benevnt « dom og kjennelse ». Det burde videre vært formulert separate slutninger for hovedkravet og for kravet om midlertidig forføyning som ikke ble tatt til følge uten at det fremgår av slutningen.

       Ved erklæring til Borgarting lagmannsrett av 15. februar 2007 har A i rett tid anket tingrettens dom. Anken opplyses å gjelde både « krav om midlertidig forføyning og dom i hovedsaken ». Når det gjelder den midlertidige forføyning, er det nedlagt påstand om at UNEs vedtak gis utsatt iverksettelse til endelig dom foreligger.

       Lagmannsretten legger til grunn at erklæringen er å betrakte som et rettidig kjæremål over tingrettens kjennelse om å ikke ta begjæringen om midlertidig begjæring til følge, jf også Borgarting lagmannsretts kjennelse av 24. februar 2005 ( LB-2005-17124, inntatt i RG-2005-1068), som gjelder en tilsvarende situasjon.

       A har ved erklæring til lagmannsretten av 15. juni 2007 på nytt begjært midlertidig forføyning med krav om at han gis rett til å oppholde seg i Norge inntil rettskraftig dom i lagmannsretten foreligger. Bakgrunnen for begjæringen er anmodning 3. mai 2007 til Utlendingsnemnda om utsatt iverksettelse. Anmodningen ble avslått 30. mai 2007, og politiet har i telefaks 5. juni 2007 bedt A om snarest å møte for å avtale utreise. Han har ved fremmøte hos politiet blitt pålagt umiddelbart å reise.

       Lagmannsretten anser det nye kravet av 15. juni 2007 og det som der anføres, som anførsler i kjæremålssaken og behandler ikke kravet som en ny selvstendig begjæring om midlertidig forføyning.

       Staten har kommet med bemerkninger i tilsvar av 15. juni 2007.

       Parallelt med utlendingstvisten er det tvist mellom A og B om foreldreansvar og samværsrett i forhold til datteren. Ved Nedre Romerike tingretts dom av 15. juni 2005 ble B tilkjent foreldreansvaret alene, mens A fikk samværsrett annenhver tirsdag kl. 1000 - 1330 og annenhver lørdag kl. 1000 - 1700. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 30. januar 2006 ( LE-2005-109716) ble tingrettens dom stadfestet. Videre anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 26. april 2006 ( HR-2006-701-U).

       A har 2. januar 2007 anlagt ny sak for Nedre Romerike tingrett med krav om foreldreansvar og daglig omsorg for datteren, blant annet begrunnet med mors manglende oppfølgning av hans samværsrett.

       Den kjærende part - A - har i anledning kjæremålet i det vesentlige anført:

       Gjennomføring av vedtaket før det foreligger rettskraftig dom vil medføre at enhver kontakt mellom far og datter blir brutt. Det vil være skadelig for både fra og datter. Barnet har rett til kontakt med sin far. For at datteren skal kunne gjenopprette kontakt med faren, er det en forutsetning at han har sin tilstedeværelse i Norge. Hensynet til datteren bør være tilstrekkelig sikringsgrunn - det er viktig å unngå et langvarig brudd som kan føre til skadelige konsekvenser for datterens forhold til faren.

       Ytterligere anføres at utreise vil medføre at han ikke kan være til stede i ankeforhandlingen i lagmannsretten og forklare seg om rettsforholdet. Han vil på grunn av risiko for innkalling til militærtjeneste ved tilbakereise til Tyrkia heller ikke ha mulighet til å kunne delta gjennom telefoniske forklaring under ankeforhandlingen. Hans forklaring vil være et sentral bevis i saken.

       A har også vist til EMK art. 8 som beskytter familielivet og barnekonvensjonen art. 3 som pålegger bl.a. forvaltningsorganer og domstoler å ta hensyn til barnets interesser i avgjørelser som angår barn.

       A nedlagt slik påstand:

1. Vedtaket gis utsatt iverksettelse til endelig dom foreligger.
2. Saksomkostninger utstår til hovedsaken.

       Kjæremotparten - Staten v/ Utlendingsnemnda - har i det vesentlige anført:

       A har ikke sannsynliggjort at UNEs vedtak er ugyldig. Staten har vist til at A ikke fikk medhold i hovedkravet. De anførsler som gjøres gjeldende i anken, er utilstrekkelige til å sannsynliggjøre at tingretten har avgjort hovedsaken feil.

       Det foreligger heller ikke sikringsgrunn. Rettspraksis har stilt strenge krav til sikringsgrunn i fremmedsaker. Det er lagt til grunn at verken økonomisk merbelastning, personlige ulemper eller avbrutt samvær utgjør sikringsgrunn. Staten har videre vist til tingrettens premisser, samt avgjørelsene i Rt-1979-366, Rt-1983-1551, Rt-1997-112, Rt-2002-1645 (skal være Rt-2003-8), LB-2002-03082, LB-2003-01050, RG-2004-1444 og Oslo byfogdembede 5. mai 2006.

       Det har vært meget begrenset samvær mellom far og datter, og ingen av dem vil bli påført vesentlig skade eller ulempe ved at far må være ute av landet inntil saken om arbeids- og oppholdstillatelse er endelig avgjort.

       Anførselen om militærtjeneste og vanskeliggjort deltagelse pr telefon under ankeforhandlingen er ikke dokumentert. Uansett er hans forklaring ikke sentral i saken som i hovedsak gjelder juridiske vurderingstemaer.

       Staten har nedlagt slik påstand:

1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger utstår til hovedsaken.

       Lagmannsretten skal bemerke:

       Kjæremålet gjelder spørsmålet om A skal gis anledning til å være i Norge inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i hovedsaken. Ankeforhandling for Borgarting lagmannsrett er berammet til 17. august 2007.

       Beslutning om midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for - kravet om at UNEs vedtak er ugyldig - og sikringsgrunn er sannsynliggjort.

       Tingretten kom til at det ikke hefter ugyldighetsgrunner ved avslaget på den kjærende parts søknad om ny arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med mindreårig norsk datter. Det vises til tingrettens drøftelse som også omfatter barnekonvensjonen art. 3 og EMK art. 8.

       Etter lagmannsrettens syn er det ved det som er anført i anken og i kjæremålet/den nye begjæringen og det som ellers foreligger, ikke gjort sannsynlig at vedtaket er ugyldig og at resultatet vil bli et annet etter ankeforhandling. Hovedkravet kan derfor ikke anses sannsynliggjort.

       Det er heller ikke sannsynliggjort sikringsgrunn.

       Det aktuelle alternativ når det gjelder sikringsgrunn er tvangsloven § 15-2 første ledd bokstav b, hvor vilkåret er formulert slik: « når det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe ». Det er dessuten krav om proposjonalitet, jf annet ledd.

       Som det fremgår av anken, er fars kontakt med datteren for tiden brutt, og det arbeides for å gjenopprette samværet og for at far skal få overta omsorgen. Spørsmålet vil bli avgjort i sak som er påstevnet ved Nedre Romerike tingrett. Den kjærende part anfører at det er en forutsetning for å lykkes, at han har sin tilstedeværelse i Norge.

       I rettspraksis er det stilt strenge krav til sikringsgrunn i fremmedsaker. Det er således ikke avgjørende at saken må forberedes fra utlandet, at den som ønsker opphold i Norge får økonomiske merbelastninger eller at vedkommende påføres personlige ulemper. Lagmannsretten viser til Rt-2000-1725 og Rt-1979-366.

       Ankesaken for lagmannsretten er i det vesentlige av juridisk karakter, og A er representert ved advokat som i hans fravær kan ivareta hans interesser.

       Lagmannsretten finner at ulempen for A ved utreise i dette tilfelle ikke er av en slik karakter at § 15-2 første ledd b kommer til anvendelse. Heller ikke avveiningen etter annet ledd av interessene på begge sider fører til at bør besluttes utsatt iverksettelse.

       Begjæringen om midlertidig forføyning tas etter dette ikke til følge, og kjæremålet blir å forkaste.

       Begge parter har bedt om at saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken.

       Lagmannsretten finner det hensiktsmessig at spørsmålet om saksomkostninger utstår inntil pådømmelse av hovedkravet, jf tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum, jf § 180 annet ledd.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår inntil den dom eller kjennelse som avslutter saken.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo